2 Forhandlingene om frihandelsavtale mellom EFTA og Serbia

2.1 Bakgrunn

Et bærende prinsipp i EFTA-statenes frihandelspolitikk har vært parallellitet med EU. I tråd med dette prinsippet er hovedformålet også med denne frihandelsavtalen å sikre EFTA-statene like gode handelsvilkår med Serbia som det EU har sikret seg i en frihandelsavtale som ble fremforhandlet sammen med en Stabiliserings- og assosiasjonsavtale mellom EU og Serbia. Begge disse avtalene ble undertegnet i april 2008.

I EFTA-ministrenes erklæring fra Bergen 1995 ble samarbeidet mellom EFTA og tredjeland utvidet til også å gjelde stater og regioner utenfor Europa. Erklæringen har blitt fulgt opp med forhandlinger, samarbeidserklæringer og frihandelsavtaler med de fleste stater i middelhavsregionen som ikke er med i EU.

Serbia har forhandlet om medlemskap i WTO siden 2004. Norge har nylig avsluttet de bilaterale forhandlingene, og den multilaterale prosessen er i en sluttfase.

EFTA undertegnet i 2000 en samarbeidserklæring med Serbia- og Montenegro. Erklæringen ble videreført overfor begge land etter at Montenegro ble selvstendig i juni 2006. Erklæringen hadde som mål å utvikle handel og økonomisk samarbeid mellom partene. Siden undertegningen har EFTA og Serbia ønsket å utdype samarbeidet ved å inngå en frihandelsavtale. Gjennom å inngå en frihandelsavtale ønsker EFTA-statene samtidig å støtte opp om politisk stabilitet og økonomisk utvikling i Serbia.

2.2 Forhandlingsprosessen

EFTA-statene og Serbia åpnet forhandlinger i april 2009. Forhandlingene ble avsluttet i juni samme år etter to forhandlingsrunder.

Norge var talsmann for EFTA. EFTAs felles forhandlingsposisjoner ble utviklet gjennom konsultasjoner mellom EFTA-statene.

Nærings- og handelsdepartementet ledet de norske forhandlingsdelegasjonene og gjennomførte forhandlingene om markedsadgang for varer. Finansdepartementet, ved Toll- og avgiftsdirektoratet, forhandlet frem bestemmelsene om toll- og opprinnelsesspørsmål. Utenriksdepartementet fremforhandlet de horisontale og institusjonelle bestemmelsene i avtalen, mens Landbruks- og matdepartementet fremforhandlet den bilaterale avtalen mellom Norge og Serbia om landbruksvarer.

EFTAs faste råd i Genève og EFTA-ministrene har vært holdt løpende orientert om utviklingen i forhandlingene.

På norsk side har hovedspørsmålene under forhandlingene vært avklart i en egen interdepartemental gruppe for EFTA- og tredjelandsspørsmål. Det har også vært redegjort for forhandlingene i møter med sivilsamfunnsorganisasjoner (såkalte «samråd») og i EFTAs konsultative komité.

2.3 Samhandelen mellom Norge og Serbia

Norske næringsinteresser i Serbia er i første rekke knyttet til telekommunikasjon. Ved Telenors oppkjøp av Mobi 63 for 1,513 mrd. euro i juli 2006 har Norge etablert seg som en av de viktigste utenlandske investorene i landet.

Norges samhandel med Serbia er begrenset og sank betydelig i 2009 i forhold til 2007 og 2008. Den totale verdien på samhandelen var i 2009 på 87 millioner NOK, mot 213 millioner NOK året før. Verdien på norsk eksport utgjorde 59 millioner NOK i 2009, og 122 millioner NOK i 2008. Blant de viktigste norske eksportartiklene er kunstgjødsel, elektriske maskiner, andre maskiner, reaktorer, transportmidler og kjemiske produkter. Fra Serbia importerte Norge i hovedsak elektriske maskiner, aluminium og aluminiumsprodukter, klesplagg, frukt og nøtter. Det er ventet at handelen vil øke som en følge av frihandelsavtalen.

2.4 Samhandelen mellom EFTA-statene og Serbia

EFTA-statene har en samlet befolkning på ca. 12 millioner og er verdens niende største aktør i handel med varer, og er en betydelig internasjonal aktør i handelen med tjenester og for direkte investeringer utenlands. I 2009 hadde den samlede varehandelen mellom EFTA-statene og Serbia en verdi av 2.6 milliarder kroner. Handelen har vokst betydelig de siste årene, og har mer enn doblet seg siden 2006.

Eksporten fra EFTA-statene bestod hovedsakelig av optiske og medisinske produkter, kunstgjødsel elektriske maskiner og farmasøytiske produkter, mens de viktigste importproduktene fra Serbia til EFTA-statene var kobber, aluminium, frukt og nøtter, elektriske maskiner og klær.

2.5 Norsk-serbiske relasjoner

De mange jugoslaviske krigsfangene i Norge under andre verdenskrig skapte grunnlaget for det tette samarbeidet mellom Jugoslavia og Norge. Kontakten ble i etterkrigstiden institusjonalisert gjennom vennskapsforeninger og myndighetssamarbeid. Fra 1997 begynte Norge å trappe opp samarbeidet med opposisjonen mot Milosevic. Siden 1999 har det vært et omfattende bistandssamarbeid. Etter at den omfattende humanitære innsatsen og de store infrastrukturprosjektene er avsluttet, har volumet sunket de siste årene.

I dag er den årlige norske bistanden på om lag 135 millioner kroner. Reform av sikkerhetssektoren er av de mest krevende reformprosessene i Serbia, men samtidig av de mest avgjørende for videre demokratisering av landet. Innenfor forsvarssektoren går Utenriksdepartementets innsats til den sivile siden, mens Forsvarsdepartementet konsentrerer seg om den militære. Også politisamarbeidet og bistanden til styrking av politireformen har vært omfattende. Andre prioriterte områder er oppbygging av uavhengige kontrollorganer, samt utvikling av bedre strategier for sosial inkludering. En økende del av bistanden er knyttet til prosjekter som blir utarbeidet i nær dialog og samarbeid med serbiske myndigheter gjennom stat-til-stat-bistanden i den såkalte bilaterale pakken.

Bistanden til Serbia inngår i en større norsk VestBalkan-satsing. Norge har siden tidlig 90-tall brukt mer enn 11 mrd. kroner på bistand til regionen, i første rekke til det som i dag er Bosnia-Hercegovina, Serbia og Kosovo. I dag er hovedprioriteringen for norsk bistand å bidra til å bygge demokratiske, bærekraftige stater og støtte deres integreringsprosess i europeiske og transatlantiske strukturer. Institusjonsbygging og rettsstatsutvikling er viktig for dette, likeså sivilsamfunnsbygging og sikring av minoriteter og marginale gruppers rettigheter. I økende grad har norsk bistand også blitt brukt til næringsutvikling, utdanning og forskning for å bidra til økonomisk utvikling og økt sysselsetning, særlig blant kvinner og unge. Omfattende korrupsjon er fremdeles en utfordring i hele regionen og det regionale samarbeidet hemmes av mistro mellom statene.

2.6 Situasjonen for menneskerettigheter

Menneskerettighetssituasjonen i Serbia har bedret seg betydelig, men det er fortsatt en del utfordringer. Den politisk motiverte volden som kjennetegnet 90-tallet har opphørt, men overgrep fra politiet mot enkeltindivider forekommer fortsatt. Bruken av hat-trusler mot menneskerettsforkjempere er tatt opp fra norsk side. I økende grad tar landet selv ansvar for å tiltale krigsforbrytere, men de ettersøkte Ratko Mladic og Goran Hadzic er fortsatt hverken arrestert eller utlevert til Jugoslaviadomstolen (ICTY). Rettsikkerheten er bedret, men karakteriseres som relativt lav i europeisk målestokk.

Menneskehandel er fortsatt et problem i Serbia. Serbia er fremfor alt et transittland, men også opprinnelsesland og destinasjonsland for ofrene.

Det er ennå et stykke igjen til at rombefolkningen er likestilt med den øvrige befolkningen, og overgrep mot rom får sjelden et rettslig etterspill. Den albanske minoriteten i Sør-Serbia hadde lenge dårlig tilgang på offentlige tjenester og har fortsatt levekår som ligger under gjennomsnittet. Arbeidslovgivningen følger internasjonale standarder.

2.7 Den økonomiske og politiske utviklingen i Serbia

Serbia er fortsatt preget av interne politiske spenninger, men en stadig bredere konsensus om EU-integrasjon bidrar til stor grad av enighet om sentrale elementer i politikken. Den serbiske regjeringen har som mål at landet skal bli medlem av EU innen 2014, og president Tadic overleverte 22. desember 2009 søknad om medlemskap til EU til det svenske formannskapet. Samarbeid med Jugoslaviadomstolen (ICTY) er fortsatt en betingelse fra EUs side for at integrasjonsprosessen skal fortsette. Interimsavtalen om handel med EU var lenge blokkert av Nederland, men trådte i kraft 1. januar 2010. Stabiliserings-og assosieringsavtalen er fortsatt blokkert, men Serbia håper å få den ratifisert i løpet av 2010. Opphevelsen av visumkravet til Schengenområdet 17. desember 2009 var et betydelig fremskritt i Serbia/EU-relasjoner.

Serbia har en koalisjonsregjering med knapt flertall (rundt 128 av 250) som bygger på et mangfold av partier og grupper i nasjonalforsamlingen. Den største blokken er knyttet til Det demokratiske parti (DS), ledet av president Tadic. I regjeringskoalisjonen inngår også Sosialistpartiet SPS, det gamle partiet til Milosevic.

For Beograd er Kosovo-spørsmålet grunnleggende og dreier seg om å sikre og forsvare nasjonale interesser. Ikke-anerkjennelse er rammen for alle aktører. Det settes mye inn på å forhindre Kosovos medlemskap i internasjonale organisasjoner, bl.a. FN, IMF og Europarådet.

Den økonomiske krisen har dominert den offentlige debatten og det politiske ordskiftet i Serbia det siste året. Landet har blitt enig om en avtale med IMF, som stiller USD 4 mrd. til disposisjon for Serbia over de neste to årene. Til gjengjeld måtte serbiske myndigheter forplikte seg til vesentlige finanspolitiske innstramninger, inkl. nedskjæring av offentlige utgifter. Regjeringen har foreslått en stor reform av offentlig sektor som bl.a. vil medføre tap av arbeidsplasser og reform av pensjonssystemet. En rekke av tiltakene er kontroversielle, også internt i regjeringen. Samtidig er det usikkert om disse tiltakene vil medføre en tilstrekkelig utgiftsreduksjon. Økende sosiale spenninger kan bli en stor utfordring for regjeringen.