3 Gjeldende rett
3.1 Innledning
Hovedregelen om revisjon for foretak i Norge finnes i revisorloven § 2-1. Utgangspunktet etter gjeldende rett er at alle som er regnskapspliktige etter regnskapsloven har plikt til å påse at årsregnskapet revideres av en godkjent registrert eller statsautorisert revisor (revisjonsplikt).
Fra hovedregelen om at alle regnskapspliktige er revisjonspliktige, er det oppstilt et unntak i annet ledd. Unntaket fritar regnskapspliktige med samlede driftsinntekter som ikke overstiger fem millioner kroner fra revisjonsplikt. Unntaket for små virksomheter gjelder imidlertid ikke for alle foretakstyper. I § 2-1 annet ledd fjerde punktum er det listet opp foretakstyper som har krav om revisjon, uavhengig av driftsinntekter.
3.2 Revisjonsinstituttets utvikling i Norge
Fremstillingen av revisjonsinstituttets historiske utvikling i Norge er i hovedsak basert på utvalgets fremstilling i NOU 2008: 12 kapittel 3.
Fra første halvdel av det nittende århundre begynte banker og forsikringsselskaper å kreve attestasjoner av sine kunders regnskapsopplysninger. Det fantes da ingen normer for hvem som skulle gi slike attestasjoner. I praksis ble attestasjonene gjerne gitt av bankfolk og bokholdere, og arbeidsmetoden bestod hovedsakelig av bilagskontroll.
Den første lovbestemmelse som regulerte revisjon kom ved endring i konkursloven i 1899. Ved lovendringen ble retten gitt mulighet til å oppnevne en person som skulle gjennomgå skyldnerens regnskaper. Personen måtte være sakkyndig og uavhengig av skyldneren. Det hadde allerede på dette tidspunktet fremkommet forslag om en autorisasjonsordning, som fantes i England, men forslaget ble ikke fulgt opp.
I aksjeloven som ble vedtatt i 1910, var det bestemmelser om revisjon for å sikre at regnskapene var i orden av hensyn til aksjeeiere og kreditorer. For aksjeselskaper har det vært revisjonsplikt siden den gang. Det ble i første omgang ikke stilt krav til revisors kvalifikasjoner eller habilitet, og det var heller ikke regler om hvordan revisjonen skulle utføres. Oslo Børs og de praktiserende revisorene inngikk samme år en avtale om en børsautorisasjonsordning. Ordningen inneholdt normer for revisorenes arbeid og ble også innført i fire andre byer frem til 1929. Det ble i alt gitt autorisasjon til 267 revisorer etter denne ordningen. I tiden etter 1910 utviklet revisjonen seg fra å være ren bilagsrevisjon, til også å omfatte analyse og vurdering. Krav til forvaltningsrevisjon kom for enkelte selskaper inn i aksjelovgivningen ved et tillegg i 1916.
Basert på forslag fra en komité oppnevnt i 1918 ble lov om statsautoriserte revisorer vedtatt den 22. september 1929. Loven var i kraft til 1964 og den inneholdt bestemmelser om statlig autorisasjon av revisorer. Bestemmelsene om revisjonens innhold ble fastsatt i forskrifter i 1931, først for aksjeselskaper, og senere samme år for annen revisjon som ble utført etter loven fra 1929.
I 1936 ble revisorene gitt adgang til å bistå med utferdigelse av selvangivelser, næringsoppgaver, skatteklager og andre henvendelser til ligningskontorene. I 1950 fikk revisor plikt til å medundertegne årsoppgaven til skattemyndighetene. Med ny aksjelov i 1957 ble det gitt enkelte bestemmelser om revisors plikter, men loven gjorde ingen endringer i kvalifikasjonskravene som gjaldt for revisor etter 1929-loven.
Revisorloven av 1964 kom til på bakgrunn av en utredning fra revisorlovkomiteen som ble oppnevnt i 1953. Revisorloven av 1964 inneholdt krav til minsteutdannelse, praksis og faglige kvalifikasjoner for revisorene. Loven hjemlet regler om at visse foretaksformer måtte benytte statsautorisert revisor. Loven innførte også begrepet «god revisjonsskikk», som siden har vært den sentrale rettslige standarden på området. Revisorloven av 1964 knyttet revisjonsplikten til regnskapsplikten og dette medførte en utvidelse av revisjonsplikten for enkelte andre foretakstyper enn aksjeselskap.
Ved senere lovendringer er denne sammenhengen mellom regnskapsplikt og revisjonsplikt opprettholdt, og dette er også dagens hovedregel, jf. revisorloven § 2-1 første ledd.
Revisjonspliktens omfang har blitt vurdert flere ganger i de senere tiår i forbindelse med gjennomgang av lovgivningen for revisjon, regnskap og selskaper. Stortinget har behandlet spørsmålet om revisjonsplikt ved flere anledninger, jf. Innst. O. VII (1963-64) Om lov om revisjon og revisorer, Innst. O. nr. 116 (1992-93), Innst. O. nr. 44 (1993-94) om lov om endringer i lov av 14. mars 1964 nr. 2 om revisjon og revisorer og visse andre lover og Innst. O. nr. 25 (1998-99) om lov om revisjon og revisorer. For en mer fullstendig fremstilling av de vurderinger som tidligere er gjort av revisjonspliktens omfang vises det til NOU 2008: 12 punkt 3.2.
3.3 Pliktig revisjon
Revisjonsplikt, slik dette er omtalt i revisorloven § 2-1, innebærer at selskapene skal påse at årsregnskapet revideres av en registrert revisor eller statsautorisert revisor. For å oppnå tittelen «registrert revisor» eller «statsautorisert» revisor kreves godkjenning fra Finanstilsynet. Kravene til godkjenning fremgår av revisorloven og tilhørende forskrifter.
Revisor skal vurdere om årsregnskapet er utarbeidet og fastsatt i samsvar med lov og forskrifter, og om den revisjonspliktiges ledelse har oppfylt sin plikt til å sørge for ordentlig og oversiktlig registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger i samsvar med lov og forskrifter. Revisor skal videre vurdere om opplysninger i årsberetningen og i eventuell redegjørelse for foretaksstyring etter regnskapsloven § 3-3 b om årsregnskapet, forutsetningen om fortsatt drift, og forslag til anvendelse av overskudd eller dekning av tap er i samsvar med lov og forskrifter, og om opplysningene er konsistent med årsregnskapet.
Normalt vil revisjon av et selskaps årsregnskap kreve at revisor følger selskapet gjennom året og utfører nødvendige kontroller. På slutten av regnskapsåret er selskapet ansvarlig for å utarbeide årsregnskap som revisor gjennomgår før vedkommende skriver revisjonsberetning.
I dag vil revisjonsplikt også medføre en plikt til å få næringsoppgaven og kontrolloppstillingen over registrerte og innberettede beløp attestert av revisor før disse oppgavene sendes skattemyndighetene, jf. ligningsloven § 4-5 nr. 5 samt ligningsloven § 6-16 bokstav b og forskrift 23. desember 1988 nr. 1083 om levering av lønnsoppgave § 7.
I det følgende gis det en fremstilling av selskapers revisjonsplikt etter gjeldende rett.
3.3.1 Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper
Alle aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper er regnskapspliktige etter regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 1 og 2. Revisjonsplikten følger da av revisorloven § 2-1 første ledd. I henhold til revisorloven § 2-1 annet ledd fjerde punktum nr. 1 gjelder unntaket fra revisjonsplikt når driftsinntektene av den samlede virksomhet er mindre enn fem millioner kroner ikke for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Det betyr at alle aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper har revisjonsplikt.
3.3.2 Norskregistrerte utenlandske foretak (NUF)
NUF er en norsk filial av et foretak etablert i en annen stat. En utstrakt rett til å drive virksomhet som NUF er en følge av EUs arbeid med å bygge ned handelshindringer. Retten er stadfestet av EU-domstolen. I 1999 vant selskapet Centros Ltd over den danske Erhvervs- og selskabsstyrelsen i en sak om fri etableringsrett (sak C-212/97). Her slo domstolen fast, jf. dommens avsnitt 39, at
«traktatens artikel 52 og 58 [om retten til fri etablering] er til hinder for, at en medlemsstat nægter registrering af en filial af et selskab, som er stiftet i henhold til lovgivningen i en anden medlemsstat, hvor det har sit hjemsted, men ikke driver erhvervsmaessig virksomhed, når filialen ønskes oprettet, for at selskabet kan drive hele sin virksomhed i den stat, hvor filialen oprettes, således at det undgås at stifte et selskab i den sidstnævnte stat og derigennem, at de i denne stat gældende regler om stiftelse af selskaber, som er strengere med hensyn til indbetaling af en mindste selskabskapital, finder anvendelse.»
Utvalget uttaler følgende om revisjonsplikt for NUFer i NOU 2008: 12 pkt 3.3.3:
«NUF som driver virksomhet av et visst omfang og varighet er registreringspliktige i Foretaksregisteret i henhold til foretaksregisterloven § 2-1 annet ledd. NUF er skattepliktig til Norge for den virksomhet som drives i Norge, jf. skatteloven § 2-3, første ledd. Det avgjørende for skatteplikten er ikke hvor selskapets hovedsete er registrert, men hvor virksomheten drives.
Skattepliktige NUF er regnskapspliktige etter regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 13. Regnskapspliktige NUF er revisjonspliktige etter revisorlovens hovedbestemmelse, men omfattes av unntaket i revisorloven § 2-1 annet ledd første punktum. Det betyr at revisjonsplikten for NUF først inntrer når de samlede driftsinntektene når fem millioner kroner, jf. de nærmere bestemmelsene i annet og tredje punktum.»
3.3.3 Ansvarlige selskaper og kommandittselskaper
Lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) definerer et ansvarlig selskap slik, jf. § 1-2 første ledd bokstav b):
«selskap hvor deltakerne har et ubegrenset, personlig ansvar for selskapets samlede forpliktelser, udelt eller for deler som tilsammen utgjør selskapets samlede forpliktelser og som opptrer som sådant overfor tredjemann»
Kommandittselskap er definert i samme lov § 1-2 første ledd bokstav e):
«selskap hvor minst en deltaker har ubegrenset ansvar for selskapets forpliktelser og minst en annen deltaker har begrenset ansvar med en fastsatt sum for selskapets forpliktelser uten å være stille deltaker»
Felles for disse selskapsformene er at minst én av deltagerne hefter for selskapets gjeld med hele sin formue. Deltagerne kan være selskaper der eierne har begrenset ansvar, for eksempel to aksjeselskaper. Det kan derfor godt være at det ikke er noen fysisk person som har ubegrenset ansvar for selskapsgjelden i et ansvarlig selskap. Det samme gjelder komplementaren i et kommandittselskap.
Utvalget skriver følgende om revisjon av ansvarlige selskaper og kommandittselskaper i NOU 2008: 12 pkt 3.3.6:
«Regnskapsplikten for ansvarlige selskaper og kommandittselskaper følger av regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 4. Selskapene har regnskapsplikt med mindre de i året har mindre enn fem millioner kroner i salgsinntekter, og et gjennomsnittlig antall ansatte færre enn fem årsverk. Unntaket fra regnskapsplikten er videre betinget av at antallet deltagere ikke overstiger fem og at ingen av deltagerne er juridiske personer med ubegrenset ansvar.
Revisjonsplikten gjelder etter revisorloven § 2-1 for de som er regnskapspliktige etter regnskapsloven, men unntar de som har driftsinntekter på mindre enn fem millioner kroner. Unntaket fra revisjonsplikten gjelder likevel ikke dersom:
antall deltagere overstiger fem, eller
selskapet er et kommandittselskap hvor komplementaren er en juridisk person og det ikke er noen som personlig hefter fullt ut for komplementarens forpliktelser, eller
selskapet er et ansvarlig selskap hvor samtlige deltagere er juridiske personer og det ikke er noen som har personlig ansvar for den juridiske personens samlede forpliktelser.»
3.3.4 Øvrige foretaksformer
I NOU 2008:12 kapittel 3 redegjør utvalget også for gjeldende regler om revisjonsplikt for stiftelser, partrederier, statsforetak, interkommunale selskaper, eierseksjonssameier, borettslag, boligbyggelag, samvirkeforetak og foreninger. Departementet foreslår ingen endringer i revisjonsplikten for disse foretaksformene. For en fremstilling av gjeldende rett for øvrige foretaksformer vises det til NOU 2008: 12 kapittel 3 (stiftelser punkt 3.3.4, partrederier punkt 3.3.7, statsforetak og interkommunale selskaper punkt 3.3.8, eierseksjonssameier, borettslag og boligbyggelag punkt 3.3.9, samvirkeforetak punkt 3.3.10 og foreninger punkt 3.3.11).
3.4 Andre oppgaver for revisor
3.4.1 Særattestasjoner
3.4.1.1 Generelt om særattestasjoner
Utvalget hadde som en del av sitt mandat å vurdere om et eventuelt unntak fra revisjonsplikten for små foretak også burde medføre at plikt til å avgi særattestasjoner skulle falle bort. Utvalget har gitt en nærmere beskrivelse av gjeldende rett for særattestasjoner i utredningen punkt 3.4. Utvalget har også gitt en oversikt over særattestasjoner i vedlegg 1 til utredningen.
Med særattestasjoner menes de tilfellene der revisor skal bekrefte (attestere) et nærmere angitt forhold eller påtegne et bestemt dokument. Bakgrunnen for et krav om særattestasjoner er et ønske fra lovgiver eller offentlig myndighet om å få visse opplysninger bekreftet av en kompetent, uavhengig instans.
Kravene om særattestasjoner er av forskjellig art. Enkelte krav retter seg mot visse foretakstyper, for eksempel stiftelser. Andre krav gjelder for spesifikke bransjer eller for spesielle offentlige ordninger uavhengig av foretakets art. Revisor vil normalt måtte foreta forskjellige kontrollhandlinger i forbindelse med avgivelse av særattestasjoner, men omfanget av slike kontrollhandlinger vil variere.
Utvalget har identifisert rundt 80 forskjellige særattestasjonskrav, og utelukker ikke at det finnes flere. De fleste av de identifiserte særattestasjonskravene er knyttet til offentlige tilskuddsordninger, i første rekke innen primærnæringene, men også innen for eksempel opplærings- og kultursektoren. I enkelte tilfeller er slike krav knyttet til tillatelser fra myndighetene. Videre forekommer attestasjonskrav knyttet til visse selskapsrettslige kapitalrelaterte disposisjoner. Utvalget har funnet at de aller fleste attestasjonene er direkte hjemlet i lov eller forskrift, men enkelte oppstilles som vilkår for å oppnå begunstigende vedtak fra myndighetene, uten noen konkret forankring i lov- eller forskriftstekst.
3.4.1.2 Revisors attestasjoner til skatte- og avgiftsmyndighetene
De viktigste attestasjonene revisorene avgir overfor skatte- og avgiftmyndighetene er attestasjon av næringsoppgaven, jf. ligningsloven § 4-5 nr. 5, og kontrolloppstilling over registrerte og innberettede beløp, jf. ligningsloven § 6-16 b og forskrift 23. desember 1988 nr. 1083 om levering av lønnsoppgave § 7. Attestasjonsplikten er knyttet til at skattyteren eller arbeidsgiveren har revisjonsplikt, og vil dermed etter gjeldende rett blant annet omfatte alle aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper.
Skattedirektoratets melding nr. 11/01 av 17. april 2001 gir en nærmere beskrivelse av omfanget og innholdet av revisors attestasjoner av næringsoppgave og kontrolloppstilling. Det foreligger også en egen attestasjonsstandard, SA 3801, om revisors kontroll av og rapportering om grunnlag for skatter og avgifter. Beskrivelsen av de nevnte attestasjonsoppgavene nedenfor bygger på disse dokumentene.
Attestasjon av næringsoppgaven
Revisor bekrefter med sin underskrift at årsregnskapet er revidert og at det er eller planlegges avgitt en revisjonsberetning med positiv konklusjon uten forbehold av betydning for skatte- eller avgiftsmessige forhold. Underskriften innebærer dessuten at revisor attesterer de spesielle skatte- og avgiftsmessige opplysningene som er gjengitt i årsregnskapet, for eksempel tilbakeføring av kostnader til representasjon og gaver. Eventuelle vedlegg til næringsoppgaven skal også være kontrollert, som for eksempel skjema for spesifikasjon av forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier og saldoskjema.
Det fremgår av SA 3801 at formålet med attestasjonen av næringsoppgaven er å gi skatte- og avgiftsmyndighetene betryggende sikkerhet for at grunnlaget for opplysninger av skatte- og avgiftsmessige forhold er i overensstemmelse med lovgivning, herunder at foretakets vurderinger av opplysninger som er relevante for beregning av skatter og avgifter er innenfor rammen av hva skatte- og avgiftsreglene og forvaltningspraksis tilsier.
En attestasjon av næringsoppgaven innebærer samtidig at revisor ikke har avdekket vesentlige brudd på bokføringsloven og bokføringsforskriften.
Attestasjon av kontrolloppstilling
Det fremgår av SA 3801 at formålet med attestasjon av kontrolloppstillingen er å gi brukerne betryggende, men ikke absolutt, sikkerhet for at
grunnlaget for foretakets opplysninger om oppgavepliktige og avgiftspliktige beløp er i overensstemmelse med relevant lovgivning,
det er samsvar mellom regnskapets tall og de beløp som er innrapportert på følgeskrivet til lønns- og trekkoppgavene og
rapporterings- og bokføringsmessige forhold samt behandling av skattetrekksmidler er i samsvar med relevant lovgivning.
Ved kontroll av den informasjonen som omfattes av særattestasjonene skal revisor anvende en lavere vesentlighetsgrense enn ved revisjon av årsregnskapet, jf. SA 3801 punkt 15. En slik lavere vesentlighetsgrense settes både i forhold til planlegging og gjennomføring av revisjonshandlinger. Dette medfører at opplysninger som omfattes av særattestasjonen blir kontrollert mer detaljert enn opplysninger i årsregnskapet. I rapportering til myndighetene (underskrift eller ikke) skal det benyttes en særlig lav vesentlighetsgrense. Revisor skal unnlate å attestere næringsoppgave og kontrolloppstilling dersom revisor har funnet feil i de beløpene som rapporteres, med mindre feilene er ubetydelige. Revisor skal heller ikke underskrive næringsoppgaven ved vesenlige brudd på bokføringsreglene. Dersom revisor avdekker vesentlige brudd på reglene for bokføring og rapportering av lønn og trekk eller behandling av skattetrekksmidler, skal han unnlate å underskrive kontrolloppstillingen.
3.4.1.3 Revisors redegjørelser og bekreftelser etter aksjeselskapslovgivningen
Om problemstillingen
Selskapsretten er etter norsk lov i hovedsak regulert i aksjeloven, allmennaksjeloven og selskapsloven. Selskapsretten er også omfattet av EØS-retten, se EØS-avtalen artikkel 77, jf. vedlegg XXII til avtalen. Dette innebærer at vår nasjonale lovgivning skal tilpasses EUs vedtatte rettsakter på selskapsrettens område så langt disse inntas i EØS-avtalen.
Revisor er tillagt en rekke attestasjonsoppgaver i den norske selskapslovgivningen, særlig i tilknytning til selskapenes kapitalrelaterte disposisjoner.
Utvalget uttaler følgende i NOU 2008: 12 pkt 3.4.4.1 om forholdet til EØS-retten på dette feltet:
«Utvalget kan ikke se at EØS-retten pålegger Norge å kreve selskapsrettslige attestasjoner for aksjeselskaper. Lovgiver står altså fritt til å videreføre hele eller deler av gjeldende rett om selskapsrettslige attestasjoner for aksjeselskaper, enten revisjonsplikten videreføres for samtlige aksjeselskaper eller om revisjonsplikten skulle bli opphevet for små aksjeselskaper.»
Generelt om revisors bekreftelser etter aksjeselskapslovgivningen
Kravene om revisorbekreftelser i aksjeloven tar sikte på å gi aksjeeierne og selskapskreditorene et sikrere grunnlag for å vurdere kapitalsituasjonen i selskapet, herunder verdien av tingsinnskudd. Slikt sett skiller disse attestasjonene seg fra de fleste øvrige attestasjonsreglene, som er ment å gi økt sikkerhet for offentlige myndigheter. Formålet med krav om revisorbekreftelser til Foretaksregisteret, er å sikre kontroll med at selskapets opplysninger er korrekte.
Det er utarbeidet en egen revisjonsstandard fra 2001 for denne typen arbeid, RS 802 – Revisors redegjørelser og bekreftelser etter selskapslovgivningen. Den 6. mai 2008 ble det vedtatt en ny standard, SA 3802, som erstattet RS 802 fra 1. januar 2009. Standarden gjelder uavhengig av om arbeidet utføres av selskapets valgte revisor eller av en revisor som påtar seg et enkeltstående oppdrag. Begrepet bekreftelser i denne sammenheng er brukt i den selskapsrettslige, og ikke den revisjonsfaglige, betydning.
Det er normalt ikke noe vilkår at revisorers redegjørelser og bekreftelser etter selskapslovgivningen avgis av den revisor selskapet har valgt for å gjennomføre den lovfestede finansielle revisjon. For enkelte av de aktuelle bekreftelsenes vedkommende vil det muligens være enklere og mindre arbeidskrevende for den valgte revisor å avgi bekreftelsen enn det vil være for en revisor som avgir attestasjoner som et enkeltstående oppdrag.
For en omtale av de enkelte attestasjonene revisor i dag har som oppgave å gi i medhold av aksjeselskapslovgivningen vises det til NOU 2008: 12 punkt 3.4.4.3.
3.4.2 Andre plikter for revisorer
Lov 6. mars 2009 nr. 11 (hvitvaskingsloven) § 4 annet ledd nr. 1 bestemmer at statsautoriserte og registrerte revisorer er rapporteringspliktige. Det innebærer at de etter hvitvaskingsloven § 18 har plikt til å rapportere til Økokrim dersom det er mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller forhold som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c (terrorfinansiering). I Kredittilsynets (nå Finanstilsynet) rundskriv nr. 8/2009 er det gitt veiledning til hvitvaskingsregelverket, og rundskrivet kapittel 10 gir særskilt veiledning til revisorer og regnskapsførere. Hos Økokrim er det Enheten for Finansiell Etterretning (EFE) som håndterer rapporter om mistenkelige transaksjoner. Statistikk fra EFEs årsrapport for 2009 viser at antallet rapporter fra revisorer har vært stigende de siste årene (2006: 46 rapporter, 2007: 75 rapporter, 2008: 78 rapporter og 2009: 97 rapporter).
Lov 7. desember 1956 nr. 1 (finanstilsynsloven) § 3a pålegger revisor å rapportere visse avdekkede forhold i foretak som er underlagt Finanstilsynets tilsyn (blant annet banker, finansieringsforetak og eiendomsmeglere).
3.5 Regnskapsføring
3.5.1 Regnskapet og den regnskapspliktiges ansvar
Plikten til å avlegge regnskap og regler om hvordan regnskapet skal føres er regulert i regnskaps- og bokføringsloven. Det samme gjelder standarder om god regnskapsførerskikk og god bokføringsskikk. Etter regnskapsloven § 3-5 skal samtlige styremedlemmer underskrive regnskapet dersom den regnskapspliktige har et styre. Dersom den regnskapspliktige har en daglig leder, skal også vedkommende underskrive regnskapet. Når et selskap verken har styre eller daglig leder, skal deltagerne eller medlemmene underskrive.
Utgangspunktet for aksjeselskaper er at det er styret, og eventuelt daglig leder, som har ansvaret for å avlegge korrekte regnskaper. Regnskapsføringen kan gjøres av selskapets egne ansatte, eller utkontrakteres. Dersom regnskapsføringen gjøres av eksterne som har dette som næring, må den som fører regnskapene være autorisert regnskapsfører i henhold til regnskapsførerloven.
3.5.2 Autoriserte regnskapsførere og profesjonsansvar
Den offentlige autorisasjonsordningen for regnskapsførere og regnskapsførerselskaper ble innført i 1993. Formålet var å sikre brukerne av regnskapsførertjenester et betryggende faglig nivå, og å sikre tilsyn med at regnskapsførerne oppfyller sine plikter etter lov og forskrifter. Revisjonspliktutvalget uttaler i NOU 2008: 12 at Norge, så vidt utvalget er kjent med, er det eneste landet i Europa som har en slik ordning med offentlig tilsyn av regnskapsførerne, men at det finnes enkelte foreningsbaserte godkjenningsordninger i andre europeiske land.
Alle som påtar seg å føre regnskap for andre i næring må være autorisert som regnskapsfører. Det stilles krav til utdanning og praksis for å oppnå slik autorisasjon. Når autorisasjonen er oppnådd er det et krav om til enhver tid å kunne dokumentere at kravene til etterutdanning er oppfylt. For å bli godkjent som regnskapsførerselskap må selskapets daglige leder som hovedregel være autorisert regnskapsfører.
Autorisasjon som regnskapsfører/regnskapsførerselskap skal tilbakekalles dersom de nevnte vilkårene for autorisasjon ikke lenger er tilstede, for eksempel dersom kravene til etterutdanning ikke oppfylles. I tillegg kan autorisasjonen tilbakekalles dersom regnskapsfører eller regnskapsførerselskapet anses uskikket fordi vedkommende har gjort seg skyldig i straffbar handling og dette må antas å svekke den tillit som er nødvendig for yrkesutøvelsen, eller der regnskapsfører eller regnskapsførerselskap må anses uskikket fordi vedkommende grovt eller gjentatte ganger har overtrådt regnskapsførers plikter etter lov eller forskrift, jf. lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførsel (regnskapsførerloven) § 7.
Regnskapsførerforetak og regnskapsførere er underlagt tilsyn av Finanstilsynet, jf. finanstilsynsloven § 1 første ledd nr. 19. Finanstilsynet skal se til at de som er underlagt tilsyn virker på en hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lovgivningen, jf. finanstilsynsloven § 3. Tilsynet omfatter blant annet kontroll med at regnskapsførerne utøver sin virksomhet i samsvar med pliktene i regnskapsførerloven, herunder god regnskapsføringsskikk.
Regnskapsførers oppgaver kan være forskjellige fra kunde til kunde. De vanligste oppgaver er å hjelpe kundene med å etablere regnskapssystem, interne rutiner, stå for den løpende regnskapsføringen (bilagssortering, skanning, kontering, bokføring), foreta avstemminger, utarbeide merverdiavgiftsoppgaver, skattetrekk- og arbeidsgiveravgiftsoppgaver samt utarbeide årsregnskap og ligningsoppgaver (årsoppgjør). Mange regnskapsførere bistår også kundene med lønninger, fakturering og remittering (betalinger).
Regnskapsføreren er underlagt profesjonsansvar og skal utføre sine oppgaver i samsvar med god regnskapsførerskikk, jf. regnskapsførerloven § 2 andre ledd.
Det vil alltid være den bokførings- eller regnskapspliktige selv som har det endelige ansvaret overfor tredjemann (for eksempel skattemyndighetene) for at bokføringen og regnskapsavleggelsen er utarbeidet og fastsatt i samsvar med gjeldende regler. Etter de kravene som stilles til regnskapsførers yrkesutøvelse er det imidlertid en plikt for regnskapsfører å påse at oppdraget utføres på en måte som bidrar til å oppfylle dette. Denne plikten innebærer et selvstendig ansvar for den autoriserte regnskapsfører.
I tillegg til å utføre kundens lovpålagte plikter, kan regnskapsfører også fungere som en rådgiver innen økonomiområdet. Dette er oppgaver som kan avtales særskilt. Regnskapsførere er ikke pålagt den samme uavhengighet overfor klient som det revisor er, og skal heller ikke i samme utstrekning som revisor gjennomføre kontrollhandlinger overfor klient. Fraværet av uavhengighetsregler er en konsekvens av regnskapsførers rolle som kundens forlengede regnskaps- og økonomiavdeling. Det ligger imidlertid implisitt i yrkesutøvelseskravet om å utføre oppdrag i samsvar med bestemmelser i lov, forskrifter og god regnskapsføringsskikk at regnskapsfører også har et visst selvstendig ansvar å ivareta. Dette er også nedfelt i NARFs etiske regelverk som skal medvirke til at autoriserte regnskapsførere følger en yrkesholdning og foretar valg som fremmer den etiske standarden for yrket, samtidig som det skapes tillit hos kunder, offentlige myndigheter, kollegaer og andre. I følge det etiske regelverket må regnskapsfører særlig vurdere sin integritet dersom oppdrag utføres for virksomhet der regnskapsfører kan komme i interessekonflikt.
Regnskapsfører plikter å frasi seg oppdraget hvis oppdragsgiver vesentlig misligholder sine plikter etter oppdragsavtalen slik at regnskapsfører ikke har mulighet til å produsere eller gi grunnlag for avtalt lovbestemt rapportering. Dette vil eksempelvis være aktuelt hvis regnskapsførervirksomheten ikke mottar relevant dokumentasjon eller dersom oppdragsgiver forsøker å instruere regnskapsfører til å føre regnskapet i strid med lovverket. Etter regnskapsførerforskriften § 3-1 annet ledd plikter regnskapsfører å gi opplysninger til ny regnskapsfører om forhold som tilsier at ny regnskapsfører ikke bør påta seg oppdraget dersom ny regnskapsfører spør om dette. Formålet med denne plikten er at regnskapspliktige som ikke innretter seg etter pålegg fra regnskapsfører ikke uten videre skal kunne engasjere ny regnskapsfører uten å innrette seg i samsvar med hva regnskapsføreren tar opp.
Regnskapsførere er også underlagt rapporteringsplikt etter hvitvaskingsloven, på samme måte som revisorer, og vil derfor også gjennom denne plikten i realiteten utøve en viss kontroll med klientens virksomhet.