4 Stedlig virkeområde for forbudet mot ulovlige ytringer

4.1 Gjeldende rett

Norsk straffelov gjelder for handlinger foretatt i Norge. For ytringer fremsatt på Internett, omfattes de tilfeller hvor gjerningspersonen befant seg i Norge da ytringen ble fremsatt, jf. straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 1. Straffeloven 1902 gjelder også for en rekke handlinger begått i utlandet av norsk statsborger eller noen som bor i Norge, jf. straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a til i. Straffeloven 1902 vil endelig også omfatte handlinger begått i utlandet av utlending dersom forholdet faller inn under de tilfellene som er nevnt i § 12 første ledd nr. 4 bokstav a til d.

Dersom en handling foretatt i utlandet ikke omfattes av oppregningen i § 12 første ledd nr. 3 bokstav a eller nr. 4 bokstav a, kan den falle inn under norsk straffelovs virkeområde dersom kravet til dobbel straffbarhet er oppfylt, jf. § 12 første ledd nr. 3 bokstav c og nr. 4 bokstav b, eller dersom handlingen er en forbrytelse mot den norske stat eller myndighetene, jf. første ledd nr. 3 bokstav b.

Flere av bestemmelsene i straffeloven 1902 som rammer offentlig fremsettelse av en ytring, er omfattet av oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a og nr. 4 bokstav a. Straffeloven 1902 § 140 er imidlertid ikke med i oppregningen i § 12 første ledd nr. 3 eller 4. Den vil dermed bare få anvendelse på en handling foretatt i utlandet av norsk statsborger eller noen som bor i Norge, dersom handlingen er straffbar etter retten i den staten der den er foretatt, jf. straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav c og nr. 4 bokstav b, eller er rettet mot den norske stat eller myndighetene, jf. straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav b.

4.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet uttalte departementet at det vurderte å føye straffeloven 1902 § 140 til oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a, eventuelt også oppregningen i § 12 første ledd nr. 4 bokstav a. Det ble også bedt om høringsinstansenes syn på behovet for tilføyelse av andre berørte bestemmelser. En slik endring i straffeloven 1902 vil gi det aktuelle straffebudet anvendelse uavhengig av om handlingen er straffbar der den ble foretatt.

Følgende høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålene: Riksadvokaten, Politidirektoratet, Kripos, Oslo politidistrikt, Politiets Fellesforbund, Politihøgskolen, Politijuristene og Redd Barna.

Flere høringsinstanser gir uttrykk for at det kan være behov for at norsk straffelov har jurisdiksjon over handlinger foretatt i utlandet over Internett, hvor virkningen inntrer i Norge. Politijuristene skriver:

«Når det gjelder spørsmålet om jurisdiksjon vil vi gi uttrykk for mer generelle synspunkter enn å behandle hver enkelt bestemmelse, men det bør skinne igjennom at flest mulig bestemmelser bør, etter vårt syn, på grunn av internetts natur og funksjon, tas med i strl § 12 nr 4 og evt § 12 nr 3. Et av internetts fordeler, og ulemper, er nettopp denne grenseløsheten.»

Riksadvokaten, Politidirektoratet, og Oslo politidistrikt peker på at virkeområdet kan bli større enn det er behov for. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt antar likevel at ulempene vil ha liten praktisk betydning. Det er neppe grunn til å tro at påtalemyndigheten vil straffeforfølge handlinger begått i utlandet når ingen norske interesser er krenket.

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt mener at de handlingene som vil være mest aktuelle å straffeforfølge trolig uansett vil omfattes av vilkåret om dobbel straffbarhet. Politidirektoratet er likevel positiv til å føye straffeloven 1902 § 140 til oppregningene:

«Det kan imidlertid godt tenkes tilfeller hvor norske interesser vil være berørt uten at de er omfattet av disse jurisdiksjonsbestemmelsene. Det er ellers uklart hva konsekvensene vil være om man unnlater å utvide jurisdiksjonen. Det er ikke gitt å overskue i hvilke former, på hvilke måter og mot hvilke interesser straffverdige oppfordringer til straffbare handlinger vil bli framsatt i framtiden. Etter vår oppfatning taler dette for en utvidelse.»

Ingen instanser går mot å føye straffeloven 1902 § 140 eller andre berørte bestemmelser til oppregningene i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a og eventuelt også nr. 4 bokstav a.

Kripos mener at i hvert fall straffeloven 1902 §§ 135 a og 201 bør vurderes føyd til oppregningene. Etter deres syn rammer begge bestemmelsene handlinger av en slik karakter at vilkåret om opphold i Norge ikke nødvendigvis synes riktig. Politihøgskolen mener at straffeloven 1902 § 390 om krenkelse av privatlivets fred bør føyes til straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a.

4.3 Departementets vurderinger

Departementet foreslår etter en samlet vurdering å føye straffeloven 1902 §§ 135 a og140 til oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a og nr. 4 bokstav a. Bestemmelsene rammer ytringer som er praktiske å fremsette fra utlandet over Internett, og som kan være alvorlige handlinger. Prinsipielt kan det være ønskelig at alle straffebud som er praktisk å overtre over Internett, har et virkeområde som er tilstrekkelig til å verne interesser og fornærmede i Norge uavhengig av hvor handlingene er foretatt. På den annen side kan så vidtgående jurisdiksjon gå lenger enn behovet tilsier. Denne problemstillingen bør imidlertid utredes nærmere før man eventuelt går videre med den.

Ved bruk av Internett kan et budskap fremsatt i utlandet være rettet mot norsk offentlighet. Antakelig vil nok de fleste overtredelser av straffeloven 1902 §§ 135 a og 140 som begås i utlandet og som er aktuelle å straffeforfølge i Norge, være dekket av vilkåret om dobbel straffbarhet. Det kan likevel antas at det i enkelte tilfeller vil være vanskelig å klarlegge hvor gjerningspersonen har befunnet seg ved fremsettelsen av en ytring på Internett. Stedet hvor ytringen fremsettes behøver ikke være sammenfallende med hvor dataene fysisk er lagret eller er tilgjengelig for sluttbrukere som har tilgang til Internett. Den som har den nødvendige kompetansen vil kunne forvanske og skjule de faktiske forhold ytterligere. Ved å føye til de nevnte bestemmelser vil stedet for fremsettelse av ytringen være irrelevant, og en vil dermed unngå unødvendige bevismessige vanskeligheter.

Riktignok medfører en slik utvidelse av det stedlige virkeområdet for straffeloven 1902 §§ 135 a og 140 at også ytringer som er lovlige der de fremsettes, og som ikke er rettet mot norsk offentlighet, likevel vil rammes av norsk straffelov. Departementet er imidlertid enig i at dette trolig vil ha begrenset praktisk betydning. Det er liten grunn til å tro at påtalemyndigheten vil straffeforfølge handlinger begått i utlandet når ingen norske interesser er krenket.

Departementet kan være enig med Kripos i at det muligens kan være grunn til å føye straffeloven 1902 § 201 til oppregningene, men foreslår ikke dette nå da straffansvaret ikke påvirkes av den foreslåtte endringen av straffeloven 1902 § 7.