2 Protokollens innhold

2.1 Generelt

Protokollen utgjør et supplement til FNs torturkonvensjon, som Norge ratifiserte i 1986. I konvensjonen forplikter partene seg til å treffe effektive lovgivningsmessige, forvaltningsmessige, rettslige eller andre tiltak for å forhindre torturhandlinger og andre former for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff på noe område under deres jurisdiksjon. FNs torturkomité overvåker partenes gjennomføring av konvensjonen, særlig med utgangspunkt i statenes periodiske rapporter. Rapportbehandlingen resulterer i anbefalinger fra torturkomiteen til den enkelte statspart. Komiteen kan også iverksette granskninger av eget tiltak, dersom den mottar pålitelig informasjon om at tortur systematisk blir praktisert på en statsparts område. Videre kan den behandle klager fra stater eller individer mot statsparter som har godtatt valgfrie bestemmelser om dette. Norge har anerkjent komiteens kompetanse til å behandle stats- og individklager, og leverte sin sjette og sjuende periodiske rapport til FNs torturkomité i juli 2011.

Den valgfrie protokollen ble utarbeidet fordi det ble ansett nødvendig med ytterligere tiltak for å forhindre tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Protokollen etablerer et forebyggende system med regelmessige besøk fra uavhengige internasjonale og nasjonale organer til steder for frihetsberøvelse. Protokollen medfører følgende tilleggsforpliktelser for partene, ut over forpliktelsene som følger av konvensjonen:

• plikt til å tilrettelegge for besøk fra FNs underkomité for forebygging

• plikt til å opprette, utpeke eller opprettholde et eller flere uavhengige nasjonale besøksorganer for forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff («nasjonal forebyggende mekanisme»)

• plikt til å samarbeide med Underkomiteen for forebygging og den eller de nasjonale forebyggende mekanismene.

Protokollen forutsetter et samarbeid mellom underkomiteen og de nasjonale forebyggende mekanismene. I forbindelse med besøk til steder for frihetsberøvelse, skal partene gi FNs underkomité og nasjonale forebyggende mekanismer tilgang til relevante opplysninger og mulighet til å føre private samtaler med personer som er frihetsberøvet. Underkomiteen og de nasjonale mekanismene kan gi statspartene anbefalinger om tiltak som bør treffes for å gi frihetsberøvede personer sterkere beskyttelse mot tortur mv. Underkomiteen kan også gi statene anbefalinger knyttet til de nasjonale forebyggende mekanismene.

Protokollen gir ikke underkomiteen eller de nasjonale forebyggende mekanismene myndighet til å behandle enkeltsaker eller treffe bindende vedtak, men statene har plikt til å vurdere deres anbefalinger og innlede en dialog med dem om mulige gjennomføringstiltak. Underkomiteens anbefalinger og kommentarer etter besøk til en stat som er part i protokollen, er i utgangspunktet fortrolige, men det vil i praksis være en forventning om at statene ber om at rapportene offentliggjøres. Både underkomiteen og de nasjonale forebyggende mekanismene skal utarbeide offentlig årsrapporter.

Underkomiteens forretningsorden, årsrapporter, retningslinjer mv. er tilgjengelige på følgende nettside: http://www2.ohchr.org/english/bodies/cat/opcat/index.htm. Underkomiteens engelske forkortelse er SPT.

Det er ikke adgang til å ta forbehold til bestemmelser i protokollen.

FNs underkomité for forebygging tilsvarer langt på vei den europeiske torturkomité (CPT, forkortelse for Committee for the Prevention of Torture), som er opprettet i samsvar med Europarådets konvensjon av 26. november 1987 om forebygging av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (den europeiske torturkonvensjon). Norge har vært part i den europeiske torturkonvensjon siden 1989. CPT avlegger regelmessige besøk til stater som er part i denne konvensjonen og skal i den forbindelse gis ubegrenset adgang til alle steder for frihetsberøvelse. CPT har så langt besøkt Norge fem ganger, senest i mai 2011. Etter hvert besøk utarbeider komiteen en rapport med anbefalinger til norske myndigheter.

FNs underkomité har samme kompetanse som CPT, men har i tillegg en veiledningsfunksjon knyttet til de nasjonale forebyggende mekanismene. I den valgfrie protokollen til FNs torturkonvensjon, oppfordres Underkomiteen for forebygging og regionale organer som CPT til å rådføre seg og samarbeide med hverandre med sikte på å unngå dobbeltarbeid og effektivt å fremme protokollens målsettinger.

For Norge og andre stater som er part i den europeiske torturkonvensjon, er den vesentligste tilleggsforpliktelsen som følger av den valgfrie protokollen til FNs torturkonvensjon, plikten til å opprette, utpeke eller opprettholde en eller flere uavhengige nasjonale forebyggende mekanismer som oppfyller protokollens krav.

2.2 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i protokollen

Fortalen

I protokollens fortale stadfester partene at tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff er forbudt og utgjør alvorlige brudd på menneskerettighetene. Videre gir de blant annet uttrykk for at ytterligere tiltak er nødvendig for å nå målene i FNs torturkonvensjon, og gi personer som er berøvet sin frihet sterkere beskyttelse mot tortur mv. De minner om at Verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien i 1993 fastslo at innsats for å bekjempe tortur først og fremst må konsentreres om forebyggende tiltak, og er overbevist om at personer som er berøvet sin frihet, kan gis sterkere beskyttelse gjennom regelmessige besøk til steder for frihetsberøvelse.

Del I Generelle prinsipper

Artikkel 1

Artikkelen angir formålet med protokollen, som er å etablere et system med regelmessige besøk til steder der personer er berøvet sin frihet, for å forebygge tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Besøkene skal foretas av uavhengige internasjonale og nasjonale organer.

Artikkel 2

Artikkelen fastslår i nr. 1 at det skal opprettes en underkomité for forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (kalt «Underkomiteen for forebygging») under FNs torturkomité.

Underkomiteen for forebygging ble opprettet av partene til protokollen i oktober 2006 og hadde sitt første møte i februar 2007. Den avholder for tiden tre sesjoner pr. år av én ukes varighet. Underkomiteens sammensetning mv. er regulert i protokollens del II og dens mandat er regulert i del III.

Ifølge artikkelens nr. 2 skal underkomiteen la seg veilede av målsettingene og prinsippene i FN-pakten og FNs normer for behandling av personer som er berøvet sin frihet.

Underkomiteen har vedtatt en uttalelse om sin tilnærming til protokollens mål om forebygging av tortur mv. Den tar utgangspunkt i torturkonvensjonens generelle plikt til å forebygge tortur og andre former for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, men anser at formålet med dens egne og nasjonale forebyggende mekanismers rapporter og anbefalinger ikke bare er å sørge for overholdelse av internasjonale forpliktelser og standarder, men også å gi praktiske råd og forslag om hvordan risikoen for tortur eller mishandling kan begrenses.

I artikkelens nr. 4 slås det fast at underkomiteen og statspartene skal samarbeide om gjennomføring av protokollen.

Artikkel 3

Artikkelen fastsetter at hver statspart på nasjonalt plan skal opprette, utpeke eller opprettholde et eller flere besøksorganer for forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff («nasjonal forebyggende mekanisme»). Det er nærmere bestemmelser om nasjonale forebyggende mekanismer i protokollens del IV.

Artikkel 4

Det følger av denne artikkelens nr. 1 at statspartene skal tillate at underkomiteen og de nasjonale forebyggende mekanismene besøker ethvert sted for frihetsberøvelse, og at besøkene skal foretas med sikte på å styrke beskyttelsen av frihetsberøvede personer mot tortur mv. om nødvendig.

Uttrykket «steder for frihetsberøvelse» («places of detention») er definert som steder under statspartens jurisdiksjon og kontroll der personer er eller kan bli berøvet sin frihet, enten som følge av en beslutning truffet av en offentlig myndighet eller etter dens tilskyndelse eller med dens uttrykkelige eller stilltiende samtykke.

Statspartenes forpliktelser er avgrenset til steder som faller inn under deres jurisdiksjon og kontroll. Underkomiteen for forebygging anser at statenes jurisdiksjon, for de formål som er angitt i denne artikkelen, omfatter alle steder som de utøver effektiv kontroll over. Dette refererer seg først og fremst til statenes eget territorium samt skip og fly som er registrert der. Unntaksvis vil også steder utenfor statenes eget territorium kunne bli omfattet (ekstraterritoriell jurisdiksjon) dersom statsparten utøver effektiv kontroll over et avgrenset territorium eller over bestemte personer. Dette må i så fall bli gjenstand for en konkret folkerettslig vurdering.

Artikkelens nr. 2 definerer uttrykket «frihetsberøvelse» («deprivation of liberty») i protokollens forstand som enhver form for varetekt eller fengsling, eller at en person plasseres i offentlig eller privat forvaring som vedkommende ikke kan forlate av egen vilje, etter beslutning av en rettslig, forvaltningsmessig eller annen myndighet.

Del II Underkomiteen for forebygging

Artiklene 5 – 10

Disse artiklene inneholder detaljerte bestemmelser om underkomiteens sammensetning, valg av medlemmer mv. I samsvar disse bestemmelsene, består underkomiteen nå av 25 medlemmer med ulik faglig bakgrunn og fra ulike deler av verden. De er nominert og valgt av statene som er part i protokollen. De skal tjenestegjøre i personlig egenskap og opptre uavhengig og upartisk. De velges for en periode på fire år og kan gjenvelges én gang. I samsvar med artikkel 10 nr. 2 har underkomiteen fastsatt sin egen forretningsorden.

Del III Mandatet til Underkomiteen for forebygging

Artikkel 11

Ifølge bokstav a i denne artikkelen skal underkomiteen besøke steder for frihetsberøvelse som nevnt i artikkel 4 og gi statspartene anbefalinger om beskyttelse av frihetsberøvede personer mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Artikkelens bokstav b gjelder underkomiteens oppgaver i tilknytning til de nasjonale forebyggende mekanismene. For det første skal underkomiteen, om nødvendig, gi statspartene råd og bistå dem ved opprettelsen av nasjonale forebyggende mekanismer, og senere gi råd og synspunkter med sikte på å styrke mekanismenes kapasitet og mandat. For det andre skal underkomiteen etablere direkte og om nødvendig fortrolig kontakt med de nasjonale forebyggende mekanismene, tilby dem opplæring og faglig bistand med sikte på å styrke deres kapasitet, og bistå dem med å vurdere hvilke virkemidler som er nødvendige for å styrke beskyttelsen av personer som er frihetsberøvet mot tortur mv.

Ifølge bokstav c skal underkomiteen samarbeide med relevante FN-organer og -mekanismer og andre internasjonale, regionale og nasjonale institusjoner og organisasjoner om å forebygge tortur mv.

Artikkel 12

Artikkelen inneholder forpliktelser for statspartene som anses nødvendige for at underkomiteen skal kunne oppfylle sitt mandat i henhold til artikkel 11. Statspartene har plikt til å motta underkomiteen, gi den adgang til steder for frihetsberøvelse og tilgang til alle relevante opplysninger som den ber om. Videre skal statspartene oppmuntre til og legge til rette for kontakt mellom underkomiteen og nasjonale forebyggende mekanismer. De har også plikt til å gjennomgå underkomiteens anbefalinger og innlede en dialog med den om mulige gjennomføringstiltak.

Artikkel 13

Artikkelen gir nærmere bestemmelser om underkomiteens besøk til statspartene. Underkomiteen skal fastsette et program for regelmessige besøk, første gang ved loddtrekning. Statspartene skal underrettes om programmet, slik at de kan treffe nødvendige praktiske foranstaltninger for gjennomføring av besøkene. Besøkene skal foretas av minst to medlemmer av underkomiteen. Disse kan om nødvendig ledsages av eksperter, valgt fra en liste utarbeidet på grunnlag av forslag fra statspartene, FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs senter for internasjonal kriminalitetsforebygging. Etter et ordinært besøk, kan underkomiteen foreslå et kort oppfølgingsbesøk dersom den anser det nødvendig.

Frem til nå har underkomiteen gjennomført 16 ordinære besøk og ett oppfølgningsbesøk til stater som er part i protokollen, samt to besøk for å gi råd og faglig bistand til nasjonale forebyggende mekanismer. Underkomiteen har utarbeidet retningslinjer om besøk til statsparter.

Artikkel 14

Artikkelens nr. 1 inneholder ytterligere forpliktelser for statspartene for at underkomiteen skal kunne oppfylle sitt mandat, i tillegg til forpliktelsene som er nevnt i artikkel 12. Underkomiteen skal gis ubegrenset tilgang til alle opplysninger om antall personer som er berøvet sin frihet, antall steder for frihetsberøvelse og deres beliggenhet. Videre skal den gis ubegrenset tilgang til alle opplysninger om behandlingen av frihetsberøvede personer og om forholdene de lever under.

Med de forbehold som er nevnt i artikkelens nr. 2, skal underkomiteen også gis ubegrenset adgang til alle steder for frihetsberøvelse og deres anlegg og lokaler. I tillegg skal den gis mulighet til å føre private samtaler uten vitner til stede med personer som er berøvet sin frihet, om nødvendig med tolk, og med enhver annen person som den mener kan tilføre relevant informasjon. Underkomiteen skal selv kunne velge hvilke steder for frihetsberøvelse den ønsker å besøke og hvilke personer den ønsker å snakke med.

I artikkelens nr. 2 fastslås det at innsigelser mot besøk til et bestemt sted for frihetsberøvelse bare kan fremsettes av tvingende og presserende grunner knyttet til landets forsvar, den offentlige sikkerhet, naturkatastrofer eller alvorlige ordensforstyrrelser ved det aktuelle stedet, som innebærer at besøket ikke lar seg gjennomføre inntil videre. Erklært unntakstilstand skal ikke i seg selv påberopes av en statspart som grunn til å motsette seg et besøk.

Artikkel 15

Artikkelen fastslår at det ikke skal iverksettes sanksjoner mot personer eller organisasjoner for å ha oversendt opplysninger til underkomiteen eller dennes representanter, uansett om opplysningene er riktige eller ikke, og at disse heller ikke skal lide overlast på annen måte.

Artikkel 16

Ifølge artikkelens nr. 1 skal underkomiteen oversende sine anbefalinger og kommentarer i fortrolighet til statsparten og, dersom det er relevant, til den nasjonale forebyggende mekanismen. Ifølge nr. 2 skal underkomiteen offentliggjøre sin rapport sammen med statspartens eventuelle kommentarer, når statsparten ber om det. Så langt er halvparten av underkomiteens rapporter etter landbesøk offentliggjort. Med et par unntak, er det praksis for at alle Europarådets medlemsstater, herunder Norge, ber om offentliggjøring av den europeiske torturkomiteens rapporter. Dersom statsparten offentliggjør deler av rapporten, kan underkomiteen offentliggjøre hele eller deler av rapporten. Personopplysninger skal ikke offentliggjøres med mindre den berørte personen uttrykkelig har gitt sitt samtykke.

Etter artikkelens nr. 3, skal underkomiteen legge frem årlige rapporter om sin virksomhet for FNs torturkomité. Disse er offentlig tilgjengelige på underkomiteens nettside. Det fremgår av nr. 4 at, i tilfeller der en statspart nekter å samarbeide med underkomiteen eller treffe tiltak for å bedre situasjonen i lys av underkomiteens anbefalinger, kan FNs torturkomité, etter at statsparten har fått anledning til å gjøre sitt syn kjent, beslutte å uttale seg offentlig om saken eller å offentliggjøre underkomiteens rapport.

Del IV Nasjonale forebyggende mekanismer

Artikkel 17

I denne artikkelen slås det fast at hver statspart, senest ett år etter ratifikasjon, skal opprettholde, utpeke eller opprette en eller flere uavhengige nasjonale forebyggende mekanismer. Protokollen åpner for at mekanismer opprettet av desentraliserte enheter kan utpekes som nasjonale forebyggende mekanismer for protokollens formål dersom de oppfyller protokollens krav. I artikkel 24 gis statspartene mulighet til å avgi en erklæring om at gjennomføring av protokollens del IV utsettes med inntil tre år.

Underkomiteen har utarbeidet generelle retningslinjer om nasjonale forebyggende mekanismer og et analytisk egenvurderingsverktøy for nasjonale forebyggende mekanismer.

Artikkel 18

Ifølge nr. 1 i denne artikkelenskal statspartene garantere funksjonsmessig uavhengighet for de nasjonale forebyggende mekanismene og uavhengighet for deres personell.

Videre skal statspartene i samsvar med nr. 2 treffe nødvendige tiltak for å sikre at den nasjonale forebyggende mekanismens eksperter har nødvendig kompetanse og fagkunnskap, og bestrebe seg på å oppnå en balansert kjønnsrepresentasjon og en tilfredsstillende representasjon av landets etniske grupper og minoriteter.

Statspartene forplikter seg også seg til å stille de nødvendige ressurser til rådighet for at de nasjonale forebyggende mekanismene skal fungere etter sin hensikt (nr. 3).

Når statspartene oppretter nasjonale forebyggende mekanismer, skal de ta behørig hensyn til de såkalte Paris-prinsippene om statusen til nasjonale institusjoner for fremme og beskyttelse av menneskerettighetene (nr. 4). I resolusjon 48/134 (1993), oppmuntret FNs generalforsamling statene til å etablere og styrke slike institusjoner, og i den forbindelse ta hensyn til Paris-prinsippene, som følger som vedlegg til resolusjonen. Prinsippene legger blant annet vekt på at nasjonale institusjoner for menneskerettigheter skal ha et bredt mandat som er klart fastsatt i grunnlov eller lov, være uavhengige i forhold til regjeringen og utvikle forholdet til relevante frivillige organisasjoner.

Artikkel 19

Artikkelen fastsetter hvilken myndighet de nasjonale forebyggende mekanismene skal ha som et minimum.

Ifølge bokstav a, skal de regelmessig kunne undersøke behandlingen av frihetsberøvede personer, med sikte på å gi dem bedre beskyttelse, om nødvendig, mot tortur mv.

Det fremgår av bokstav b at de nasjonale forebyggende mekanismene skal kunne fremsette anbefalinger overfor myndighetene med sikte på å bedre behandlingen av og forholdene for personer som er berøvet sin frihet og å forhindre tortur mv. De skal se hen til relevante FN-normer. Underkomiteen gir i retningslinjene uttrykk for at de nasjonale mekanismene også bør ta hensyn underkomiteens egne kommentarer og anbefalinger. For Norges del, vil det i tillegg være naturlig at den nasjonale forebyggende mekanismen ser hen til relevante normer vedtatt eller utviklet innenfor rammen av Europarådet, ikke minst den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3, supplert med Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis og uttalelser fra den europeiske torturkomité.

Etter bokstav c skal de nasjonale forebyggende mekanismene også kunne fremlegge forslag og kommentarer til eksisterende lovgivning og lovforslag. Underkomiteen anser i den forbindelse at statene bør informere de nasjonale forebyggende mekanismene om lovendringer som vurderes og som er relevante i forhold til deres mandat.

Artikkel 20

Det følger av denne artikkelen at statspartene har plikt til å gi de nasjonale forebyggende mekanismene tilgang til samme type opplysninger som underkomiteen skal ha tilgang til, adgang til alle steder for frihetsberøvelse, samt mulighet til å føre private samtaler med personer som er berøvet sin frihet og enhver annen som kan tilføre relevant informasjon. Det vises til omtalen av statspartenes plikter under artikkel 14 ovenfor, som i hovedsak gjelder tilsvarende. Statspartene kan imidlertid ikke fremsette innsigelser mot at nasjonale forebyggende mekanismer besøker et bestemt sted for frihetsberøvelse. De nasjonale mekanismene skal også ha rett til å kontakte underkomiteen, sende den opplysninger og ha møter med den.

Artikkel 21

Artikkelens nr. 1 forbyr sanksjoner mot personer eller organisasjoner for å ha oversendt opplysninger, uriktige eller ikke, til den nasjonale forebyggende mekanismen, tilsvarende bestemmelsen i artikkel 15. Det fremgår av artikkelens nr. 2 at fortrolige opplysninger innhentet av den nasjonale forebyggende mekanismen skal være undergitt taushetsplikt og at personopplysninger ikke kan offentliggjøres uten den berørte personens uttrykkelige samtykke.

Artikkel 22

Etter denne artikkelen skal de myndigheter som mottar anbefalinger fra den nasjonale forebyggende mekanismen gjennomgå disse og inngå i en dialog med mekanismen om mulige gjennomføringstiltak.

Artikkel 23

Statspartene forplikter seg til å offentliggjøre og spre de nasjonale forbyggende mekanismenes årlige rapporter. Underkomiteen anbefaler, i sine retningslinjer, at årsrapportene bør gis vid distribusjon og presenteres for nasjonalforsamlingen, og at de også bør sendes inn til underkomiteen for publisering på underkomiteens nettside.

Del V Erklæring

Artikkel 24

Artikkelen gir statene adgang til å utsette gjennomføringen av forpliktelsene etter protokollens del III om Underkomiteen for forebygging eller del IV om nasjonale forebyggende mekanismer gjennom å avgi en erklæring i forbindelse med ratifikasjon av protokollen. Utsettelsen kan gjelde for inntil tre år. Torturkomiteen kan innvilge utsettelse i ytterligere to år. Det anses ikke aktuelt for Norge å avgi en slik erklæring.

Del VI Finansielle bestemmelser

Artikkel 25

Artikkelen fastslår at utgiftene til Underkomiteen for forebygging skal dekkes av FN.

Artikkel 26

I samsvar med denne artikkelen er det opprettet et spesialfond i FN for å bidra til å finansiere gjennomføringen av anbefalinger fra underkomiteen etter besøk og gi opplæring til nasjonale forebyggende mekanismer. Spesialfondet kan finansieres gjennom frivillige bidrag.

Del VII Sluttbestemmelser

Artiklene 27 – 31

Disse artiklene inneholder vanlige sluttbestemmelser om undertegning, ratifikasjon, tiltredelse, ikrafttredelse mv. Blant annet fremgår det av artikkel 28 at protokollen trer i kraft den trettiende dag etter deponering av ratifikasjonsdokumentet, for stater som ratifiserer etter at protokollen som sådan har trådt i kraft. I artikkel 30 slås det fast at det ikke kan tas forbehold til protokollen. Det følger av artikkel 31 at bestemmelsene i denne protokollen ikke berører statspartenes forpliktelser etter regionale konvensjoner som den europeiske torturkonvensjon, og at FNs underkomité for forebygging og tilsvarende regionale organer som den europeiske torturkomité oppfordres til å rådføre seg og samarbeide med hverandre for å unngå dobbeltarbeid og effektivt fremme protokollens målsettinger.

Artikkel 32

Det fremgår av denne artikkelen at bestemmelsene i den valgfrie protokollen ikke skal berøre forpliktelsene til parter i Genève-konvensjonene og tilleggsprotokollene til disse, eller statspartenes mulighet til å gi Den internasjonale Røde Kors-komité tillatelse til å besøke steder for frihetsberøvelse i situasjoner som ikke omfattes av internasjonal humanitærrett. Genève-konvensjonene med tilleggsprotokoller utgjør hjørnesteinene i humanitærretten og kommer til anvendelse der det foreligger væpnet konflikt. Artikkel 32 innebærer at de forebyggende mekanismene som den foreliggende protokollen gir anvisning på, ikke skal ha noen innvirkning på statenes eksisterende forpliktelser under humanitærretten til å tillate besøk til steder for frihetsberøvelse. I tilfelle av væpnet konflikt, vil statene dermed kunne ha plikt til å tillate besøk på steder for frihetsberøvelse både etter humanitærretten og den valgfrie protokollen.

Artikkel 33-37

Ifølge artikkel 33 kan enhver statspart når som helst si opp protokollen ved skriftlig underretning til FNs generalsekretær. Artikkel 34 omhandler muligheten for statsparter til å foreslå endringer i protokollen, og behandling av slike forslag. I henhold til artikkel 35 skal medlemmer av underkomiteen og de nasjonale forebyggende mekanismene gis de privilegier og den immunitet som er nødvendig for at de skal kunne utøve sine funksjoner på en uavhengig måte. Medlemmer av underkomiteen skal gis de privilegier og den immunitet som er angitt i del 22 i Overenskomst om FNs privilegier og immunitet av 13. februar 1946, med forbehold for bestemmelsene i del 23 i denne overenskomsten.

Artikkel 36 fastslår at medlemmer av underkomiteen har plikt til å overholde nasjonale lover og bestemmelser i forbindelse med besøk, og til å avstå fra enhver handling eller virksomhet som er uforenlig med deres plikters upartiske og internasjonale karakter.

Artikkel 37 fastsetter plikter FNs generalsekretær har som depositar for protokollen og at protokollteksten foreligger i seks språk som har samme gyldighet, herunder engelsk, fransk og spansk.