8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Stater som ratifiserer protokollen forplikter seg til å stille nødvendige ressurser til rådighet for at de nasjonale forebyggende mekanismene skal fungere etter sin hensikt, jf. artikkel 18 nr. 3. Dersom Sivilombudsmannen utpekes som nasjonal forebyggende mekanisme, vil dette blant annet innebære at ombudsmannens besøksvirksomhet til steder for frihetsberøvelse må utvides betydelig og at ombudsmannen vil måtte knytte til seg relevant fagkompetanse. Økt internasjonalt samarbeid vil også måtte påregnes.

Basert på Sivilombudsmannens egne beregninger, er de årlige utgiftene for at ombudsmannen skal kunne utføre oppgaven som nasjonal forebyggende mekanisme på en tilfredsstillende måte, i samsvar med protokollens krav, anslått til 6,2 mill. kroner. De anslåtte kostnadene tar utgangspunkt i at ombudsmannen tilføres 4,5 årsverk, foretar 40 årlige besøk til steder for frihetsberøvelse og leier inn ekstern faglig ekspertise, herunder særlig helsefaglig ekspertise, i forbindelse med besøkene. Det er også tatt hensyn til at ombudsmannen vil måtte leie ytterligere kontorlokaler for å få plass til flere ansatte.

Det legges til grunn at Sivilombudsmannens virksomhet som nasjonal forebyggende mekanisme settes i gang mot slutten av 2013 og at helårsutgiften påløper fra og med 2014. Forslag om inndekning av utgiftene vil bli fremmet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2013 og i statsbudsjettet for 2014.

Ratifikasjon av protokollen vil innebære at FNs underkomité for forebygging og den nasjonale forebyggende mekanismen foretar besøk til steder for frihetsberøvelse under norsk jurisdiksjon og kontroll. Dette vil medføre visse administrative konsekvenser for departementer og andre myndigheter som er ansvarlige for steder der personer holdes frihetsberøvet og for institusjonene som besøkes. De økonomiske og administrative konsekvensene vil imidlertid ikke være betydelige, og kostnadene vil kunne dekkes innenfor de berørte virksomhetenes til enhver tid gjeldende budsjettrammer.

Dersom underkomiteen eller den nasjonale forebyggende mekanismen gir myndighetene anbefalinger med sikte på å bedre behandlingen av og forholdene for personer som er berøvet sin frihet i samsvar med artikkel 11 bokstav a eller artikkel 19, vil myndighetene ha plikt til å inngå i en dialog med mekanismene om oppfølgning av disse anbefalingene. Eventuell oppfølgning av anbefalinger kan medføre økonomiske konsekvenser.