3 Frihetsberøvelse i Norge

3.1 Innledning

FNs underkomité for forebygging og den nasjonale forebyggende mekanismen skal kunne besøke ethvert sted for frihetsberøvelse under norsk jurisdiksjon og kontroll, både offentlige og private. Begrepene «frihetsberøvelse» og «steder for frihetsberøvelse» er definert i protokollens artikkel 4.

Det finnes en rekke ulike lovhjemler for frihetsberøvelse i norsk rett, og ulike steder for frihetsberøvelse. Fremstillingen nedenfor gir en oversikt over steder for frihetsberøvelse som disse mekanismene forutsettes å kunne besøke. Listen er ikke uttømmende.

3.2 Politiarrest

Politiarrest er steder hvor personer som innbringes av politiet oppholder seg frem til de løslates eller overføres til ordinært fengsel. Politiarresten forvaltes av det lokale politidistrikt.

En person som er mistenkt for en straffbar handling kan pågripes og bringes til politiarresten. Dersom han skal holdes mer enn to døgn, skal han overføres fra politiarrest til fengsel, jf. forskrift om bruk av politiarrest § 3-1. Hjemmel for innbringelse til politiarresten fremgår av politiloven §§ 8 og 9. Det finnes ingen offisiell statistikk over hvor mange som settes i politiarrest i Norge. Advokatforeningen har regnet ut at det samlede tallet for 2009 var 51 917.

Tabell 3.1 viser antall steder hvor det er operative politiarrester, det vil si steder hvor det er celler der personer kan innbringes og tilbringe natten. Venteceller, avhørsrom, venterom og lignende er ikke inkludert i tallene.

3.3 Fengsel

Som nevnt ovenfor skal personer som pågripes og fengsles overføres fra politiarrest til fengsel, dersom de skal holdes fengslet mer enn to døgn. Senest den tredje dagen etter pågripelsen skal vedkommende fremstilles for tingretten med begjæring om videre fengsling (varetektsfengsling), jf. straffeprosessloven § 183.

Personer som er idømt ubetinget fengselsstraff soner tidsbegrenset straff i fengsel. I tilfeller der tidsbegrenset straff ikke anses tilstrekkelig for å verne samfunnet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes istedenfor fengselsstraff på nærmere bestemte vilkår, jf. straffeloven § 39 c. I løpet av 2010 iverksatte kriminalomsorgen 8 317 ubetingede fengsels- og forvaringsdommer (8 515 i 2009).

Det er to hovedgrupper av fengsler i Norge: fengsel med høyt sikkerhetsnivå og fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Forvaringsstraff gjennomføres i egne forvaringsavdelinger i fengsel. Det finnes også fengsler med lavere sikkerhetsnivå som kalles overgangsboliger. I januar 2012 var det 43 fengsler og fem overgangsboliger i Norge.

Kriminalomsorgen er inndelt i seks regioner: nord (Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark), nordøst (Akershus, Hedmark og Oppland), sør (Buskerud, Vestfold og Telemark), sørvest (Rogaland, Vest-Agder og Aust-Agder), vest (Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal) og øst (Oslo og Østfold).

Tabell 3.2 viser fengsler og overgangsboliger for de ulike regionene. Fengsel angis med navn og overgangsbolig angis med navn og forkortelsen o. Antall soningsplasser angis i parentes. Når fengselet består av flere avdelinger angis tallet for de ulike avdelingene med addisjonstegn mellom.

3.4 Dom til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg

En lovbryter som er straffri på grunn av forhold som nevnt i straffeloven § 44 første ledd (psykotisk eller bevisstløs), kan dømmes til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39. Nærmere regler for dom på overføring til tvungent psykisk helsevern fremgår av lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (lov 2. juli 1999 nr. 62). I henhold til § 5-2 avgjør det regionale helseforetaket i domfeltes bostedsregion hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret. De første tre ukene skal vedkommende ha døgnopphold på institusjon, jf. § 5-3. Ifølge tall fra Helsedirektoratet skjedde det elleve innleggelser til døgninstitusjon etter dom til psykisk helsevern i 2009. Fra 1. januar 2002 til og med desember 2011 har 114 personer blitt idømt særreaksjonen overføring til tvungent psykiske helsevern i Helse Sør-Øst. Av disse var 77 personer fortsatt under gjennomføring av særreaksjonen ved årsskiftet. Flere av disse har fått dom på opprettholdelse av særreaksjonen. 37 personer har av ulike årsaker fått opphør av særreaksjonen.

Nye bestemmelser i psykisk helsevernloven om nasjonal koordineringsenhet og nasjonal administrativ oversikt over tiltalte og domfelte til tvungent psykisk helsevern trådte i kraft 1. juli 2012, jf. §§ 5-2a og 5-2b. Etter disse bestemmelsene skal den nasjonale koordineringsenheten føre nasjonal oversikt over tiltalte og domfelte til tvungent psykisk helsevern. Enheten skal også legge til rette for nødvendig samhandling og oppfølging mellom helse- og omsorgstjenesten og justissektoren.

En lovbryter som er straffri på grunnlag av forhold som nevnt i straffeloven § 44 annet ledd (psykisk utviklingshemmet i høy grad) kan idømmes tvungen omsorg. Som hovedregel skal dette utholdes i en fagenhet innen spesialisthelsetjenesten som er innrettet for formålet, jf. straffeloven § 39 a.

Ansvaret for drift av fagenhet for tvungen omsorg er lagt til Helse Midt-Norge. Ved gjennomføring av dom til tvungen omsorg gjelder psykisk helsevernloven kapittel 1, kapittel 4 med unntak, og kapittel 6 om kontroll og etterprøving så langt de passer når særreaksjonen gjennomføres i fagenheten. Det er anslått at kapasitetsbehovet totalt er 15 personer, basert på at en til to personer dømmes til tvungen omsorg pr. år. Fagenheten er organisatorisk knyttet til St. Olavs Hospital ved regional sikkerhetsavdeling. Fagenheten inngår avtaler med berørte bostedskommuner om at en del av særreaksjonen kan gjennomføres der, når hensynet til den domfelte tilsier det og sikkerhetshensyn ikke taler mot. Når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten, gjelder psykisk helsevernloven kapittel 1 og kapittel 6 så langt de passer.

Fra januar 2002 til mai 2012 er til sammen 20 personer dømt til tvungen omsorg. Pr. mai 2012 var én person innlagt i fagenheten, med gjennomføring av særreaksjonen tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a. Gjennomsnittlig belegg har de siste årene vært to til tre personer. Ni personer befinner seg i kommunale tiltak under fagenhetens ansvar. For ti personer er dom til tvungen omsorg opphørt.

3.5 Frihetsberøvelse overfor mennesker med psykisk lidelse eller rusmiddelproblemer

Frihetsberøvelse for mennesker med psykiske lidelser reguleres av psykisk helsevernloven. Vilkårene for tvungen observasjon fremgår av lovens § 3-2 første ledd punkt 1-5. Vilkårene for tvungent helsevern fremgår av lovens § 3-3 første ledd punkt 1-5. Det følger av § 3-2 første ledd punkt 6 og § 3-3 første ledd punkt 6 at selv om lovens vilkår er oppfylt, kan henholdsvis tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering fremtrer som den klart beste løsningen for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende. Det er faglig ansvarlig som har kompetanse til å treffe vedtak om tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern, på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten.

Beregninger basert på pasientdata fra Norsk pasientregister viser at om lag 5 000 personer ble tvangsinnlagt (dvs. tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern med døgnopphold) til sammen 7 200 ganger i 2009. Dette innebærer at 20 prosent av de som mottok døgnbehandling i det psykiske helsevernet for voksne i 2009 var tvangsinnlagt, og 16 prosent av alle døgnopphold var basert på tvangsvedtak. Det må tas forbehold om tallenes gyldighet, da det hefter store mangler og ulikheter i helseforetakenes registrering og innrapportering av tvangsdata til helsemyndighetene. Antall tvangsinnleggelser er tilnærmet uendret fra 2008. Det er betydelige geografiske forskjeller i omfanget av tvangsinnleggelser mellom helseforetaksområdene. Tabell 3.3 viser antall institusjoner som er godkjent for tvungent psykisk helsevern, med og uten døgnopphold, i de ulike fylker.

Kapittel 10 i helse- og omsorgstjenesteloven regulerer tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. § 10-2 gjelder tilbakehold i institusjon uten eget samtykke, § 10-3 tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere og § 10-4 tilbakehold i institusjon på grunnlag av samtykke.

Tvang overfor rusmiddelavhengige har vært brukt i begrenset grad, men har likevel økt merkbart det siste tiåret. I 2001 var det 39 realitetsvedtak på landsbasis etter sosialtjenesteloven § 6-2 (opphevet 1.1.2012), mens i 2009 hadde antall vedtak økt til 87. Tilsvarende har det skjedd en økning av tvangsbruk overfor gravide rusmiddelmisbrukere fra 12 realitetsvedtak i 2001 til 29 i 2009.

Steder hvor personer kan være frihetsberøvet i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2, 10-3 og 10-4 fremgår av oversikten nedenfor.

Helse Nord:

• Universitetssykehuset Nord Norge HF, rus og spesialpsykiatrisk klinikk

Helse Midt-Norge:

• Trondheimsklinikken, ungdomsavd. (§§ 10-2, 10-3)

• Lade Behandlingssenter Blå Kors (§§ 10-2, 10-3, 10-4; driftsavtaleenhet)

• Vestmo Behandlingssenter (§§ 10-2, 10-3, 10-4)

Helse Vest:

• Helse Bergen HF, Forsterket enhet (Dr. Martens; alle paragrafer)

• Stiftelsen Bergensklinikkene (§§ 10-3 og 10-4)

• Helse Stavanger HF, Forsterket enhet (Ryfylke DPS, Strand; alle paragrafer)

• Rogaland A-senter (§§ 10-3 og 10-4)

Helse Sør-Øst:

Det vises til oversikt i tabell 3.4. I tillegg til det som fremgår av tabellen, er Borgestadklinikken og Sykehuset Innlandet HF, Hov i Land godkjent for behandling av gravide rusmiddelavhengige.

3.6 Tilbakeholdelse av personer uten samtykkekompetanse i helseinstitusjon

Bestemmelser om helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A trådte i kraft i 2009. Reglene gir adgang til å yte nødvendig helsehjelp overfor pasienter som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg helsehjelp. Bestemmelsene gjelder somatisk helsehjelp til personer med demens, utviklingshemning og fysiske og psykiske forstyrrelser. Bestemmelsene gjelder i utgangspunktet all helsehjelp, også pleie og omsorg. De gjelder i og utenfor institusjon, i spesialhelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og tannhelsetjenesten. Reglene åpner for bruk av tvang og tilbakeholdelse i helseinstitusjon dersom det er nødvendig. Ved bruk av tvang skal det fattes vedtak, og pasienten og pasientens nærmeste pårørende skal underrettes.

Etterpasient- og brukerrettighetsloven § 4A-6 skal kopi av vedtak sendes fylkesmannen. Tabell 3.5 viser omfanget av tvang basert på antall vedtak mottatt av fylkesmannen. Det må tas høyde for at det kan være fattet flere vedtak enn det som fremkommer av tabellen.

3.7 Barneverninstitusjoner

Lov om barneverntjenester § 4-24 gir hjemmel for plassering og tilbakehold av barn i institusjon uten eget samtykke. Et barn som har vist alvorlige atferdsvansker ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte kan uten samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet, plasseres i en institusjon for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling i opptil fire uker, eller i kortere tid som er fastsatt i vedtaket.

Lovens § 4-25 bestemmer at barneverntjenesten skal vurdere om det istedenfor vedtak etter § 4-24 skal settes i verk hjelpetiltak etter lovens § 4-4. Slike hjelpetiltak kan ifølge § 4-4 siste ledd være formidling av plass i fosterhjem, institusjon eller omsorgssenter for mindreårige.

Lovens § 4-26 gir regler for tilbakehold i institusjon på grunnlag av samtykke.

Tabellen nedenfor synliggjør omfanget av atferdsplasseringer i institusjon på en angitt dag i tre forskjellige år:

Antall barn med atferdstiltak og totalt antall tiltak (noen barn har flere tiltak) i 2010 kan leses av tabellen nedenfor:

Det er få barn som har atferdsplassering i fosterhjem med særlige forutsetninger (§ 4-27). Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har ikke opplysninger om antall, utover at omfanget er lavt.

Tabellene nedenfor viser antall institusjoner som er kvalitetssikret eller godkjent for plasseringer etter hjemler:

Statlige

Private og kommunale

3.8 Forvaring av utlendinger

Utlendingsloven § 106 første led gir hjemmel for å pågripe og fengsle en utlending dersom han nekter å oppgi sin identitet eller det er skjellig grunn til mistanke om at han oppgir falsk identitet, eller fordi det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg iverksetting av et vedtak som innebærer at han plikter å forlate riket. Bestemmelsen gir videre hjemmel for å pågripe og fengsle en utlending hvis han ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten til å skaffe seg gyldig reisedokument, og formålet er å fremstille utlendingen for det aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt reisedokument. En utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 106 første ledd skal som hovedregel anbringes i utlendingsinternat. Utlendingsinternatet administreres av politiet.

Norge har ett utlendingsinternat, Politiets utlendingsinternat Trandum. Det ble tatt i bruk i sin nåværende form 1. juli 2004. I 2010 var det i alt 2 123 innsatte med 7 431 overnattinger. Gjennomsnittlig opphold på internatet varierte fra 2,3 døgn i mars 2010 til 5,2 døgn i desember 2010. Lengste opphold var 18 måneder.

3.9 Frihetsberøvelse innen Forsvaret

Etter lov om militær disiplinærmyndighet (militær disiplinærlov) § 1 kan den som overtrer eller forsømmer militære tjenesteplikter som følger av lov, reglement, instruks, direktiv, forskrift eller rettmessig ordre, refses disiplinært. Som refselsesmiddel kan blant annet brukes arrest inntil 20 dager, jf. lovens § 5 nr. 1. Arrest utholdes i militært arrestlokale, jf. lovens § 39.

Totalt antall refselser registrert hos Generaladvokaten for 2011 er 537. Bruken av refselsesmiddelet arrest har vært nedadgående og ble i 2010 benyttet i ca. 2,5 % av sakene mot 3,3 % i 2009, 5 % i 2008 og ca. 8 % i 2007. Dette er likevel noe mer enn i perioden 2004-2006 da andelen lå i området 1–2 %. I 1999 og tidligere år ble arrest brukt i omtrent 7 % av refselsene.