2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Begrensninger i adgangen til å ta oppdrag utenfor forsvarssektoren

Ansatte i forsvarssektoren har som andre statsansatte en generell aktsomhetsplikt til å verne om hovedarbeidsgivers interesser. Det har blitt reist spørsmål om det er behov for særlige regler om forsvarspersonellets adgang til å ta lønnede eller ulønnede oppdrag utenfor forsvarssektoren. Det vises i den forbindelse til hendelser hvor militært personell har blitt rekruttert til tjeneste i vakt- og sikkerhetsselskaper, og hvor personell med bakgrunn fra Forsvarets spesialstyrker deltar i private aksjoner for å hente hjem barn fra utlandet i barnefordelingstvister og sak vedrørende rekruttering av personell fra Heimevernet til private vakt- og sikkerhetsselskaper.

Forsvarssektorens særlige ansvar og myndighet tilsier at personellet bør ha en skjerpet aktsomhet overfor visse biervervsaktiviteter, lønnede eller ulønnede, som kan sies å ha preg av militær karakter og identifiseres med forsvarssektorens virksomhet, og slik sett kan undergrave forsvarssektorens tillit hos befolkningen.

Departementet mener at det er behov for å klargjøre nærmere hvilke aktiviteter som forsvarspersonell ikke kan ta del i på fritiden. Det foreslås derfor at det i fpl. § 4a annet ledd etableres en generell plikt for forsvarspersonell til å melde fra til virksomheten om oppdrag utenfor forsvarssektoren som er nært beslektet med arbeidet vedkommende utfører hos hovedarbeidsgiver. Dette gjelder både for tilsatt personell, militære og sivile, og personell som tjenestegjør i medhold av vernepliktslovgivningen. Bestemmelsen retter seg både mot bierverv mot vederlag, og oppdrag eller andre aktiviteter uten vederlag. Videre foreslås det at departementet gis adgang til å innføre krav om samtykke for enkelte stillinger og avdelinger med en spesialistkompetanse, hvor utøvelse av bierverv vil kunne være svært uheldig av hensyn til Forsvarets legitimitet og omdømme. Dette gjelder bl.a. spesialstyrkene og andre spesialistkategorier av personell.

2.2 Regler om disponeringsplikten

Forsvarspersonelloven reflekterer ikke at departementet er gitt myndighet til å gi utfyllende regler og tilpasninger til befalsordningen. At departementet har slik myndighet følger av enstemmig vedtak i Stortinget 24. mai 1996, jf. Innst. S. nr. 198 (1995-1996) til St.prp. nr. 38 (1995-1996). Departementet mener at dette bør reflekteres i loven. Hovedregelen om at det er Kongen som fastsetter befalsordningen med Stortingets samtykke står fast, jf. fpl. § 4 tredje ledd. Endringen er ikke ment å medføre materielle endringer fra hva som gjelder i dag.

Sivilombudsmannen har i behandling av sak 2008/1246 kritisert departementet i en personellsak. Det blir gitt kritikk for at departementet vurderte disponering fra stilling av militær embetsmann grunnet departementets manglende tillit til at vedkommende kunne ivareta ansvaret som tillå stillingen. Dette som følge av offiserens sviktende dømmekraft i forbindelse med fordelsmottak under golfreiser med Siemens til Spania i 2003, 2004 og 2007 samt etterfølgende siktelse for korrupsjon i saken. Sivilombudsmannen var av den oppfatning at departementet i stedet burde benytte suspensjon eller avskjed etter tjenestemannsloven. Departementet går derfor inn for å klargjøre reglene knyttet til disponering fra stilling av befal. De foreslåtte regler følger allerede av gjeldende befalsordning, men foreslås nå lovfestet.

2.3 Utåndingsprøve ved promillekontroll som grunnlag for refselse

Gjeldende fpl. § 10 om pliktmessig avhold hjemler ikke i tilstrekkelig grad at utåndingsprøve ved promillekontroll kan være grunnlag for refselse.

Bestemmelsene om promillegrense og blodprøve i lov om pliktmessig avhold av 1936 fulgte vegtrafikklovens (vtrl.) bestemmelser, men da vegtrafikkloven ble endret til også å regulere alkoholinnhold i utåndingsprøve ble ikke loven av 1936 oppdatert tilsvarende. Denne endringen i vegtrafikkloven ble heller ikke fanget opp ved arbeidet med forsvarspersonelloven. Avviket mellom fpl. § 10 annet ledd og vtrl. § 22 er således utilsiktet.

Legalitetsprinsippet tilsier at det tas inn en presisering i loven som sikrer tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for refselse med grunnlag i utåndingsprøve ved promillekontroll.