8 Merknader til lovforslagene

Til ny tittel på loven

Departementet foreslår å endre lovens tittel fra lov om personell i Forsvaret til lov om forsvarspersonell. Dette for å tydeliggjøre at loven ikke kun gjelder militært personell tilsatt i Forsvaret, men også sivilt personell og øvrig personell ansatt i forsvarssektoren. Forsvarssektoren er Forsvarsdepartementet med underliggende etater.

Til § 3 nytt syvende ledd

Bestemmelsen definerer forsvarspersonell som militært personell og sivilt tilsatt personell i Forsvarsdepartementet med underliggende etater. Bakgrunnen for at denne definisjonen innføres er forslaget til ny § 4aom forsvarspersonellets adgang til å ta oppdrag utenfor forsvarssektoren. Forsvarspersonell omfatter etter dette befal, vervede, vernepliktige og sivilt personell.

Vernepliktige er personer som tjenestegjør i medhold av verneplikts- eller heimevernloven.

Nåværende § 3 syvende ledd blir nytt § 3 åttende ledd.

Til tittelen på lovens kapittel II

Forslaget innebærer at tittelen på lovens kapittel II endres til Forvaltningsbestemmelser, og gjør betegnelsen generell. Dette har sin bakgrunn i forslaget til ny bestemmelse i § 4a om forsvarspersonellets adgang til å ta oppdrag utenfor forsvarsektoren. Innføringen av § 4a innebærer at kapittel II også omhandler bestemmelser for sivilt personell, og en henvisning til militært personell jf. § 3 første ledd vil ikke lenger være fullt ut dekkende.

Til § 4

Nytt fjerde ledd lovfester departementets gjeldende fullmakt til å gi utfyllende regler til befalsordningen. Det vises til Stortingets vedtak punkt I nr. 2 knyttet til gjeldende befalsordning (jf. Innst. S. nr. 198 (1995–1996) til St.prp. nr. 38 (1995–1996)), hvor departementet ble gitt myndighet til å utforme nødvendige tilpasninger og regelverk på bakgrunn av hovedlinjene i ny befalsordning. Forslaget innebærer at departementet, innenfor hovedlinjene av befalsordningen som fastsatt av Kongen med Stortingets samtykke, kan gi utfyllende regler og tilpasninger til gjeldende befalsordning, herunder utdannings-, avansements- og disponeringsordningen. Bestemmelsen er ikke ment å gi departementet kompetanse til å gi forskrifter, men det klargjør at departementet har instruksjons- og organisasjonsmyndighet innenfor hovedlinjene av befalsordningen.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med fpl. § 4, som gir departementet myndighet til å fastsette nærmere regler om tilsetting av befal, og fremgangsmåten ved tilsetting.

Femte ledd er en rettsteknisk flytting av tidligere fjerde ledd.

Til § 4a

Bestemmelsen gir særlige regler om forsvarspersonellets adgang til å ta lønnede eller ulønnede oppdrag utenfor forsvarssektoren.

Første ledd slår fast at forsvarspersonell plikter å utvise særlig aktsomhet ved vurderingen av eventuelt bierverv eller oppdrag utenfor forsvarssektoren. Dette av hensyn til forsvarssektorens interesser, og Forsvarets særlige rolle i samfunnet. Dette gjelder uavhengig av om det mottas vederlag eller ikke. Ansatte i forsvarssektoren har som andre statsansatte en generell aktsomhetsplikt til å verne om hovedarbeidsgivers interesser. Aktsomhetsplikten for tilsatt personell er knyttet til tilsettingens varighet. Aktsomhetsplikten er foreslått gjeldende også for vernepliktig personell, jf. forslaget til endringer til § 3. For vernepliktig personell som avtjener førstegangstjeneste er aktsomhetsplikten begrenset til tjenestegjøringen. For personell som tjenestegjør i Heimevernet gjelder aktsomhetsplikten også mellom tjenestegjøringene.

Bestemmelsen presiserer lojalitetsplikten for forsvarspersonell, og må ses i sammenheng med meldeplikten etter annet ledd.

Bestemmelsens annet ledd fastslår at forsvarspersonell har en meldeplikt overfor hovedarbeidsgiver for særlige oppdrag, dersom denne aktiviteten er nært beslektet med arbeidet vedkommende utfører hos hovedarbeidsgiver. Tilsvarende gjelder for vernepliktige, som har en meldeplikt til overordnet ansvarlig befal. Bestemmelsen presiserer lojalitetsplikten for forsvarsansatte overfor arbeidsgiver i forsvarssektoren. Det avgjørende er hvordan aktiviteten rent objektivt kan fremstå utad. Det innebærer at det ikke er den enkeltes subjektive oppfatning av om det foreligger et potensiale for en interessekonflikt som er avgjørende. Det understrekes at innholdet i plikten til å melde fra om bierverv er det samme uansett hvordan forsvarspersonell subjektivt vurderer spørsmålet. Det er ikke avgjørende om det eksisterer en aktuell interessekonflikt. Meldeplikten inntrer dersom det foreligger en mulighet for interessekonflikt, enten nå eller i overskuelig fremtid.

Formålet med bestemmelsen i annet ledd er dels å klargjøre lojalitetsplikten som forsvarspersonell har, og dels å pålegge forsvarspersonell en skjerpet aktsomhet om aktiviteter som kan være egnet til å identifisere en handling eller unnlatelse som utført av, eller på vegne av hovedarbeidsgiver. Departementet ønsker ikke at det skal kunne reises tvil om en slik aktivitet utøves av eller på vegne av, forsvarssektoren, herunder aktivitet som har uønskede koblinger mot sektoren og bruk av militære ferdigheter, og som kan sette sektoren i et dårlig lys.

Meldeplikten for tilsatt personell er begrenset til tilsettingsforholdets varighet.

For vernepliktige mannskaper som avtjener førstegangstjeneste gjelder meldeplikten i forbindelse med tjenestegjøringen. For personell som tjenestegjør i Heimevernet gjelder meldeplikten også mellom tjenestegjøringene.

Aktiviteter av militær karakter vil typisk kunne reise spørsmål om identifisering med hovedarbeidsgiver, og slik aktivitet vil kunne være egnet til å undergrave forsvarssektorens tillit hos befolkningen. En aktivitet vil normalt være av militær karakter dersom den utad kan forstås som en naturlig del av forsvarssektorens tjenesteoppgaver og krever opplæring i militære ferdigheter eller i bruk av militært utstyr.

Med begrepet oppdrag legger departementet til grunn enhver aktivitet som er lønnet eller ulønnet, utføres i privat regi eller i regi av annen virksomhet uavhengig av selskapsrettslig organisering.

Arbeidstaker og vernepliktig må selv vurdere om aktiviteten er nært beslektet med arbeidet vedkommende utfører hos hovedarbeidsgiver. Momenter som vil være relevant for vurderingen av om man har en meldeplikt vil blant annet være om aktiviteten objektivt sett:

• utad fremstår som en naturlig del av forsvarssektorens tjenesteoppgaver,

• utad kan reise tvil om den utføres av eller er godkjent av norsk forsvarsmyndighet,

• krever opplæring i militære ferdigheter eller i bruk av militært utstyr,

• kan reises tvil om aktiviteten er etisk forsvarlig,

• er egnet til å skade tjenestestillingens eller arbeidsgiverens anseelse,

• kan hemme eller sinke arbeidstakerens ordinære arbeid, eller

• kan medføre at forsvarspersonell kan komme i lojalitetskonflikt med hovedarbeidsgiver.

Forhold som lett kan utløse meldeplikt vil etter dette være aktiviteter som er knyttet til våpentrening og våpenbruk, nærkamp og overlevelseskunnskap, bruk eller opplæring i avansert teknologi eller materiell som brukes til militære formål. Videre vil også bruk av tilegnede ferdigheter fra Forsvaret om navigering og bruk av navigeringsmateriell, opplæring i informasjonsinnhenting og etterretning samt bruk og opplæring i sikkerhetssystemer og IKT-plattformer kunne utløse meldeplikt, dersom dette kan skape tvil om aktiviteten utføres av eller på vegne av hovedarbeidsgiver.

Oppdrag av sikkerhetsmessig karakter, herunder oppdrag for den private sikkerhetsbransjen, vil normalt utløse meldeplikt. Personell som har eller tidligere har hatt operative funksjoner i forsvarssektoren vil måtte utvise særlig aktsomhet knyttet til eventuelle biaktiviteter. Dette som følge av at personer med slik bakgrunn lettere vil bli koblet mot Forsvaret utad, uavhengig av hvilken aktivitet de ønsker å ta del i utenfor forsvarssektoren.

Enkelte aktiviteter faller åpenbart utenfor meldeplikten. Dette gjelder aktiviteter som har et åpenbart samfunnsnyttig formål til tross for at aktiviteten inneholder elementer av militær karakter, eller forutsetter kompetanse innen militære disipliner. Dette gjelder f.eks. å involvere seg i opplæring av speidere i feltferdigheter, opplæring i kampsport innen organisert idrett, skyte- og våpenopplæring innen organiserte skytterlag eller oppøve marsjferdigheter hos musikkorps. Slike aktiviteter vil normalt ikke anses som kontroversielle i denne forbindelse, og vil ikke utløse noen meldeplikt for den ansatte. Det samme gjelder deltakelse i offentlige utvalg e.l., eller tjenesteoppdrag for andre statlige virksomheter utenfor forsvarssektoren. For slike aktiviteter gjelder de alminnelige reglene i staten.

Meldeplikten inntrer når arbeidstakeren vurderer å ta del i en aktivitet som rammes av bestemmelsen, typisk dersom man får et tilbud om å delta i denne aktiviteten. Bestemmelsen forutsetter at melding fremmes arbeidsgiver skriftlig.

Dersom arbeidstakeren er usikker på om en aktivitet kan anses som nært beslektet med arbeidet vedkommende utfører hos hovedarbeidsgiver, eller hvorvidt aktiviteten kan redusere vedkommendes evne eller mulighet til å utføre tjenesten forsvarlig, skal vedkommende rådføre seg om eventuell meldeplikt med arbeidsgiver.

For de tilfeller hvor arbeidsgiver mottar melding fra arbeidstaker eller vernepliktig, må arbeidsgiver på eget grunnlag vurdere om aktiviteten kan være problematisk sett opp mot lojalitetsplikten. Dette må vurderes konkret, og det sentrale vurderingstema vil være om aktiviteten kan anses å komme i konflikt med vedkommendes tjenesteplikter overfor hovedarbeidsgiver.

Den enkelte virksomhet i forsvarssektoren kan etter gjeldende regler utforme nærmere retningslinjer for praktiseringen av en slik meldeplikt. Departementet opplever at arbeidsgivere i sektoren har et nært og godt samarbeid med personellorganisasjonene innen personellområdet, og departementet ser viktigheten av å videreføre dette samarbeidsforholdet. Departementet forutsetter at nærmere regler om meldeplikten i den enkelte virksomhet reguleres i nær dialog med arbeidstakerorganisasjonene i virksomheten etter intensjonene i Statens personellhåndbok. Dette er viktig for å sikre en forankring i virksomheten. Nærmere regler i virksomheten bør nedtegnes for å sikre notoritet om hva som gjelder, og disse må meddeles personellet på egnet måte for å sikre at de ansatte har tilstrekkelig kunnskap om hva som gjelder.

I den grad den enkelte virksomhet mener at det er særlig behov for et samtykkekrav for enkelte stillinger/avdelinger, kan virksomheten vurdere hvorvidt kravet bør innarbeides i individuelle arbeidsavtaler. Endring av allerede inngåtte avtaler krever arbeidstakers aksept.

Tredje ledd angir hvilke opplysninger som skal gis fra arbeidstakeren og den vernepliktige. Formålet med denne bestemmelsen er å klargjøre vedkommendes plikt til å bidra til opplysning av saken. Dette for at arbeidgiver kan vurdere om aktiviteten er i konflikt med lojalitetsplikten. Unnlatelse av å oppfylle meldeplikten kan medføre sanksjoner fra arbeidsgiver etter gjeldende bakgrunnsrett. Det understrekes at rettsvillfarelse eller god tro ikke fritar for ansvar.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å innføre et krav om samtykke for å kunne ta lønnede og ulønnede oppdrag utenfor forsvarssektoren for visse stillinger og avdelinger i forsvarssektoren.

Fullmakten er begrenset til enkelte stillinger og avdelinger, hvor utøvelse av bierverv vil kunne være svært uheldig av hensyn til Forsvarets legitimitet og omdømme. Dette gjelder primært stillinger og avdelinger med en særlig spesialistkompetanse relatert til Forsvarets behov og oppgaver. Dette gjelder bl.a. spesialstyrkene og andre spesialistkategorier av personell. Slikt personell innehar en spesialistkompetanse og funksjon i Forsvaret som gjør at utøvelsen av eventuelle bierverv lett medfører tvil om hvilken egenskap arbeidstakeren opptrer i. Bestemmelsen skal forstås som en snever unntaksbestemmelse. Innføring av en slik begrensning er inngripende for personellet. Adgangen til å innføre samtykkekrav er derfor begrenset til tilfeller hvor dette er nødvendig av hensyn til Forsvarets behov, og hvor dette anses forholdsmessig ut fra den ansattes funksjon i Forsvaret sett opp mot enkeltindividers personverninteresser. Forsvarsdepartementets fullmakt er knyttet til tilsatt personell. Eventuelt samtykkekrav for personell i Heimevernets innsatsstyrker kan vurderes regulert i kontrakten for slik tjenestegjøring.

Et samtykkekrav innebærer at arbeidstakeren plikter å innhente forutgående samtykke fra arbeidsgiver til å kunne ta bestemte oppdrag utenfor forsvarssektoren. Dette gjelder uavhengig av om oppdraget er lønnet eller ulønnet.

Enkelte aktiviteter faller åpenbart utenfor samtykkeplikten. Dette gjelder aktiviteter som har et åpenbart samfunnsnyttig formål til tross for at aktiviteten inneholder elementer av militær karakter, eller forutsetter kompetanse innen militære disipliner. Dette gjelder f.eks. å involvere seg i opplæring av speidere i feltferdigheter, opplæring i kampsport innen organisert idrett, skyte- og våpenopplæring innen organiserte skytterlag eller oppøve marsjferdigheter hos musikkorps. Slike aktiviteter vil normalt ikke anses som kontroversielle i denne forbindelse, og vil ikke utløse plikt for å innhente samtykke for den ansatte. Det samme gjelder deltakelse i offentlige utvalg e.l., eller tjenesteoppdrag for andre statlige virksomheter utenfor forsvarssektoren. For slike aktiviteter gjelder de alminnelige reglene i staten.

Eventuelle brudd på plikten til å innhente samtykke kan gi tjenesterettslige følger i henhold til gjeldende regler.

Femte ledd fastslår at de foreslåtte reglene om begrensninger i adgangen til å ta oppdrag utenfor forsvarssektoren ikke begrenser plikten til å opplyse om bierverv, oppdrag o.l. som følger av tilsettingsavtale eller andre relevante rettsregler slik som den ulovfestede lojalitetsplikten.

Til § 7

Bestemmelsens første ledd første punktum presiserer at disponeringsordningen i Forsvaret bygger på at endring av stilling skal skje med bakgrunn i Forsvarets behov. Dette skal forstås slik at det er Forsvarets behov som er styrende for om disponering til stilling eller fra stilling skal skje. Forvaltningsrettens prinsipp om forsvarlig offentlig skjønnsutøvelse gjelder ved beslutninger om disponering.

Første ledd annet punktum presiserer at disponeringsretten også gir adgang til disponering ut av en stilling begrunnet i Forsvarets behov. Adgangen til å kunne disponere noen fra en tjenestestilling er av hensyn til Forsvarets behov for fleksibilitet til å innplassere riktig kompetanse på riktig sted i organisasjonen.

Retten til å disponere fra stilling er begrenset til de tilfeller hvor slik disponering er nødvendig enten av helsemessige-, sikkerhetsmessige-, eller andre årsaker. Det vises til tidligere regulering av denne adgangen, jf. Innst. S. nr. 198 (1995-1996) til St.prp. nr. 38 (1995-1996) og befalsordningen av 1966. Hvorvidt det foreligger grunnlag for disponering fra stilling må vurderes konkret.

Disponering fra stilling forutsetter at dette åpenbart er påkrevd. Dette innebærer at en forsvarlig løsning av de oppgaver og den myndighet som tilligger stillingen krever at en ny person overtar tjenestestillingen. Arbeidsgiver plikter å sannsynliggjøre at situasjonen krever endring, enten av helsemessige-, sikkerhetsmessige- eller andre årsaker. Helsemessige årsaker foreligger hvor vedkommende har en helsesituasjon som tilsier at vedkommende ikke kan utføre sine tjenesteplikter som forutsatt. Med sikkerhetsmessige årsaker menes forhold som innebærer en økt risiko for at norske forsvars- eller sikkerhetsinteresser, eller forholdet til våre allierte kan bli skadet dersom vedkommende fortsetter i tjenestestillingen. Dette gjelder typisk hvor vedkommende ikke tilfredsstiller stillingens krav til sikkerhetsklarering. Betegnelsen andre årsaker er ment som en snever sikkerhetsventil for de tilfeller hvor situasjonen gjør det nødvendig å foreta disponering fra stilling av hensyn til forsvarssektorens behov. Sikkerhetsventilen kan normalt kun benyttes hvor det inntreffer formelle kvalifikasjonsmangler under disponeringen. Bestemmelsen gir ikke adgang til disponering fra stilling grunnet arbeidsgivers misnøye med hvordan vedkommende løser oppgavene i stillingen. Dersom arbeidsgiver er misfornøyd med hvordan oppgavene utføres, må arbeidsgiver gjennomføre andre tiltak. Disponering fra stilling er ikke et virkemiddel i denne sammenheng. Eventuelle sanksjoner for brudd på tjenesteplikter skal følge tjenestemann- eller disiplinærlovens bestemmelser. Det kan eksempelvis brukes advarsel for å korrigere uønsket atferd, eventuelt ekstra opplæring eller tilrettelegging ved manglende prestasjoner. Dersom det inntreffer forhold som gir grunnlag for suspensjon, avskjed eller disiplinærforføyelse, skal arbeidsgiver vurdere bruk av sanksjoner etter tjenestemanns- eller disiplinærloven.

Ved disponering fra stilling plikter arbeidsgiver å legge til rette for at vedkommende innen rimelig tid disponeres til ny stilling og gis egnede arbeidsoppgaver som står i forhold til vedkommendes grad og kompetanse. Befal kan for eksempel disponeres fra stilling og stilles til disposisjon for forsvarssjef eller generalinspektør, eller disponeres til nærmere angitte spesialoppdrag.

Annet ledd er en rettsteknisk flytting av tidligere første ledd annet punktum.

Tredje ledd er en rettsteknisk flytting av tidligere annet ledd.

Til § 10

Bestemmelsens annet ledd annet punktum slår fast hva som skal anses som påvirket av alkohol. Det foreslås en presisering om at større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,1 milligram per liter luft er å regne som påvirket av alkohol. Dette harmonerer med grenseverdiene i vegtrafikkloven.