4 Virkeområde

4.1 Gjeldende rett – forslaget som ble sendt på høring

De fleste av direktivets bestemmelser finnes allerede i norsk rett, og det norske regelverket har et mer omfattende saklig virkeområde enn direktivet. For de bestemmelsene som krever lovendring, har det derfor vært vurdert om virkeområdet til lovendringsforslagene skulle begrenses til direktivets slik det er nedfelt i artikkel 3, jf. vedlegg III. I vannressursloven foreslås den utvidete foreldelsesfristen og anmodningsretten å være begrenset til miljøskade som omfattes av direktivet. Følgelig omfattes kun virksomhet som nevnt i direktivets vedlegg III nr. 6, og som samtidig utgjør et brudd på vannforskriften, som gjennomfører direktiv 2000/60/EF om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk (vanndirektivet) i norsk rett.

I forurensningsloven og genteknologiloven foreslås derimot ikke en slik innskrenkning av virkeområdet til de nye bestemmelsene. Direktivets avgrensning av virkeområde fremstår ikke som en naturlig avgrensning i forurensningsloven og genteknologiloven. Det er derfor ikke gode grunner for å begrense lovendringene til de aktivitetene som er angitt i vedlegg III. Det ville også skape uklarhet og være prosessdrivende om anmodningsretten og foreldelsesfristen bare skulle gjelde enkelte virksomheter og miljøskader innenfor virkeområdet til de to lovene. En mer generell utforming av bestemmelsene antas heller ikke å ha administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

Artikkel 17 begrenser direktivets tidsmessige virkeområde. Ved gjennomføring i forurensningsloven og genteknologiloven er det valgt å la de nye bestemmelsene gjelde uavhengig av tidspunktet for skadens inntreden. Dette er begrunnet med at tiltaksplikten ikke foreldes i dag, og at mange tilfeller av ulovlig forurensning og miljøskader ikke materialiserer seg før lenge etter den skadegjørende handling inntraff. I vannressursloven er de nye reglene til gjennomføring av direktivet begrenset til tilfeller som omfattes av direktivet.

4.2 Høringsinstansenes syn

Næringslivets Hovedorganisasjon bemerker at gjennomføring av miljøansvarsdirektivet går lengre enn de pliktene som fremgår av direktivet, og at dette gjør Norge mindre attraktivt som investeringsland. Næringslivets Hovedorganisasjon hevder at dette innebærer et brudd på uttalt hovedlinje i norsk miljøpolitikk, og ønsker en nærmere redegjørelse for dette. Næringslivets Hovedorganisasjon mener at forurensningsloven § 7 ikke gir tilstrekkelig hjemmel til at tiltaksplikten utløses, og frykter således at forurensningslovens hovedsystem blir endret som følge av at miljøansvarsdirektivet ikke skiller mellom lovlig og ulovlig forurensning. Næringslivets Hovedorganisasjon foreslår derfor at det innføres regler om fritak for kostnadsansvar hvis miljøskaden skyldes tillatt forurensning (omtalt som «permit defense»). Næringslivets Hovedorganisasjon mener at direktivet bør gjennomføres etter samme modell som er valgt i Danmark, hvor en egen vedtakshjemmel i miljølovgivningen aktiverer pliktene som følger av direktivet.

Norsk Industri trekker frem viktigheten av å innføre regler om «permit defense» for å unngå at utslippstillatelsene blir lite forutberegnelig som rammevilkår for industriell virksomhet, og viser til at dagens lovgivning aksepterer tillatt forurensning uten at tiltaksplikten utløses.

Norges Bondelag foreslår å innføre en ordning med obligatorisk forsikring eller tilsvarende sikkerhetsstillelse for virksomheter som omfattes av direktivet, lik den ordningen som finnes i mineralloven i dag. Norges Bondelag fremhever viktigheten av at myndighetene i det enkelte tilfellet vurderer om, og i tilfellet i hvilken størrelsesorden, det skal kreves tilbakebetaling for utgifter til forurensning.

Oljeindustriens landsforening bemerker at det geografiske virkeområdet for endringene i de aktuelle lovene må tydeliggjøres i lov og forarbeider, ettersom miljøansvarsdirektivet ikke omfatter kontinentalsokkelen og økonomisk sone.

4.3 Departementets vurderinger

Departementet viser til at direktivet ikke medfører behov for å endre tiltaksplikten i forurensningsloven § 7. En rekke land i EØS-området har mer omfattende, eller liknende ansvarsreguleringer, som den norske.

Når det gjelder det geografiske området for de foreslåtte endringene i forurensningsloven foreslås det at endringene gjøres med virkning for hele lovens virkeområde.

Direktivet krever ikke at stater innfører krav om økonomisk sikkerhetsstillelse, men det skal treffes tiltak for å oppmuntre de relevante økonomiske og finansielle aktører til utvikling av instrumenter og markeder for økonomisk sikkerhet. Miljøverndepartementet ser i dag ikke behov for å innføre en forsikringsplikt eller stille tilsvarende krav om sikkerhetsstillelse for alle virksomheter omfattet av direktivet. Forurensningsmyndigheten har adgang til å kreve at en virksomhet stiller sikkerhet, og dette gjøres der det er et særskilt behov. Krav om slike garantier utover de områder hvor det allerede er innført, vil bli fortløpende vurdert bl.a. i lys av de erfaringene en vil få der slike krav er stilt.

For øvrig vises det til rimelighetsvurderingen i forurensningsloven § 76 tredje ledd når det gjelder tilbakebetaling av utgifter.