5 Foreldelse

5.1 Gjeldende rett – forslaget som ble sendt på høring

Etter direktivets artikkel 10 kan ansvarlig myndighet kreve kostnader ved gjennomføring av tiltak i henhold til direktivet dekket av den ansvarlige for miljøskaden innen fem år fra den dato tiltakene ble avsluttet eller den ansvarlige ble identifisert. Dette bryter med den gjeldende foreldelsesfristen i Norge på tre år, jf. foreldelsesloven § 2. Det foreslås derfor innført særregler i forurensningsloven, genteknologiloven og vannressursloven som utvider foreldelsesfristen til fem år for utgifter myndighetene har hatt med umiddelbar gjennomføring av tiltak mot miljøskade. For tiltak gjennomført i medhold av forurensningsloven, vil også privates krav kunne kreves dekket innen den endrede foreldelsesfristen.

Av direktivets artikkel 17 siste strekpunkt følger det videre at direktivet ikke får anvendelse på skade forårsaket av et utslipp eller hendelse som inntraff for mer enn 30 år siden. Dette innebærer at en absolutt foreldelsesfrist ikke kan være kortere enn 30 år. Etter foreldelsesloven er den alminnelige foreldelsesfristen 3 år, jf. foreldelsesloven § 2. Fristen kan forlenges, men ikke med mer enn til sammen 10 år, jf. foreldelsesloven § 10 fjerde ledd. Dermed krever dette også en særskilt regulering i forurensningsloven, genteknologiloven og vannressursloven.

I vassdragsreguleringsloven eksisterer det i dag en særskilt foreldelsesfrist på 20 år. Den aktuelle bestemmelsen (§ 12 nr. 21 første ledd annet punktum) foreslås opphevet, slik at foreldelsesfristen for retting mv. knyttet til tillatelser etter vassdragsreguleringsloven vil følge av vannressursloven, jf. vassdragsreguleringsloven § 1 annet ledd.

Direktivets regler om fem års foreldelsesfrist gjelder dersom det foreligger en miljøskade slik dette er definert i artikkel 2. Det foreslås likevel en generell utvidelse av foreldelsesfristen innenfor hele virkeområdet til forurensningsloven og genteknologiloven.

Disse lovendringsforslagene får anvendelse på tidligere oppståtte fordringer før lovendringenes ikrafttredelse, så fremt fordringene ikke var foreldet etter de da gjeldende foreldelsesreglene, jf. foreldelsesloven § 31 annet punktum.

5.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delte i sin tilbakemelding på den utvidede foreldelsesfristen. Videre har det kommet synspunkter på fastsettelsen av fristens utgangspunkt.

Regjeringsadvokaten er positiv til at reglene om foreldelse av krav rettet mot den ansvarlige for miljøskader klargjøres og presiseres. Regjeringsadvokaten er enig i at foreldelsesfristen for myndighetenes krav på refusjon etter forurensingsloven § 76 begynner å løpe når det er truffet et endelig forvaltningsvedtak, og foreslår derfor at dette kommer tydelig frem i lovteksten. Regjeringsadvokaten er videre av den oppfatning at den absolutte foreldelsesfristen på 30 år bør begynne å løpe fra det tidspunktet tiltakene ble gjennomført. Regjeringsadvokaten bemerker at dersom det er meningen at et krav om refusjon forutsetter at det fattes et enkeltvedtak, bør dette klargjøres.

Advokatforeningen mener at det kan være uheldig å fravike direktivets system for så vidt gjelder foreldelse, og at det kan stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig å utvide foreldelsesfristen utover det som følger av de alminnelige reglene i foreldelsesloven. Advokatforeningen er av den oppfatning at en utvidelse av foreldelsesansvaret i forhold til det som følger av direktivet ikke er tilstrekkelig utredet, og at en slik materiell utvidelse av miljøansvaret bør vurderes nøyere og begrunnes på en annen måte enn med rettstekniske hensyn. Advokatforeningen stiller spørsmål ved den lange foreldelsesfristen, og peker på at dette kan føre til flere konflikter mellom private parter i tillegg til at bevis svekkes over tid. Advokatforeningen viser også til det subsidiære grunneieransvaret i forurensningsloven § 55 og at de fleste oppryddingssaker etter forurensningsskade er dekket av denne bestemmelsen.

Fiskeri- og kystdepartementet bemerker at foreldelsesfristens utgangspunkt bør klargjøres i lovteksten. Fiskeri- og kystdepartementet bemerker videre at forholdet mellom foreldelsesreglene i sjøloven og forurensningsloven bør klargjøres av de som forvalter de respektive regelverk og at disse regelverkene bør harmoniseres så langt som mulig.

5.3 Departementets vurdering

Departementet følger Regjeringsadvokatens forslag til presisering av femårsfristens utgangspunkt og endrer ordlyden i samsvar med dette. Tilsvarende endringer gjøres i genteknologiloven § 21 nytt tredje ledd og vannressursloven § 61 nytt fjerde ledd. Ved å gjøre disse justeringene kommer det tydeligere frem at der myndighetene har truffet vedtak om tilbakebetaling, begynner foreldelsesfristen å løpe fra tidspunktet for endelig vedtak. I vannressursloven § 61 tredje ledd presiseres det samtidig at krav om refusjon alltid skal treffes ved enkeltvedtak.

Miljøverndepartementet finner det uheldig å ha en særskilt foreldelsesfrist i forurensningsloven og genteknologiloven begrenset til krav omfattet av direktivet. Det ville være prosessdrivende om det for hvert enkelt krav måtte avgjøres om det falt inn under direktivets virkeområde eller ikke. Det vises for øvrig til behandlingen av spørsmålet under kapittel 4 «Virkeområde».

Departementet følger også Regjeringsadvokatens forslag til endring av fristutgangspunktet for den absolutte foreldelsesfristen, og endrer forslaget i samsvar med Regjeringsadvokatens forslag. Tilsvarende endringer gjøres i genteknologiloven § 21 nytt tredje ledd og vannressursloven § 61 nytt fjerde ledd. Dette innebærer at den absolutte foreldelsesfristen på 30 år begynner å løpe fra det tidspunkt tiltaket ble gjennomført. Utgangspunktet for femårsfristen og den absolutte foreldelsesfristen på 30 år kan derfor være ulikt.

Etter miljøansvarsdirektivet artikkel 4 får direktivet ikke anvendelse på miljøskader som omfattes av International Maritime Organization (IMO) sine ansvarskonvensjoner, jf. artikkel 4 nr. 2 sammenholdt med vedlegg IV, og vil heller ikke berøre retten til ansvarsbegrensning i henhold til nasjonal rett som gjennomfører Convention on Limitation of Liability for Maritime Claims (LLMC), jf. artikkel 4 nr. 3. Dette innebærer at der refusjonskrav fremmet etter forurensningsloven § 76 ved opprydding etter sjøulykker omfattes av sjøloven kapittel 10, vil sjølovens regler, herunder foreldelsesregelen i § 503, gå foran.