5 Merknader til de enkelte paragrafene i lovforslaget
Til § 1 (lovens formål)
Forslaget til endring i lovens § 1 innebærer at det tilføyes et folkerettsforbehold som nytt annet ledd i bestemmelsen. Loven har i dag et folkerettsforbehold i § 2. Et folkerettsforbehold bør imidlertid kunne komme til anvendelse på alle deler av loven, og det foreslås derfor at folkerettsforbeholdet flyttes fra § 2 til den generelle bestemmelsen i § 1.
Til § 2 (lovens stedlige virkeområde)
Lovens virkeområde utvides til å omfatte luftfartsaktiviteter til, fra og innad i EØS-området, samt på Norges kontinentalsokkel.
Det er nødvendig å utvide virkeområdet til å omfatte all lufttransport til og fra hele EØS-området ettersom Norge gjennom luftfartskvotedirektivet vil kunne bli pålagt å administrere luftfartøysoperatører som har kvotepliktige flyvninger fra andre lufthavner enn norske. Dersom Norge for eksempel blir ansvarlig for å administrere en russisk operatør som også har flyvninger mellom Russland og Tsjekkia, så vil flyvningene mellom Russland og Tsjekkia måtte håndheves med hjemmel i den norske loven. Det er derfor ikke tilstrekkelig å utvide lovens virkeområde til å omfatte flyvninger til og fra norske lufthavner.
Klimakvoteloven er ikke gitt anvendelse på Svalbard. Svalbard er heller ikke omfattet av EØS-avtalen og regnes derfor som tredjeland i henhold til dette regelverket. Dette innebærer at flyvninger mellom Svalbard og EØS-området (for eksempel Norge, herunder den norske delen av kontinentalsokkelen) er omfattet av kvotesystemet, mens flyvninger mellom Svalbard og land utenfor EØS (for eksempel Russland) ikke er omfattet. Flyvninger internt på Svalbard er heller ikke omfattet.
For øvrig er det foreslått en omredigering av bestemmelsens første ledd, samt en språklig endring av annet ledd, for å klargjøre lovens virkeområde. Disse endringene er av rettsteknisk karakter og innebærer ingen realitetsendring. Som nevnt under merknaden til ny § 1, foreslås det at folkerettsforbeholdet, som til nå har stått i § 2, flyttes til den generelle bestemmelsen i lovens § 1.
Til § 3 (utslipp som omfattes av denne loven)
I første ledd legges det til en ny bokstav g) for å inkludere luftfartsaktiviteter i kvotesystemet. Begrepet luftfartsaktiviteter i § 3 første ledd bokstav g) omfatter luftfartsaktivitetene som er listet opp i kvotedirektivets Annex I. Utvidelsen av lovens virkeområde innebærer at samtlige flyvninger til og fra lufthavner innenfor EØS-avtalens virkeområde i prinsippet omfattes av den norske loven. Lufthavn (”aerodrome”) er i henhold til Kommisjonens retningslinjer (beslutning 2009/450/EF) definert vidt, noe som innebærer at landingsplasser både til lands og til vanns, blant annet på bygninger, borerigger og skip, omfattes av regelverket.
Definisjonene i kvotedirektivets Annex I innebærer at begrepet luftfartsaktiviteter i praksis også kan omfatte privatpersoner og operatører som ikke driver kommersielle luftfartsaktiviteter.
I andre ledd er det foretatt en rettsteknisk endring som følge av at avgiften på sluttbehandling av avfall ble avviklet 1. oktober 2010. Paragraf 3 andre ledd i gjeldende klimakvotelov unntar fra kvoteplikt ”avfall som er belagt med sluttbehandlingsavgift”. For å opprettholde dagens rettstilstand etter bortfall av avgiften, må ordlyden endres. Ordene ”avfall som er belagt med sluttbehandlingsavgift” er derfor erstattet med ”ved forbrenning av avfall i avfallsforbrenningsanlegg”. Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Med ”avfallsforbrenningsanlegg” skal forstås avfallsforbrenningsanlegg som definert i forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) § 10-3 bokstav e. For å tydeliggjøre dette vil det også bli inntatt en ny bestemmelse i klimakvoteforskriftens § 1-1 som henviser til avfallsforskriftens definisjon av avfallsforbrenningsanlegg. Dette innebærer at samforbrenningsanlegg vil være kvotepliktige, noe som i praksis gir samme avgrensning av kvoteplikten som i dag.
I tredje ledd er det lagt til et nytt andre punktum som gir hjemmel til i forskrift å unnta visse transportaktiviteter fra kvoteplikten. En naturlig språklig forståelse av uttrykket ”produksjonsenheter” i tredje ledd første punktum vil ikke omfatte transportaktiviteter. Det er en rekke aktiviteter som i henhold til luftfartskvotedirektivets Annex I er unntatt fra kvoteplikten. Dette gjør det nødvendig med en egen hjemmel til å kunne unnta disse aktivitetene fra kvoteplikten.
I fjerde ledd åpnes det for at også ytterligere ”aktiviteter” kan innlemmes i kvotesystemet gjennom forskrift. Den opprinnelige ordlyden var knyttet til virksomheter, og er ansett som for snever til også å omfatte innlemmelse av ytterligere transportaktiviteter i kvotesystemet. Henvisningen til tildelingsreglene i ”§§ 7 og 8” foreslås fjernet. I stedet for å legge til ”§§ 8 a og 8 b” og dermed henvise til tildelingsreglene i alle de ulike bestemmelsene i loven, vises det til ”tildelingsreglene i loven her”. Denne siste endringen er kun en lovteknisk forenkling, og er ikke ment å innebære noen realitetsendring.
I nytt femte ledd gis det hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler om hvilke kvotepliktige luftfartøysoperatører som administreres av Norge. For å redusere de administrative kostnadene skal luftfartøysoperatørene som er omfattet av regelverket bare måtte forholde seg til én medlemsstat med hensyn til praktiske forhold, for eksempel vederlagsfri tildeling av klimakvoter, innlevering av utslippsrapporter og oppgjør av kvoteplikten. Dette gjelder uavhengig av hvor mange forskjellige stater operatørens flyvninger går til. Ansvaret for å administrere de kvotepliktige operatørene må dermed fordeles mellom de ulike statene som omfattes av systemet.
De følgende kategoriene av luftfartøysoperatører skal administreres av Norge og skal dermed oppfylle sine forpliktelser på grunnlag av den norske loven:
Luftfartøysoperatører som har fått utstedt sin lisens og/eller driftstillatelse av norske myndigheter.
Luftfartøysoperatører fra tredjeland utenfor EØS og ikke-kommersielle operatører fra EU hvis største del av sine EØS-relaterte utslipp i 2006 eller oppstartsåret tilskrives Norge.
EU-kommisjonen vedtar imidlertid en årlig felleseuropeisk liste over hvilke operatører som administreres av hvilken medlemsstat. Dersom det fremgår noe annet av denne listen enn det som følger av reglene ovenfor, skal listen likevel følges.
Reglene om administrering av de kvotepliktige operatørene kan bli endret i løpet av kvoteperioden, så det anses som gunstig å regulere dette spørsmålet i forskrift.
Til § 4 (kvoteplikt)
Paragrafen omhandler det helt grunnleggende prinsippet i kvotesystemet; at kvotepliktige aktiviteter kun kan slippe ut klimagasser tilsvarende den mengden det innleveres kvoter for. Hver kvote representerer et utslipp tilsvarende 1 tonn CO2-ekvivalenter. Loven omhandlet opprinnelig kun industrianlegg og stasjonære virksomheter. For at det ikke skal være tvil om at også luftfartsaktiviteter som nevnt i § 3 omfattes av kvoteplikten, spesifiseres det i første punktum at kvoteplikten også omfatter aktivitetene som nevnes i § 3. Også ikke-kommersielle flyvninger kan omfattes av kvoteplikten. Dette tilsier også at uttrykket ”virksomhet” suppleres med ”aktiviteter”.
Kvoteplikten for luftfartsaktiviteter, dvs. plikten til å levere inn kvoter tilsvarende utslippene, trer først i kraft fra og med 1. januar 2012. Dette innebærer at § 4 så vidt gjelder luftfartsaktiviteter, kun kan tre i kraft fra og med 1. januar 2012. Dersom denne bestemmelsen var gitt anvendelse straks loven var vedtatt, ville også luftfartøysoperatører være pliktige til å levere kvoter for sine utslipp fra og med 2010.
Den kvotepliktige luftfartøysoperatøren vil være det rettssubjekt som er ansvarlig for operering av et luftfartøy på det tidspunktet det benyttes til kvotepliktig luftfartsaktivitet. I tilfeller hvor dette rettssubjektet ikke er kjent, skal eieren av luftfartøyet anses som luftfartøysoperatør.
EU-kommisjonen vedtar årlig i forordnings form en felleseuropeisk liste over hvilke luftfartøysoperatører som administreres av hvilken stat. Denne listen er ikke avgjørende for om operatøren er kvotepliktig. Kvoteplikten avhenger av om operatøren faktisk foretar flyvninger som er omfattet av direktivet. Dette innebærer at listen både kan omfatte operatører som ikke er kvotepliktige og at operatører som er kvotepliktige ikke står på listen.
I annet punktum spesifiseres det at det kun er virksomheter som er omfattet av forurensningsloven som trenger tillatelse etter forurensningsloven § 11. Mobile utslippskilder, herunder luftfart, er ikke omfattet av forurensningsloven. Det er dermed kun de stasjonære utslippskildene som trenger slik tillatelse.
I nytt tredje punktum spesifiseres det at luftfartøysoperatører i stedet for tillatelse etter forurensningsloven trenger en godkjent plan for overvåking og rapportering av utslipps- og aktivitetsdata. Denne planen tilsvarer måleprogrammet som utgjør en del av tillatelsen til virksomheter som omfattes av forurensningsloven, jf. forurensningsloven § 11 annet ledd. Kravet om at luftfartøysoperatørene skal ha en godkjent overvåkingsplan passer derfor tematisk inn i denne bestemmelsen.
I nytt annet ledd gis det hjemmel til i forskrift å kreve gebyr for godkjenning av luftfartøysoperatørenes overvåkingsplaner.
Til § 5 (søknad om utslippstillatelse og kvoter)
Første ledd gjelder søknad om tildeling av vederlagsfrie kvoter for perioden 2008-2012. For å unngå uklarheter spesifiseres det at pliktene etter første ledd kun gjelder virksomheter som er omfattet av forurensningsloven, dvs. de stasjonære installasjonene som allerede har søkt om og fått tildelt kvoter for hele perioden 2008-2012.
For de nye luftfartsaktivitetene som kommer inn i loven her er det foreslått et nytt annet ledd om søknad om tildeling av kvoter. Det er kun operatører som administreres av Norge som skal søke om kvoter i henhold til denne bestemmelsen. Operatører som administreres av andre land vil forholde seg til likelydende bestemmelser i den administrerende statens nasjonale lovgivning slik at det i prinsippet blir likegyldig for operatøren hvilken stat som er administrasjonsansvarlig. I henhold til direktiv 2008/101/EF (luftfartskvotedirektivet) skal søknader om tildeling av vederlagsfrie kvoter fremmes innen 31. mars 2011. Søknadsfristen foreslås regulert i forskrift.
Tidligere annet ledd blir nytt tredje ledd. I tredje ledd er det henvist til søknader om vederlagsfri tildeling av kvoter etter §§ 7 og 8. I forbindelse med de foreslåtte lovendringene kommer det inn to nye bestemmelser om tildeling av vederlagsfrie kvoter, §§ 8 a og 8 b. I stedet for også å nevne disse to bestemmelsene, foreslås henvisningen til §§ 7 og 8 tatt ut, slik at alle søknader om vederlagsfri tildeling omfattes.
Til § 6 (fastsettelse av det samlede antallet kvoter)
I første ledd spesifiseres det at kvotene som fastsettes etter dette leddet skal tildeles virksomhetene som er omfattet av forurensningsloven. Dette er nødvendig for å få klarere frem skillet mellom kvotene som fastsettes til bruk for de stasjonære virksomhetene og kvotene som fastsettes til bruk for luftfartøysoperatørene. Kvotene som fastsettes etter første ledd kalles EUA, eller EU Allowances. Uttrykket ”tildeles” i dette leddet omfatter både vederlagsfri tildeling etter § 8, kvotereserven forbeholdt høyeffektive kraftvarmeverk som er regulert i forskrift, samt tildeling av kvoter gjennom salg i markedet.
Nytt andre ledd er lagt til av pedagogiske årsaker og beskriver fastsettelsen av samlet kvotemengde for luftfartsaktiviteter. Samlet kvotemengde for luftfartøysoperatørene fastsettes sentralt for hele luftfartskvotesystemet, ikke av Norge, da kvotesystemet for luftfart er harmonisert i Europa. Kvotene som fastsettes til bruk for luftfartøysoperatørene kalles EUAA, eller EU Aviation Allowances. Norske myndigheter vil tildele kvoter fra den felleseuropeiske kvotemengden til operatører som administreres av Norge, og som har søkt om og har krav på tildeling. Uttrykket ”det samlede antall kvoter som tildeles luftfartøysoperatørene” omfatter alle kvotene som er trykket opp for bruk av luftfartøysoperatørene, både kvotene som tildeles vederlagsfritt etter § 8 a, de kvotene som skal selges etter § 6 tredje ledd, samt kvotene i den felleseuropeiske kvotereserven forbeholdt luftfartsaktiviteter, jf. lovforslagets § 8 b.
Det fastsettes egne kvoter for stasjonære installasjoner (EUA) og egne kvoter for luftfart (EUAA). Stasjonære installasjoner kan ikke anvende EUAA til oppgjør for kvoteplikten, mens luftfartøysoperatørene kan fritt benytte både EUAA og EUA til oppgjør for kvoteplikten, se nærmere i merknadene til § 13.
Til § 7 (tildeling av kvoter vederlagsfritt for perioden 2008 til 2012)
I første ledd legges det til en ny bokstav b) for å få med tildeling til luftfart for året 1. januar 2012 til 31. desember 2012. Uten dette tillegget kunne det ha vært tvil om hvorvidt luftfartsaktiviteter skulle få tildelt kvoter vederlagsfritt for 2012. Nåværende bokstav b) blir ny bokstav c).
Til § 8 (tildeling av kvoter vederlagsfritt)
Overskriften endres for å vise at denne bestemmelsen kun gjelder virksomheter som omfattes av forurensningsloven, det vil si alle andre kvotepliktige aktiviteter enn transport.
Til § 8 a (tildeling til luftfartsaktiviteter)
I motsetning til det som gjelder for virksomhetene som er omfattet av forurensningsloven, jf. § 8 siste ledd, skal luftfartøysoperatører som har fått tildelt kvoter vederlagsfritt fortsatt få utdelt kvoter ut kvoteperioden selv om aktiviteten er nedlagt. I § 8 a beskrives de felleseuropeiske reglene for tildeling av vederlagsfrie kvoter, samtidig som det klargjøres at norske myndigheter kun er ansvarlig for vedtak om tildeling til luftfartøysoperatører som administreres av Norge.
Første ledd beskriver tildelingsreglene for året 2012, mens andre ledd beskriver tildelingsreglene for perioden 2013-2020. I begge tilfeller fastsettes referanseverdien for tildeling av vederlagsfrie kvoter av EU-kommisjonen, og begge referanseverdiene må innlemmes i EØS-avtalen før de blir bindende i Norge. Det er ikke mulig å vite på forhånd i hvilket vedlegg i EØS-avtalen beslutningen vil bli innlemmet. Lovteksten henviser derfor mer generelt til referanseverdien ”som innlemmet i EØS-avtalen”. Det antas at EU-kommisjonens beslutning om fastsettelse av referanseverdier vil bli innlemmet i EØS-avtalens Vedlegg XX Miljø.
Til § 8 b (kvotereserve til luftfartsaktiviteter)
I første ledd beskrives opprettelsen av en felleseuropeisk kvotereserve forbeholdt luftfartsaktiviteter, samt hvem som er berettiget til tildeling av vederlagsfrie kvoter fra reserven. I henhold til direktivets artikkel 3f nr. 2 første avsnitt er fristen for å søke om tildeling fra reserven 30. juni 2015. Lovteksten sier likevel at det skal søkes om tildeling fra reserven ”innen en frist fastsatt av forurensningsmyndigheten”, da det er mest hensiktsmessig at søknadsfristen reguleres i forskrift. Dette vil gjøre det lettere å endre søknadsfristen dersom direktivet senere skulle bli endret på dette punktet. Referanseverdien for tildeling av vederlagsfrie kvoter fra kvotereserven fastsettes av EU-kommisjonen, og må innlemmes i EØS-avtalen før den blir bindende i Norge. Det er ikke mulig å vite på forhånd i hvilket vedlegg i EØS-avtalen beslutningen vil bli innlemmet. Lovteksten henviser derfor mer generelt til referanseverdien ”som innlemmet i EØS-avtalen”. Det antas at EU-kommisjonens beslutning om fastsettelse av referanseverdier vil bli innlemmet i EØS-avtalens Vedlegg XX Miljø.
I annet ledd åpnes det for at Kongen i forskrift kan gi utfyllende bestemmelser. Dette er nødvendig da det kreves mer detaljert regulering av kvotereserven.
Til § 9 (utdeling av kvoter)
I første ledd legges det til en henvisning til § 8 a for å få frem at det er årlig utdeling av kvoter som er tildelt i henhold til denne bestemmelsen. Når det gjelder utdeling av kvoter som er tildelt på grunnlag av § 8 b gjøres det klart at dette bare finner sted én gang i løpet av perioden, senest 28. februar 2017.
I andre ledd må det også legges til henvisninger til §§ 8 a og 8 b da det kommer til flere bestemmelser om tildeling av vederlagsfrie kvoter. Også i tilfeller hvor det tildeles for mange kvoter til luftfartøysoperatører skal forurensningsmyndighetene kunne rette opp i feilen.
Til § 10 (meldeplikt)
Paragrafen regulerer den kvotepliktiges plikt til å holde forurensningsmyndighetene orientert om endringer i den kvotepliktige aktiviteten. I forbindelse med at luftfartsaktiviteter kommer inn i loven er det behov for enkelte tekniske endringer i bestemmelsen. Virksomheter som er omfattet av forurensningsloven skal gi informasjon om både lengre driftsstans og nedleggelser. For andre kvotepliktige aktiviteter, det vil i praksis si luftfartøysoperatører, er det tilstrekkelig å melde fra dersom aktiviteten besluttes nedlagt. Begrunnelsen for skillet er at aktiviteten til enkelte luftfartøysoperatører kan variere mye over året, og at det lett vil være større variasjoner i aktivitetsnivået enn det som er vanlig for stasjonære virksomheter. Departementet vurderer det derfor slik at det for luftfartøysoperatører er tilstrekkelig å kreve meldeplikt ved nedleggelse.
Til § 13 (plikt til å overføre kvoter til oppgjør)
Paragrafen regulerer plikten til å overføre kvoter til oppgjør for kvoteplikten. Hver kvote representerer et utslipp tilsvarende 1 tonn CO2-ekvivalenter. For så vidt gjelder luftfartsaktiviteter trer bestemmelsen i kraft 1. januar 2013. Luftfartsaktiviteter blir kvotepliktige fra 1. januar 2012, og kvoter tilsvarende luftfartøysoperatørens rapporteringspliktige utslipp i 2012 skal leveres 30. april 2013. Dersom plikten til å levere kvoter for foregående års utslipp var gjort anvendelig før 1. januar 2013, ville dette innebære at luftfartøysoperatørene ville ha måttet levere kvoter også for 2011.
I første ledd første punktum legges det til en henvisning til at også luftfartøysoperatører må levere kvoter tilsvarende sine rapporteringspliktige utslipp. I første ledd legges det dessuten til en spesifisering av hva slags kvoter som er fastsatt etter § 6 som kan benyttes til oppgjør for kvoteplikten. Luftfartøysoperatører har ubegrenset adgang til å levere kvoter som er fastsatt etter både § 6 første ledd (EUA) og § 6 annet ledd (EUAA). Virksomheter som er omfattet av forurensningsloven kan imidlertid ikke levere kvoter som er forbeholdt luftfartøysoperatørene, og kan dermed ikke levere kvoter som er fastsatt etter § 6 annet ledd (EUAA).
I andre ledd gjøres en teknisk endring. Det er ikke én oppgjørskonto per kvotepliktig, det er én felles oppgjørskonto i registeret. Ordet ”tildelte” er dermed misvisende og foreslås erstattet med ordet ”angitte”.
Til § 17 (forurensningsmyndighetenes kontroll)
I første ledd foreslås et nytt annet punktum om kontroll og godkjenning av luftfartøysoperatørenes verifiserte aktivitetsdata (tonn-kilometerdata) som innleveres til myndighetene i forbindelse med søknader om vederlagsfri tildeling av klimakvoter etter § 5 annet ledd. I tredje punktum spesifiseres at også godkjenningen av luftfartøysoperatørens verifiserte tonn-kilometerdata er et enkeltvedtak.
I annet ledd foreslås det lagt til at også rapporteringen av tonn-kilometerdata kan måtte verifiseres av en uavhengig tredjepart.
I tredje ledd foreslås ordene ”av utslippsrapporter” tatt ut for å åpne for at det også kan kreves gebyr ved kontroll av rapporteringen av tonn-kilometerdata.
Til § 17 a (internkontroll)
Bestemmelsen er ny i klimakvoteloven, men bygger på forurensningsloven § 52 b. Stasjonære virksomheter med tillatelse etter forurensningsloven har i dag krav i utslippstillatelsen der det henvises til kravene i internkontrollforskriften. Luftfartøysoperatører er ikke omfattet av det samme tillatelsessystemet, men det er behov for å kunne vedta tilsvarende bestemmelser om internkontroll også for luftfartøysoperatører. Ved inkludering av luftfarten i kvotesystemet foreslås det derfor en ny bestemmelse i klimakvoteloven som gir hjemmel for å gi forskrifter om internkontroll og internkontrollsystemer for alle kvotepliktige virksomheter.
Til § 21 (overtredelsesgebyr)
I første ledd annet punktum foreslås en teknisk endring for å rette opp i en språkteknisk unøyaktighet. Når kvoteplikten skal gjøres opp er det ikke tilstrekkelig å ha riktig antall kvoter på virksomhetens egen beholdningskonto. Det riktige antallet kvoter må overføres til den angitte oppgjørskontoen for å gjøre opp for kvoteplikten. Dette innebærer ingen realitetsendring, men ordlyden foreslås endret for å klargjøre hvordan oppgjøret av kvoteplikten foregår i praksis.
Til § 21 a (driftsforbud for luftfartsaktiviteter)
Bestemmelsen er ny i klimakvoteloven, og bygger på luftfartskvotedirektivets artikkel 16. I etterkant av vedtakelsen av luftfartskvotedirektivet har EU besluttet å vedta en egen kommisjonsforordning med detaljerte regler for begjæring om driftsforbud. Forordningen vil utfylle direktivet, og vil blant annet inneholde regler om vilkår for begjæring om driftsforbud og om hva medlemsstatens begjæring skal inneholde. Forordningen er ennå ikke vedtatt.
I første ledd gis forurensningsmyndigheten hjemmel til å innføre driftsforbud for luftfartøysoperatører som administreres av Norge. Luftfartøysoperatører som overtrer de angitte bestemmelsene kan få driftsforbud innenfor hele EØS. Forurensningsmyndighetene sender en eventuell begjæring om driftsforbud til EFTAs overvåkingsorgan, som videresender begjæringen til EU-kommisjonen for avgjørelse. EU-kommisjonen skal under sin behandling av begjæringen forhåndsvarsle operatøren om grunnlaget for avgjørelsen og gi operatøren anledning til å inngi kommentarer. EU-kommisjonens avgjørelse må innlemmes i EØS-avtalen, og norske myndigheter er ikke forpliktet til å håndheve EU-kommisjonens beslutning før beslutningen er innlemmet i EØS-avtalen. Gjennomføringen av EU-kommisjonens vedtak vil skje ved at norske myndigheter fatter vedtak om driftsforbud som følger opp EU-kommisjonens avgjørelse. Departementet legger til grunn at norske myndigheters vedtak om driftsforbud vil være et enkeltvedtak som er undergitt forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Vedtakskompetansen er foreslått lagt til ”Kongen”. Det vil være aktuelt å videredelegere denne myndigheten, men hvilket organ som skal fatte vedtak om driftsforbud i Norge, vil bli avklart når forordningen om driftsforbud skal gjennomføres i norsk rett.
I andre ledd er det foreslått en forskriftshjemmel som gir Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler om vilkårene for å begjære driftsforbud og om krav til saksbehandlingen. Dette vil omfatte saksbehandlingen i Norge, både saksbehandling i forbindelse med begjæringen om driftsforbud og saksbehandling i etterkant av Kommisjonens vedtak. Departementet legger opp til at nærmere regler om vilkårene for å begjære driftsforbud og om saksbehandlingen i Norge, vedtas gjennom forskrift etter at forordningen om driftsforbud er vedtatt.
Det foreslås at § 21 a gjelder fra det tidspunkt Kongen bestemmer. På denne måten kan ikrafttredelsen av bestemmelsen samordnes med vedtakelsen av forskriftsendringer for å gjennomføre kommisjonsforordningen om driftsforbud. Det vil ikke være aktuelt for norske myndigheter å anvende den nye lovbestemmelsen om driftsforbud før forordningen om driftsforbud er vedtatt og gjennomført i norsk rett.