2 Nærmere om vikarbyrådirektivet

Bakgrunn

Bakgrunnen for vikarbyrådirektivet er kort beskrevet i direktivets fortale punkt 1 til 12. Innenfor EU er det store forskjeller med hensyn til bruk av innleid arbeidskraft og i de innleides rettslige stilling, status og arbeidsvilkår. Allerede i 1982 la Kommisjonen frem et forslag til direktiv, men det ble aldri vedtatt. På 1990-tallet fremmet Kommisjonen en rekke grunnleggende forslag knyttet til deltidsarbeid, midlertidig ansettelse og ansettelse gjennom vikarbyrå. Partene i arbeidslivet på europeisk plan inngikk etter noe tid avtaler om deltidsarbeid og midlertidig ansettelse. Disse ble gjennomført ved egne direktiv. Partene lyktes imidlertid ikke å enes om en avtale om arbeidsvilkår for arbeidstakere utleid fra vikarbyrå. Kommisjonen fremmet så i 2002 forslag til et direktiv som tok utgangspunkt i de punktene det var oppnådd enighet om mellom partene. Vikarbyrådirektivet ble vedtatt i EU i november 2008.

Formål

Vikarbyrådirektivet søker å fremme flere formål (artikkel 2). Det tar sikte på å øke beskyttelsen av de arbeidstakerne som er utleid fra vikarbyråene, og forbedre deres vilkår gjennom å innføre et prinsipp om likebehandling. Direktivet skal dessuten bidra til å skape arbeidsplasser.

Vikarbyrådirektivet oppstiller, i følge fortalen punkt 12, en ramme for beskyttelse av vikaransatte som er ikke-diskriminerende, gjennomsiktig og står i rimelig forhold til formålet, samtidig med at den respekterer mangfoldet i arbeidsmarkedene og arbeidsmarkedsrelasjonene. I fortalen punkt 15 understrekes det at arbeidsavtaler uten tidsbegrensning (fast ansettelse) er den alminnelige formen for ansettelsesforhold.

Restriksjoner på bruk av innleie av arbeidskraft

I henhold til direktivets artikkel 4 nr. 1 er forbud mot og restriksjoner på anvendelsen av arbeidskraft innleid fra vikarbyrå tillatt dersom reglene kan begrunnes i allmenne hensyn. Dette gjelder særlig beskyttelse av de utleide arbeidstakerne, krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen eller behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk. Direktivets liste over hensyn er ikke uttømmende, og flere ulike interesser kan være beskyttelsesverdige. Vilkåret allmenne hensyn må forstås som henvisning til den alminnelige lære om allmenne hensyn som er utviklet av EU-domstolen, blant annet når det gjelder reglene om fri bevegelse av tjenester. I EU-domstolens rettspraksis er det blant annet lagt til grunn at beskyttelse av arbeidstakere er et legitimt allment hensyn.

Prinsippet om likebehandling

Det sentrale i direktivet er et krav om likebehandling (artikkel 5). Prinsippet om likebehandling innebærer at arbeidstakere som leies ut fra et vikarbyrå, minst skal ha de lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende ville ha fått dersom han eller hun var blitt direkte ansatt i innleievirksomheten for å utføre samme arbeid. Likebehandlingen skal i henhold til direktivet omfatte ulike sider ved lønn, arbeidstid og ferie.

Direktivet tillater at det gjøres unntak fra likebehandlingsprinsippet ved tariffavtale eller dersom arbeidstakerne har fast ansettelse med garantert lønn i vikarbyrået.

Det kan legges til grunn at direktivets likebehandlingsprinsipp gjennomgående vil innebære noe økte lønnskostnader for bemanningsforetak som leier ut arbeidskraft, selv om det vil være individuelle og bransjemessige forskjeller med hensyn til hvor stor denne effekten vil være. Økte lønnskostnader vil ventelig føre til høyere pris på tjenesten, som i sin tur vil kunne ha en viss dempende effekt på etterspørselen etter innleietjenester.

Direktivet inneholder videre bestemmelser om informasjon, tilgang til felles goder, representasjon, forbud mot visse avtaler mellom vikarbyrået og innleievirksomheten og krav om regler som skal sikre etterlevelsen av direktivet.