9 Konklusjon og tilrådning

Vikarbyrådirektivet har som formål å gi bedre rettigheter til innleide arbeidstakere i Europa. Direktivet skal også gi hensiktsmessige rammer for vikarbyråers utleie av arbeidskraft. Det har de siste årene blitt avdekket en rekke tilfeller som viser at vikarbyråer i Norge har betydelige utfordringer når det gjelder å sikre de ansatte anstendige arbeidsvilkår. Regjeringen ønsker å sikre at omfanget av og arbeidsvilkårene ved innleie ikke undergraver målene om et arbeidsmarked med hovedvekt på faste ansettelser. Den sentrale regel i direktivet er et krav om likebehandling mellom arbeidstaker som innleid og som ansatt. Ved å gjennomføre vikarbyrådirektivet innføres det reguleringer som sikrer likebehandling av innleide med direkte ansatte på viktige områder.

For arbeidsmarkedet vil innføring av likebehandlingskravet bidra til at arbeidsleie i større grad vil begrense seg til de situasjoner der det faktisk er et reelt behov for fleksibilitet, det vil si for i en avgrenset periode å øke arbeidsstokken eller for å erstatte fravær. Dette vil samtidig kunne bidra til å hindre sosial dumping ved at arbeidsgiver i mindre grad leier inn arbeidskraft for å spare kostnader knyttet til blant annet lønn og arbeidstid. En gjennomføring av vikarbyrådirektivets likebehandlingsprinsipp vil innebære at mange utleide med loven i hånd vil kunne kreve bedre vilkår enn det de blir tilbudt i dag.

Det legges samtidig til grunn at dagens norske regler som begrenser adgangen til å leie inn arbeidskraft, kan opprettholdes ved gjennomføring av direktivet.

På denne bakgrunn tilrår Arbeidsdepartementet deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2008/104/EF om vikararbeid (vikarbyrådirektivet).

Utenriksdepartementet slutter seg til dette.