6 Reservasjonsretten i EØS-avtalen

I diskusjonen om vikarbyrådirektivet har spørsmålet om Norge bør reservere seg mot innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vært framme. Et grunnprinsipp i EØS-avtalen er at det skal være et felles regelverk innen de områdene som avtalen omfatter, jf. artikkel 102. Dette ivaretas ved at nye rettsakter som vedtas av EU, innlemmes i det relevante vedlegget til EØS-avtalen ved en felles beslutning av EU og EØS/EFTA-landene i EØS-komiteen. Denne beslutningen må treffes ved enstemmighet, jf. artikkel 93 nr. 2. En avtalepart har imidlertid mulighet til å reservere seg mot innlemmelse av en rettsakt i EØS-avtalen hvis partene ikke kommer til enighet etter å ha gjennomført de drøftelser og fulgt de prosedyrer som er nedfelt i avtalen. Dersom en part reserverer seg mot innlemmelse av en rettsakt, følger av artikkel 102 nr. 5 at ”den berørte del av vedlegget (…) betraktes som midlertidig satt ut av kraft”, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte. Det mest aktuelle vedlegget er i dette tilfellet vedlegg XVIII om arbeidsrett, arbeidsmiljø og likebehandling. Det er vanskelig å forutse de samlede konsekvensene, direkte og indirekte, ved bruk av reservasjonsretten.