3 Gjeldende rett

3.1 Rett til ammefri

Rett til ammefri følger av arbeidsmiljøloven § 12-8, som lyder:

§ 12-8Ammefri

Kvinne som ammer sitt barn kan kreve den fri hun av den grunn trenger. Fritiden kan for eksempel tas ut i minst en halv time to ganger daglig eller som redusert arbeidstid med inntil én time hver dag.

Rett til ammefri er basert på kvinnens behov for fri fra arbeidet for å amme sitt barn.

Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 12-8 er en videreføring av § 31 nr. 4 i arbeidervernloven av 1956 og § 33 i arbeidsmiljøloven av 1977. Etter 1956-loven kunne kvinne som ammer sitt barn «kreve den fritid som hun av den grunn trenger, og minst ½ time to ganger daglig.» I 1977-loven ble det føyd til følgende alternativ: «…, eller hun kan kreve arbeidstiden redusert med inntil 1 time pr. dag.»

I forarbeidene til § 33 i 77-loven framgår følgende1:

«Regelen innebærer at hun kan kreve fri til sammen 1 time pr. dag, enten ved arbeidstidens begynnelse eller slutt, eller ½ time i begge ender. Hun må også kunne kreve 1 times pause, f. eks. i tilknytning til spisepausen, dersom dette er mer praktisk. Kvinnen kan altså selv velge hvilket av de alternativer loven oppstiller, hun vil benytte seg av.»

Under stortingsbehandlingen viste Kommunal- og miljøvernkomiteen til forslaget om at den som ammer selv avgjør når det er best for henne å nytte den reduserte arbeidstiden, og sa seg enig i dette.2

For å klargjøre at kvinnen kan velge om hun vil kreve fri for å amme i løpet av arbeidsdagen eller om hun vil kreve at arbeidsdagen reduseres med inntil en time, ble ordlyden endret nok en gang i 2005-loven, i tråd med et forslag fra Arbeidslivslovutvalget. Henvisningene til minst en halv time to ganger daglig eller redusert arbeidstid er nå veiledende eksempler på hva en kvinne normalt bør kunne kreve. Uansett gjelder hovedregelen, som bygger på kvinnens behov og som ikke setter noen øvre grense verken for tid eller antall ganger hun må ha fri for å amme i løpet av arbeidsdagen.3

Det framgår imidlertid både av forarbeidene til arbeidsmiljøloven4 og Arbeidslivslovutvalgets innstilling at bestemmelsen om ammefri erstatter den tidligere arbeidsmiljøloven § 33 og skal fortolkes på samme måte.

I motsetning til for eksempel reglene i arbeidsmiljøloven § 12-6 om delvis permisjon, er det i lovteksten om ammefri ikke tatt forbehold om at ammefri kan gjennomføres uten vesentlige ulemper for virksomheten.

Tvister om ammefri er i dag lagt til en partssammensatt tvisteløsningsnemnd, jf. arbeidsmiljøloven §§ 12-14 og 17-2. Kun én sak om ammefri er tatt opp til avgjørelse i nemnda.

Bestemmelsen regulerer ikke rett til lønn under ammefri, dette er overlatt til partene og er til dels løst i tariffavtaler og individuelle arbeidsavtaler. Det er antatt at kvinnen ikke plikter å ta igjen ammefri med senere arbeid.

3.2 Utbredelse av avtalefestet lønn under ammefri

FAFO har kartlagt omfanget av bestemmelser om lønnet ammefri i tariffavtaler i en upublisert oversikt fra 2009. Resultatet av kartleggingen var at 63 700 tariffbundne arbeidstakere ikke var omfattet av ordninger med betalt ammefri, mens 1 226 500 arbeidstakere var omfattet av tariffbestemmelser om ammefri én eller to timer per dag.

Departementets høringsnotat «Rett til lønn under omsorgspermisjon ved fødsel og adopsjon og under ammefri. Alternative ordninger» fra juli 2009, jf. pkt. 2 foran, har en mer komplett oversikt over avtaledekningen på side 11-14.

Dekningen etter den enkelte avtale varierer. I privat sektor er én time lønnet ammefri det vanligste i avtalene, i offentlig sektor gis det som hovedregel inntil to timer lønnet ammefri. En del avtaler har begrensede rettigheter for deltidsarbeidende; for eksempel gir hovedavtalen i staten to timer betalt ammefri kun ved full arbeidsdag og en time ved 2/3 arbeidsdag.

3.3 Forholdet til ILO-konvensjon om mødrevern

ILO-konvensjon nr. 183 om mødrevern (revidert i 2000) omhandler blant annet mødres rett til ammefri og lønn under ammefri. I artikkel 10 heter det at kvinner skal gis rett til en eller flere pauser eller daglig reduksjon i arbeidstiden for å kunne amme. Hvor lang denne pausen skal være skal bestemmes etter nasjonal lovgivning. Pausene eller den reduserte arbeidstiden skal sees som arbeidstid, og dermed være lønnet.

Norge har ikke ratifisert konvensjonen.

Gjeldende norsk rett oppfyller ikke kravet i artikkel 10 om at pauser for amming skal beregnes som arbeidstid og lønnes deretter.