2 Frihandelsforhandlingene mellom EFTA og Montenegro

2.1 Bakgrunn

I tråd med prinsippet om parallellitet med EU, er hovedformålet også med denne frihandelsavtalen å sikre EFTA-statene like gode handelsvilkår med Montenegro som det EU har sikret seg gjennom frihandelsavtalen og stabiliserings- og assosiasjonsavtalen med Montenegro. Begge disse avtalene ble undertegnet 15. oktober 2007.

EFTA undertegnet i 2000 en samarbeidserklæring med Serbia og Montenegro. Erklæringen ble videreført overfor begge land etter at Montenegro ble selvstendig stat i juni 2006. Erklæringen hadde som mål å utvikle handel og økonomisk samarbeid mellom partene. Siden undertegningen har EFTA og Montenegro ønsket å utdype samarbeidet ved å inngå en frihandelsavtale. Gjennom frihandelsavtalen ønsker EFTA-statene samtidig å støtte opp om politisk stabilitet og økonomisk utvikling i Montenegro.

2.2 Forhandlingsprosessen

Forhandlingene mellom EFTA og Montenegro startet i mars 2011 og ble avsluttet i juli 2011. Det ble holdt to forhandlingsrunder, samt et eget møte mellom Sveits og Montenegro om deres bilaterale landbruksavtale og et eget møte mellom Norge, Island og Montenegro om markedsadgang for fisk og marine produkter. Forhandlingene ble ledet av Liechtenstein på vegne av EFTA.

Nærings- og handelsdepartementet ledet den norske forhandlingsdelegasjonen. Forhandlingsdelegasjonen har hatt medlemmer fra enkelte departementer og direktorater, som har bidratt i arbeidet med å fremforhandle frihandelsavtalen. Delegasjonsmedlemmer fra andre departementer og etater har bidratt særskilt i gjennomføringen av forhandlingene på følgende områder:

• Bestemmelsene om toll- og opprinnelsesspørsmål, administrativt samarbeid og handelsfasilitering: Toll- og avgiftsdirektoratet.

• Den bilaterale landbruksavtalen mellom Norge og Montenegro: Landbruks- og matdepartementet.

Forhandlingene har blitt ført på grunnlag av de norske posisjonene på forhandlingstidspunktet. Forhandlingsdelegasjonen har trukket på innspill fra berørte departementer. Resultatet er i overensstemmelse med føringer gitt av mandatet fra regjeringen og instruksene som er gitt til de enkelte forhandlingsrundene.

EFTAs faste råd i Genève og EFTA-ministrene har vært holdt løpende orientert om utviklingen i forhandlingene. På norsk side har hovedspørsmålene under forhandlingene vært avklart i en egen interdepartemental gruppe for EFTA og tredjelandsspørsmål. Det har også vært redegjort for forhandlingene i møter med sivilsamfunnsorganisasjoner (såkalte ”samråd”) og i EFTAs konsultative komité.

2.3 Samhandelen mellom Norge og Montenegro

Norges samhandel med Montenegro er begrenset og beløp seg i både 2010 og 2009 til 3 millioner kroner. I 2010 eksporterte vi varer for 1 million kroner, noe som er en nedgang fra 2009 hvor vi eksporterte for en verdi av 2 millioner kroner. I 2010 og 2009 importerte vi varer fra Montenegro for en verdi av henholdsvis 2 og 1 million kroner. Blant de viktigste norske eksportartiklene til Montenegro finner vi maskiner, kjemiske produkter, elektriske maskiner, uedle metaller og optiske og medisinske instrumenter. De viktigste importartiklene fra Montenegro er våpen og ammunisjon, frukt og nøtter og kjøretøy.

2.4 Samhandelen mellom EFTA-statene og Montenegro

EFTA-statene har en samlet befolkning på ca. 12 millioner, er verdens niende største aktør i handel med varer, og er en betydelig internasjonal aktør i handelen med tjenester og for direkte investeringer utenlands. I 2010 hadde den samlede varehandelen mellom EFTA-statene og Montenegro en verdi av i overkant av 14 millioner dollar. Handelen har siden 2007 blitt redusert.

Eksporten fra EFTA-statene bestod hovedsakelig av farmasøytiske produkter, leker og sportsutstyr, mineralsk brensel og mineralske oljer, diverse kjemiske produkter og optiske og medisinske produkter, mens de viktigste importproduktene fra Montenegro til EFTA-statene var maskiner, våpen og ammunisjon, varer av stein, gips og sement og drikkevarer.

2.5 Norsk-montenegrinske relasjoner

Norge har videreført sine gode relasjoner til Serbia og samtidig bygget opp et godt forhold til Montenegro. Den største, norske investoren i Montenegro er Telenor. Forøvrig er norsk økonomisk samkvem med Montenegro knyttet til turisme. De diplomatiske forbindelsene ivaretas av ambassaden i Beograd gjennom regelmessige besøk.

I tillegg har Norge opprettholdt et begrenset stat-til-stat bistandssamarbeid med Montenegro for å støtte landets reformprosess og integrasjon i euroatlantiske strukturer. Støtten ligger på 15 millioner kroner per år. Erfaringer har vist at bistandssamarbeidet med Montenegro har vært effektiv og gitt gode resultater. Det antas at Montenegro vil ønske ytterligere bistand til utvikling av justissektor og utvikling av naturressursforvaltning i forbindelse med oljeleting på kysten.

Den montenegrinske regjeringen har to klare utenrikspolitiske målsetninger: EU- og NATO-medlemskap så snart som mulig. Montenegro fikk MAP-status (NATO Membership Action Plan) i 2009.

I henhold til EUs siste framdriftsrapport har Montenegro gjort fremskritt i innfrielsen av de politiske kriteriene for medlemskap, men det har også kommet en del kritiske kommentarer fra enkelte EU-land om Montenegros reformvilje.

2.6 Situasjonen for menneskerettigheter

Montenegro har ratifisert alle viktige menneskerettighetskonvensjoner og etterlevelsen er gjennomgående akseptabel. Samtidig er det i en post-konflikt og post-diktatursituasjon sterke motkrefter mot en demokratisk utvikling, og reformprosessen har også sosiale kostnader som det kan være vanskelig for deler av befolkningen å akseptere. Det er mange tegn til at reformarbeidet ikke avtegner seg i internalisering og kapasitetsbygging i det offentlige apparatet så raskt som ønskelig, og EU-kommisjonens rapport fra september 2011 inneholder omtale av en rekke områder hvor videre reform er påkrevet. Det er utfordringer knyttet til avpolitisering av ansettelser i justissektoren og i offentlig forvaltning. Det gjenstår mye i kampen mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Montenegro befinner seg på en 66.-plass på Transparency Internationals barometer med score på 4. Seksuelle minoriteter blir diskriminert og usynliggjort.

2.7 Den økonomiske og politiske utviklingen i Montenegro

Montenegro ble selvstendig i 2006. Oppløsningen av Statsunionen mellom Serbia og Montenegro foregikk på en fredelig måte. Forholdet til Serbia er likevel Montenegros største utenrikspolitiske og innenrikspolitiske utfordring. Montenegros anerkjennelse av Kosovo i 2008, begrunnet med at det var nødvendig for Montenegros fortsatte EU- og NATO-integrasjon, utløste voldelige protester i hovedstaden Podgorica. Forholdet til Serbia er et kompliserende element i nasjonsbyggingsprosessen gitt at nesten en tredjedel av landets innbyggere definerer seg som serbere. Etablering av en nasjonal montenegrinsk språknorm, forskjellig fra serbisk, er et sensitivt spørsmål. Det samme er spørsmålet om dobbelt statsborgerskap for dem som definerer seg som serbere.

Ikke noe annet land i regionen kan vise til den samme stabiliteten i ledelsen som Montenegro. Det demokratiske sosialistpartiet (DPS), etterfølgerpartiet til kommunistpartiet, har holdt uavbrutt på makten siden Jugoslavias oppløsning. DPS er et pragmatisk administrasjonsparti uten noen klar ideologi, men med en meget velorganisert partiorganisasjon.

Med en storstilt privatisering og liberalisering av økonomien, kombinert med innføring av tyske mark og senere euro, opplevde Montenegro en av regionens høyeste vekstrater i tiåret før finanskrisen i 2008, hjulpet av store utenlandsinvesteringer (rundt 20 prosent av BNP i året) og overføringer. Krisen viste at det er svært sårbart å være en liten og åpen økonomi i en slik situasjon. BNP falt med 5,7 prosent i 2009, men vokste med 1,4 prosent i 2010. En brukbar turistsesong, sterk økning i energiproduksjonen og eksportvekst, kombinert med redusert import, var de viktigste årsakene til de bedrede resultatene i 2010. IMF antar at veksten i 2011 kan bli på 3 prosent, og at den vil øke til 4,5 prosent i 2012.

Montenegro søkte om medlemskap i WTO i 2004. Det ble på WTOs 8. ministerkonferanse 15.-17. desember 2011 fattet vedtak om Montenegros tiltredelse. Montenegro ratifiserte tiltredelsesavtalen 27. februar 2012.