7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utgifter til anlegg, drift og forvaltning av kirkegård utredes etter gravferdsloven § 3 annet ledd av kommunen. Drifts- og forvaltningsansvaret ligger som normalordning til kirkelig fellesråd. Spørsmålet om økonomiske og administrative konsekvenser av de foreslåtte lovendringene i gravferdsloven vil derfor i hovedsak være et spørsmål om endringene påvirker kommunenes finansieringsansvar og kirkelig fellesråds drifts- og forvaltningsansvar.

Den foreslåtte bestemmelsen om at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn fastslår en plikt som allerede følger av den alminnelige tros- og livssynsfrihet. Den utløser derfor i seg selv ikke nye utgifter for kommunen. Den nye bestemmelsen klargjør imidlertid kravet om at en forholdsmessig rimelig andel av de ledige gravene skal være særskilt tilrettelagt for å imøtekomme religiøse minoriteters behov.

Forslaget om at kirkelig fellesråd pålegges kostnadsansvaret for gravferd i særskilt tilrettelagt grav i en annen kommune medfører at noen kostnader som nå belastes private, blir et kommunalt finansieringsansvar. Det er ikke mulig nøyaktig å tallfeste de økonomiske konsekvensene av bortfallet av privatfinansiering. Sett i forhold til at det allerede er anlagt over 50 særskilt tilrettelagte gravplasser, vil de økonomiske konsekvenser for kommunesektoren som helhet kunne betegnes som små. Kostnaden ved gravlegging i annen kommune vil i praksis i hovedsak være utgifter som påløper i kommuner med få muslimske innbyggere. Utgiftene antas derfor å være lave for den enkelte kommune og spredt på mange.

Det finnes ikke noen fullstendig oversikt over hvor mange som blir gravlagt i særskilt tilrettelagt grav i en annen kommune enn bostedskommunen. I hovedsak handler dette om gravlegging av muslimer, og i praksis skjer slik gravlegging stort sett i de større byene. Det er opplyst at det i 2009 i kommunene Bergen, Stavanger og Trondheim til sammen var 10 gravlegginger av muslimer som ikke var bosatt i disse kommunene, mens det i Oslo samme år var 21 gravlegginger av utenbys muslimer. I Oslo koster en slik gravlegging og festeavgift i fredningstiden til sammen ca. 11 500 kr. Dersom en legger til grunn at det skjer ca. 40 slike gravlegginger i året, vil det samlede bortfallet av privatfinansiering utgjøre i underkant av 0,5 mill. kroner på landsbasis.

Avdøde har imidlertid rett til fri grav i sin hjemkommune, og ordningen omfatter bare gravlegging i særskilt tilrettelagt grav når det i avdødes hjemkommune ikke finnes slike graver. Den nye utgiften for kommunene innebærer derfor ikke en økning av den lovregulerte utgiftsforpliktelsen, og må sees i sammenheng med den kostnad som ville ha påløpt om vedkommende hadde blitt gravlagt i sin egen kommune.

KA framholder i sin høringsuttalelse at følgende ønsker fra pårørende er eksempler på utfordringer som primært ikke har formelle begrensninger, men som kan gi økte kostnader/ressursbruk/investeringsbehov:

• Ønske om særskilt tilrettelagt grav (vil i særlig grad gjelde tilrettelegging for muslimsk gravlegging)

• Spesielle ønsker om tidspunkt for gravlegging (kveld, helg, høytider)

• Tilrettelegging for rituell vask i forbindelse med gravleggingen

• Ønske om at pårørende er til stede under kremasjon (vil ofte forutsette ombygging av krematoriet)

• Gravlegging i anonym eller navnet minnelund

• Etablering av egne felt for ulike religioner/livssyn

KA støtter et lovforslag som utvider pliktene til lokale gravferdsmyndighet, men vi vil understreke at dette er en utvidelse av plikter som i mange tilfeller vil gi gravferdsforvaltningen økte investerings- og driftskostnader.

(…)

KA finner grunn til å minne om at staten tidligere ikke har uttrykt en slik generell plikt/forventning overfor gravferdsmyndighetene (…) og synes at høringsnotatet undervurderer de kostnadsmessige effektene av de foreslåtte lovendringene.

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) har meldt at de ikke har merknader til de forslag som var sendt på høring.

Departementet er oppmerksom på at gravferdsvirksomheten i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, der man søker å sette brukernes behov i sentrum, er mer kostnadskrevende enn i tidligere tider. Dette er forhold som bevilgende myndigheter vil måtte legge vekt på. Det er imidlertid departementets vurdering at de lovforslag som her fremmes, ikke i seg selv har økonomiske konsekvenser ut over det som det er redegjort for ovenfor.

Den foreslåtte bestemmelsen om krigsgraver og krigskirkegårder har i seg selv ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. En endring i forvaltningsordninger vil departementet komme tilbake til, med en gjennomgang av økonomiske og administrative konsekvenser.

Endringene i bestemmelsene vedrørende frister og meldingsrutiner ved gravferd innebærer en administrativ forenkling for kirkelig fellesråd.

Når det gjelder hjemmel for å innhente politiattest, vises til Prop 12 L (2009–2010), jf. Ot. prp. nr. 108 (2008–2009) om politiregisterloven, der det heter:

Ikrafttredelse av enkelte bestemmelser i den nye politiregisterloven vil medføre betydelige økonomiske og administrative konsekvenser. Behovet for bevilgningsendringer knyttet til ikrafttredelse av disse bestemmelsene vil måtte vurderes i forhold til og tilpasses det økonomiske opplegget i statsbudsjettet for det enkelte år. Det er derfor ikke nå mulig å angi et tidspunkt for når disse bestemmelsene vil kunne tre i kraft.

Siden det nå er forutsatt at alle hjemler for utstedelse av politiattest skal være hjemlet i lov, vil de hjemlene som nå er nedfelt i strafferegisterforskriften, flyttes til særlovgivningen i den grad angjeldende område reguleres av særlov. For de områdene som ikke reguleres av egen lov, vil hjemlene bli overført til den nye forskriften til politiregisterloven. Justisdepartementet arbeider for tiden med en omfattende forskrift til politiregisterloven. Regler om politiattest utgjør en del av dette arbeidet. I påvente av dette er den nye politiregisterloven ennå ikke trådt kraft.

I proposisjonen om politiregisterloven vises det til at økte kostnader grunnet nye hjemler for bruk av politiattester må beregnes i forbindelse med forslag til endringer i spesiallovgivningen.

Ettersom det er den enkelte som selv skal innhente attest hos politiet, antas hjemmelen for å innhente politiattest ikke å ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for de kirkelige organene. Konsekvensene for dem vil være begrenset til noen endrede administrative rutiner ved tilsetting og engasjement av frivillige.

Forslaget vil primært ha ressursmessige konsekvenser for politiet ved at det skal utstedes et økt antall slike attester. Justisdepartementet har opplyst at kostnaden ved å utstede politiattest utgjør ca. kr 190 pr. attest. De ressursmessige konsekvenser for politiet må etter dette ses i lys av hvor mange nye politiattester som vil bli etterspurt som følge av den foreslåtte bestemmelsen i kirkeloven. Dette omfanget er usikkert, og må baseres på en del skjønnsmessige vurderinger inntil det eventuelt foreligger erfaringstall, jf. følgende:

I Den norske kirke er det ca 8 000 kirkelige stillinger. Dersom det legges til grunn en gjennomsnittlig turnover på rundt 10 pst., (som antas å være noenlunde realistisk), gir dette ca. 800 tilsettinger pr. år. Om en skjønnsmessig går ut fra at det i halvparten av tilsettingssakene vil være aktuelt å kreve framlagt politiattest, vil dette i så fall gjelde i 400 tilsettingssaker i året.

Som ved tilsettinger, vil omfanget av frivillige som utfører oppgaver overfor mindreårige, og som det vil være aktuelt å be om politiattest for, være avhengig av de kirkelige organenes skjønnsutøvelse. Tall fra menighetene i 2006 viser at ca. 19 000 frivillige medarbeidere da var engasjert innen barne- og ungdomsarbeidet. Mange av de frivillige medarbeiderne innen barne- og ungdomsarbeidet er imidlertid organisert gjennom de frivillige kristelige organisasjonene. Disse medarbeiderne er allerede omfattet av den ordning for politiattest i frivillige organisasjoner som ble innført fra 1. januar 2006. Med bakgrunn i dette har departementet skjønnsmessig anslått at det kan være aktuelt for kirkelige organer å innhente politiattest for 5 000–7 000 frivillige medarbeidere, under forutsetning om at det blir innhentet attest også for dem som allerede er i frivillig tjeneste. Tallet gjelder det første året, og omfanget vil deretter være synkende.

Klageadgangen som foreslås innført for vedtak etter offentlighetsloven medfører at kirkelige organer må behandle klagesaker der det har vært nektet innsyn. Det er svært få slike saker, og departementet legger derfor til grunn at den foreslåtte endringen har begrensede økonomiske og administrative konsekvenser.

De øvrige forslagene til endringer er uten nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser.