8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

8.1 Merknader til endringer i gravferdsloven

Til § 1

Bestemmelsen i paragrafens første ledd er ny, men viderefører det som følger av den alminnelige tros- og livssynsfrihet, at gravplassmyndighetene og andre i rimelig grad bør imøtekomme religiøst og livssynsmessig begrunnede ønsker ved gravlegging. Bestemmelsen innebærer at det skal tas hensyn til de særskilte behov som medlemmer av tros- og livssynsminoriteter har i forbindelse med gravferd, og at det er hensynet til avdødes religion eller livssyn som skal tillegges særlig vekt. Den innebærer en tilskyndelse i retning av å legge forhold praktisk til rette, og også å ta i bruk den myndighet organene har til å fravike gjeldende regelverk når dette er rimelig og nødvendig for å imøtekomme slike ønsker.

Bestemmelsen retter seg mot dem som sørger for gravferden, mot begravelsesbyråer og andre som medvirker ved gjennomføringen, mot dem som drifter krematorier og gravplasser, mot kirkelig fellesråd og andre som utøver forvaltningsmyndighet etter gravferdsloven og tilhørende forskrifter, og mot kommuner og andre som tilrettelegger grunnlaget for gravferdsforvaltning og drift av gravplasser.

Bestemmelsen har også konsekvenser for forståelsen av de krav til gravplasser som følger av gravferdsloven § 2. Etter denne bestemmelse skal det i hver kommune være gravplass med ledige graver for minst 3 pst av kommunens befolkning. Den foreslåtte endringen i gravferdsloven § 1 klargjør at kravet om ledige graver også medfører et krav om at en forholdsmessig rimelig andel av disse skal være særskilt tilrettelagt for å imøtekomme religiøse og livssynsmessige minoriteters behov. Det innebærer at spørsmålet om det må anlegges særskilte tilrettelagt graver i kommunen vil være avhengig av hvor mange innbyggere det er i vedkommende kommune som må forventes å ha behov for særskilt tilrettelagt grav. For mindre kommuner vil behovet for særskilt tilrettelagte graver kunne ivaretas gjennom i et samarbeid mellom flere kommuner, jf. gravferdsloven § 6 annet ledd.

Til § 2

Opphevelse av § 2 første ledd annet punktum innebærer i hovedsak en tilpasning til gjeldende praksis. Det vil etter samme ledds første punktum fortsatt være krav om at det skal anlegges gravplass i hver kommune.

Til § 4

Endringene i § 4 første ledd tydeliggjør at det ikke kan treffes vedtak om anlegg, utvidelse, nedleggelse eller annen vesentlig endring på gravplass uten at vedkommende kommune gir sin tilslutning til det. De særskilte bestemmelser om menighetsmøtets uttalerett i § 4 tredje ledd oppheves. Forvaltningslovens regler om saksbehandling vil fortsatt gjelde for slike saker.

Til § 5

Det foretas endringer som medfører at begrepet vigsling erstattes med seremoni. Endringen innebærer at vigsling ikke lenger omtales som noe som tillates gjort med hele eller deler av gravplassen, men i stedet reguleres som en handling som kan tillates gjennomført på stedet. Videre tas det inn bestemmelse som stiller krav til utformingen og gjennomføringen av denne vigslingsordningen, jf. straffeloven § 142. Ordningen utvides til også å omfatte uregistrerte trossamfunn og livssynssamfunn som er virksomme på stedet. Den norske kirke likestilles med de øvrige tros- og livssynssamfunn ved at den ikke nevnes særskilt.

Til § 6

Endringen i § 6 første ledd innebærer at retten til å fri grav for dødfødt barn utvides fra å gjelde i morens bopelkommune til også å gjelde den kommunen hvor barnets far har bopel. Departementet legger til grunn at mor er nærmest til å treffe avgjørelse i tilfelle far og mor skulle være uenige om i hvilken kommune retten til fri grav skal gjøres gjeldende.

§ 6 annet ledd endres slik at kirkelig fellesråd i hjemkommunen pålegges kostnadsansvaret for gravferd som pga religiøst eller livssynsmessig begrunnede ønsker om særskilt gravleggingsform foregår i en annen kommune enn der avdøde har rett til fri grav. Kostnadsansvaret gjelder når gravleggingen i grav som er særskilt tilrettelagt for å imøtekomme religiøst eller livssynsmessig begrunnede ønsker, og utløses bare når hjemkommunen ikke selv har tilrettelagt for slike graver. Det følger av kirkeloven § 15 første ledd bokstav b at det er vedkommende kommune som etter budsjettforslag fra kirkelig fellesråd utreder fellesrådets utgifter til dette.

Størrelsen på den kostnaden som skal dekkes, fastsettes av kommunen der gravleggingen finner sted, etter forslag fra fellesrådet, jf. gravferdsloven § 21 annet ledd. Vedtak om slik avgift vil i likhet med vedtak etter gravferdsloven § 21 annet ledd og § 6 annet ledd være forskrift etter forvaltningsloven, og etter dette ikke være vedtak som kan påklages.

Til § 9

Endringen i paragrafens annet ledd er begrunnet i at begrepet partnerskapsliknende etter gjeldende rett nå fullt ut er dekket av begrepet ekteskapsliknende.

Paragrafens sjette ledd oppheves som en følge av at spørsmål om kirkelig medvirkning ved gravferd med askespredning ikke lenger reguleres gjennom gravferdsloven, jf. merknaden til § 20.

Til § 10

Endringen i paragrafens første og annet ledd innebærer at den særskilte bestemmelsen om kremasjonserklæring oppheves, og at det fastsettes som normalordning at kremasjon kan skje, med mindre det er kjent at dette var i strid med avdødes ønske.

Det vil fortsatt være mulig for en person å treffe bindende beslutning om at han eller hun etter sin død skal kremeres. Det må etter endringen skje i medhold av, og innenfor rammen av, den ordning som er regulert i gravferdsloven § 9 første ledd.

Endringen i tredje ledd innebærer at fristen for når gravlegging skal skje, forlenges. Formålet med endringen er å legge til rette for større fleksibilitet ved fastsettelse av gravferdstidspunkt, jf. § 12.

Det ligger til grunn for endringen at det de aller fleste steder er kjølerom som gjør at kisten kan oppbevares tilfredsstillende i tiden fram til gravferd. En frist på 10 dager vil bare kunne praktiseres der det er tilfredsstillende kjølt oppbevaringsrom for kister, jfr. § 13 tredje ledd.

Opphevelsen av kravet om legeerklæring i paragrafens fjerde ledd er en tilpasning til gjeldende praksis.

Til § 11

Opphevelsen av kravet i § 11 annet og tredje punktum om legeerklæring, eventuelt utskrift av kremasjonsregisteret, ved begjæring om gravlegging er en tilpasning til gjeldende praksis.

Til § 12

Endringen i § 12 første ledd innebærer at fristen for når gravlegging skal skje, forlenges. Formålet med endringen er å legge til rette for større fleksibilitet ved fastsettelse av gravferdstidspunkt. Det gjøres tilsvarende endringer for kremasjon i § 10.

Det ligger til grunn for endringen at det de aller fleste steder er kjølerom som gjør at kisten kan oppbevares tilfredsstillende i tiden fram til gravferd. En frist på 10 dager vil bare kunne praktiseres der det er tilfredsstillende kjølt oppbevaringsrom for kister, jfr. § 13 tredje ledd.

Til § 13

Som følge av endringene i § 10, er det foretatt noen tekniske justeringer av henvisningene i § 13 første og annet ledd.

De forlengede fristene i §§ 10 og 12 forutsettes å medføre mindre behov for å fravike bestemmelsene ved å forlenge fristen. Hjemmelen for dette er likevel videreført i paragrafens annet ledd. Det forutsettes bare å være behov og grunnlag for å forlenge fristen når det foreligger tungtveiende grunner.

Etter den nye bestemmelsen i paragrafens tredje ledd, vil kirkelig fellesråd under gitte forutsetninger ha plikt til å forkorte fristen for når gravlegging og kremasjon skal finne sted. Bakgrunnen for bestemmelsen er den utvidelse av fristen fra 8 til 10 dager som er gjennomført i §§ 10 og 12. Som omtalt i merknaden til § 12, ligger det til grunn for endringen at det de aller fleste steder er kjølerom som gjør at kiste kan oppbevares tilfredsstillende i 10 dager. På de steder der det ikke er tilfredsstillende kjølt oppbevaringsrom, og i situasjoner der kiste ikke kan oppbevares tilfredsstillende i 10 dager, vil kirkelig fellesråd etter bestemmelsen her ha en plikt til å forkorte fristen i §§ 10 og 12.

Til § 20

Opphevelsen av paragrafens annet ledd siste punktum innebærer at spørsmål om kirkelig medvirkning ved gravferd med askespredning ikke lenger reguleres gjennom gravferdsloven. Det vil fortsatt kunne reguleres gjennom særskilt regelverk for Den norske kirke, jf. merknaden til § 9.

Til § 23

Bestemmelsen i nytt tredje ledd er ny og innebærer at kirkelig fellesråd, eller kommunen der denne utøver gravferdsmyndighet, vil ha plikt til årlig å innby de tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet til et møte for å drøfte hvorledes hensynet til tros- og livssynssamfunnenes ulike behov ved gravferd kan ivaretas. Med tanke på hva som er mest hensiktsmessig i små kommuner, er det åpnet for at møtet kan avholdes som et felles møte for flere kommuner. Det må antas at det i større kommuner vil være behov for hyppigere møter, og dette må vurderes ut fra de lokale forhold. Lovens bestemmelse inneholder kun minimumskravet.

Til § 23a

Bestemmelsen er ny og har som formål å sikre en bedre og mer ensartet forvaltning av krigsgraver og krigsgravplasser.

Bestemmelsen bekrefter og viderefører den praksis som har vært, og som samsvarer med de internasjonale forpliktelser Norge har. Dette innebærer at krigsgravene, enten de ligger på vanlige gravplasser eller på særskilt anlagte krigsgravplasser, er fredet uten tidsbegrensing, og at det ikke kan kreves festeavgift for slike graver.

Departementet vil med forskrift i medhold av den foreslåtte bestemmelsen kunne fastsette nærmere regler om kirkelig fellesråds ansvar for å stelle krigsgraver på de ordinære gravplassene.

Kostnadene forbundet med dette vil som tidligere bli dekket over statsbudsjettet.

8.2 Merknader til endringer i kirkeloven

Til § 2

Endringen i paragrafens første og annet ledd innebærer at prestegjeld ikke lenger vil være et lovregulert nivå i den kirkelige inndeling. Endringen har i seg selv liten materiell betydning.

Til § 3

Endringene i paragrafens nr. 4 innebærer at det i kirkeloven ikke lenger vil være særbestemmelser om barns rett til å uttale seg når det skal treffes avgjørelse om dets kirketilhørighet. De bestemmelser som er gitt i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven), vil gjelde fullt ut også for barnets kirkelige forhold.

Til § 5

Endringen i § 5 tredje ledd innebærer at den myndighet departementet har hatt til å foreta tilpasninger av bestemmelsene om kirkelig fellesråd i prestegjeld hvor ikke alle sokn hører til samme kommune, nå utvides til å gjelde i prosti hvor ikke alle sokn hører til i samme kommune. Endringen åpner blant annet for at det som permanent ordning kan tillates etablert ett fellesråd for soknene i flere kommuner som ligger i samme prosti.

Til § 6

Begrepet prestegjeld foreslås tatt ut av lovbestemmelsen som følge av at dette er erstattet av prostiet som tjenestedistrikt for menighetsprestene, jf. merknad til § 2. Hver sokneprest skal likevel ha (minst) ett sokn som sitt særskilte arbeidsområde, og denne skal som hovedregel ha sete i vedkommende menighetsråd, jf. bestemmelsen i paragrafens første ledd. Den foreslåtte bestemmelsen i femte ledd innebærer at biskopen, når det måtte finnes hensiktsmessig, kan fastsette at en annen prest enn det som følger av første ledd skal ha rett og plikt til å være fast medlem av et menighetsråd.

Til § 9

Opphevingen av paragrafens femte ledd innebærer at menighetsrådets uttalerett ved endring av arbeidsfordeling mellom prester ikke lenger vil være vil særlig regulert i kirkeloven. Uttaleretten vil fortsatt være regulert gjennom saksbehandlingsreglene for fastsetting av instruks (Tjenesteordning for menighetsprester § 15) og gjennom forvaltningslovens alminnelige regler.

Til § 11

Endringen i annet ledd innebærer at de saksområder der det er nødvendig å innhente menighetsmøtets uttalelse, begrenses til å omfatte store saker vedrørende kirkebygget og soknets grenser. Endringen begrenser ikke menighetsmøtets uttalerett, idet møtet fortsatt etter paragrafens siste ledd kan uttale seg om enhver sak det selv ønsker å ta opp. Det vises for øvrig til merknadene til gravferdsloven § 4 tredje ledd.

Til § 14

Endringen i annet ledd bokstav b innebærer at kirkegård erstattes med gravplass. Endringen har ingen materiell betydning.

Til § 15

Endringen i første ledd bokstav b innebærer at kirkegård erstattes med gravplass. Endringen har ingen materiell betydning.

Til 25

Endringen i paragrafens tredje ledd tydeliggjør at Kirkerådet har hjemmel til å fastsette at tjenestemenn under rådet kan tilsettes av et tilsettingsråd.

Til § 29

Endringen i paragrafens første punktum innebærer at det ikke lenger vil bli stilt krav om medlemskap i Den norske kirke for lærere ved teologisk fakultet. Endringen er en tilpasning til gjeldende praksis og medfører ingen umiddelbar realitetsendring. Kravet om at kirkelige ombud skal være medlem av Den norske kirke medfører fortsatt at bare de lærere ved fakultetet som er medlem av Den norske kirke kan oppnevnes som medlem av Den norske kirkes lærenemnd etter kirkeloven § 27 første ledd, bokstav b.

Den nye bestemmelsen i paragrafens annet ledd innebærer at lovbestemte organer i Den norske kirke kan kreve framlagt barneomsorgsattest i samsvar med politiregisterloven § 39. Som lovbestemte kirkelige organer regnes menighetsråd, menighetsmøtet, kirkelig fellesråd, bispedømmeråd, kirkeråd, kirkemøtet, bispemøtet og Den norske kirkes lærenemnd. Slik attest kan utstedes for person som lønnet eller ulønnet skal ansettes, utføre oppgaver eller inneha tillitsverv der vedkommende vil ha omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige (personer under 18 år). Hjemmelen omfatter også utstedelse av attest for personer som skal ordineres eller vigsles til kirkelig tjeneste.

Formålet med bestemmelsen er å beskytte mindreårige mot personer som har en fortid som kan gjøre dem uegnet til å ha oppgaver overfor mindreårige. Bestemmelsen retter seg både mot ansatte og frivillige i virksomhet organisert av lovbestemte organer i Den norske kirke.

Opplysninger fra vandelskontroll i form av politiattest kan etter politiregisterloven § 37 bare brukes for å utelukke personer fra stilling, virksomhet, aktivitet eller annen funksjon dersom utelukkelse kan forhindre at personer begår overgrep mot eller har skadelig innflytelse på mindreårige, eller bidrar til å øke tilliten til at mindreårige tas hånd om av skikkede personer.

Politiregisterloven gir de generelle rammene omkring utstedelsen av politiattester, og det er således reglene om barneattester i politiregisterloven §§ 37 og 39 som angir de nærmere bestemmelsene, blant annet om attestenes formål og innhold.

Det vil være den enkelte person som selv må få utstedt politiattest og fremlegge denne for rette vedkommende.

Som følge av endringene i paragrafens bestemmelser er det foretatt en mindre justering i overskriften.

Til § 37

Bestemmelsen gir som før hjemmel for føring av kirkebøker med registre over personer som blir døpt, konfirmert, vigslet til ekteskap og jordfestet, samt over personer som melder seg inn i eller ut av Den norske kirke. Registrene er etter lov av 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 33 unntatt fra konsesjonsplikt.

Endringen har ingen umiddelbare følger. Bestemmelsen åpner imidlertid for at departementet i egne regler kan legge til rette for at dagens ordning med papirbaserte kirkebøker erstattes av en ordning der informasjoner om utførte kirkelige handlinger registreres i kirkens medlemsregister. Som hovedregel legges til grunn at det da fortsatt skal registreres de opplyninger som kirkebøkene, slik de i dag er utformet, gir grunnlag for. Dette omfatter i tillegg til den personen som er gjenstand for den kirkelige handlingen, også foreldre og faddere ved dåp, foreldre ved konfirmasjon og forlovere ved ekteskapsinngåelse.

Til § 38

Endringen annet ledd innebærer at vedtak etter offentleglova som er truffet av menighetsråd, kirkelig fellesråd eller bispedømmeråd kan påklages.

Endringen i tredje ledd bokstav b innebærer at unntaket for biskopen fra den særskilte bestemmelsen om ugildhet utvides til også å omfatte prost og annen prest som enten i kraft av sin stilling eller etter oppnevning av biskopen er medlem av et organ for soknet, jf. kirkeloven § 6 første og femte ledd og § 12 første ledd bokstav c. Endringen sikter mot å klargjøre at en prest som på et slikt grunnlag er medlem av menighetsråd eller kirkelig fellesråd, ikke blir ugild når rådet behandler en sak som vedkommende i egenskap av prest har tilrettelagt grunnlaget for.