4 Sentrale utfordringer og oppgaver

4.1 Innledning

Reindriften gjør Norge rikere. Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Reindriften som næring representerer en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til et næringsmessig mangfold, og den er en sentral bærer og videreutvikler av samisk kultur. Den fortjener derfor positiv oppmerksomhet og fokus på tiltak som kan bidra til at næringen sikres, utvikles og styrkes.

Å sikre, utvikle og styrke reindriftsnæringen er krevende utfordringer for både næringen og myndighetene. I dette arbeidet er felles virkelighetsforståelse og samhandling mellom de ulike aktørene en avgjørende forutsetning.

Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. Fortsatt er det en utfordring i forholdet mellom beitetrykk og ressursgrunnlag i deler av Finnmark. I tillegg har man i løpet av de siste årene registrert økte konflikter innenfor fellesbeiteområdene. Konfliktene har sin bakgrunn i at tradisjonelle rettighetsområder innenfor disse områdene ikke blir respektert. For Troms reinbeiteområde er hovedutfordringen et underskudd på vinterbeite og en generelt svak økonomi. For de tre sydligste reinbeiteområdene er hovedutfordringen en sikring av arealene for å opprettholde den tradisjonelle nomadiske driftsformen. I samtlige reinbeiteområder er det en økt utfordring knyttet til store tap grunnet rovvilt. Dette er særlig fremtredende i Nordland og Nord-Trøndelag reinbeiteområder. I tillegg er det en utfordring i samtlige områder å få til økt verdiskaping for næringsutøverne.

4.2 Oppfølging av reindriftsloven av 2007- bruksregler og reintall

Godkjente bruksregler er det sentrale verktøyet i ressursforvaltningen etter reindriftsloven av 2007, og et nytt instrument både for næringen og myndighetene.

Myndighetenes arbeid har i 2009 og 2010 vært konsentrert om å bistå og følge opp næringens utarbeidelse av bruksregler. I løpet av 2011 skal alle distrikt ha fått godkjente bruksregler og reintall. Således vil oppfølging og kontroll av disse være en viktig oppgave for myndighetene fremover. Det er også utarbeidet egne forskrifter for brudd på bruksreglene. Hensikten med forskriftene er å gi distriktene og den enkelte reineier klare rammer for sin ressurstilpasning.

Reindriftsloven av 2007 innførte et helt nytt prinsipp for styring av reindriften. Tidligere lov som virket i 30 år, viste seg lite effektiv når det gjaldt fastsetting av reintall. Med så omfattende endringer som 2007-loven innebærer, vil det ta noe tid før loven fullt ut er implementert.

Det har vært en omfattende prosess knyttet til arbeidet med å få godkjente bruksregler og reintall på plass. Dette har bl.a. gitt seg utslag i at det i noen distrikter har vært behov for nærmere oppfølging med sikte på å forbedre og utfylle de innsendte bruksreglene. Videre har det vært en utfordrende prosess for myndighetene med å få godkjent høyeste reintall for enkelte distrikt i Finnmark. Dette skyldes hovedsakelig manglende dokumentasjon og sannsynliggjøring av at distriktenes fastsatte reintall er økologisk bærekraftig. Så snart bruksreglene oppfyller de krav som er satt, bl.a. forutsetningen om et økologisk bærekraftig reintall, vil de bli godkjent av myndighetene.

På bakgrunn av de store utfordringene man har i Finnmark når det gjelder forholdet mellom reintall og beiteforhold, foretok Landbruks- og matdepartementet en gjennomgang av Reindriftsstyrets vedtak i desember 2010 om høyeste reintall for ni distrikter i Finnmark; to for Øst-Finnmark og syv for Vest-Finnmark reinbeiteområde. Departementet kom frem til at det for syv av disse distriktene ikke var sannsynliggjort at det foreslåtte reintallet var økologisk bærekraftig, og opphevet derfor Reindriftsstyrets vedtak om høyeste reintall for disse distriktene. Det ble fra departementets side sterkt understreket overfor Reindriftsforvaltningen at fastsatte kriterier og normer for økologisk bærekraft i forbindelse med myndighetenes godkjenning av distriktenes reintallsvedtak skulle benyttes. Kriteriene og normene er tidligere utarbeidet i et nært samarbeid mellom myndigheter, reindriftsnæringen og forskningsmiljøer. Reindriftsstyret har på denne bakgrunn satt i gang en ny og grundig prosess med sikte på å få fastsatt nye reintall for disse distriktene. Nye reintall vil foreligge i midten av april.

For noen distrikter har uenighet om beiterettigheter gjort det vanskelig å avklare beitebruken i bruksreglene, noe som også har bidratt til forsinkelser i utarbeidelsen av bruksregler. Reindriftsmyndighetene har en særskilt oppfølging i forhold til disse distriktene. Landbruks- og matdepartementet har gitt klare føringer til Reindriftsforvaltningen om at det skal utarbeides bruksregler for alle distrikt, og om nødvendig må det gjøres av myndighetene. En eventuell uenighet om rettighetsmessige forhold er ikke til hinder for å utarbeide bruksregler i og med at disse reglene ikke tar standpunkt til slike spørsmål. Dersom det i ettertid skulle vise seg at rettighetsforholdene var annerledes enn det som legges til grunn for beitebruken, må eventuelt bruksreglene endres.

Landbruks- og matdepartementet vil i den nye stortingsmeldingen om mat- og landbrukspolitikken, komme nærmere tilbake til de problemstillinger og utfordringer som knytter seg til uavklarte rettighetsforhold i reindriften.

4.3 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige

Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april 2002. For å utrede spørsmålet om ny konvensjon ble det i 1997 nedsatt en blandet norsk-svensk reinbeitekommisjon som avgav sin innstilling i mai 2001.

På bakgrunn av Kommisjonens innstilling og høringsuttalelser til denne, fremsto det som klart at det ville gjenstå et betydelig arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 9. februar 1972 ble derfor, ved avtale mellom de to land, forlenget med tre år fram til 30. april 2005.

Under forhandlingene klarte ikke partene å komme til enighet, og kom heller ikke til enighet om ytterligere forlengelse av 1972-konvensjonen. Da denne opphørte å gjelde 1. mai 2005, inntok man på svensk side det standpunkt at Lappekodisillen alene skulle regulere den grenseoverskridende reindriften og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke var nødvendig. Stortinget vedtok 17. juni 2005, jf Ot.prp. nr. 75 (2004-2005), endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige. Denne innebar at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen ble videreført på norsk side i påvente av en ny konvensjon. Svenske samebyer ble dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften etter 1. mai 2005 har vært forskjellig i de to land.

Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon ble tatt opp igjen i desember 2005 etter at de to land var blitt enige om et nytt felles mandat for videre forhandlinger. Forhandlingene som har vært ført på dette grunnlaget, ble sluttført i februar 2009. Delegasjonene kom da til enighet om utkast til konvensjon med tilhørende vedtekter for de felles forvaltningsorganer som foreslås opprettet og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder nærmere bestemmelser om gjerder.

Forhandlingsresultatet ble undertegnet av landbruks- og matministeren og den svenske jordbruksministeren 7. oktober 2009. Med undertegningen har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon og ikrafttredelse.

Konvensjonen ble sendt på høring sommeren 2010 med høringsfrist 15. oktober 2010. Det skal nå gjennomføres konsultasjoner med Sametinget og NRL, blant annet i lys av det som har framkommet i høringen.

Det har vært kontakt med det svenske Landsbygdsdepartementet (tidligere Jordbruksdepartementet). Ut fra denne kontakten er det grunn til å tro at prosessen på svensk side vil kunne ta noe lenger tid enn tidligere forutsatt fordi det i forbindelse med høringen der har kommet opp spørsmål som nå krever visse avklaringer. Det vil imidlertid være fortsatt kontakt mellom svenske og norske myndigheter med sikte på en videre oppfølging mot ratifikasjon og ikrafttredelse av konvensjonen så snart det er mulig.

I og med at ny Norsk-svensk reinbeitekonvensjon ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt i å bruke vinterbeiter i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene, inneholder Reindriftsoppgjøret 2011/2012 forslag om å omdisponere 2,5 mill. kroner til fôring og andre tiltak fra kapittel 1147 post 71 til kapittel 1151 post 51 i 2011. Dette er en økning på 0,5 mill. kroner fra tidligere år. Økningen har sin bakgrunn i økte utgifter knyttet til transport og fôring. Styret for Reindriftens utviklingsfond vil få i oppdrag å justere satsene for disponering av midlene i samsvar med økningen.

4.4 Markedsforhold

4.4.1 Innledning

Produksjon av reinkjøtt utgjør i størrelsesorden 1-2 % av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. I den siste tiårsperioden er det årlig slaktet mellom 900 og 1.900 tonn norsk rein ved registrerte slakterier.

Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for å nå reindriftspolitiske mål. Dette gjelder gjennom hele verdikjeden fra vidde til bord. Et velfungerende marked vil også være viktig i forbindelse med reineiernes oppfølging av bruksreglenes krav til reduksjon av reintallet.

Etter ønske fra næringen ble avtalepartene i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 enige om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter den tid har man hatt fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import av reinkjøtt til redusert toll.

Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer som er høstet har det imidlertid vist seg at det kan være behov for et mer direkte engasjement fra statens side. Hovedgrunnen til dette er at oppfølgingen av reintallstilpasningen i Finnmark krever en mer aktiv offentlig innsats.

4.4.2 Ekstraordinære tiltak høsten 2010 og våren 2011

Etter et rekordstort slakteuttak de første ukene av slaktesesongen 2009/2010, stoppet slaktingen i Finnmark tilnærmet opp etter oktober. En gjennomgang gjennomført av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning viser at det var flere årsaker til slaktestoppen. Her nevnes høy pris, finanskrisen, tap av markedsandeler og da særlig innenfor storhusholdningsmarkedet, manglende markedsføring, samt manglende leveringsavtaler og distribusjonsløsninger for å få reinkjøttet ut i butikk.

Ved inngangen til slaktesesongen 2010 var situasjonen fortsatt svært vanskelig. Grunnet en vanskelig markedssituasjon og svak likviditet hos slakteriene i Finnmark, fikk mange reineiere i dette området ikke mulighet til slakting.

Utover de problemer reineierne sto overfor knyttet til oppfølging av bruksreglene og faren for at reinen ble sluppet inn på vinterbeitene, ville manglende slakting sette flere reindriftsfamilier i en vanskelig økonomisk situasjon. På bakgrunn av de nevnte forhold var det behov for å sette inn tiltak som omgående la til rette for at reineierne fikk slaktet. Partene i Reindriftsavtalen ble derfor enige om å etablere en midlertidig reguleringsordning fram til 31. desember 2010 som kunne sikre slakteriene i Finnmark avsetning, og som gjennom det la til rette for at reineierne fikk tilbud om slakting. Partene var også enige om å henvende seg til og bruke Nortura SA som operatør for tiltaket, jf for øvrig Norturas rolle og erfaring som markedsregulator innenfor kjøttsektoren for øvrig.

Reguleringstiltaket virket etter hensikten. Imidlertid var situasjonen i desember slik at selv om man hadde et rekordstort slakteuttak høsten 2010, var det fortsatt flere reineiere som ikke hadde fått slaktet som ønsket. Med bakgrunn i tilbakemeldinger fra Mattilsynet om rein i svært dårlig kondisjon i enkelte distrikt, samt at slakteriene meldte om at markedssituasjonen innebar slaktestopp etter nyttår, valgte avtalepartene å forlenge avtalen med Nortura fram til 31. mars 2011.

For å dekke deler av utgiftene knyttet til reguleringslageret i 2010/2011, og for å legge til rette for tilstrekkelig markedsarbeid våren 2011, inneholder Reindriftsoppgjøret 2011/2012 forslag om å øke bevilgningen på Reindriftsavtalen 2010/2011 kapittel 1151 post 51 med 7,0 mill. kroner for budsjettåret 2011.

4.4.3 Nærmere om avviklingen av reguleringslageret

Frist for å kunne levere reinkjøtt til regulering er satt til 31. mars 2011. Det kan legges til grunn at man på dette tidspunktet har et reguleringslager på om lag 500 tonn, herunder om lag 150 tonn finnbiff og småkjøtt, samt 350 tonn hele slakt. De siste årene har totalproduksjonen av reinkjøtt variert rundt 2000 tonn. Et reguleringslager på 500 tonn vil dermed utgjøre ¼ av den totale produksjonen i slaktesesongen 2010/2011.

Kjøtt av rein er omfattet av Omsetningsloven og kan ilegges omsetningsavgift, selv om det i praksis ikke har skjedd. Departementet legger imidlertid til grunn at gitte retningslinjer for markedsregulering av kjøtt av storfe, fastsatt av Omsetningsrådet 23. juni 2009 med hjemmel i omsetningsloven, også bør kunne anvendes så langt de passer, i forhold til disponering av reguleringslageret for reinkjøtt. Basert på retningslinjene fra Omsetningsrådet skal salg fra reguleringslageret gjennomføres på åpne og konkurransenøytrale vilkår.

På det tidspunkt det åpnes for salg fra lageret, vil LMD ut fra gjeldende markedssituasjon, fastsette frysefradrag for slakt av rein og annet reinkjøtt.

Avviklingen av reguleringslageret må gjennomføres slik at man mest mulig reduserer de negative konsekvensene for private aktører som i dag har reinkjøtt på lager, og samtidig slik at man raskest mulig kan oppnå mer normale markedsforhold innenfor denne sektoren.

Ved at reguleringslageret utgjør en så stor andel av den totale omsetningen av reinkjøtt, samt at WTO-avtalen setter begrensninger i forhold til muligheten for å eksportere lageret, vil en avvikling av lageret få konsekvenser for reinkjøttmarkedet. Imidlertid er det slik at markedssituasjonen for reinkjøtt har vært vanskelig de siste to årene. Det må derfor antas at prisen på reinkjøtt vil gå ned uavhengig av effektene fra avviklingen av reguleringslageret.

Hvor store konsekvenser en avvikling av reguleringslageret vil kunne få for reinkjøttmarkedet, vil bl.a. være avhengig av når det blir åpnet for salg fra lageret, tidsperspektivet for avvikling av lageret, samt størrelsen på frysefradraget. En snarlig avvikling av hele lageret måtte nødvendingvis innebære fastsetting av et frysefradrag som ville medføre en betydelig prisreduksjon på reinkjøttet. Utover dagens vanskelige markedssituasjon, har dette sammenheng med at sommermånedene er de månedene av året hvor det tradisjonelt selges minst reinkjøtt. En betydelig prisreduksjon ville også innebære at reinkjøttbedriftene måtte selge ut eget lager med tap. For enkelte bedrifter ville tapet bli vesentlig. Dette kunne innebære at disse bedriftene ikke hadde mulighet til å ta imot rein til slakt høsten 2011, med de konsekvenser dette ville ha i forhold til mulighetene for slakting og arbeidet med å tilpasse reintallet til beitegrunnlaget.

På bakgrunn av de nevnte forhold har departementet kommet til at det bør brukes noe tid på avviklingen av lageret. Departementet legger opp til å åpne for salg med frysefradrag av en begrenset mengde fra lageret i starten av juni. Dette salget vil først og fremst være viktig som et tydelig signal om et mulig prisbilde for kommende slaktesesong, og dermed gi aktørene muligheter til tilpasning av sine planer. Departementet legger videre opp til at det åpnes for salg fra lageret og med et noe større kvantum fra begynnelsen av august. For det framtidige prisbildet på reinkjøtt i markedet, kan det forventes at dette salget vil kunne bli mer førende. Departementet tar deretter sikte på at lageret kan avvikles i løpet av 2011/2012 ut fra vurderinger av markedssituasjonen. Kostnadene til avviklingen vil som nevnt være knyttet til frysefradrag. Så lenge kjøttet ligger på lager påløper det kapitalkostnader.

I en situasjon hvor kostnadene knyttet til disponering av lageret måtte komme til å overstige forslaget om en tilleggsbevilgning på 7,0 mill. kroner for 2011, forutsettes det at kostnadene dekkes innenfor reindriftsavtalens ramme, jf kapittel 1151 post 51 “Reindriftens utviklingsfond”, og eventuelt ved omdisponeringer innenfor avtalen. Det vises i denne sammenhengen også til at finansiering innenfor reindriftsavtalens rammer hele tiden har vært en forutsetning, som avtalepartene var enige om både da reguleringen ble etablert og siden da den ble forlenget.

4.4.4 Slakte- og mottakssituasjonen

Siden 2002/2003 har reindriftsnæringen selv ved NRL som avtalepart, hatt ansvar for oppfølging av slakte- og markedsforhold. Det er ikke målpris for reinkjøtt eller andre reguleringer, ut over den generelle beskyttelsen av markedet som det tollbaserte importvernet gir.

I en mer utfordrende situasjon knyttet til markedsregulerende tiltak, herunder oppfølging og avvikling av det reguleringslageret som partene var enige om å etablere i slaktesesongen 2010/2011, valgte NRL å bryte årets forhandlinger.

Departementet mener at dette forholdet, og erfaringene fra de to siste slaktesesongene, synliggjør et behov for en noe nærmere vurdering. For å skape større forutsigbarhet i reinkjøttmarkedet, og for å sikre at reineierne får slaktet, har departementet vurdert ordinær og løpende markedsregulering for reinkjøtt som et alternativ.

Innføring av markedsregulering for reinkjøtt vil måtte innebære at omsetningsloven av 1936 kommer til anvendelse fullt ut, og at det innføres omsetningsavgift på reinkjøtt slik denne loven hjemler. Etter loven blir bruken av avgiftsmidlene styrt av Omsetningsrådet. Reindriften er ikke representert i Omsetningsrådet, hverken ved egene organisasjoner eller gjennom øvrige bransjeorganisasjoner. Løpende markedsregulering ville også måtte medføre en gjeninnføring av målpris el som grunnlag for regulering og styring av pris.

Sammenlignet med andre kjøttslag hvor det gjennomføres markedsregulering, er totalproduksjonen av reinkjøtt meget begrenset. Dette innebærer at en omsetningsavgift på reinkjøtt trolig måtte settes til 4-5 kroner per kg. En markedsregulator for reinkjøtt måtte være i stand til å ta en betydelig posisjon i markedet for å kunne drive effektiv regulering, og herunder garantere for mottak av rein til slakt. Utover en stabilitet og økt grad av forutsigbarhet i reinkjøttmarkedet totalt sett gjennom finansiering av regulerende tiltak, ville en slik markedsregulering lett kunne få negativ innvirkning på de småskalabedriftene som er etablert de siste årene, samt ha innvirkning på prisen til reineier. Innføring av målpris og mer løpende markedsregulering ville også skille seg fra utviklingen på andre områder der slik regulering enten er avviklet (kylling) eller redusert (storfe).

Ut fra en helhetsvurdering ser departementet det fortsatt som en mer hensiktsmessig strategi å stimulere de ulike aktørene i verdikjeden for reinkjøtt til å ta et større ansvar i forhold til å øke slaktingen, produktutvikling og kvalitet, og dermed omsetningen av reinkjøtt. Denne vurderingen er basert på en forutsetning om at markeds- og slaktesituasjonen er normalisert fra kommende sesong, bl.a. ved et prisnivå som klarerer markedet. I motsatt fall er departementet innstilt på at det eventuelt må gjøres en ny vurdering.

På kort sikt er det likevel slik det er redegjort for, med finansiering innenfor reindriftsavtalens rammer, også nødvendig med mer direkte tiltak som kan bringe dette markedet i balanse.

4.5 Sikring av reindriftens arealer

Reindriftens største utfordring på lang sikt er å sikre reindriftens arealer. Med bakgrunn i økte interesser i bruk og utnyttelse i de områder hvor det utøves reindrift, vil denne utfordringen øke. Det er en politisk målsetting å opprettholde reindriftens tradisjonelle nomadiske driftsform. Av den grunn vil departementet forsterke innsatsen på dette området. Utover konkrete tiltak vil det være av sentral betydning at de ulike aktørene har en felles virkelighetsforståelse, som gir grunnlag for god samhandling og gode løsninger. Samtidig kreves det et høyt kunnskapsnivå hos politikere og myndigheter når det gjelder de ulike sidene ved reindriften.

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven i forhold til arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene og det sentrale virkemiddelet for en bedre sikring av arealene. I plan- og bygningsloven er det en rekke nye verktøy som gir kommuner og fylkeskommuner mulighet til å følge opp nasjonale mål om å sikre det materielle grunnlaget for den samiske reindriften. Grunnloven § 110a og internasjonale regler forplikter både kommunale, regionale og statlige myndigheter til å gjøre hensynet til samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv til gjenstand for særskilt behandling og vurdering i samfunnsplanleggingen generelt, og i arealplanleggingen spesielt. Dette gjelder i samtlige kommuner og regioner hvor det utøves samisk reindrift.

Ett enkelt reinbeitedistrikt kan strekke seg over flere kommuner og fylker. For disse er det svært ressurskrevende å følge opp samtlige planprosesser som berører distriktet. For å få en tilfredsstillende arealforvaltning innenfor hele distriktets areal, er man derfor avhengig av helhetstenking og et samarbeid mellom kommuner, og mellom kommunal og regional forvaltning. Departementet vil fremheve at både interkommunale planer og regionale planer er egnede verktøy for å sikre større grad av forutsigbarhet og helhetsplanlegging i forhold til reindriftens arealer. I tillegg kan planer for sikring av reindriftens arealer følges opp etter plan- og bygningsloven. Det er en forutsetning at fylkeskommuner og kommuner innenfor de samiske reinbeiteområdene bruker disse verktøyene for å sikre en mer helhetlig forvaltning av det enkelte distriktet sine arealer. Det er viktig at de følger opp nye krav til medvirkning og deltagelse fra den utøvende reindriften ved oppstart og gjennomføring av ulike planprosesser. Det er likeledes viktig at reindriftsforvaltningen kommer tidlig inn i prosessene.

4.6 Kvinner i reindriften

Kvinners stilling har tradisjonelt vært sterk i reindriften. Reindriftskvinnene har vært den sentrale personen i organisering av familiens næringsdrift, økonomi, opplæring og oppdragelse av barn og ungdom, produksjon av nødvendige klær og bruksgjenstander, samt stått for det alminnelige husholdet.

Reindriftskvinnens posisjon i reindriften har likevel gradvis blitt svekket. Dette har bl.a. sin årsak i overgangen fra naturalhusholdet til pengeøkonomien. I dag er det en skjevhet mellom kjønnene ved at mennene i sterkere grad blir bundet til næringen enn kvinnene. Kvinnene har pga bedre utdanning større muligheter når det gjelder yrkesvalg, mens mannen ikke får reelle valgmuligheter i yrkeslivet pga manglende utdanning. Det er en klar tendens at kvinner forlater reindriftsnæringen og de samiske bosetningsområdene. For Finnmarks vedkommende er disse utviklingstrekkene særlig markert.

Det er en målsetting å styrke kvinnens stilling i reindriften. I dette arbeidet er det sentralt hvilken politikkutforming kvinner i tilknytning til reindriften ønsker og etterspør. Kvinners deltagelse i reindriften har i de fleste tilfeller en positiv innvirkning på økonomien. Kvinners deltagelse er også viktig i en kulturell og sosial sammenheng. I tillegg fremheves det at kvinnene har en sentral funksjon i overføringen av kunnskap som for eksempel språk, duodji (samisk husflid) og matkultur til barn og unge i reindriften. Mange av de tradisjonelle elementene i reindriftskulturen overføres slik til neste generasjon gjennom kvinner. En styrking av kvinners stilling i reindriften er også viktig for rekruttering.

Det er gjennomført flere utredninger de siste år når det gjelder reindriftskvinnens stilling. Ved forhandlingene om Reindriftsavtalen 2010/2011 ble avtalepartene enige om å nedsette en arbeidsgruppe for å gå gjennom og vurdere eksisterende utredningsmateriale. Formålet var å foreslå konkrete tiltak som kan fremme likestillingen i reindriften.

I forkant av forhandlingene om Reindriftsavtalen 2011/2012 mottok avtalepartene rapporten ”Likestilling i reindriften”. Rapporten gir en vurdering og en kartlegging av eksisterende utredningsmateriale om reindriftskvinnenes stilling. I tillegg fremmes en rekke konkrete forslag for å fremme likestillingen i reindriften. Det er et grundig og omfattende arbeid som er gjennomført, og LMD vil benytte rapporten aktivt i forhold til departementets arbeid med å styrke kvinnenes stilling i reindriften. Når det gjelder den konkrete behandlingen og oppfølgingen av rapporten vises det til kapittel 5.3.1.

4.7 Tap av rein grunnet rovvilt

De viktigste tapsårsakene i reindriften er rovvilt, sult, sykdom, ulykker og påkjørsler. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap er at beitingen skjer i utmark året igjennom. Næringen er derfor særlig sårbar ved en økning i rovviltstammene. Tapene skjer hovedsakelig i kalvingsperioden på våren og i vinterperioden.

Stortinget behandlet våren 2004 St.meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur. I denne settes det et overordnet mål om å bevare levedyktige stammer av de store rovdyrene samtidig som konflikten i forhold til beitedyr skal minimaliseres. Det er innført et regime med forvaltningsregioner og regionale rovviltnemnder, og det er utarbeidet forvaltningsplaner for hver region. Det er videre fastsatt nasjonale bestandsmål for hver enkelt art, fordelt mellom de ulike forvaltningsregionene.

Bestandsmålene for hver enkelt region er søkt oppnådd gjennom en arealdifferensiering som innebærer at arealene deles inn i henholdsvis prioriterte rovviltområder og prioriterte beiteområder. Det blir gjennomført en evaluering av forvaltningsplanene, samt at bestandsmål for bjørn og ulv revideres i løpet av 2011. I tråd med regjeringsplattformen for 2009-2013, er det et mål om å holde bestandene av rovviltet så nær det fastsatte målet som mulig.

I de senere årene har bestanden av jerv og gaupe i flere regioner ligget over det fastsatte bestandsmålet. Likeledes har det jevnt over vært en økning i både tap av beitedyr og erstatningsutbetalinger til beitenæringene i disse områdene. Kvotene for både gaupe og jerv har økt, og kvoten for gaupe har stort sett vært tatt ut under den ordinære jakta. Ordinær lisensfelling av jerv er derimot krevende, og fellingen har foreløpig hatt lavere effektivitet enn ønskelig i flere regioner. Ekstraordinært uttak av jerv er derfor de senere årene blitt gjennomført etter jakttidas utløp 15. februar. Til tross for dette var bestanden av jerv i 2010 fortsatt godt over bestandsmålet på landsbasis.

Innenfor rammene av gjeldende norsk rovviltpolitikk, vil regjeringen fortsatt legge til rette for slikt uttak i de områder hvor den ordinære lisensfellingen ikke bidrar til å redusere jervebestanden mot bestandsmålene. Det tas sikte på å gjennomføre uttak i nær dialog med næringsutøvere i de aktuelle områdene. Videre vil rovvilt som utgjør potensiell skade for beitedyr i områder som er prioritert for beitedyr, raskt kunne tas ut gjennom kvotejakt, lisensfelling eller ved ekstraordinært uttak. En forutsetning for slik felling er imidlertid at det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger, og at slik felling ikke er skadelig for bestandens overlevelse. SNO vil kunne bistå kommunale og private jaktlag ved behov. Det tas også sikte på å få egnede løsninger i områder uten faste jaktlag. Kongeørn er en stor skadevolder i reindriften og vil bli innlemmet i overvåkingsprogrammet for rovvilt. Dette vil bidra til mer kunnskap om utbredelse og bestandsstørrelse.

Tap grunnet fredet rovvilt har i de senere årene ført til en særlig bekymringsfull situasjon i det sørsamiske reinbeiteområdet. Det store tapet til rovvilt går utover produksjon og lønnsomhet i næringen. Som et ledd i å forbedre situasjonen i de sørsamiske områdene, oppnevnte regjeringen en arbeidsgruppe ledet av fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Arbeidsgruppen fikk i oppdrag å komme med forslag til tiltak for å redusere konfliktnivået mellom rovvilt og reindrift. Arbeidsgruppen leverte en rapport høsten 2009 med forslag til tiltak både i rovviltforvaltningen og i reindriften. Forslagene i rapporten har vært til vurdering, og flere av forslagene vil bli fulgt opp. I forbindelse med denne oppfølgingsprosessen gjennomføres det konsultasjoner med NRL og Sametinget.

Den nåværende erstatningsordningen baseres i stor grad på krav om dokumentasjon av tap. På landsbasis blir det innvilget erstatning for ca. 25 % av det som søkes erstattet som drept av fredet rovvilt. Av antallet som blir erstattet er ca. 6 % dokumentert eller sannsynliggjort drept av fredet rovvilt. Det er gjennom forskning påvist at det kreves store ressurser for å dokumentere tapene på grunn av rovdyr, og at det under alle omstendigheter kun er en begrenset del som kan dokumenteres.

I 2010 opprettet myndighetene en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere dagens erstatningsordning, og en eventuell ny risikobasert erstatningsordning. Gruppen som består av forskere, reineiere og forvaltning vil komme med sin anbefaling i løpet av våren 2011.

Det er videre nødvendig å klarlegge nærmere de regionale/områdevise forskjeller i tapsårsak, særlig de tidlige kalvetapene. Det er på denne bakgrunn igangsatt omfattende studier for å dokumentere produksjon og tap i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. Dette arbeidet startet i 2008 og gjennomføres av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Studiet er en utvidelse og videreføring av pågående studier i Finnmark.

De siste årene er det avsatt mer midler til tapsforebyggende og konfliktdempende tiltak mellom rovvilt og beitedyr. I reindriften er det imidlertid på grunn av driftsformen med beiting i utmark året gjennom, begrensede muligheter for å iverksette effektive forebyggende tiltak. Tiltak som har vært utprøvd og benyttet er for eksempel kalving i gjerde, fôring, ekstraordinært tilsyn og flytting til rovviltfrie områder. Tiltakene er både arbeids- og kostnadskrevende, og de kommer ofte i konflikt med reindriftens driftsmåter. Det er også vanskelig å finne egnede rovviltfrie arealer. Dette gjelder særlig i de sørsamiske reinbeiteområdene, hvor det i dag er et stort press på reindriftens arealer.

4.8 Konvensjonen mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder med mer

Norge og Finland inngikk 3. juni 1981 en konvensjon om oppføring av reingjerde langs grensen, samt andre tiltak for å hindre at rein kommer over i det annet land. Avtalen innebærer bl.a. oppføring av i alt ca. 460 km med sperregjerder. Ansvaret for disse gjerdene er fordelt på de to land. Det er opprettet en reingjerdekommisjon som skal overvåke bygging og vedlikehold. Konvensjonen gir også regler om framgangsmåten som skal følges når rein krysser grensen. Avtalen forlenges med ti år av gangen, og må sies opp med minst to års varsel.

Den finsk-norske reingjerdekommisjonen har tatt opp spørsmålet om oppsigelse av gjeldende konvensjon med sikte på å forhandle fram en ny. Kommisjonen påpeker at foruten påkrevet revisjon og oppdatering av selve konvensjonsteksten, er det også nødvendig å foreta en gjennomgang av de fastsatte gjerdestrekninger. I denne forbindelse er det også påpekt behov for å oppføre gjerde på strekningen i Finnmark langs Tanadalen hvor det i dag ikke er avtalefestet oppføring av gjerde. Det har i dette området i mange år vært konflikter om rein som er kommet over fra norsk side til Finland.

Landbruks- og matdepartementet har drøftet dette spørsmålet med Jord- og Skogbruksministeriet i Finland, og det er tilslutning om å følge opp anmodningen fra reingjerdekommisjonen.

På et møte i Helsinki 25. november 2010 var landbruks- og matministeren Lars Peder Brekk og landbruks- og skogbruksminister Sirkka-Liisa Anttila enige om at de to landene skal innlede forhandlinger om en revisjon av konvensjonen så snart det lar seg gjøre. Utenriksdepartementet har nå sendt en formell henvendelse til finske myndigheter om dette spørsmålet.