4 Straffebestemmelsen

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Bioteknologiloven

Det følger av bioteknologiloven § 7-5 at den som forsettlig overtrer loven eller forskrifter gitt i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte.

Det har vært reist en del spørsmål knyttet til forståelsen av denne bestemmelsen, og da særlig det strafferettslige medvirkningsansvaret og hvor langt dette ansvaret rekker. Departementet har ved to anledninger forelagt problemstillinger knyttet til forståelsen av straffebestemmelsen for Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet.

4.1.2 Lovavdelingens tolkningsuttalelser

I den første henvendelsen var spørsmålet om det kan anses som straffbar medvirkning dersom en lege henviser en pasient til utlandet for å få utført behandling med metoder som ikke er tillatt i Norge, for eksempel eggdonasjon. I sitt svarbrev 21. november 20001 uttaler Lovavdelingen blant annet:

”[…]Vi antar at en formidling av kontakt som består i å opplyse om hvilke klinikker i utlandet som utfører behandling i strid med loven, ikke kan betraktes som medvirkning til at en slik behandling blir utført. Dette må gjelde selv om legen nevner én bestemt klinikk. Hvis legen derimot henviser kvinnen til en konkret behandling, for eksempel ved å bestille plass, besørge innleggelse, av eget tiltak sende nødvendige dokumenter til behandler i utlandet, etc., er det mer nærliggende å anse legen for ved en slik tilrettelegging å ha medvirket til at behandlingen blir utført. Det er etter vårt syn vanskelig å fastsette generelt hvor grensen for medvirkning som rammes av loven § 8-5, går. Det må foretas en konkret vurdering av legens handlinger, der vi antar at de ovenfor nevnte momentene kan være veiledende.”

Tolkningen gjaldt § 8-5 i den nå opphevede lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi. Straffebestemmelsen i dagens lov er likelydende med 1994-lovens straffebestemmelse, og tolkningen har fortsatt relevans.

Den andre henvendelsen ble sendt Lovavdelingen i forbindelse med arbeidet i en interdepartemental arbeidsgruppe for håndtering av surrogatisaker, se også omtale i punkt 2.2. Et spørsmål som var reist var om medvirkningshandlinger som utføres i Norge av andre enn helsepersonell, for eksempel privatpersoner, kan være straffbar medvirkning selv om hovedhandlingen er utført i et land der den ikke er straffbar.

I sitt svar 18. juni 20102 ser Lovavdelingen først på betydningen av at bioteknologiloven ”gjelder i riket”, jf. § 1-2 fjerde ledd, og uttaler følgende:

”I forhold til de enkelte straffebud i straffeloven er hovedregelen at medvirkning i Norge til en handling foretatt i et annet land kan straffes etter norsk rett, selv om handlingen ikke er ulovlig etter det andre landets rett, jf. Erling Johannes Husabø: Straffansvarets periferi, Universitetsforlaget 1999, side 255:

"Spørsmålet om medverkingsansvar føreset ei rettsstridig hovudgjerning, melder seg for det første der hovudgjerninga er lokalisert til eit anna land, der reglane er annleis. Etter norsk rett skal kvar deltakar si handling lokaliserast særskilt. Dette er i seg sjølv eit utslag av ei sjølvstendiggjering av medverkingsansvaret. Det inneber at medverkinga kan lokaliserast til Norge både der medverkingshandlinga er "foretatt" i riket (strl. § 12 første ledd) og der "virkningen er inntrådt eller tilsiktet framkaldt" her (strl. § 12 siste ledd). ...

Høgsterett har tydeleg slått fast at hovudgjerninga i slike tilfelle ikkje treng vera rettsstridig og straffbar i det landet ho vart gjort, for at medverkingsansvar kan bli aktuelt. ..."

Utgangspunktet om at medvirkning i Norge til overtredelser i utlandet er straffbart etter norsk rett uavhengig av utenlandsk rett, kan muligens ikke opprettholdes fullt ut når en kommer utenfor den klassiske strafferetten og over i offentligrettslige lover som avslutningsvis inneholder en generell straffetrussel for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Mange av forbudsbestemmelsene i bioteknologiloven, inkludert surrogatiforbudet i § 2-15, er imidlertid av en slik karakter i utforming og verdigrunnlag at det synes rimelig å holde fast ved utgangspunktet om at medvirkning fra norsk territorium til slike handlinger i utlandet rammes av den generelle straffetrusselen i § 7-5. At bioteknologiloven uttrykkelig gjelder i riket og motsetningsvis ikke i utlandet, kan imidlertid skape en viss tvil idet dette kan utlegges som at loven generelt ikke regulerer ansvarsforhold knyttet til medisinsk bruk av bioteknologi i utlandet.”

Lovavdelingen legger til grunn at medvirkningsansvaret etter bioteknologiloven ikke bare gjelder helsepersonell. I den konkrete vurderingen av hvilke handlinger som rammes av medvirkningsansvaret kan det imidlertid være aktuelt å legge vekt på hvilken posisjon vedkommende har overfor den som får den ulovlige behandlingen, blant annet om vedkommende er lege.

Til spørsmålet om eventuelt straffansvar for norske utenrikstjenestemenn som i tilknytning til tjenesten eller fra ambassadeområdet medvirker til slike handlinger i utlandet som bioteknologiloven forbyr, svarer Lovavdelingen at dette:

”… avhenger for det første av det generelle spørsmålet om straffansvar for medvirkning til handlinger i utlandet som er drøftet i punkt 2, og for det annet av hvorvidt medvirkningen faller innenfor straffetrusselens geografiske virkeområde”.

Videre skriver Lovavdelingen:

”Selv om reelle hensyn prinsipielt kan tale for å anse ambassaden som en del av riket i bioteknologilovens forstand og også tolke "i riket" noe friere enn rent geografisk, kan det synes noe usikkert om en kan legge dette til grunn. Det kreves klar hjemmel for å ilegge straff.”

4.2 Innspill i evalueringen av bioteknologiloven

Bioteknologilovens straffebestemmelse er ikke spesielt omtalt i Helsedirektoratets evalueringsrapport eller øvrige dokumenter som Helsedirektoratet oversendte i forbindelse med evalueringsoppdraget.

I sitt hovedinnspill til evalueringen uttaler Bioteknologinemnda følgende i tilknytning til straffebestemmelsen i § 7-5:

”Nemnda er kjent med at det er begrenset kunnskap om lovens bestemmelser, og Helsedirektoratets rapport har vist at bestemmelsene ikke alltid følges. Bioteknologinemnda mener at det bør etableres rutiner for regelmessige tilsyn med bioteknologilovens bestemmelser slik at det er mulig å avdekke eventuelle brudd på bestemmelsene. Tilsynet vil lettest kunne gjennomføres ved godkjente virksomheter.”

4.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo Helse- og omsorgsdepartementet en presisering i bioteknologilovens straffebestemmelse. Straffansvar skulle ikke gjelde privatpersoner som søker eller benytter tilbud som ikke er tillatt etter loven, den som donerer egg eller sæd, eller forskningsdeltakere. Begrunnelsen var at det etter departementets oppfatning primært er helsepersonell og andre som i sin yrkesutøvelse overtrer eller i strafferettslig forstand medvirker til å overtre bioteknologiloven det har vært meningen å straffe. Det har ikke vært meningen å straffe privatpersoner som benytter behandlingstilbud eller tjenester som det er i strid med loven å tilby i Norge. Departementet viste til at dette er noe lovens forarbeider indikerer. I tillegg pekte departementet på at det heller ikke er ønskelig å straffe privatpersoner som benytter behandlingstilbud eller tjenester som det er i strid med loven å tilby. Privatpersoner som i utlandet benytter seg av tilbud som er tillatt i det aktuelle landet, men som ikke er tillatt i Norge, kan være i en sårbar situasjon når de kommer tilbake til Norge. Det vil særlig kunne gjelde de som kommer tilbake som gravid eller med et barn. Etter departementets oppfatning ville det også være vanskelig å håndheve et medvirkningsansvar i disse tilfellene.

4.4 Høringsinstansenes syn

Elleve høringsinstanser støtter helt eller delvis forslaget i høringsnotatet om å tydeliggjøre i bioteknologilovens straffebestemmelse hvem som ikke er omfattet av lovens straffansvar. Blant de instansene som støtter forslaget fullt ut er Helsedirektoratet,Oslo universitetssykehus HF, Norges Farmaceutiske Forening (NFF), Norsk Forbund for Utviklingshemmede,Norges ingeniør- og teknologorganisasjon (NITO) – Bioingeniørfaglig Institutt og Drammen kommune. Også Riksadvokaten støtter forslaget. Riksadvokaten har ingen innvendinger til presiseringen i lovforslaget, men kommer med enkelte forslag til klargjøringer i merknadene til bestemmelsen.

Fem høringsinstanser går i mot forslaget. Blant disse er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bjørgvin biskop, Tunsberg biskop og Kirkerådet.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet mener det bør fremgå av straffebestemmelsen at assistert befruktning som ikke er tillatt i Norge og all form for medvirkning til slik assistert befruktning, er straffbart for enhver, også for privatpersoner. I tillegg bør det fremgå at ulovlig assistert befruktning og all form for medvirkning til ulovlig assistert befruktning, er straffbart uavhengig av om handlingen foretas i Norge eller i et land som tillater slik assistert befruktning. Bufdir peker på at hensyn til sammenheng i regelverket og at forbudene skal være reelle, samt hensynet til mulige alvorlige konsekvenser for barn, taler for at også privatpersoner bør straffes. Bufdir skriver videre:

”I høringsnotatet anføres det som et hensyn mot straff for privatpersoner at nordmenn som kommer hjem gravide eller med et barn, er i en sårbar situasjon. Etter Bufdirs syn kan ikke dette hensynet tillegges vesentlig vekt. Det vises til andre lovbrytere som er gravide eller har små barn, men likevel blir straffet med fengsel eller bøter. Når det gjelder hensynet til det enkelte barnet, vises det til den vanskelige situasjonen det er for alle barn som opplever at foreldre blir straffet.”

Tunsberg biskop og Kirkerådet mener at handlinger i strid med bioteknologiloven bør anses ulovlig og belegges med straff, men at normal reaksjon overfor privatpersoner som benytter seg av tilbud som ikke er tillatt etter loven bør være påtaleunnlatelse. På denne måten vil man verne respekten for loven.

Bioteknologinemnda og Den norske advokatforening har innvendinger til forslaget og har kommet med forslag til endringer i lovteksten. Bioteknologinemnda skriver følgende:

”Bioteknologinemnda anbefaler at dersom lovutkastets del a) skal vedtas, bør unntaket gjelde dem som benytter tilbud på egne vegne, og ikke dem som benytter tilbud på vegne av andre:

”a) privatpersoner som søker eller på egne vegne benytter tilbud som ikke er tillatt etter denne lov.”

Bioteknologinemnda mener at dersom del b) skal vedtas, bør det presiseres at det gjelder dem som donere sine egne kjønnsceller, og at ingen kan donere et befruktet egg uten godkjenning også fra den andre parten som har bidratt til det befruktede egget:

”b) de(n) som donerer egne egg, egen sæd eller egne befruktede egg eller”

Bioteknologinemnda mener at del c), som gjelder forskningsdeltakere, enten bør begrunnes, eller strykes.”

Den norske advokatforening uttaler følgende:

”Etter Advokatforeningens syn er det i forslaget gjort en viktig, men utilstrekkelig presisering. Slik lovforslaget er formulert, reserverer det ikke straffebudet for helsepersonell og andre som gjennom sin yrkesutøvelse overtrer bestemmelsene. Familiemedlemmer eller andre som yter praktisk bistand, for eksempel til reise, opphold, bestilling, oversendelser, oversettelser, kommunikasjon, ved å betale vederlag og liknende, vil fortsatt yte straffbar medvirkning.

Advokatforeningen mener derfor at man i stedet for ordene «den som» bør angi at straffebudet gjelder «helsepersonell og andre som gjennom sin yrkesutøvelse overtrer …». Med en slik formulering vil man heller aldri få spørsmål om den ene i et par som søker slike tilbud kan straffes.”

Justis- og beredskapsdepartementet har merknader til lovens geografiske virkeområde (§ 1-2 fjerde ledd), og har i tillegg spilt inn at det bør vurderes konkret hvilke bestemmelser i loven det skal knyttes straffansvar til.

4.5 Departementets vurderinger

Etter departementets oppfatning bør det fortsatt være straffbart å forsettlig overtre eller medvirke til å overtre bioteknologiloven eller forskrifter gitt i medhold av loven. Straffebudet er viktig for å hindre virksomhet som er i strid med loven.

Bioteknologiloven gjelder i riket, jf. lovens § 1-2 fjerde ledd. Straffebestemmelsen vil ramme handlinger i strid med bioteknologiloven, både hovedhandlinger og straffbare medvirkningshandlinger, som kan lokaliseres til Norge, men ikke handlinger som er lokalisert i utlandet.

Som det ble påpekt i høringsnotatet, har det vært en del uklarhet knyttet til rekkevidden av straffansvaret i dagens straffebestemmelse. Et sentralt spørsmål som har vært stilt er hvem som er omfattet av straffebestemmelsen, herunder om bestemmelsen kun retter seg mot helsepersonell eller om den også gjelder privatpersoner. Etter departementets mening er det uheldig at det har vært uklarhet knytte til hvem som kan straffes for overtredelse av bioteknologiloven. En lovtekst må være tydelig på hvem som kan straffes. Departementet mener derfor det er viktig at det blir tydeliggjort direkte i lovteksten hvem som kan straffes og hvem som ikke kan straffes.

I Helsedirektoratets evalueringsrapport fremkommer det at privatpersoner har reist til utlandet for å benytte seg av behandlingstilbud som etter dagens bioteknologilov ikke er tillatt i Norge, men som er tillatt i andre land. Det vises blant annet til kvinner som har benyttet seg av eggdonasjon, enslige kvinner som har fått assistert befruktning eller enslige eller par som har reist til utlandet for å benytte seg av surrogatmor. Ett annet eksempel kan være privatpersoner som reiser til utlandet for å benytte seg av fosterdiagnostikk som ikke er tillatt i Norge (for eksempel metoder som ikke er godkjent).

I disse tilfellene vil hovedhandlingen, for eksempel innføring av befruktet egg i en annen kvinne enn den kvinnen egget stammer fra, utføres i utlandet og ikke være straffbar etter norsk rett. Departementet vil presisere at det å reise til utlandet for å benytte seg av tilbud som ikke er tillatt i Norge, men som er tillatt i det aktuelle landet, i seg selv ikke vil være straffbar medvirkningshandling til at hovedhandlingen skjer. Uklarheten i disse sakene har vært knyttet til om privatpersonene som benytter seg av de aktuelle tilbudene i utlandet, kan straffes som medvirker dersom enkelte handlinger finner sted i Norge, for eksempel at det knyttes kontakt og skrives kontrakt med en konkret klinikk i utlandet.

Departementet kjenner ikke til at det har vært vurdert et eventuelt strafferettslig medvirkningsansvar for slike handlinger som finner sted i Norge. Etter departementets oppfatning er det primært helsepersonell og andre som i sin yrkesutøvelse overtrer eller i strafferettslig forstand medvirker til å overtre bioteknologiloven det har vært meningen å straffe. Dette er noe lovens forarbeider også indikerer, jf. blant annet følgende fra Ot.prp. nr. 64 (2002–2003) s. 123:

”[…] Som det fremgår av Justis- og politidepartementets vurdering kan helsepersonells handlinger i Norge etter omstendighetene være straffbar medvirkning etter bioteknologiloven selv om handlingen det medvirkes til ikke er straffbar i det land der den utføres. Dette gjelder i utgangspunktet også for forskere.[…]

[…]Departementet vil imidlertid vise til at loven også omfatter bestemmelser som vil kunne gjelde andre enn helsepersonell, jf. f.eks. § 5-8 Forbud mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten.[…]”

Departementet vil også vise til vedlegg 2, jf. 1, til Innst. O. nr. 16 (2003–2004) hvor helseministeren svarte på spørsmål fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe i forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 64 (2002–2003). På spørsmål om hvordan regjeringen ville forholde seg til kvinner som velger å foreta en type ultralydundersøkelse i utlandet som i norsk lov går under begrepet fosterdiagnostikk, svarte helseministeren følgende:

”Vi kan ikke hindre at kvinner reiser til utlandet for å foreta undersøkelser, jf. lovutkastets § 1-2 siste ledd om lovens virkeområde.”

Etter departementets oppfatning har det således ikke vært meningen å straffe medvirkning i Norge fra privatpersoner som benytter behandlingstilbud eller tjenester som ikke er tillatt i Norge, og det er slik departementet ser det heller ikke ønskelig eller rimelig å straffe medvirkning fra disse personene. Etter departementets syn vil det også være vanskelig å håndheve et strafferettslig medvirkningsansvar i disse tilfellene.

På bakgrunn av ovennevnte mener departementet at bioteknologilovens straffebestemmelse bør presiseres slik at det er klart at den ikke omfatter privatpersoner som søker eller benytter tilbud som ikke er tillatt etter bioteknologiloven.

Departementet har merket seg at Bioteknologinemnda foreslår at det presiseres i lovteksten at det er privatpersoner som benytter tilbud på egne vegne som er unntatt fra straffansvar. Også departementet er av den oppfatning at det som utgangspunkt vil være snakk om personer som søker eller benytter tilbud på egne vegne. Det kan imidlertid tenkes at også andre privatpersoner enn personer som direkte mottar behandling eller helsehjelp i strid med loven, er unntatt fra straffansvar. Formulering ”privatpersoner som søker eller benytter tilbud…” er ment å fange opp dette. Det kan for eksempel være par som benytter seg av tilbud om assistert befruktning. Her må det anses at paret under ett søker eller benytter tilbud, selv om det for eksempel bare er kvinnen som direkte mottar behandling, slik at ingen av partene kan straffes. Også der hvor for eksempel familiemedlemmer eller andre nærstående yter praktisk bistand til den som direkte mottar behandling eller helsehjelp, vil vedkommende kunne unntas fra straffansvar. Departementet har derfor ikke tatt Bioteknologinemndas forslag til presisering inn i utkastet til ny lovtekst.

Privatpersoner som i Norge formidler eller tilbyr tjenester til andre som ikke er tillatt etter loven vil derimot etter omstendighetene omfattes av straffebestemmelsen, herunder medvirkningsansvaret. Tilsvarende gjelder virksomheter, foreninger og organisasjoner som medvirker til overtredelse av loven, typisk ved formidlingsvirksomhet. Som tidligere nevnt er hovedhensikten med straffebestemmelsen å hindre virksomhet som er i strid med loven, herunder ulovlige handlinger fra blant annet helsepersonell og andre yrkesutøvere. Departementet vil også vise til Lovavdelingens tolkningsuttalelse 18. juni 2010 hvor Lovavdelingen skriver at ved den konkret vurderingen av hvilke handlinger som rammes av medvirkningsansvaret, vil det kunne ha betydning hvilken posisjon vedkommende har overfor den som får den ulovlige behandlingen.

Departementet mener videre at det bør presiseres i lovteksten at heller ikke egg- eller sæddonorer eller forskningsdeltakere er omfattet av straffebestemmelsen. Basert på uttalelsene i forarbeidene som er gjengitt ovenfor, har det etter departementets oppfatning ikke vært meningen at disse tilfellene skulle være belagt med straffansvar. Når det gjelder egg- og sæddonorer, ville det etter departementets mening være urimelig om den som donerer kjønnsceller for å hjelpe noen som ikke kan få barn på naturlig måte skal kunne straffes, når den som benytter seg av et tilbud som ikke er lovlig i Norge, ikke kan straffes for sin eventuelle medvirkning.

Bioteknologinemnda har foreslått at det presiseres i lovteksten at det bare er den som donerer sine egne kjønnsceller som er unntatt fra straffansvar. Når man donerer noe, vil det etter departementets oppfatning implisitt være snakk om å donere noe eget. Departementet mener derfor at det ikke er behov for å presisere dette i lovteksten.

For forskningsdeltakere vil det kunne være vanskelig å forsikre seg om og ha kontroll med at et forskningsprosjekt ikke er i strid med bioteknologiloven. På denne bakgrunn mener departementet at det ville være urimelig om forskningsdeltakere skal kunne straffes for å ha deltatt i et forskningsprosjekt som ikke er i samsvar med bioteknologiloven.

Departementet har vurdert om det kan være hensiktsmessig å endre straffebestemmelsen til bare å omfatte helsepersonell og andre som gjennom sin yrkesutøvelse overtrer loven, slik Den norsk advokatforening foreslår. En slik endring vil imidlertid innebære at andre aktører vil falle utenfor straffebestemmelsens virkeområde. Det kan blant annet være personer som ønsker å bruke prediktive genetiske opplysninger om andre (opplysninger om genvarianter som disponerer for sykdom, men som ikke nødvendigvis gir sykdom) utenfor helsetjenesten. Enkelte av forbudene i bioteknologiloven er også mer generelle og ment å rette seg mot enhver, for eksempel forbudet mot kloning. Dersom straffebestemmelsen bare skulle ramme helsepersonell og andre som gjennom sin yrkesutøvelse overtrer loven, ville heller ikke virksomheter hvor en ulovlig handling gjennomføres, kunne straffes. Det vil også kunne stilles spørsmål ved om privatpersoner som i Norge formidler eller tilbyr tjenester til andre som ikke er tillatt etter loven vil være omfattet av straffebestemmelsen ved en slik avgrensing, da det kan diskuteres om disse personene ”gjennom sin yrkesutøvelse” overtrer loven. For å oppnå hovedformålet med straffebestemmelsen, som er å hindre virksomhet som er i strid med loven, er det etter departementets oppfatning viktig at også disse tilfellene rammes av straffebestemmelsen. Å endre straffebestemmelsen til bare å omfatte helsepersonell og andre som gjennom sin yrkesutøvelse overtrer loven vil således kunne få andre konsekvenser enn å unnta privatpersoner som søker eller benytter behandlingstilbud, egg- og sæddonorer og forskningsdeltakere, og departementet foreslår derfor ikke en slik endring.

Når det gjelder Den norsk advokatforenings bemerkning om at straffebudet ikke bør ramme familiemedlemmer som yter praktisk bistand, viser departementet til at disse er ment å være omfattet av straffeunntaket i lovutkastets bokstav a), jf. det som er skrevet om dette ovenfor.

Når det gjelder den nærmere vurderingen av hva som kan anses som straffbar medvirkning og vil rammes av straffebudet, er det vanskelig å foreta en eksakt avgrensning. Enhver bistand vil imidlertid ikke rammes. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av om en handling vil være straffbar medvirkning til overtredelse av bioteknologiloven eller forskrifter gitt i medhold av loven. I denne vurderingen vil momenter nevnt i Lovavdelingens tolkningsuttalelser fra 2000 og 2010 (jf. punkt 4.1.2) kunne være veiledende. Lovavdelingen skriver blant annet at ren informasjonsvirksomhet om rettstilstanden i andre land ikke kan betraktes som straffbar medvirkning. Lovavdelingen antar videre at heller ikke formidling av kontakt som består i å opplyse om hvilke klinikker i utlandet som utfører behandling i strid med bioteknologiloven, kan betraktes som medvirkning til at en slik behandling blir utført. Hvis det derimot henvises til en konkret behandling, for eksempel ved å bestille plass, besørge innleggelse eller av eget tiltak sende nødvendige dokumenter til behandler i utlandet, er det mer nærliggende å anse handlingene som medvirkning til at behandlingen blir utført. Departementet vil understreke at det er domstolen som i den konkrete sak vil avgjøre om det dreier seg om straffbar medvirkning.