6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 2-3 nytt andre ledd

Andre ledd åpner for assistert befruktning i form av inseminasjon i tilfeller hvor partene ellers er befruktningsdyktige, men hvor det vil være fare for smitte med en alvorlig og kronisk seksuelt overførbar sykdom.

Lovbestemmelsen er kjønnsnøytral og heller ikke knyttet til noen spesifikk smittsom sykdom. Det vil si at bestemmelsen åpner for assistert befruktning uavhengig av om det er mannen eller kvinnen som er smittet, eller eventuelt begge dersom de er smittet av ulike sykdommer.

I tråd med Syse-utvalgets forslag, har departementet valgt å bruke begrepet ”seksuelt overførbar infeksjon” i lovteksten og ikke ”seksuelt overførbar sykdom”. Dette fordi ”seksuelt overførbar infeksjon” medisinskfaglig er et bedre begrep. Dermed er det klart at bestemmelsen også omfatter tilfeller der pasienten har en infeksjon, men ikke har utviklet noen symptomer.

Det må foretas en konkret vurdering av om det er medisinsk forsvarlig å foreta inseminasjon ut fra de aktuelle forholdene, se blant annet helsepersonelloven § 4 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Dette gjelder både hvilken risiko den til enhver tid tilgjengelige behandlingen innebærer, også for barnet som eventuelt unnfanges, og omstendighetene i det enkelte tilfelle. Vurderingen vil kunne være forskjellig ved ulike sykdommer og avhengig av om det er mannen, kvinnen eller begge som er smittet, og vil kunne endres over tid etter som det utvikles nye metoder og frembringes ny kunnskap.

Det er en forutsetning at risiko for å overføre virus fra mor til barn vurderes i hvert enkelt tilfelle, og at tilbud om assistert befruktning kun gis når det er faglig forsvarlig, da også med tanke på konsekvensene for barnet.

I tillegg til selve inseminasjonen, vil det være aktuelt med sædvask når det er mannen som er smittet.

I tillegg til vurderingen av hva som er medisinsk forsvarlig, skal det på vanlig måte foretas en vurdering av parets egnethet hvor det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste, jf. bioteknologiloven § 2-6.

Den som mottar assistert befruktning i samsvar med denne bestemmelsen kan ikke straffes etter straffeloven1 § 155.

Se også departementets generelle vurderinger i punkt 3.7.

Til § 7-5 Straff

Første ledd viderefører dagens straffebestemmelse i bioteknologiloven § 7-5. Første ledd regulerer straffansvar for den som forsettlig overtrer loven eller forskrifter gitt i medhold av loven, og den som medvirker til slik overtredelse. Straffetrusselen retter seg mot ”[d]en som…”. For eksempel vil helsepersonell, forskere og virksomheter kunne straffes. Men straffebestemmelsen er ikke avgrenset til å ramme disse, slik at for eksempel enhver som bryter forbudet mot kloning eller bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten vil kunne straffes.

Bioteknologiloven gjelder i riket, jf. lovens § 1-2 fjerde ledd. Bestemmelsen er ikke ment å gjøre unntak fra de alminnelige regler om norsk straffelovgivnings virkeområde, jf. straffeloven § 12 første ledd. På et punkt er det imidlertid forskjell, jf. at i straffelovens § 12 første ledd forstås ”i riket” som fastlands-Norge, Svalbard, Jan Mayen og biland, mens det for bioteknologilovens del må bestemmes i forskrift dersom loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.

Bioteknologilovens straffebestemmelse vil ramme handlinger i strid med bioteknologiloven, både hovedhandlinger og straffbare medvirkningshandlinger, som finner sted i Norge. Medvirkning kan lokaliseres til Norge der medvirkningshandlingen er foretatt i riket (straffeloven § 12 første ledd) og der virkningen er inntrådt eller tilsiktet fremkalt i Norge (straffeloven § 12 siste ledd). Det vises også til det alminnelige prinsipp om at medvirkning i Norge til handlinger foretatt i utlandet kan straffes etter norsk rett, selv om handlingen er lovlig etter det andre lands rett.

Straffebestemmelsen skal ikke omfatte handlinger som finner sted i utlandet.

Ansatte ved norske utenriksstasjoner kan ikke sies å befinne seg ”i riket” i bioteknologilovens forstand, og vil således ikke være omfattet av bioteknologilovens virkeområde, og med det heller ikke lovens straffebestemmelse. Selv om personell ved utenriksstasjonene ikke kan sies å omfattes av bioteknologilovens virkeområde når de befinner seg i utlandet, er det likevel slik at når det gjelder surrogati fraråder utenriksstasjonene bruk av dette dersom de blir kontaktet på forhånd av personer som vurderer bruk av surrogatmor i utlandet, jf. brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Utenriksdepartementet 3. juni 20102.

Andre ledd er ny og presiserer hvem som ikke er omfattet av straffansvaret i bestemmelsens første ledd. For det første presiseres det at privatpersoner som søker eller benytter tilbud som ikke er tillatt etter bioteknologiloven ikke kan straffes, jf. bokstav a). Dette vil for eksempel gjelde privatpersoner som utfører medvirkningshandlinger (for eksempel forberedelser til en behandling) i Norge, mens selve hovedhandlingen det medvirkes til foretas i utlandet. Men heller ikke der tilbudet ytes i Norge vil privatpersoner som søker eller benytter dette tilbudet kunne straffes.

Formuleringen ”… søker eller benytter tilbud …” innebærer at også andre enn privatpersoner som direkte mottar behandling eller helsehjelp i strid med loven vil være unntatt fra straffansvar. Dette vil for eksempel være aktuelt dersom par benytter seg av tilbud om assistert befruktning som ikke er tillatt i Norge. Her må det anses at paret under ett søker eller benytter et tilbud slik at ingen av dem kan straffes. Tilsvarende vil gjelde ved andre typer behandling, som for eksempel fosterdiagnostikk. Også der hvor for eksempel familiemedlemmer eller andre nærstående yter praktisk bistand til den som direkte mottar behandling eller helsehjelp, vil vedkommende unntas fra straffansvar. Privatpersoner som i Norge formidler eller tilbyr tjenester til andre som ikke er tillatt etter loven vil etter omstendighetene omfattes av straffebestemmelsen, herunder medvirkningsansvaret. Tilsvarende gjelder virksomheter, foreninger eller organisasjoner som medvirker til overtredelse av loven, typisk ved formidlingsvirksomhet.

I bokstav b) presiseres det at donorer ikke er omfattet av straffansvaret etter bioteknologiloven. Dette vil gjelde både de som donerer egne egg, egen sæd eller egne befruktede egg til bruk ved assistert befruktning og de som donerer eller avgir egne befruktede egg til forskningsformål, jf. lovens kapittel 3.

Av bokstav c) følger det at heller ikke forskningsdeltakere er omfattet av straffansvaret etter bioteknologiloven.

Se også departementets generelle vurderinger i punkt 4.5.