Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er sentrale mål for regjeringens økonomiske politikk og er avgjørende for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Regjeringen vil ha et samfunn der det er muligheter for alle, og hvor alle som kan får delta i arbeidslivet og ta del i velstandsutviklingen.

Det er fastsatt følgende overordnede mål for arbeids- og velferdspolitikken:

1. Et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting

2. Økonomisk og sosial sikkerhet

3. Et sikkert og seriøst arbeidsliv

Gjennom en aktiv arbeids- og velferdspolitikk legger regjeringen til rette for at flest mulig skal delta i arbeidslivet. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til et velfungerende arbeidsmarked med omstillingsevne og fleksibilitet for arbeidstakere og arbeidsgivere. Regjeringen har tatt initiativ til en inkluderingsdugnad for å bidra til at flere som står utenfor arbeidslivet kommer i arbeid.

Økonomisk og sosial sikkerhet gjennom gode velferds- og inntektssikringsordninger er viktig både for den enkelte og for arbeidslivets omstillingsevne. For å trygge gode velferdsordninger, må vi lykkes med å inkludere flere av dem som står utenfor arbeidslivet. Gode arbeidsinsentiver er avgjørende for å sikre høy sysselsetting. Utenforskap svekker ikke bare velferdsstatens bærekraft, men forsterker også fattigdomsproblemer og gir varige integreringsutfordringer.

Aldring av befolkningen gir markert høyere utgifter til pensjoner, og det blir færre til å bære kostnadene. Avgangsalderen fra arbeidslivet må økes, samtidig som sysselsettingen for alle i yrkesaktiv alder må opp. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og fullføre pensjonsreformen med et pensjonssystem som bidrar til at flere står lenger i arbeid.

Regjeringen legger til rette for et arbeidsliv med trygghet og fleksibilitet for arbeidstakere, seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Regjeringen styrker sin innsats mot useriøse virksomheter og arbeidslivskriminalitet. Dette er nødvendig for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Et velfungerende arbeidsliv er en forutsetning for helsefremmende arbeid og for å hindre frafall og inkludere flere.

Et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting

Arbeidsmarkedspolitikken må ses i sammenheng med andre politikkområder som helse- og utdanningspolitikken, og er en viktig del av den økonomiske politikken.

En stor og kompetent arbeidsstyrke er vår viktigste ressurs. Det er viktig med et arbeidstilbud som tilpasser seg endringer i etterspørselen etter arbeidskraft. Utvikling av arbeidsstyrkens kompetanse stiller krav til arbeidstakere og arbeidsgivere, til virkemidlene i arbeidsmarkedspolitikken og til samarbeid med utdanningsmyndighetene og partene i arbeidslivet.

Arbeidsgivere må ha tilgang til etterspurt kompetanse, og ledig arbeidskraft må fylle ledige stillinger. Alle som kan jobbe må få muligheten til det. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til et velfungerende arbeidsmarked med god utnyttelse av arbeidskraften. Det må legges til rette for opplæringstilbud som bl.a. sikrer tilgang på arbeidskraft med relevant yrkesfaglig bakgrunn.

Enkelte grupper opplever særlige utfordringer med å få innpass i arbeidslivet, og har behov for bistand som styrker deres muligheter til å komme i jobb. Regjeringen arbeider for bred deltakelse i arbeidslivet. Inkluderingsdugnaden legger til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en skal kunne delta. Samarbeid med relevante aktører og videreutvikling av virkemidler som gjør det enklere for arbeidsgivere å ansette personer i målgruppen, er en del av dette arbeidet.

Regjeringens ungdomsinnsats bidrar til at unge som har behov for bistand fra Arbeids- og velferdsetaten, raskt får hjelp til å komme i arbeid eller utdanning. Regjeringens integreringsløft legger bl.a. til rette for at innvandrere kommer i jobb og blir aktive deltakere i samfunnet.

For å sikre tett oppfølging av dem som trenger det mest, er det viktig å automatisere og digitalisere arbeidsoperasjoner som egner seg for dette. Et brukervennlig nav.no og en målrettet satsing på IKT i Arbeids- og velferdsetaten vrir flere ressurser til hjelp som er tilpasset den enkeltes behov og som bidrar til raskere overgang til arbeid.

Blant personer som står utenfor arbeidslivet i Norge, er det mange som mottar offentlige ytelser. Risikoen for varig utenforskap øker med lengden på fraværet. Regjeringen og partene i arbeidslivet har inngått en ny avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen 2019–2022) med mål om å bidra til høy sysselsetting gjennom å forebygge og redusere sykefravær og frafall fra arbeidslivet.

Økonomisk og sosial sikkerhet

Gode velferdsordninger og inkludering av flere i arbeid må spille sammen. En forsterket arbeidslinje og krav til aktivitet i velferdsordningene er viktige virkemidler for å stimulere til økt arbeidsinnsats i befolkningen. Dette demper økningen i framtidige kostnader og bidrar til å sikre mer bærekraftige velferdsordninger.

En stor andel av dem som står utenfor arbeidslivet mottar en helserelatert ytelse, som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Særlig bekymringsfull er den samlede veksten i disse to ytelsene blant personer under 30 år i løpet av de siste tjue årene. Det er viktig at unge mennesker med svak tilknytning til arbeidslivet ikke får et sykdomsfokus på sine problemer på arbeidsmarkedet dersom det ikke er helseproblemer som ligger direkte til grunn. Tett og god oppfølging er uansett viktig for å hjelpe utsatte unge inn i arbeid eller utdanning.

De siste års endringer i inntektssikringsordningene understøtter muligheten til å kombinere trygd med arbeid. Plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet til sosialhjelpsmottakere under 30 år ble innført i 2017. Endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger, som trådte i kraft 1. januar 2018, skal gi bedre og mer målrettede stønadsløp, øke insentivene for arbeid og gjøre overgangen tilbake til arbeid enklere.

Behovet for å sikre velferdsordningene gjennom inkludering av flere i arbeidslivet forsterkes av en utvikling der en aldrende befolkning vil føre til en lavere andel yrkesaktive og økte utgifter til pensjon, helsetjenester og omsorgstjenester.

Regjeringens mål er et samfunn med små forskjeller. Regjeringen vil redusere fattigdom og bidra til sosial mobilitet ved å inkludere flere i arbeidslivet og redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv. Arbeid gir inntekt og bedrer levekårene og livsmulighetene til enkeltpersoner og familier. Kompetanse og utdanning øker mulighetene på arbeidsmarkedet.

Mange som står utenfor arbeidslivet har levekårsutfordringer knyttet til helse, bolig eller andre sosiale forhold. De trenger samordnet bistand fra arbeids- og velferdsforvaltningen og andre hjelpeinstanser. Det sosiale sikkerhetsnettet skal bidra til at alle får nødvendig bistand til å kunne delta i arbeidslivet og på andre arenaer i samfunnet. Innsatsen mot fattigdom og for et sterkere sosialt sikkerhetsnett omfatter også tiltak under andre departementer.

Ideelle organisasjoner og sosiale entreprenører er viktige aktører med ulike virkemidler som gjennom sitt mangfold bidrar til å løse sosiale utfordringer i samfunnet, bl.a. ved å få flere inn i arbeidslivet og hindre at mennesker faller utenfor sosiale arenaer.

Regjeringen vil sikre alle en trygg og verdig alderdom, og folketrygdens alderspensjon skal gi et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt og med en god minstesikring. Et arbeid med å reformere pensjonssystemet har pågått siden Pensjonskommisjonen ble nedsatt i 2001.

Fra 2006 er det lovfestet obligatorisk tjenestepensjon til alle arbeidstakere, som tillegg til alderspensjon fra folketrygden. Det er viktig at også tjenestepensjonene er utformet slik at de støtter opp under målene med pensjonsreformen samt legger til rette for mobilitet mellom privat og offentlig sektor. Omlegging av pensjonsordningen for offentlig ansatte, som innebærer at offentlig sektor i framtiden fullt ut vil være omfattet av pensjonsreformen, gir økte insentiver til å stå lenger i arbeid også for offentlig ansatte.

For å sikre økonomisk bærekraft i velferdssamfunnet og et robust og forutsigbart pensjonssystem, må hovedprinsippene i pensjonsreformen ligge fast over tid.

Et sikkert og seriøst arbeidsliv

Regjeringen arbeider for et arbeidsliv som gir trygge rammer for både arbeidstakere og seriøse arbeidsgivere. Regjeringen vil vektlegge og bygge videre på et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid.

Regjeringen fører en aktiv politikk for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Dette er avgjørende for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse, og for at arbeidstakere skal ha forsvarlige arbeidsforhold. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal intensiveres i nært samarbeid med bransjene selv, og et samordnet og bredt myndighetssamarbeid bidrar til en helhetlig innsats mot arbeidslivskriminalitet. Regjeringen vil også videreutvikle og styrke samarbeidet på europeisk nivå.

Arbeidslivet er mer mangfoldig enn før. Regjeringen fortsetter arbeidet med å modernisere og tilpasse regelverket til framtidens arbeidsliv. Regjeringen legger til grunn at hovedregelen er og skal være fast ansettelse i norsk arbeidsliv. For at arbeidsmarkedet skal fungere hensiktsmessig, er det likevel viktig at virksomhetene har mulighet til å dekke fravær og uforutsette arbeidstopper gjennom midlertidig ansettelse og innleie av arbeidskraft.

Norge har og skal ha en høy arbeidsmiljøstandard. Utfordringer i enkelte yrker, bransjer og næringer følges opp gjennom styrket tilsyn, veiledning og kunnskapsformidling. Den nye IA-avtalen for 2019–2022 har bl.a. satt nasjonale mål, hvor innsatsen skal rettes inn mot de bransjer og sektorer som har potensial for å redusere sykefravær og frafall. IA-avtalen setter arbeidsplassen i sentrum, og tiltakene som iverksettes skal være kunnskapsbaserte. Et mer målrettet og kunnskapsbasert forebyggende arbeidsmiljøarbeid i virksomhetene vil bidra til et helsefremmende arbeidsliv, som samtidig ivaretar et viktig konkurransefortrinn for norske virksomheter. Dette bidrar til et godt og ryddig arbeidsliv for alle, og er viktig for å nå de samfunnsmessige målene om økt inkludering og redusert frafall fra arbeidslivet.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Arbeids- og sosialdepartementets samlede budsjettforslag for 2020 er på 488,2 mrd. kroner. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene inkludert lånetransaksjoner på om lag 26,4 mrd. kroner, eller 5,7 pst. sammenlignet med Saldert budsjett 2019.

Budsjettforslaget for 2020 for de G-regulerte ytelsene inkluderer anslått effekt av reguleringen av folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2020 og overhenget fra trygdeoppgjøret fra 2019. Som følge av dette øker utgiftsanslaget for 2020 med til sammen 11,5 mrd. kroner.

Endringene sammenlignet med Saldert budsjett 2019 påvirkes av at utviklingen i 2019 har avveket noe fra det som lå til grunn for budsjettforslaget for 2019. Dette skyldes flere forhold, bl.a. at veksten i grunnbeløpet i 2019 ble lavere enn det som ble lagt til grunn i budsjettet, og at antall mottakere og gjennomsnittlige ytelser har hatt en annen utvikling enn det som ble anslått. For å illustrere dette sammenligner tabellen under forslaget til budsjett for 2020 med siste anslag på regnskap for 2019 for utgifter til folketrygden og Saldert budsjett 2019.

Utgifter under folketrygden i mill. kroner¹

En oversikt over realveksten for sentrale ytelser i folketrygden under Arbeids- og sosialdepartementet er gitt i tabellen Utviklingen i folketrygdens ytelser etter stønadstype 2009–2020 under punkt 3.7 Utvikling i folketrygdens utgifter.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Det overordnede målet for arbeids- og velferdspolitikken er høy sysselsetting og et omstillingsdyktig arbeidsliv. Gode inntektssikringsordninger understøtter omstillingsevnen ved å gi økonomisk trygghet for den enkelte. Ordningene bidrar til å utjevne inntektsforskjeller. Inntektssikring og trygghet for dem som står utenfor arbeidslivet, må avveies mot gode insentiver til arbeid. Et sikkert og seriøst arbeidsliv er en forutsetning for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Innsatsen rettet mot utsatte næringer, bransjer- og virksomheter styrkes, og ved å bekjempe arbeidslivskriminalitet vil regjeringen gjøre det enklere for de seriøse aktørene i arbeidslivet.

Arbeids- og sosialdepartementets budsjettforslag bygger opp under et velfungerende arbeidsmarked og et mer inkluderende arbeidsliv som skal stimulere til arbeid og selvforsørgelse.

Regjeringens tiltak og virkemidler skal møte utfordringene knyttet til å

• Øke sysselsettingsgraden

• Skape et mer inkluderende arbeidsliv

• Sikre gode velferdsordninger

Tiltak under Arbeids- og sosialdepartementet skal bidra til økt verdiskaping gjennom at flere kommer i arbeid. Regjeringen prioriterer tiltak og virkemidler som fremmer arbeid, aktivitet og omstilling. Et sentralt mål med pensjonsreformen er at flere står lenger i arbeid. En fullføring av pensjonsreformen er derfor viktig. Regjeringen har iverksatt en inkluderingsdugnad for å få flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en inn i arbeidslivet. Det er også satt ned et sysselsettingsutvalg som skal vurdere tiltak for å øke sysselsettingen. Regjeringen har videre satt ned et partssammensatt utvalg som skal vurdere ulike tilknytningsformer og virksomhetsorganisering i arbeidslivet. I desember 2018 ble regjeringen ved arbeids- og sosialministeren og partene i arbeidslivet enige om en ny intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv for perioden 2019–2022 (IA-avtalen 2019–2022).

Velferdsordningene må moderniseres for å være bærekraftige, og utformes slik at de gir gode insentiver til inntektsgivende arbeid for dem som helt eller delvis kan arbeide. Forvaltningen må effektiviseres og gjøres mer brukerorientert gjennom digitalisering. Gjennom modernisering av IKT-systemene blir det utviklet gode digitale tjenester til brukerne, og det kan frigjøres ressurser til å gi individuell bistand til dem som trenger det.

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene for 2020 på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

2.2.1 Arbeidsmarkedspolitikken

Den aktive arbeidsmarkedspolitikken skal stimulere til god tilgang på arbeidskraft, motvirke avgang fra arbeidslivet til varige trygdeytelser og redusere og forebygge arbeidsledighet.

Det går godt i norsk økonomi, og etterspørselen etter arbeidskraft øker markert. Veksten i sysselsettingen de siste to årene har ført til lavere arbeidsledighet. For å bidra til lav ledighet og høy yrkesdeltakelse, tilpasses de arbeidsmarkedspolitiske virkemidlene situasjonen i arbeidsmarkedet.

Regjeringen vil bruke den positive utviklingen i arbeidsmarkedet til å inkludere flest mulig fra de gruppene som over tid har stått svakt i arbeidsmarkedet, inn i ordinært arbeidsliv. Regjeringen har iverksatt en inkluderingsdugnad for å bidra til at flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en skal komme over i ordinære jobber.

Arbeidsmarkedspolitikken omtales nærmere under hovedmålet om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

Arbeidsmarkedstiltak

Det siste året har sysselsettingen økt, den registrerte ledigheten har falt og den er nå på sitt laveste nivå siden 2008. Antallet personer med nedsatt arbeidsevne har også gått ned. Det gode arbeidsmarkedet tilsier at tiltaksomfanget kan bygges noe ned. Det foreslås derfor en reduksjon i bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak i 2020. Bevilgningen sikrer likevel et fortsatt godt tilbud til personer med nedsatt arbeidsevne og andre utsatte grupper.

Noen grupper er særlig utsatte i arbeidsmarkedet. Det gjelder særlig ungdom og innvandrere fra land utenfor EØS-området, samt personer som har stått lenge uten arbeid. Disse gruppene er særlig prioritert for deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. Innsatsen for disse gruppene støttes også av inkluderingsdugnaden.

Den særskilte innsatsen for ungdom og langtidsledige som ble igangsatt i 2017, videreføres.

Arbeidsmarkedstiltakene er viktige virkemidler i inkluderingsdugnaden. Gjennom økt bevilgning til individuell jobbstøtte og funksjonsassistanse styrkes innsatsen for at flere med nedsatt arbeidsevne, psykiske lidelser eller rusproblemer skal få innpass i arbeidslivet. Innsatsen under inkluderingsdugnaden vil også muliggjøre satsing på arbeidsmarkedstiltak som bl.a. lønnstilskudd og mentor, og bidra til at arbeidsgivere ansetter flere personer med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en.

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er tiltak for personer som mottar eller i nær framtid ventes å få innvilget uføretrygd, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. Tiltaket kan arrangeres i skjermede virksomheter eller i ordinært arbeidsliv. Regjeringen foreslår å videreføre den styrkede innsatsen for denne gruppen ved å øke bevilgningen til VTA i 2020. Det sikrer videreføring av det høye nivået på VTA-plasser i 2. halvår 2019, og innebærer en sterk vekst i antall VTA-plasser i perioden 2018–2020.

Tiltakspenger gis til deltakere på arbeidsmarkedstiltak som ikke har rett til folketrygdytelser. Formålet med tiltakspenger er å motivere til deltakelse på arbeidsmarkedstiltak og sikre deltakere som ikke har annen ytelse, inntekt i tiltaksperioden. Som et ledd i arbeidet med å forenkle tiltakssystemet foreslås enkelte endringer i ordningen med tiltakspenger i 2020, som bl.a. skal harmonisere tiltakspengeordningen med dagpengeordningen og legge til rette for likebehandling av arbeidssøkere. Det foreslås at mottakere av tiltakspenger og deltakere i kvalifiseringsprogrammet, på samme måte som dagpengemottakere, kun kan motta stønad til reise under gjennomføring av tiltak. Videre foreslås det at tiltaksdeltakere med dagpengerettigheter skal bruke opp retten til dagpenger før ev. overgang til tiltakspenger.

Se hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting og programkategorien 09.30 Arbeidsmarked for nærmere omtale av arbeidsmarkedstiltakene.

Endringer i permitteringsregelverket

Det gjelder i dag en rekke særregler for permitteringer i fiskeindustrien, bl.a. når det gjelder hvor lenge permitterte kan motta dagpenger. Permitterte i fiskeindustrien kan motta dagpenger under permittering i inntil 52 uker i løpet av en periode på 18 måneder, mens tilsvarende periode for permitterte for øvrig er 26 uker.

Bakgrunnen for alle særreglene er at rammevilkårene for næringen tradisjonelt har vært mer uforutsigbare enn for de fleste andre næringer og behov for gode muligheter for fleksibilitet som følge av usikker råstofftilgang.

Næringen har endret seg gjennom utvikling og bruk av større fartøyer som er mindre sårbare for værforholdene, men særlig gjennom fremveksten av oppdrettsnæringen. Økt bruk av sesongkontrakter og innleid arbeidskraft har gjort bransjen bedre i stand til å møte usikkerheten rundt variasjonene i råstofftilgangen. Antallet permitteringer i fiskeindustrien har over tid gått ned. Kombinert med et godt arbeidsmarked, mener regjeringen dette gir grunnlag for å redusere maksimal periode med dagpenger under permitteringer i fiskeindustrien. Det foreslås å redusere perioden med dagpenger under permitteringer i fiskeindustrien fra 52 til 26 uker i løpet av 18 måneder, fra 1. juli 2020. Maksimal periode blir dermed tilsvarende som for permitterte for øvrig, men det åpnes for at perioden kan utvides til inntil 52 uker ved ekstraordinære og uforutsette situasjoner. De øvrige særreglene for permitterte i fiskeindustrien opprettholdes.

Forslaget vil ikke redusere utgiftene til dagpenger i 2020, men vil gi en utgiftsreduksjon senere år, jf. omtale under programkategori 33.30 Arbeidsliv.

2.2.2 Arbeidslivspakke – styrket oppfølging av utfordringer i arbeidslivet

Arbeidslivet er i stadig utvikling og dette medfører på enkelte områder økte og nye utfordringer. Det foreslås bevilget 25 mill. kroner til styrket oppfølging av utfordringer i arbeidslivet gjennom en arbeidslivspakke. Arbeidslivspakken fordeles på Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet, bevilgning knyttet til norsk deltakelse i Det europeiske arbeidsmarkedsbyrået (ELA) og til etablering av en nemndsløsning for behandling av saker om gjengjeldelse på grunn av varsling.

Arbeidstilsynet

Med utgangspunkt i risikobildet har Arbeidstilsynet aktiviteter rett mot de næringer som har utfordringer når det gjelder arbeidsrelatert sykdom, skade og uforsvarlige arbeidsforhold, useriøsitet og arbeidslivskriminalitet. Oppfølging av useriøse virksomheter og arbeidslivskriminalitet er komplekse og ressurskrevende områder.

En styrking av Arbeidstilsynets kapasitet til økt oppfølging av utsatte næringer, bransjer og virksomheter gjennom kontroll og håndheving av regelverk, vil bidra til at Arbeidstilsynet er en synlig aktør som oppdager og forebygger lovbrudd effektivt.

Det foreslås på denne bakgrunn en styrking av budsjettet fra 2020 på 6 mill. kroner til Arbeidstilsynet for styrket oppfølging av utsatte næringer, bransjer og virksomheter.

Se også omtale under kap. 640 Arbeidstilsynet.

Sikkerhet i petroleumssektoren

Det er enighet om at HMS-regimet i norsk petroleumsvirksomhet i hovedsak fungerer godt. Det er likevel fortsatt utfordringer som må følges opp. Myndighetens oppfølging skal være sterkt og tydelig når virksomhetene ikke etterlever regelverket. Petroleumstilsynets igangsatte arbeid for å videreutvikle sin tilsynsstrategi og virkemiddelbruk må fortsatt styrkes, slik at tilsynet på en sterk og tydelig måte kan følge opp at virksomhetene ivaretar sitt ansvar for sikkerheten.

Det foreslås på denne bakgrunn en styrking av budsjettet fra 2020 på 6 mill. kroner til styrket oppfølging av sikkerheten i petroleumsvirksomheten.

Se også omtale under kap. 642 Petroleumstilsynet og under hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv.

Norsk deltakelse i Det europeiske arbeidsmarkedsbyrået (ELA)

I juni 2019 ble det besluttet å etablere et europeisk arbeidsmarkedsbyrå – ELA. Formålet med ELA er å bidra til å sikre rettferdig arbeidsmobilitet i det indre marked, og bidra til effektiv anvendelse og håndheving av EU-rett på arbeidsmobilitetsområdet og knyttet til trygdekoordinering. ELA skal likevel ikke gripe inn i medlemslandenes kompetanse og partenes autonomi. ELA er et samarbeidsorgan, og skal bl.a. bidra til samarbeid og informasjonsutveksling samt støtte felles tilsyn mellom landene, herunder bidra til å bekjempe svart/uformelt arbeid.

Norsk deltakelse i ELA vil bl.a. kunne bidra til et bedre samarbeid over landegrenser og til en styrket oppfølging av arbeidslivskriminalitet.

Det foreslås på denne bakgrunn en styrking av budsjettet fra 2020 på 8 mill. kroner knyttet til norsk deltakelse i ELA. Arbeidstilsynet vil ha en viktig rolle i den nasjonale oppfølgingen. Det foreslås derfor også bevilget 2 mill. kroner til Arbeidstilsynets oppfølging.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen proposisjon om samtykke til å ta forordningen om ELA inn i EØS-avtalen.

Se nærmere omtale under kap. 601 Utredningsvirksomhet forskning m.m., kap. 640 Arbeidstilsynet og under hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv.

Varsling

Stortinget vedtok i juni 2019 regjeringens forslag i Prop. 74 L (2018–2019) Endringer i arbeidsmiljøloven (varsling), jf. Innst. 315 L (2018–2019). Det er i proposisjonen bl.a. varslet en videre prosess for etablering av et lavterskeltilbud for saker om gjengjeldelse på grunn av varsling, og det tas sikte på at disse sakene legges til en eksisterende nemnd. Den nærmere utformingen av tiltaket er nå til vurdering i departementet, og det tas sikte på at saken sendes på høring høsten 2019. Det tas videre sikte på påfølgende lovforslag, slik at ny ordning kan iverksettes raskt. For at en utvidelse av dagens nemndsordning raskt skal kunne være operativ, vil det for 2020 være behov for en bevilgning til oppstartskostnader på om lag 3 mill.kroner.

Det foreslås på denne bakgrunn en styrking av budsjettet fra 2020 på 3 mill. kroner til etablering av en nemndsløsning for behandling av saker om gjengjeldelse på grunn av varsling.

Se nærmere omtale under kap. 601.21 og under hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv.

2.2.3 Regelverksendringer og økt oppfølging for unge mottakere av arbeidsavklaringspenger

Det har vært en økning på over 50 pst. etter år 2000 i andelen av befolkningen i aldersgruppen 18–29 år som mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, noe som regjeringen ser på som svært bekymringsfullt. Innføringen av ordningen med arbeidsavklaringspenger medførte at også andre grupper enn tidligere nå oppfyller vilkårene for å komme inn i ordningen.1 Det var en markant økning i antallet unge med lav eller ingen forutgående yrkesinntekt. Mens det ved utgangen av 2011 var 67 pst. av nye mottakere under 30 år som ikke kom fra sykepenger, var denne andelen steget til 78 pst. 2018.

Sysselsettingsutvalget2 trekker fram at dette bl.a. kan henge sammen med at i aldersgruppen 18–24 år vil det å motta arbeidsavklaringspenger med en minsteytelse på 2G gi denne gruppen en vesentlig høyere inntekt enn gjennomsnittet for de i samme aldersgruppe som ikke mottar trygd. De påpeker at det er kun i denne aldersgruppen at de som mottar trygd i gjennomsnitt har høyere inntekt enn de som ikke mottar trygd. Sysselsettingsutvalget trekker videre fram at et fokus på sykdom for å komme inn i ordningen kan bidra til medikalisering, der oppfølgingen av personer i denne aldersgruppen i praksis i for stor grad handler om medisinsk oppfølging og i for liten grad om andre forhold som kan bidra til at de får en varig tilknytning til arbeidslivet. Dette vil i så fall på sikt kunne fungere som en fattigdomsfelle, ved at det som framstår som gunstig på kort sikt gjør at man på lang sikt ender opp i en situasjon med varig utenforskap og lav inntekt.

Regjeringen mener at det ikke bør være slik at det på kort sikt kan være mer lønnsomt å gå på trygd enn å arbeide eller ta utdanning for unge mennesker. Regjeringen viser videre til at stønadsnivået i andre ytelser som kvalifiseringsstønaden og stønaden i introduksjonsprogrammet for denne aldersgruppen er lavere enn det er for mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Regjeringen foreslår derfor å redusere minsteytelsen i ordningen for nye mottakere under 25 år fra 2 G til 2/3 av 2 G med virkning fra 1. februar 2020. Dette tilsvarer nivået på andre ytelser som kvalifiseringsstønaden og stønaden i introduksjonsprogrammet for denne aldersgruppen. Denne endringen er anslått å gi en innsparing på 101 mill. kroner i 2020.

Hovedmålsettingen med arbeidsavklaringspenger er aktivitet og å finne mulige veier inn i utdanning eller arbeid. Ung ufør-tillegget har et særskilt krav til sykdom, og dette må ofte utredes samtidig i løpet av perioden. Å avvikle ung ufør-tillegget i arbeidsavklaringspenger vil bidra til å redusere sykdomsfokuset og økt fokus på oppfølging med sikte på overgang til arbeid eller utdanning. Regjeringen foreslår derfor å avvikle ung ufør-tillegget til alle nye mottakere av arbeidsavklaringspenger, uavhengig av alder, med virkning fra 1. februar 2020. Dette tiltaket er anslått å gi en innsparing på 18 mill. kroner i 2020. Den foreslåtte endringen gjelder kun ung ufør-tillegget under arbeidsavklaringspenger. Ung ufør-tillegget til uføretrygdede berøres ikke.

Regjeringen vil videre peke på at tett og god oppfølging er særlig viktig for å kunne bedre de unges arbeidsevne og hjelpe dem inn i arbeid eller utdanning. Dette var også bakgrunnen for ungdomsinnsatsen som regjeringen satte i gang i 2017, der formålet er å sikre unge raskere oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Tett og god oppfølging er av spesiell betydning for unge på helserelaterte ytelser, slik at deres periode som stønadsavhengige ikke er lengre enn nødvendig.

Ettersom tett og god oppfølging er svært viktig for å bedre denne gruppens muligheter til arbeid eller utdanning, foreslår regjeringen å benytte et beløp tilsvarende innsparingen i 2020 på forsterket oppfølging av unge mottakere av arbeidsavklaringspenger. Driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten foreslås følgelig økt med 119 mill. kroner

Se nærmere omtale under hovedmål om økonomisk og sosial sikkerhet og programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet, samt programkategori 09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken.

2.2.4 Grunnstønad til glutenfri kost

Grunnstønad etter folketrygdloven kapittel 6 skal kompensere for nødvendige, varige og løpende ekstrautgifter som funksjonshemmede og kronisk syke har. Grunnstønad gis etter seks satser. Det har over tid vært en sterk vekst i antall personer som mottar stønad til fordyret kosthold ved diett. De fleste nye mottakere av grunnstønad får nå innvilget stønad til fordyret kosthold på grunn av cøliaki og andre glutenintoleranser. En ekstern gjennomgang av grunnstønadsordningen pekte på at satsnivået for ekstrautgifter ved glutenfri diett ble satt for nesten 20 år siden og at de faktiske merutgiftene er lavere enn stønaden som gis. Glutenfrie produkter har over tid blitt mer tilgjengelige på markedet, og prisen på disse produktene har falt. Forbruksforskningsinstituttet SIFO har på oppdrag av departementet kartlagt ekstrautgifter for nødvendig diett som følge av cøliaki. De kartlagte ekstrautgiftene er betydelig lavere enn stønaden som gis. Satsen for grunnstønad til fordyret kosthold ved glutenfri kost er fra 1. mars 2019 redusert til sats 3 for personer i alderen 5–30 år og sats 2 for øvrige aldersgrupper, mot tidligere sats 4. Selv etter satsreduksjonen fra 1. mars 2019 er satsnivået vesentlig høyere enn den ekstrakostnaden som SIFO har beregnet for et glutenfritt kosthold.

På denne bakgrunn foreslås det at satsen for grunnstønad til glutenfri kost reduseres til sats 2 for barn og unge i alderen 5–30 år og til sats 1 for øvrige aldersgrupper. Av hensyn til barn og unges deltakelse i sosiale sammenhenger settes satsnivået til denne gruppen høyere enn for andre. Endringen iverksettes fra 1. april 2020. Endringen innebærer en innsparing på 93 mill. kroner i 2020.

Se nærmere omtale under hovedmål om økonomisk og sosial sikkerhet og programkategori 29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne mv.

2.2.5 Avvikling av folketrygdens særskilte bestemmelser for flyktninger og heving av folketrygdens botidskrav fra tre år til fem år

Ordningene for dem som får oppholdstillatelse i Norge skal være tilstrekkelige og forsvarlige, men ikke slik innrettet at de kan føre til vridninger i migrasjonsstrømmene. Ordningene må i størst mulig grad likebehandle flyktninger og norske statsborgere med hensyn til trygderettigheter, og stimulere dem som får opphold i Norge til å være yrkesaktive.

Regjeringen foreslår derfor å avvikle folketrygdens særskilte bestemmelser om flyktninger, med unntak av bestemmelsene som gjelder for ytelser til gjenlevende ektefelle og barnepensjon. De særskilte bestemmelsene innebærer at flyktninger er unntatt fra lovens ordinære vilkår om botid. Dette gjelder både kravet om tre års botid som er et vilkår for i det hele tatt å ha rett til en del ytelser, og kravet om førti års botid for å ha rett til fulle minsteytelser, slik som garantipensjonen. Disse bestemmelsene gjelder utelukkende for personer med formell flyktningstatus etter reglene i utlendingsloven.

Det foreslås samtidig å utvide ordningen med supplerende stønad til også å omfatte uføre personer med flyktningstatus, for å sikre disse stønad til livsopphold og for å unngå at vesentlige kostnader veltes over på kommunene når de særskilte bestemmelsene om flyktningers rett til uføretrygd fra folketrygden oppheves.

Videre foreslås det å heve botidskravene fra tre til fem år for en rekke ytelser fra folketrygden.

Tiltaket foreslås gjennomført med virkning fra 1. oktober 2020 da det krever administrative forberedelser i Arbeids- og velferdsetaten før tiltaket kan tre i kraft. Innsparingseffekten er om lag 5 mill. kroner i 2020. Tiltaket vil ikke være fullt ut innfaset før 2060. Innsparingseffekten vil øke i tiden frem til full innfasing.

Se nærmere omtale under programkategori 29.70 Alderdom.

Regelverksendringene medfører merkostnader på 33 mill. kroner til administrative forberedelser og IKT-utvikling i Arbeids- og velferdsetaten. Det vises til nærmere omtale under kap. 605, post 01.

2.2.6 Innføring av faste satser for ordningen med stønad til barnebriller

Som følge av at ordningen med stønad til barnebriller har hatt en sterk utgiftsøkning de senere årene, foretok Arbeids- og velferdsdirektoratet en gjennomgang, som bl.a. avdekket at det ble gitt stønad til uforholdsmessig kostbare briller.

Fra 1. mars 2020 innføres det derfor en fast sats for ordinære briller, som settes til 1 200 kroner, og en sats for ekstra tilpassede briller, som settes til 2 400 kroner. Tiltaket er anslått å gi en innsparing på 122 mill. kroner i 2020. Videre vil Arbeids- og sosialdepartementet be Arbeids- og velferdsdirektoratet vurdere om det er behov for å foreta endringer i retningslinjene for ordningen.

Se nærmere omtale under hovedmål om økonomisk og sosial sikkerhet og programkategori 29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne mv.

2.2.7 Nominell videreføring av tilskuddssatser i folketrygden

Satser for grunn- og hjelpestønad samt enkelte satser på hjelpemiddelområdet under kap. 2661 foreslås videreført nominelt. Samlet utgjør dette en innsparing på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett på 88,7 mill. kroner.

2.2.8 Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensial for økt effektivitet. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skape handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Arbeids- og sosialdepartementet innebærer det at driftsutgifter reduseres med 69 mill. kroner.

2.2.9 Økt barnetrygd og forholdet til sosialhjelp

I Granavolden-plattformen fastslås det at barnetrygden for barn fra null til fylte seks år skal økes i stortingsperioden, og at regjeringen vil sørge for at dette også kan komme familier som er avhengige av økonomisk sosialhjelp til gode. Under Barne- og familiedepartementets kap. 845 Barnetrygd, post 70 Tilskudd foreslår regjeringen å øke barnetrygden for barn opp til fylte seks år med 300 kroner per måned med virkning fra 1. september 2020. Dette utgjør en årlig økning på 3 600 kroner. For å tydeliggjøre at kommunene skal la dette komme sosialhjelpsmottakere til gode, vil de statlige veiledende satsene for økonomisk stønad til livsopphold for kategorien barn 0–5 år bli økt tilsvarende fra samme tidspunkt.

2.2.10 IKT-modernisering i Arbeids- og velferdsetaten

IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten er et langsiktig program fordelt på tre prosjekter. Modernisering av etatens IKT-systemer er nødvendig for å skifte ut svært gamle systemer som ikke tilfredsstiller krav til sikkerhet og brukervennlige tjenester. Systemene medfører unødvendig mye manuell behandling i ytelsesforvaltningen og gjør det vanskelig å implementere politiske reformer. Målet for programmet er å utvikle gode selvbetjeningsløsninger for brukerne, gi innsyn i egen sak og muligheter for digital kommunikasjon med forvaltningen.

Prosjekt 1 ble avsluttet i 2015. Prosjekt 2 ble avsluttet i tråd med plan sommeren 2019. Prosjekt 3 ble startet opp i 2019 og fortsetter i 2020. 50 pst. av de årlige netto besparelsene på Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett fra Prosjekt 2 skal bidra til økt handlingsrom i den ordinære budsjettprosessen. For 2020 utgjør det en reduksjon i driftsbudsjettet på 33 mill. kroner.

I Prosjekt 3 planlegges det å innføre nye løsninger for sykepenger, pleiepenger, omsorgspenger m.m. Hensikten med Prosjekt 3 er å etablere fleksible IKT-løsninger som skal gi høy grad av automatisering og god kvalitet i saksbehandlingen.

For 2020 foreslås en bevilgning på 434,2 mill. kroner til Prosjekt 3 i IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten.

Se programkategori 09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken for nærmere omtale.

2.2.11 Administrative forberedelser i Statens pensjonskasse for innføring av nye samordningsregler og ny offentlig tjenestepensjon

Nye regler for samordning av offentlig tjenestepensjon med alderspensjon fra folketrygden beregnet med ny opptjeningsmodell ble vedtatt av Stortinget 4. juni 2018, jf. Prop. 61 L (2017–2018) og Innst. 343 L (2017–2018). Samordningsreglene trer i kraft fra 2021 når årskullet født i 1954 fyller 67 år. Dette kullet vil da motta offentlig tjenestepensjon samordnet med alderspensjon fra folketrygden delvis beregnet med ny opptjeningsmodell. Statens pensjonskasse vil i 2020 fortsette arbeidet med de administrative forberedelser slik at de kan forvalte det nye regelverket på en effektiv og korrekt måte. Dette bidrar til rettssikkerhet og trygghet for medlemmene i Statens pensjonskasse.

Statens pensjonskasse har også startet de administrative forberedelser knyttet til ny offentlig tjenestepensjon. Forslag til lovvedtak om den nye tjenestepensjonen ble fremmet 10. april 2019 ved Prop. 87 L (2018–2019). Stortinget har vedtatt lovendringene, jf. behandlingen av Innst. 314 L (2018 –2019) og lovvedtak 72 (2018–2019). De samlede forberedelser i Statens pensjonskasse er omfattende, kostnads- og tidkrevende. Departementet vil på egnet måte orientere Stortinget om status i de videre administrative forberedelser.

Det vises til nærmere omtale under programkategori 09.50.

2.2.12 Pensjonsreformen

For å styrke bærekraften i pensjonssystemet og sikre en god fordeling av byrder og goder mellom generasjoner, ble pensjonsreglene lagt om fra 2011. Det nye pensjonssystemet er økonomisk bærekraftig og gir gode insentiver til arbeid. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk, og fortsetter å gjennomføre pensjonsreformen.

Stortinget vedtok 5. juni nye pensjonsordninger i offentlig sektor, i tråd med avtalen mellom regjeringen og partene i offentlig sektor 3. mars 2018. Som i dag vil reglene være like for kvinner og menn, og sikre en livsvarig utbetaling av pensjon. De nye ordningene gir bedre insentiver til å stå lenger i jobb, gjør det lettere for offentlig ansatte å kompensere for effekten av levealdersjusteringen og gjør det enklere å bytte jobb mellom offentlig og privat sektor. Ny AFP utformes etter mønster av ny AFP i privat sektor. Ny alderspensjon utformes som en påslagsordning hvor:

• alle år i jobb fram til 75 år gir pensjonsopptjening

• pensjonen skal beregnes uavhengig av folketrygden

• pensjonen kan tas ut fleksibelt fra 62 år og kan kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen reduseres.

De nye ordningene skal gjelde fra 2020 og omfatte årskull født fra og med 1963.

2.2.13 IA- avtalen 2019–2022

I desember 2018 ble regjeringen ved arbeids- og sosialministeren og partene i arbeidslivet enige om en ny intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv for perioden 2019–2022 (IA-avtalen 2019–2022). Det overordnede målet med avtalen er å legge til rette for at så mange som mulig kan arbeide så mye som mulig, så lenge som mulig. IA-avtalen skal bidra til høy sysselsetting gjennom å forebygge og redusere sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Partene i avtalen er enige om to nasjonale målsettinger: Sykefraværet skal reduseres med 10 pst. sammenlignet med årsgjennomsnittet for 2018, og frafallet fra arbeidslivet skal reduseres. For å støtte opp under disse målene er avtalepartene enige om å løfte fram to særskilte innsatsområder: forebyggende arbeidsmiljøarbeid og innsats mot lange og/eller hyppig gjentakende sykefravær.

Den nye avtalen gjelder for hele arbeidslivet og setter arbeidsplassen i sentrum. I tråd med dette etableres virkemidler som skal være tilgjengelige for hele arbeidslivet. Det skal også prioriteres virkemidler til en målrettet innsats mot bransjer og sektorer som har potensial for å redusere sykefravær og frafall.

Sammenlignet med tidligere avtaleperioder er det gjort betydelige endringer både i avtalens mål, virkeområde, organisering og virkemidler. Sammen med partene i arbeidslivet arbeider myndighetene for å utvikle og etablere de nye virkemidlene, og flere av disse er allerede iverksatt.

Det vises til nærmere omtale under hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

3 Sysselsetting, levekår og utviklingen i sentrale inntektssikringsordninger

3.1 Innledning

Høy sysselsetting og høy produktivitet er grunnlaget for høy verdiskaping. Sysselsettingsandelen i Norge er høy sammenlignet med mange andre OECD-land, selv om avstanden gradvis har avtatt. Det er høy yrkesdeltakelse blant kvinner og seniorer, mens sysselsettingen for menn i alderen 25–54 år er lavere enn gjennomsnittet for OECD. Etter flere år med fall, økte sysselsettingsandelen igjen fra midten av 2017, og lå i 2. kvartal 2019 om lag 1 prosentpoeng høyere enn bunnpunktet.

Den demografiske utviklingen påvirker utgiftene til de rettighetsbaserte ordningene i folketrygden. Vi lever stadig lengre, og befolkningsframskrivinger peker på at denne utviklingen vil fortsette. Det blir gradvis færre i yrkesaktiv alder per pensjonist i Norge. Dette vil innebære at en stadig større andel av samfunnets ressurser må gå til å sikre en trygg og verdig alderdom, noe som stiller offentlige finanser, pensjonssystemet og de øvrige velferdsordningene overfor store utfordringer i årene framover.

Det er for mange i yrkesaktiv alder som i perioder står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser. Særlig er bruken av helserelaterte ytelser høy sammenlignet med andre OECD-land. Personer med svake kvalifikasjoner, personer med helseproblemer, en del unge og noen innvandrergrupper har problemer med å få eller beholde jobber. Unge uten videregående opplæring risikerer å få en ustabil yrkeskarriere med mye ledighet og lav pensjonsopptjening. Det er også en utfordring for noen grupper innvandrere å bli integrert i arbeidsmarkedet.

Det største sosiale skillet i Norge går mellom de som har jobb og de som står utenfor arbeidslivet. Det er tendenser til økende inntektsforskjeller og økt andel med vedvarende lavinntekt, selv om forskjellene og forekomsten av lavinntekt er mindre i Norge enn i andre land. Norge er blant landene i verden med høyest levestandard og inntektsnivå, hvilket betyr at grensen for lavinntekt ligger relativt høyt i Norge. Gratis eller subsidierte offentlige tjenester bidrar også til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Skattesystemet, omfattende velferdsordninger og offentlige tjenester bidrar til å redusere forskjeller i levekår.

Arbeidsmiljøstandarden i Norge er høy. Det er likevel helse- og sikkerhetsmessige utfordringer i enkelte bransjer og yrker. Arbeidslivskriminalitet er også fortsatt et stort problem, med negative konsekvenser for berørte arbeidstakere, virksomheter og samfunnet for øvrig. Målrettede og kunnskapsbaserte tiltak, tilpasset regulering, kontroll og samarbeid mellom myndigheter og arbeidslivets parter bidrar til å redusere utfordringene i arbeidslivet.

3.2 Situasjonen i arbeidsmarkedet

Sysselsettingen har fortsatt å øke

Oppgangen i norsk økonomi har lagt grunnlag for en god utvikling i arbeidsmarkedet de siste årene. Det er nå 115 000 flere sysselsatte enn da konjunkturene snudde, ved utgangen av 2016. Bare det siste året har det blitt mer enn 50 000 flere personer i jobb, ifølge nasjonalregnskapet for 2. kvartal 2019. Det tilsvarer en vekst på 1,8 pst. Samtidig avtar ledigheten. Økt etterspørsel etter arbeidskraft gjenspeiles også i at antall ledige stillinger har økt gjennom 2018 og 2019.

Oppgangen er bredt basert. Sysselsettingen har økt i hele landet og i de fleste næringer, jf. figur 3.1. Om lag 80 pst. av sysselsettingsveksten det siste året har kommet i privat sektor. Særlig har det vært god vekst i bygg- og anleggssektoren og forretningsmessig og faglig tjenesteyting. Antall sysselsatte i industrien gikk mye ned etter oljeprisfallet i 2014, men har vist ny vekst fra 2. kvartal 2017. Varehandelen har derimot ikke vist samme utvikling. Det kan ha sammenheng med økt netthandel.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Jobbstrømmene i arbeidsmarkedet er betydelige. Hvert år er det mange jobber som opprettes og mange som opphører. Det følger av at nye bedrifter etableres, etablerte bedrifter ekspanderer og bedrifter legges ned. Bak en nettovekst på 58 000 arbeidsforhold (jobber) det siste året fram til i 2. kvartal, skjuler det seg en bruttovekst på 309 000 nye jobber og et opphør på 250 000 jobber, ifølge tall fra SSB. Mer enn to tredjedeler av jobbveksten kom blant etablerte bedrifter, mens noe under en tredjedel kom i nyetablerte bedrifter. Arbeidstakeres bevegelser inn i og ut av virksomheter, såkalte arbeidskraftstrømmer, har et langt større omfang enn jobbstrømmene. Arbeidskraftstrømmer fanger opp at mange skifter jobb fra en virksomhet til en annen, at unge går inn i etablerte jobber, at eldre penjonerer seg og at syke faller ut av jobb.

Bedringen i arbeidsmarkedet er bredt basert geografisk. De regionene som opplevde størst svekkelse som følge av oljenedturen, har tatt seg klart opp igjen. Det kommer tydelig fram i ledighetsutviklingen, jf. figur 3.4. Veksten i sysselsetting de siste årene har funnet sted både i distriktene og i sentrale strøk, basert på SSBs sentraliseringsindeks. Om vi plasserer sysselsettingen i landets kommuner langs en sentrum-periferi-dimensjon, framkommer det ingen systematiske skjevheter i sysselsettingsandelene over kommunene. Samtidig har den gode veksten i sysselsettingen etter 2016 funnet sted i alle typer kommuner. Det er likevel slik at sysselsettingen har økt mest i de største regionene. Halvparten av den samlede veksten i antall lønnstakere det siste året til og med 2. kvartal har kommet i Oslo, Akershus og Rogaland.

Oppgangen i antall sysselsatte har vært tilstrekkelig til at også andelen i befolkningen som er sysselsatt har økt. Etter en langvarig nedadgående tendens, økte sysselsettingsandelen igjen fra midten av 2017, jf. figur 3.2. I 2. kvartal 2019 var 67,6 pst. av befolkningen i alderen 15–74 år sysselsatt, justert for normale sesongvariasjoner. Det er om lag én prosentpoeng høyere enn bunnpunktet sommeren 2017. For de yngste, som gjerne kombinerer utdanning og deltidsjobb, har svingningene i sysselsettingen vært større.

I tillegg til konjunkturutviklingen, påvirker demografiske trekk utviklingen i sysselsettingen. De senere årene har en økt andel eldre og innvandrere i befolkningen bidratt til å trekke ned andelen som er i arbeid. På den andre siden bidrar økt utdanningsnivå i befolkningen til høyere sysselsettingsnivå.

Nye sysselsatte kommer delvis fra ledighet og delvis fra en status utenfor arbeidsstyrken. Bruttostrømmene i arbeidsmarkedet, også når det gjelder personbevegelser, er betydelige hvert år. De største går mellom sysselsetting og utenfor arbeidsstyrken. AKU viser at vel 70 pst. av alle som ble sysselsatt i 2018 ikke hadde deltatt i arbeidsstyrken i kvartalet før. Tilsvarende gikk de største strømmene fra sysselsetting ut av arbeidsstyrken, herunder til alderspensjon. Bare i overkant av 20 pst. av de som forlot sysselsetting ble aktive arbeidssøkere (ledig).

AKU viser en klar nedgang det siste året i antall personer utenfor arbeidsstyrken som oppfatter seg som arbeidssøkere, men som ikke tilfredsstiller definisjonene for å bli regnet som ledig. De har trolig i stor grad gått til sysselsetting.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Om lag tre av fire sysselsatte arbeider heltid. Fortsatt er det langt flere kvinner enn menn som jobber deltid, men forskjellen avtar, bl.a. i takt med at flere kvinner har fått høyere utdanning. Det har blitt over 60 000 flere heltidssysselsatte kvinner fra 2013 til 2018. I samme periode har andelen av de sysselsatte kvinnene som arbeider deltid sunket fra 40 pst. til 37 pst. Andelen menn som jobber deltid er langt lavere. Fra 2013 til 2018 har andelen økt så vidt, fra 14,3 pst. til 14,6 pst. En stor andel av de sysselsatte som oppgir å ha en funksjonshemming jobber deltid. I 2019 er denne andelen nær 50 pst.

Både blant kvinner og menn er deltidsandelen høyest blant de yngste og eldste. Blant de yngste har mange deltidsarbeid ved siden av skolegang. Dette har et større omfang blant kvinner enn menn fordi unge menn slutter tidligere i utdanning og går over i jobb, mens kvinner i større grad fortsetter i høyere utdanning. Blant de eldste er helsesituasjon og muligheten til å kombinere pensjon og arbeid viktige forklaringer. Dette mønsteret gjenspeiles i tallene. Av de som jobber deltid, oppgir bare noe over 60 pst. at de har sysselsetting som hovedsakelig virksomhet. Vel 20 pst. oppgir skolegang som hovedbeskjeftigelse, ifølge SSB.

I 2. kvartal 2019 var 6,9 pst. av de sysselsatte i alderen 20–66 år midlertidig ansatt. Det er 0,5 prosentpoeng lavere enn i tilsvarende kvartal i 2013. Nedgangen har vært størst for kvinner de siste årene, selv om andelen fortsatt er høyere for kvinner enn for menn. Andelen midlertidig ansatte avtar sterkt med alder. Blant unge under 25 år er hver fjerde midlertidig ansatt, mens andelen er om lag 13 pst. i gruppen 25–29 år og bare i overkant av 3 pst. i aldersgruppen 40–54 år.

Redusert arbeidsledighet

Oppgangen i sysselsettingen har bidratt til at arbeidsledigheten har avtatt i alt og i de fleste fylker, jf. figur 3.3 og 3.4. AKU-ledigheten har falt fra en topp rundt 5 pst. i begynnelsen av 2016 til 3,6 pst. i juni i år, når en korrigerer for normale sesongvariasjoner. Den registrerte ledigheten har falt til 2,2 pst., sesong- og bruddjustert ved utgangen av august, det laveste nivået på ti år. For begge målene ligger ledigheten nå under gjennomsnittsnivået de siste 20 årene.

Nedgangen i ledighet skyldes både at det har kommet færre nye ledige inn i statistikken og at mange ledige kommer raskt i arbeid igjen. Hver måned er det store strømmer av personer inn i og ut av ledighet. Overgang til jobb er størst det første halve året, men avtar senere i ledighetsforløpet. Av dem som ble registrert ledige i desember 2018, var mer enn halvparten i jobb i februar, og i overkant av 60 pst. var kommet i arbeid i juni. Omtrent det samme mønsteret så vi for dem som ble ledige i desember året før, der 57 pst. var i arbeid seks måneder senere. Ytterligere 10 prosentpoeng var tilbake i jobb etter ett og et halvt år.

Eldre og personer med kort utdanning kommer ikke like raskt tilbake i arbeid som andre arbeidsledige, og er derfor overrepresentert blant langtidsledige, dvs. personer som har vært arbeidsledige i mer enn seks måneder. Ifølge AKU utgjør gruppen langtidsledige om lag 1/3 av alle arbeidsledige.

De senere årene har innvandrere utgjort om lag 40 pst. av alle registrert helt ledig.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Økt sysselsetting og redusert ledighet har resultert i at det har blitt økt knapphet på arbeidskraft. Bedriftsundersøkelsen fra Arbeids- og velferdsdirektoratet fra våren 2019 viser at mangelen på arbeidskraft har tiltatt sammenlignet med de foregående to årene. Norges Banks regionale nettverk bekrefter dette inntrykket, selv om utviklingen foreløpig ikke tyder på alvorlige kapasitetsproblemer. Det er forskjeller mellom regionene og mellom ulike næringer. Sektorer med størst mangel på arbeidskraft er forretningsmessig og faglig tjenesteyting, helse- og sosialtjenester og bygg og anlegg, mens det er minst mangel i varehandelen og i finans/forsikring.

Moderat arbeidsinnvandring

Arbeidsinnvandringen økte sterkt etter EØS-utvidelsene på 2000-tallet, men har falt markert igjen siden 2011, jf. figur 3.5.A. Figuren viser utviklingen i nettoinnvandring fra enkelte EØS-land med stort innslag av arbeidsinnvandrere.

Dette mønsteret gjenspeiles i utviklingen i antall sysselsatte innvandrere med under ett års botid i Norge, jf. figur 3.5.B. Figuren illustrerer nedgangen i årlig brutto arbeidsinnvandring til et lavere nivå de seneste tre årene, med en liten oppgang fra 2017 til 2018. Den årlige tilgangen er likevel over dobbelt så stor nå som på begynnelsen av 2000-tallet. Litt over halvparten kommer fra østeuropeiske land.

Mens det har vært mindre endringer i arbeidsinnvandringen, har sysselsettingen blant lønnstakere på korttidsopphold (lønnstakere ikke registrert som bosatt i Norge) økt med 9 700 personer fra 2. kvartal i fjor til samme kvartal i år. Personer fra EU-land i Øst-Europa står for nesten hele økningen det siste året. I 2. kvartal 2019 var det 89 600 lønnstakere på korttidsopphold i Norge.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Arbeidsmarkedet for innvandrere

Innvandrere deltar i mindre grad i arbeid enn den øvrige befolkningen. Forskjellen har likevel blitt mindre, og de siste årene har den prosentvise sysselsettingen blant innvandrere økt mer enn i majoritetsbefolkningen. I de to siste årene gjelder dette særlig for personer fra Afrika og Asia.

Ved utgangen av 2018 var sysselsettingsraten 66,6 pst. blant innvandrere i aldersgruppen 20–66 år, og 78,5 pst. i majoritetsbefolkningen. En justering for at innvandrerbefolkningen er yngre enn majoritetsbefolkningen, ville økt forskjellen noe.

Det er store variasjoner i sysselsettingen blant innvandrere etter landbakgrunn, kjønn og botid i Norge. Andelen i jobb er forholdsvis høy blant innvandrere fra land i Europa og Nord-Amerika, som i stor grad har kommet som arbeidsinnvandrere, og lav blant innvandrere fra land i Afrika og Asia som har kommet som flyktninger eller ved familiegjenforening. Sysselsettingen er særlig lav blant kvinner i denne gruppen.

Ledigheten er klart høyere blant innvandrere enn for den øvrige befolkningen, selv om det er store forskjeller mellom ulike landgrupper. I 2. kvartal var ledigheten 5,2 pst. for alle innvandrergrupper sett under ett. Ledighetsnivået var høyest blant innvandrere fra Afrika, med nesten 10 pst.

Arbeidsmarkedet for unge

Sysselsettingen svinger normalt mer med konjunkturene blant unge enn øvrige aldersgrupper. I oppgangstider melder unge seg på i arbeidsmarkedet, gjerne på deltid i kombinasjon med utdanning. Det så vi også da konjunkturene snudde fra slutten av 2016. Gjennom det siste året har likevel ikke sysselsettingen blant unge økt mer enn blant eldre aldersgrupper. Det kan ha sammenheng med at oppgangen har kommet i sektorer hvor unge er underrepresentert, mens sysselsettingen har utviklet seg svakere i varehandelen, som har mange unge ansatte. Yrkesdeltakelsen for de yngste under 20 år har fortsatt å falle også de siste årene.

Land som har lav samlet ledighet har gjennomgående også lav ungdomsledighet, og omvendt. Ungdomsledigheten i Norge er forholdsvis lav i internasjonal sammenheng. I juni i år var AKU-ledigheten blant 15–24-åringer i overkant av 10 pst. Nærmere én av tre unge AKU-ledige oppgir at utdanning er deres hovedaktivitet.

En spesiell oppmerksomhet er knyttet til unge under 30 år som verken er under utdanning eller i arbeid, den såkalte NEET-gruppen («Not in Employment, Education or Training»). NEET-raten er høyest for de eldste i aldersgruppen, og lav blant dem under 20 år. Hovedbildet er at det har vært små bevegelser i NEET-raten det siste tiåret, jf. figur 3.6.

NEET-gruppen er sammensatt. Den består bl.a. av ledige, unge med alvorlige helseproblemer, personer som er hjemme med barn og personer som tar en pause fra arbeid og skole. Innvandrere er klart overrepresentert.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Arbeidsmarkedet for eldre

Personer over 60 år har i stadig større grad deltatt i arbeidslivet de siste 15–20 årene. Kombinasjonen av bedre helse, høyere utdanning og et gjennomgående godt arbeidsmarked er viktige forklaringer. Pensjonsreformen har bidratt til å øke yrkesaktiviteten ytterligere, og særlig i den delen av privat sektor som omfattes av AFP. De første årene etter 2010 var økningen spesielt stor for aldersgruppen 62–66 år. Siden 2014 har økningen vært spesielt stor for aldersgruppen 66–68 år. Fra 2017 til 2018 har veksten i yrkesaktivitet fortsatt for de fleste aldersgruppene over 60 år. De siste par årene har det også vært en økning i gjennomsnittlig avtalt arbeidstid for de eldste aldersgruppene. Se også omtalen av sysselsetting blant eldre under punkt 3.6 Pensjon.

Eldre arbeidstakere bytter jobb i mindre grad enn yngre. Samtidig har eldre arbeidsledige større vanskeligheter enn yngre med å komme tilbake i jobb. Norsk seniorpolitisk barometer viser at eldre arbeidssøkere gjennomgående vurderes som mindre attraktive enn yngre arbeidssøkere. Samtidig viser undersøkelsen at arbeidsgivernes grense for å vurdere når en kompetent arbeidssøker vurderes som uaktuell for å innkalles til intervju, har økt noe det siste tiåret.

Stabil sysselsetting blant funksjonshemmede

Ifølge AKU for 2. kvartal 2019 oppga om lag 17 pst. av befolkningen i alderen 15–66 år, tilsvarende 600 000 personer, å ha en funksjonshemming, dvs. varige helseproblemer som kan medføre begrensninger i det daglige liv. Andelen reduseres med 5–6 prosentpoeng dersom en bare ser på de som har svart at de er funksjonshemmet to år på rad, ifølge en undersøkelse i regi av IA-faggruppen.

Andelen sysselsatte har holdt seg forholdsvis stabil siden midten av forrige tiår. Sysselsettingen blant de som oppgir å ha en funksjonshemming var 44 pst. i 2. kvartal 2019. Det var små forskjeller mellom menn og kvinner.

Nær 50 pst. av sysselsatte funksjonshemmede jobber deltid. Nær én tredjedel mottar samtidig ulike stønader, først og fremst helserelaterte stønader. Den samme undersøkelsen viser at andelen sysselsatte med funksjonshemming som oppgir at arbeidsoppgavene tilpasses, har økt fra 44 til 54 pst. de siste ti årene.

30 pst. av funksjonshemmede som ikke er i arbeid, eller om 104 000 personer, oppgir at de ønsker arbeid. Langt fra alle disse oppfyller vilkårene for å bli regnet som arbeidssøker i AKU. Antallet har endret seg lite over tid.

Nedgang i antall personer med nedsatt arbeidsevne

Personer som oppgir i AKU at de har en funksjonshemming overlapper i noen grad med gruppen av personer som er registrert med nedsatt arbeidsevne hos Arbeids- og velferdsetaten. Nedsatt arbeidsevne er en betegnelse som benyttes for personer som på grunn av sykdom, skade eller andre hindringer har behov for ekstra oppfølging fra NAV-kontoret for å få eller beholde arbeid. Denne gruppen omfatter personer som har gjennomført en arbeidsevnevurdering i arbeids- og velferdsforvaltningen som konkluderer med et betydelig behov for innsats for at personen skal komme i jobb.

Omfanget av personer med nedsatt arbeidsevne har blitt redusert etter en topp i 2011, og nedgangen etter 2017 har vært særlig markert. Også blant unge er det nå nedgang. I juni 2019 var 181 000 personer registrert med nedsatt arbeidsevne. Det utgjorde 5,3 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år.

Av de som var registrert med nedsatt arbeidsevne ved utgangen av første kvartal mottok 63 pst. arbeidsavklaringspenger. Denne andelen har vært fallende etter 2010. Samtidig har det vært en økning i andelen som enten mottar kommunale ytelser eller som ikke har stønad fra Arbeids- og velferdsetaten. Den største gruppen av de som blir registrert med nedsatt arbeidsevne kommer fra et arbeidsforhold med sykemelding (50–60 pst.). Mange med nedsatt arbeidsevne kommer over i jobb, men det er også mange som blir uføretrygdet. Av de som sluttet å være registrert med nedsatt arbeidsevne i 4. kvartal 2017, var det en om lag like stor andel (40 pst.) som var i jobb og som mottok uføretrygd seks måneder senere.

3.3 Arbeidsmiljøtilstanden

De fleste i Norge arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold. Arbeidsforholdene er jevnt over bedre enn i andre land. Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø (LKU-A 2016) viser at nær 9 av 10 arbeidstakere er tilfreds med jobben sin, og andelen som opplever å være utsatt for risiko på jobb har falt. Men selv om helhetsbildet er bra er det ikke alltid sammenfall mellom høy trivsel og høy sikkerhet. Det er fortsatt utfordringer i enkelte bransjer og yrker, og deler av arbeidslivet er preget av høyt sykefravær og tidlig avgang.

Norsk arbeidsliv har endret seg betraktelig fra arbeidsmiljøloven ble innført i 1977 og fram til i dag. Demografisk, teknologisk og global utvikling har ført til at behovet og muligheten for større fleksibilitet i arbeidslivet har økt. Endringer i nærings- og yrkessammensetning gir behov for omstilling. Samtidig har Norge, sammenlignet med andre land, et stabilt og trygt arbeidsliv. Tall fra SSB viser bl.a. at om lag tre av fire sysselsatte arbeider heltid. Fortsatt er det langt flere kvinner enn menn som jobber deltid, men forskjellen avtar, bl.a. i takt med at flere kvinner har fått høyere utdanning. Se også nærmere omtale under pkt. 3.2 om situasjonen i arbeidsmarkedet.

Veksten i tjenesteytende sektor har ført til at stadig flere jobber i yrker preget av kunde-, bruker- og pasientrelasjoner med utfordringer knyttet til emosjonelle krav, rollekonflikter og i enkelte yrkesgrupper; vold og trusler. Undersøkelser3 viser bl.a. at utdannede innen helse-, sosial- og idrettsfag er blant de mest utsatte for vold og trusler. Også utdannede innen samferdsel, sikkerhet og servicefag, samt lærere og pedagogisk utdannede er mer utsatt enn landsgjennomsnittet. Kvinner er også gjennomgående mer utsatt enn menn.

Videre er fortsatt flere av de tradisjonelle fysiske, kjemiske og mekaniske arbeidsmiljøeksponeringene utbredt i mange yrker.

Statens arbeidsmiljøinstitutts overvåkningsdata indikerer at 25 pst. av alle sykefraværstilfellene i løpet av et år kan tilskrives mekaniske eksponeringer og om lag 15 pst. kan tilskrives psykososiale risikofaktorer på arbeidsplassen. Om lag 35 pst. av de med minst ett sykefravær på mer enn 14 dager siste år oppgir at fraværet var arbeidsrelatert.4

Arbeidsskader antas å utgjøre om lag 12 pst. av alle skadetilfeller i Norge, og det er særlig høy skaderisiko blant unge menn og utenlandske arbeidstakere. Tallet på arbeidsskadedødsfall har gått betydelig ned i et lengre tidsperspektiv. Det er usikkerhet knyttet til datagrunnlaget, bl.a. grunnet underrapportering, men mye tyder likevel på at tallene både for arbeidsskader som medfører sykefravær, og for arbeidsskadedødsfall, er synkende de siste årene fram til 2016. For 2018 har Arbeidstilsynet registrert 29 arbeidsskadedødsfall, mot 27 i 2017 og 25 i 2016, for det landbaserte arbeidslivet. Tall fra Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP 2018) viser at det på norsk sokkel ble meldt 193 rapporteringspliktige personskader til Petroleumstilsynet, mot 204 i 2017 og 189 i 2016. 25 av disse skadene ble klassifisert som alvorlige i 2018 mot 29 i 2017 og 17 i 2016. Siden 2010 har det vært to dødsulykker i norsk petroleumsvirksomhet.

For nærmere omtale av sikkerheten i petroleumssektoren, se hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv.

For nærmere omtale av forebyggende arbeidsmiljøarbeid, se omtale under hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

3.4 Lavinntekt og levekår

Det store flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning og de fleste har hatt en betydelig realinntektsvekst og forbruksvekst.

Ser vi de siste fire årene under ett, har realinntektsveksten til norske husholdninger vært relativt svak. Etter en betydelig realinntektsnedgang i 2016, fikk husholdningene en liten vekst i realinntektene i 2017. Inntektsutviklingen til husholdningene med de laveste inntektene har vært svakere enn i resten av befolkningen. Tall fra SSB viser at det har vært en nedgang i realinntekten på 1,3 pst. for den tidelen med lavest inntekt fra 2013 til 2017. Småbarnsfamilier, enslige foreldre med barn under 18 år og unge aleneboende er grupper som har hatt en svak inntektsutvikling de siste årene.

Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i inntekter og levekår, men også her har inntektsulikheten økt noe siden midten av 1980-tallet. Utviklingen i retning av noe større forskjeller skyldes flere forhold. Kapitalinntektene har økt, og dette er inntekter som i stor grad tilfaller husholdningene på toppen av inntektsfordelingen. Endringer i fordelingen av lønnsinntekt har også trukket i retning av større ulikhet, mens utviklingen for næringsinntekt ser ut til å ha trukket ned. Skatter og overføringer bidrar sammen til betydelig omfordeling, og bidraget har vært ganske stabilt de siste 30 årene. Utviklingen i innvandrerbefolkningens størrelse og inntekter har bidratt til å trekke ulikheten noe opp. Formue utgjør en viktig del av husholdningenes økonomiske ressurser. Som i andre land er formue skjevere fordelt i Norge enn inntekter, og ulikheten i fordelingen av formue har økt noe over tid. Inntektsulikheten har imidlertid endret seg lite fra 2016 til 2017.

Fordeling av inntekt og formue har betydning for den enkeltes levekår, men levekår og livskvalitet må vurderes langs flere dimensjoner enn de rent økonomiske. I Meld. St. 13 (2018–2019) om fordeling og sosial bærekraft er det en bred gjennomgang av utviklingen i fordelingen av inntekt og formue og andre forhold som har betydning for ulikhet og muligheter i befolkningen, herunder helse, utdanning, sosiale nettverk, innflytelse og deltakelse i sivilsamfunn og demokratiske prosesser. Offentlig finansierte velferdstjenester som barnehage, skole og utdanning og helse- og omsorgstjenester bidrar til å fremme likhet i muligheter og redusere ulikhet. Verdien av offentlige tjenester utgjør en større andel av inntekten for personer med lav inntekt enn for personer med høy inntekt. Offentlig finansierte velferdstjenester kan dermed bidra til å redusere forskjeller i levekår.

Høy sysselsetting, universelle velferdsordninger og offentlige velferdstjenester utjevner de økonomiske forskjellene i Norge, og har bidratt til at omfanget av fattigdom og lavinntekt er mindre enn i de fleste andre land. En andel av befolkningen har likevel økonomiske ressurser som avviker betydelig fra det generelle inntektsnivået i samfunnet. Noen har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres forbruksmuligheter og deltakelse i samfunnet. Inntekt er en sentral indikator på fattigdom, men det er også andre levekårsfaktorer som ikke fanges opp av inntektsmålet alene. Et rent inntektsbegrep inkluderer kontantinntekter og stønader, men fanger bl.a. ikke opp verdien av offentlige tjenester. En mye brukt indikator på fattigdom og levekårsproblemer er likevel andelen personer med inntekt under et gitt nivå. Andelen med lavinntekt og sammensetningen av lavinntektsgruppen påvirkes i stor grad av hvordan en definerer lavinntekt, se boks 3.2.

Andelen med vedvarende lavinntekt har vært relativt stabil siden slutten av 1990-tallet og på 2000-tallet, men har økt siden 2010. Selv om det over tid har vært en betydelig inntektsvekst i gjennomsnitt også i lavinntektsgruppen, har veksten i medianinntekten vært noe høyere. Fra 2013 til 2017 har realinntektsveksten vært svak, og tidelen med lavest inntekter har hatt en nedgang i realinntekten. En annen vesentlig forklaring på økningen i lavinntekt er befolkningsvekst som følge av innvandring. Økningen må også ses i sammenheng med svekkelsen på arbeidsmarkedet fra 2012 og noen år framover, da lavinntekt henger tett sammen med lav yrkesaktivitet. I treårsperioden 2015–2017 hadde 9,6 pst. av befolkningen, om lag 468 000 personer, en inntekt under 60 pst. av mediangjennomsnittet. Dette er en økning på 0,2 prosentpoeng fra forutgående treårsperiode, tilsvarende om lag 13 000 personer.

Forekomsten av vedvarende lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, enslige forsørgere, barnerike familier, personer med innvandrerbakgrunn og blant aleneboende minstepensjonister enn i befolkningen for øvrig. Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Endrede familiemønstre, med flere enslige forsørgere og aleneboende over tid, har isolert sett bidratt til økt forekomst av lavinntekt, ettersom éninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter. Andelen med lavinntekt har økt blant barnefamilier med små barn og enslige forsørgere, og dette må ses i sammenheng med inntektsutviklingen for disse gruppene samt økningen i innvandrerbefolkningen. Forekomsten av lavinntekt blant ungdom og unge voksne har også økt. Utviklingen skyldes at flere unge har fått en svakere posisjon på arbeidsmarkedet.

Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant alderspensjonister, gått betydelig ned. Pensjonister har hatt relativt god inntektsvekst de senere årene. Dette skyldes bl.a. økt yrkesaktivitet blant eldre og høyere pensjonsgrunnlag blant nye pensjonistkull. Regjeringen har gjennomført flere tiltak for å styrke pensjonistenes økonomi de siste årene. Grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister er økt, med om lag 4000 kroner per pensjonist. Videre har minste pensjonsnivå til enslige alderspensjonister blitt økt med 4000 kroner i tre omganger, senest med virkning fra 1. september 2019. Minste pensjonsnivå for gifte og samboende har også økt. Regjeringen har også gjennomført betydelige skattelettelser som også har kommet pensjonistene til gode. Aleneboende minstepensjonister er imidlertid fremdeles overrepresentert i lavinntektsgruppen.

Forekomsten av vedvarende lavinntekt blant innvandrere ligger fortsatt på et høyt nivå. Over 28 pst. av alle personer med innvandrerbakgrunn, herunder personer som har selv har innvandret eller norskfødte med innvandrerforeldre, hadde, målt ut fra EU-60, vedvarende lavinntekt i treårsperioden 2015–2017. Denne andelen har vært stabil de siste årene. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Øst-Europa, er enda noe høyere. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Mange nyankomne har svak tilknytning til arbeidsmarkedet. I denne gruppen er det mobilitet ut av lavinntekt, etter hvert som en del av disse får en mer etablert tilknytning til arbeidsmarkedet. Noen innvandrergrupper har høy forekomst av lavinntekt til tross for lang botid. Dette gjelder bl.a. innvandrere med bakgrunn fra Somalia, Irak, Syria og Afghanistan.

Det har over en tid vært en økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Utviklingen er bl.a. forklart av et større innslag av barnefamilier med innvandrerbakgrunn og samtidig svak yrkestilknytning. Det har også vært en økning i lavinntekt blant barn med etnisk norsk bakgrunn, hovedsakelig blant barn som lever med enslig forsørger. Barn med bakgrunn fra landgrupper der familiene er store og yrkesaktiviteten blant mødre er lav, er klart overrepresentert i lavinntektsgruppen. I perioden 2015–2017 levde 106 000 barn (10,7 pst. av alle barn) i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt med EU-60. Dette var en økning på 0,4 prosentpoeng fra foregående treårsperiode. Det tilsvarer om lag 4 000 barn. Antallet barn i lavinntektsgruppen har jevnt over økt også i perioder med stabil andel med lavinntekt, fordi befolkningen øker. Av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har 55 pst. innvandrerbakgrunn.

Som nevnt, er inntekt et av flere forhold som påvirker levekår. Levekårsundersøkelsene viser at lavinntektshusholdninger i større grad enn andre husholdninger rapporterer om materielle og sosiale mangler. Personer med lavinntekt har oftere dårlig helse, bor oftere alene og har mindre sosial kontakt enn andre. Barn i lavinntektshusholdninger opplever først og fremst at de ikke har tilgang til de samme sosiale godene i form av fritidsaktiviteter, skoleaktiviteter og ferie som andre barn.

Norge er blant landene i Europa med minst omfang av vedvarende lavinntekt og lavest andel av befolkningen med risiko for fattigdom og sosialt ekskludering. Eurostat har utviklet en indikator for risiko for fattigdom og sosial ekskludering («at–risk-of-poverty» or social exclusion, AROPE) som dekker flere levekårsfaktorer. Indikatoren fanger både opp de som bor i husholdninger med (årlig) lavinntekt, de som tilhører husholdninger med lav arbeidsintensitet og de som av økonomiske grunner har betydelige materielle mangler. Ifølge AROPE-indikatoren er knappe 16 pst. av befolkningen i Norge i risikosonen for fattigdom eller sosialt ekskluderte, mot 22 pst. i EU som gjennomsnitt.

Offentlige tjenester bidrar til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Det er stor forskjell på å ha en gitt kontantinntekt i et land der slike tjenester er gratis eller subsidierte, og å ha den samme inntekten i et land der slike tjenester må kjøpes i det private markedet. Ved internasjonale sammenligninger må en også ta i betraktning at lavinntektsgrensen er høyere i Norge enn i de fleste andre land, og at lavinntektsgruppen vil ha en høyere levestandard enn i land med et lavere gjennomsnittlig inntektsnivå.

3.5 Helserelaterte ytelser

Blant personer som står midlertidig eller langvarig utenfor arbeidslivet, er det mange som mottar en helserelatert trygdeytelse5, se figur 3.8. En høy andel stønadsmottakere er dels et uttrykk for et romslig velferdssamfunn med mål om sosial og økonomisk utjevning. Videre fører en høy andel sysselsatte også til at flere har rett til inntektsrelaterte ytelser. Samtidig kan den høye andelen som mottar en helserelatert ytelse også være et utrykk for at personer med helseproblemer har utfordringer med å få innpass i arbeidslivet. Antall mottakere av helserelaterte ytelser reflekterer imidlertid ikke antall personer som står utenfor arbeidslivet. Dette skyldes dels at flere av dem som mottar en helserelatert ytelse har et arbeidsforhold som de enten har midlertidig fravær fra eller som de kombinerer med en gradert trygdeytelse, men hovedsakelig fordi det varierer hvem som til enhver tid er mottakere av helserelaterte ytelser. I sykepengeordningen er gjennomstrømmingen av mottakere stor6, og de aller fleste sykepengemottakere er også i et arbeidsforhold. Halvparten av alle som startet et sykepengetilfelle i 2017 kombinerte arbeid og sykepenger gjennom bruk av gradert sykmelding. Videre var 33 pst. av mottakerne av arbeidsavklaringspenger og 20 pst. av mottakerne av uføretrygd i arbeid på ett eller flere tidspunkt i løpet av 2018.

Omfanget og den samfunnsmessige betydningen av mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen kan illustreres ved å se på tapte årsverk som følge av mottak av disse ytelsene. I figur 3.7 er det gitt et estimat på utviklingen i denne størrelsen. Med tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser menes her hvor mange ekstra årsverk det ville utgjort dersom alle som mottok sykepenger på grunn av legemeldt fravær, eller som mottok arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, i stedet hadde vært i heltidsarbeid. De tapte årsverkene beregnes ved at det tas hensyn til hvor stor andel av en full ytelse hver person mottar og hvor stor andel av året personen mottar denne ytelsen, noe som ikke tas hensyn til i statistikken over antall mottakere av helserelaterte ytelser. Tallene gir mål på en teoretisk arbeidskraftreserve, og kan ikke tolkes som et realistisk anslag på hvor mange som kan komme i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Antall tapte årsverk som følge av mottak av helserelaterte ytelser tilsvarte 15,8 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år i 2018. Andelen har vært om lag uendret siden 2014, med noen små variasjoner. I gjennomsnitt for 2018 gikk i overkant av 536 000 årsverk «tapt» knyttet til mottak av helserelaterte ytelser. Dette er om lag samme antall som i 2017. Til sammenligning var det i overkant av 2,5 millioner sysselsatte årsverk i hele befolkningen i 2018.

Sammenlignet med 2001 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen i alderen 18–66 år økt med om lag 84 200, eller 19 pst. I den samme perioden har antall sysselsatte årsverk i hele befolkningen økt med om lag 26 pst. Økningen i antall tapte årsverk fra 2001 til 2018 skyldes hovedsakelig en økning i tapte årsverk knyttet til mottak av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Antall tapte årsverk knyttet til legemeldt sykefravær var om lag 5 pst. høyere i 2018 sammenlignet med i 2001, som er langt lavere enn veksten i sysselsettingen i samme periode. Målt som andel av befolkningen var det i 2018 om lag like mange tapte årsverk knyttet til mottakere av helserelaterte ytelser som i 2001.

Det er mange personer som genererer de tapte årsverkene presentert i figur 3.7. Til sammen har i underkant av 1,33 millioner unike personer tapt hele eller deler av arbeidsåret som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Det er derfor ikke slik at 536 000 personer stod permanent utenfor arbeidslivet som følge av mottak av helserelaterte ytelser i 2018. I gjennomsnitt stod det 2,5 personer bak hvert tapte årsverk i 2018. Det er store forskjeller i hvor mange personer som står bak hvert tapte årsverk i de ulike ordningene. De fleste sykefravær er korte, og derfor bidro i underkant av 888 000 personer til de vel 114 600 tapte årsverkene i kategorien sykefravær (dvs. det står 7,7 personer bak hvert tapte årsverk). For personer som mottar arbeidsavklaringspenger står det 1,6 personer bak hvert tapte årsverk, mens i kategorien uføretrygd står det 1,2 personer bak hvert tapte årsverk.

Den faktiske økningen i antall tapte årsverk fra 2001 til 2018 må bl.a. ses i sammenheng med at befolkningen i yrkesaktiv alder har blitt eldre. Dersom befolkningen ikke hadde endret seg fra 2001 til 2018, ville det vært en nedgang på om lag 23 100 personer eller 5,1 pst. i tapte årsverk i denne perioden. Den faktiske utviklingen i aldersspesifikke rater er da lagt til grunn. Utviklingen varierer mellom aldersgruppene. Reduksjonen i tapte årsverk har særlig funnet sted blant befolkningen 53 år og eldre men også i aldersgruppene 31 til 46 år. I de andre aldersgruppene har det vært en økning.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser (bosatt i Norge og justert for dobbelttellinger) målt som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år, var 16,6 pst. ved utgangen av 2018, og er 0,3 prosentpoeng lavere enn i 2017. Som illustrert i figur 3.8, har andelen av befolkningen som mottar en helserelatert ytelse vist en avtakende tendens etter 2010 og var i 2018 på sitt laveste nivå i løpet av perioden 2001 til 2018. Antall mottakere av helserelaterte ytelser bosatt i Norge og i utlandet var ved utgangen av 2018 på om lag 574 000, som er en reduksjon på om lag 5 000 mottakere fra 2017. I perioden 2001 til 2018 har dette antallet økt med om lag 80 000, tilsvarende en økning på 16 pst. Økningen er noe lavere enn hva befolkningsutviklingen skulle tilsi.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

En nyere analyse av utviklingen i mottakere av helserelaterte ytelser fra 2001 til 2017,7 gjennomført av Arbeids- og velferdsdirektoratet, viser at andelen av befolkningen som mottar en helserelatert ytelse holdt seg stabil på rundt 18 pst. fra 2004 til 2010. Etter 2010 har andelen gått ned, og ved utgangen av 2017 var det 16,9 pst. av befolkningen som mottok en helserelatert ytelse. Når vi ser på de helserelaterte ytelsene hver for seg, har det vært mer bevegelser. Andelen som mottar sykepenger har vært relativt stabil siden 2004. Andelen av befolkningen som mottar arbeidsavklaringspenger har hatt en nedadgående trend siden 2011. Andelen med uføretrygd gikk klart ned fra 2004 til 2009, med innføringen av tidsbegrenset uførestønad. I de påfølgende årene lå andelen relativt stabilt, men andelen har økt noe de siste par årene. Denne økningen må ses i sammenheng med nedgangen i mottak av arbeidsavklaringspenger.

Befolkningssammensetningen i Norge har endret seg mye siden 2001. Vi har fått flere eldre. Siden helsen blir dårligere med alderen bidrar dette isolert sett til flere på helserelaterte ytelser. På tross av at vi har fått en eldre befolkning har altså likevel andelen på helserelaterte ytelser gått ned. Det kan tyde på bedre helse i befolkningen og/eller at det er blitt lettere å være i arbeidslivet med redusert helse sammenlignet med tidligere. Hadde vi hatt like stor andel mottakere av helserelaterte ytelser på hvert alderstrinn i 2017 som i 2001, hadde andelen mottakere i alt vært 1,1 prosentpoeng høyere enn det vi har i dag.

En tidligere analyse8 gjennomført av Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at andelen av befolkningen som mottok en helserelaterte ytelse økte relativt sterkt fra 1992 til 2003. Fra 2003/2004 har det vært redusert eller stabil bruk av helserelaterte ytelser i alle aldersgrupper, unntatt blant de yngste (18–29 år). I den yngste aldersgruppen (18–29 år) falt andelen mottakere av helserelaterte ytelser noe i årene etter 2010, men andelen har økt noe fra 2013 til 2017, som følge av økt antall mottakere av uføretrygd. I motsetning til befolkningen for øvrig, er andelen av befolkningen 18–29 år som mottar en helserelatert ytelse nesten like høy som i 2003. Mye av veksten i uføreandelen blant unge skyldes en økning i andelen som blir uføretrygdet ved 18-års alder. En mulig årsak som er trukket fram, er at flere barn med alvorlige helseproblemer vokser opp og når voksen alder. I tillegg har den tidligere ordningen med tidsbegrenset uførestønad (2004–2010) ført til at tidspunktet for innvilgelse av uføretrygd har blitt utsatt, som også bidrar til å forklare økningen i uføreandelen blant unge de senere årene.9 Utviklingen er motsatt i de eldste aldersgruppene, hvor andelen mottakere av helserelaterte ytelser har vist en relativ sterk nedgang de siste årene.

Utviklingen i én helserelatert ytelse har nær sammenheng med utviklingen i en annen. Bl.a. viser flere analyser at utviklingen i sykefraværet har stor betydning for antall nye mottakere til de øvrige helserelaterte ytelsene.10 I lys av dette må nedgangen i bruk av helserelaterte ytelser fra 2004 bl.a. ses i sammenheng med fallet i sykefraværet det samme året. Året etter, i 2005, ble antallet som brukte opp sykepengerettighetene sine redusert med 22 pst.11 Når antallet som bruker opp sykepengerettighetene går ned, blir overgangen til mer langvarige helserelaterte ytelser også redusert, noe den samlede utviklingen etter 2004 illustrerer.

Kjennetegn ved mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd illustrerer også den nære sammenhengen mellom utviklingen i de helserelaterte ytelsene. Blant de som startet å motta arbeidsavklaringspenger i 1. kvartal 2019, mottok i underkant av 60 pst. sykepenger to måneder tidligere. Blant de som sluttet å motta arbeidsavklaringspenger i 2. kvartal 2018, mottok drøyt 35 pst. uføretrygd (uten å kombinere dette med arbeid) seks måneder senere. Den reelle overgangen til uføretrygd var imidlertid høyere ettersom 23 pst. av de som sluttet å motta arbeidsavklaringspenger i det samme tidsrommet gikk over til arbeid i kombinasjon med stønad – i mange tilfeller uføretrygd. Statistikk på nye mottakere av uføretrygd i 1. kvartal 2019 viser dessuten at i overkant av 72 pst. av disse var registrert som mottakere av arbeidsavklaringspenger to måneder forut for uføretrygd.

Samlet sett er det ingen enkle forklaringer på utviklingen i bruken av helserelaterte ytelser de senere årene og i de siste tiårene. Ettersom det er store forskjeller i mottak av helserelaterte trygdeytelser mellom kjønn, aldersgrupper og befolkningsgrupper, vil endringer i befolkningssammensetningen påvirke utviklingen i andelen som mottar helserelaterte ytelser.

Selv om endringer i befolkningssammensetningen har hatt betydning for utviklingen i andelen mottakere av helserelaterte ytelser de senere årene, tyder flere studier og analyser på at disse endringene i nokså liten grad kan forklare den samlede utviklingen som har funnet sted. Analyser gjort av Arbeids- og velferdsdirektoratet12 viser at den faktiske nedgangen etter 2004 har kommet på tross av at alderssammensetningen trekker i motsatt retning. Det ser dermed ut til at andre forhold enn endret alderssammensetning i befolkningen forklarer de store endringene i mottak av helserelaterte ytelser de siste 20 årene. Dette kan for eksempel være endringer i befolkningens helse og utdanningsnivå, forhold på arbeidsmarkedet, endringer i regelverk og endringer i individuell adferd. En studie har undersøkt betydningen av endringer i alderssammensetning og utdanningsnivå for veksten i helserelaterte ytelser fra 1994 til 2006. Studien finner at selv om en økende andel eldre isolert sett har bidratt til veksten, har samtidig økt utdanningsnivå trukket i motsatt retning. Det konkluderes med at samlet kan disse endringene forklare svært lite, om noe, av veksten i mottak av helserelaterte ytelser i perioden, slik at utviklingen må forklares av andre forhold.13

Et særtrekk ved den demografiske utviklingen er høy arbeidsinnvandring fra midten av 2000-tallet fram til 2011. Den høye arbeidsinnvandringen har bidratt til å trekke ned andelen som mottar helserelaterte ytelser, fordi innvandringen har vært særlig høy i aldersgrupper med lav trygdetilbøyelighet. I tillegg har nyankomne innvandrere i mindre grad opparbeidet seg trygderettigheter, især retten til uføretrygd. Effekten av den store arbeidsinnvandringen som har funnet sted vises i den heltrukne kurven i figur 3.9, som viser utviklingen i andelen av alle bosatte i Norge i alderen 18 til 66 år som mottar en helserelatert ytelse. Andelen mottakere av helserelaterte ytelser blant bosatte født i Norge, som vist i den stiplede kurven, har i hele perioden vært større enn andelen blant alle bosatte. Differansen mellom gruppene har økt over tid fram til og med 2014, og har deretter vært uendret.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Resultater fra studier som ser på innvandreres deltakelse i arbeidslivet og bruk av trygdeordninger over tid, indikerer at innvandringens bidrag til en lavere andel mottakere av helserelaterte ytelser de senere årene kan være av midlertidig karakter. En studie av tidligere ankomne grupper av arbeidsinnvandrere viser fallende sysselsettingsrater og betydelig overgang til uføretrygd over tid for disse gruppene, sett i forhold til sammenlignbare grupper av norskfødte.14 En nyere studie, som bl.a. skiller mellom landbakgrunn og innvandringsårsak, viser forholdsvis store forskjeller i tilpasningen i arbeidsmarkedet mellom ulike innvandringsgrupper. Studien finner at sysselsettingsraten blant innvandrere fra lavinntektsland generelt, og flyktninger og familiegjenforente spesielt, øker de første årene etter ankomst til Norge for så å falle relativt raskt og i løpet av fem til ti år etter ankomst, samtidig som bruken av trygdeordninger øker relativt til norskfødte.15 I den grad innvandrere bosetter seg permanent i Norge vil innvandringens effekt på mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen dermed kunne endre seg over tid.

En rekke analyser utført av Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at situasjonen og utviklingen på arbeidsmarkedet har betydning for bruken av helserelaterte ytelser i befolkningen. En artikkel i Arbeid og velferd16 viser at utviklingen på arbeidsmarkedet påvirket sykefraværet på to ulike måter mellom 2000 og 2012, og med motsatt fortegn. For det første var det en tendens til at færre nye sykefravær ble påbegynt når ledigheten var høy. For det andre økte den gjennomsnittlige varigheten av sykefraværene som startet i perioder hvor antall nye arbeidsledige økte. I tråd med dette viser en annen analyse en sammenheng mellom økt ledighet og en økning i antall personer med oppbrukte sykepengerettigheter i de fem fylkene på Sør- og Vestlandet som opplevde størst økning i ledigheten mellom 2014 og 2016.17 Andre analyser viser også at økt arbeidsledighet reduserer sannsynligheten for overgang til arbeid for mottakere av arbeidsavklaringspenger.18 I tillegg øker tilstrømmingen til arbeidsavklaringspenger når ledigheten øker.19 Tidligere analyser av ordningene attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad har vist tilsvarende effekter i kjølvannet av finanskrisen i 2008.

3.6 Pensjon

Figur 3.10 viser den historiske utviklingen i antall mottakere av alderspensjon i folketrygden i perioden 1980–2018, samt framskrivinger til 2050. Ved utgangen av 2018 var det 937 000 mottakere av alderspensjon i folketrygden. Antallet har økt sterkt etter 2011 som følge av at en da kunne ta ut alderspensjon fra 62 år, men veksttakten har vært fallende fram mot 2018. Fram mot 2035 anslås det en vekst i antall alderspensjonister på 2–3 pst. per år. Etter dette faller veksttakten i framskrivingene til om lag 1 pst. per år i 2060.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Levealderen i befolkningen øker stadig, og dette bidrar til veksten i antall mottakere av alderspensjon. I 1980 var forventet levealder for menn 72 år, og for kvinner 79 år. I 2018 hadde menns og kvinners forventede levealder økt til henholdsvis 81 år og 84 år. Forventet levealder anslås i middelalternativet i SSBs befolkningsframskrivinger fra 2018 å øke videre til 88 år for menn og 90 år for kvinner i 2060. Som følge av at flere tar høyere utdanning, kommer mange senere ut i yrkeslivet enn tidligere. Antall yrkesaktive per alderspensjonist og uføretrygdet har sunket fra 3,5 da folketrygden ble etablert i 1967, til 2,2 i 2018, og forventes å reduseres ytterligere til 1,5 i 2060. Denne utviklingen stiller offentlige finanser overfor store utfordringer i de kommende årene, og pensjonsreformen fra 2011 er et viktig bidrag til å sikre framtidens velferdsstat.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har anslått virkninger av pensjonsreformen på folketrygdens utgifter til alderspensjon samlet og fordelt på ulike komponenter i perioden 2011–2018. I figur 3.11 er de ulike komponentene definert som følger:

• Fleksibel pensjon er de samlede endringer i utgifter knyttet til at den enkelte selv kan velge når pensjonen skal tas ut mellom 62 og 75 år. I figuren er dette fordelt på tre ulike effekter:

  • Tidlig uttak er samlede utgifter til mottakere av alderspensjon før 67 år.

  • Pensjonsaldersjustering er innsparingen for mottakere over 67 år knyttet til at personer som har tatt ut pensjon før 67 år får en lavere årlig pensjon enn om de hadde tatt ut fra 67 år.

  • Utsatt pensjonering er innsparing som følger av at enkelte har utsatt uttaket til etter 67 år.

• Levealdersjustering er innsparingen for mottakere over 67 år som følge av levealdersjusteringen forutsatt uttak av alderspensjon ved 67 år.

• Endret indeksering er innsparing som følge av at pensjoner under utbetaling reguleres lavere enn lønnsveksten.

Reformen har samlet anslagsvis bidratt til å øke utgiftene til alderspensjon i folketrygden med 3,5 mrd. kroner i 2018. Innsparingselementene i pensjonsreformen får økende betydning over tid, bl.a. som følge av levealdersjusteringen, og fra 2015 er det anslått at veksten i utgiftene til alderspensjon har vært lavere med pensjonsreformen enn den ville vært uten pensjonsreformen. I 2020 er pensjonsutgiftene anslått å bli lavere med pensjonsreformen enn uten.

Effekten av fleksibel pensjon har til nå blitt klart dominert av at mange har tatt ut pensjon før 67 år. Utgiftene til alderspensjon fra folketrygden på grunn av tidlig uttak av alderspensjon har økt gradvis fra 2011, og utgjorde 19,6 mrd. kroner i 2018. Omfanget av tidlig uttak ser nå ut til å stabiliseres, og det var en svak nedgang i utgiftene til tidliguttak fra 2017 til 2018. Som følge av de nøytrale uttaksreglene der tidlig uttak gir lavere årlig pensjon, vil de økte utgiftene i form av tidlig uttak på kort sikt motvirkes av reduserte utgifter på lengre sikt. Denne effekten kommer gradvis, slik at de økte utgiftene i form av tidlig uttak fortsatt vil dominere de nærmeste årene. Få personer har foreløpig utsatt uttaket av pensjon til etter 67 år. De samlede merutgifter knyttet til fleksibel pensjon er på i underkant av 15 mrd. kroner i 2018.

Levealdersjusteringen ved 67 år har foreløpig hatt begrenset effekt da den bare gjelder nye mottakere av alderspensjon fra 2011, og innsparingen reduseres av at de første årskullene er delvis skjermet for effekten av levealdersjusteringen. Innsparingen knyttet til levealdersjustering ved 67 år var på nærmere 2 mrd. kroner i 2018. Effekten av levealdersjusteringen vil bli sterkere over tid, og yngre årskull vil i betydelig grad bidra til innsparing gjennom levealdersjustering.

Innsparinger av pensjonsreformen de første årene er særlig knyttet til ny regulering av pensjon under utbetaling, som gjelder alle alderspensjonister og isolert sett har bidratt til innsparinger på over 9 mrd. kroner i 2018. Innsparingen må ses i lys av den sterke økningen i utgiftene til alderspensjon som følge av økningen i antall eldre. Pensjonsreformen tar sikte på å etablere et bærekraftig pensjonssystem som gir en rimelig byrdefordeling mellom generasjonene. Mens levealdersjusteringen vil bidra til betydelige innsparinger fra yngre generasjoner, er bidraget fra dagens eldre i hovedsak knyttet til de nye reglene for regulering av pensjon under utbetaling. Med de utfordringene vi står overfor med finansiering av velferdsordningene er det rimelig at også dagens eldre bidrar til å sikre et bærekraftig pensjonssystem.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Regjeringen har gjennomført flere tiltak for å styrke pensjonistenes økonomi de siste årene. Grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister har blitt økt fra 85 pst. til 90 pst. av grunnbeløpet. Økningen var på om lag 4 000 kroner pr pensjonist, det vil si 8 000 kroner pr pensjonistpar. Minste pensjonsnivå til enslige alderspensjonister har blitt økt med 4 000 kroner i tre omganger, og minste pensjonsnivå til gifte og samboende har blitt økt med 1 000 kroner. I tillegg har pensjonistene fått betydelig skattelette. Samlet skattelette i perioden 2014 til 2018 er på om lag 4 mrd. kroner for alderspensjonistene. Disse tiltakene har bidratt til at pensjonistenes kjøpekraft har økt betydelig mer enn det som isolert sett følger av den årlige reguleringen.

Figur 3.11 viser realveksten i median samlet inntekt etter skatt for ulike aldersgrupper i perioden 2007–2017. I denne tiårsperioden har realveksten i medianinntekt etter skatt vært om lag 10–20 pst. for aldersgruppene mellom 40 og 62 år. Til sammenligning var realveksten betydelig høyere – rundt 20–25 pst. – i aldersgruppene over 62 år. Endringer i sammensetningen av pensjonistene og at nye pensjonister har bedre pensjonsopptjening bidrar til å forklare veksten for de eldre aldersgruppene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Sysselsetting blant eldre

Andelen lønnstakere har økt for alle årskull i alderen 60–74 år fra 2010 til 2019, se figur 3.10. Pensjonsreformen ble innført fra 2011 og den absolutte veksten i andelen lønnstakere har vært spesielt stor i aldersgruppen 62–66 år. Dette har særlig sammenheng med omleggingen av AFP i privat sektor som sammen med innføringen av fleksibel alderspensjon fra 62 år har styrket insentivene til å stå i arbeid utover 62 år. Også for de som er 67 år eller eldre er flere i arbeid enn før. Fra 2018 til 2019 har det vært en fortsatt vekst i andelen lønnstakere i nesten alle aldersgrupper.

Kilde: NAVs Aa-register 2010–2014, fra og med 2015 a-ordningen

3.7 Utvikling i folketrygdens utgifter

Her følger en oversikt over utviklingen i realveksten for de sentrale stønadene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde, samt en oversikt over utviklingen i antall mottakere og gjennomsnittlig ytelse.

Tabellen Utviklingen i folketrygdens ytelser etter stønadstype 2009–2020 under viser utviklingen i folketrygdens utgifter i nominell verdi og realvekst i pst. Dagpenger mv. er ikke inkludert i tabellen. Beløpene for perioden 2009–2018 er basert på regnskapstall, mens beløpene for 2019 er anslag på regnskap. For 2020 brukes utgiftsanslag som følger av regjeringens budsjettforslag i Gul bok 2020.

Tall for realvekst i tabellen under illustrerer utgiftsendringer utover endringer som skyldes generell prisvekst, lønnsvekst eller andre faste reguleringer som gjelder for de ulike stønadene. Endringer i sykepengeutgiftene skyldes bl.a. endringer i fraværstilbøyeligheten og antall sysselsatte. Økningen i utgiftene til alderspensjon skyldes en økning i antall pensjonister og at nye pensjonister i gjennomsnitt kan ha høyere pensjon enn de som faller fra. For uføretrygd og andre stønader illustrerer tallene hovedsakelig endringer i antall mottakere.

For sykepenger framkommer realveksten ved at utgiftene justeres for lønnsutviklingen. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, enslige forsørgere og etterlatte justeres for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp (G), mens for alderspensjon er det i årene etter 2011 tatt hensyn til at de fleste pensjoner under utbetaling justeres med G fratrukket 0,75 pst. Realveksten viser dermed ikke effekten av at alderspensjon reguleres med en lavere sats enn f.eks. arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Dette vises imidlertid i de nominelle tallene.

Samlet sett har det vært en realvekst i folketrygdens utgifter hvert år siden 2009. Utgiftsveksten i disse rettighetsbaserte ordningene har begrenset handlingsrommet i budsjettpolitikken i betydelig grad, og dette forventes å gjelde også i de kommende årene ved en videreføring av dagens regelverk.

Utviklingen i folketrygdens utgifter etter stønadstype¹ 2009–2020. I nominelle mrd. kroner og gjennomsnittlig årlig realvekst²

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger

Etter en betydelig økning i det trygdefinansierte sykefraværet i 2009 og foregående år, ble fraværet lavere i årene 2010 til 2012. Fra 2013 og fram til 2015 var det trygdefinansierte sykefraværet per sysselsatt relativt stabilt, for så å bli redusert med 3,4 pst. fra 2015 til 2016, med 1,5 pst. fra 2016 til 2017 og med 3,6 pst. fra 2017 til 2018. Utviklingen så langt i år viser en økning i det trygdefinansierte sykefraværet per sysselsatt i forhold til 2018, og det legges derfor til grunn en økning i det trygdefinansierte sykefraværet fra 2018 til 2019 på 2 pst. For 2020 legges det til grunn nullvekst. Veksten i sykepengeutgiftene påvirkes også av endringer i sysselsettingen. Det har vært sysselsettingsvekst i alle årene, med unntak av en svak nedgang i 2009–2010. Realveksten i folketrygdens sykepengeutgifter anslås til 1,5 pst fra 2019 til 2020, tilsvarende en økning på om lag 0,6 mrd. 2020-kroner.

Arbeidsavklaringspenger

Fra og med 1. mars 2010 ble rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattet av den nye ytelsen arbeidsavklaringspenger. I 2010 var realveksten 7,0 pst. Veksten antas å være knyttet til overgangen til nytt regelverk. I 2011 flatet veksten noe ut, og fra 2012 har det vært en årlig nedgang i utgiftene som følge av færre mottakere av arbeidsavklaringspenger. I 2018 var nedgangen i gjennomsnittlig antall mottakere per måned større enn i foregående år, og reduksjonen i utgiftene ble også større. Den økte nedgangen skyldes først og fremst en økt avgang fra ordningen, både til uføretrygd og til andre statuser. Dette må ses i sammenheng med regelendringene som ble iverksatt fra 1. januar 2018, nærmere bestemt innstramming av vilkårene for unntak fra den generelle, maksimale varigheten. Nedgangen i antall mottakere per måned forventes å fortsette i 2019, som følge av fortsatt høy avgang fra ordningen, men med en noe høyere tilgang enn i 2018. For 2020 ventes det en noe lavere nedgang i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger, som følge av en forventet lavere avgang fra ordningen. Realveksten i folketrygdens utgifter til arbeidsavklaringspenger anslås til -6,4 pst. fra 2019 til 2020, tilsvarende en nedgang på om lag 2 mrd. 2020-kroner.

Uføretrygd

Utgiftene til uføretrygd20 følger i stor grad utviklingen i antall mottakere. De første årene etter 2009 var utviklingen i antall uføre om lag i tråd med den demografiske utviklingen. I 2013 falt antall mottakere av uføretrygd noe da mange uføre nådde pensjonsalder. Siden 2014 har det vært en økning i antall mottakere. Dette har særlig sammenheng med høy tilgang til uføretrygd fra arbeidsavklaringspenger, og at noe færre uføre har nådd pensjonsalder enn tidligere år. I 2020 forventes fortsatt vekst i antall mottakere. Økningen skyldes bl.a. at overgang fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd også i 2020 antas å bli relativt høy. Realveksten i folketrygdens utgifter til uføretrygd anslås til 2,9 pst. fra 2019 til 2020, tilsvarende en økning på om lag 2,8 mrd. 2020-kroner.

Alderspensjon

Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra 62 år, mot 67 år tidligere. Mange valgte å ta ut alderspensjon før 67 år, og dette bidro til at utgiftene til alderspensjon økte sterkt fra 2011 og de påfølgende årene. Den årlige veksten i antall alderspensjonister under 67 år har vært avtakende, og i 2018 var det en stagnasjon i veksten. Utgiftene til alderspensjon vil likevel øke betydelig også i årene som kommer, hovedsakelig som følge av at det blir flere alderspensjonister over 67 år. I 2020 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til alderspensjon til 2,4 pst., tilsvarende en økning på om lag 5,7 mrd. 2020-kroner.

Enslige forsørgere

Utgiftene til enslige forsørgere og etterlatte har vært reelt avtakende i hele perioden. Nedgangen kan ha sammenheng med økt barnehagedekning, at flere har delt omsorg, og at regelverket for å motta overgangsstønad har blitt strammet inn og gjort mer arbeidsrettet. Realveksten i folketrygdens utgifter til enslige forsørgere anslås til -5,3 pst. fra 2019 til 2020, tilsvarende en nedgang på om lag 0,2 mrd. 2020-kroner.

Mottakere¹ av sentrale ytelser 2012–2019. Gjennomsnittstall for året (utvalgte stønadsgrupper)

Gjennomsnittlig ytelse¹ for mottakere av sentrale ytelser, 2012–2019. Tall i 2019-kroner²

3.8 Kommunale stønader

Økonomisk sosialhjelp

Figur 3.14 viser utviklingen i antall stønadsmottakere og utgiftene til økonomisk sosialhjelp i løpet av året for årene 2002–2018. Veksten i utbetalt økonomisk sosialhjelp fortsatte i 2018, men veksten var noe lavere enn året før. Det ble utbetalt totalt 6,95 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2018. Dette var en økning på 3,2 pst. i faste priser sammenlignet med 2017.

I løpet av 2018 mottok i alt 133 100 personer økonomisk sosialhjelp. Det var også i 2018 en økning i antall mottakere, men økningen var mindre enn i de foregående år. Det var 500 flere som mottok økonomisk sosialhjelp i løpet av 2018 enn i 2017, dvs. en vekst på 0,4 pst. I 2017 var veksten på 1,7 pst. Tallet omfatter personer som mottar stønad minst en måned i løpet av året. Dette gjelder både personer som mottar økonomisk sosialhjelp i tillegg til annen inntekt eller stønad, og personer som har stønaden som hovedkilde til forsørgelse. Siden tallene i figur 3.14 illustrerer antall mottakere som mottar sosialhjelp en gang i løpet av året, kan disse tallene ikke sammenlignes med beholdningstall for antall mottakere av helserelaterte ytelser eller dagpenger.

Fra 2017 til 2018 ble antall mottakere redusert med 2 000 i aldersgruppen under 30 år, dvs. en nedgang på 4,3 pst. Dette er en forsterkning av den nedgangen som startet i 2017, da nedgangen i denne aldersgruppen var på 2,1 pst. Nedgangen er mest markert blant de under 25 år. Det ble fra 2017 innført en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet til mottakere av økonomisk stønad under 30 år. Lovendringen evalueres, og endelig rapport vil foreligge innen utgangen av 2020.

¹ Tall for 2003 og 2004 inkluderer mottak av introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og sosialdepartementet.

For første gang på mange år var det i 2018 ingen økning i andelen innvandrere blant sosialhjelpsmottakere. Fra 2017 til 2018 var andelen uforandret på 44,5 pst.21 Dette kan bl.a. ha sammenheng med redusert tilstrømning av flyktninger til Norge. I 2010 var 31 pst. av sosialhjelpsmottakerne innvandrere. Denne økningen i innvandrerandelen over tid må ses i sammenheng med økt innvandrerbefolkning. I årene 2015 til 2017 skjedde all vekst i antall sosialhjelpsmottakere blant innvandrere, mens det blant befolkningen ellers var en nedgang i antall mottakere. Generelt er innvandrere overrepresentert blant de som ikke har opptjente rettigheter i folketrygden, bl.a. når det gjelder de helserelaterte ytelsene. Isolert sett kan dette føre til at en større andel av innvandrerbefolkningen mottar økonomisk sosialhjelp enn blant resten av befolkningen.

Den største gruppen sosialhjelpsmottakere er enslige uten barn. Nær 40 pst. av mottakerne av økonomisk sosialhjelp er enslige menn uten barn, mens 22 pst. er enslige kvinner uten barn. Videre forsørger 26 pst. av mottakerne barn under 18 år. Rundt 13 pst. av mottakerne er par uten barn. Disse andelene har vært ganske stabile over flere år.

Sosialhjelp var hovedinntekten til 41 pst. av mottakerne. Dette er en økning på nær ett prosentpoeng fra 2017. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar økonomisk sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. Om lag 26 pst. av mottakerne hadde trygd eller pensjon som hovedinntekt i 2018. Denne andelen er redusert hvert år.22 Videre hadde i underkant av 8 pst. av mottakerne introduksjonsstønad som hovedinntekt. Dette er en nedgang på vel ett prosentpoeng fra 2017, og bak denne nedgangen ligger en reduksjon på 1 600 mottakere med introduksjonsstønad som hovedinntekt i 2018. Fram til og med 2017 økte andelen med introduksjonsstønad som hovedinntekt for hvert år, fra nær 3 pst. i 2008. En stor del av økningen i antall sosialhjelpsmottakere til og med 2017 skyldtes at flere mottok sosialhjelp ved siden av introduksjonsprogrammet.

Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. Likevel er det en ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, som er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. Rundt fire av ti mottakere hadde stønad i seks måneder eller mer i 2018, mens 13 pst. av mottakerne mottok stønad i tolv måneder. I gjennomsnitt fikk sosialhjelpsmottakerne stønad i 5,4 måneder i løpet av 2018. Dette er noe høyere enn i 2017. Yngre mottakere har gjennomgående kortere stønadsperioder enn eldre.

Det er relativt få av sosialhjelpsmottakerne som har arbeidsinntekt som viktigste inntekt. I 2018 var 13 pst. registrert med enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidsstatus. Denne andelen har vært ganske stabil de siste ti årene.

Kvalifiseringsstønad

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007 som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner.

Ved utgangen av 2018 var det i underkant av 5 500 deltakere i programmet. Etter å ha ligget høyere ved innføringen av programmet, har antall deltakere de senere år stabilisert seg på mellom 5 000 og 6 000. Av de som gjennomførte eller planmessig avviklet programmet i 2018, gikk 49 pst. til arbeid (heltid, deltid, med eller uten lønnstilskudd) ved programslutt, ett prosentpoeng høyere enn i 2017.

4 Anmodningsvedtak

Oversikt over anmodnings- og utredningsvedtak

Nedenfor gis en oversikt over oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak under Arbeids- og sosialdepartementet. Oversikten inkluderer alle vedtak fra stortingssesjonen 2018–2019 og alle vedtak fra tidligere stortingssesjoner hvor rapporteringen ikke ble avsluttet i forbindelse med behandlingen av Prop. 1 S (2018–2019), samt de vedtakene som kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 291 S (2018–2019) mente ikke var utkvittert. I enkelte tilfeller kan oppfølgingen av vedtakene være mer omfattende beskrevet under det aktuelle programområdet i proposisjonen. Det vil i disse tilfellene være en henvisning til hvor denne teksten finnes.

I kolonne 4 i tabellen under angis det hvorvidt departementet planlegger at rapporteringen knyttet til anmodningsvedtaket nå avsluttes eller om departementet vil rapportere konkret på vedtaket også i neste års budsjettproposisjon. Rapporteringen på vedtak som innebærer at departementet skal legge frem en konkret sak for Stortinget f.eks. proposisjon, stortingsmelding, utredning el., vil normalt avsluttes først når saken er lagt fram for Stortinget.

Selv om det i tabellen angis at rapporteringen avsluttes, vil det i en del tilfeller kunne være slik at oppfølgingen av alle sider av vedtaket ikke er endelig avsluttet. Dette kan f.eks. gjelde vedtak med anmodning til regjeringen om å ivareta særlige hensyn i politikkutformingen på et område, der oppfølgingen vil kunne gå over mange år. Stortinget vil i disse tilfellene holdes orientert om den videre oppfølgingen på ordinær måte, gjennom omtale av de relevante politikkområdene i budsjettproposisjoner og andre dokumenter.

Arbeids- og sosialdepartementet viser til at kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 291 S (2018–2019) har understreket at det i enkelte tilfeller er nødvendig å fremme forslag om at anmodningsvedtaket oppheves før rapporteringen kan avsluttes. Departementet har i tråd med dette fremmet slikt forslag, jf. forslagsdelen i denne proposisjonen.

Oversikt over anmodnings- og utredningsvedtak, ordnet etter sesjon og nummer

Stortingssesjon (2018–2019)

Arbeidsdelingen mellom NAV og tiltaksarrangører

Vedtak 71, 3. desember 2018

«Stortinget ber regjeringen avklare arbeidsdelingen mellom NAV og tiltaksarrangører for å sikre forutsigbarhet for aktørene. En avklaring bør komme i statsbudsjett for 2020.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2018–2019), Innst. 2 S (2018–2019).

Det legges til grunn at anmodningsvedtaket gjelder oppfølgingstjenester. Regjeringen har iverksatt en rekke tiltak for å avklare arbeidsdelingen mellom Arbeids- og velferdsetaten og tiltaksarrangørene. Arbeidsdelingen mellom Arbeids- og velferdsetaten og tiltaksarrangørene er i stor grad avklart i form av avtaler, regelverk og føringer for de ulike arbeidsmarkedstiltakene. I samsvar med dette vil Arbeids- og velferdsetaten bidra til dialog og forutsigbarhet for tiltaksarrangørene. Regjeringen har innført en egen forskrift for oppfølgingstjenester i Arbeids- og velferdsetatens egen regi, som trådte i kraft 4. februar 2019. Videre er det opprettet en egen budsjettpost for oppfølgingstjenester i egen regi fra og med 2019, jf. Prop. 1 S (2018–2019). Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp. Se utvidet omtale i del II Programkategori 09.30, kap. 634 Arbeidsmarkedstiltak.

Arbeidsforberedende trening (AFT-tiltaket)

Vedtak 78, 3. desember 2018

«Stortinget ber regjeringen i styringsdialogen med Arbeids- og velferdsdirektoratet vektlegge arbeidsforberedende trening (AFT-tiltaket).»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2018–2019), Innst. 2 S (2018–2019).

Anmodningsvedtaket er fulgt opp i tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsdirektoratet for 2019, hvor Arbeid- og sosialdepartementet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vektlegge bruk av tiltaket arbeidsforberedende trening (AFT-tiltaket). Med utgangspunkt i at budsjettrammen for arbeidsmarkedstiltakene er redusert i 2019, har departementet bedt om at direktoratet legger til grunn at den forholdsmessige reduksjonen i AFT-tiltaket skal være lavere enn den gjennomsnittlige reduksjonen i nivået for arbeidsmarkedstiltakene. Faktisk bruk av tiltaket vil imidlertid være avhengig av brukernes behov og forholdene på arbeidsmarkedet. Signalene er ivaretatt i gjennomføringen for 1. halvår 2019, hvor AFT-tiltaket har hatt et gjennomsnitt på om lag 7 600 tiltaksplasser inklusive tiltaket kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift som er under utfasing.

Manglende rettigheter i ordningen med pleiepenger

Vedtak 129, 10. desember 2018

«Stortinget ber regjeringen utrede en statlig ordning som sikrer økonomisk trygghet for dem som ikke har opptjent rettigheter i ordningen med pleiepenger. Regjeringen må komme tilbake til Stortinget med forslag om en slik ordning så snart som mulig.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 12 L (2018–2019), Innst. 93 L (2018–2019), Lovvedtak 19 (2018–2019).

Vedtaket er i samsvar med Granavolden-plattformen, hvor det står at regjeringen vil «vurdere ordninger for økonomisk trygghet for foreldre som ikke har opparbeidet seg rettigheter i dagens pleiepengeordning.» Regjeringen vurderer ordninger for økonomisk trygghet for foreldre som ikke har opparbeidet seg rettigheter i dagens pleiepengeordning, og denne vurderingen gjøres som en del av regjeringens arbeid med Likeverdsreformen.

Kjennskap til pleiepengeordningen

Vedtak 130, 10. desember 2018

«Stortinget ber regjeringen sørge for at pleiepengeordningen er godt kjent i det kommunale og statlige hjelpeapparatet, ved alle sykehus/helseinstitusjoner, helsestasjoner og blant fastleger, for å sikre at skriftlig og muntlig informasjon om ordningen blir gitt uoppfordret til alle som har behov for det.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 12 L (2018–2019), Innst. 93 L (2018–2019), Lovvedtak 19 (2018–2019).

Søknad om pleiepenger fremmes alltid i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Departementet har fått bekreftet at det er mye informasjon om pleiepengeordningen i helsetjenestene. Nasjonal faglig veileder for sykmeldere (sykmelderveilederen) omtaler også pleiepenger ved barns sykdom. Veilederen er bl.a. tilgjengelig via Helsedirektoratets nettsider. Det er også tilgjengelig informasjon om pleiepenger, hovedsakelig rettet mot pasienter, brukere og pårørende, via helsenorge.no og på nav.no. Helse- og omsorgsdepartementet legger til grunn at sykehussosionomer, spesielt de som jobber på barneavdelinger, er godt kjent med ordningen. På bakgrunn av dette anses pleiepengeordningen som tilstrekkelig kjent i det kommunale og statlige hjelpeapparatet. Anmodningsvedtaket anses dermed som fulgt opp.

Unntak når den som har omsorg for barn og ikke har mulighet for å være i arbeid

Vedtak 131, 10. desember 2018

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at det gjøres unntak fra lov om folketrygd § 9-11 andre ledd første punktum når den som har omsorg for barnet ikke har mulighet til å være i arbeid mens barnet har tilsyn av andre fordi han eller hun har hatt tilsyn og pleie av barnet på natten og dermed har behov for hvile, eller det er nødvendig å være i beredskap.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 12 L (2018–2019), Innst. 93 L (2018–2019), Lovvedtak 19 (2018–2019).

Vedtaket er fulgt opp gjennom endringer i pleiepengeordningen i Lovvedtak 105 (2018–2019) etter behandling av Prop. 116 L (2018–2019), Innst. 375 L (2018–2019).

Følgeevaluering av pilotprosjektet med velferdsobligasjoner

Vedtak 294, 17. desember 2018

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en følgeevaluering av pilotprosjektet med velferdsobligasjoner og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2018–2019), Innst. 6 S (2018–2019).

Arbeids- og velferdsdirektoratet er sammen med Kriminalomsorgsdirektoratet gitt i oppdrag å gjennomføre en ekstern evaluering av pilotprosjekt med velferdsobligasjoner. Utlysning og tildeling av evalueringsoppdraget vil skje i løpet av høsten 2019. Arbeids- og sosialdepartementet vil rapportere om status for gjennomføring av evalueringen i årlige budsjettfremlegg. Anmodningsvedtaket anses med dette som fulgt opp.

Stortingssesjon (2017–2018)

Endringer i pleiepengeordningen

Vedtak 1, 11. oktober 2017

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i pleiepengeordningen som sikrer mer økonomisk trygghet og forutsigbarhet for foreldre med pleie- og omsorgsoppgaver.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Trontalen 2018.

Dette vedtaket er fulgt opp gjennom budsjettforliket inngått 22. november 2017 mellom de daværende regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet og samarbeidspartiene Kristelig folkeparti og Venstre, jf. Stortingets behandling av Innst. 15 S (2017–2018), gjennom endringer i pleiepengeordningen i Lovvedtak 19 (2018–2019) etter behandling av Prop. 12 L (2018–2019), Innst. 93 (2018–2019) og gjennom endringer i pleiepengeordningen i Lovvedtak 105 (2018–2019) etter behandling av Prop. 116 L (2018–2019), Innst. 375 L (2018–2019).

Særaldersgrenser for ansatte i staten

Vedtak 42, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen vurdere, i samråd med partene i arbeidslivet, om dagens system med særaldersgrenser for ansatte i staten og statlige virksomheter bør endres, i tråd med utviklingen i samfunns- og yrkesliv.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Innst. 2 S (2017–2018).

I Prop. 87 L (2018–2019), avsnitt 12.4, viser departementet til at det er satt i gang en prosess med partene i arbeidslivet der målet med arbeidet er «å avtale en langsiktig pensjonsløsning for personer med særaldersgrense» og at prosessen som omfatter pensjonsregler for personer med særaldersgrense skal være avsluttet 1. november 2019. Partene er enige om at arbeidet ikke skal gi føringer for hvilke stillinger/oppgaver som i fremtiden skal ha særaldersgrense eller hvilke aldersgrenser som skal gjelde. Det skal avklares i en senere prosess.

Sikre økonomisk trygghet for foreldre til alvorlig syke barn gjennom pleiepengeordningen

Vedtak 163, 11. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag som ivaretar selvstendig næringsdrivende og frilansere som får alvorlig syke barn, slik at de ivaretas med tilsvarende pleiepengerettigheter som arbeidstakere.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:17 LS (2017–2018), Innst. 59 L (2017–2018).

I Prop. 1 S (2018–2019) redegjorde departementet for at selvstendig næringsdrivende og frilansere allerede i dag har tilsvarende rettigheter som arbeidstakere, og at regjeringen av den grunn ikke kunne legge fram et lovforslag. Departementet viser til Innst. 291 S (2018–2019) hvor det framgår at komiteen registrerer departementets redegjørelse, men opprettholder vedtaket i påvente av et forslag om å oppheve vedtaket. Departementet fremmer i tråd med dette et slikt forslag. Det vises til forslagsdelen i denne proposisjonen.

Økonomisk trygghet ved alvorlig syke barn (oppheve tidsbegrensning)

Vedtak 166, 11. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2018 fremme en egen sak for Stortinget om å utvide pleiepengeordningen, med rett til 100 pst. kompensasjon av tidligere inntekt, slik at pleiepenger også kan ytes etter 1 300 stønadsdager til personer som har omsorg for barn under 18 år som har en sykdom eller skade og som har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie og at ordningen dermed blir en tidsubegrenset ytelse for foreldre med varig syke barn.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:17 LS (2017–2018), Innst. 60 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp gjennom endringer i pleiepengeordningen i Lovvedtak 19 (2018–2019) etter behandling av Prop. 12 L (2018–2019), jf. Innst. 93 (2018–2019).

Pleiepenger og omsorgsdager (innføre karensdager)

Vedtak 167, 11. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring av en ordning der det ikke gis pleiepenger for de fem første dagene pr. barn i løpet av hele 18-årsperioden, såfremt foreldrene har fem omsorgsdager disponibelt i det pengepleieperioden starter.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:17 LS (2017–2018), Innst. 60 S (2017–2018).

Departementet la fram sin vurdering av vedtaket i Prop. 12 L (2018–2019). Departementet frarådet da å innføre bestemmelser om karensdager generelt, og frarådet spesielt den foreslåtte måten, da denne gir liten innsparing og relativt store administrative kostnader for Arbeids- og velferdsetaten, familiene og arbeidsgiver. Departementet viser til Innst. 291 S (2018–2019) hvor komiteen registrerer departementets redegjørelse, men samtidig opprettholder vedtaket og minner om regjeringens rett til å fremme forslag om at vedtaket oppheves. Departementet fremmer i tråd med dette et slikt forslag. Det vises til forslagsdelen i denne proposisjonen.

Pleiepenger og ikke opptjente rettigheter (rett for ikke-yrkesaktive)

Vedtak 168, 11. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilke konsekvenser det har å innlemme foreldre som ikke har opptjent rettigheter i ordningen.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:17 LS (2017–2018), Innst. 60 S (2017–2018).

Kontroll- og konstitusjonskomiteen kvitterte ut vedtaket i Innst. 291 S (2018–2019), og understreket samtidig muligheten for å følge opp vedtaket i andre sammenhenger. Regjeringen vil utrede en ordning for økonomisk trygghet for foreldre som ikke har opptjent rett til pleiepenger i tilknytning til Likeverdsreformen, jf. omtalen av vedtak 129, 10. desember 2018.

Utdanning mens man mottar dagpenger

Vedtak 319, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen utrede adgang til i større grad å åpne opp for å ta utdanning, herunder utdanning som gir studiepoeng, mens man mottar dagpenger.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

Det foreligger nå utredninger fra tre offentlige utvalg som bl.a. foreslår ulike utvidelser i adgangen til å ta utdanning mens man mottar dagpenger. Livsoppholdsutvalget (NOU 2018: 13) foreslår et forsøk med utvidet adgang til utdanning for dagpengemottakere som mangler grunn- og videregående skole, og Sysselsettingsutvalget (NOU 2019: 7) foreslår å utvide dette forsøket til å også omfatte høyere utdanning. I NOU 2019: 12, Lærekraftig utdanning, foreslås det å utvide adgangen til å ta utdanning som gir studiepoeng på mer generelt grunnlag. Departementet vil ta stilling til om og hvordan forslagene følges opp etter at høringene av NOU 2018: 13 og NOU 2019: 12 er avsluttet høsten 2019. Regjeringen vil deretter komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Vi viser til nærmere redegjørelse under kap. 2541, post 70.

Overgangsordning for fosterforeldre

Vedtak 321, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte, med en ytterligere vurdering av Stortingets anmodningsvedtak 11. mai 2017. Stortinget fastslår at regjeringen i sitt forslag etablerer en overgangsordning for fosterforeldre som mottar dagpenger eller AAP. Stortinget merker seg videre at det ikke er gjennomførbart å utvide ordningen ytterligere innen 1. januar 2018, også fordi det ikke er utredet hvordan ytterligere regelverksendringer knyttet til inntektsbegrepet og dets betydning for avkortning kan utformes.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

Regjeringen viser til at Fosterhjemsutvalgets utredning, NOU 2018: 18 Trygge rammer for fosterforeldre, var på høring våren 2019. Regjeringen mener at det mest hensiktsmessige vil være at videre utredning i lys av utvalgets anbefalinger og oppfølging av anmodningsvedtak 321, 15. desember 2017 skjer parallelt. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Utilsiktede virkninger av uførereformen

Vedtak 322, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en gjennomgang av utilsiktede virkninger av uførereformen basert på ligningstall for 2015 og 2016 ut fra målsettingen om at uføre skulle få en nettoinntekt fremover om lag på nivå med nettoinntekten frem til 1. januar 2015.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

I Prop. 1 S (2018–2019) ble det vist til at Arbeids- og sosialdepartementet og Finansdepartementet følger opp vedtaket ved en redegjørelse for beregninger av virkninger på uføres nettoinntekt i 2015 av omleggingen til nytt regelverk med uførereformen, jf. omtalen i Prop. 1 S (2018–2019) for Arbeids- og sosialdepartementet, side 194–197. Det ble ansett som lite hensiktsmessig å fremlegge tilsvarende beregninger basert på ligningstall for 2016 da uføretrygden og andre skattemessige forhold av mange grunner vil kunne endres over tid og påvirkes av mange andre forhold enn selve omleggingen til ny uføretrygd og lønnsbeskatning. Departementet viser videre til at kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 291 (2018–2019) har understreket at det i enkelte tilfeller er nødvendig å fremme forslag om at anmodningsvedtaket oppheves før rapporteringen kan avsluttes. Departementet fremmer i tråd med dette et slikt forslag. Det vises til forslagsdelen i denne proposisjonen.

Bilstønadsordningen for type 1-biler

Vedtak 428, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet 2019 fremme forslag om å gjeninnføre bilstønadsordningen for type 1-biler for personer i varig tilrettelagt arbeid.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:54 S (2017–2018), Innst. 98 S (2017–2018).

Høsten 2018 lyste Arbeids- og sosialdepartementet og Samferdselsdepartementet ut et oppdrag der det ble bedt om en helhetlig gjennomgang av transportordningene for funksjonshemmede. Gjennomgangen vil bl.a. ta for seg bilstønadsordningen, grunnstønad til transport, TT-ordningen med videre. SINTEF har fått i oppdrag å ferdigstille en utredning i desember 2019. På bakgrunn av denne utredningen vil regjeringen vurdere å gjøre endringer i eksisterende transportordninger, eventuelt se på mulighetene for en bedre samordning av disse. En del av vurderingen vil være hvorvidt andre transportordninger kan være en bedre løsning for denne gruppen enn stønad til bil. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter at gjennomgangen er avsluttet.

Bestillingsordningen av hjelpemidler

Vedtak 430, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen sørge for forbedringer i bestillingsordningen av hjelpemidler ved å forenkle administrative rutiner, gjennomgå sortimentet som inngår i ordningen, samt etablere flere eksterne lagre av statlige hjelpemidler i kommunene. Brukere og kommuner må sikres enklere tilgang til et bredt produktspekter med gode løsningsmuligheter.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Departementet viser til Innst. 291 S (2018–2019) hvor det framgår at komiteen registrerer departementets redegjørelse for oppfølging av vedtak 430 i Prop. 1 S (2018–2019), men forutsetter at regjeringen kommer tilbake med informasjon om fremdriften i og resultatet av arbeidet før vedtaket kvitteres ut. Arbeids- og velferdsetaten har siden 2018 arbeidet med ulike forsøk for å fornye og forbedre bestillingsordningen, bl.a. med en utvidelse av produktgruppene og bruk av eksterne lagre av statlige hjelpemidler i kommunene. Utvidet bestillingsordning er nå etablert i fem fylker. Erfaringene fra disse fylkene vil bli tatt med i utviklingen av en ny digital, nasjonal bestillingsordning. Forsøksordningen med eksterne lagre av statlige hjelpemidler har blitt evaluert. Ordningen gir stor gevinst for kommunene med tilgjengelighet av høyfrekvente hjelpemidler og bortfall av søkeprosess. Departementet vil komme tilbake med en nærmere redegjørelse for arbeidet i Prop. 1 S for 2021.

Bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet

Vedtak 431, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen iverksette arbeidet med å utvikle bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet slik at samhandlingen mellom brukere, kommune og stat blir mer smidig, bestillingsordningen styrkes og bruken av lokale lagre øker.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Departementet viser til Innst. 291 S (2018–2019) hvor det framgår at komiteen registrerer departementets redegjørelse for oppfølging av vedtak 431 i Prop. 1 S (2018–2019), men forutsetter at regjeringen kommer tilbake med informasjon om fremdriften i og resultatet av arbeidet før vedtaket kvitteres ut. Arbeids- og velferdsdirektoratet har igangsatt arbeidet med forbedringer av IKT-løsningene på hjelpemiddelområdet, og har som mål å digitalisere tjenestene i større grad i tiden som kommer. Dette skal bidra til mer tilgjengelige, mer fleksible og mer kompetente tjenester – både for kommunene og for brukerne. I første omgang er det igangsatt et arbeid med å forenkle fasen fra et behov oppstår til vedtak foreligger. I løpet av 2019 vil det bli igangsatt et arbeid med andre deler av formidlingsprosessen. Departementet vil komme tilbake med en nærmere redegjørelse for arbeidet i Prop. 1 S for 2021.

Brukerpass videreutvikles og styrkes

Vedtak 432, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen sørge for at ordningen med brukerpass videreutvikles og styrkes for å korte ned saksbehandlingstiden og bedre brukermedvirkningen i hjelpemiddelformidlingen. Brukerpassordningen skal være en del av tilbudet ved alle hjelpemiddelsentralene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Departementet viser til Innst. 291 S (2018–2019) hvor det framgår at komiteen registrerer departementets redegjørelse for oppfølging av vedtak 432 i Prop. 1 S (2018–2019), men forutsetter at regjeringen kommer tilbake med informasjon om fremdriften i og resultatet av arbeidet før vedtaket kvitteres ut.

Brukerpassordningen inngår som del av tilbudet ved alle hjelpemiddelsentralene. Arbeids- og velferdsetaten har sammen med brukerorganisasjonene igangsatt et arbeid for å fornye og revitalisere brukerpassordningen. Dagens ordning og praksis har blitt kartlagt, og hjelpemiddelsentralene har informert om ordningen. Arbeids- og velferdsetaten har sammen med brukerorganisasjonene arrangert tre workshops. Arbeids- og velferdsetaten har sammen med brukerorganisasjonene besluttet at informasjon til brukere og samhandlere oppdateres og gjøres lettere tilgjengelig. I tillegg utarbeides felles veileder om brukerpass og internrutiner for hjelpemiddelsentralene. Anmodningsvedtaket anses med dette som fulgt opp.

Økning av organisasjonsgraden

Vedtak 437, 31. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen fremme sak til Stortinget med forslag som bidrar til at organisasjonsgraden kan økes, som en anerkjennelse av betydningen av at mange arbeidstakere velger å være fagorganisert.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Erklæring fra Regjeringen Solberg.

I tråd med regjeringsplattformen vil regjeringen legge til rette for et organisert arbeidsliv og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Temaet følges opp i et samarbeid med organisasjonene i arbeidslivet. Dette skjer bl.a. innenfor rammen av Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, herunder en egen arbeidsgruppe som vurderer hva myndighetene og partene kan gjøre sammen for å bidra til økt organisasjonsgrad i arbeidslivet. Departementet viser til at kontroll- og konsitusjonskomiteen i Innst. 291 (2018–2019) har opprettholdt vedtak 437, 31. januar 2018 i påvente av at det fremmes en sak for Stortinget. Departementet viser videre til at kontroll- og konsitusjonskomiteen i Innst. 291 (2018–2019) har understreket at det i enkelte tilfeller er nødvendig å fremme forslag om at anmodningsvedtaket oppheves før rapporteringen kan avsluttes. Departementet fremmer i tråd med dette et slikt forslag. Det vises til forslagsdelen i denne proposisjonen. Se også utdypende omtale under hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv.

Vilkår for aktører som drifter helse- og omsorgstjenester

Vedtak 511, 27. februar 2018

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan det kan sikres at aktører som mottar offentlige tilskudd til drift av helse- og omsorgstjenester, har lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med det som gjelder i offentlige virksomheter.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:32 S (2017–2018), Innst. 123 S (2017–2018).

Høsten 2018 nedsatte regjeringen et offentlig utvalg som skal utrede offentlig finansierte velferdstjenester, jf. Stortingets anmodningsvedtak 182 av 12. desember 2017, jf. Innst. 43 S (2017–2018) om behandling av Dokument 8: 19 S (2017–2018). Utvalget skal også se hen til anmodningsvedtak 511 (2017–2018) og 595 (2017–2018) i sitt arbeid. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utvalget har fullført sitt arbeid.

Barnetrygden bør holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp

Vedtak 525, 6. mars 2018

«Stortinget ber regjeringen utrede hvorvidt barnetrygden bør holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp, og fremme sak for Stortinget på egnet måte.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:20 S (2017–2018), Innst. 149 S (2017–2018).

I Prop. 1 S (2018–2019) redegjorde departementet for sin vurdering om at det ikke er et treffsikkert eller godt tiltak å holde barnetrygden utenfor ved beregningen av økonomisk sosialhjelp for å sikre barnefamilier som mottar sosialhjelp bedre levekår. Departementet viser til Innst. 291 S (2018–2019) hvor det framgår at komiteen anser vedtaket ikke oppfylt ettersom det ikke er fremmet egen sak eller opphevelsesvedtak til Stortinget. Departementet fremmer i tråd med dette et slikt forslag. Det vises til forslagsdelen i denne proposisjonen.

I Prop. 1 S for 2020 foreslår regjeringen å øke barnetrygden med 300 kroner per måned for barn opp til fylte seks år med virkning fra 1. september 2020. Dette utgjør en årlig økning på 3 600 kroner. Som det framkommer av Granavolden-plattformen vil regjeringen sørge for at økningen i barnetrygd for denne gruppen også kan komme familier til gode som er avhengig av økonomisk sosialhjelp. Som en oppfølging av dette vil Arbeids- og sosialdepartementet øke statens veiledende satser for økonomisk stønad til livsopphold for kategorien barn 0–5 år med tilsvarende beløp som vedtatt økning i barnetrygden per måned i tillegg til ordinær prisjustering.

Endringer i arbeidsmiljøloven om ansettelsesforhold

Vedtak 547, 15. mars 2018

«Stortinget ber regjeringen i den varslede proposisjonen om forslag til endringer i arbeidsmiljøloven om fast ansettelse, midlertidig ansettelse i og innleie fra bemanningsforetak vurdere å fremme forslag til endringer som sikrer:

• en tydelig definisjon av faste ansettelser, hvor fast ansettelse innebærer at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, og at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder, samt hvor det understrekes at fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag ikke oppfyller lovens krav til fast ansettelse.

• en plikt for arbeidsgiver til å gi forutsigbarhet for arbeid og inntekt gjennom en arbeidsplan og som forhindrer kontrakter der arbeidstakere er fast ansatt med den konsekvens at de må stå til disposisjon hele tiden og likevel ikke være sikret mer enn en deltidsjobb.

• at adgangen til innleie begrenses slik at kun virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, kan inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie, og at virksomheten og bemanningsforetaket på forespørsel fra Arbeidstilsynet skal fremlegge dokumentasjon på at virksomheten er bundet av tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, og at det er inngått avtale med de tillitsvalgte.

• at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å føre tilsyn med innleie og sanksjonsmuligheter ved ulovlig innleie.

• forslagene må fremmes på et tidspunkt som gjør det mulig for Stortinget å fatte vedtak innen sommeren 2018.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:58 S (2017–2018), Innst. 131 S (2017–2018).

Anmodningsvedtakets kulepunkter 1–3 er ivaretatt gjennom Stortingets vedtak av lovendringer på grunnlag av Prop. 73 L (2017–2018) og Innst. 355 L (2017–2018). Når det gjelder kulepunkt 4, har departementet hatt ute på offentlig høring et lovforslag om at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å føre tilsyn med at innleiereglene etterleves, samt å gi pålegg og ilegge sanksjoner ved ulovlig innleie, slik det også ble varslet i Prop. 73 L (2017–2018). Det vises også til omtale av oppfølging av vedtak 821 fra 4. juni 2018. Regjeringen vil komme tilbake Stortinget på egnet måte når arbeidet er ferdigstilt.

Virksomhetsoverdragelse og svekkelse av pensjonsvilkår

Vedtak 595, 10. april 2018

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan det kan motvirkes at bruk av anbud i offentlig sektor, herunder ved virksomhetsoverdragelse og skifte av leverandør, svekker ansattes pensjonsvilkår.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:101 S (2017–2018), Innst. 197 S (2017–2018).

Regjeringen viser til at det nå er vedtatt ny pensjonsordning for offentlig sektor, som i større grad enn tidligere legger til rette for at de ansatte beholder opptjente rettigheter ved jobbskifte mellom offentlig og privat sektor, for eksempel som følge av konkurranseutsetting eller virksomhetsoverdragelse, jf. Stortingets behandling av Prop. 87 L (2018–2019). Høsten 2018 nedsatte regjeringen et offentlig utvalg som skal utrede offentlig finansierte velferdstjenester, jf. Stortingets anmodningsvedtak 182 av 12. desember 2017, jf. Innst. 43 S (2017–2018) om behandling av Dokument 8: 19 S (2017–2018). Utvalget skal også se hen til anmodningsvedtak 511 (2017–2018) og 595 (2017–2018) i sitt arbeid. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utvalget har fullført sitt arbeid.

Stans i offentlige ytelser i tilfeller der barn sendes ut av landet mot sin vilje

Vedtak 784, 29. mai 2018

«Stortinget ber regjeringen utrede om det kan iverksettes stans i utbetaling av flere offentlige ytelser i tilfeller der barn sendes til utlandet og holdes der mot sin vilje.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:118 S (2017–2018), Innst. 260 S (2017–2018).

Anmodningsvedtaket anses fulgt opp. Regjeringen har lagt fram en proposisjon (Prop. 129 L (2018–2019)) som foreslår at det stilles krav om bosted og opphold i Norge for rett til ektefelle- og barnetillegg. Det gis i dag ektefelle- og barnetillegg til en rekke ytelser. Endringene gjelder dermed dagpenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og alderspensjon etter kapittel 19 i folketrygdloven (til personer født til og med 1962), samt kvalifiseringsstønad og tiltakspenger.

Samordning med tjenestepensjon fra offentlig sektor

Vedtak 818, 4. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for en helhetlig presentasjon/gjennomgang av fremtidig levealdersjustering og samordning for personer med tjenestepensjon fra offentlig sektor i forbindelse med fremleggelsen av nødvendige lovendringer som følge av avtalen om ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 61 L (2017–2018), Innst. 343 L (2017–2018), Lovvedtak 67 (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp ved at det i kapittel 15 i Prop. 87 L (2018–2019) gis en helhetlig presentasjon/gjennomgang av framtidig levealdersjustering og samordning for personer med tjenestepensjon fra offentlig sektor. Prop. 87 L (2018–2019) Endringer i lov om Statens pensjonskasse, samordningsloven og enkelte andre lover (ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor) ble lagt frem 10. april 2019.

Kontrollfunksjon for å gjennomføre bestemmelsene i arbeidsmiljøloven

Vedtak 821, 4. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen utarbeide forslag til en kontrollfunksjon som skal føre tilsyn med, gi pålegg om og treffe enkeltvedtak for å gjennomføre bestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 1-7, kapittel 2 til kapittel 11, samt §§ 14-1 a, 14-5 til 14-8, § 14-9 andre ledd bokstav f andre punktum og andre ledd siste punktum, § 14-12, § 14-12 a, § 14-15 femte ledd og §§ 15-2 og 15-15. Forslaget til kontrollfunksjon legges fram for Stortinget på en egnet måte.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 73 L (2017–2018), Innst. 355 L (2017–2018), Lovvedtak 69 (2017–2018).

Departementet har hatt ute på offentlig høring et lovforslag om at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å føre tilsyn med at innleiereglene etterleves, samt å gi pålegg og ilegge sanksjoner ved ulovlig innleie, slik det også ble varslet i Prop. 73 L (2017–2018). Det vises også til omtale av oppfølging av vedtak 547 fra 15. mars 2018. Regjeringen vil komme tilbake Stortinget på egnet måte når arbeidet er ferdigstilt.

Utviklingshemmedes muligheter til et andre år på folkehøgskole

Vedtak 898, 12. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen oppheve den innstrammingen som har skjedd i utviklingshemmedes muligheter til å ta et andre år på folkehøgskole.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:172 S (2017–2018), Innst. 377 S (2017–2018).

Regjeringen legger til grunn at Stortingets intensjon er at flere skal få stønad til to år på folkehøyskole.

Opphold på folkehøgskole er vanligvis i ett år. Arbeids- og velferdsdirektoratet har gitt retningslinjer for muligheten til å få støtte til opphold for et andre år. Disse retningslinjene ble endret høsten 2017. Formålet med endringen var å presisere at støtte til et andre år bare skal gis i helt spesielle tilfeller, og at mangelfullt tilbud i hjemkommunen ikke er et argument for slik støtte. Bakgrunnen for presiseringen var en økning i antall søknader om stønad til forlenget opphold, samt at manglende kommunalt tilbud ble oppgitt som grunn i mange søknader.

Dersom vilkårene for støtte til et andre år på folkehøyskole skal mykes opp, krever det endring i folketrygdloven og/eller forskrifter gitt i medhold av denne. Arbeids- og sosialdepartementet vil utrede en eventuell endring i folketrygdloven for at flere skal få stønad til et andre år på folkehøyskole. Denne utredningen vil gjøres som ledd i regjeringens arbeid med Likeverdsreformen, slik at stønad til opphold på folkehøgskole kan ses i sammenheng med andre kommunale og statlige tilbud til og tiltak for ungdom og unge voksne med utviklingshemming.

Evaluering av allmenngjøringsordningen

Vedtak 909, 12. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen om å legge frem en sak med evaluering av allmenngjøringsordningen og vurdere å fremme forslag til forbedringer i denne ordningen.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:199 S (2017–2018), Innst. 388 S (2017–2018).

Arbeids- og sosialdepartementet har satt i gang en ekstern evaluering av allmenngjøringsordningen, som skal avsluttes i 2021. Når gjennomgangen foreligger, vil regjeringen ha et bedre grunnlag for å vurdere ordningen og regjeringen vil da komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Omfang og særtrekk ved ulike organiseringer

Vedtak 911, 12. juni 2018

«Stortinget ber regjeringa greie ut omfang og særtrekk ved organiseringar som franchise, konsern og liknande, med vekt på arbeidsgivaransvar og arbeidstakar sine rettar samt franchisetakar sin posisjon overfor franchisegivar.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:204 S (2017–2018), Innst. 392 S (2017–2018).

Arbeids- og sosialdepartementet har temaene nevnt i anmodningsvedtaket under utredning, herunder omfang og særtrekk ved arbeidsgiveransvar og arbeidstakerrettigheter ved organiseringsformer som franchise, konsern m.m. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte om oppfølging av vedtaket etter gjennomført utredning.

Bilstøtte klasse 2

Vedtak 1012, 15. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen snarligst, og senest i samband med budsjettet for 2019, vurdere om rett til bilstøtte klasse 2 også bør gis til mennesker som ikke har sterkt begrenset gangfunksjon, men som av andre grunner, for eksempel utviklingshemming med tidvis utagerende atferd, er avhengige av tilrettelagt bil.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 85 S (2017–2018), Innst. 400 S (2017–2018).

Anmodningsvedtaket anses fulgt opp. Budsjettforliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti av 20. november 2018 innebærer at ordningen for stønad til bil i gruppe 2 ble utvidet til også å omfatte brukere som er avhengig av spesialtilpasset bil som følge av tidvis utagerende atferd, jf. Innst. 15 S (2018–2019). Som følge av denne utvidelsen for stønad til bil i gruppe 2, ble bevilgningen under kap. 2661, post 74 økt med 32 mill. kroner i Statsbudsjettet 2019.

Stortingssesjon (2016–2017)

Medlemskap, Statens Pensjonskasse

Vedtak 108, punkt 47, 5. desember 2016

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme en sak med vurdering av å oppheve reglene som gjør at man må ha vært medlem av Statens pensjonskasse i tre år for å få rett til pensjon.»

Vedtaket ble truffet ved behandlingen av Meld. St. 1 (2016–2017) Nasjonalbudsjettet 2017 og Prop. 1 S (2016–2017) Statsbudsjettet 2017, jf. Innst. 2 S (2016–2017).

Vedtaket er fulgt opp ved at det i avsnitt 7.3.3 i Prop. 87 L (2018–2019) foreslås at man har rett til oppsatt påslagspensjon dersom samlet tjenestetid er minst ett år. Det vises også til at dagens regel som sier at personer med kort tid til aldersgrensen ikke skal bli medlem av pensjonsordningen, foreslås opphevet i proposisjonens punkt 7.2.3 slik at alle som står i aktiv stilling ved pensjonsalder vil få rett til pensjon. Alle offentlig ansatte som er født i 1963 eller senere vil tjene opp rett til alderspensjon etter nye regler.

Utsendte arbeidstakere og varslingsreglene

Vedtak 737, 1. juni 2017

«Stortinget ber regjeringa kome tilbake til Stortinget med forslag som sikrar at utsendte arbeidstakarar blir omfatta av varslingsreglane i arbeidsmiljølova.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 72 L (2016–2017), Innst. 303 L (2016–2017), Lovvedtak 93 (2016–2017).

Regjeringen viser til at spørsmålet om varslervern for utsendte arbeidstakere må vurderes i forhold til utsendingsdirektivet. Dette direktivet er nylig endret, jf. direktiv 2018/957/EU. Regjeringen har det nye direktivet til vurdering, med sikte på innlemmelse i EØS-avtalen og gjennomføring i norsk rett. Spørsmålet om hvorvidt utsendte arbeidstakere skal omfattes av varslingsreglene vil inngå i arbeidet med gjennomføring av endringene i utsendingsdirektivet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når dette arbeidet er ferdigstilt.

Innleie og Arbeidstilsynets tilsynsrolle

Vedtak 862, 9. juni 2017

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå og vurdere hvordan Arbeidstilsynet kan ha en mer aktiv tilsynsrolle når det gjelder vilkårene knyttet til innleie av arbeidskraft, herunder likebehandlingsreglene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:111 S (2016–2017), Innst. 391 S (2016–2017).

Departementet har hatt ute på offentlig høring et lovforslag om at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å føre tilsyn med at innleiereglene etterleves, samt å gi pålegg og ilegge sanksjoner ved ulovlig innleie, slik det også ble varslet i Prop. 73 L (2017–2018). Det vises også til omtale av oppfølging av vedtak 547 fra 15. mars 2018 og vedtak 821 fra 4. juni 2018. Regjeringen vil komme tilbake Stortinget på egnet måte når arbeidet er ferdigstilt.

Stortingssesjon (2015–2016)

Varslingsregler og styrking av varslervernet

Vedtak 564 av 5. april 2016

«Stortinget ber regjeringen sette ned en bredt sammensatt ekspertgruppe som skal gå igjennom dagens varslingsregler og komme med forslag til hvordan varslervernet kan styrkes.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:30 S (2015–2016), Innst. 205 S (2015–2016).

Varslingsutvalget, oppnevnt av regjeringen i 2016, la fram NOU 2018: 6 Varsling – verdier og vern 15. mars 2018. Regjeringen fremmet i Prop. 74 L (2018–2019) forslag til endringer i arbeidsmiljølovens regler om varsling som var en oppfølging av de fleste forslagene i Varslingsutvalgets innstilling. Lovendringene som har til formål å styrke varslervernet ble vedtatt i juni 2019, jf. Lovvedtak 70 (2018–2019) ved behandling av Innst. 315 L (2018–2019). Lovendringene trer i kraft 1. januar 2020. Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp.

Terskel for varsling

Vedtak 565 av 5. april 2016

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt vilkårene «forsvarlig varsling» og «kritikkverdige forhold» skaper en for høy terskel for varsling.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:30 S (2015–2016), Innst. 205 S (2015–2016).

Regjeringen fremmet i Prop. 74 L (2018–2019) forslag til endringer i arbeidsmiljølovens regler som ble vedtatt i juni 2019, jf. Lovvedtak 70 (2018–2019). Endringene innebærer bl.a. en klargjøring i lovteksten av vilkårene «kritikkverdige forhold», «forsvarlig fremgangsmåte» og «gjengjeldelse», som alle er sentrale begreper i varslingsregelverket. Presiseringen av disse begrepene vil gi et tydeligere og mer forutsigbart regelverk, noe som vil styrke varslernes situasjon og gjøre det enklere for virksomhetene å håndtere varsling på en god måte. Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp.

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2020 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5.2 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeids- og sosialdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30–49