Innledning

Russlands angrepskrig mot Ukraina er en trussel mot norsk og europeisk sikkerhet. Krigen har allerede fått store sikkerhetspolitiske, økonomiske og humanitære konsekvenser. Ut over den direkte trusselen mot Ukrainas selvstendighet, utfordrer Russlands angrep de normer og regler som har lagt grunnlaget for sikkerhet og velstand i Europa. Behovet for militær støtte til Ukraina er nødvendig, omfattende og tidskritisk.

Russiske styrker står for en brutal krigføring, og har ifølge troverdige rapporter begått grove krigsforbrytelser. På norsk side må vi ta inn over oss at faren for militær konflikt har økt. Denne erkjennelsen vil i større grad bli retningsgivende for valg av nasjonale målsettinger, strategier, planer, kapasiteter, strukturer, konsepter og budsjettprioriteringer.

Krigen i Ukraina har endret de sikkerhetspolitiske rammebetingelser også i Norges nærområder. Vi står overfor en stormakt med territorielle krav mot naboland som vil endre den internasjonale verdensorden. Russland forbereder seg på en langvarig konfrontasjon med Vesten, og Vestens relasjon til Russland er varig endret. Forholdet til vår nabo i øst vil i lang tid fremover være krevende. Det er ikke utsikter til å få et Russland som respekterer sine internasjonale forpliktelser, grunnleggende menneskerettigheter og andre staters utenrikspolitiske veivalg. Et konvensjonelt svekket Russland vil bli mer avhengig av kjernevåpen, og Kola-halvøya forblir sentral for den russiske gjengjeldelsevnen. Den militære situasjonen i nordområdene vil kunne få økt oppmerksomhet både på vestlig og russisk side.

I møte med et aggressivt Russland er samhold på vestlig side avgjørende. Norsk hovedlinje er å bidra til en felles tilnærming blant allierte og likesinnede i håndteringen av Russland. Som naboland kan Norge bli utsatt for økt russisk press. En fast og felles tilnærming på vestlig side er viktig. En felles tilnærming vil bli styrket med finsk og svensk NATO-medlemskap og et tettere nordisk samarbeid.

Finsk og svensk NATO-medlemskap endrer dynamikken i vår del av Europa. Det åpner nye arenaer for samarbeid, avskrekking og forsvar, og en rekke initiativer er tatt. Norge har en langsiktig ambisjon om forutsigbarhet og stabilitet i nordområdene. Samtidig må vi på kort sikt være forberedt på økt spenning, og på lengre sikt en usikker, men endret, russisk strategisk tilnærming til et samlet Norden i NATO. I tiden som kommer vil en på norsk side ha en spesiell årvåkenhet når det gjelder utviklingen av planverk, kommandoarrangementer og forsterkningskonsepter på vestlig side. Perspektivet med et samlet Norden i NATO åpner nye muligheter. Dette vil kreve grundige analyser, og er ikke gjort i en håndvending.

Forsvar av landet og trygghet for befolkningen er en av statens viktigste oppgaver. Forsvaret av Norge har siden andre verdenskrig vært basert på erkjennelsen av at sikkerhetsutfordringene mot Norge overgår det Norge vil være i stand til å stille opp med av kapasitet alene. Den helhetlige ivaretakelsen av norsk sikkerhet må, også i tiden fremover, hvile på både sterk nasjonal militær kapasitet, på det kollektive forsvaret i rammen av NATO og på bilateral støtte fra allierte land. Videre er utnyttelse av samfunnets øvrige ressurser avgjørende både for den nasjonale forsvarsevnen og evnen til å motta og samhandle med styrker fra allierte land. Forsvaret av Norge ivaretas gjennom nasjonal innsats ute og hjemme, og tilrettelegging for alliert innsats i Norge og i våre nærområder.

Utviklingen av Forsvaret går i riktig retning, og Norge står i dag bedre rustet til å ivareta våre sikkerhetsinteresser sammenliknet med for noen år tilbake, da forrige langtidsplan ble lagt frem. Status for Forsvaret er likevel ikke det den burde være, og regjeringens vurdering er at den vedtatte langtidsplanen la til grunn en for høy samlet risiko i gjennomføringen.

Regjeringen har identifisert utfordringer i gjennomføringen, som sammen med endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser, stiller Norge overfor særskilte utfordringer. Denne regjeringen følger opp hovedlinjene i langtidsplanen, men har gjennom Meld. St. 10 (2021–2022) pekt på utfordringer i gjennomføringen og justeringer i veivalg og prioriteringer fremover. Gjennom Prop. 78 S (2021–2022) har denne regjeringen i 2022 styrket Forsvaret ut over langtidsplanen for å møte den krevende sikkerhetspolitiske situasjonen, og særlig vektlagt reaksjonsevne, tilstedeværelse og situasjonsforståelse, evnen til mottak og samvirke med allierte og bedre beredskap.

Vi må på norsk side ha et mer bevisst forhold til hva den teknologiske utviklingen betyr. Utviklingstakten stiller småstater overfor særskilte utfordringer, da det tar tid å omsette teknologiske nyvinninger i økt forsvarsevne. Trenden internasjonalt er at teknologiutviklingen for nasjonal sikkerhet og robusthet i økende grad utvikles i et samvirke mellom statlige styresmakter og samfunnet for øvrig. Dette gjelder særlig innenfor cyber, det ytre rom og forsyningssikkerhet. Forebyggende sikkerhet, etterretning og situasjonsforståelse blir viktigere i årene som kommer, og volum av egne styrker vil i stigende grad få en egenverdi. Vektleggingen av volum vil treffe hele Forsvaret og medføre at vi vil stå overfor vanskelige avveininger mellom drift og investering, vekslingsfeltet mellom dagens og morgendagens kapasiteter, og mellom konkurrerende målsettinger som alle er viktige for ivaretakelsen av norske interesser.

Fra norsk side må vi forholde oss til ytterligere konkurranse og konfrontasjon mellom stormaktene. Det er viktig å arbeide målbevisst og langsiktig for å unngå at vi mister innflytelse på viktige faktorer for norsk sikkerhet. Statlige og ikke-statlige aktørers bruk av sammensatte virkemidler gjør skillet mellom samfunns- og statssikkerhet mindre tydelig. I en situasjon der marginene kan være små, blir det mer krevende for småstater som Norge å ivareta nasjonal situasjonsforståelse og vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom.

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og Forsvarets innsats skal bidra til å forebygge og forhindre væpnet konflikt. I den nye sikkerhetspolitiske situasjonen blir evnen til avskrekking og forsvar stadig viktigere, men også mer krevende å ivareta. Det er nødvendig med et sterkt nasjonalt forsvar for å møte utfordringene Norge står overfor, sammen med NATO og våre allierte. I en uforutsigbar verden er det viktig at Forsvaret videreutvikles som et fleksibelt og forebyggende sikkerhetspolitisk instrument. Blir Norge eller allierte utsatt for press, anslag eller angrep, må Forsvaret kunne reagere raskt og med relevante styrker. Dette innebærer at Norge, innenfor en alliert ramme, må råde over relevante og tilstrekkelige maktmidler.

Regjeringen foreslår et forsvarsbudsjett for 2023 på om lag 76 mrd. kroner, som er en økning på nærmere 7 mrd. kroner fra 2022. Regjeringens budsjettforslag bygger videre på de økonomiske forutsetningene i langtidsplanen og tidligere års satsinger, og innebærer også i 2023 en betydelig bevilgningsøkning. Økningen vil legge til rette for at Forsvaret vil videreføre et høyt aktivitetsnivå i 2023 og at Forsvarets operative evne styrkes gradvis. Forslaget innebærer også betydelige omprioriteringer i forsvarsbudsjettet for å styrke driften av dagens forsvar og beredskap. Regjeringen legger opp til å prioritere betydelige ressurser til forsvarssektoren også i årene som kommer for å sikre en fortsatt styrking av Forsvaret og en modernisering av strukturen over tid. Regjeringen står med dette ved sin ambisjon om å styrke forsvarsevnen, herunder en styrking av Forsvarets operative evne og den nasjonale beredskapen på kort sikt og modernisering og utvikling på lengre sikt.

I den rådende sikkerhetspolitiske situasjonen prioriterer regjeringen å styrke den daglige driften i Forsvaret. Først og fremst må det forsvaret vi har virke godt. Grunnmuren må fortsatt styrkes og beredskapen bedres. Regjeringen foreslår å ytterligere styrke Heimevernet, sette av mer midler til EBA-vedlikehold, øke elevtallet ved Forsvarets skoler og forsere personellopptrapping fra 2024 til 2023.