Del 1
Innledende del

1 Mål og ansvarsområder for forsvarssektoren

1.1 Sikkerhets- og forsvarspolitiske mål

Norges og NATOs fremste strategiske mål er å unngå konflikt. Samtidig er vi beredt på å beskytte og forsvare nasjonale og allierte sikkerhetsinteresser om konflikt skulle oppstå. Dagens utfordrende sikkerhetspolitiske situasjon medfører at betydningen av både evne til troverdig og rask avskrekking og gjennomføring av stabiliserende tiltak har økt. Det samme har behovet for planlagt, forberedt og øvet evne til samvirke med allierte styrker, også i fredstid for tidlig avskrekkende effekt. Utviklingen forsterker også en risiko for at Norge vil kunne få mindre innflytelse over egen sikkerhet. Det vil kreve mer av Norge å opprettholde innflytelse i våre nærområder og ivareta egen sikkerhet. Samtidig er vi mer avhengig av alliert støtte og evne til samvirke.

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som mål å verne om norsk suverenitet, territoriell integritet, våre demokratiske verdier og styresett og vår handlefrihet mot politisk, militært og annet press. Den teknologiske utviklingen stiller Norge overfor både utfordringer og muligheter. Bruken av sammensatte virkemidler øker, og benyttes for å destabilisere og teste stater i fredstid. Klimaendringene vil i årene som kommer påvirke innretningen til Forsvaret på stadig nye områder. Det tradisjonelle skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet blir mindre tydelig.

Norge vil medvirke til å forebygge væpnet konflikt, og arbeide for fred og stabilitet innenfor en global, multilateral rettsorden tuftet på prinsippene som er nedfelt i FN-pakten. Forsvarssektoren skal bidra til å:

• Beskytte Norges befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur mot trusler, anslag og angrep fra både statlige og ikke-statlige aktører.

• Forhindre væpnet konflikt og fremveksten av trusler mot norsk og alliert sikkerhet.

• Fremme fred, stabilitet og videre utvikling av den internasjonale rettsorden.

• Forsvare Norge og allierte mot trusler, anslag og angrep i en alliert ramme.

De sikkerhets- og forsvarspolitiske målene utrykker hva regjeringen vil oppnå med sikkerhets- og forsvarspolitikken, og utgjør forsvarssektorens samfunnsmål.

NATO og det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Forsvarskonseptet angir at Norge forsvares som en funksjon av tre gjensidig forsterkende elementer: vår nasjonale evne, kollektivt forsvar gjennom NATO og bilaterale avtaler med nære allierte. Alle disse elementene understøttes av sivilt-militært samarbeid i rammen av totalforsvaret. Dette styrker nasjonens motstandskraft og utholdenhet, samt reduserer sårbarheten mot sammensatte trusler eller annen sikkerhetstruende virksomhet. Det er den samtidige kombinasjonen av nasjonal evne, kollektivt forsvar og tilstedeværelse og forsterkning fra nære allierte som utgjør vår samlede forsvarsevne. Kjernen i konseptet er Forsvaret og dets egenevne.

De dramatiske endringene i sikkerhetssituasjonen vi nå må forholde oss til er ikke tatt høyde for i gjeldende langtidsplan. Det er derfor nødvendig å styrke Forsvarets egenevne raskt med den overordnede målsettingen om å styrke evnen til avskrekking og forsvar sammen med allierte og partnere. Dette innebærer blant annet å styrke reaksjonsevnen og evne til tilstedeværelse, spesielt i nord, styrke evnen til mottak og samvirke med allierte allerede i fredstid, herunder økt samarbeid med Finland og Sverige, styrke utholdenhet og øke volum og styrke beredskap for krise og krig.

Målsettingene og forsvarskonseptet består, men en forverret sikkerhetspolitisk situasjon og økt alliert kriseforståelse etter invasjonen av Ukraina gir økt behov for årvåkenhet, beredskap og forventninger om større militære bidrag hjemme og ute. Se nærmere omtale av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i del I, 2 Tryggingspolitisk situsjon.

For å ivareta samfunnsmålet er det behov for fortsatt styrking og modernisering av forsvarssektoren. Evnen til utnyttelse av ny teknologi forventes å bli en stadig viktigere del av innsatsen for å styrke forsvarsevnen. Regjeringen er opptatt av at også forsvarssektoren skal medvirke til at internasjonale og nasjonale bærekraftsmål, herunder klima- og miljøpolitiske mål, nås. Sektoren utvikler bærekraft basert på FNs bærekraftsmål og NATOs strategiske konsept.

1.2 Om forsvarssektoren

Figuren under viser aktørene i forsvarssektoren:

Forstørr bilde

Forsvarsdepartementet har det overordnede ansvaret i sektoren og skal utvikle og implementere sikkerhets- og forsvarspolitikken i tråd med regjeringens politikk og Stortingets vedtak. Forsvarsdepartementet har ansvaret for helhetlig styring i sektoren i tråd med prinsippene for tillitsreformen og god statlig styring. Styringen skal basere seg på tillit, egenart, risiko og vesentlighet, og skal forenkles og gjøres mindre ressurskrevende. I praksis betyr dette at departementet utøver styring gjennom å fastsette mål for resultater og effekter, mens etatene har ansvar for innsatsfaktorer, ressurser og aktiviteter innenfor tildelte budsjettrammer. Etatsstyringen er endret i tråd med disse prinsippene fra 2020 til i dag, men Forsvarsdepartementet er fremdeles tungt involvert i ressurs- og aktivitetsstyringen til etaten på flere områder. Det medfører at etatene ikke kan ta fullt ansvar for egen måloppnåelse, og det forsinker beslutningsprosessene. Uklare roller og ansvar i sektoren har ført til ineffektivitet og til at gjennomføringsevnen ikke er god nok. Dette er tydelig på områder som strukturutvikling, IKT samt modernisering og effektivisering. Forsvarsdepartementet er i gang med å gjøre endringer i roller, ansvar og myndighet mellom departementet og etatene på flere områder. Målet med endringene er mer optimal utnyttelse av forsvarssektorens ressurser, og en forsvarssektor som er bedre i stand til å tilpasse innsatsen mot de til enhver tid høyest prioriterte målene.

Forsvaret er statens fremste virkemiddel for å kunne ivareta Norges sikkerhet mot eksterne trusler, anslag og angrep. Forsvarets oppgaver er Stortingets og regjeringens overordnede oppdrag til Forsvaret. Forsvarets planverk, struktur og operative kapasiteter skal utvikles for å kunne løse disse oppgavene. Forsvaret skal løse oppgavene fastsatt av Stortinget, innenfor et definert ambisjonsnivå og fastlagte rammer, og består av ni oppgaver fordelt på beredskap for krise og krig, fredsoperative oppgaver og krisehåndtering nasjonalt og internasjonalt. Se Forsvarets oppgaver lenger ned.

Øvrige etater i forsvarssektoren skal understøtte Forsvaret slik at Forsvarets oppgaver kan løses på en mest mulig effektiv måte. Forsvarets forskningsinstitutt skal gi den politiske og militære ledelsen forskningsbaserte og uavhengige råd til utvikling av forsvarspolitikk, forsvarsplanlegging og forvaltning av sektoren.

Forsvarsmateriell skal anskaffe, forvalte og avhende materiell for å understøtte Forsvarets oppgaver. Det forutsetter kostnadseffektive prosesser i tråd med vedtatte planer. Fornyelse og modernisering av materiell og eiendom, bygg og anlegg (EBA) er en viktig og nødvendig forutsetning for å opprettholde relevant operativ evne.

Forsvarsbygg skal understøtte Forsvarets operative evne og beredskap gjennom kostnadseffektive og funksjonelle EBA-tjenester og rådgivning. Forvaltning av sektorens EBA gjennomføres som en kombinasjon av egenproduserte tjenester og kjøp av varer og tjenester i det sivile markedet.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har ansvar for å følge opp forebyggende sikkerhet i sektoren. Forsvarsdepartementet har instruksjonsmyndighet overfor NSM i saker innenfor Forsvarsdepartementets ansvarsområde.

I tillegg til departementet og etatene i forsvarssektoren, har følgende aktører en rolle i å nå samfunnsmålene.

NATO og sentrale allierte

Den allierte rammen er avgjørende for forsvaret av Norge. En aktiv alliansepolitikk, innenfor NATO og i bilateral og flernasjonal ramme er derfor viktig. En demonstrert evne til å motta og samvirke med allierte forsterkningsstyrker er en forutsetning for effektiv avskrekking og forsvar. Norge bidrar til og påvirker det kollektive forsvaret i NATO gjennom vår nasjonale forsvarsevne, økonomiske tilskudd, bidrag i investeringsprogram og trening og øving. Norge samarbeider også bilateralt og multilateralt. Samarbeidet med nære allierte understøtter og komplementerer NATO-samarbeidet, og bidrar dermed til økt samlet alliert forsvarsevne.

Totalforsvaret

Totalforsvaret bygger på gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og sivile beredskaps- og myndighetsaktører. Totalforsvarskonseptet innebærer at samfunnets totale ressurser kan benyttes til å løse utfordringer mot både samfunnssikkerheten og statssikkerheten. Det handler om å utnytte samfunnets begrensede ressurser best mulig innenfor forebyggende arbeid, beredskapsplanlegging og håndtering av uønskede situasjoner og kriser.

I en alvorlig krisesituasjon og i væpnet konflikt vil Forsvarets behov for varer, tjenester og tilgang til infrastruktur overstige det Forsvaret selv disponerer. Sammen med kapasitetene til Forsvaret må det sivile samfunnet kunne støtte den nasjonale styrkestrukturen og de allierte forsterkningsstyrkene. Drivstofforsyning, transport og helsetjenester er eksempler på prioriterte områder sivilsamfunnet må understøtte med, særlig i tilknytning til mottak av allierte styrker og vertslandsstøtte.

Samarbeidet mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien

Forsvarssektoren anskaffer primært ferdigutviklet materiell, og mesteparten av materiellbehovet dekkes av internasjonale forsvarsleverandører. Om lag 30 pst. av materiellinvesteringen leveres imidlertid av norske virksomheter. Norsk forsvarsindustri bidrar betydelig til nasjonal beredskap, sikkerhet og forsvarsevne. Norsk forsvarsindustris evne til å levere materiell og tjenester til Forsvaret er strategisk viktig for Norge og vår sikkerhet. Samarbeidet med industrien tar utgangspunkt i Forsvarets behov for materiell og tjenester, og baseres på kostnadseffektive løsninger.

Regjeringens forsvarsindustrielle strategi legger til grunn at samarbeidet mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien skal ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser og Forsvarets behov. Videre skal strategien bidra til å opprettholde og videreutvikle en internasjonalt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri.

Forsvarets oppgaver

Forsvarets oppgaver er Stortingets og regjeringens overordnede oppdrag til Forsvaret. Forsvarets planverk, struktur og operative kapasiteter skal utvikles for å kunne løse oppdrag innenfor rammen av disse. Forsvarets ni oppgaver er redegjort for i inneværende langtidsplan (Prop 14 S (2020–2021) og sammenfattes som følger:

1. Sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar.

2. Forsvare Norge og allierte mot alvorlige trusler, anslag og angrep, innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar.

3. Avverge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser med nasjonale ressurser, herunder legge til rette for alliert engasjement.

4. Sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom overvåking og etterretning.

5. Hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter.

6. Ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder.

7. Delta i flernasjonal krisehåndtering, herunder fredsoperasjoner.

8. Bidra til internasjonalt samarbeid på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området.

9. Bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Forsvarets oppgaver fastslår Forsvarets rolle i forsvaret av Norge. Sammenhengen mellom den nasjonale og allierte innsatsen er styrende for forsvaret av Norge og Forsvarets utvikling. Forsvaret skal både følge utviklingen i vår omverden, varsle om trusler mot vår sikkerhet, avskrekke og om nødvendig forsvare Norge mot væpnet angrep. Oppgavene 1–7 er dimensjonerende for Forsvaret, og Forsvaret organiseres, utrustes, bemannes, ledes, utdannes og øves primært for å løse disse oppgavene.

2 Tryggingspolitisk situasjon

2.1 Nokre sentrale utviklingstrekk

Fundamentet for norsk tryggleik er i endring og faren for militær konflikt er aukande. Russland sitt åtak på Ukraina stiller Noreg overfor store utfordringar på kort og lang sikt. Dette stiller store krav til Noreg om å tenkja langsiktig samstundes som vi set i verk tiltak på kort og lengre sikt. Dette er både ei utfordring og ein moglegheit. Det tar tid å tilpassa Noreg si militære kraft til nye utfordringar. Store delar av forsvarsbudsjettet vil vera bunde opp av faste utgifter. Desto viktigare vert det å identifisera områda der vi kan gjera endringar. Her vert det viktig å sjå dei langsiktige verknadene av dei vala vi gjer her og no.

Verda er i endring og det er krig i Europa. I dag er samhandlinga mellom stormaktene meir kjenneteikna av konkurranse enn av samarbeid. Rivaliseringa er kvassare og meir open enn tidlegare. Rivaliseringa mellom stormaktene handlar ofte om eigen økonomisk vekst og økonomiske interesser som del av eit breiare strategisk bilete. Vi er samstundes vitne til eit maktspel der geopolitikk, verdiar og politiske mål i enkelte høve går føre økonomiske interesser. På fleire vis har Kina og Russland funne saman, dei delar fleire strategiske mål, men viktige motsetnader mellom dei held samstundes fram. Mot dei står Vesten meir eller mindre samla. Noreg er ein del av dette maktspelet. Sjølv om Noreg er ein småstat, er det ikkje likegyldig kva Noreg gjer og ikkje gjer, kven Noreg samarbeider med og knyter seg til. Det er i vår interesse å trygga norsk suverenitet, territorial integritet, demokratisk styresett og politiske handlefridom. Som småstat kan vi ikkje gjere dette aleine, og det gir lita meining å sjå Noreg si militære kraft isolert. Til det er ubalansen overfor Russland for stor. Vi må også sjå den militære krafta i samanheng med kva vi kan forventa av militær støtte frå NATO, allierte og partnarar når den vert vurdert opp mot slagkrafta til ein motstandar.

Som småstat er Noreg utsett og har handsama denne utfordringa gjennom NATO-medlemskap og eit nært tilhøve og støtte til det internasjonale, regelbaserte systemet. No er dette internasjonale, regelbaserte systemet under alvorleg press. Stormaktrivaliseringa og svekka vilje til fleirnasjonale løysingar kan redusera FN si rolle og evne til å handla. Det vert difor viktigare å verna om og styrka FN.

Den strategiske konkurransen om politiske, økonomiske og militære interesser, verdigrunnlag og innverknad utspelar seg på tvers av alle samfunnsområde. Bruken av verkemiddel er brei og omfattar ulike strategiar for å påverka. Dette inkluderer å styrka eller svekka alliansar, søka eller oppretthalda teknologiovertak, trygga eigen økonomisk vekst og velstandsutvikling, regional innverknad på tryggleik, samt vern av demokratiske verdiar som t.d. rettstryggleik. For Noreg vert det viktig å identifisera kva som driv endringane. For å betra vår situasjon vert det viktig å identifisera og dokumentera kvar dei sentrale aktørane har fortrinn og kvar dei er sårbare. Som drivarar av endring er teknologi, samansette verkemiddel og klimaendringar særs viktige.

Den teknologiske utviklinga formar rammene for den militære utviklinga. Endringstakta er særs krevjande for småstatar. På mange område er sivil industri i front av utviklinga, og evne til omsetting av sivil teknologi til militær bruk vert avgjerande. Den teknologiske utviklinga skapar uvisse om tryggingspolitikken, mellom anna om og korleis det er mogeleg å forsvara seg. Dermed aukar risikoen for ustabilitet og eskalering. Utviklinga syner også at romteknologi for militær bruk vert viktigare. Teknologien opnar for at motstandarar kan rammast effektivt med lågare politisk risiko. Vi er også vitne til ei utvikling av teknologi som opnar for auka rekkevidde, potensial for øydelegging og presisjon. Samla inneber utviklinga redusert varslingstid og auka behov for vern.

Militær opprusting, modernisering av masseøydeleggingsvåpen og evne til konvensjonell og irregulær krigføring bidrar til at handlingsrommet for bruk av samansette verkemiddel aukar. Noreg må vera førebudd på å vera kontinuerleg utsett for samansette verkemiddel. Ei hovudutfordring er at desse verkemidla skapar dilemma på tvers av samfunnssektorane. Samarbeid mellom sektorane vert difor avgjerande. Tryggleik vert påverka av fleire faktorar. Evna til forsvar og militær makt vert meir knytt til andre maktmiddel og bruken av desse. Desse verkemidla viskar dessutan bort skiljet mellom fred og krig. Det kan vera vanskeleg å identifisera kva omfang, kompleksitet og verknad truslane har, og dermed setja i verk mottiltak. Vi må vera førebudde på auka etterretningsverksemd og påverknad mot Noreg framover. Dermed vert kontraetterretning og førebyggjande tryggleik viktigare.

Klimaendringar er ein alvorleg trussel mot fred og stabilitet i verda. Vi må være førebudd på at klimaendringar vil prega trusselsituasjonen, konseptutviklinga og kapabilitetsutviklinga på tvers av sektorane. Klimaendringane i dei polare regionane er omfattande og raske. Samstundes kan klimaendringane føra til auka økonomisk aktivitet i nordområda og dermed gi auka merksemd retta mot den militære aktiviteten. Overvaking vert viktigare og utfordringane med å skjula eigne aktivitetar og operasjonar vil auka. Klimaendringar kjem dermed til å påverka rammene for russiske strategiar i nordområda. Redusert omfang eller totalt bortfall av polisen som følgje av klimaendringar vil påverka rammene for aktiviteten i nordområda, mellom anna rolla til dei strategiske ubåtane.

USA har demonstrert eit tydeleg engasjement for europeisk og alliert tryggleik, og har ei leiande rolle i koordineringa av våpenhjelp frå vestlege land til Ukraina. Samstundes har USA i sitt tryggingspolitiske utsyn dei seinare åra helde fram med å leggja vekt på den auka stormaktrivaliseringa med Kina og Russland. Tilhøvet til og samarbeid med USA er avgjerande for norsk tryggleik, også i ei NATO-ramme. For Noreg er det av stor verdi å halda fram med ei framtidsretta vidareutvikling av samarbeidet med USA. I europeisk samanheng ser vi at særleg Storbritannia, Tyskland og eit samla Norden i NATO vert viktig for norsk tryggleik.

Russland vert ståande som ein dimensjonerande faktor for norsk tryggingspolitikk og korleis vi skal forsvara Noreg. Russland vil i høgste grad vera ei strategisk utfordring for Vesten og for NATO. På vestleg side har vektlegginga av målretta avskrekking og forsvar med retta tiltak for betre reaksjonstid, volum og uthald vorte stadig tydelegare. På norsk side bør vi vera budde på at denne vektlegginga vil auka i åra som kjem. Alliansen sine styringsdokument, planar og styrkestrukturar vil utfordra det enkelte medlemslandet. Noreg bør også vera budd på skjerpa krav til å vera til stade og til å auka innsatsen nasjonalt og i utlandet med større styrkeforband.

Interessa for nordområda vil auka både på russisk, kinesisk og vestleg side. På norsk side bør vi ha eit bevisst forhold til korleis vi ynskjer å handsama eit auka nærvær av militære kapasitetar i våre nærområde. Den tryggingspolitiske utviklinga gjer at behovet for relevant nærvær, truverdig avskrekking og stabiliserande tiltak i nord aukar, også i fredstid. Difor er nordområda regjeringa sitt viktigaste strategiske satsingsområde. Den auka aktiviteten stiller store krav til Noreg si evne til å koordinera og overvaka aktiviteten i nord.

Det er for tidleg å slå fast kva lærdomar Russland vil trekkja av krigen i Ukraina, og om vi bør førebu oss på modernisering, omorganisering og konseptuelle endringar. Russland har omfattande tryggingsinteresser i nordområda, og det er grunn til å tru at dei vert viktigare i åra som kjem. Mykje tyder på at Russland vil støtta seg tungt på sine kjernefysiske kapasitetar. Kolahalvøya er eit tyngdepunkt for russiske kjernevåpenstyrkar. Det vert viktig å danna seg eit bilete av kva auka vektlegging av kjernevåpen vil føre til for utvikling av styrkane, operativ innretning og strategiske målsettingar.

Framveksten av Kina som stormakt har vorte definerande og dimensjonerande for Vesten sin politikk i høve til omverda. Kina si utvikling som ei stormakt vert også reflektert i auka evne til nærvær i ulike delar av verda, politisk, økonomisk og etter kvart militært. Kina si rekkevidde og evne til påverknad aukar. Kina har dei siste åra kome høgare på EU og NATO sine dagsordenar. Kina har ein særskilt måte å operera på som utfordrar oss på nye vis. Den uttalte interessa for Arktis har utgangspunkt i tilgang på naturressursar og utsiktene til ei handelsrute i nord. Russland og Kina har styrka sitt strategiske samarbeid. Dei har sams interesse i å splitta og svekka vestlege land og USA si leiande verdsrolle. Dette kan på sikt virka destabiliserande. Russland vil truleg koma økonomisk og militært svekka ut av krigen i Ukraina. Det vert særs viktig å sjå om og korleis dette vil påverka samhandlinga med Kina, også i nordområda.

At Finland og Sverige truleg vert medlemmar i NATO er starten på ein ny epoke i nordisk tryggingspolitikk. Alle nordiske land vil dermed vera traktatfesta til gjensidig støtte i krise og krig innanfor ramma av NATO sin kollektive tryggingsgaranti. Ein slik folkerettsleg forpliktande avtale vil skapa grunnlag for eit vesentleg tettare tryggings- og forsvarspolitisk samarbeid. Det nordiske forsvarssamarbeidet vil verta meir føreseieleg og relevant.

Samarbeidet i NATO og det regulerte tilhøvet vårt til EU har danna ryggrada i og grunnlaget for norsk tryggleik. I ei verd der skiljeliner og motsetnader veks mellom Vesten på den eine sida og Russland og Kina på den andre, følgjer Noreg prosessen i EU om tettare samarbeid om tryggleik og forsvar nært. EU vil ikkje kunna erstatta NATO med omsyn til avskrekking, tryggleik og forsvar. Men EU kan med sine politiske og økonomiske verkemiddel, samt evne til krisehandsaming, utvikla seg til å verta eit viktig supplement. Dette må Noreg vera involvert i. Russland sin krig i Ukraina syner at breiare vestleg samordning har vorte heilt sentral for Noreg, våre allierte og likesinna.

Vektlegginga av auka volum for mellom anna å styrka evna til samvirke, nærvær og uthald i krig vil treffa heile Forsvaret. Det fører til at vi på norsk side vil stå overfor vanskelege avvegingar. Dette er mellom drift og investering, vekslingsfeltet mellom dagens og morgondagens kapasitetar, og mellom konkurrerande mål som alle er viktige for å ivareta norske interesser. Her vert det viktig å identifisera korleis auka volum vil påverka maktspelet, og dermed den relative forsvarsevna, mest. Korleis, i kva rekkefølge, når og kva delar av Forsvaret som bør prioriterast må vurderast nærare. Rivaliseringa med Russland vil vera prega av aktuelle utfordringar. Fredeleg rivalisering er betre enn rivalisering prega av spenning og konflikt, og det er difor i norsk interesse å tenkja langsiktig, vera pårekneleg og arbeida for lågspenning. I første rekke må Noreg styrka den relative forsvarsevna i ein langsiktig konkurranse med Russland. Då må det tenkjast dynamisk. På same måte som russisk politikk og praksis påverkar norsk og alliert forsvarsplanlegging, må vi tenkja nøye gjennom korleis norsk og vestleg tryggings- og forsvarspolitikk påverkar russisk tenking. Balansepolitikk må difor framleis utgjera eit viktig element i norsk planlegging.

Evne til å handtera heilskapen av dei utfordringane Noreg står overfor handlar om samfunnet si samla motstandskraft og ressursbruk, og Noreg si evne til å motstå samfunnsmessige sjokk. Dette er ein av grunnane til at regjeringa har nedsett ein forsvarskommisjon og ein totalberedskapskommisjon. Saman med eit fagmilitært råd vil dette gje regjeringa eit godt grunnlag for den komande langtidsplanen.

2.2 Drivarar av endring

2.2.1 Teknologi

Teknologiar som til dømes stordata, kunstig intelligens, autonomi, romteknologi, hypersonisk teknologi og kvanteteknologi vil verta viktigare for norsk tryggleik og forsvarsevne i åra som kjem. Utviklinga skjer i eit omfang, og med eit tempo og ein potensiell effekt på samfunnet, som har likskapstrekk med ein teknologisk revolusjon. Dei langsiktige konsekvensane for samfunnet og for forsvarssektoren er samansette og krevjande å sjå på førehand. Endringane påverkar alle politikkområde og sektorar. Dei forsterkar også ei igangsett maktforskyving mellom stormaktene på område som militær evne, økonomisk vekst og politisk innverknad. Det er sivil industri som i stor grad står for teknologisk utvikling. Evne til omsetting av sivil teknologi for militær bruk er ein avgjerande del av stormaktsrivaliseringa. Denne teknologiske utviklinga introduserer også nye truslar og sårbarheiter. Det er difor avgjerande å forstå trusselen, kva for verdiar den påverkar, kva for sårbarheiter som oppstår og korleis desse sårbarheitene kan reduserast og handterast.

Kombinasjonen av hypersonisk teknologi og romteknologi, som vi til dømes ser ved utviklinga av hypersoniske glidefartøy, utfordrar tradisjonelle system for missilforsvar. Det digitale rom, rombaserte tenester og det elektromagnetiske spekteret opnar for at aktørar kan ramma oss effektivt med låg politisk risiko. Nye teknologiske gjennombrot gir samstundes auka rekkevidde, større øydeleggingspotensial og betre presisjon. Til dømes kan kunstig intelligens i kombinasjon med romovervaking og langtrekkande våpen kunna endra sårbarheita til overflatefartøy og einingar. Det gir igjen reduserte varslingstider og auka behov for vern av kritisk infrastruktur både på sivil og militær side.

Den strategisk konkurransen og Russland sitt åtak på Ukraina har auka den strategiske verdien av både Arktis og det ytre rommet. Rombaserte tenester står sentralt i militære operasjonar og etterretning, og dei vert ein stadig viktigare komponent i samarbeidet med allierte, partnarar, og i NATO-fellesskapet. Norsk territorium, i både dei nordlege og sørlege polarområda, gjer at den tryggingspolitiske situasjonen og verdien av det ytre rom konvergerer i norske nærområde. Rombaserte kapasitetar vil verta viktigare for å oppretthalda handlefridommen til Noreg og NATO i nordområda. Samstundes som Noreg vidarefører og styrker romprogram med fokus på verksemd på havet og i Arktis, representerer norsk romsektor ein nisjekapasitet av global interesse.

Evna til situasjonsforståing i rommet må etablerast i samarbeid mellom Forsvaret, sivile aktørar og nære allierte. Etter kvart som satellittsystem vert stadig viktigare for stats- og samfunnstryggleiken, kan desse verta attraktive mål for fiendtlege åtak som fører til ein stor risiko for samfunnet si funksjonsevne og totalforsvaret si operative evne. Stormaktene utviklar ei rekkje antisatellittsystem som kan redusera funksjonaliteten til eller øydeleggja rombasert infrastruktur. Auka krav til redundans, reserveløysingar og meir robuste løysingar vil vera kostnadsdrivande.

Trusselen frå ny teknologi gjeld alle sektorar. Angrep mot mål som tradisjonelt har vore knytt til samfunnstryggleiken kan også ramma statstryggleiken. Teknologi som kan trua statar sin tryggleik er i aukande grad tilgjengeleg både for statlege og ikkje-statlege aktørar. Fleire aktørar utviklar evne til å utføra komplekse, offensive nettverksoperasjonar, der utnytting av infrastrukturen til ein tredjepart, operasjonar med sabotasjeformål og krypteringsvirus er karakteristiske trekk. Samstundes gjer den digitale utviklinga, så som utbreiinga av mobile plattformer, sosiale media og kunstig intelligens, at både Forsvaret og samfunnet elles er stadig meir sårbare for avanserte informasjonsoperasjonar.

2.2.2 Samansette verkemiddel

Alvoret i våre tryggingspolitiske omgivnadar gjer det meir truleg at samansette truslar får direkte eller indirekte konsekvensar for Noreg sin nasjonale tryggleik. Det er difor viktigare å styrka sentrale styresmakter si forståing av risiko knytt til samansette truslar og dei nasjonale tryggingsinteressene. I løpet av det siste året har vi vorte minna om korleis våre nasjonale tryggingsinteresser vert utfordra både direkte og indirekte. Putin-regimet sitt forsøk på å endra den europeiske tryggingsordninga er eit særs alvorleg døme, men både Kina og Russland utgjer på mange område truslar for Norge sine nasjonale tryggingsinteresser. Stormaktsrivalisering og samansette truslar vil truleg i større grad enn før prega våre omgivnadar i lang tid framover.

Samansette truslar er ei nemning på strategiar for konkurranse og konfrontasjon under terskelen for direkte militær konflikt. Slike truslar kan kombinera diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske og finansielle, etterretningsmessige og juridiske verkemiddel for å nå strategiske målsettingar. Bruken av verkemiddel er gjerne distribuert breitt, har ei langsiktig tilnærming, og kombinerer opne, fordekte og skjulte metodar. Forenkla kan ein seie at samansette truslar er aktivitetar frå framande statar som har som føremål å råka tryggleiken til Noreg direkte eller indirekte. Dette ynskjer dei å gjera under terskelen for væpna konflikt.

Skiljet mellom statstryggleik og samfunnstryggleik har vorte mindre tydeleg. Enkelthendingar kan inntreffa i ulike sektorar, innanfor privat og offentleg verksemd, på tvers av domene og til ulik tid. Dette gjer det meir komplisert å identifisera nøyaktig kva som er mest skadeleg eller viktig. Truslane sin verkelege kompleksitet og verknad kan vera ukjent eller underforstått når ein set i verk mottiltak. Samansette truslar utfordrar tidleg varsling, samt forståing av situasjonen og effektiv og samordna handtering. Samarbeid på tvers av sektorar er heilt avgjerande for å verna om våre verdiar.

Desinformasjon, politisk undergraving, militære aktivitetar for å senda politiske signal, oppkjøp av strategiske ressursar, kontroll over energiressursar, korrupsjon og utfordringar mot vår rettsorden er døme på ulike former for verkemiddelbruk som kan vera samansette truslar. Truslar om bruk av konvensjonell, irregulær og/eller kjernefysisk militærmakt skapar handlingsrom for bruk av andre verkemiddel og kan bidra til at desse vert meir effektive.

2.2.3 Klima og tryggleik

Klimaendringar vil i åra framover verta viktigare for tryggings- og forsvarspolitikken. Det er svært uvisst kor omfattande klimaendringane vil påverka tryggings- og forsvarspolitikken. Men dei vil truleg i aukande grad svekka evna statar har til å verna samfunn og folk. Dermed kan klimaendringar vera ein trusselmultiplikator. I dette ligg det at klimaendringar påverkar faktorar som kan bidra til å skapa eller forsterka konfliktar. Dette kan vera tørke og ørkenspreiing, smelting av is og heving av havnivået, flaum og uvær, eller knapp tilgang på naturressursar som vatn og jord.

For norsk tryggings- og forsvarspolitikk er effekten av klimaendringar i nordområda særleg tydeleg. Smelting av havisen kan opna for ny verksemd og nye aktørar i eit område som er strategisk viktig både for stormaktene og for Noreg. Dette kan gi utslag i auka interesse for potensielle naturressursar, nye seglingsmønster og endringar i det militære nærværet i regionen. Redusert omfang eller fullstendig bortfall av polisen som følgje av klimaendringar kan påverka korleis Russland opererer i nordområda. Samstundes kan krigar og konfliktar som heilt eller delvis skuldast klimaendringar skapa behov for meir bistand til sivil og militær krisehandtering i åra framover. Klimaendringane kan også påverka Forsvaret sine kompetansebehov, konsept, infrastruktur, materiell og logistikk. I Noreg kan det mellom anna oppstå utfordringar knytt til handtering av høgare havnivå, flaum, overvatn, sterk vind, ras og skred, medan Forsvaret i internasjonale operasjonar også kan møta andre klimaskapte utfordringar.

Klimaendringane og det grøne skiftet vil føra til at nye energiformer i framtida i stor grad vil overta for tradisjonelt drivstoff. For Forsvaret og NATO er forsyningstryggleik av energi avgjerande for å kunna operera. Det vil verta naudsynt å innføra ny teknologi som gjer Forsvaret mindre avhengig av fossilt drivstoff. Dei vala forsvarssektoren tek i dag, vil binda sektoren i lang tid framover. Det er difor viktig å planleggja med energiteknologi som både møter dei operative behova og nye krav til redusert klimaavtrykk. Vi viser til del III, 10 Oppfølging av FNS bærekraftsmål, for ein samla omtale av arbeidet med bærekraft i sektoren.

2.3 Aktørar

Det gir lita meining å sjå Noreg si militære kraft isolert. Den militære krafta må vurderast og vegast opp mot slagkrafta til ein mostandar, og mot kva ein kan forventa av militær støtte frå NATO, allierte og partnarar. Tryggingssituasjonen som følgje av krigen i Ukraina er ei alvorleg påminning om det.

2.3.1 Russland

Noreg sitt tilhøve til Russland vart endra som følgje av Russland si annektering av Krym i 2014, og ytterlegare forverra av angrepskrigen mot Ukraina i 2022. Russland har ettertrykkeleg vist vilje til å nytta makt mot eit fredeleg naboland i Europa, og har med dette endra sjølve grunnlaget for europeisk tryggleik. NATO sitt nye strategiske konsept omtalar no Russland som det «mest signifikante og direkte trugsmålet mot allierte sin tryggleik». Russland si framferd har sementert skiljet mellom statar i eit demokratisk og liberalt verdifellesskap på den eine sida, og autoritære statar på den andre. Dette skapar varige endringar som også Noreg må ta omsyn til. Russland er igjen den dimensjonerande trusselen, ikkje berre i nordområda, men for heile Europa.

Russland syner også ei evne til å kombinera vilje til bruk av militærmakt med eit breitt spekter av andre verkemiddel. Dette ser vi gjennom Russland sin bruk av desinformasjons- og påverkingsoperasjonar, påverking av val, forsøk på giftdrap og fleire døme på cyberåtak. Framferda viser at Russland har ein uroande stor vilje til å ta risiko. Dette vert forsterka av stadige russiske trugsmål om bruk av kjernevåpen. Vi må forventa at denne framferda vil halda fram, og kanskje vil verta styrka, i lys av at motsetningane mellom Russland og Vesten har vorte mykje tydelegare.

Russland har sidan 2008 gjennomført ei omfattande styrking av militærmakta. Dei har lagt vekt på å betra fleksibiliteten, mobiliteten og reaksjonsevna, også gjennom fleire og meir komplekse øvingar og militære operasjonar. Samstundes har krigen i Ukraina vist at den russiske militærmakta har betydelege svake sider. Krigen har dratt ut i tid, og Russland strevar med å nå måla sine. Krigen har også ført med seg store kostnader for Russland, både i form av sanksjonar og materielle tap. Russland kjem til å koma svekka ut av krigen, både økonomisk, politisk og militært. Eit svekka Russland kan raskt verta eit farlegare Russland. Svekka konvensjonell evne kan føra til eit auka fokus på kjernevåpen. Samstundes vil eit allereie isolert Russland ha lite å tapa politisk på å provosera Vesten ytterlegare.

Auka vektlegging av kjernevåpen gjer det særs viktig for Noreg å følgja tett med på russisk militær utvikling i nord. Dette grunna vår plassering attmed dei viktige russiske baseområda på Kola. Sjølv om dei konvensjonelle kapasitetane til Russland vil vera svekka på grunn av krigen, disponerer den russiske militærmakta framleis fleire typar våpen med stor fart, lang rekkevidde, moderne presisjonseigenskapar og høg gjennomtrengingsevne. Dei langtrekkande presisjonsvåpena set Russland i stand til å gjennomføra åtak frå store avstandar, og med kort varslingstid. Russland har militær kapasitet til å engasjera mål i alle delar av norsk territorium.

Vi kan forventa at dei russiske kapasitetane i nord framleis vil vera høgt prioritert, gitt den sentrale rolla som Nord-Atlanteren og Barentshavet spelar i det russiske bastionskonseptet. Det har i fleire år vore eit høgt nivå av russisk militær øvingsverksemd i nord. Gjennom øvingar har Russland mellom anna vist ei evne til å forstyrra allierte forsyningsliner over Atlanteren. Dette er ei strategisk utfordring for NATO. I eit slik scenario kan Noreg koma bak dei framskotne russiske forsvarslinene, med avgrensa høve til å ta imot allierte forsterkingar. Sjølv om vi ikkje ventar ei eskalering av krigen i Ukraina til nordområda, kan vi ikkje utelukka at den auka spenninga kan føra til misforståingar og enkelthendingar, også i desse områda. Vi forventar også at aktiviteten i området vil kunna auka, noko som i seg sjølv kan føra til større spenning. Dette stiller store krav til Noreg si evne til å koordinera og overvaka aktiviteten i nord. Den strategiske utviklinga i Nord-Atlanteren verkar inn på fleire av regjeringa sine prioriteringar i styrkinga av forsvaret av Noreg. Den russiske militære utviklinga er difor ein sentral faktor i den samla vurderinga av tryggings- og forsvarspolitiske utfordringar i norske nærområde.

At Sverige og Finland venteleg går med i NATO vil også påverka Noreg sitt tilhøve til Russland. Det er forventa at Russland vil møta den nye tryggingssituasjonen med auka militært nærvær både i nord og i Østersjøen, og med auka militær signalering. Vi må også vera budde på at Russland vil nytta ikkje-militære verkemiddel for å påverka den nordiske opinionen og fremma ein pro-russisk bodskap. Dette kan inkludera alvorlege cyberåtak frå russisk hald, eit verkemiddel som har vore nytta til dømes i Ukraina, og som også har ramma Norge tidlegare. Det har vore døme på at russiske fly har simulert åtak mot mål i Noreg. I tillegg har forstyrring av GPS-signal i samband med russisk militær øvingsverksemd på Kola ramma norsk sivil luftfart og beredskap. Dette er ikkje framferd som fremmar godt naboskap og samarbeid.

Russland si framferd er i seg sjølv ei viktig påminning om kvifor Noreg bør stå saman med allierte i tryggingspolitikken. NATO-medlemskapet er avgjerande for at Noreg skal kunna handtera det asymmetriske naboskapet med fast og pårekneleg politikk. Den russiske militære utviklinga tydeleggjer kor viktig tett og forpliktande samarbeid med NATO og våre nærmaste allierte er for norsk tryggleik. Noreg medverkar til NATO sin politikk om avskrekking og forsvar. Med det krevjande tilhøvet mellom NATO og Russland er det samstundes avgjerande å unngå misforståingar og uønskt eskalering.

Det bilaterale forsvarssamarbeidet med Russland vart suspendert i 2014 på grunn av Russland si folkerettsstridige annektering av Krym. Dette var i tråd med NATO sine avgjersler om å suspendera det praktiske, militære samarbeidet innanfor ramma av NATO-Russlandsrådet. Det bilaterale forsvarssamarbeidet har vorte ytterlegare innstramma som følge av krigen i Ukraina, men Noreg har framleis valt å halda fram med samarbeid på nokre område som er kritisk avgjerande for tryggleiken til sjøs og i lufta, og for ein stabil og pårekneleg situasjon i nærområda våre. Dette gjeld delar av samvirket innanfor kystvakt, grensevakt, søk og redning og mekanismane i Incidents at Sea-avtalen. I tillegg er den direkte lina mellom Forsvarets operative hovudkvarter (FOH) og Nordflåten framleis open.

2.3.2 Kina

Ukraina-krigen er eit vegskilje som også påverkar tilhøvet mellom Kina og vestlege statar. Presidentane Xi og Putin publiserte 4. februar 2022 ei felles erklæring, der dei stadfesta det strategiske partnarskapet mellom dei to landa og uttalte at potensialet for samarbeid er «utan grenser». Xi har seinare ikkje tatt avstand frå Russland si krigføring i Ukraina. Kina held fast at landet ikkje er part i den væpna striden, men Beijing si linje har svekka Kina sitt omdøme, og bidrar til at USA og EU har nærma seg kvarandre i synet på Kina.

Vestleg skepsis til Kina veks, og er styrka av Ukraina-krigen. Samstundes har økonomiske verkemiddel vorte ein viktigare del av tryggingspolitikken. Sanksjonar og tiltak knytt til handel har vorte viktige instrument i handteringa av interessemotsetnader. Vestlege statar har vist både vilje og evne til å setja i verk tunge tiltak mot Russland. Kina si haldning til Russland er også prega av frykt for å verta ramma av vestlege sekundærsanksjonar.

Kina vert sett som den einaste reelle og langsiktige strategiske utfordraren til USA. Framveksten av Kina som stormakt har vorte definerande og dimensjonerande for USA og amerikansk politikk. Kina si utvikling som stormakt vert også reflektert i auka kinesisk evne til nærvær i ulike deler av verda. Landet si evne til å påverka aukar, og Kina si økonomiske makt medverkar til at kinesiske næringsaktørar engasjerer seg økonomisk i vestlege land. Det skjer mellom anna i form av investeringar i, oppkjøp av og leveransar til næringsliv og infrastruktur. Det kan også skje i form av strategiske kjøp av eigedom.

Bruk av samansette verkemiddel er eit kjenneteikn på måten Kina opererer på. Leiinga i Beijing legg vekt på at ny sivil teknologi og kompetanse i størst mogleg grad skal kunna nyttast for militære føremål. Også nye militære kapasitetar medverkar til fleire kombinasjonar av verkemiddel, men i mindre grad. Kina vil militært truleg konsentrere seg om utviklinga i eigen region, knytt til Taiwan, Sør-Kinahavet og Aust-Kinahavet. Dette er i lys av USA si tradisjonelt sentrale rolle, og Kina sine ambisjonar, i regionen.

Stormaktsrivaliseringa er kvassare og klårare enn tidlegare. Eit svekka Russland kan verta endå meir avhengig av Kina, og kan risikera å måtta gi innrømmingar. Kina har interesser i Arktis, og ser på området som ein global allmenning. Men kinesisk aktivitet i regionen er framleis låg, og i denne regionen har Kina så langt ikkje utfordra havretten sine reglar. For Russland er Arktis sentralt for eigne tryggingsinteresser. Dersom Russland vert meir avhengig av Kina etter krigen, kan det også få konsekvensar i nordområda. Frå norsk side vil ein følgja utviklinga i nord nøye, inkludert korleis tilhøvet mellom Russland og Kina vil utvikla seg her.

Kappestriden mellom USA og Kina gjeld ikkje berre ny teknologi, men også kva slags nye kapasitetar partane klarar å produsera. Fleire og rimelegare plattformer kan utfordra og trua store og kostbare plattformer. USA si dominerande militærmakt vert utfordra av Kina. Folkets frigjeringshær, PLA, nyttar framleis russiske våpen og militær teknologi, sjølv om stadig fleire system er eigenproduserte. Russland si ganske mislukka krigføring i Ukraina gir difor grunn til å stilla spørsmål om kor effektive dei kinesiske militære styrkane eigentleg vil vera i strid, og kor godt samtrente dei ulike forsvarsgreinene i røynda er, trass i den kraftige moderniseringa og omorganiseringa av PLA særleg det siste tiåret.

NATO har følgt utviklinga av militære og andre relevante kinesiske kapasitetar. Kor viktig Kina er for alliert forsvar og tryggleik er eit sentralt spørsmål. Kina si rekkevidde og fotavtrykk i det euro-atlantiske området aukar, og har fleire tryggleiksrelaterte sider. På alliert hald er ein også meir merksame på samansette verkemiddel og bruk av ein kombinasjon av militære og ikkje-militære instrument. NATO er også i aukande grad opptatt av potensialet for samordning og samarbeid mellom Kina og Russland. Kina kan på sikt verta ei viktigare utfordring enn eit svekka Russland for NATO. USA sitt fokus og amerikanske ressursar er festa til Kina, og kan påverka korleis ein framtidig amerikansk administrasjon vil balansera USA sine interesser overfor Kina og Asia på den eine sida og Europa på den andre. NATO sitt nye strategiske konsept omtalar rolla til Kina og likeins effekten og potensialet av samarbeidet mellom Kina og Russland for alliert forsvar og tryggleik.

Stormaktene har ulike syn på kva køyrereglar som bør gjelda for internasjonalt samkvem, og på om engasjement gjennom fleirnasjonale kanalar og mekanismar tener interessene deira. Den auka rivaliseringa er merkbar politisk, økonomisk og militært, samt gjennom ein aukande teknologisk kappestrid, særleg mellom USA og Kina. Som utsett småstat har Noreg handtert stormaktsrivalisering og krig i Europa gjennom NATO-medlemskap og eit nært tilhøve og støtte til det internasjonale regelbaserte systemet. No er dette felles systemet under press.

Når USA vert meir opptatt av tilhøvet til Kina, vil Europa definera haldninga si og politikken sin overfor Kina i eit slikt perspektiv. Med den forverra internasjonale utviklinga vert det viktigare for Noreg å følgja ei nordisk og europeisk line overfor Kina. Noreg følgjer prosessen i EU om å styrka europeisk samarbeid om krisehandtering, forsvar og tryggleik tett. Ukraina-krigen har bidrege til å utløysa denne prosessen, og til auka samordning mellom NATO og EU. EU vil med omsyn til forsvar og tryggleik aldri kunne erstatta NATO, men kan ha potensial til å utvikla seg til eit supplement, der særleg politisk og økonomisk samordning og handsaming for å styrka felles tryggleik er viktig. Dette må Noreg forhalda seg til. Europa har tradisjonelt vore sentralt for norsk tryggleik. Samarbeidet i NATO og det regulerte tilhøvet vårt til EU har danna ryggrada og grunnlaget for norsk tryggleik i ei verd der skiljeliner og motsetnadar veks mellom dei store statane. Samstundes har Ukraina-krigen gitt auka samhald på tvers av Nord-Atlanteren. Den sentrale internasjonale rolla til Kina får såleis på fleire vis konsekvensar for norsk og alliert forsvar og tryggleik.

2.3.3 USA

Noreg sitt sterke tilhøve til USA har vorte stadfesta som følgje av Russland sin angrepskrig mot Ukraina. USA er ei stormakt og global tryggingspolitisk aktør, og i ramma av den auka globale stormaktsrivaliseringa legg USA relativt sett større vekt på Kina som den største strategiske konkurrenten. Vi kan samstundes sjå ei nyansering i korleis USA vurderer utfordringane frå dei to autoritære stormaktene. Medan administrasjonen ser på Kina som den største dimensjonerande langsiktige utfordringa, er det no Russland som er den akutte trusselen som må handterast på kortare sikt. Eit sentralt element i amerikansk strategi er at dette skal gjerast i tett samarbeid med europeiske allierte, både bilateralt og i ei NATO-ramme.

Den amerikanske administrasjonen legg betydeleg vekt på utvikling av USA si leiarrolle i internasjonale institusjonar og samarbeid med allierte og partnarar for å verna om eit ope internasjonalt system og demokratiske verdiar. USA har ei viktig pådrivarrolle både for vidareutviklinga av NATO og som bidragsytar til utviklinga av den militære eigenevna til Europa. I samsvar med målsetningane i NATO, har USA dei siste åra vore ein pådrivar innanfor NATO for at alle land i alliansen skal bruka minst to prosent av BNP på forsvar. Samstundes ser USA tryggingspolitisk handtering og militær styrkeallokering i eit globalt perspektiv, og etter mange år med operasjonar i Afghanistan og andre lavteknologistatar, førebur USA seg no i aukande grad på å kunna møta også meir likeverdige motstandarar, i første rekkje Kina og Russland. Det er difor i norsk interesse at vi held fram arbeidet med å vera ein relevant europeisk alliert og løfter fram norske perspektiv knytt til tryggleiksutfordringar i vår region, både i ei NATO-ramme og i dialogen med vår næraste allierte. Av særskilt interesse for Noreg er det at Arktis og nordområda får stadig større merksemd i amerikansk strategisk tenking, ikkje minst i lys av auka russisk og kinesisk interesse for nordområda og at Sverige og Finland søkjer medlemskap i NATO. Det amerikanske forsvaret gjennomfører fleire prosessar for å vidareutvikla og oppdatera militære operasjonskonsept. Dette vert også sett i samanheng med styrking av evna til avskrekking og utvikling av operativ fleksibilitet i lys av tryggingssituasjonen. Frå norsk side vert det lagt vekt på dialog med USA om konseptutviklinga, samt vurdering av korleis utviklinga kan påverka det bilaterale samarbeidet knytt til forsvaret av Noreg og NATO sin nordflanke.

Samarbeidet mellom USA og Europa har vore grunnleggjande for norsk og europisk tryggleik i meir enn 75 år. Amerikansk militært nærvær i Europa er eit konkret uttrykk for transatlantisk solidaritet og interessefellesskap. Sjølv om USA dei siste tiåra i aukande grad har retta merksemda si mot stillehavsregionen, er eit Europa prega av stabilitet og demokrati framleis viktig for USA. Utviklinga i Europa har dei siste åra vore prega først av den russiske folkerettsstridige anneksjonen av Krym i 2014, og deretter av Russland sitt angrep på Ukraina i 2022. Denne utviklinga har ført til ei stadig tydelegare line frå USA om at det er naudsynt at dei europeiske landa styrker sine respektive nasjonale forsvarsevner.

USA har i fleire år løyva store summar til forsvaret av Europa gjennom sitt europeiske avskrekkingsinitiativ, European Deterrence Initiative (EDI). Forløparen til EDI vart etablert for å forsikra austlege europeiske allierte om USA si vedvarande støtte til Europa etter den russiske annekteringa av Krym og destabiliseringa i Aust-Ukraina i 2014. Konseptet vart seinare utvida for ytterlegare å bidra til å styrka kollektivt forsvar og avskrekking i Europa etter fleire år med kutt og nedbygging av forsvaret i dei europeiske landa.

EDI er eit viktig element i den amerikanske tryggleiksgarantien i Europa, men det er ikkje nok om ikkje Europa sjølv bidrar til å styrka eigen forsvarsevne. Aukinga i forsvarsbudsjetta også i større europeiske land som Tyskland vil vera viktig for å sikra at USA vidarefører sin innsats i Europa. USA som global tryggingspolitisk aktør står overfor stadig auka krav til å vera til stade militært og til å ha evne til å handtera situasjonar og kriser. Tryggleik i eit globalt perspektiv og det transatlantiske tryggleiksfellesskapet vil difor vera tent med at dei europeiske allierte tar ei meir proaktiv haldning og auka ansvar for handtering av europeiske tryggleiksutfordringar også i ramma av NATO. Samla sett er dynamikken i den globale tryggingspolitikken med på å tydeleggjere behovet for å halda fram med vidareutviklinga av Noreg sitt tette bilaterale forhold til USA.

2.3.4 NATO og det transatlantiske samarbeidet

NATO-medlemskapet er kjerna i Noreg si evne til truverdig avskrekking og forsvar. NATO er tryggingspolitisk garantist for alle medlemslanda. NATO er både ein politisk og militær tryggingsallianse, der medlemslanda solidarisk er klare til å verna felles territorium, verdiar og interesser. NATO er ein unik tryggingsorganisasjon med ein integrert militær struktur, eit integrert kommandoapparat og ein permanent tilgjengeleg mekanisme for å ta politiske avgjerder. Verdifellesskapet mellom medlemslanda er eit viktig grunnlag for evna til planlegging, konsultasjonar og gjennomføring av vedtak.

NATO held fram med å tilpassa til seg ein varig endra tryggingspolitisk situasjon. Russland sin invasjon av Ukraina underbyggjer og styrker behovet for at denne utviklinga held fram og vert intensivert. NATO har respondert på ein klar måte og med samhald etter invasjonen, og tydeleg vist relevansen til alliansen i den noverande tryggingssituasjonen. At Finland og Sverige vil verta NATO-medlemmar er ei stadfesting av verdien av NATO og tryggingsgarantiane som eit slikt medlemskap inneber.

NATO sitt toppmøte i juni 2022 stadfesta samhaldet i alliansen og vedtok eit nytt strategisk konsept som stadfestar at NATO sine tre kjerneoppgåver vert vidareført (i. Avskrekking og forsvar, ii. Krisehandtering og iii. Tryggingssamarbeid). Desse tre oppgåvene skal bidra til NATO si evne til kollektivt forsvar og er i tråd med langsiktige norske prioriteringar. Sjå nærare omtale av den kollektive forsvarsevna i NATO under kapittel 3.2. Det inneheld tydelege vurderingar av russisk framferd, og skildar mellom anna for fyrste gong Kina som ein utfordrar i eit strategisk konsept. Det tek også omsyn til at NATO må være førebudd på nye truslar og har lagt til to nye domene, det digitale og det ytre rom. Allierte vart under toppmøtet samde om ei styrking av alliert territorium i aust, ei styrking av den politiske dimensjonen og auka fellesfinansiering av NATO si verksemd og ambisjonar.

NATO-samarbeidet er tufta på transatlantisk solidaritet og samarbeid, der aktiv amerikansk deltaking er avgjerande både for avskrekking og forsvar av alliansen. Både for alliansen og Noreg er det avgjerande at amerikanske styresmakter held fram engasjementet og støtta til NATO. Gjennom sitt svar på den russiske aggresjonen har USA demonstrert si avgjerande leiarrolle i det transatlantiske tryggingsfellesskapet. USA står for ein stor del av dei totale forsvarsutgiftene i NATO, og har over tid signalisert auka forventningar om at dei europeiske allierte må bidra meir. Søkjelyset på fordeling av byrdene mellom allierte vil halda fram også i åra som kjem.

Den militærstrategiske utviklinga på russisk side, og den strategiske verdien til Nordområda har fått mykje merksemd. Den endra kommandostrukturen og arbeidet med NATO sin maritime profil svarar på denne utviklinga. NATO-hovudkvarteret i Norfolk i USA, som mellom anna har ansvar for Nord-Atlanteren og forsterkingar over Atlanterhavet, er eit særs viktig element i dette arbeidet.

2.3.5 Nordisk og europeisk samarbeid

At Finland og Sverige vert medlemmar i NATO er starten på ein ny epoke i nordisk tryggingspolitikk. Det vil til dømes kunna vera strategisk hensiktsmessig å leggja til rette for alliert mottak langs den norske kysten og heilt ned til Gøteborg. Finland og Sverige vil ønske å nytta kommunikasjonslinene frå Oslo-området til Sør-Sverige, frå Trondheims-området til Midt-Sverige, og frå Narvik-området til Nord-Sverige og Finland. Finsk og svensk medlemskap vil difor føra til auka forventningar og behov for tilretteleggjing av alliert mottak for heile det nordiske området. Dette vil i så fall verta ressurskrevjande, men samstundes vera viktige bidrag både til avskrekking og forsvarsevne, også i fredstid. Tiltak i eit breitt omfang vil måtta vurderast i tida framover.

Regjeringa legg vekt på å halda fram med eit aktivt og omfattande regionalt samarbeid. Eit nærare forsvarssamarbeid i Norden medverkar til å styrka tryggleiken og stabiliteten i regionen vår. Dette er også i NATO si interesse. Det er i dag ei tett kopling mellom samarbeid i ramma av det nordiske Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO), det nordisk-baltiske samarbeidet, og i Northern Group-samarbeidet. Sistnemnde er eit uformelt samarbeid som, i tillegg til dei nordiske og baltiske landa, inkluderer Tyskland, Storbritannia, Nederland og Polen. Slik får fleire nære allierte eigarskap til sentrale spørsmål som vedkjem det nordeuropeiske området.

Eit viktig samarbeidsområde som er under utvikling er den britisk-leia Joint Expeditionary Force (JEF), der Noreg deltar. JEF utgjer et rammeverk for nært samarbeid mellom likesinna nordiske og nordeuropeiske land. Sett i lys av den alvorlege tryggingspolitiske situasjonen i Europa og finsk og svensk NATO-medlemskap vil samarbeidet i JEF verta viktigare framover. Det tysk-leia Framework Nation Concept (FNC) er også eit samarbeidsområde innanfor kapabilitetsutvikling og større styrkeformasjonar, og Noreg deltek aktivt i fleire kapabilitetsaktivitetar. Begge desse samarbeidsområda knyter nære allierte nærare til Noreg innanfor rammene av alliansen. Noreg deltar også i European Intervention Initiative (EI2) som er ein tryggings- og forsvarspolitisk arena utanfor EU-ramma som bidrar til å utfylla andre samarbeidsinitiativ. Målsettinga med EI2 er at deltakarlanda skal oppnå større gjensidig kjennskap til system, tenking og tilnærming i det enkelte landet. Dermed vil dei styrka den felles strategiske tenkinga og den operative evna til å delta i og gjennomføra operasjonar. Noreg var vert for forsvarsministermøtet i EI2 i 2022.

Den tryggingspolitiske utviklinga har ført til auka felles situasjonsforståing og tryggingspolitisk utsyn mellom dei nordiske landa. Ynsket til Finland og Sverige om å verta NATO-medlemmar er ei stadfesting av dette. Dessa landa har allereie auka samarbeidet sitt med NATO og USA dei siste åra. Nærområda vert i aukande grad prioriterte.

Eit meir likt tryggingspolitisk utsyn har ført til ein tettare dialog og meir samarbeid, mellom anna innanfor trening og øving. Dette har resultert i eit behov for, og ynske om, tettare tryggingspolitisk dialog og samarbeid i ramma av NORDEFCO, men også bilateralt og trilateralt samarbeid mellom dei nordiske landa. Visjonen for NORDEFCO-samarbeidet slår mellom anna fast at dei nordiske landa skal leggja til rette for «samarbeid i fred, krise og konflikt». Den tilhøyrande handlingsplanen gir konkrete mål mellom anna innanfor trening og øving, totalforsvar, cyber- og hybridtruslar, kapabilitetsutvikling, og logistikk- og materiellsamarbeid. Dette er viktig grunnlagsarbeid for å kunna setja i gang militært samarbeid på kort varsel.

Mogleg vidareutvikling av det nordiske samarbeidet om totalforsvar vil verta undersøkt i samråd med andre departement og etatane deira. I 2020 inngjekk Noreg, Finland og Sverige ein intensjonsavtale om samarbeid om operasjonsplanlegging. Avtalen går ut på å leggja til rette for samarbeid om operativt planverk mellom dei tre landa med sikte på koordinering av operasjonar på Nordkalotten. I 2021 inngjekk Noreg, Danmark og Sverige ein tilsvarande intensjonsavtale om operativt samarbeid i dei sørlege skandinaviske områda. Det er ein ambisjon om å utvida dette samarbeidet i ei større nordisk ramme. Dette er også i tråd med NORDEFCO-visjonen for 2025. Noreg har formannskapet for NORDEFCO i 2022.

I 2015 inngjekk Danmark, Finland, Noreg og Sverige ein folkerettsleg bindande avtale (traktat) om samarbeid på forsvarsmateriellområdet. Avtalen gjeld samarbeid om materiell og tenester til forsvarsformål mellom to eller fleire av partane i fred, krise eller krig. Dette samarbeidet har kome lengst innanfor ammunisjon og er her knytt til grunnleggjande avtalar om informasjonsutveksling. Dette samarbeidet kan fungera som eit rammeverk for utviding innanfor andre områder av forsyning. Det allereie etablerte nordiske samarbeidet innanfor trygging av forsyningar bør vidareførast og forsterkast ved finsk og svensk NATO-medlemskap. Det bør også vurderast om samarbeidet kan utvidast til andre departement med ansvar innanfor totalforsvaret.

2.3.6 EU

Den forverra tryggingssituasjonen i Europa dei siste åra har ført til at EU rettar større merksemd mot unionen si evne til å ivareta indre og ytre tryggleik. Dynamikken i EU på forsvarsområdet kjem til utrykk gjennom iverksetting av fleire initiativ, som permanent strukturert samarbeid (PESCO) og EU sitt forsvarsfond (EDF). Kommisjonen prioriterer iverksetting av forsvarsinitiativa og romfart. Utviklinga på det forsvarsindustrielle området vert i aukande grad sett i samanheng med utviklinga av EU sin indre marknad. EU sine reaksjonar mot den russiske invasjonen av Ukraina, i form av sanksjonar og finansiering av våpendonasjonar, har bidratt til å styrka ytterlegare unionen si tryggingspolitiske rolle. Dette kjem til uttrykk i EU sin nye tryggingsstrategi, Strategic Compass, som vart vedtatt av EU-rådet i mars 2022.

EU tar i samarbeid med NATO ei større tryggingspolitisk rolle i Europa. Noreg vil halda fram arbeidet med å styrka det tryggings- og forsvarspolitiske samarbeidet med EU, innanfor dei rammene som ligg i at vi ikkje er medlem av EU. Dette inneber mellom anna å vidareutvikla den tryggingspolitiske dialogen og samordninga med EU, inkludert tryggingspolitiske seminar og konsultasjonar, informasjonsutveksling med EU-kommisjonen, Europaparlamentet og EU-rådet, samt dialog med utvalde medlemsland. Regjeringa vil også bidra i det praktiske samarbeidet gjennom deltaking i EU sine krisehandteringsøvingar, og vurdera deltaking i EU-leia operasjonar og treningsmisjonar.

Noreg deltar i EU sitt forsvarsfond (EDF) i perioden 2021–2027. EDF er eit nytt program som skal bidra til å styrka og vidareutvikla den europeiske forsvarsteknologiske og industrielle basen gjennom fleirnasjonalt samarbeid om forsking og utvikling av forsvarsteknologi mellom styresmakter og industri. EDF er viktig for å sikra norsk forsvarsindustri og forsvarsforsking si tilgang til den europeiske marknaden, og kunna delta i utviklinga av relevante forsvarskapabilitetar. Vår deltaking i EDF må også sjåast i samanheng med andre sivile EU-program Noreg deltek i, inkludert innanfor forsking, innovasjon og romverksemd.

Noreg deltar også i fleire forskings- og teknologiutviklingsprosjekt, samt program for kapabilitetsutvikling i European Defence Agency (EDA). Vidare deltar Noreg i samarbeidet for militær mobilitet og i ulike militære øvings- og treningsaktivitetar. EU har opna for deltaking frå tredjeland i PESCO, og saman med USA og Canada deltar Noreg i PESCO-prosjektet for militær mobilitet. Prosjektet har som mål å betra evna til å flytta militære styrkar gjennom Europa, gjennom å byggja ned tidkrevjande hinder for å kryssa grenser med militære styrker. Militær mobilitet er eit prioritert område i EU-NATO-samarbeidet. Ei effektiv og rask evne til å flytta militære styrker over landegrensene er avgjerande for truverdet til NATO si evne til forsterking av allierte i krise og krig.

Noreg har gjennomført EU sitt direktiv om forsvars- og tryggleiksanskaffingar. Regjeringa deltek aktivt i Kommisjonen si ekspertgruppe for forsvars- og tryggleiksanskaffingar, der det vert diskutert kartlegging, analyse og vidareutvikling av EU sin indre marknad for offentlege anskaffingar til forsvarsformål. Deltaking i ekspertgruppa er svært viktig for å få innsikt i kva verknad direktivet har hatt på den europeiske forsvarsmarknaden, for å kunna diskutera juridiske problemstillingar med dei andre medlemslanda, og verta oppdatert på utviklinga i EU på rettsområdet.

Utviklinga i EU på det tryggings- og forsvarspolitiske området utfyller NATO og bidrar til det transatlantiske samarbeidet. Det er difor viktig at PESCO, EDF og andre initiativ i EU på det tryggings- og forsvarspolitiske området vert utvikla på ein open og inkluderande måte overfor NATO og allierte land som ikkje er med i EU.

2.3.7 FN

FN-pakta gir Tryggingsrådet i FN ansvar for å setja i verk kollektive tiltak for å fremma fred og global tryggleik. Utanom maktbruk legitimert av folkeretten er FN den einaste globale instansen som kan legitimera bruk av makt, og den viktigaste arenaen for å søka mellomstatlege løysingar på truslar mot internasjonal fred og tryggleik.

I ein periode etter tusenårsskiftet var det ei auke i talet på fredsoperasjonar. Denne tendensen har snudd, og er svakt på veg ned. Det er i dag likevel framleis 14 fredsoperasjonar, med innsats av om lag 110 000 personell frå over 100 medlemsland. Dei fleste av konfliktane er interne, prega av ein vanskeleg tryggingssituasjon, mange krigførande partar og vald mot sivilbefolkninga. Vern av sivile er difor ei hovudoppgåve for FN sine fredsoperasjonar. Stadig fleire FN-leia operasjonar har dei seinare åra fått meir robuste mandat, der styrkane har vorte autoriserte til å nytta militærmakt for å verna sivile.

Det er avgjerande med tydelege mandat frå Tryggingsrådet i FN, og vilje og evne til å gjennomføra desse. Noreg vart 17. juni 2020 valt inn i Tryggingsrådet for perioden 2021–2022.

Tryggingsrådet er det einaste organet i verda med mandat til å fatta bindande vedtak for alle medlemslanda på freds- og tryggingsområdet, og deltakinga gir Noreg ein unik sjanse til å påverka og vera synleg. Tryggingsrådet har, med referanse til prinsippet om Responsibility to Protect, vist seg handlekraftig ved å reagera på akutte situasjonar der ingen stormaktsinteresser vert utfordra. Den aukande stormaktrivaliseringa kan gjera det meir krevjande å oppnå semje i Tryggingsrådet. Det vil vera i Noreg og FN sine interesser at folkeretten vert forsvart, inkludert å bidra til å styrka Tryggingsrådet si evne til å bevara internasjonal fred og tryggleik. Krigen i Ukraina viser at Tryggingsrådet er makteslaust i møte med den største tryggingspolitiske krisa i vår tid. Då er det andre organ som viser handlekraft, og står i front for å verne om folkeretten. EU står no i første rekke.

2.4 Sentrale tema

2.4.1 Nordområda

Noreg må vidareføra ei fast og pårekneleg line i nord, og bidra til avskrekking med eit sterkt og truverdig forsvar i samarbeid med våre NATO-allierte. Forsvaret i nord skal gjennom daglege operasjonar og nærvær medverka til stabilitet og redusera potensialet for konflikt. Forsvaret har ei sentral rolle i suverenitetshevding, overvaking og bruk av styringsretten til lands, til havs og i lufta, og har dei seinare åra auka aktiviteten og nærværet i nord. Samla medverkar nasjonalt og alliert nærvære i nord også til truverdig avskrekking og forsvar. Det er viktig at Noreg held fram med å engasjera nære allierte i nordområda, slik at dei har kjennskap til den politiske og militære utviklinga i området. Fleire allierte land, særleg USA og Storbritannia, viser stadig større interesse for utviklinga i nord. Dei har ytra ønske om tettare samarbeid og auka nærvær i form av trening og øving i våre nærområde saman med norske styrkar. Dette er positivt for norsk tryggleik. Eit synleg, militært nærvær i nord bidrar til stabilitet og ei pårekneleg utvikling. Samstundes er det viktig at den samla militære aktiviteten skjer på ein måte og i eit omfang som ikkje rokkar ved stabiliteten i nordområda.

Med minkande havis i Arktis har det i fleire år vore aukande kommersiell interesse for transitt gjennom Nordaustpassasjen. Trafikken er førebels avgrensa, og i nær framtid er omfattande kommersiell trafikk mellom aust og vest via nordområda lite truleg. Derimot har det vore ein kraftig vekst i trafikken langs enkelte strekningar. At kommersiell aktivitet i nordområda aukar er i samsvar med regjeringa sin nordområdepolitikk. Samstundes inneber trafikken også ein auka risiko for ulykker og hendingar, mellom anna med auka fare for akutt forureining i nærområda våre.

2.4.2 Russland sin invasjon av Ukraina

Russland sin invasjon av Ukraina i februar 2022 har endra den tryggingspolitiske situasjonen i Europa på grunnleggjande vis. Russland har krenka alle ordningar som er laga etter 1945 for å fremja regelstyrt handsaming av konfliktar i Europa og hindra utbrot av krig. Etter alt å døma vil invasjonen halda fram i 2023. Det er særleg på tre område forsvarssektoren merkar utviklinga. For det første er det viktig å oppretthalda eit godt situasjonsbilete i nordområda, særleg med tanke på endringar i Russland sin beredskap rundt dei strategiske installasjonane på Kola-halvøya. For det andre vil Forsvaret vidareføra bidraga sine til NATO si forsterka rolle i Baltikum. Siktemålet er å visa alliert samhald og å hindra at Russland truar eller angrip allierte land i regionen. For det tredje vil Forsvaret vera budd på å halda fram støtta til Ukraina med våpen eller anna forsvarsmateriell om regjeringa skulle avgjera det.

Krigen i Ukraina vil kunna verta langvarig. Noreg vil halda fram å byggja opp under alliert samhald for å vidareføra effektiv støtte til Ukraina og redusera risikoen for at konflikta spreier seg til alliert territorium. Dette inneber også at Noreg støtter Ukraina sin forsvarskamp gjennom donasjon av forsvarsmateriell og opplæring. I denne samanhengen vert også omsynet til nasjonal beredskap, inkludert naudsynt grad av gjenanskaffingar, vurdert. Sjå nærare omtale av donasjonar og støtte til Ukraina under informasjonssaker i del III, 7 Informasjonssaker.

2.4.3 Finsk og svensk søknad om medlemskap i NATO

At Finland og Sverige truleg vert medlemmar i NATO er starten på ein ny epoke i nordisk tryggingspolitikk. Alle nordiske land vil vera traktatfesta til gjensidig støtte i krise og krig innanfor ramma av NATO sin kollektive tryggingsgaranti. Ein slik folkerettsleg forpliktande avtale vil skapa grunnlag for eit vesentleg tettare tryggings- og forsvarspolitisk samarbeid og gi auka forutsigbarheit og relevans i det nordiske forsvarssamarbeidet. Dette gjeld også innanfor vidareutvikling av operativt planverk på fleire nivå, inkludert eit samla nordisk perspektiv. Det vil til dømes truleg vera strategisk hensiktsmessig å leggja til rette for alliert mottak langs den norske kysten og heilt ned til Gøteborg. Finland og Sverige vil ynskja å nytta kommunikasjonslinene frå Oslo-området til Sør-Sverige, frå Trondheims-området til Midt-Sverige, og frå Narvik-området til Nord-Sverige og Finland. Finsk og svensk og medlemskap vil difor føra til auka forventningar og behov for tilretteleggjing av alliert mottak for heile det nordiske området. Dette vil verta ressurskrevjande, men samstundes vera viktige bidrag både til avskrekking og forsvarsevne, også i fredstid.

2.4.4 Terrorisme

Terrorisme er først og fremst ein trussel mot samfunnstryggleiken, men terroren kan ramma og lamma heile regionar. Valdelege ekstremistar er ei alvorleg tryggingsutfordring for Noreg og andre land. Terrornettverk, som mellom anna ISIL og Al-Qaida, har vist evne til å utføra terroråtak globalt. Tryggingssituasjonen i Midtausten er framleis ustabil. Sjølv om ISIL territorialt er nedkjempa utgjer dei framleis ein trussel. Også i Noreg må vi vera medvitne om at framandkrigarar som returnerer til vestlege land med kamperfaring, kan utgjera ein risiko for at enkeltmenneske i sårbare lokalmiljø kan verta ytterlegare radikaliserte. Dei siste åra har tryggleiken i Sahel og Nord-Afrika vorte verre. Dette er mellom anna som følge av framveksten av valdeleg ekstremisme, og framandkrigarar som har flytta hit frå mellom anna Midtausten. Ustabile nærområde har direkte implikasjonar for norsk og europeisk tryggleik. Forsvaret vil i 2023 framleis støtta styresmaktene i Irak i deira innsats for å nedkjempa ISIL. Dette gjer vi i ramma av den internasjonale koalisjonen for slå ISIL, som er sett saman av ei rekke militære, humanitære og diplomatiske delar. Forsvaret vurderer i kva grad dei kan gjera ein innsats framover for å setja land i Sahelregionen i stand til å ta betre vare på eigen tryggleik. Tilsvarande vil regjeringa si støtte til ulike samarbeidskonstellasjonar som nedkjempar av terrorisme førast vidare.

2.4.5 Masseøydeleggingsvåpen

Spreiing av masseøydeleggingsvåpen er ein alvorleg trussel mot internasjonal tryggleik. Masseøydeleggingsvåpen og spreiing av teknologi for langtrekkande leveringsmiddel er ein trussel mot europeisk tryggleik. Det internasjonale klimaet for nedrusting og ikkje-spreiing av masseøydeleggingsvåpen er prega av aukande polarisering, og stormaktsmotsetningar gjer seg gjeldande. NATO har slått fast at spreiing av masseøydeleggingsvåpen og ballistisk missilteknologi er ein aukande trussel. Frå norsk side støttar regjeringa etableringa av eit alliert missilforsvar. Utviklinga av dette held fram.

3 Status i sektoren

Forsvaret av Norge handler om hvordan Forsvaret innrettes for å beskytte verdier, fremme interesser og bidra til kollektiv avskrekking og beroligelse. Dette omfatter også beredskap for rask styrkeoppbygging og evne til forsvar av landet sammen med allierte i tilfelle væpnet konflikt. Det er gjennom hvordan Forsvaret opererer og opptrer sammen med andre nasjonale og allierte ressurser at Norge best utnytter egne fortrinn. Norges relative handlingsrom og innflytelse er størst før væpnet konflikt, og Forsvarets kapasiteter gir størst effekt for Norge når de er i stand til å operere slik at det gir norske myndigheter handlingsalternativer. Forsvaret av Norge er slik en kontinuerlig og helhetlig aktivitet for vern om norsk sikkerhet og norske sikkerhetsinteresser.

Måten Forsvaret skal løse sitt oppdrag på er forankret i forsvarskonseptet, se illustrasjon i figuren under. Forsvaret av Norge skjer langs tre hovedlinjer; den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilaterale forsterkningsplaner med nære allierte. De tre hovedlinjene i forsvarskonseptet blir støttet av totalforsvaret som også styrker samfunnets motstandskraft og utholdenhet, i tillegg til å redusere sårbarheten mot sammensatte trusler eller annen sikkerhetstruende virksomhet. Forsvaret av Norge forutsetter et sterkt nasjonalt forsvar som sammen med den allierte dimensjonen gir en troverdig evne til å forsvare landet. Et finsk og svensk medlemskap i NATO gir nye muligheter for å utvikle forsvarskonseptet med en styrket regional dimensjon. Russlands invasjon av Ukraina understreker betydningen av å se den nasjonale og allierte dimensjonen i sammenheng, også i fredstid og i en tidlig fase av en krise under utvikling. I neste omgang påvirker utviklingen rammene for vår forsvarsplanlegging.

Forstørr bilde

Dagens utfordrende sikkerhetspolitiske situasjon medfører at betydningen av både troverdig og rask avskrekking og stabiliserende tiltak har økt. Behovet for planlagt, forberedt og øvet evne til mottak og understøttelse av allierte styrker har økt, også i fredstid, for å kunne ha en tidlig avskrekkende effekt. Dette dreier seg ikke bare om volum, men også om evnen til å raskt nok kunne etablere egnet avskrekking i samarbeid med NATO og nære allierte, selv i fredstid og på meget kort varsel. Slik avskrekkingsevne er avgjørende for troverdigheten til Norges og NATOs fremste strategiske mål, samtidig som den underbygger den uttrykte viljen og evnen til å beskytte og forsvare nasjonale og allierte sikkerhetsinteresser dersom væpnet konflikt like fullt skulle oppstå.

Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom er under press. Det vil kreve mer av Norge å opprettholde innflytelse i våre nærområder og ivareta vår egen sikkerhet. Samtidig er vi mer avhengig av alliert støtte og evne til samvirke.

Kapittelet gir en overordnet status for utviklingen av forsvarsevnen langs de tre linjene i forsvarskonseptet, understøttet av totalforsvaret.

3.1 Nasjonal evne

Regjeringen er opptatt av at den nasjonale forsvarsevnen skal styrkes. Et sterkt nasjonalt forsvar med evne til å utnytte, legge til rette for og samvirke med alle komponentene i konseptet i hele skalaen fred, krise og krig er en grunnleggende forutsetning for å bygge nødvendig forsvarsevne. Således er Forsvarets operative evne kjernen i forsvarskonseptet og muliggjør maksimal utnyttelse av de øvrige elementene i forsvarskonseptet.

Regjeringen overtok implementeringen av en langtidsplan som var ambisiøs og som hadde til hensikt å utvikle Forsvaret for å håndtere fremtidens utfordringer. Forsvarets operative evne er styrket gjennom den økonomiske opptrappingen av forsvarsbudsjettet de senere årene. Det har vært nødvendig å øke tilgjengeligheten, reaksjonsevnen og utholdenheten til Forsvaret. Dette har resultert i bedret evne til å gjennomføre nasjonale operasjoner, kortere klartider og mer trening og øving. Like fullt er det fortsatt betydelige utfordringer og operative svakheter som krever prioriteringer og videre målrettet innsats. Hovedutfordringene ligger fortsatt innenfor beredskap for krise og væpnet konflikt. Samtidig er det viktige positive utviklingstrekk knyttet til alliert samvirke både mht. NATO og sentrale allierte. Samvirke i rammen av totalforsvaret har også en positiv utvikling.

Regjeringen igangsatte en gjennomgang av utfordringer i forsvarssektoren høsten 2021. Regjeringens vurdering, presentert i Meld. St. 10 (2021–2022), er at den vedtatte langtidsplanen la til grunn en for høy samlet risiko i gjennomføringen som skaper utfordringer og usikkerhet knyttet til den videre utviklingen av Forsvarets operative evne på kort og mellomlang sikt. Dette kommer særlig til syne ved utfordringer knyttet til utvikling og innfasing av nye kapabiliteter, evnen til å beholde og tilføre riktig personell og kompetanse og manglende gevinstrealisering. Samtidig mener regjeringen at det er svakheter i forsvarssektorens evne til samhandling på tvers, gjennomføringsevne knyttet til investeringer og virksomhetsutvikling, styrkestrukturens ytelse, forebyggende sikkerhet, reaksjonsevne og utholdenhet, logistisk understøttelse og vedlikehold av nytt og eldre materiell. Sektorens arbeid med å frigjøre ressurser gjennom modernisering og effektivisering som lagt til grunn i langtidsplanen er betydelig forsinket.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen utfordrer forsvarssektorens evne til å løse sitt oppdrag, slik dette er beskrevet i sektorens samfunnsmål og konkretisert gjennom forsvarskonseptet, Forsvarets oppgaver og utledede mål for forsvarsevne. Konsekvensene kommer blant annet til uttrykk gjennom økt behov for tilgjengelighet på personell og materiell i strukturen, ut over umiddelbar krisehåndtering. Forsvarssektoren må også forholde seg til indirekte konsekvenser gjennom prisøkninger, manglende råvare- og komponenttilgang og endrede rammebetingelser for øvrig.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen, kombinert med endrede forutsetninger, rammevilkår og status i gjennomføringen av gjeldende langtidsplan danner derfor grunnlaget for justeringer for å utnytte de samlede ressursene for å oppnå best mulig effekt. Slik kan det tilrettelegges for en bærekraftig utvikling av forsvarssektoren som gir mest mulig operativ evne til enhver tid. På bakgrunn av Russlands invasjon av Ukraina har regjeringen gjennom satsingen i Prop. 78 S (2021–2022) økt sine ambisjoner for Forsvarets beredskap og tilstedeværelse gjennom daglige operasjoner.

Under gjøres en nærmere vurdering av den nåværende nasjonale evnen langs beredskapsdimensjonen, målrettede daglige operasjoner, evnen til å utnytte og samvirke med NATO, andre allierte og aktørene i totalforsvaret og situasjonsforståelse, samt status i videreutviklingen av den nasjonale evnen i tråd med målsettingene i langtidsplanen.

3.1.1 Beredskap og evne til operasjoner i krise og krig

Forsvaret av norsk territorium vil involvere NATO allerede i den innledende fasen og skal kunne gjennomføres som integrerte allierte fellesoperasjoner ledet av NATO. Forsvarsforpliktelsen er gjensidig, og Norge må også kunne stille styrker til kollektivt forsvar av allierte. Evne til samvirke med NATOs kommandostruktur, allierte planverk og styrker til kollektivt forsvar av Norge og allierte er derfor avgjørende for forsvaret av norske sikkerhetsinteresser.

Det blir stadig viktigere å styrke evnen til samvirke med allierte styrker, samt evnen til å ta imot og understøtte våre allierte, også i fredstid. Regjeringens gjennomgang viser at dette ikke er tilstrekkelig tatt høyde for i vedtatt langtidsplan. Mottak av og understøttelse til allierte er også avhengig av sivil støtte i rammen av totalforsvaret. Et samlet Norden i NATO vil ha strategisk betydning for NATO, Norge, Finland og Sverige. Bilateralt samarbeid med nære allierte er en nødvendig del av den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge. Evnen til samvirke med relevante styrker fra USA og Storbritannia, og andre sentrale allierte blir særlig viktig.

Innenfor disse overordnede rammene handler Forsvarets beredskap om å være klar til strid på rett tid, på rett sted og med rett kapasitet, og utgjør Forsvarets evne til å respondere hurtig og adekvat innenfor angitte klartider og med tilstrekkelig utholdenhet. Troverdig beredskap bidrar også til mer effektiv og troverdig avskrekking. Samtidig er beredskapsklare avdelinger med kompetent personell og riktig materiell fundamentet for god evne til allierte fellesoperasjoner i krise og krig. Robust beredskap krever videre at Forsvaret innehar et tilgjengelig, oppdatert, øvd og avstemt operativt planverk, samt evne til alliert mottak og understøttelse i tråd med planverket.

Beredskapen er samlet sett blitt styrket gjennom 2021 gjennom målrettet innsats for å trekke allierte til forsvaret av Norge, arbeid med å oppdatere planverk, utvikle krigsoppsettingsplanene (KOP) og fylle styrkestrukturen. Satsingen på å innhente etterslep i vedlikehold, reservedeler og oppbygging av beredskapslager har gitt resultater, og regjeringen forventer at den positive utviklingen vil fortsette i 2023. Kravene til Forsvarets reaksjonsevne blir gradvis skjerpet, og klartidene har for deler av strukturen blitt redusert. Samtidig er det fremdeles utfordringer med spesielt materielltilgjengelighet og forsyningstilgjengelighet, som gjør at deler av styrkestrukturen i Hæren, Luftforsvaret og Sjøforsvaret ikke møter fastsatte krav. Det er også behov for å styrke evnen til alliert mottak, inkludert infrastruktur.

Logistikkunderstøttelsen for krise og krig er et område hvor det har vært utfordringer, blant annet knyttet til personlig bekledning og utstyr, og stridsavgjørende ammunisjon. Utholdenheten ble ved utgangen av 2021 fortsatt påvirket negativt av lave lagerbeholdninger innenfor både materiell og ammunisjon. I tillegg var det utfordringer med logistikkunderstøttelse for gjennomføring av vedlikeholdsprosesser og forsyningstjeneste. I 2021 og 2022 har Forsvaret derfor arbeidet for å forbedre egne logistikkprosesser, herunder organisering og styring på logistikkområdet.

Med tiltakene i Prop. 78 S (2021–2022) har regjeringen lagt til rette for å øke beredskapsbeholdningene, herunder ammunisjon, personlig bekledning og utrustning, materiell- og logistikkberedskap, reservedeler og drivstoffbeholdninger. Dette vil bidra til å øke reaksjonsevne og utholdenhet i krise og konflikt.

3.1.2 Målrettede daglige operasjoner

Forsvaret skal operere kontinuerlig for å være til stede med relevante kapasiteter i prioriterte områder og integrert i alle domener. Økt tilstedeværelse og aktivitet i nord er høyt prioritert. Trening og øving er en sentral del av kontinuerlige operasjoner og bidrar til tilstedeværelse, integrasjon med allierte, oppbygging av relevant beredskap, samt vedlikehold og utvikling av Forsvarets operative evne. Den kontinuerlige innsatsen omfatter også Forsvarets deltakelse i operasjoner utenfor Norge. Disse aktivitetene bidrar til norsk og alliert sikkerhet, alliert samhold og internasjonal stabilitet.

Nasjonale operasjoner

Forsvaret av Norge er en kontinuerlig og helhetlig aktivitet hver dag for vern om norsk sikkerhet og norske sikkerhetsinteresser. Forsvaret bidrar til dette gjennom å forstå våre omgivelser og operasjonsmiljøet, operere kontinuerlig og være til stede med relevante kapasiteter i prioriterte områder og alle domener. Dette innebærer at Forsvaret må ha evne til tidsriktig og tilstrekkelig til stedeværelse for å kunne utøve overvåkning og informasjonsinnhenting, episode- og krisehåndtering, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, kontraterroroppdrag, luftmilitær beredskap samt støtte opp under samfunnssikkerheten.

Alliert tilstedeværelse i det daglige og norsk evne til å operere sammen med allierte styrker er helt sentralt for vår og alliansens samlede avskrekkings- og forsvarsevne. Tidsriktig og tilstrekkelig tilgang på relevante kapasiteter for samvirke og koordinering med allierte er videre sentralt for innflytelse på alliert aktivitet i våre nærområder, og en forutsetning for en kombinasjon av avskrekkende og stabiliserende effekter som sikrer norske interesser og suverenitet.

Forsvaret har økt både operativ aktivitet og tilstedeværelse i prioriterte områder de siste årene, også som følge av en forverret sikkerhetspolitisk situasjon. Dette inkluderer forbedring tilknyttet mer målrettet trening og øving av relevant alliert og nasjonalt planverk, samt evnen til alliert samvirke og integrasjon i våre nærområder. Samlet sett er Forsvarets evne til å lede og gjennomføre daglige operasjoner i 2021 bedret fra 2020. Samtidig anses statusen som sårbar, og krigen i Ukraina har bidratt ytterligere til å forsterke behovet for et høyt aktivitetsnivå. Samlet medfører dette økt belastning på strukturen som helhet, inkludert ytterligere press på materiell- og personelltilgjengelighet. Økt operasjonstempo over tid vil kunne medføre personellmangel på kritiske områder, samt større behov for vedlikehold. Dette er blant annet en betydelig risiko i Sjøforsvaret. Kombinert med noe redusert tilgjengelighet på grunn av generasjonsskifte innenfor en rekke kapabiliteter, utfordrer dette til tider Forsvarets egenevne til effektiv oppgaveløsning.

Trening og øving er en sentral del av våre kontinuerlige operasjoner. Det er også en viktig forutsetning for at den norske forsterkningsmodellen er troverdig, og krever utstrakt evne til å understøtte alliert trening og øving. Dette ble tydelig understreket i Meld. St. 10 (2021–2022). Det siste året har Forsvaret gjennomført regelmessig trening og øving nasjonalt og i en alliert ramme, i Norge og norske nærområder, i tråd med Forsvarets planer. Utover dette har norske militære kapasiteter deltatt i alliert aktivitet i norske nærområder. Sammen demonstrerer dette norsk evne og vilje til å håndheve suverene rettigheter og forsvare hele landet. Omfattende aktivitet med sentrale allierte, og NATO samlet ved anledninger, er et sentralt element for troverdig avskrekking. Øvelse Cold Response som ble gjennomført i mars 2022 underbygger dette.

Forsvaret løser daglige nasjonale operasjoner, slik som grensevakt, kongevakt, kystvakt, overvåking og suverenitetshevdelse. Forsvaret har opprettholdt aktivitet og tilstedeværelse med operative kapasiteter i strategiske områder i nord. Økt russisk aktivitet har tidvis krevd omprioritering av Sjøforsvaret og Luftforsvarets ressurser for å kunne overvåke og følge aktiviteten. For Sjøforsvarets del var aktiviteten i 2021 lavere enn i forutgående år på grunn av nødvendig vedlikehold av sentrale kapasiteter. I 2021 bidro Forsvaret også sterkt til flere internasjonale operasjoner, og til sivil støtte i forbindelse med pandemien. Blant annet bidro Heimevernet til støtte av politiet ved grenseoverganger og ved Oslo Lufthavn.

Utviklingen i den sikkerhetspolitiske situasjonen i 2022 forsterket behovet for at Forsvaret må ha evne til tidsriktig tilstedeværelse med relevante kapasiteter i prioriterte områder for å verne om norske interesser og sikkerhet. Gjennom Prop. 78 S (2021–2022) har regjeringen lagt opp til at Forsvaret skal styrke evnen til å utføre målrettede daglige operasjoner ved tilstedeværelse og aktivitet i Norge og norske nærområder med prioritet i nord. De daglige operasjonene i nordområdene understøtter den norske evnen til overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse.

Regjeringen prioriterer aktivitet i nord med forsterket tilstedeværelse og bedret situasjonsforståelse. Dette underbygger regjeringens politikk som omfatter en kombinasjon av avskrekkende og stabiliserende effekter som skal sikre norske interesser og suverenitet, herunder en videreutvikling av forsvarsevnen i nordområdene. Regjeringen har blant annet økt ambisjonen for seiling med Marinens og Kystvaktens fartøyer i nordområdene i 2022. Også rammene for aktivitet i Hæren ble økt med det formål om at Hærens avdelinger kan øke treningsnivået i 2022, og samvirke mer med allierte avdelinger som trener og øver i Norge. Den økte aktiviteten vil kreve mer vedlikehold, og Prop. 78 S (2021–2022) legger derfor også til rette for økt vedlikehold slik at understøttelsen av den økte aktiviteten skal kunne styrkes innenfor den økte tildelingen. Mer trening og øving av Brigade Nord og Finnmark landforsvar bidrar til å bedre reaksjonsevnen og til å styrke det fellesoperative samvirket. Under pandemien har det vært nødvendig å redusere en del planlagt trening og øving for reservister, inkludert for Heimevernet. For å opprettholde og videreutvikle styrkestrukturens operative evne og beredskap i 2022, er det gjennom Prop. 78 S (2021–2022) lagt til rette for at trening av innsatsstyrkene og en økt andel av områdestrukturen i HV kan gjennomføres.

Norske styrker i utlandet

Norge avsluttet sin innsats i Resolute Support Mission (RSM) i Afghanistan i 2021, etter beslutninger i Norge og NATO. Forsvaret bidro til evakueringen av Kabul høsten 2021 etter Talibans raske maktovertakelse i landet.

Forsvarets internasjonale innsats er en integrert del av norsk sikkerhetspolitikk. Den allierte dimensjonen er tyngdepunktet i våre forsvarsplaner. Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina og en stadig mer truende fremtreden i Europa de senere år har ført til at det er lagt økt vekt på å bidra til NATOs kollektive forsvar. I 2021 og 2022 videreførte Forsvaret internasjonal innsats med vekt på bidrag til NATOs kollektive forsvar og innsats som er viktig for våre nærmeste allierte. Videre var innsats i FN-operasjoner viktige bidrag til internasjonal fred og sikkerhet og til en regelstyrt internasjonal orden.

Norge videreførte i 2021 deltagelse i NATOs fremskutte nærvær i Baltikum, Enhanced Forward Presence (eFP). På bakgrunn av Russlands invasjon av Ukraina og den endrede sikkerhetssituasjonen i Europa, økte Norge sin innsats i eFP i februar 2022 og planlegger å opprettholde en forsterket innsats. Norge videreførte også småskala kapasitetsbygging i land på Vest-Balkan og Georgia.

I 2021 og 2022 deltok Norge i koalisjonen Operation Inherent Resolve (OIR) i Irak. Styrken bidrar til å rådgi og assistere irakiske sikkerhetsstyrker. Norge besluttet også å delta i rådgivningsmisjonen NATO Mission Iraq (NMI) og har stilt med et mindre personellbidrag i 2021 og 2022. Det nasjonale logistikkelement i Jordan ble videreført. Forsvarets spesialstyrker trente og øvde i Jordan.

Norge deltok fra slutten av 2021 til april 2022 med en fregatt til en amerikanskledet flåtegruppe gjennom det amerikansk-ledete samarbeidsprogrammet Cooperative Deployment. Fregatten skulle i utgangspunktet kun delta til første kvartal 2022, men norsk deltakelse ble forlenget som følge av Russlands invasjon av Ukraina.

Norge deltok i 2021 og 2022 med et mindre antall stabspersonell i den maritime overvåkningsoperasjonen European Maritime Awareness in The Strait of Hormuz (EMASoH) i Hormuzstredet og i den maritime operasjonen Combined Maritime Force (CMF) i Bahrain.

Norge har siden 2016 koordinert en rotasjonsordning for transportfly til støtte for FN-operasjonen Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali (MINUSMA) i Mali og driftet en leir for å understøtte ordningen. Den norskledede ordningen og leiren blir avviklet høsten 2022. Nedtrekket skjer på bakgrunn av endrede forutsetninger for å delta i MINUSMA, herunder sikkerhetsutfordringene i landet og opptredenen til maliske myndigheter, samt utfordringer med å identifisere fremtidige deltakerland til rotasjonsordningen. Norge stilte i tillegg med et begrenset antall stabspersonell til MINUSMA. Norge videreførte deltagelsen i FN-operasjonene UNTSO (Midtøsten) og UNMISS (Sør-Sudan). Et mindre antall stabspersonell støttet den norske styrkesjef i UNFICYP (Kypros) i 2021 og 2022. Norge videreførte også et lite personellbidrag til den flernasjonale observatørstyrken MFO i Sinai, som overvåker Camp David-avtalen av 1979.

3.1.3 Evne til samvirke med NATO, allierte og totalforsvaret

Operativ evne i fred, krise og krig fordrer evnen til å gjennomføre fellesoperasjoner med allierte samarbeidspartnere og aktørene i totalforsvaret. Samvirke i rammen av NATO og i tråd med totalforsvarskonseptet er derfor avgjørende for nasjonens samlede forsvarsevne, og må planlegges og øves i fredstid. Innsatsen langs disse linjene må skje i et tett samspill, ettersom de står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre og har gjensidig forsterkende effekt.

Gjennom Prop. 78 S (2021–2022) er det lagt til rette for økt evne til samvirke og tilrettelegging for økt samtrening gjennom utvikling av forsvarssektorens skyte- og øvingsfelt. Det er videre igangsatt forbedring av lagringskapasitet for utstyr for allierte forsterkningsstyrker.

Forsvaret av norsk territorium mot alvorlige trusler, anslag og angrep skal kunne gjennomføres som integrerte allierte fellesoperasjoner ledet av NATO. Nasjonal håndtering av kriser må derfor sømløst kunne gli over til alliert og kollektivt forsvar. Interoperabilitet og evne til samvirke med NATOs kommandostruktur og allierte styrkebidrag er derfor avgjørende. Forsvaret må tilrettelegge for mottak og understøttelse av allierte forsterkninger, også i fredstid. Planverk for mottak og integrering av allierte forsterkninger på norsk territorium må holdes oppdatert, og må trenes og øves. Den kollektive forsvarsforpliktelsen er gjensidig og Norge må kunne stille norske styrker til kollektivt forsvar i bi- og multilateral innsats. Dette inkluderer å stille norske styrker til beredskap for NATOs hurtige reaksjonsstyrker, flernasjonale øvelser, beroligelsestiltak, kapasitetsbygging, preventive stabiliseringsoperasjoner, mer tradisjonelle fredsbevarende operasjoner og fredsopprettende operasjoner. I årene som kommer kan det bli mer aktuelt å operere med norske styrker under NATO-kommando.

Forsvaret har gjennom 2021 aktivt søkt anledninger til samvirke med allierte, internt i Forsvaret og med totalforsvaret. Samarbeid med allierte land, både i en bilateral og en multilateral ramme, er en viktig del av den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge. For å legge til rette for alliert forsterking er det avgjørende å styrke det operative samarbeidet med nære allierte i norske nærområder, også i fredstid. Trening og øving er derfor viktig for at Forsvaret skal være best mulig forberedt på å håndtere krise og krig sammen med allierte. Til tross for mindre trening og øving ved starten av 2021 på grunn av smittevern under koronapandemien, har den allierte aktiviteten i Norge og i våre nærområder i 2021 og 2022 gitt mange anledninger til samvirke. Øvelser som Cold Response i 2022 bidrar til å demonstrere alliert samhold og utvikler evne til å operere sammen på tvers av domener. Øvelsen underbygger også avskrekking mer direkte, ved å demonstrere alliert evne og vilje til samvirke i våre nærområder. Betydningen av alliert deltakelse er spesielt tydelig i en tid der NATO har sitt primære fokus på forsterkning av Øst-Europa for å berolige medlemsland som grenser til Ukraina, eller til Russland og deres allierte. Mottak og støtte til allierte forsterkninger fungerte tilfredsstillende under øvelsen, men må utvikles videre. Planverk for mottak og integrering av allierte forsterkninger på norsk territorium er nylig oppdatert. Den økte allierte tilstedeværelsen i norske nærområder har gitt mange anledninger til samvirke og har utviklet seg positivt. Dette inkluderer samvirket nasjonalt mellom F-35 og andre sentrale kapasiteter i Forsvaret, og med allierte. Dette bidrar til å demonstrere alliert samhold og utvikler evne til å operere sammen på tvers av domener. KNM Fridtjof Nansens deltakelse i Cooperative Deployment i 2021 og 2022, jevnlig deltakelse med fartøyer i NATOs stående maritime styrker og fellesoperativ samvirketrening med amerikanske strategiske bombefly i våre nærområder, har også bidratt meget positivt til styrket evnen til samvirke med allierte.

En beslutning om finsk og svensk medlemskap i NATO vil være positivt for Norge og NATO, men det vil også kreve arbeid fremover for å legge til rette for integrasjon og evne til samvirke, og oppdatering av nasjonalt og alliert planverk for å ta inn over seg den nye situasjonen. Som del av dette vil det bli behov for å se på om rammene for alliert trening og øving i Finnmark må oppdateres, jamfør retningslinjene Finland vil legge seg på. I 2023 gjennomføres den nasjonale øvelsen Joint Viking 23 og den nordisk øvelsen Arctic Challenge Exercise. I tillegg til norske avdelinger, vil deltakerne være allierte som allerede er på sin årlige vintertrening i Norge. Den neste store øvelsen er Cold Response 2024, som vil inngå som en del av NATOs Steadfast Defender 2024. Ved finsk og svensk medlemskap i NATO vil det være naturlig å utvikle denne øvelsen for best mulig utnyttelse av potensialet som ligger i felles nordisk forsvarsplanlegging.

Samvirket i rammen av totalforsvaret er avgjørende for nasjonens samlede forsvarsevne, og må planlegges og øves i fredstid. For Forsvaret er det viktig å sikre nødvendig sivil støtte i form av varer, tjenester og tilgang til infrastruktur for hele den nasjonale styrkestrukturen og allierte forsterkningsstyrker samtidig. Med håndtering av flere samtidige hendelser og gjennomføring av øvelser de siste årene har dialog og samordning mellom sivile og militære etater på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå vært av stor nytteverdi. For eksempel viste dette seg da Forsvarets ressurser støttet sivile beredskapsaktører i forbindelse med leirskredet på Gjerdrum og i den utvidede grensekontrollen som ble iverksatt under covid-19-pandemien. I Forsvarets øvelse Polaris Gram 2021 og 2022 deltok sentrale sivile totalforsvarsaktører, og liasonordningen fra sivile etater til FOH ble benyttet aktivt. Under forberedelsene til og gjennomføring av øvelse Cold Response i 2022 stod totalforsvarskonseptet sentralt i flere tilfeller, bl.a. bruk av sivile regionale og lokale ressurser i tilknytning til vertslandsstøtte og mottak av allierte. Tverrsektorielle øvelser og samhandling i rammen av totalforsvaret er et kontinuerlig arbeid som også blir viktig i 2023 for å opprettholde og styrke evnen til forsvar av landet vårt.

Evne til å kommunisere godt på graderte plattformer med sivile aktører er avgjørende for gjensidig støtte og samarbeid i totalforsvaret, og må videreutvikles. Omforent og helhetlig situasjonsforståelse er et ledd i dette og ligger til grunn for vurderinger om bruk av samfunnets ressurser i rammen av totalforsvaret. Informasjonsdelingen og bruk av kunnskap på tvers av sektorer er således viktig for Regjeringens videre arbeid med å bedre den helhetlige nasjonale situasjonsforståelsen, som igjen er avgjørende for totalforsvaret.

Når det gjelder bistand fra Forsvaret til andre offentlige myndigheter enn politiet og til andre beredskapsaktører arbeides det med en forskrift hjemlet i forsvarsloven. I forskriften skal det presiseres hva slags bistand Forsvaret kan gi og prosedyrene for støtte. Forskriften er en parallell til instruksen om Forsvarets bistand til politiet. Det særskilte samarbeidet mellom Forsvaret og politiet om blant annet bruk av helikopterressurser videreføres i 2023.

3.1.4 God situasjonsforståelse gjennom tilgjengeliggjort etterretning

Forsvaret skal gjennom overvåkings- og etterretningsvirksomhet være i stand til å gi rettidig varsling om situasjoner og utviklingstrekk som er av betydning for norsk suverenitet og norske interesser. Formålet med Forsvarets overvåkings- og etterretningsvirksomhet er å opprettholde god situasjonsforståelse for til enhver tid å kunne bidra til beslutningsgrunnlag for politiske myndigheter, herunder sivile aktører, og Forsvarets ledelse.

Regjeringen har i tråd med langtidsplanen fortsatt den teknologiske og kapasitetsmessige moderniseringen av Etterretningstjenesten. I tillegg har Etterretningstjenesten blitt styrket i 2022 for å bedre evnen til situasjonsforståelse og nasjonal kontroll i nordområdene. Regjeringen følger opp denne styrkingen med et forslag om å øke bevilgningen til Etterretningstjenesten også i 2023. Dette gir økt evne til nasjonal situasjonsforståelse i nord, ut over ambisjonene i langtidsplanen, og bidrar til økt kapasitet, kompetanse og relevans innenfor tjenestens ansvarsområde.

Hele Forsvarets operative struktur skal kunne bidra med å innhente, sammenfatte, analysere og videreformidle informasjon. Den nasjonale etterretningskapasiteten skal også støtte operasjoner hjemme og ute på operasjonelt og taktisk nivå. Innfasing av nye kapasiteter vil bidra til å forbedre Forsvarets overvåkings- og etterretningsvirksomhet.

3.1.5 Langsiktig utvikling av nasjonal evne

I de nærmeste årene skal Forsvaret fase inn en rekke nye kapasiteter og gjennomføre flere oppgraderinger av eksisterende kapasiteter for å sikre operativ relevans. Den planlagte strukturutviklingen er omfattende ettersom enkeltelementene materiell, personell og kompetanse, IKT og eiendom, bygg og anlegg (EBA) må utvikles slik at de er tilgjengeliggjort parallelt og til samme tid.

Målsettingene for Forsvarets strukturutvikling i 2021 og 2022 er nådd, men det er usikkerhet og mulige utfordringer med å nå de planlagte milepælene i årene fremover. Dette skyldes i hovedsak kostnadsøkninger og forsinkelser som følge av at sektorens samlede gjennomføringsevne har vist seg å være lavere enn forutsatt. Videre er vedlikeholdsetterslepet og underdekning av eiendom, bygg og anlegg i hele sektoren betydelig, noe som utfordrer oppnåelsen av flere milepæler for strukturutvikling til forutsatt tid og kostnad fremover.

Strukturutviklingen gjennomføres ved en rekke investeringsprosjekter fordelt på to kategorier. Kategori 1-prosjekter, som er forsvarssektorens største og viktigste investeringer, og kategori 2-prosjekter, som er mindre i omfang. Kategori 1-prosjektene legges frem for Stortinget for godkjenning, og senere ved eventuelle vesentlige endringer. Materiellinvesteringsprosjekter med en kostnadsramme over 500 mill. kroner og EBA-investeringsprosjekter med en kostnadsramme over 200 mill. kroner defineres som kategori 1-prosjekter.

Under gjøres det en statusvurdering på utviklingen av enkeltelementer i vedtatt styrkestruktur. For nærmere omtale av de enkelte investeringsprosjektene i eiendom, bygg og anlegg og materiellinvesteringsprosjekter vises det til del II 6 Nærmere omtale av bevilgningsforslagene mv., kapittel 1710 og 1760.

Hæren

De største strukturutviklingstiltakene i Hæren fremover er mekanisering av 2. bataljon og etablering av en fjerde mekanisert bataljon i Brigade Nord, samt etablering av Finnmark landforsvar med oppbygging av Porsanger bataljon og videreutvikling av Grensevakten. Mekanisering av 2. bataljon er forsert med tilgjengelig CV90-materiell fra Brigade Nords styrkestruktur og fullføres i januar 2023 uten stridsvognkapasitet. Nytt artilleriskyts er implementert og kampluftvern er under etablering. Samtidig mottar Hæren en rekke utgaver av pansrede kjøretøyer gjennom pågående materiellprosjekter, og fra 2025 vil innfasing av stridsvogn begynne. Porsanger bataljon er etablert med en kavaleriskvadron, noe kampstøtte og bataljonsledelse. I tillegg ble Jegerkompaniet fullt etablert med personell ved Garnisonen i Sør-Varanger i 2022. Bemanningsøkningen i Hæren har det siste året primært blitt fordelt til Finnmark landforsvar.

For den videre strukturutviklingen i Hæren er det avdekket et større etterslep på vedlikehold og fornyelse av eiendom, bygg og anlegg som vil påvirke den videre utviklingen av Brigade Nord og Finnmark landforsvar. Dette gjelder blant annet tjenestesteder som Skjold, Porsangmoen og Setermoen.

Utviklingen av øvrige avdelinger i Hæren, dvs. Trenregimentet, Etterretningsbataljonen, Hærstaben/Nasjonalt landoperasjonssenter, Forsvarets militærpolitiavdeling og Hærens våpenskole, er i rute og har tilfredsstillende prognose fremover samlet sett.

I tillegg til strukturutviklingen er videreutviklingen av rekruttutdanningen en viktig oppgave for Hæren. Etableringen av en felles rekruttskole på Terningmoen er igangsatt. Det er planlagt med EBA-fasiliteter for økt kapasitet til rekruttskole på Terningmoen, og det arbeides fremdeles med å kartlegge det totale behovet for eiendom, bygg og anlegg til rekruttutdanningen. I en overgangsperiode vil rekruttutdanning derfor videreføres ved enkelte avdelinger inntil det etableres tilstrekkelig kapasitet på Terningmoen. Se omtale av bruk av Haslemoen og Drevjamoen under anmodningsvedtak nr. 131 i 5. Omtale av anmodnings- og utredningsvedtak.

Sjøforsvaret

Sjøforsvaret har en aldrende struktur og en vedvarende utfordring knyttet til teknisk tilgjengelighet på fartøyene. Det er derfor planlagt flere oppgraderingsprosjekter på eksisterende fartøyer i årene fremover. Levetidsforlengelse av Skjold-klassen korvetter pågår og vil fortsette i perioden frem mot 2025, noe som vil muliggjøre videreføring av korvettene frem mot 2030. Nansen-klassen fregatter skal også gjennomgå levetidsforlengelser for å kunne holdes operative inntil midten av 2030-tallet, men det er usikkerhet og risiko rundt kostnader for levetidsforlengelsen. Oppgraderingen av fregattene vil ses i sammenheng med innfasing av ny overflatestruktur.

Videre erstatter Jan Mayen-klassen Nordkapp-klasse kystvaktfartøy, og første fartøy planlegges overlevert ultimo 2022. Ytterligere ett fartøy er planlagt levert i 2023. Oppgraderingstiltak for å videreføre KV Svalbard kystvaktfartøy pågår, og det er planlagt oppgraderinger for å videreføre øvrige kystvaktfartøyer ut levetiden etter 2030. Fire nye ubåter planlegges innfaset fra slutten av 2020-tallet, og Ula-klassen ubåter skal oppgraderes for å kunne opprettholde kapasitet gjennom perioden med innfasing av nye ubåter. Fire Alta- og Oksøy-klassen mineryddefartøyer skal erstattes av autonome mineryddesystemer mot slutten av 2020-tallet, men grunnet kostnadsøkninger er det usikkerhet knyttet til hvilken kapasitet som vil la seg realisere. Tiltak for å opprettholde eksisterende kapabilitet frem mot ny minerydderkapasitet går i henhold til plan, men som følge av usikkerhet rundt fremtidig kapasitet kan det bli nødvendig å videreføre eksisterende fartøyer lenger enn forutsatt.

Dagens overflatekampfartøy, korvetter og fregatter ivaretar i dag oppdrag i alle deler av krisespekteret. Korvettene er planlagt utfaset i 2030 og fregattene midt på 2030-tallet. Det er derfor behov for å starte prosessen med å erstatte både de kapasiteter som i dag leveres av disse fartøyene og ivareta nye behov i tråd med sikkerhets- og trusselsituasjonen. Se egen omtale under del III, kap. 7 Informasjonssaker.

Luftforsvaret

De største strukturutviklingstiltakene i Luftforsvaret er innfasingen av F-35 kampfly, AW101 redningshelikoptre og P-8 maritime patruljefly. Implementeringen går i stort i henhold til plan. F-35 overtok NATO-beredskapen fra F-16 ved inngangen til 2022 og ivaretar i tillegg nasjonal beredskap. Erfaringene med driftssettingen av F-35 så langt har gitt ny innsikt i både hvilke personell og materiellressurser som kreves for å kunne oppnå effektiv drift og ønsket operative effekt tilstrekkelig tidlig. Det er stor risiko for at det ikke vil være tilstrekkelig personell til å oppnå full operativ effekt i 2025. Det er også noe utfordringer knyttet til forsinkelser i leveranser av våpen og støttemateriell til F-35.

Tre av seks redningshelikopterbaser er nå oppsatt med AW101, og videre innfasing planlegges fra 2023. Fire av fem P-8-fly er mottatt og første flytur ble gjennomført i juni 2022. Videre pågår det arbeid med å oppgradere og øke Forsvarets luftvernstruktur, fornye luftromssensorene, øke evnen til å lede luftoperasjoner og endre deler av Luftforsvarets utdanningsvirksomhet. Det er identifisert utfordringer knyttet til materielltilgjengelighet på NASAMS, noe som kan påvirke måloppnåelsen fremover. Implementeringen av øvrige strukturtiltak går i henhold til plan.

Over lang tid har Forsvarets operative evne vært lavere enn forutsatt ettersom helikopteret NH90 ikke har levert tilstrekkelig flytimer eller operativ effekt. Det er lagt ned betydelig arbeid i sektoren for å lykkes med NH90. Etter en fornyet vurdering av den operative effekten og ressurspådraget for drift av helikoptrene er Forsvarets kontrakt med leverandøren av NH90-helikoptrene blitt terminert. Arbeidet med å finne en erstatter for maritime helikopterkapasitet er i gang, men det vil ta tid å finne en permanent løsning. Nye maritime helikoptre ses i sammenheng med den planlagte anskaffelsen av helikoptre til Forsvarets spesialstyrker og Hæren. Inntil det er besluttet en permanent og varig løsning for maritim helikopterkapasitet, arbeider Forsvaret med en midlertidig ivaretakelse av det operative behovet, samtidig som berørt personell ivaretas.

Heimevernet

Heimevernet (HV) er i sluttfasen med å etablere 52 materiellagre til områdestrukturen. HV overtar Zodiac gummibåter fra Sjøforsvaret i 2022. Båter tilpasset styrkebeskyttelsesoppdrag i fredstid for allierte fartøy forventes levert i 2023. Avslutning av avtale om logistikkunderstøttelse våren 2022 har gitt noen logistikkutfordringer så langt i 2022.

Forsvarets spesialstyrker

Arbeidet med å etablere en ny maritim Special Operations Task Group (SOTG) i Forsvaret ble påbegynt i 2021 og går i henhold til plan. Arbeidet fortsetter i 2023 og vil redusere risikoen for samtidighetskonflikter og samtidig øke kapasiteten, evnen til innsats, alliert mottak og samvirke i nord. I tillegg styrkes relevante funksjonsområder, herunder kommando og kontroll av spesialstyrkene gjennom NORSOF HQ (Nasjonalt spesialoperasjonssenter), som vil øke den operative evnen til det taktiske ledelsesnivået nasjonalt og i rammen av NATO. Overordnet bidrar dette til å innfri NATOs kapabilitetskrav til Norge. I tråd med Stortingets tidligere beslutninger fortsetter Forsvaret arbeidet med å videreutvikle og integrere Special Operations Aviation Squadron (SOAS – 339 skvadron) med Bell 412-helikoptre og Special Operations Air Task Group (SOATG) som del av Forsvarets spesialstyrker. Disse luftavdelingene vil gi Forsvarets spesialstyrker økt evne til å løse sine militære oppgaver både nasjonalt og internasjonalt, i tillegg til å øke spesialstyrkenes evne til å bistå andre etater og sektorer med relevante kapasiteter.

Felleselementer

Overordnet går implementeringen av felleselementer i henhold til plan. Oppbyggingen av IKT-responsmiljøet (milCERT) går som planlagt og full operativ kapasitet forventes nådd i 2024. Fristen for å avvikle Forsvarets leir med flyplass på Kjeller er utsatt til 2026. Avviklingen er avhengig av relokalisering av Forsvarets og Forsvarsmateriells avdelinger. Dette vil kreve investeringer og vil følges opp mot investeringsplanen. Etableringen av et sanitetsledelseselement på bataljonsnivå går i stort i henhold til plan.

3.1.6 Forutsetninger for utvikling av nasjonal forsvarsevne

Langsiktig utvikling av forsvarsevnen forutsetter omfattende modernisering av forsvarssektoren. I tillegg til økt evne til effektiv ressursbruk innebærer dette å integrere relevante tema knyttet til bærekraft, teknologi, innovasjon og prosessforbedringer i hele spekteret av sektorens arbeid. Ut over å løse eget samfunnsoppdrag, skal forsvarssektoren bidra til at Norge oppnår sine forpliktelser til FNs bærekraftsmål, jf. utfyllende rapportering på bærekraftsmålene i del III, 10 Oppfølging av FNs bærekraftsmål. Forsvarssektoren bidrar blant annet til bærekraftsmål 16 «Fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner», 5 «Likestilling og mangfold» og alle mål som gjelder klima og miljø, forbruk og produksjon.

3.1.7 IKT og digitalisering

Forsvarets evne til å utnytte ny teknologi er avgjørende både for nasjonal operativ evne og for virksomhetsutviklingen i Forsvaret. Over tid har forsvarssektoren hatt et forbedringspotensial knyttet til IKT-styring, kompetanse og modenhet på organisatorisk nivå. Det er også utfordringer knyttet til IKT-sikkerheten i sektoren.

Forsvarsdepartementet utga i 2019 IKT-strategi for forsvarssektoren. Til grunn for tiltaksområdene i strategien ligger en grundig analyse av utfordringsbildet innenfor IKT-området i forsvarssektoren. Tiltaksområdene i IKT-strategien omfatter blant annet etablering av en styringsmodell for å oppnå styrket styring, videreutvikling av porteføljestyring, arkitekturstyring og tydeliggjøring av prosesser og ansvar. Tiltakene i IKT-strategien er omfattende og strekker seg over tid. De innebærer gjennomgående endringer både i Forsvarsdepartementet og i etatene når det gjelder hvordan forsvarssektoren forvalter, utvikler, investerer og styrer innenfor IKT-området. Forsvarsdepartementet arbeider videre for å øke gjennomføringsevnen med utgangspunkt i IKT-strategien.

IKT-området i sektoren er nå preget av utvikling og omfattende satsinger på nye og fremvoksende teknologier som vil kunne påvirke fremtidig forsvarsevne. Strategiske partnerskap med næringslivspartnere og mer smidig utvikling og anskaffelse av IKT for rask anvendelse av ny teknologi er blant hovedgrepene som skal bidra til større operativ effekt på området. Arbeidet er hovedsakelig organisert gjennom de to virksomhetsprogrammene MAST (Militær anvendelse av skytjenester) og Mime (kampnær IKT). Det er sannsynlig med forsinkelser i disse IKT-investeringene. Eventuelle forsinkelser vil kunne ha negativ effekt på operativ evne, herunder IKT-sikkerhet og kommando- og kontrollsystemer.

3.1.8 Modernisering og effektivisering

Betydelig omstilling i forsvarssektoren for å frigjøre ressurser er nødvendig for å nå målsettingen om økt operativ evne. Forsvaret har derfor arbeidet med å finne nye og bedre måter for å drifte Forsvaret og samhandle med øvrige etater i sektoren. Gjennom et systematisk effektiviseringsarbeid jobber Forsvaret med forenkling og standardisering av prosesser, samt samling og spesialisering av kompetanse i stabs- og støttefunksjoner. Dette innbefatter å utrede muligheter for nedtrekk av årsverk innenfor vedlikehold, anskaffelse, lagerstyring, stabsfunksjoner, økonomifunksjonen, HR, eiendom, bygg og anlegg og investering. I det videre løpet vil effektiviseringen også ta inn i seg en teknologisk transformasjon, gjennom nye tjenester, plattformer og infrastruktur. Etter hvert vil effekter gjøres mulig gjennom automatisering og digitalisering der IKT i større grad vil understøtte operativ evne.

For Forsvaret har det vært krevende å gjennomføre en stor omstilling av organisasjonen parallelt med øvrig virksomhetsutvikling og å løse operative behov. Forsinkelser i arbeidet har resultert i en prognose om at økonomiske gevinster ikke vil realiseres som planlagt før i 2024 og 2025.

3.2 Det kollektive forsvaret i NATO

Det kollektive forsvaret innenfor rammen av NATO er en bærebjelke for forsvaret av Norge, og betydningen av en robust og effektiv kollektiv forsvarsevne har økt i takt med den negative sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa. Dette innebærer økt vektlegging av å sikre en troverdig og effektiv avskrekking i Alliansen, samtidig som det foreligger økt risiko for konflikt, og bruk for den allierte forsvarsevnen.

NATO har siden 2014 styrket alliansens evne til kollektivt forsvar. Det helhetlige konseptet for avskrekking og forsvar av det euro-atlantiske området (DDA) legger rammen for en rekke enkelttiltak for å styrke evnen til avskrekking og kollektivt forsvar, inkludert oppdatering av NATOs planverk. Den russiske invasjonen av Ukraina viser at den militære omstillingen var og er nødvendig. Norge har bidratt aktivt i omstillingen av alliansen og i oppfølgingen av konseptet. Det vil være i tråd med norske interesser at omstillingen fortsetter, og Norge vil vektlegge følgende områder i NATO for å styrke evnen til kollektivt forsvar:

NATO-toppmøtet i 2022 vedtok et nytt strategisk konsept. Strategisk konsept er alliansens overordnete styringsdokument og har hovedfokus på kollektivt forsvar og alliansens nærområder. Konseptet som gjaldt frem til NATO-toppmøtet var fra 2010. Blant annet er omtalen av den sikkerhetspolitiske situasjonen oppdatert, særlig sett i lys av den russiske invasjonen i Ukraina. Betydningen av felles verdier og godt styresett står også sentralt. Blant annet som følge av at flere land moderniserer kjernevåpenarsenalene sine og utvikler nye leveringsplattformer, fremgår det av konseptet at kjernevåpen inngår som en del av den samlede strategien til NATO. Samtidig vil mulig bruk av slike våpen være siste utvei. Den militære omstillingen av NATO vil fortsette.

Implementeringen av NATOs konsept for avskrekking og forsvar (DDA) fortsetter. Konseptet er ikke en forsvarsplan, men en strategisk overbygning som har knyttet sammen summen av ulike beslutninger og tilpasningstiltak i NATO siden 2014. En sentral del av det videre arbeidet er å oppdatere operativt planverk i tråd med dette rammeverket, noe som også har blitt framskyndet som følge av Ukrainakrigen. Det er viktig å styrke koordineringen av nasjonal og alliert aktivitet samt NATO-aktivitet, for slik å legge til rette for at alliansen opptrer ensartet og ikke bidrar til uønsket eskalering. Norge arbeider også for en nærmere kobling mellom vårt eget fellesoperative hovedkvarter FOH og NATOs kommandostruktur. Norge er pådriver for at mer av treningen og øvingen som allierte allerede i dag er ansvarlig for, blir lagt inn i allianserammen med status som NATO-aktivitet.

En del av den videre utviklingen omfatter også endringer tilknyttet NATOs styrkestruktur, som består av styrker på beredskap for NATO. Etter mange år med fokus på internasjonale operasjoner og krav til allierte om å ha tilgjengelige styrker på høy beredskap for å operere utenfor alliansens geografiske område, er det nå økt behov for å ha en større del av nasjonale styrker klare på høy beredskap for å kunne operere i egne nærområder. Fremheving av geografi og tilknytning av konkrete styrker til planverk vil vektlegges i større grad for å styrke evnen til kollektivt forsvar.

Gjennomføringen av NATOWarfighting Capstone Concept (NWCC) fortsetter. Dette konseptet skal sørge for at NATO utvikler nødvendige forsvarskapabiliteter i et 2040-perspektiv. NWCC skal dermed bidra til at alliansen i et langsiktig perspektiv har relevante kapabiliteter for avskrekking og forsvar.

Som en del av NATO sin 2030-agenda ble det på toppmøtet i Brussel i juni 2021 lagt fram en rekke initiativ for å opprettholde det teknologiske overtaket til NATO. De allierte var enige om å opprette Defence Innovation Accelerator for the North Atlantic (DIANA). Hensikten er å øke innovasjonstakten for ny og banebrytende teknologi. Norge har forpliktet seg til å være med på etableringen og finansieringen av DIANA. DIANA skal være i drift fra midten av 2023 og skal være fullt ut operativt fra 2025. Innovasjonsprogrammet ICE worx Arctic (Innovation, Concept Development and Experimentation) på Forsvarets forskningsinstitutt er valgt som ett av testsentrene i DIANA. I tillegg til DIANA kommer investeringsfondet NATOs innovasjonsfond, hvor det vises til omtale under kap. 1700, post 53.

Økt stormaktrivalisering gir en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon globalt, og Russlands invasjon av Ukraina gjør situasjonen i Europa svært krevende. Begge utviklingstrekkene understreker hvor viktig det er med alliert samhold og at USA er engasjert og til stede i vår region. Dette fordrer bedre transatlantisk byrdefordeling – politisk, militært og økonomisk – ved at europeiske land øker forsvarsbudsjettene og bidrar med relevante kapasiteter for å løse militære oppgaver. Fra norsk side blir det lagt vekt på å støtte opp om fellesfinansiering og -løsninger for allierte kapasiteter, både for eksisterende og nye kapasiteter. Regjeringen tar til orde for å tilpasse fellesbudsjettene i NATO for å medvirke til at alliansen skal kunne gjennomføre oppdrag og oppgaver i tråd med økte politiske ambisjoner. Dette bidrar til solidaritet og samhold i alliansen og sørger for at helt nødvendige kapabiliteter fungerer.

For å nå målet om at NATO har de nødvendige kapabilitetene, definert gjennom NATO Defence Planning Process (NDPP), kreves styrking av den europeiske forsvarsevnen. Det er særlig viktig at evnen til kollektivt forsvar blir tatt hensyn til i utviklingen av kapabiliteter. Norge vil bidra med sin del av NATO sine samlede kapabiliteter, slik at alliansen er i stand til å løse oppgavene sine. Det er et mål for Norge å bidra regelmessig og substansielt til stående styrker og beredskapsstyrker i NATO. Norge bidrar til å styrke NATOs kollektive forsvar gjennom å investere i forsvaret av Norge. Samtidig har vi interesse av å unngå uheldige episoder og uønskete hendelser som følge av økt alliert nærvær i våre nærområder.

3.3 Støtte og forsterkning fra nære allierte

Samarbeid med allierte land, både i en bilateral og en multilateral ramme, har bidratt til en positiv utvikling av forsvarsevnen. Det gjelder blant annet knyttet til tilgang til nødvendige kapabiliteter og materiell, trening, øving, operasjoner og videreutvikling av evnen til samvirke. Innenfor dette bredere bildet er det tetteste bilaterale samarbeidet med USA, Storbritannia, Tyskland og Nederland. Bilateralt samarbeid med nære allierte er en viktig del av den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge. For å legge til rette for allierte forsterkninger er det avgjørende å videreutvikle og styrke det operative samarbeidet med nære allierte i norske nærområder, også i fredstid. Dette samarbeidet understøtter og komplementerer NATO-samarbeidet og bidrar dermed til økt samlet alliert og norsk forsvarsevne. I kjølvannet av en forverret sikkerhetspolitisk situasjon i våre nærområder ønsker regjeringen å styrke det bilaterale samarbeidet med nære allierte, i tråd med utviklingen i NATO. Økt samtrening og felles konseptutvikling mellom norske, amerikanske og andre allierte styrker bidrar til å styrke Forsvarets operative evne og vår nasjonale forsvarsevne.

Bi- og flernasjonalt samarbeid med nære allierte er en viktig del av arbeidet med å engasjere allierte land i norsk sikkerhet og for å bidra til utviklingen av vår nasjonale forsvarsevne. Det setter også Norge bedre i stand til å bidra til alliert sikkerhet i en bredere ramme. Arbeidet bidrar samtidig til å utvikle kunnskap og innsikt i NATO for norske synspunkt, behov og vår rolle i forsvaret av alliert territorium.

For at alliert støtte i krise og krig skal være troverdig må en på norsk side legge til rette for at allierte styrker kan trene og øve i Norge, også i fredstid. Norsk og alliert samtrening i våre nærområder i fredstid er svært viktig for troverdig avskrekking mot konflikt og krig. Intensivert samarbeid med utvalgte allierte, innenfor rammen av norsk basepolitikk, er viktig for evnen til bilateralt og alliert samvirke, og dermed forsterkning av Norge. Samarbeid med USA og andre nære allierte vil i økende grad være nødvendig for å kunne anskaffe, drifte og operere kapabiliteter Norge har behov for, for å styrke evnen til samvirke mellom norske og allierte styrker, og for å oppfylle sammenfallende sikkerhets- og forsvarspolitiske målsettinger. Videreutvikling av forsvarssamarbeidet med våre nære allierte er en viktig del av oppfølgingen av Innst. 392 S (2021–2022), jf. Meld. St. nr. 10 (2021–2022), der det også ble lagt vekt på behovet for å styrke evnen til mottak og understøttelse av allierte forsterkninger.

3.3.1 Forsvarssamarbeid med USA

USA er vår viktigste allierte. Det praktiske, bilaterale samarbeidet er basert på viktige gjensidige sikkerhetspolitiske interesser, og samarbeidet er kjennetegnet av direkte og effektiv dialog på alle nivåer. Innenfor den bilaterale allierte dimensjonen av forsvaret av Norge er USA i en særstilling, og det bilaterale samarbeidet mellom Norge og USA vil fortsatt ha stor positiv betydning for utviklingen av Norges forsvarsevne. Dette knytter seg blant annet til utvikling av planverk, konseptutvikling, trening og øving, materiell- og kapabilitetssamarbeid, samt amerikansk forhåndslagring i Norge.

Samarbeidet med USA har blitt styrket gjennom 2021 og 2022. I juni 2022 ga Stortinget sitt samtykke til inngåelse av en tilleggsavtale om forsvarssamarbeid med USA (Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA), og avtalen trådte i kraft 17. juni. Avtalen har i seg selv ingen direkte betydning for forsvarsevnen, men er likevel et viktig signal til omverdenen om at USA ønsker å holde fast ved et tett samarbeid med Norge og vil videreutvikle sin støtte til allierte land og NATO. Denne type avtaler vil blant annet kunne redusere USAs transaksjonskostnader knyttet til sin støtte til allierte ved at rammevilkårene for amerikansk militær aktivitet og nærvær i land med slike avtaler blir mer ensartede og forutsigbare. Videre vil reduserte transaksjonskosnader være positivt for effektiv utnyttelse av ressurser og forsvarsevnen både for Norge, USA, og NATO.

Avtalen handler først og fremst om å ivareta norske interesser. Gjennom avtalen er det opprettet fire omforente områder; på flystasjonene Rygge, Sola og Evenes samt på Ramsund orlogsstasjon. Dette er avgrensede områder som i utgangspunktet er til felles bruk for USA, Norge og andre allierte for militære formål. Etter avtale med Norge kan USA få eksklusiv bruksrett til deler av et omforent område. På de omforente områdene vil USA også kunne foreta investeringer i infrastruktur. innenfor rammen av USAs European Deterrence Initiative (EDI). Avtalen åpner for etablering av flere omforente områder i Norge. Dersom det skulle bli aktuelt å opprette flere slike områder, vil regjeringen be om Stortingets samtykke. De omforente områdene og eventuelle EDI-investeringer i infrastruktur kan få betydning for prioriteringer knyttet til utviklingen av norsk basestruktur, og vil også måtte ses i sammenheng med eventuelle fellesfinansierte infrastrukturinvesteringer i Norge i regi av NATO. Tilpasset infrastruktur, også i et alliert perspektiv, er en forutsetning for evnen til å gjennomføre både NATOs og USAs planverk for forsvaret av Norge og Europa.

Avtalen med U.S. Marine Corps (USMC) om forhåndslagring og forsterkning er sentral for forsvaret av Norge, og USMCs trening og øving i Norge har vært positiv for utviklingen av evnen til samvirke mellom norske og allierte styrker. Erfaringen de senere årene med en mer periodevis innretning av denne trenings- og øvingsaktiviteten har vært gode, og USMC deltok med betydelige bidrag i den norske invitasjonsøvelsen Cold Response i 2022. Det pågår fortsatt en omfattende endringsprosess i USMC, for å gjøre styrkene og organisasjonen bedre i stand til å håndtere nye sikkerhetsutfordringer og krevende operasjonsomgivelser. Blant annet er økt vekt på anvendelse av ny teknologi, mer fleksibilitet og redusert forutsigbarhet en del av denne prosessen. Dette understreker betydningen av å fortsatt legge til rette for USMCs trening og øving i Norge, blant annet for å bidra til opprettholdelse og videreutvikling av evnen til samvirke mellom USMC og norske styrker. USMCs trening og øving i Norge vil bli videreført og ønskes videreutviklet. Samtidig må det tas høyde for at de sikkerhetspolitiske endringene, inkludert finsk og svensk NATO-medlemskap, vil kunne medføre justeringer i trenings- og øvingsmønsteret de nærmeste årene. USMCs aktivitet i Norge er også viktig for utviklingen av norsk samarbeid med marineinfanteristyrker fra Storbritannia og Nederland, innenfor en flernasjonal ramme.

Den tette dialogen med vår nærmeste allierte om forsterkningsplanverk og -kapabiliteter vil bli videreført i 2023. Arbeidet med å fornye den bilaterale avtalen med USA om Co-located Operating Bases (COB) følges aktivt opp, slik at den kan tilpasses den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, oppdaterte behov, fremtidig utstyr, basestruktur og operasjonskonsepter. Blant annet i lys av Stortingets behandling av Innst. 392 S (2021–2022) til Meld. St. 10 (2021–2022), samt ikrafttredelsen av SDCA, vil videreutvikling av forsvarssamarbeidet med USA i luftdomenet prioriteres høyt. Dette ses i sammenheng med at allierte luftstyrker vil være i en særstilling ved behov for rask og tidlig avskrekking, spesielt i Nord-Norge.

Avtalen med den amerikanske marinen om forhåndslagring av sykehusmateriell ble revitalisert i 2022 ved at materiell tilhørende det oppdaterte konseptet Expeditionary Medical Facility (EMF) blir lagret i Norge. EMF er en modernisert, lettere og mer fleksibel innretning av feltsykehus, istedenfor det eldre og større Navy Fleet Hospital som tidligere ble lagret i Norge. Slik modernisering gjør forhåndslagringen mer relevant og bedre egnet til å understøtte nyere operasjonskonsepter både i en bilateral og en alliert NATO-ramme. I dialogen med USA er det derfor nødvendig å legge vekt på å forberede og legge til rette for tilstrekkelig forhåndslagring innenfor både land-, sjø- og luftdomenet for at Norge skal kunne ta imot og understøtte allierte styrker, selv på kort varsel og i fredstid. Styrket dialog med USA også om forsvarssamarbeid i det maritime domenet vil inngå som en del av oppfølgingen av både SDCAs ikrafttredelse og i lys av Stortingets behandling av Innst. 392 S (2021–2022) til Meld. St. nr. 10 (2021–2022).

Videreutviklingen og betydningen av samarbeidet med USA må også ses i sammenheng med de norske investeringene i nye kampfly og maritime patruljefly. Norge ble i 2014, sammen med to andre europeiske nasjoner, utpekt til å etablere kapasitet for vedlikehold av motoren til F-35. Kongsberg Aviation Maintenance Services (KAMS) er av norske myndigheter utpekt til å etablere denne kapasiteten. Vedlikeholdskapasiteten for F-35-motoren skal gradvis bygges opp i takt med økende antall operative fly globalt. Driften av disse kapasitetene vil prege det bilaterale forholdet til USA i lang tid fremover.

3.3.2 Europeiske allierte

Norge har styrket det bi- og flernasjonale samarbeidet med Storbritannia, Nederland og Tyskland.

Storbritannia er vår viktigste europeiske allierte. Det er en felles ambisjon å øke britisk militær tilstedeværelse i Norge og våre nærområder gjennom utvidet trenings- og øvingsaktivitet, samt ved gjennomføring av operasjoner. Dette er en ønsket utvikling. Samtidig må aktivitetene tilpasses sikkerhetssituasjonen, herunder balanseringen mellom behov for avskrekking og ønske om lavspenning. Det tette samarbeidet med britene vil bli videreført og styrket i årene som kommer, herunder knyttet til koordinering av planverk, begrenset forhåndslagring av materiell og jevnlig samvirke. Norge vil også ha stor nytte av å utvikle et tettere samarbeid om kapabiliteter med Storbritannia blant annet knyttet til nye kampfly og maritime patruljefly – både bilateralt og i en trilateral ramme med USA. Dette vil kunne styrke vår egen kompetanse. Samtidig kan det stimulere til britisk utvikling av kapasiteter rettet mot utfordringer i våre nærområder. En mer systematisk ordning med forhåndslagring av utstyr for britiske styrker i Norge vil bli vurdert. Et tettere samarbeid med Storbritannia vil styrke Norges forsvarsevne.

Nederland er en sentral og viktig samarbeidspartner for Norge. I 2021 ble intensjonserklæringen for ytterligere styrking av det bilaterale forsvarssamarbeidet oppdatert. Nederland har en lang tradisjon for å trene og øve i Norge med sine marineinfanteristyrker, noe som fortsatt vil være en særlig viktig del av det operative samarbeidet. Nederland har de senere årene i økende grad deltatt i norske øvelser. Dette bidrar positivt til evnen til samvirke mellom norske og andre allierte styrker og dermed også vår nasjonale forsvarsevne. En sentral del av den allierte trenings- og øvingsaktiviteten i Indre Troms dreier seg om firelandssamarbeidet mellom Norge, Nederland, Storbritannia og USA knyttet til marineinfanteristyrker. De fire landene ser også på muligheter for styrket koordinering av planverk, noe som vil være viktig for rask alliert avskrekking og forsterkning av Norge både i fredstid, krise eller krig. Dette er med på å understreke behovet for å videreføre det systematiske arbeidet for å utvikle alliert støtte og forsterkning til Norge også i en bi- og multilateral kontekst.

Det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med Tyskland er av vesentlig betydning for Norge. Gjennom det tysk-nederlandske korps har norske styrker over tid vært tett knyttet til hærsamarbeidet med Tyskland. Dette har vært en viktig ramme for norske bidrag inn i NATOs hurtigreaksjonsstyrke på landsiden. Samarbeid med Tyskland er også rammen for norske bidrag til NATOs framskutte nærvær i Litauen, et bidrag som er styrket som følge av den russiske invasjonen i Ukraina. Avtalen om maritimt forsvarsmateriellsamarbeid med Tyskland fra 2017 og kontrakten fra 2021 om felles anskaffelse av ubåter legger til rette for et langsiktig og tettere bilateralt maritimt samarbeid. I tillegg innledes et bilateralt missilsamarbeid i to trinn. Første trinn er felles anskaffelse og samarbeid om det norske sjømålsmissilet Naval Strike Missile (NSM). Andre trinn er felles utvikling av neste generasjon sjømålsmissil, benevnt Future NSM, som planlegges å være ferdig utviklet og klar for operativ bruk fra 2035. Norsk forsvarsindustri vil være hovedansvarlig, men vil samarbeide tett med tysk forsvarsindustri. Det er positivt at Tyskland i 2021 vedtok å anskaffe P-8 maritime patruljefly, noe som vil kunne bidra til økt tysk tilstedeværelse i norske havområder. For Europa og spesielt for Tyskland ble Ukraina-krigen et avgjørende veiskille. Siden andre verdenskrig har Tyskland hatt en rekke selvpålagte restriksjoner i sin sikkerhets- og forsvarspolitikk. Nå ser vi en radikal omvelting med et vesentlig styrket tysk forsvarsbudsjett og betydelig tysk våpenstøtte til Ukraina. En tydeligere og mer aktiv tysk sikkerhetspolitisk rolle vil være av stor positiv betydning for NATO, våre europeiske allierte og for Norge.

Det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med Frankrike er også styrket. Det er en økende hyppighet i den sikkerhetspolitiske dialogen på alle nivå. Dette har sammenheng med et styrket fransk fokus på nordområdene og Nord-Atlanteren, mens man ser på mulighetene for tettere samarbeid om håndtering av de store sikkerhetsutfordringene i Sahel-regionen i Afrika. Blant annet har Frankrike vært blant de europeiske allierte som har stilt med de største styrkebidragene i forbindelse med større øvelser Norge. Videre deltar Norge aktivt innenfor franskinitierte samarbeidsinitiativ som Sahelkoalisjonen og European Intervention Initiative (EI2).

De nordeuropeiske landene har et sikkerhetspolitisk og militært interessefellesskap som støtter opp om det bredere samarbeidet i NATO. Deltakelse i flernasjonale samarbeidsfora innenfor alliansen er derfor viktig. Samarbeid med andre allierte og NATO-partnerland blir prioritert der det er i norsk interesse.

Utviklingen av det nordiske forsvarssamarbeidet blir videreført i rammen av Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO) på områder som gir sikkerhetspolitisk, kapasitetsmessig og operativt utbytte, men også bilateralt og trilateralt samarbeid mellom de nordiske landene. Med Finland og Sverige i NATO, vil de som våre nærmeste naboer med landforbindelse, bli naturlig nære allierte der våre samlede ressurser gir et godt utgangspunkt for å kunne samarbeide om en betydelig operativ evne innenfor en alliert ramme. Regjeringen legger vekt på å fortsette med et aktivt og omfattende regionalt samarbeid. Et nærmere forsvarssamarbeid i Norden bidrar til å styrke sikkerheten og stabiliteten i vår region. Dette er også i NATOs interesse.

Regjeringen har satt i gang et arbeid for å kartlegge mulighetsrommet i det nordiske forsvarssamarbeidet etter at Finland og Sverige forventes å bli medlemmer av NATO. Vurderingene er knyttet til sikkerhetspolitiske konsekvenser, forsvarsplanlegging og kapabilitetssamarbeid, utdanningssamarbeid og materiell- og industrisamarbeid. Det er også satt i gang et arbeid mellom Forsvarsdepartementet og Forsvaret om å vurdere de militærstrategiske og operative konsekvensene for Norge og innretningen av Forsvaret. Norge har benyttet formannskapsperioden i NORDEFCO i 2022 til å initiere et arbeide for å se nærmere på NORDEFCOs videre innretning etter svensk og finsk inntreden i NATO. De nordiske forsvarsministrene ble på NORDEFCO-ministermøte i Kirkenes 11. mai enige om å vurdere hvordan samarbeidet skal utvikles videre. En foreløpig rapport blir presentert under NORDEFCO-ministermøtet senere i høst.

Siden 2014 har Norge deltatt i den britisk-ledete Joint Expeditionary Force (JEF) samt det tysk-ledete Framework Nation Concept (FNC). Begge initiativene er med på å styrke evnen til samvirke mellom medlemslandene i alliansen, og med utvalgte partnerland. JEF er knyttet nært opp til NATO og kollektivt forsvar av medlemslandene sine nærområder, noe Norge har vært en pådriver for. Ved behov vil JEF også kunne utgjøre en forsterkningsstyrke i krise- og krig, også i en artikkel 5-kontekst. Med finsk og svensk NATO-medlemskap vil dette bli svært viktig for norsk sikkerhet. Videreutviklingen av JEF og samøving og aktivitet med de andre JEF-landene vil bli prioritert fremover.

4 Hovedprioriteringer og økonomiske rammer 2023

4.1 Behov for endringer

Regjeringen satte høsten 2021 umiddelbart i gang en gjennomgang for å få status i forsvarssektoren. En del av funnene ble omtalt allerede i Meld. St. 10 (2021–2022) våren 2022. Status i sektoren er ikke det den burde være. Nytt materiell kommer senere enn planlagt, byggeprosjekter blir dyrere, og forsvarssektoren har utfordringer med å rekruttere og beholde riktig kompetanse. Dette innebærer at vi må tenke nytt og offensivt hvis vi skal nå de målene vi har satt oss, samt sikre Norge det forsvaret vi har behov for. Stortingets behandling av Innst. 392 S (2021–2022) til Meld. St. 10 (2021–2022) viser at det er bred politisk enighet av hvor vi står i omstillingen av Forsvaret. Den sikkerhetspolitiske utviklingen forsterker blant annet behovet for styrking av den nasjonale egenevnen, evnen til koordinering av aktivitet i våre nærområder og dermed også evnen til hurtig og effektivt mottak av allierte.

De dramatiske endringene i sikkerhetssituasjonen vi nå må forholde oss til er ikke tatt høyde for i gjeldende langtidsplan. Det var derfor nødvendig å øke bevilgningene til Forsvaret med 3 milliarder kroner våren 2022 ut over langtidsplanens økonomiske forutsetninger for å raskt styrke Forsvarets egenevne. Stortingets behandling av Innst. 270 S (2021–2022) til Prop. 78 S (2021­–2022) viste at det var bred politisk støtte for regjeringens forslag. På kort sikt innebar dette først og fremst tiltak innenfor følgende innsatslinjer:

• styrke Forsvarets tilstedeværelse gjennom daglige operasjoner, spesielt i nord.

• styrke evnen til å samvirke med allierte og nordiske partnere, herunder mottak og understøttelse av allierte.

• økt beredskap, reaksjonsevne og utholdenhet i krise og krig.

• styrke situasjonsforståelsen og motstand mot digitale trusler.

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk legger vekt på nærvær i land-, sjø-, luft- og cyberdomenene. Å være regelmessig tilstede i form av daglige operasjoner kommuniserer norske interesser og prioriteringer, virker stabiliserende, bidrar til nødvendig situasjonsforståelse og gir kortere reaksjonstid. For å skape en forutsigbar og stabil situasjon, er det derfor viktig å prioritere militært nærvær med relevante kapasiteter i nordområdene, både på eget territorium og i de maritime nærområdene våre. Fredstidsnærvær blir ivaretatt gjennom en kombinasjon av operativ aktivitet og trening og øving med nasjonale, flernasjonale og allierte styrker. Nærvær over tid forutsetter militær infrastruktur med gode trenings- og øvingsområder i strategisk viktige og operativt relevante områder.

Regjeringen er opptatt av at Forsvaret har tilstrekkelige ressurser til, og prioriterer, å følge allierte når de opererer i nordområdene, samt at Norge evner å koordinere alliert aktivitet i nord. Regjeringens ambisjon for videreutvikling av Forsvarets evne på prioriterte områder ble også reflektert gjennom Meld. St. 10 (2021–2022), der blant annet behovet for og ambisjonen om å styrke evnen til alliert mottak i Nord-Norge, trening og øving med allierte, samt styrket evne til mottak av allierte luftstyrker ble fremhevet. Som en del av oppfølgingen av Meld. St. 10 (2021–2022) vil regjeringen komme tilbake til fremtidig ambisjonsnivå for Andøya som en del av fremtidig mottakskapasitet for allierte styrker.

Kampfly er en helt sentral del av det norske forsvaret. Våre nye F-35 har vist seg å gi oss enda bedre kampkraft enn det som lå til grunn da vi inngikk kontrakten. Gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen vurderer Forsvaret nå bemanningen knyttet til flyene på nytt, samt om beskyttelsen av flyene er tilstrekkelig. Dette kan innebære økte utgifter, men også gi Forsvaret større kampkraft og bedre utholdenhet.

Problemene med NH90-helikopteret skaper utfordringer for både Kystvakten og fregattene. Helikoptrene har langt fra møtt forventningene, og det anses heller ikke realistisk at de påpekte utfordringene lar seg løse fra leverandør. Regjeringen valgte derfor å si opp kontrakten. Regjeringen anser det er helt nødvendig å vurdere Forsvarets helikopterkapasitet i en helhet, spesielt sett i lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Se nærmere omtale i del II, kapittel 6 Nærmere omtale av bevilgningsforslagene mv, under kap. 1760, post 45.

4.2 Økonomiske rammer og hovedprioriteringer i 2023

Budsjettforslaget innebærer et forsvarsbudsjett med en utgiftsramme på 75 832,9 mill. kroner og en inntektsramme på 8 889,2 mill. kroner.

Den nominelle økningen av forsvarsbudsjettet er på 6 782,3 mill. kroner (om lag 9,8 pst.) sammenliknet med saldert budsjett for 2022. Regjeringens forslag til bevilgningsramme for forsvarssektoren er, korrigert for pris- og lønnskompensasjon og tekniske endringer, økt med 5 409,6 mill. kroner (om lag 7,8 pst.).

Budsjettforslaget til regjeringen legger opp til at daglige nasjonale operasjoner og beredskap og evne til operasjoner i krise og krig prioriteres først i 2023. Det Forsvaret vi har må virke.

I Meld. St. 10 (2021–2022) konstaterte regjeringen at vedtatt langtidsplan, jf. Stortingets behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021), tar risiko på for mange områder. Summen av disse risikoene medfører store utfordringer og usikkerhet om Forsvarets operative evne på kort og mellomlang sikt. Langtidsplanen la opp til at en økende andel av opptrappingen i 2023 skulle gå til investeringer i nytt materiell, og at midler fra drift skulle overføres til investering gjennom effektivisering. Regjeringens forslag skiller seg fra dette, ved at en mindre andel av den økonomiske opptrappingen settes av til materiellinvesteringer. Det innebærer at vi må skyve noe på den langsiktige strukturutviklingen. Som regjeringen allerede varslet i Meld. St. 10 (2021–2022), er det flere årsaker til dette.

Det viktigste hensynet er at den sikkerhetspolitiske situasjonen tilsier at forsvarsevnen bør styrkes på kort sikt. Vi må forsterke den umiddelbare evnen og øke utholdenheten i dagens struktur. Videre har det, som varslet i Meld. St. 10 (2021–2022), vist seg at effektiviseringsplanen i gjeldende langtidsplan ikke har vært godt nok gjennomarbeidet og forankret i Forsvaret. Det er med dagens prognoser ikke realistisk å frigjøre midler på driftssiden i Forsvaret i 2023. Det betyr ikke at regjeringen reduserer ambisjonene om ressursfrigjøring, men at det det vil ta lenger tid enn langtidsplanen la til grunn. Til sist har pandemien og krigen i Ukraina lagt press på forsvarsindustrien og leverandører. Det er utfordrende å få tilgang til relevante ressurser, det er etterslep på leveranser etter pandemien, og det forventes økt etterspørsel etter materiell, fra blant annet store allierte stater. Det vil derfor ikke la seg gjøre å øke investeringstakten like mye som langtidsplanen forutsetter.

Regjeringen vil, i tråd med Meld. St. 10 (2021–2022), konsolidere og omprioritere for at Forsvaret gis bedre rammer for å løse oppgavene her og nå, og for å bedre legge til rette for en videre styrking. Regjeringen ser det som en viktig prioritering å styrke grunnmuren. Folk er Forsvarets viktigste ressurs, og folkene i Forsvaret skal ha gode arbeids- og boforhold. Regjeringen vil derfor forsere personellopptrappingen samt styrke Heimevernet med flere folk og mer øving. Regjeringen foreslår å legge på ytterligere midler til vedlikehold av personellrelatert EBA, og legger opp til at det i 2023 øremerkes 100 mill. kroner mer til dette.

Regjeringen foreslår at om lag halvparten av den økonomiske opptrappingen prioriteres til Forsvaret. En vesentlig andel av dette settes av til å øke ammunisjonsbeholdningen. Personellopptrappingen fortsetter og forseres i 2023, og regjeringen setter i tillegg av ekstra midler for å øke inntaket på Forsvarets skoler i 2023. Opptrappingen i 2023 bidrar videre blant annet til økt aktivitet ved innfasing av nye F-35 kampfly og P8 maritime patruljefly, levetidsforlengelse for Ula-klasse ubåter, økt vedlikeholdsnivå for fregattene og fornyelse, vedlikehold og drift av simulatormateriell til Hæren. Det er også tatt høyde for at den erfarte kostnadsveksten, som følger av behovet for høyteknologisk og svært avansert utstyr i Forsvaret, vokser raskere enn kostnadsveksten for øvrig i samfunnet.

Regjeringen foreslår også i 2023 særskilt bevilgning til Etterretningstjenesten til økt situasjonsforståelse og til Forsvarsbygg for økt evne til alliert mottak, som oppfølging av tiltak iverksatt våren 2022, jf. Prop. 78 S (2021–2022). Regjeringen foreslår videre å bevilge 428 mill. kroner til gjenanskaffelse av militært utstyr donert til Ukraina som inngår i Forsvarets beredskap. I tillegg settes det av ytterligere 572 mill. kroner i 2023 til militær støtte til Ukraina, se nærmere omtale av donasjoner i del II under kap. 1700, post 79 og i del III, 7 Informasjonssaker. Videre foreslås å øke bevilgningen til investeringer med 982 mill. kroner for å finansiere økte valutakostnader for større materiellinvesteringsprosjekter.

Regjeringen foreslår videre å øke forsvarsbudsjettet med 173 mill. kroner i 2023 til gjennomføring av program for felles IKT-løsning for departementsfellesskapet, ledet av Kommunal- og distriktsdepartementet og Forsvarsdepartementet i fellesskap.

Regjeringen foreslår i tillegg inntektsøkninger med tilsvarende utgiftsøkninger, på 1 026,6 mill. kroner. Inntektsøkningen skyldes i første rekke salg av F-16, med forventet inntekt i 2023 på 1 485 mill. kroner og tilhørende utgifter til vedlikehold og salg på 531,5 mill. kroner. Nettogevinsten tilbakeføres statskassen. Inntekter fra salg av arealer på Bodø flystasjon til Avinor inntektsføres under Forsvarsdepartementet og tilbakeføres statskassen.

Tabell 4.2 viser de økonomiske forutsetningene frem mot 2024, slik det fremgår av langtidsplanen etter Stortingets behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) og budsjettøkningen i 2023 som er knyttet til oppfølging av langtidsplanen.

For perioden 2021 til 2024 vil tabellen bli oppdatert årlig i forbindelse med fremleggelsen av Prop. 1 S.

Omregnet til 2023-kroneverdi er de økonomiske forutsetningene som ligger til grunn i langtidsplanen, jf. Stortingets behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021), et bevilgningsnivå i 2024 som er om lag 9,2 mrd. 2023-kroner høyere enn saldert budsjett for 2020 (enkelte forhold holdt utenfor). Den konkrete opptrappingen de enkelte år vurderes i forbindelse med de årlige budsjettproposisjonene.

Den foreslåtte økningen i 2023 som er knyttet til formål i langtidsplanen fordeler seg på de ulike budsjettkapitlene som vist i tabell 4.3. Norsk deltakelse i EDF ble besluttet gjennom Stortingets behandling av langtidsplanen, men programkontingenten for norsk deltakelse i EDF finansieres ut over den planlagte LTP-opptrappingen, slik at disse utgiftene ikke går ut over tiltak som ligger i langtidsplanen.

I tillegg finansieres merutgifter til valutakostnader for store materiellinvesteringer, utgifter til sikker teknisk infrastruktur for nytt regjeringskvartal og merutgifter til en felles IKT-løsning for departementsfellesskapet over forsvarsbudsjettet og ut over LTP-opptrappingsplanen.

Forskjellen mellom 3 197,0 mill. kroner i tabell 4.3 og 2 203,0 mill. kroner i tabell 4.2 skyldes at forsvarsrammen, isolert sett, reduseres som følge av reduserte utgifter til kampfly og kystvaktfartøyer i 2023 i forhold til 2022. Dersom de økonomiske ambisjonene i langtidsplanen for forsvarssektorene skal følges opp, innebærer dette at økningen i forsvarsrammen også må motsvare disse reduksjonene.

For nærmere omtale vises det til egne tabeller og omtaler under respektive budsjettkapitler i del II, 6 Nærmere omtale av bevilgningsforslagene mv.

Regjeringens budsjettforslag legger til rette for å særlig prioritere følgende områder i 2023:

• Forsere over halvparten av den planlagte personellopptrappingen i 2024 til 2023 og øke inntaket på Forsvarets skoler. Videre settes det av midler til innføring av ny godtgjøringsmodell for reservister, inkludert i Heimevernet.

• Legge til rette for at sektoren har tilstrekkelige rammebetingelser for å rekruttere og beholde personell. En bærekraftig utvikling av forsvarssektoren fordrer at bemanningsøkningen balanseres mot innsatsfaktorer som materiell og eiendom, bygg og anlegg (EBA), samt organisasjonenes evne til utdanning og kompetanseutvikling. Regjeringen øker derfor avsetningen til utbedring av personellrelatert EBA (eiendom, bygg og anlegg) med 100 mill. kroner sammenliknet med langtidsplanens forutsetninger.

• Redusere klartider for utvalgte avdelinger, bedre Forsvarets reaksjonsevne og utholdenhet og styrke beredskapen.

• Legge til rette for at innfasingen av F-35 kampfly og P-8 maritime patruljefly følger planen og øke driftsrammene for disse viktige kapasitetene.

• Styrke beredskapen og foreslår betydelige økninger til blant annet anskaffelse av ammunisjon, hvor en stor andel av dette vil treffe norsk industri.

• Når nytt utstyr blir forsinket må det aldrende utstyret driftes lenger. Regjeringen prioriterer derfor midler til levetidsforlengelse for Ula-klasse ubåter, økt vedlikeholdsnivå for fregattene og fornyelse, vedlikehold og drift av simulatormateriell til Hæren. I tillegg økes Forsvarets driftsramme for å bedre kunne håndtere nåværende og nytt utstyr med et økt aktivitetsnivå.

• I tråd med regjeringsplattformen øke områdestrukturen i Heimevernet, og legger i første omgang opp til en økning fra 37 000 til 37 500 mannskaper. Regjeringen legger vekt på at økningen av områdestrukturen skal skje gradvis over flere år, slik at nytt personell også får det utstyret de trenger og tilstrekkelig trening. Regjeringen vil også øke andelen i Heimevernet som øver årlig. Fra å øve 70 pst. av områdestrukturen årlig, økes dette til 80 pst.

• Videreføre tiltak for økt kapasitet, teknisk modernisering og videreutvikling av Etterretningstjenesten. I tillegg foreslår regjeringen å følge opp bevilgningsøkningen i Prop. 78 S (2021–2022) til Etterretningstjenesten for økt situasjonsforståelse knyttet til krigen i Ukraina.

• Styrke den nasjonale evnen til alliert mottak ut over det som fremgår av langtidsplanen. Vi trenger mer mottakskapasitet og personell til å understøtte våre allierte når de trener og øver i Norge. Regjeringen foreslår å bevilge 150 mill. kroner til tiltak i nord.

• Fortsette også i 2023 økningen til materiellinvesteringer for pågående og nye prosjekter. Gitt betydelige utfordringer på en rekke leveranser er økningen noe lavere enn forutsatt i langtidsplanen.

• Videreføre et forsterket styrkebidrag til Baltikum og aktiviteten i nordområdene.

• Vi skal ha en militær tilstedeværelse på Andøya også i fremtiden, da Andøya er viktig for forsvaret av Norge. Regjeringen vil sørge for at infrastrukturen på Andøya videreføres også etter at de maritime patruljeflyene flytter sitt virke til Evenes. Dette innebærer blant annet at nødvendig vakthold og vedlikehold videreføres. Regjeringen vurderer et fremtidige ambisjonsnivået for militær tilstedeværelse på Andøya og vil komme tilbake til dette.

• Finsk og svensk NATO-medlemskap vil skape en ny militærstrategisk situasjon i Nord-Europa. Et samlet Norden i NATO vil åpne for et tettere og sterkere forsvarssamarbeid og perspektivet med et samlet Norden i NATO åpner nye muligheter. Dette vil kreve grundige analyser. Regjeringen vil derfor komme tilbake til dette i arbeidet med ny langtidsplan.

5 Anmodningsvedtak

5.1 Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak

Nedenfor gis en oversikt over oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak under Forsvarsdepartementet. Oversikten inkluderer alle de vedtakene fra tidligere stortingssesjoner som kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 141 S (2021–2022) mente ikke var utkvittert. I tabellen nedenfor angis det også hvorvidt Forsvarsdepartementet planlegger at rapporteringen knyttet til anmodningsvedtaket nå avsluttes eller om departementet vil rapportere konkret på vedtaket også i neste års budsjettproposisjon. Det er ingen nye vedtak i sesjonen 2021–2022.

Stortingssesjon 2020–2021

Veteraner – kartlegging av prioriterte områder

Vedtak nr. 31, 15. oktober 2020

«Stortinget ber regjeringen legge frem en kartlegging av prioriterte forskningsområder relatert til forsvarspersonell i utenlandstjeneste. Denne skal legge grunnlaget for en strategi for norsk veteranforskning.»

Vedtaket ble truffet under behandlingen av Innst. 20 S (2020–2021) til Meld. St. 15 (2019–2020) Også vi når det blir krevet – Veteraner i vår tid.

Forsvarsdepartementet har etablert Forum for veteranforskning. Forumet, som hadde sitt første møte 16. februar 2021, består av både militære og sivile institusjoner. Fra forsvarssektoren er Forsvaret og Forsvarets forskningsinstitutt representert. På sivil side er Forskningsrådet, Folkehelseinstituttet, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress samt Modum Bad representert. Det er også åpnet for at andre sivile relevante institusjoner skal kunne inviteres. Veteranorganisasjonene er referansegruppe for forumet, og kan fremme konkrete ønsker og behov for prosjekter. Til sammen representerer institusjonene i forumet en vesentlig andel av norsk forskningskompetanse innenfor veteranfeltet. Med bakgrunn i forumets arbeid og kompetanse, er det vedtatt en strategi for veteranforskning. Prioriterte forskningsområder relatert til forsvarspersonell i internasjonale operasjoner er norske veteraners psykiske og fysiske helse, samt samfunnsfaglig og historiefaglig forskning om veteraner.

Det vises til Del II, 6 Nærmere omtale av bevilgningsforslagene mv., kap. 1720 Forsvaret, post 01, under Forsvarets sanitet og Forsvarets høgskole og post 71, Støtte til veteranforskning.

Veteraner – spesialisterklæring

Vedtak nr. 35, 15. oktober 2020

«Stortinget ber regjeringen sikre at spesialisterklæring om varig psykisk belastningsskade ikke settes til side av Statens pensjonskasse eller erstatningsordningenes klageorgan, uten at erklæringen først sendes tilbake til den aktuelle spesialisten for en kommentar eller tilleggserklæring. Dersom Statens pensjonskasse eller klageorganet mener at erklæringen fortsatt ikke er tilfredsstillende, må det hentes inn en ny medisinsk vurdering.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 21 S (2020–2021) til Dokument 8:101 S (2019–2020) Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om å sikre rettmessig erstatning for norske veteraner med psykiske skader.

Vedtaket er fulgt opp. Forskriftsendringer trådte i kraft 1. april 2022.

Veteraner – vedtak som kan være i strid med gjeldende rett

Vedtak nr. 36, 15. oktober 2020

«Stortinget ber regjeringa sikre at veteranar kan få ta opp saka si på nytt der vedtak frå Statens pensjonskasse og/eller klagenemnda kan vere i strid med gjeldande rett.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 21 S (2020–2021) til Dokument 8:101 S (2019–2020) Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om å sikre rettmessig erstatning for norske veteraner med psykiske skader.

Skadelidte veteraner er allerede i dag sikret mulighet for prøving og gjenopptak av vedtak om erstatning og kompensasjon som er i strid med gjeldende rett. Vedtak fra Statens pensjonskasse kan klages inn for en særskilt klagenemnd. Vedtak fra klagenemnda kan bringes inn for domstolene innenfor en søksmålsfrist på seks måneder. Klagere som har fått saken sin avgjort i klagenemnda har også mulighet til å begjære gjenopptak etter reglene i forvaltningsloven. Skadelidte kan videre bringe klager mot forvaltningen inn for Sivilombudet etter reglene i lov 18. juni 2021 nr. 121 om Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen. Dette var nytt av 2021. Tidligere falt ansvaret for slike klager under Ombudsnemnda for Forsvaret. Overføringen av ansvaret til Sivilombudet innebærer en styrking av kontrollen med sakene. Regjeringen mener anmodningen ivaretas gjennom gjeldende ordninger, og anser etter dette vedtaket for å være fulgt opp.

Utdanne nok personell til HV etter modell fra Finnmark

Vedtak nr. 123, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen se på muligheten for å utnytte eksisterende EBA og etter behov opprette midlertidig rekruttutdanning for å utdanne nok personell til HV etter modell fra Finnmark, innenfor budsjettrammen.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Forhold vedrørende behov for å opprette egen rekruttutdanning for Heimevernet er vurdert og redegjort for i Prop. 1 S (2021–2022). Innenfor dagens heimevernsstruktur er det etter forsvarssjefens militærfaglige vurderinger og en helhetlig vurdering av Forsvarsdepartementet, ikke funnet behov for en egen rekruttutdanning for Heimevernet.

Vurderinger om standardisert fartøyklasse

Vedtak nr. 124, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen på egnet vis fremme en sak om erstatning av dagens kystvakt- og støttefartøy, herunder en vurdering av en fremtidig standardisert fartøyklasse, og komme tilbake med mulige forseringer i Prop. 1 S (2021–2022).»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Forsvarsdepartementet har gitt Forsvaret i oppdrag å gjennomføre en konseptvalgutredning etter statens prosjektmodell for å vurdere muligheten for en standardisert fartøyklasse. Et mulig standardisert fartøy kan på sikt vurderes som en erstatning for dagens kystvakt- og støttefartøyer når disse faller for levetid, eller når leiekontrakter går ut. En konseptvalgutredning vil kunne dokumentere effektene av en mulig overgang til standardisert fartøyklasse, og eventuelle gevinster i form av enklere drift, utdanning og understøttelse, men også gi anbefalinger om eierskapsform og anskaffelsesstrategi.

Sette ned en forsvarskommisjon

Vedtak nr. 125, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2021 sette ned en forsvarskommisjon med bred faglig og politisk sammensetning for å vurdere de sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge, med sikte på å skape et bredest mulig grunnlag for videre utvikling i forsvarssektoren.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Regjeringen vedtok 17. desember 2021 å nedsette en bredt sammensatt forsvarskommisjon som skal ha relevans for neste langtidsplan, i tråd med Hurdalsplattformen. Formålet med etableringen av forsvarskommisjonen var å få uavhengige innspill, vurderinger og presentasjoner av hvilke veivalg og prioriteringer som best bidrar til å verne om Norges sikkerhet, samt synliggjøre hvilke konsekvenser dette har for den videre utviklingen av forsvarssektoren. Dette arbeidet er også en mulighet for regjeringen til å legge til rette for en bred debatt om Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer og muligheter. Forsvarskommisjonen skal levere et utkast til NOU 1. mai 2023.

Nye helikoptre til dedikert helikopterstøtte for Hæren

Vedtak nr. 128, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med den planlagte anskaffelsen av nye helikoptre til spesialstyrkene fra 2024, også anskaffe nye helikoptre til dedikert helikopterstøtte for Hæren. De nye helikoptrene skal organiseres i en skvadron på Rygge, og en skvadron på Bardufoss for å understøtte og samvirke med Hæren. Det henstilles til regjeringen å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om anskaffelsen av helikoptrene, herunder antall.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Arbeidet er pågående og er en del av regjeringens helhetlige tilnærming til Forsvarets fremtidige helikopterkapasitet. Forsvarsdepartementet har besluttet at det skal etableres en skvadronsledelse på Bardufoss for helikopterstøtte til Hæren. Forsvaret er gitt i oppdrag å utrede innretningen på dette innen utgangen av 2022, herunder å gi råd om tidsplanen for gjennomføring. Det er videre besluttet å flytte ett Bell helikopter til Bardufoss fra Rygge for å drive opplæring. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen sak om anskaffelsen av helikoptrene.

Utrede å benytte Haslemoen og Drevjamoen

Vedtak nr. 131, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen utrede å benytte Haslemoen og Drevjamoen som supplement til rekruttskolen som lokaliseres på Terningmoen, og på egnet måte komme tilbake til dette i forbindelse med Prop. 1 S (2021–2022).»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Forsvarsdepartementet har i tråd med Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) utredet bruk av Drevjamoen og/eller Haslemoen som supplement i rekruttutdanningen i Forsvaret. Som beskrevet av den forrige regjeringen i Prop. 1 S (2021–2022) avdekket utredningen en feil i plangrunnlaget for antall rekrutter pr. rekruttskole. Parallelt med dette vil beslutningen om tolv eller 16 måneder førstegangstjeneste, samt en pågående utredning om effektivisering av vakt- og sikringsfunksjonen i Forsvaret, ha betydning for utdanningsbehovet. Forsvaret er anmodet om å fremskaffe oppdaterte analyser av utdanningsbehovet ved rekruttskolene. Hensiktsmessigheten av å benytte andre leire som supplement til Terningmoen er utredet. Utredningene viser at det er fordeler med å samle utdanningsmiljøer på få lokasjoner og at å ta i bruk flere leirer vil medføre utgifter til oppgradering av bo- og fellesarealer og kostnader knyttet til å tilfredsstille kravene til kjønnsnøytral verneplikt. Videre vil utdanningsbelastningen for de operative avdelingene reduseres og skape rom for økt operativ tilgjengelighet. Basert på Forsvarets utredninger vil Forsvarsdepartementet supplere eksisterende utredning med en oppdatert vurdering av det totale utdanningsbehovet for rekrutter. Terningmoen bygges i første omgang opp for å ivareta en økning på 1 100 rekrutter pr. innrykk. Pågående utredninger i Forsvaret vil definere rekruttutdanningsbehovet og være styrende både for det endelige utdanningsvolumet ved Terningmoen og behovet for å iverksette eventuelle ytterligere tiltak. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om dette.

Utredning om bruk av ikke-militært ansatte

Vedtak nr. 133, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen innen 2022 legge fram en utredning om bruk av ikke-militært ansatte og forhold knyttet til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Forsvarsdepartementet har iverksatt en kartlegging om bruk av ikke-militært ansatte og forhold knyttet til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål. Kartleggingen er nå i sluttfasen, og regjeringen tar sikte på å informere Stortinget om saken innen utgangen av 2022.

Personell til HV på Drevjamoen etter modell fra FLF

Vedtak nr. 136, 16. desember 2020

«Stortinget ber regjeringa greie ut utnytting av eksisterande EBA og etter behov opprette mellombels rekruttutdanning for å utdanne personell til HV på Drevjamoen etter modell frå Finnmark landforsvar.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Forhold vedrørende behov for å opprette egen rekruttutdanning for Heimevernet er vurdert helhetlig av forrige regjering og redegjort for i Prop. 1 S (2021–2022). Innenfor dagens Heimevernsstruktur er det etter forsvarssjefens militærfaglige vurderinger og en helhetlig vurdering av Forsvarsdepartementet ikke funnet behov for en egen rekruttutdanning for Heimevernet. Heimevernet har i dag utfordringer med å rekvirere personell med lokal tilknytning i de nordligste fylkene. Forsvaret har tilgjengelig flere virkemidler for å bøte på denne utfordringen, eksempelvis seleksjon etter geografisk tilhørighet i forbindelse med rekvirering til førstegangstjeneste. Regjeringen vil se den videre styrkingen av Heimevernet i sammenheng med en helhetlig vurdering av Heimevernets fremtidige utnyttelse og innretning i den neste langtidsplanen for forsvarssektoren.

Ivaretakelse av de nasjonale kulturhistoriske verdiene på Kjeller

Vedtak nr. 1099, 2. juni 2021

«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak for Stortinget med en plan for hvordan staten kan bidra til at de nasjonale kulturhistoriske verdiene på Kjeller blir ivaretatt.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 543 S (2020–2021) til Dokument 8:241 S (2020–2021) Representantforslag om en permanent løsning for småflyaktiviteten i Oslo-området og luftfartøyvernsenter på Kjeller.

Forhold knyttet til ivaretakelse av nasjonale, kulturhistoriske verdier på Kjeller ses i sammenheng med arbeidet knyttet til avhendingen av Kjeller base, og koordineres med pågående prosesser hos Riksantikvaren og Lillestrøm kommune. Det vises også til informasjonssak om avviklingen av Kjeller base i Prop. 1 S (2021–2022) Del III, 6.8 Avhending av Kjeller base. Fremdriften i Lillestrøm kommunes planprosess medfører at planen som skal danne grunnlag for etterbruk av Kjeller først ferdigbehandles ved utgangen av 2026. Riksantikvarens fredningsprosess samkjøres med dette arbeidet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om oppfølging av vedtaket.

Statlig bidrag til istandsettelsen av Den gamle krigsskole

Vedtak nr. 1187, 9. juni 2021

«Stortinget ber regjeringen utrede og avklare hvorvidt eventuelle fremtidige tilskudd og/eller driftsmidler til Stiftelsen Den Gamle Krigsskole i forbindelse med bygningsmassen i Tollbugata 10 i Oslo bør utløses via Kulturdepartementet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 494 S (2020–2021) til Dokument 8:278 S (2020–2021) Representantforslag om statlig bidrag til istandsettelsen av Den Gamle Krigsskole i Oslo.

Forsvarsdepartementet igangsatte i 2021 et tverrsektorielt arbeid for å utrede alternativer for fremtidig forvaltning av forsvarssektorens kulturhistoriske eiendommer. Utredningen skal også belyse hvordan man eventuelt kan sørge for finansiering innenfor rammen av sektorprinsippet, selv om man eksempelvis avhender slike eiendommer eller velger andre organisasjonsformer for eierskapet. En arbeidsgruppe ledet av Forsvarsbygg leverte sin rapport til Forsvarsdepartementet 15. juni 2022. Det gjennomføres nå en høring av utredningen, som vil utgjøre et viktig grunnlag for regjeringens videre behandling av arbeidsgruppens anbefalinger. Om det skal etableres spesielle tilskuddsordninger for kulturhistoriske eiendommer som tidligere har vært i forsvarssektorenes eie, inkludert Tollbugata 10, vil være en del av anbefalingen knyttet til fremtidig forvaltning av disse eiendommene.

Stortingssesjon 2019–2020

Evaluering av ny etterretningstjenestelov

Vedtak nr. 676, 11. juni 2020

«Stortinget ber regjeringen sørge for en uavhengig evaluering av den nye etterretningstjenesteloven fra full ikrafttredelse. Evalueringen skal være offentlig og foreligge senest fire år etter at loven er satt i kraft. Evalueringen skal gjelde lovens virke og mulighet for kontroll av dens bestemmelser, inkludert ressurssituasjonen, kompetanse og virkemidler hos EOS-utvalget og domstolene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 357 L (2019–2020) til Prop. 80 L (2019–2020) Lov om Etterretningstjenesten (etterretningstjenesteloven) og Lovvedtak 134 (2019–2020).

Regjeringen vil sørge for en uavhengig evaluering av etterretningstjenesteloven fra full ikrafttredelse slik Stortinget ber om. Etterretningstjenesteloven har trådt i kraft trinnvis. Den siste bestemmelsen, paragraf 7-3, ble satt i kraft 2. september 2022, slik at systemet for tilrettelagt innhenting kan testes og utvikles på trygt juridisk grunnlag. Aktiviteten begrenses gjennom en instruks til innsamling av data for å teste og utvikle systemet. Dataene skal ikke brukes til etterretningsformål. Ikrafttredelsen av bestemmelsen 2. september 2022 innebærer at hele etterretningstjenesteloven er ikraftsatt, og at evalueringen vil foreligge senest 2. september 2026.

Samtidig er endringer i paragraf 7-3 på høring, og planen er å sende en lovproposisjon til Stortinget før påske 2023. Regjeringen foreslår å endre bestemmelsen på bakgrunn av utvikling i internasjonal rettspraksis avsagt etter at loven ble vedtatt. I høringsnotatet foreslås det at sjefen for Etterretningstjenesten fortsatt skal kunne treffe beslutning om at ekomtilbydere skal tilrettelegge for testinnhenting og testanalyser av trafikk i nett og tjenester. Systemet for tilrettelagt innhenting kan ikke settes i operativ drift før Stortinget har behandlet en proposisjon om endringer i paragraf 7-3.

Stortingssesjon 2016–2017

Lovhjemmel for å ivareta rettighetene for fanger

Vedtak nr. 576, 18. april 2017:

«Stortinget ber regjeringen utrede en egen lovhjemmel for å sikre at fanger som holdes av norske styrker i forbindelse med væpnet konflikt får ivaretatt sine rettigheter, samt hvordan rettighetene til personer som holdes fanget av norske soldater kan ivaretas i våre internasjonale operasjoner.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 248 S (2016–2017) om Redegjørelse av utenriksministeren og forsvarsministeren om Afghanistan, inkludert rapporten fra det regjeringsoppnevnte utvalget som har evaluert og trukket lærdommer av Norges sivile og militære innsats i Afghanistan for perioden 2001–2014. Forslaget ble fremmet av Miljøpartiet De Grønne etter at innstillingen var fremmet for Stortinget.

Forsvaret har på oppdrag fra Forsvarsdepartementet utført en utredning av temaet frihetsberøvelse i militære operasjoner, som et grunnlag for det videre arbeidet med problemstillingen. Saken har vist seg noe mer kompleks enn hva først var antatt. Det pågår nå et arbeid i Forsvarsdepartement med å utrede behovet for lovforankring, i dialog med Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Forsvarsdepartementet tar sikte på å ferdigstille denne utredningen innen første halvdel av 2023. Regjeringen tar sikte på å informere Stortinget om saken våren 2023.