Innledning
Russlands angrepskrig mot Ukraina er og forblir Norges største sikkerhetspolitiske utfordring. Ingen andre pågående kriser eller konflikter har potensial til å påvirke Norges og Europas sikkerhet i samme grad. Utfallet vil påvirke Europa i lang tid fremover. Hvordan og når krigen vil ende er fortsatt uvisst. Samtidig ser vi at forbindelsene mellom Russland og andre autoritære stater forsterkes.
Regjeringens svar på den alvorlige sikkerhetssituasjonen er en styrking av vår nasjonale politikk for sikkerhet, forsvar og beredskap, et stadig tettere og mer integrert alliansesamarbeid, og vår støtte til Ukrainas forsvarskamp. For første gang står alle partiene på Stortinget samlet om en ny langtidsplan for Forsvaret. Skal vi lykkes med å gjennomføre planene, er enighet, langsiktighet og forutsigbarhet om rammevilkårene en forutsetning.
Norge må ta et større ansvar for egen og alliert sikkerhet, nasjonalt og internasjonalt, og bidra til stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder. Dette ligger til grunn for langtidsplanen. Forsvaret skal styrkes for å øke norsk handlefrihet og innflytelse i våre nærområder, slik at våre strategiske interesser blir ivaretatt. Evne til å ta selvstendige beslutninger og å kunne motstå press, håndtere episoder og hendelser, stå støtt i kriser, unngå angrep og hindre krig er helt sentralt i den videre innretningen av sikkerhets- og forsvarspolitikken.
Langtidsplanen ble vedtatt av et enstemmig Storting. Den brede politiske enigheten er historisk og innebærer en langsiktig politisk og økonomisk forpliktelse til å styrke forsvarsevnen. Med dette budsjettforslaget følger regjeringen opp langtidsplanen med å foreslå et betydelig og varig løft i forsvarsbevilgningene. Målet er økt nasjonal egenevne med kapasitet, volum, fleksibilitet og evne til å forsvare landet sammen med våre allierte, støttet av sivilsamfunnet. Regjeringen foreslår å styrke evnen til innflytelse og skape handlingsrom i Norge og norske nærområder, evnen til å motta forsterkninger til det nordiske området, og økt evne til å operere sammen med allierte styrker.
I lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen og trusselbildet mot Norge ser regjeringen behov for at planlegging for å møte et væpnet angrep mot Norge gis fornyet oppmerksomhet, gjennom at alle sektorer vektlegger hvordan støtte til militær innsats for forsvaret av landet skal innrettes innenfor rammen av totalforsvarskonseptet. Samfunnets samlede ressurser skal om nødvendig kunne mobiliseres til forsvaret av statens og samfunnets eksistens. Dette er like relevant for Norges sikkerhet i dag som da konseptet ble utviklet etter andre verdenskrig. For å forsterke forsvarsevnen, utholdenheten og motstandsdyktigheten, må bruken av virkemidler fra ulike deler av samfunnet koordineres godt.
Kriser og konflikter opptrer ofte sammen og kan ikke ses i isolasjon. De forsterker effektene av hverandre, og geopolitikk spiller stadig sterkere inn. Geografisk avstand gir ikke nødvendigvis politisk, økonomisk eller militær avstand. Konsekvensene av kriger, klimaendringer og politisk uro treffer oss og våre interesser raskere og tydeligere enn før. Spenningen vil sannsynligvis vare i lang tid og utfordre institusjoner og samarbeidsmekanismer som norsk sikkerhet og forsvar er basert på, og påvirke Norge på stadig nye områder. Samtidig må vi bidra til at dette ikke kommer i veien for globale løsninger på felles utfordringer som klimaendringer og spredning av masseødeleggelsesvåpen.
For et land som Norge, med vår utadvendte økonomi og store utenrikshandel, er det særlig viktig at folkeretten respekteres. Det forpliktende internasjonale samarbeidet er under press. Det forsterker verdien av alliansene og samarbeidene vi har, og innebærer at vi må investere mer i dem. I en verden preget av uforutsigbarhet og økt risiko for konflikt, er det viktig for Norge å støtte opp om et internasjonalt system som fortsatt tar hensyn til mindre staters interesser, verdier og sikkerhet.
NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste. Etter flere tiår med operasjoner utenfor alliansens ansvarsområde, er det euroatlantiske området igjen i sentrum. NATO har evnet å omstille og styrke seg, og har revitalisert det kollektive forsvaret av medlemslandene, som igjen er alliansens hovedoppgave. NATO har blitt enda viktigere for norsk sikkerhet, og norsk situasjonsforståelse i nordområdene enda viktigere for NATO.
For USA er Kina den dimensjonerende utfordringen. Utviklingen i Indo-Stillehavsområdet står helt sentralt i internasjonal sammenheng. Kinas fremvekst endrer ikke USAs grunnleggende interesse av et stabilt Europa og sterkt transatlantisk alliansefellesskap. Bidragene til Ukrainas forsvarskamp er et tydelig eksempel på amerikansk vilje til å bidra til europeisk sikkerhet. Vi er fortsatt avhengige av amerikansk lederskap i NATO. Kinas økende makt og tyngde gjør USA mer avhengig av samspill med allierte og partnerland. Samtidig må Europa være forberedt på å ta større ansvar for europeisk sikkerhet. For Norge betyr det at vi må samarbeide tettere med våre nordiske og europeiske allierte og partnere. Dette arbeidet har regjeringen lagt ned betydelig innsats på, blant annet ved å styrke og videreutvikle eksisterende regionale samarbeidsformater som NORDEFCO, Nordisk-Baltisk, Northern Group og JEF innenfor rammen av NATO.
Amerikansk politikk har stor betydning for vår egen utenriks- og sikkerhetspolitikk, for norsk økonomi og for evnen til å løse globale utfordringer i felleskap. Våre transatlantiske bånd er tuftet på felles historie, langsiktige fellesinteresser og et nært sikkerhetspolitisk, etterretningsmessig, operativt og industrielt samarbeid. Regjeringen har gjort tydelige prioriteringer av viktige saksområder i det bilaterale samarbeidet med USA.
For Norge er det av særlig interesse at Arktis og nordområdene får stadig større oppmerksomhet i amerikansk strategisk tenkning, samtidig som også Kina og Russland ser denne regionen som viktig i økonomisk, militær og sikkerhetspolitisk sammenheng. Nordområdene er Norges viktigste interesseområde, og det er derfor nødvendig at vi videreutvikler forsvarssamarbeidet med USA, inkludert gjennom økt vektlegging av evnen til integrert samvirke, konseptutvikling og utnyttelse av ny teknologi for å kunne ivareta våre felles og allierte sikkerhetsinteresser i Arktis og i nordområdene.
Av hensyn til grunnleggende norske sikkerhetsinteresser er det avgjørende å støtte Ukrainas forsvarskamp. Norges mål er å bidra til at Russland ikke vinner frem med sin aggresjon, og at Ukraina kan legge premissene for en fremtidig fredsløsning. Ukraina må styrkes militært for å hindre Russland i å nå sine mål.
Europa er vårt verdifellesskap, vårt viktigste marked og den delen av utenriks- og sikkerhetspolitikken som i det daglige virker mest inn på innenrikspolitikken. Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk henger uløselig sammen med det som skjer i vår region. Regjeringen har høye ambisjoner for å utvikle samarbeidet med Europa, på en måte som er i tråd med norske interesser.
Finsk og svensk NATO-medlemskap har stor betydning for forsvaret av Norge og Norden. Som allierte blir mulighetene for sikkerhets- og forsvarspolitisk integrasjon i Norden enda større, hvilket er positivt for NATOs samlede forsvarsevne. Dette styrker Norge og norsk sikkerhet. Samtidig blir Storbritannia en stadig viktigere samarbeidspartner, både for ivaretakelse av våre nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser og i arbeidet med å støtte Ukrainas forsvarskamp. Tyskland er også et av Norges viktigste samarbeidsland i Europa. Forholdet til Tyskland hviler på et viktig forsvarsindustrielt samarbeid, samt kapabilitetsutvikling og er samtidig i stadig utvikling. De tette båndene til Nederland bygger på felles interesser og utsyn, blant annet i NATO og i videreutviklingen av alliansen. Sammen med USA og Storbritannia har de nederlandske marineinfanteristyrkene vintertrening i Norge hvert år. Norge har et tett forsvarssamarbeid med Polen, blant annet innenfor materiellsamarbeid. Det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med Polen vil bli en prioritet for Norge i årene fremover. Innenfor sikkerhet og forsvar er samarbeidet med EU intensivert for å hjelpe Ukraina militært, og for å utvide produksjonskapasiteten i den europeiske forsvarsindustrien. I tillegg har vi intensivert vår varebistand og evne til medisinsk evakuering av ukrainske pasienter gjennom EUs sivile beredskapsmekanisme (UCPM).
Regjeringen legger frem forslag til forsvarsbudsjett for 2025 på bakgrunn av to forlik et samlet Storting har stilt seg bak; Nansen-programmet for Ukraina og langtidsplanen for forsvarssektoren. Regjeringen foreslår et forsvarsbudsjett på om lag 112 mrd. kroner. Dette innebærer en økning på 21,2 mrd. kroner fra saldert budsjett 2024, og er en full realisering av det første store økonomiske løftet i langtidsplanen på 15 mrd. 2024-kroner. Med dette forslaget vil forsvarsutgiftene ligge over to prosent av brutto nasjonalprodukt også i 2025. I tråd med langtidsplanen prioriterer regjeringen å hente inn etterslepet, få dagens struktur til å virke og øke investeringene i materiell og eiendom, bygg og anlegg. Regjeringens forslag vil stanse tæringen og øke beholdningen på ammunisjonslagrene, øke tilgjengeligheten til materiellet og styrke driften av Forsvarets IKT-systemer. Vedlikeholdet av sektorens eiendom, bygg og anlegg trappes opp til et nivå der verdiene bevares, og tildelingen økes til fornying der bygningene er modne for det. Ubåtprogrammet fortsetter, flere investeringsprosjekter foreslås økt og investeringskapasiteten trappes opp. Heimevernet settes i stand til å trene og øve mer, og skal øke med 500 soldater og befal i områdestrukturen.
Vi fortsetter å stille opp for Ukraina. Norge vil også i 2025 yte militær og sivil støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet. Regjeringen foreslår en utvidelse av Nansen-programmet som innebærer at det settes et gulv for den årlige støtten på 15 mrd. kroner. Det foreslås samtidig å forlenge programmet til 2030. For den militære støtten foreslår regjeringen å legge til grunn donasjoner på om lag 2,0 mrd. kroner og viderefører en samlet bevilgning på 5,5 mrd. kroner i 2025-budsjettet.