Del 1
Innledende del

1 Mål og ansvarsområder for forsvarssektoren

1.1 Strategisk innretning

Norges sikkerhetspolitiske omgivelser er varig endret. Krig i Europa og i Midtøsten, og tilspisset global konkurranse om militær, politisk, økonomisk og teknologisk makt preger landet vårt. Den sikkerhetspolitiske utviklingen gjør ivaretakelse av Norges sikkerhet mer krevende enn på flere tiår. Alvoret i sikkerhetssituasjonen understreker betydningen av nasjonal kapasitet for kontinuerlig tilstedeværelse og innsats for å bidra til stabilitet i våre nærområder. Vår evne til å forebygge, avverge og håndtere en krise eller krig må derfor styrkes betydelig.

Det er nødvendig å prioritere mer ressurser til forsvar, sikkerhet og beredskap. Forsvarsløftet – for Norges trygghet. Langtidsplanen for forsvarsektoren 2025–2036. Prop. 87 S (2023–2024), jf. Stortingets behandling av Innst. 426 S (2023–2024), slår fast at Norge skal ta et større ansvar for egen og alliert sikkerhet, nasjonalt og internasjonalt, herunder for å bidra til stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder.

Den strategiske innretningen av Forsvaret baseres på at Norge i første rekke må innrette forsvarsinnsatsen mot å forebygge konflikt, i kontinuerlig og tett samvirke med allierte. Sivilt-militært samarbeid skal understøtte dette. Videre må Forsvaret være forberedt på at konflikt likevel kan inntreffe, og kunne respondere rettidig og med relevante maktmidler, sammen med allierte.

Norske myndigheter må hele tiden kunne beskytte og ivareta innflytelse og handlefrihet, og kontinuerlig kunne forfølge og fremme våre strategiske interesser. Norsk sikkerhet må forsvares hver dag, på og utenfor norsk territorium. Dette først og fremst for å forebygge og hindre at andre, direkte eller indirekte, påtvinger Norge sin vilje med makt, og om nødvendig ved å handle og svare med makt dersom det skjer likevel. Evne til å ta selvstendige beslutninger og å kunne motstå press, håndtere episoder og hendelser, stå støtt i kriser, unngå angrep og hindre krig er helt sentralt i innretning av sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Forsvaret av Norge handler om hvordan Forsvaret innrettes for å kontinuerlig kunne beskytte verdier, fremme interesser og bidra til kollektiv avskrekking og beroligelse, i tett og kontinuerlig samvirke med allierte. Dette omfatter også evne til å respondere raskt og kontant på utfordringer der og når disse oppstår, beredskap for rask styrkeoppbygging og evne til forsvar av landet sammen med allierte i tilfelle væpnet konflikt.

En slik innretning krever for det første styrket evne til innflytelse og økt handlingsrom for å ivareta stabilitet i våre nærområder, og for det andre å innrette Forsvaret for kontinuerlig anvendelse og innsats, hjemme og ute, i tett samvirke med allierte styrker. Forsvaret må ha en høy grad av tilgjengelighet på styrker for å understøtte evne til rettidig tilstedeværelse i prioriterte områder, og tilfredsstillende beredskap for kort reaksjonstid.

Norges suverenitet og territorielle integritet forsvares sammen med andre. En styrking og anvendelse av nasjonal evne skal derfor samtidig innrettes for å understøtte tett og integrert alliert samvirke i hele konfliktspekteret, ikke minst for å understøtte NATO som en effektiv garantist for norsk og alliert sikkerhet. Som en politisk og militær allianse utgjør NATO og den kollektive sikkerhetsgarantien rammeverket for norsk sikkerhet, med gjensidige forpliktelser som sikrer friheten og selvstendigheten for landet.

Følgende strategiske prioriteringer er lagt til grunn for innretningen av Forsvaret:

• Å vektlegge evne til å forebygge og avskrekke konflikt i tett samvirke med allierte

• Å videreutvikle Forsvaret for økt nasjonal innflytelse og handlingsrom

• Å innrette Forsvaret for kontinuerlig innsats i samvirke med våre allierte

• Å bidra med relevant kampkraft for forsvar av norsk og alliert sikkerhet

• Å understøtte NATO som troverdig og effektiv garantist for alliert sikkerhet

• Å tilpasse Forsvaret for å bidra til operativ og teknologisk relevans

Samlet sett danner innretningen og disse prioriteringene rammene for de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene, forsvarskonseptet, og Forsvarets oppgaver med tilhørende ambisjon.

1.2 Sikkerhets- og forsvarspolitiske mål

De sikkerhets- og forsvarspolitiske målene utrykker hva regjeringen vil oppnå med sikkerhets- og forsvarspolitikken, og utgjør i sum forsvarssektorens samfunnsmål. Målene tydeliggjør hva Norge skal forsvare, forklarer overordnet hvordan dette forsvares, og er retningsgivende for videreutviklingen av forsvarssektoren. De er siktemålet for all forsvarsinnsats, og styrende for forsvarssektorens oppdragsforståelse.

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som mål å forsvare Norges suverenitet, territorielle integritet, befolkning, demokratiske styresett og handlefrihet mot politisk, militært og annet press ved å bidra til å:

• Forhindre væpnet konflikt og fremveksten av trusler mot norsk og alliert sikkerhet

• Forsvare Norge og allierte mot trusler, anslag og angrep i en alliert ramme

• Fremme norske sikkerhetsinteresser, herunder fred, stabilitet og internasjonal rettsorden

Norge skal i første rekke innrette forsvarsinnsatsen mot å forebygge og motvirke konflikt. Norsk innflytelse og handlingsrom er størst i den lavere delen av konfliktspekteret. Det er derfor avgjørende for Norge å bidra til å forebygge og avskrekke bruk av maktmidler mot norske strategiske interesser. På den måten kan norske myndigheter hindre videre eskalering til nivåer der vår nasjonale handlefrihet og innflytelse reduseres markant.

Gjennom troverdig militær evne og daglige operasjoner skal norsk militær innsats bidra til å forebygge og avskrekke press, trusler og angrep slik at situasjoner ikke utvikler seg til konflikt. Dersom Norge likevel blir involvert i en konflikt, skal Forsvaret som del av en integrert alliert forsvarsinnsats fortsette å ivareta norske interesser og kunne bidra til å forsvare Norge eller allierte mot fiendtlige anslag og angrep.

Forsvaret av Norge omfatter således bredden av nasjonal og alliert sikkerhet og vern om våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Militærmakt er et sikkerhetspolitisk virkemiddel og ett av flere virkemidler en suveren stat har for å verne om sine interesser, ivareta nasjonal selvstendighet og politisk handlefrihet, i hele konfliktspekteret. Forsvaret er i denne sammenheng et avgjørende virkemiddel for å ivareta norsk og alliert sikkerhet, verne om norske interesser og verdier, tilrettelegge for samarbeid og integrert samvirke med allierte, og for å yte troverdige bidrag til vår kollektive sikkerhet i rammen av NATO.

Forsvarskonseptet

Det norske forsvarskonseptet utgjør en helhetlig tilnærming til forsvar av norsk sikkerhet, i tråd med de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene. Forsvarskonseptet og vår samlede forsvarsevne består grunnleggende av tre gjensidig avhengige hovedelementer: Forsvarets egenevne, forsvarsevnen gjennom alliert og regionalt samarbeid og kollektiv avskrekkings- og forsvarsevne i rammen av NATO, og den støtten som kan mønstres fra det sivile samfunn, også i rammen av totalforsvaret. Et bredt omfang av sivile totalforsvarsaktører og mekanismer understøtter både nasjonale og allierte militære styrker som opererer i Norge og norske nærområder.

Forsvarskonseptet beskriver sammenhengen mellom de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene og Forsvarets oppgaver med ambisjon. Forsvaret av Norge skal innrettes slik at nasjonal og alliert innsats gir samtidig og gjensidig forsterkende effekt for norsk sikkerhet i hele konfliktspekteret, støttet av totalforsvaret. Investering i forsvarsevne skal understøtte de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene, forsvarskonseptet og Forsvarets oppgaver med ambisjon.

Forstørr bilde

Forsvarets oppgaver

Forsvarets oppgaver er Stortingets og regjeringens overordnede oppdrag til Forsvaret. De uttrykker hvilke oppgaver Forsvaret skal løse for å oppfylle sitt samfunnsoppdrag, og med hvilken ambisjon disse skal løses. Oppgavene er utledet av de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene og ambisjonen er satt i rammen av forsvarskonseptet. Forsvarets planverk, struktur og operative kapasiteter skal utvikles for å kunne løse de dimensjonerende oppgavene.

Forsvaret skal løse oppgavene fastsatt av Stortinget innenfor et beskrevet ambisjonsnivå og fastlagte ressursrammer. Det overordnede ambisjonsnivået for Forsvarets oppgaver stadfestes gjennom beskrivelsen av de enkelte oppgavene, herunder hvilke sentrale evner eller kapabiliteter Forsvaret trenger for å løse oppgavene.

Jf. Stortingets behandling av Innst. nr. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) er Forsvarets oppgaver å:

1. Forebygge og avskrekke press, trusler og anslag mot norsk og alliert sikkerhet med basis i NATOs kollektive forsvar

2. Overvåke norske interesseområder og rettidig varsle relevante myndigheter om forhold av betydning for nasjonal og alliert sikkerhet

3. Forsvare Norge og allierte mot trusler, anslag og angrep

4. Hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter

5. Ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder

6. Bidra militært til internasjonal innsats

7. Bidra med militær støtte til sentrale samfunnsoppgaver

Oppgavene 1–5 er dimensjonerende for Forsvaret. Det vil si at Forsvaret primært skal organiseres, utrustes, bemannes, ledes, utdannes og øves for å løse disse oppgavene.

1.3 Om forsvarssektoren

Sammenhengen mellom virksomhetene i forsvarssektoren

Forsvarsdepartementet har ansvar for utforming og iverksetting av sikkerhets- og forsvarspolitikken. Dette innebærer ansvar for gjennomføring av vedtatte forsvarspolitiske ambisjoner som Stortinget har vedtatt eller sluttet seg til. Det inkluderer også betydelig internasjonal myndighetskontakt og oppfølging av sikkerhets- og forsvarspolitiske forhold overfor allierte og partnere. Forsvarsdepartementet har ansvar for strategisk langtidsplanlegging for forsvarssektoren. I tillegg har departementet det overordnede ansvaret for investeringer i forsvarssektoren. Videre har departementet ansvaret for forsvarsindustrielt samarbeid og materiellsamarbeid. Forsvarsdepartementet ivaretar sektorens rolle i utviklingen av totalforsvaret og sivilt-militært samarbeid, samt ansvar for personellpolitikken i forsvarssektoren og har felles juridiske tjenester på forvaltningsområdet for både departementet og Forsvaret.

De fleste ressursene i sektoren bidrar til måloppnåelse som tas ut i Forsvaret. For å gi Forsvaret de beste forutsetningene for å lykkes med sitt oppdrag, er oppgavene i forsvarssektoren delt opp i ulike virksomheter. Disse er organisert som en gjennomgående verdikjede med fire etater, der hovedtyngden av resultater og effekter realiseres i form av militær evne i Forsvaret. Hovedargumentene for denne organiseringen er at den legger til rette for spesialiserings- og kompetanseeffekter innenfor ulike forvaltningsområder, samtidig som ansvaret for sluttresultat og effekter entydig kan plasseres. Forsvarsdepartementet har det overordnede ansvaret for sektorens samlede resultater. En vurdering av status i sektoren blir gitt i del I, kapittel 3.

Forsvarsdepartementet har ansvar for etatsstyring av Forsvaret, Forsvarsmateriell, Forsvarsbygg og Forsvarets forskningsinstitutt. Styringen av Forsvaret er basert på nærmere fastsatte resultatmål, og de andre etatene i sektoren skal understøtte og bidra til Forsvarets resultatmål. Det er foretatt styringsendringer som betyr at Forsvaret skal ha en lederrolle i å bidra til helhetlig utvikling av forsvarssektoren, i nært samarbeid med øvrige etater. Forsvarets forsterkede rolle i planlegging og gjennomføring vil medføre bedre samsvar i utviklingen av ulike innsatsfaktorer. Forsvaret utvikler nå en gjennomføringsplan for realisering av langtidsplanen for forsvarssektoren, i nært samarbeid med øvrige etater.

Forsvarssjefen er etatssjef for Forsvaret. Dette innebærer at forsvarssjefen har ansvar for helhetlig styring, planlegging og daglig drift av Forsvarets virksomhet.

Forsvarsmateriell har ansvar for å anskaffe, levere og avhende materiell til Forsvaret i tråd med vedtatte planer, på en kostnadseffektiv, bærekraftig og sikker måte. Forsvarsbygg har ansvar for å fremskaffe og forvalte kostnadseffektiv og funksjonell eiendom, bygg og anlegg (EBA) i forsvarssektoren. Forsvarets forskningsinstitutt skal gi den politiske og militære ledelsen forskningsbaserte og uavhengige råd til utvikling av forsvarssektoren.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er et tverrsektorielt direktorat med fag- og tilsynsmyndighet for forebyggende sikkerhet. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for den administrative etatsstyringen av NSM. FD har instruksjonsmyndighet over NSM i saker innenfor FDs ansvarsområde, og direktoratet er derfor også innenfor enkelte områder faglig underlagt FD.

Forsvarsdepartementets interne IKT-organisasjon har de siste årene vært en sentral leverandør av nasjonale graderte IKT-tjenester til offentlige og private virksomheter underlagt sikkerhetsloven. Regjeringen har besluttet at FDs IKT-organisasjon skal etableres som et ordinært forvaltningsorgan underlagt Forsvarsdepartementet fra 1. januar 2025.

Regjeringen har besluttet å etablere Forsvarshistorisk museum som en ny etat under Forsvarsdepartementet fra 1. januar 2025. Regjeringens målsetting er å videreutvikle Forsvarshistorisk museum som en moderne, profesjonell og fremtidsrettet museumsvirksomhet. Forsvarshistorisk museum skal være attraktivt og relevant for hele befolkningen, belyse norske veteraners innsats og bidra til å bygge forsvarsvilje.

Figur 1.2 viser aktørene i forsvarssektoren:

Forstørr bilde

Forsvaret

Forsvarets egenevne omfatter de samlede ressurser forsvarssektoren kan mønstre i egen organisasjon. Et sterkt nasjonalt forsvar med troverdig evne til å utnytte, legge til rette for og samvirke med alle elementene i forsvarskonseptet i fred, krise og krig er en grunnleggende forutsetning for å bygge nødvendig forsvarsevne.

Forsvaret skal kunne gi Norge et sett med handlingsalternativer i rammen av alliert og internasjonalt samarbeid og samvirke. Som et sikkerhetspolitisk instrument er derfor Forsvarets viktigste bidrag til vår sikkerhet å øve norsk innflytelse og gi økt sikkerhetspolitisk handlingsrom, i fred, krise og krig. I møte med kombinasjoner av militær og ikke-militær maktbruk bidrar Forsvaret til forsvaret av Norge gjennom kontinuerlige operasjoner, integrert med andre, og gjennom å være tilstede i prioriterte geografiske områder for å bidra til at norske interesser blir ivaretatt. Slik løser Forsvaret sitt oppdrag i tråd med norske sikkerhetsinteresser.

Forsvaret må kontinuerlig evne å forstå Norges militærstrategiske omgivelser, og bidra aktivt til å forme omgivelsene og aktører på en slik måte at norske sikkerhetsinteresser kan forfølges og fremmes. Forsvaret må kontinuerlig motvirke at aktørers press, trusler, anslag og angrep mot norsk og alliert sikkerhet materialiserer seg. På den måten skal Forsvaret bidra til at forsøk på å ramme nasjonale og allierte sikkerhetsinteresser ikke oppstår, og at væpnet konflikt som involverer Norge og allierte unngås. Dette inkluderer bidrag til å unngå utilsiktet og ukontrollert eskalering og tap av innflytelse og handlingsrom. Forsvaret må samtidig kunne bidra til å forsvare Norge eller allierte mot fiendtlige anslag og angrep, og evne å være integrert i alliert innsats.

Forsvarets viktigste innsatsområde er Norge og Norges nærområder. Forsvarets innsats skal prioriteres mot nord, og særlig prioritere det maritime. Norske strategiske hensyn og nærheten til russiske base- og patruljeområder, gjør Finnmark og tilstøtende hav- og luftområder særlig viktige.

Forsvarets struktur må ha en størrelse og en sammensetning som gjør det i stand til å utdanne, øve, trene, delta i nasjonale operasjoner, motta og integrere med allierte styrker, og bidra i operasjoner utenfor Norge samtidig. Videre vil det være viktig at Forsvaret er tilgjengelig til å bidra i samfunnets håndtering av hendelser og ulykker ved behov. Forsvarets struktur må inneha nødvendig ildkraft, rekkevidde, mobilitet og utholdenhet for å gi tilstrekkelig reaksjonsevne, fleksibilitet og evne til å møte dagens og fremtidens sikkerhetsutfordringer.

Forsvarets rolle i forsvaret av Norge er ikke avgrenset til et spørsmål om å fungere i krig og holde ut lengst mulig i påvente av alliert støtte. Forsvaret av Norge og norske interesser skjer allerede i fredstid, og det er i denne fasen at norsk påvirkning er størst. Det er derfor avgjørende å utvikle et forsvar som kan agere i alle deler av konfliktspekteret.

Alliansesamarbeidet

Det kollektive forsvaret i rammen av NATO er en hjørnesten i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og for forsvaret av Norge. Betydningen av en robust og effektiv kollektiv forsvarsevne har økt i takt med den negative sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa. Dette innebærer økt vektlegging av troverdig og effektiv avskrekking i alliansen, samtidig som det foreligger økt risiko for konflikt, og bruk for den allierte forsvarsevnen. Nasjonale forsvarsplaner er tett integrert i NATOs planverk og konsepter, og Forsvarets egne kapasiteter gir sammen med NATOs samlede kapasiteter militær styrke og troverdighet.

Vårt NATO-medlemskap muliggjør troverdig avskrekking og forsvar mot aktører som kan ramme norsk sikkerhet. En aktiv alliansepolitikk både innenfor NATO og gjennom bilaterale og flernasjonale rammer er derfor svært viktig. NATOs reaksjons- og forsterkningsstyrker og styrker fra nære allierte, samt norske styrkebidrag utenlands, er integrerte komponenter i forsvaret av Norge. Som del av dette er en demonstrert evne til samvirke og mottak av allierte forsterkningsstyrker en forutsetning for effektiv avskrekking og beroligelse.

Som en del av alliansesolidariteten må Norge videre kunne bidra substansielt til kollektiv avskrekking og forsvar også av andre allierte. Forsvaret må kunne delta i et bredt spekter av operasjoner utenlands, i en alliert ramme. I en spent situasjon eller væpnet konflikt, kan det være i norsk og alliert interesse at avgitte styrker fortsetter operasjoner utenfor Norge.

Tosidigheten i alliansesamarbeidet vil bli mer fremtredende i årene som kommer. Forventningene til at Norge stiller med substansielle bidrag til allierte operasjoner vil øke, særlig til forsvar av Finland og Sverige, men også til NATOs østgrense mer generelt. Norsk innflytelse og handlingsrom er nært knyttet til vår evne og vilje til å stille styrkebidrag til byrde- og risikodeling.

Samarbeid med allierte land, både i en bilateral og en multilateral ramme, understøtter NATO og bidrar til økt forsvarsevne. Evnen til samvirke, og samarbeid med sikte på forsterkning fra nære allierte, er en viktig del av den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge. Økt samtrening og felles konseptutvikling mellom norske og allierte styrker bidrar til å styrke Forsvarets operative evne og vår nasjonale forsvarsevne, og bidrar substansielt til norsk sikkerhet. For å legge til rette for allierte forsterkninger er det avgjørende å videreutvikle og styrke det operative samarbeidet med nære allierte i Norge og våre nærområder, også i fredstid.

I denne sammenheng må regionalt samarbeid i en alliert ramme videreutvikles og få en tydeligere rolle. Som en del av dette skal Norge være en pådriver for styrket nordisk samarbeid og integrasjon i rammen av NATO. En slik utvikling vil være i samsvar med forventningene fra NATO, om at de nordiske landene både samlet og hver for seg yter mer for å ivareta europeisk sikkerhet.

Forsvaret er det fremste instrumentet for å integrere Norge og allierte i fredstid. Hvem Norge samarbeider med påvirker evnen til å forebygge konflikt, og det påvirker norsk evne til å øve innflytelse over allierte veivalg når det gjelder balansen mellom avskrekking og beroligelse, forutsigbarhet og langsiktighet, og dermed stabiliteten i våre nærområder. På samme måte bør samarbeid med aktører som Norge skal operere med i fred, krise og krig påvirke de konsepter som legges til grunn for norske styrker. Både utviklingen i NATO, nordisk samling i alliansen, og øvrig alliert samarbeid forsterker en tydeligere regional dimensjon i forsvaret av Norge.

Totalforsvaret og det sivile samfunn

Norges forsvarsevne utgjøres ikke av Forsvaret og alliansesamarbeidet alene. Forsvarsevnen er også avhengig av forsvarsviljen i befolkningen, motstandsdyktigheten i samfunnet, og sivilt-militært samarbeid. Totalforsvaret omfatter gjensidig støtte og samarbeid mellom forsvarssektoren og det sivile samfunn knyttet til hendelser og kriser i fred, krise og krig. Totalforsvaret skal bidra til utnyttelse av landets samlede ressurser innenfor forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering, og er en ramme for bruk av militære og sivile ressurser til å ivareta både stats- og samfunnssikkerheten.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen innebærer at aktørene i totalforsvaret må være mer aktive i det daglige for i felleskap å bidra til å avverge og håndtere trusler i hele krisespekteret. Totalforsvarets viktigste oppgave er å fungere i krig. For å fungere i krig, er det avgjørende at mekanismene forberedes i fred, gjennom planlegging, trening og øving.

Et totalforsvar forberedt på krig innebærer at det sivile samfunn må kunne yte omfattende støtte til nasjonal og alliert militær innsats for forsvaret av Norge, samtidig som samfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet blir opprettholdt. Motstandsdyktighet i befolkning og lokalsamfunn er en avgjørende forutsetning for totalforsvarets evne til å fungere. Samtidig vil Forsvaret ikke kunne bistå sivile myndigheter som i fredstid, da Forsvarets ressurser må påregnes å være bundet opp i håndteringen av fiendtlige militære styrker.

I de første tiårene etter den kalde krigens slutt fikk sivil støtte til militære styrker i rammen av totalforsvaret gradvis mindre oppmerksomhet. Samtidig ble det over tid i større grad enn tidligere vektlagt at Forsvaret skulle kunne bistå det sivile samfunn ved hendelser og kriser i fredstid. Forsvaret er en betydelig og svært viktig beredskapsaktør for det sivile samfunnet i fredstid, og det er derfor gjort grep for å forenkle og tydeliggjøre hvordan sivile aktører kan anmode om og få bistand fra Forsvaret under uønskede hendelser. Forsvaret løser også flere faste sivile oppgaver i det daglige.

I lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen og trusselbildet mot Norge, ser regjeringen behov for at krigsplanlegging gis fornyet oppmerksomhet gjennom at alle sektorer vektlegger hvordan støtte til militær innsats for forsvaret av landet skal innrettes innenfor rammen av totalforsvarskonseptet. Samfunnets samlede ressurser skal om nødvendig kunne mobiliseres til forsvaret av statens og samfunnets eksistens. Dette er like relevant for Norges sikkerhet i dag som da konseptet ble utviklet etter andre verdenskrig. For å forsterke forsvarsevnen, utholdenheten og motstandsdyktigheten, må bruken av virkemidler fra ulike deler av samfunnet koordineres godt.

Forsvarssektoren har ansvar for den militære delen av totalforsvaret. Forsvaret og de øvrige etatene i forsvarssektoren skal bidra til ivaretakelse og utvikling av totalforsvaret ved å være en pådriver for samarbeid med sivile aktører. Forsvaret bidrar også til dette gjennom operasjoner i det daglige der samvirke med disse aktørene finner sted.

Forsvarsdepartementet bidrar til ivaretakelse og utvikling av sivilt-militært samarbeid og totalforsvar gjennom overordnet politikkutvikling, styring av forsvarssektoren, tilrettelegging gjennom instrukser, lov- og forskriftsarbeid og direkte samarbeid med øvrige departementer med sektoransvar i totalforsvaret. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å koordinere sivile bidrag i totalforsvaret.

2 Tryggingspolitisk situasjon

2.1 Nokre sentrale utviklingstrekk

Verda vi kjende før Russland sitt åtak på Ukraina kjem ikkje attende så langt vi kan sjå framover. Tidsskiljet representerer samstundes sluttpunktet på ei tryggingspolitisk utvikling som har vore varsla i fleire år. Den auka rivaliseringa mellom Kina og USA, mellom autoritære og demokratiske statar, og nye konstellasjonar av samarbeidspartnarar og støttespelarar globalt og regionalt gjer at regjeringa sitt arbeid for fred, tryggleik, verdiar og ein verdsorden tufta på folkeretten er uløyseleg knytt til eit sterkare og meir integrert vestleg samarbeid.

Rivalisering om verdssyn og verdiar truar den internasjonale rettsorden der rett rår framfor makt. Tilhøvet mellom NATO og Russland er prega av konfrontasjon og grip inn i alle domene og geografiske område der russiske og allierte interesser møtast. Krigen i Ukraina forsterkar behovet og ambisjonane Russland har til strategisk dominans i Arktis, medrekna evna til global maktprojeksjon. Krigen har vorte ein katalysator for nærmare samarbeid og samordning mellom Russland og Kina, samstundes med at støtte frå Kina er avgjerande for at Russland skal kunna halda fram si øydeleggande krigføring. Tryggleik har vorte global. Utviklinga i ein region påverkar såleis i aukande grad utviklinga i andre regionar. Situasjonen i Indo-Stillehavsområdet, men også i Midtausten, påverkar tryggleik og forsvar i det euro-atlantiske området.

Russland nyttar omfattande og folkerettsstridig militær makt for å nå sine mål. Utfallet av krigen i Ukraina er langt frå avgjort. Situasjonen er uoversiktleg og kan endra seg raskt. Regjeringa er budd på at konflikten vert langvarig. Dei menneskelege lidingane og materielle kostnadene er enorme. Forsvarskampen til Ukraina vil krevja langsiktig politisk, sivil, økonomisk og militær støtte frå norske og andre vestlege styresmakter.

Russland har over tid og i aukande grad utfordra den internasjonale rettsordenen. Dette er ei utvikling som truleg vil halda fram, også basert på eit tettare russisk samarbeid med Kina. Utfordringa frå Kina er stadig større. Kina har framleis ikkje tatt avstand frå åtakskrigen til Russland, og bidrar i staden til at russisk våpenindustri kan halda fram med produksjon i stort omfang, inkludert av moderne våpen. NATO er også meir oppteken av samspelet mellom Kina og Russland, og Kina si rolle for kva trugsmål Russland representerer i høve til alliert og norsk tryggleik og forsvar.

I dette lyset er den russiske militærmakta den dimensjonerande utfordringa mot norsk og alliert tryggleik i Europa. Russland ter seg som ein uføreseieleg aktør med få teikn til politisk kursendring. Uvissa om russiske intensjonar og vilje til å bruka makt for å oppnå sine strategiske målsettingar har auka. Det inneber at Noreg må vera betre førebudd på eit farlegare og meir uføreseieleg Russland. Norske styresmakter må vidare legga til grunn at allierte, som ein del av avskrekkinga overfor Russland, vil vera meir til stades i norske nærområde, særleg i nord.

Som lagt til grunn i langtidsplanen for forsvarssektoren, jf. Stortingets behandling av Innst. nr. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) står Noreg og våre allierte i ei vedvarande utfordring prega av ei meir uføreseieleg, ustabil og uviss verd. Åtaket på Ukraina, krigen i Midtausten og auka spenning i Asia viser korleis tryggingssituasjonen kan endra seg radikalt på kort tid, og korleis langtidsperspektivet er prega av ustabile høve og uvisse.

Ei betydeleg større geopolitisk uvisse medfører auka risiko for militær konflikt også i våre nærområde, anten ved eskalering av spenning til norske nærområde eller ved at ein konflikt spreier seg. Eit tryggingspolitisk klima prega av gjensidig mistru og reduserte kontaktflater aukar risikoen for strategiske misforståingar og utilsikta eskalering i takt med meir militær aktivitet.

Finsk og svensk NATO-medlemskap er også ein del av det tidsskiljet vi står i. Det er ei stor endring i dei tryggingspolitiske omgjevnadene til Noreg. At landa så tydeleg har valt side styrker vår tryggleik. Norden får ein heilt annan posisjon og merksemd i NATO. Grensa til NATO mot Russland er no fordobla og russiske styresmakter har signalisert at dei vil auka sitt militære nærvær i grenseområda. Dei har allereie skipa om på militærdistrikta, og Leningrad militærdistrikt frå den kalde krigen er attende.

Utviklinga inneber både utfordringar og mogelegheiter for norsk tryggleik. Vi må forventa eit større russisk militært nærvær i våre nærområde. Vi må vera budd på at Russland revurderer sine planar og kor dei plasserer sine styrkar som eit svar på finsk og svensk NATO-medlemskap. Forsyningslinene til Kola går langs finskegrensa, og vi må følge nøye med på korleis Russland handsamer den nye situasjonen.

Den militærstrategiske betydninga av nordområda aukar, samstundes som samanhengen mellom nordområda og Austersjøregionen er forsterka. Med Austersjøen som nærast eit alliert «innhav», kan vi heller ikkje sjå bort frå at Russland framover vil legga større vekt på Kola-halvøya, samstundes som spenningsnivået i Austersjøen kan verta høgare. Det som skjer i eit område kan få overslag til det andre.

Finland og Sverige i NATO gjer det mogeleg å koordinera og planlegga forsvar saman på ein helt annan måte enn før. Til dømes utgjer den samla nordiske kampflyflåten ein formidabel forsvarskapasitet. NATO vil også forvente at Norden tar eit større ansvar for eigen tryggleik og at dei nordiske landa samla og kvar for seg yter meir til europeisk tryggleik.

Regjeringa ønsker at Norden skal verta den mest integrerte regionen i Europa også innanfor forsvarsområdet. Det opnar seg no helt nye mogelegheiter, også innanfor tryggings- og forsvarspolitikken. For Noreg representerer finsk og svensk medlemskap noko nytt, som vi må ta inn over oss i vår eiga planlegging og innretting til våre styrkar. Vi skal ikkje berre forsvare Noreg i nord, allierte i Baltikum eller andre allierte i sør og sør-aust. Vi skal også bidra med styrkar til å forsvare Finland og Sverige i aust. Vi skal ikkje berre ta imot forsterkingar og forsyningar til eiget forsvar. Vi skal også ta imot forsterkingar og forsyningar til Finland og Sverige.

Vi skal dessutan forsvara forsyningslinene inn mot Noreg, beskytta mottaksområda og medverka til at forsterkingane og forsyningane faktisk kjem fram. Vi går frå rolla frå å i stor grad vera eit mottaksland, til å vera eit land som også skal sørga for transitt og bidra med militær kapasitet til å forsvara vår region saman med våre naboar. Vi må utvide perspektiva til å omfatte heile Norden, særleg Nordkalotten. Desse utviklingstrekka gjer noko med korleis vi tenker struktur, kapasitet, volum, fleksibilitet og uthald.

Betydinga av at allierte styrkar trener og øver i Noreg har auka. Det dreiar seg ikkje berre om å kjenne til norsk terreng og norsk klima. Det er ein del av vår strategi for å hindra og førebygga konflikt. Samstundes skal det ikkje herska nokon tvil om at norske og allierte styrkar kan operera saman i ein krigssituasjon, om det skulle krevjast.

Ei truverdig evne til integrert samvirke føreset trening og øving, at vi nyttar dei same systema, har eins konsept og kunnskap om styrkar og svakheiter hjå kvarandre. Det tar tid, og krev kontinuerleg merksemd og prioritet.

Den tryggingspolitiske situasjonen gjer alliert nærvær og regionalt samarbeid til ein integrert del av forsvarsinnsatsen. Det er mot eit slikt bakteppe regjeringa legg så stor vekt på det bilaterale samarbeidet med USA, Storbritannia og andre. Det er også bakgrunnen for vektlegginga av regionalt samarbeid. Difor har regjeringa lagt vekt på å styrka tilrettelegginga for alliert trening, øving og forsterking i Noreg.

Alliert nærvær er meir enn trening og øving. Det er også operasjonar i Noreg og i norske nærområde. Vi har dei seinare åra sett eit auka aktivitetsnivå på både russisk og vestleg side i våre nærområde. Mens regjeringa ser positivt på den auka allierte aktiviteten, er vi samstundes opptekne av å påverka han, slik at han underbygger ønsket om stabilitet og føreseielegheit i våre nærområde. Vi har god dialog med våre allierte om denne aktiviteten, og vert lytta til.

Norsk evne til å påverka våre omgjevnader er ein funksjon av kapasitet og volum. For regjeringa er det viktig at norsk evne til innverknad og handlingsrom vert styrka gjennom dei vegvala vi gjer. Dette var viktige omsyn for regjeringa sine vurderingar av den strategiske innrettinga av Forsvaret i ny langtidsplan.

Forsvarssektoren er avhengig av å tilpassa seg ei verd under rask utvikling. Noreg må vera betre førebudd på eit farlegare og meir uføreseieleg Russland. Og på eit Kina som ønsker å endre internasjonale køyrereglar og verdiar som samhandel mellom statar skal bygga på. Eit Kina som også støttar Russland sin krig i Ukraina, er avgjerande for at Putin kan halda fram med sine åtak. Samstundes vil teknologisk utvikling, eit meir samansett trusselbilete og klimaendringar føra til endringar i kva som skal til for å forsvara Noreg, og kven som må samarbeida for å gjera det. Dette stiller store krav til vår nasjonale eigenevne til å forsvara landet, saman med våre allierte. Det stiller også større krav til sektoren si evne til å sjå framover, vera fleksibel og raskt tilpassa seg nye utfordringar. Gjennom ny langtidsplan er det brei semje om eit monaleg forsvarsløft.

Regjeringa vil også medverka til ein meir framtidsretta og tilpassingsdyktig forsvarssektor ved å styrka satsinga på forsking og utvikling, i større grad vektlegga innovasjon og styrka arbeidet med klimaomstilling. Ein fellesnemnar for å lukkast er å bygga ned barrierar mellom militær og sivil sektor, slik at aktørane finn saman og drar nytte av kvarandre. I tillegg må det i større grad satsast på forsking og utvikling med relevans for nordområda.

Den raske samfunnsutviklinga gjer at ei vellukka satsing på forsking, utvikling, innovasjon og klimatilpassing har mykje å seia for ei vellukka utvikling av forsvarsevna på både kort og lengre sikt.

2.2 Drivarar av endring

2.2.1 Teknologi

Ei rekke nye teknologiar vil prega forsvarssektoren dei neste åra, og bidra til å styrka både allierte og trusselaktørar sine forsvarsevner. Teknologi kan bidra til å forsterka forsvarsevna dersom vi utviklar evna vår til å nytta han, samstundes som teknologi kan utgjera ein trussel dersom vi ikkje er førebudde på motstandarane sin bruk av han. Teknologiar har potensial til å endra karakteren til krigen, og er ein nøkkelarena for global konkurranse.

Nye teknologiske gjennombrot kan gi auka rekkevidde, større øydeleggingspotensial og betre presisjon for våpensystem. Den raske utviklinga av brytningsteknologiar som stordata, kunstig intelligens, autonomi, romteknologi, hypersonisk teknologi, bioteknologi og kvanteteknologi, vil få aukande betydning for norsk tryggleik og forsvarsevne i åra som kjem. Det vil vera avgjerande for norsk og alliert tryggleik at dei vestlege landa held oppe eit teknologisk forsprang.

Norsk og alliert evne til å adoptera og omsetta ny teknologi til forsvarsevne medfører auka betydning av teknologibasert samarbeid med sivil industri, forsvarsindustri og allierte. Sivil industri er ofte leiande i teknologiutviklinga og dette krev nye strategiske partnarskap, hurtigare avgjerder og meir fleksible innkjøpsprosessar for å nå mål om tid, kostnad og yting.

Romteknologi med satellittar har breie område for bruk innanfor overvaking, kommunikasjon, etterretning og navigasjon. Det er behov for å auka vektlegginga av romteknologi for militære føremål og for å styrka forsvarsevna, og som del av dette redusera teknologiske bindingar til trusselaktørar og styrka vern mot truslar. Den unike geografiske plasseringa til Noreg, vår kompetanse og kapasitet innan utvikling og oppskyting av satellittar, samt nedlasting av satellittdata, gir Noreg komparative fortrinn i samarbeidet med USA, EU og andre allierte.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi har aukande nytteverdi for militær etterretning og legg til rette for ei betre situasjonsforståing i alle militære domene. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi, kunstig intelligens og stordata vert ein stadig større del av avgjerdsstøtte, militær etterretning, overvaking, logistikk og del- og heilautonome farkostar.

Bruk av kunstig intelligens til å oppdaga, å fastslå identiteten til åtakarar og mottiltak vil få avgjerande betydning for evna til Forsvaret til å halda oppe handlefridom i cyberdomenet i tida framover. Bruk av kunstig intelligens i kombinasjon med andre teknologiar, som bioteknologi, materialteknologi og laservåpen, kan medverke til å auka den operative evna.

Kvanteteknologi er ein teknologi i utvikling som kan ha betydelege implikasjonar for framtida til kryptering, radarar, sensorar, navigasjon og analyse. Autonome system gjer mogleg operasjonar utan, eller med redusert, menneskeleg innblanding. Dette vil saman med robotikk vera gjenstand for omfattande utvikling dei kommande åra.

Kina og Russland utviklar nye hypersoniske missil med ein fart på over fem gangar farta til ljoden. Evne til å oppdaga, følging og å setja i verk tiltak mot slike mål vil vera avgjerande for vern mot hypersoniske missil og hypersoniske glidefarkostar. Nasjonal militær evne kan berre etablerast gjennom bilateralt og alliert samarbeid med sensorar på satellittkonstellasjonar med global dekning.

Utnytting av nye teknologiar må integrerast i styrkinga av forsvarsevna i heile breidda av forsvarskonseptet. Nasjonal evne må utviklast i ein kollektiv og bilateral kontekst for å understøtta felles konseptutvikling med evne til integrert samvirke med allierte i sentrum.

Saman med allierte, og i ei NATO-ramme, må norske styresmakter vera i stand til å etablera og halda oppe eit teknologisk militært fortrinn. Noreg er langt framme på ei rekke teknologiområde som er etterspurde nasjonalt og internasjonalt. Alliert konseptutvikling og bruk av ny teknologi står sentralt hjå våre viktigaste allierte òg i EU.

2.2.2 Samansette truslar

Tradisjonelt er fred, krise og krig betrakta som steg langs ein alvorsskala. Slike steg er enkle å forstå, men kan gi ei upresis framstilling av den nye tryggingssituasjonen. Norsk tryggleik vert kontinuerleg utfordra, både direkte og indirekte, av fleire aktørar, på fleire arenaer, og med ei rekke verkemiddel. Sjølv om det er eit skilje mellom fred, krise og krig, så har overgangane vorte mindre tydelege og meir dynamiske.

Dagens tryggingssituasjon vert prega av stormaktsrivalisering der aktørane engasjerer kvarandre i grader av konkurranse, konfrontasjon og konflikt. Dette er situasjonstypar som i varierande grad kan henda samstundes i fleire domene og under terskelen for væpna konflikt. Dette vil først og fremst materialisera seg som samansette truslar som både direkte og indirekte vil påverka Forsvaret og forsvarssektoren.

Samansette truslar er ei nemning på strategiar for konkurranse og konfrontasjon under terskelen for direkte væpna konflikt. Slike truslar kan kombinera diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske og finansielle, etterretningsmessige og juridiske verkemiddel for å nå strategiske målsettingar. Bruken av verkemiddel er gjerne distribuert breitt, har ei langsiktig tilnærming og kombinerer opne, fordekte og skjulte metodar.

Å nytta slike verkemiddel for å skapa eit fortrinn eller verta overlegen i tilhøvet mellom statar er ikkje eit nytt fenomen. I ei globalisert verd med auka konkurranse om makt og innverknad, kombinert med hurtig og banebrytande teknologiutvikling, har verkemiddelbruken vorte vanlegare. EOS-tenestene peikar alle på at fleire statar, særleg Russland og Kina, nyttar eit breitt spekter av ulike verkemiddel som direkte og indirekte utfordrar våre nasjonale tryggingsinteresser og utgjer ein tryggingspolitisk risiko.

Fenomenet samansette truslar er generert av hendingar som tilsynelatande kan vera isolerte eller tilfeldige, men der opphavet viser seg å vera tryggingstruande verksemd frå ein statleg aktør. Aktivitetar i form av spionasje, sabotasje og påverking i det fysiske-, kognitive- og cyberdomenet, er verkemiddel statlege og ikkje-statlege aktørar nyttar for å utnytta potensielle sårbarheiter.

Trusselvurderingar frå Politiets tryggingsteneste har i ei årrekke vist til at framande statar har etterretningsoffiserar utplasserte i Noreg med føremål å henta informasjon og rekruttera kjelder og kontaktar. Tryggingsfagleg råd frå Nasjonalt tryggingsorgan peikar på at nytteverdien av ein innsidar aukar, samstundes som kunnskap om innsiderisiko og evne til å avdekka innsidarar er både låg og mangelfull hjå norske verksemder.

Forsvaret og resten av etatane i forsvarssektoren er svært ettertrakta mål for samansette truslar uavhengig av konfliktnivået i landet. Nasjonal militær eigenevne og evne til alliert mottak og nærvær er særleg utsett. Spionasje, innsideproblematikk, cybertruslar samt tilgang til og eigarskap i verdikjeder er dimensjonerande truslar i og mot Forsvaret.

For å møta endringane i utfordringsbiletet som treff Forsvaret direkte og indirekte, vil ei robust tryggingsteneste vera naudsynt for å halda oppe og verna evna og funksjonen til Forsvaret i møte med samansette truslar.

2.2.3 Klima og tryggleik

Klimaendringane vil skapa nye utfordringar, også frå eit tryggingsperspektiv. Norsk tryggleik avheng av ei rekke faktorar som ikkje er isolerte frå globale utviklingstrekk som klimaendringar. Klimaendringane har potensiale til å forsterka eksisterande eller bidra til å skapa nye konfliktliner og vert difor omtalt som ein trusselmultiplikator. Det vil seia at klima ikkje nødvendigvis må vera ein sjølvstendig trussel for å kunna bidra til utfordringar og truslar. Samstundes vert klimaendringane vurderte i aukande grad som ei sjølvstendig tryggingsutfordring. Dette er fordi dei meir dramatiske konsekvensane av klimaendringane, som auka ekstremvêr og tørke, er ein direkte trussel i seg sjølv. Noreg må vera førebudd på at klimaendringane får samansette og veksande konsekvensar.

Framover vil klimaendringane verta ein vedvarande trussel mot nasjonal, regional og global stabilitet. Klimaendringane vil få store konsekvensar for område som er sør for Europa og konsekvensane vil treffa statar som er dårleg budde til å handsama desse utfordringane. Allereie sårbare statar vil slita uforholdsmessig med konsekvensane av global oppvarming. Dette aukar risikoen for politisk uro, humanitære katastrofar og valdeleg konflikt, både i og mellom statar. Denne typen risiko vil også råka norsk politikk fordi det kan skapa migrasjonsstraumar og bistandsbehov. Konsekvensane av klimaendringar er mangfaldige ettersom klimaendringar vil ha innverknad på vêrsystem, havnivå, biologisk mangfald, globale temperaturar, tørke, mattryggleik, global helse og dessutan talet på sårbare og fordrivne personar. Det kan ikkje sjåast bort frå at klimaendringane over tid vil påverka geopolitiske tilhøve etter kvart som endringane bidrar til å utløysa kriser og påverkar ressurstilgang. Klimaendringane utgjer ei global krise som må handsamast solidarisk.

Klimaendringane skjer raskare og meir drastisk i nordområda samanlikna med globale gjennomsnitt. Det er fleire grunnar til at nordområda opplever raskare og høgare temperaturendringar. Ein av grunnane er at svinnande havisareal i Arktis gir plass til større overflater av mørkt hav, som bidrar til stigande temperaturar i hav og atmosfæren. Svinnande havisareal og stigande havtemperaturar i Arktis gjer dei nordlege nærområda våre meir tilgjengelege i lengre periodar av året. Klimaendringane vil endra føresetnadene for aktivitet i Arktis. Eit meir tilgjengeleg Arktis kan mellom anna bidra til å gjera ressursutvinning meir lukrativt. Issmeltinga gjer at Forsvaret truleg må dekka eit større operasjonsområde og auka aktivitet kan skapa behov for kontinuerleg nærvær med fleire fartøy og andre ressursar.

Andre arktiske statar vil truleg også tilpassa sin militære aktivitet i Arktis som følge av dei drastiske klimaendringane i regionen. Kvar og korleis militærmakt vert nytta i Arktis kan slik verta påverka av klimaendringane. Dette kan skapa nye utfordringar og moglegheiter for Noreg og våre allierte, og dessutan for Russland. Samstundes er det eit viktig poeng at det ikkje er nokon store, pågåande grensedisputtar i Arktis. Klimaendringar vil likevel kunna påverka militære installasjonar, kapasitetar og operasjonar. Infrastrukturen, materiellet og logistikken til Forsvaret vil verta påverka av og må tilpassast konsekvensane av klimaendringar. Den militære planlegginga til Noreg må ta høgd for at ekstremvêr vil førekomma hyppigare, høgare havnivå og svinnande havisareal. Noreg vil tilpassa kapasitetar, infrastruktur, planverk og aktivitet til eit klima i endring.

Klimaendringane og det grøne skiftet vil føra til at nye energiformer i framtida i stor grad vil overta for tradisjonelt drivstoff. For Forsvaret og NATO er forsyningstryggleik av energi avgjerande. Dei vala forsvarssektoren tek i dag, vil binda sektoren i lang tid framover. Det er difor viktig å planlegga med energiteknologi som både møter dei operative behova og nye krav til redusert klimaavtrykk.

2.3 Aktørar

Det gir lita meining å sjå tryggleiken og den militære krafta til Noreg isolert. Den militære krafta må vurderast og vegast opp mot slagkrafta til ein motstandar, og mot kva vi kan forventa av militær støtte frå våre allierte. Den rådande tryggingssituasjonen er ei alvorleg påminning om det. Dagens konfliktar kan ikkje handsamast uavhengig av kvarandre. Globale forsyningskjedar, samt politiske og økonomiske relasjonar inneber auka potensial for eskalering av konfliktnivå. I dagens situasjon er det i interessa til Noreg å vektlegga evne til avskrekking og alliert samhald. Samstundes må tilnærminga vera pårekneleg og legga til rette for stabilitet i nordområda. Vellukka avskrekking gjer væpna konflikt mindre sannsynleg.

2.3.1 Russland

Russland utgjer i dag den fremste trusselen mot Europa, Noreg og norske interesser, og held fram med å verta den dimensjonerande faktoren for utforming av norsk tryggings- og forsvarspolitikk. Det russiske regimet har vist evne og vilje til omfattande militær maktbruk for å nå dei politiske målsettingane sine. Tilhøvet mellom NATO og Russland er prega av konfrontasjon. Russland styrker samarbeidet sitt med ikkje-vestlege land og søker å bygga ein internasjonal orden som i større grad varetek russiske interesser.

Russland har klare totalitære trekk, bryt regelmessig internasjonale forpliktingar, handlar i strid med grunnleggande menneskerettar og anerkjenner ikkje suverene statars sjølvråderett. Det russiske samfunnet vert stadig meir militarisert, brutalisert og gjennomsyra av propagandaen til Putin-regimet mot regimekritikarar og «fiendtlege» statar. Trass i noko uvisse om stabiliteten til regimet, er det lite som tyder på ei snarleg politisk kursendring i Russland. Uavhengig av korleis krigen i Ukraina endar, må Noreg og Vesten vera førebudd på eit farlegare og meir uføreseieleg Russland i lang tid framover.

Arktis er strategisk viktig for Russland og etter åtaket på Ukraina har landet halde oppe evna til global og regional maktprojeksjon. Det russiske forsvarskonseptet inneber at Noreg og norske nærområde kan verta liggande heilt eller delvis bak russiske forsvarsliner dersom ein konflikt skulle oppstå i området. Nordkalottens strategiske betyding aukar som følge av finsk og svensk NATO-medlemskap, ikkje minst fordi Noreg vert eit viktig mottaksområde for allierte styrkar og forsyningar til Finland og Sverige. Endringane i nord påverkar også den russiske trusseloppfatninga. Russland har annonsert ei vesentleg styrking av det militære nærværet sitt langs den nye grensa til NATO, og har også sett i gang ei større omstrukturering av militærdistrikta sine. Samanhengen mellom Austersjøregionen og nordområda vert stadig meir framtredande.

Krigen i Ukraina har medført store kostnader for Russland. Invasjonen avdekte uventa svakheiter ved den russiske militærmakta. Russisk militær evne i nærområda våre er i dag betydeleg redusert, særleg innanfor konvensjonelle landstyrkar og luftvern. Eit svekka Russland er likevel ikkje nødvendigvis eit mindre farleg Russland. Russland får stor kamperfaring i Ukraina og kan testa ut konsept, kapasitetar og teknologi. Russisk sjø- og luftmakt i nord er framleis intakt, og eit politisk og økonomisk svekka Russland kan verta meir uføreseieleg og risikovillig. Russland har dessutan vist evne til å utvikla militære kapabilitetar raskare enn forventa, omstilt til krigsøkonomi og auka produksjonen av militært materiell og ammunisjon betrakteleg.

Russland nyttar i 2024 om lag ein tredel av statsbudsjettet på forsvar og tryggleik. Russisk brutto nasjonalprodukt har halde seg relativt stabil, sjølv om utsiktene til framleis økonomisk vekst er usikre. Kor raskt Russland bygger opp att si militære evne avheng av utviklinga i den russiske økonomien og effekten av internasjonale sanksjonar. Støtte frå Kina er ein sentral faktor i dette bilete. Gjenoppbygginga er såleis også avhengig av kva støtte Russland får, primært frå Kina, men også frå Iran og Nord-Korea. Kinesiske leveransar av militært materiell og komponentar, under dette både maskiner, elektronikk og delar til våpenindustrien, gjer at Russland kan omgå vestlege sanksjonar og produsera oppdaterte våpen og ammunisjon, og er såleis avgjerande for krigføringa til Russland i Ukraina.

Den mellombelse svekkinga av russiske konvensjonelle kapasitetar aukar Russland si vektlegging av kjernevåpen og bruken av samansette verkemiddel. Russland vil framleis prioritera strategiske avskrekkingsstyrkar, især strategiske- og multirolleubåtar og avanserte langtrekkande presisjonsvåpen. Russland sine truslar om bruk av kjernevåpen kan bidra til at terskelen for kjernefysisk eskalering vert lågare, også i nærområda våre. I dei næraste åra må me også forventa framleis testing og utvikling av høgt prioriterte våpensystem som nye langtrekkande presisjonsvåpen, ballistiske og hypersoniske missil og antisatellittvåpen.

Russland har vist stor vilje og evne til å ta i bruk verkemiddel under terskelen for væpna konflikt, også i fredstid. Dette gjeld særleg aktivitet knytt til påverknads- og informasjonsoperasjonar, sabotasje og etterretning i og utanfor det digitale rommet, og i form av til dømes elektronisk krigføring. Russland sin samansette verkemiddelbruk mot vestlege verdiar, kritisk infrastruktur og samfunnskritiske ressursar siktar mot å redusera viljen til å støtta Ukraina, spreia uro og frykt i befolkninga i Europa og skapa splitting i, og mellom, vestlege land.

Den djupe splittinga mellom Putin-regimet og Vesten kan auka omfanget og frekvensen på denne forma for maktbruk også etter at krigen er over. På sikt må Vesten også ta høgd for at Russland vil vidareutvikla den militærteknologiske kompetansen sin, og i aukande grad ta i bruk KI-teknologi, hypersoniske missil, autonome system og droneteknologi. Russland satsar allereie på kapasitetar i det ytre rommet, og utviklinga av anti-satellittvåpen har hatt prioritet.

Norske styresmakter har svært avgrensa bilateral kontakt med Russland. På det tryggings- og forsvarspolitiske området er det halde oppe enkelte kontaktflater for å sørga for eit naudsynt minimum av risikoreduksjon. Saman med openheit om eigen militær aktivitet og politiske intensjonar, er slike kontaktflater spesielt viktige i periodar med høg spenning, men også for å støtta opp under den langsiktige målsettinga om stabilitet og føreseielegheit i nærområda våre.

2.3.2 Kina

I aukande grad påverkar Kina sin raske framvekst og stadig meir sjølvhevdande framferd norsk og alliert tryggleik. Kina sin aukande makt, breie knippe av verkemiddel, og vilje til å bruka dei, har konsekvensar globalt, regionalt, og i høve til norsk nasjonal tryggleik. NATO har dei siste åra retta søkelys både mot Kina og samarbeidet mellom Moskva og Beijing. Dette ser ein tydeleg reflektert i NATO sitt strategiske konsept frå 2022 og oppfølginga seinare.

Trusselen og utfordringa som Russland representerer for NATO, Europa og Noreg vil verta meir påverka av Kina og korleis den kinesiske leiinga vel å støtta Russland.

Kina har valt å støtta evna til Russland til å halda fram krigen i Ukraina, mellom anna gjennom auka handel, import av russisk olje og gass, og ved å forsyna Russland med produkt og teknologi som Russland kan bruka for krigsinnsatsen sin, og som gjer det mogeleg for Kreml å halda fram krigen på noverande nivå over lang tid. Ved å støtta Russland si krigføring, bidrar Kina til å oppretthalda den russiske trusselen mot europeisk tryggleik, ein vedvarande trussel mot det Europa vi kjenner. Kina har vorte ein sentral faktor for norsk tryggleik.

Til dette kjem også Kina sin omfattande bruk av samansette verkemiddel, og evne til å tileigna seg sivil teknologi som systematisk og i størst mogeleg grad også vert brukt for militære føremål.

Kina ser seg truleg best tent med å ha ei føreseieleg, Kina-venleg leiing i Kreml, og kalibrerer støtta si til Russland også ut frå dette. Eit russisk tap i Ukraina vil kunna trua ein slik hjørnestein for kinesisk tryggleik.

Samspelet mellom Kina og Russland vil i dette lyset ha aukande implikasjonar i høve til kva trugsmål Noreg og NATO kan møta, men vil også påverka korleis vi vel å møta og handsama slike utfordringar. Dette har auka betydninga av Noreg sitt forpliktande samarbeid og samvirke med allierte.

Kina og Russland har ikkje alltid samanfallande interesser og mål. Det som likevel sameinar dei er ikkje minst ønske om å svekka den internasjonale leiarstillinga til USA samt definera om kjerneverdiar som demokrati, menneskerettar og rettsstat. Russland støttar Kina sitt ønske om ein alternativ verdsorden, basert på verdiar og med køyrereglar som vil gjera småstatar meir utsette og sårbare. Kina, Russland, Nord-Korea og Iran finn nærare saman, med konsekvensar også for Ukraina-krigen.

For USA er Kina den avgjerande og dimensjonerande utfordringa. Politikken og framferda til USA i Europa og andre regionar reflekterer amerikanske mål og interesser i høve til Kina. USA sine europeiske allierte må medverka til at NATO vert verande relevant i amerikanske auge. Difor må ein også legge til grunn at utfordringar frå Kina, i form av aukande militære kapasitetar, utstrekt samansett verkemiddelbruk og aukande kinesisk samvirke med Russland, vil verta gitt endå større merksemd i NATO. Dette vert styrka av at utviklinga i Indo-Stillehavsområdet står sentralt strategisk i internasjonal samanheng, og denne utviklinga og tilsvarande utvikling i det euro-atlantiske området påverkar kvarandre i aukande grad.

Kina-politikken til Noreg og andre allierte land i Europa vil såleis påverka korleis USA ser på alliansen og sitt samarbeid med europeiske land. Norsk Kina-politikk vert dermed viktigare også for å ta hand om grunnleggande norske tryggleiksinteresser i høve til USA og NATO. Kina vert ein medverkande faktor når vi frå norsk side skal ta hand om og sikra at NATO og USA opprettheld tryggingsgarantien overfor Noreg i ei verd i rask endring.

EOS-tenestene våre har utpeikt Kina og Russland som dei sentrale tryggleiksutfordringane for norsk samfunnstryggleik. Ukraina-krigen har illustrert korleis samfunns- og statstryggleik høyrer tett saman og overlappar, og korleis eit utvida tryggingsomgrep har skapt etterspurnad etter nærare samarbeid og samordning mellom NATO og EU. Økonomiske faktorar, handel og sanksjonar har vorte stadig meir sentrale tryggingspolitiske verkemiddel. Måten Kina opererer på overfor andre land fører med seg behov for ei breiare tilnærming til tryggleiksarbeidet. NATO sitt strategiske konsept legg vekt på dette.

Norsk politikk overfor Kina skal følga ei nordisk og europeisk line. Frå norsk side vert det lagt auka vekt på å ta hand om nasjonal tryggleik ved all samhandel med Kina og kinesiske aktørar. Dette er i tråd med det nordiske naboar og dei andre europeiske allierte gjer. Målet er å redusera risikoen ved norsk tilknyting til Kina og kinesiske forsyningsledd i verdikjeder som har stor verdi for norsk og alliert tryggleik og forsvar.

Stillinga til USA som supermakt og den leiande internasjonale rolla til USA er basert på at landet både er ei atlanterhavs- og stillehavsmakt. Den omfattande veksten og moderniseringa til Kina sivilt og militært inneber at USA vert meir avhengig av samspel med allierte og partnarland. USA sine allierte og partnerar ønsker å motverka at Indo-Stillehavet vert ein Kina-sentrert region, og engasjerer seg på ulike vis i etableringa av ein regional tryggleiksarkitektur, som i stor grad siktar mot at USA skal kunna halda fram som ei sentral makt i regionen. USA sine næraste allierte i Asia, Japan, Australia, Sør-Korea og Filippinane, støttar opp om ein slik prosess.

I pakt med at Kina står fram som ein stadig tyngre tryggingspolitisk og militær aktør, aukar NATO si interesse for innsikt og forståing for korleis Kina, direkte og indirekte, påverkar alliert tryggleik og forsvar. I denne samanhengen utviklar NATO også sitt høve til dei fire partnarlanda i Indo-Stillehavsområdet, Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand, ikkje minst for auka kunnskap om Kina og kinesisk åtferd. Noreg følger denne utviklinga, både i eigen og i alliert samanheng.

Kina har utvikla evna si til å operera i gråsoner, så ein unngår å tre over terskelen for å utløysa direkte militær strid. Faren for mistydingar og feiltolkingar er samstundes aukande.

Konfliktpotensialet er såleis også aukande. Skulle militær konflikt oppstå om Taiwan, i Korea eller i Sør-Kinahavet, vil dette kunna få uføreseielege konsekvensar for omverda, for NATO og Noreg, for verdshandelen og for nordmenn sin økonomiske kvardag.

2.3.3 USA

USA er den sterkaste militærmakta i verda og er ein global tryggingspolitisk aktør. Samstundes er USA ein pådrivar for styrking og vidareutvikling av NATO og søker utstrekt samarbeid med allierte og partnerar i eit globalt perspektiv. Den nåverande administrasjonen legg betydeleg vekt på utvikling av leiarrolla til USA i internasjonale institusjonar og korleis samarbeid med allierte og partnarar kan verne om demokratiske verdiar og eit ope internasjonalt system.

Det transatlantiske samarbeidet og tryggingsfellesskapet, institusjonalisert gjennom NATO, er avgjerande for norsk, europeisk og global tryggleik og stabilitet. I ei omskifteleg verd er denne relasjonen viktigare enn nokon gang. Dette har vorte tydeleg stadfesta etter Russland sitt åtak på Ukraina februar 2022, der det transatlantiske samhaldet har vorte styrka og USA tidleg tok ei leiarrolle for å etablera eit fleirnasjonalt samarbeid for støtte til Ukraina sin forsvarskamp.

USA har tunge tryggingspolitiske interesser i Europa og i norske nærområde. Den transatlantiske dimensjonen er av særskilt betydning for Noreg og Europa, særleg i møte med eit stadig meir aggressivt og uføreseieleg Russland. USA speler ei heilt avgjerande rolle i europeisk tryggleik og er den viktigaste premissleverandøren for avskrekking i det euroatlantiske området. Dei siste åra har USA trappa opp sine investeringar i Europa. Dette har i realiteten vore pågåande sidan Russland si ulovlege annektering av Krim i 2014, og har snudd ein trend frå tidlegare, der det amerikanske fotavtrykket vart redusert som følge av mellom anna operasjonane i Irak og Afghanistan.

Meir rivalisering mellom stormaktene set også sitt preg på USA sine prioriteringar, og dei retter i stadig aukande grad si merksemd austover, mot Indo-Stillehavet. Dette er forståeleg i lys av at USA ser på Kina som den mest dimensjonerande og langsiktige utfordringa i eit strategisk perspektiv. Utfordringane i den delen av verda har påverknad på global tryggleik, også for Europa. Det kan få konsekvensar også for Noreg og for NATO, og setter temaet byrdefordeling i ein breiare, meir global samanheng.

På kortare sikt vurderer USA at Russland er ein trussel mot internasjonal fred og tryggleik som må handsamast. I USA sin gjeldande tryggingsstrategi vert det lagt vekt på at handsaminga av Russland skal gjerast i tett samarbeid med deira europeiske allierte, både i ei NATO-ramme og bilateralt. Dette bidrar til å understreka at dersom eit robust transatlantisk tryggingspolitisk samarbeid skal vera berekraftig over tid, må Europa nytta meir av sine ressursar på forsvar. Byrdefordelinga mellom USA og Europa må verta langt jamnare. Dette har vore eit gjennomgangstema frå ulike amerikanske administrasjonar over mange år. Det vil vidare verta eit hovudbodskap frå amerikanske styresmakter i åra framover også, uavhengig av kven som vinn presidentvalet i november 2024. Et meir polarisert USA og eventuelt auka uvisse om kor djupt amerikanarane over tid vil engasjera seg i tryggleiken til deira europeiske allierte, vil likevel kunna vera opphav til bekymring. Samstundes vil USA fortsette å vera ein global tryggingspolitisk aktør, som har interesse av at samarbeidet med deira europeiske allierte bidrar til tryggleik i ein breiare og meir globalt kontekst. I denne samanhengen er alliert byrdefordeling relevant, også ut over eit reint transatlantisk perspektiv.

Dette bidrar til å forsterke betydninga av at Noreg, saman med andre nære NATO-allierte og partnarland som Australia, deltar på felles aktivitetar i Indo-Stillehavet. Det er i interessa til Noreg å delta i utviklinga av interoperabilitet med andre allierte og partnarar, også under tilhøve som dei i Indo-Stillehavet. Dette er viktig også i lys av at NATO har Kina og Indo-Stillehavet på sin dagsorden. Det handlar grunnleggande sett om tryggleiken til NATO, men er på same tid ei viktig og god investering i det transatlantiske tryggingsfellesskapet, som er grunnleggande sett tufta på at medlemslanda stillar opp for kvarandre.

For Noreg er det også av særskilt interesse at Arktis og nordområda får stadig større merksemd i amerikansk strategisk tenking, samstundes som også Kina og Russland ser denne regionen som viktig i økonomisk, militær og tryggingspolitisk samanheng. Nordområda er Noreg sitt viktigaste interesseområde, og det er difor naudsynt at vi held fram utviklinga av forsvarssamarbeidet med USA, inkludert vektlegging av evna til integrert samvirke, konseptutvikling og utnytting av ny teknologi for å kunna vareta våre felles og allierte tryggleiksinteressar i Arktis og i nordområda.

2.3.4 NATO

NATO-medlemskapet står som kjernen i evna til Noreg til truverdig avskrekking og forsvar. NATO er tryggingspolitisk garantist for alle medlemslanda, og alliansen utgjer samla sett verdas sterkaste militærmakt. Difor er det også at den største avskrekkingseffekten og kampkrafta ligg i den allierte dimensjonen av forsvaret av Noreg. Like fullt krev NATO-medlemskapet samstundes at kvart enkelt medlemsland også er i stand til å forsvara seg sjølve, noko artikkel tre i NATO-traktaten legg særleg vekt på. Korleis Noreg knyter seg til alliansesamarbeidet er avgjerande for den samla forsvarsevna, og må sjåast i samanheng med evna til konsept- og teknologiutvikling og innovasjon for å utlikna asymmetrien overfor Russland og Kina. NATO er både ein politisk og militær tryggingsallianse, der medlemslanda solidarisk er klare til å verna felles territorium, verdiar og interesser. NATO er ein unik tryggingsorganisasjon med eit integrert kommandoapparat, felles forsvarsplanar og ein permanent tilgjengeleg mekanisme for å ta politiske avgjerder.

Verdifellesskapet mellom medlemslanda er eit viktig grunnlag for evna til planlegging, konsultasjonar og gjennomføring av vedtak. NATO held fram med å tilpassa seg ein varig endra tryggingspolitisk situasjon, og tempoet er høgna betydeleg berre det siste året. Russland sin pågåande åtakskrig mot Ukraina underbygger og styrker behovet for at denne utviklinga held fram og vert intensivert. NATO har respondert på ein klar måte og med samhald etter invasjonen, styrka militært nærvær langs grensa mot Russland og tydeleg vist relevansen til alliansen i den noverande tryggingssituasjonen. At Finland og Sverige no er med i NATO er ei stadfesting av verdien av tryggingsgarantiane som eit slikt medlemskap inneber.

NATO sitt toppmøte i Vilnius i juli 2023 stadfesta samhaldet i alliansen og tok fleire historiske avgjerder. Viktige vedtak for Noreg inkluderer ei omfattande omlegging av NATO sitt kollektive forsvar, medrekna dei nye byrdefordelingsmåla for alliansen. Byrdefordeling var ei toppsak også på årets toppmøte i Washington, D.C. i juli. Som eit resultat av den tryggingspolitiske situasjonen i verda og byrdefordelingsprinsippet i NATO, har Noreg og heile 22 andre allierte no oppfylt to-prosentmålet. Vidare vart det også fatta viktige vedtak om tettare samarbeid med Ukraina og om vidare militær støtte. Landa vart også samde om å auka motstandskrafta i form av auka vern av undersjøisk infrastruktur og risikoreduserande tiltak med eit blikk på Kina. Årets toppmøtet markerte 75-års feiringa av alliansen og toppmøteerklæringa frå Washington peikte ut den vidare politiske retninga for alliansen. Med krig i Europa, var det viktig at erklæringa var tydeleg på forpliktinga i artikkel 5 i Atlanterhavspakten om at eit åtak på ein er eit åtak på alle.

NATO-samarbeidet er tufta på transatlantisk solidaritet og samarbeid, der aktiv amerikansk deltaking er avgjerande både for avskrekking og forsvar av alliansen. For alliansen er det avgjerande at amerikanske styresmakter held fram sitt engasjement og støttar NATO-samarbeidet. Gjennom sitt svar på den russiske aggresjonen har USA demonstrert si avgjerande leiarrolle i det transatlantiske tryggingsfellesskapet. USA står for ein stor del av dei totale forsvarsutgiftene i NATO, og har over tid signalisert auka forventningar om at dei europeiske allierte må bidra meir. Det er positivt at dei allierte på toppmøte i Washington bekrefta forpliktinga frå fjorårets toppmøte om at to prosent av medlemslanda sitt bruttonasjonalprodukt som eit minimum skal brukast på forsvar. Den foreslegne handlingsplanen frå toppmøtet i Vilnius i fjor og vedtaket av NATO Industrial Capacity Expansion Pledge på toppmøtet i Washington i år er ei positiv utvikling som viser forpliktingar om å auka kapasitet og samverke i alliert forsvarsindustri. Den militærstrategiske utviklinga på russisk side, og den strategiske verdien til nordområda har fått mykje merksemd. Den endra kommandostrukturen og arbeidet med nye forsvarsplanar reflekterer utviklinga i regionen vår. NATO-hovudkvarteret i Norfolk i USA, som mellom anna har ansvar for Nord-Atlanteren og forsterkingar over Atlanterhavet, er eit særs viktig element i dette arbeidet. Eit samla NATO held fram med den militære omstillinga for å møta trusselen frå Russland og internasjonal terrorisme i tråd med det heilskaplege konseptet til NATO for avskrekking og forsvar.

2.3.5 Eit samla Norden i NATO

Eit samla Norden i NATO er no ein realitet og vi går inn i ein ny epoke i nordisk og europeisk tryggingspolitikk. Føreseielegheita som kjem med å vera allierte gjer det mogleg å setja eit nytt ambisjonsnivå for det nordiske forsvarssamarbeidet. NATO forventar at Norden skal ta eit større ansvar for eigen tryggleik og at dei nordiske landa samla og kvar for seg yter meir til europeisk tryggleik. Dei nordiske landa har eit tett eksisterande samarbeid som vil setja dei i stand å bidra meir til tryggleik i NATO som allierte.

Dei nordiske forsvarsministrane har underskreve ein ny visjon for Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO) som tar høgde for utviklinga. NORDEFCO vil framleis vera den fremste strukturen for tryggingspolitisk dialog mellom dei nordiske landa, medan samarbeidet skal rettast meir inn mot NATO. Norden kan no betraktast som eit militært-operativt område i alliansen sitt konsept og planverk. I denne samanhengen representerer finsk og svensk NATO-medlemskap noko heilt nytt for Noreg som vi må ta inn over oss i vår eigen forsvarsplanlegging og innrettinga til våre styrkar, i vårt tilhøve til andre allierte og den tryggingspolitiske situasjonen i våre nærområde.

Eit samla Norden i NATO styrker evna til NATO til å forsvara Noreg samstundes som vi også har fått ei heilt ny rolle. Noreg har gått frå å i stor grad vera fremste linje som einaste allierte i nord til å ha to allierte aust for oss. Vi skal ikkje lenger berre planlegge for forsvaret av Noreg, men også bidra til å forsvara Finland og Sverige. Vi skal heller ikkje berre ta imot allierte styrkar og forsyningar til Noreg som skal bevega seg frå sør til nord, no skal desse også bevega seg frå vest til aust.

Samstundes skal vi halda fram med å trygga forsyningslinene inn mot Nord-Europa, verna mottaksområda og medverka til at allierte styrkar faktisk kjem fram. Dette skal vi gjera samla i Norden, med andre allierte og kvar for oss – for tryggleiken i Europa.

Desse utviklingstrekka gjer noko med korleis vi tenker om nasjonal struktur, kapasitet, volum, fleksibilitet og uthald, med alle landsdelar og med store konsekvensar for planverk, konsept, militær mobilitet, samt for andre nasjonale sektorar. Den nye rolla krev meir av Noreg og våre nordiske allierte, men samstundes er eit samla Norden i NATO godt posisjonert til å bygga vidare på det eksisterande samarbeidet. Regjeringa ønsker at Norden skal verta den mest integrerte regionen i Europa innanfor forsvarsområdet.

Eit styrka nordisk forsvarssamarbeid handlar om å bidra til norsk, nordisk og alliert tryggleik. Det handlar om at vi gjennom systematisk samarbeid kan auka effekten av våre respektive militære ressursar, samt verta betre førebudd til samvirke i ei alliert ramme. Dette bidrar også til å gjera dei nordiske landa meir relevante og gir dei ei større tyngd inn i NATO og andre regionale konstellasjonar.

Nordisk samarbeid er også ei vidareutvikling i tråd med alliansens Framework Nations Concept: ein større alliert tar eit leiaransvar regionalt for å utvikla den totale evna dei respektive allierte har. Dei nordiske landa står sterkare samla og gir meirverdi i samarbeidet med andre allierte gjennom nordisk-baltisk format, Northern Group og det britisk leia Joint Expeditionary Force (JEF).

Alle landa i desse fleirnasjonale konstellasjonane består no av allierte. Eit styrka samarbeid vil bidra til å styrka NATO. Spesielt er dette tilfellet for tilhøvet til Storbritannia og JEF-samarbeidet, kor det no ligg betre til rette for å kunna gjennomføra ein saumlaus overgang frå ein JEF- til ein NATO-operasjon.

Også samarbeidet med USA har fått auka betydning med eit samla Norden i NATO. Sverige, Finland og Danmark har underteikna bilaterale forsvarssamarbeidsavtaler (Defence Cooperation Agreements – DCA) med USA, med same utgangspunkt som tilleggsavtalen mellom Noreg og USA om forsvarssamarbeid (Supplementary Defence Cooperation Agreement). Dette opnar for eit styrka nordisk, transatlantisk samarbeid.

Gjennom bilateralt samarbeid er USA og Storbritannia allereie tett kopla på Noreg og våre nærområde. Dette bidrar no også til å styrka nordisk tryggleik og har difor fått ein auka betydning. Sjølv med Finland og Sverige i NATO vil Noreg vera det nordlegaste NATO-landet med betydelege arktiske havområde og eksponering mot Nord-Atlanteren og Barentshavet.

Det trilaterale samarbeidet er basert på felles interesser i det som vert oppfatta som eit felles strategisk interesseområde, og forsterka av moderne femtegenerasjonskapabilitetar, der F-35, P-8, dronar og missil gjer det mogleg å møta framtidige truslar mot norsk, nordisk og alliert tryggleik med eit djupare og breiare samarbeid på politisk og militært nivå.

Innanfor ramma av forsvarskonseptet vil regjeringa framleis bidra aktivt til ei vidare styrking og utvikling av regionale samarbeidsformer for å vareta norsk og alliert tryggleik, med ei særskilt vektlegging av nordisk samarbeid innanfor ramma av felles forankring i NATO.

2.3.6 EU

USA er den fremste garantisten for europeisk tryggleik, og med NATO som hovudramme. I lys av den geopolitiske utviklinga har også EU tatt ei større tryggingspolitisk rolle. I tilhøvet til Russland tok EU etter invasjonen av Ukraina ei aktivistisk rolle, inkludert harde økonomiske sanksjonar og våpenleveransar til eit partnarland i krig. EU er Ukraina sin nest største militære bidragsytar i form av våpendonasjonar og opplæring, og vil gjennom nye program auke produksjonskapasiteten i europeisk våpenindustri.

Den militære rolla til EU er i første hand innanfor krisehandsamingsoperasjonar på lågare nivå. Utviklinga på det forsvarsindustrielle området er samstundes prega av dynamikk, innfatta det europeiske forsvarsfondet (EDF), kor EU kanaliserer midlar til fleirnasjonalt samarbeid om forsking og utvikling av forsvarskapasitetar. Som følge av Russland sitt åtak på Ukraina har EU etablert nye instrument for å auka produksjonskapasiteten for ammunisjon (ASAP), og fellesanskaffingar av forsvarskapasitetar (EDIRPA), og desse vert tatt vidare i eit felles program (EDIP).

Permanent strukturert samarbeid (PESCO)-prosjekt vert tatt framover, og EU har også heva ambisjonane i romdomenet gjennom Secure Connectivity som er eit europeisk satellittbasert kommunikasjonssystem med sivil-militær nytte. Arbeidet er samanfatta i ein forsvarsindustriell strategi (EDIS) som vart presentert våren 2024. Dagens utfordringar krev nært samarbeid mellom NATO og EU. Det er ei felles forståing av at ansvaret for kollektivt forsvar ligg i NATO, og den vidare utviklinga av EU si tryggingspolitiske rolle dreier seg i hovudsak om styrking av den europeiske pilaren i NATO.

Forsvarssamarbeidet mellom Noreg og EU har utvikla seg pragmatisk. Det har fått ei ramme gjennom årlege tryggingspolitiske samtalar på politisk nivå. Den største dynamikken har vore på det forsvarsindustrielle området, og med EDF som lokomotivet. I kjølvatnet av Russland sitt åtak på Ukraina deltek Noreg via European Peace Facility (EPF) finansielt og med personell til EUs treningsmisjon av ukrainsk personell (EU MAM), samt og til EDA-prosjektet for felles anskaffing av ammunisjon, og ASAP og EDIRPA. Noreg er med i EU sitt PESCO-prosjekt om militær mobilitet. Vi deltek i krisehandsamingsøvingane til EU som vert gjennomførte i samarbeid med NATO. Samla er vi på ein god stad i det bilaterale forsvarssamarbeidet. Våren 2024 vart EU og Noreg samde om å etablera eit strategisk partnarskap om tryggleik og forsvar, som er ei god ramme for å ta samarbeidet vidare.

2.3.7 FN

FN held fram med å vera den viktigaste arenaen for å søkja mellomstatlege løysingar på truslar mot internasjonal fred og tryggleik. Utanom maktbruk legitimert av folkeretten er FN den einaste globale instansen som kan legitimera valdsbruk. Den aukande stormaktrivaliseringa kan gjera det meir krevjande å oppnå semje i Tryggingsrådet. Legitimiteten og effektiviteten til Tryggingsrådet er svekka av at medlemmane ikkje kjem fram til semje om å stansa vald og trugsmål mot internasjonal tryggleik.

Det er i Noreg, FN og verdssamfunnet sine interesser at folkeretten vert forsvart. Åtaket til Russland på Ukraina viser at Tryggingsrådet er makteslaust i møte med den største tryggingspolitiske krisa i vår tid. Då er det andre organ som viser handlekraft, og står i front for å verna om folkeretten.

Talet på fredsbevarande operasjonar viser ein nedgåande trend. Det er i dag likevel framleis tolv fredsoperasjonar, med innsats av om lag 60 000 personell frå over 100 medlemsland. I dei fleste av konfliktane er det mange krigførande parter, dei er interne og prega av ein vanskeleg tryggingssituasjon og vald mot sivilbefolkninga. Vern av sivile er difor ei hovudoppgåve for fredsoperasjonane til FN. Stadig fleire FN-leia operasjonar har dei seinare åra fått meir robuste mandat, der styrkane har vorte autoriserte til å nytta militærmakt for å verna sivile. Det er avgjerande at FNs fredsoperasjonar vert gitt tydelege mandat frå Tryggingsrådet i FN, og at FN har vilje og evne til å gjennomføra desse.

2.4 Sentrale tema

2.4.1 Nordområda

Stadig fleire statar viser interesse for nordområda. Klimaendringane skjer raskt i regionen, og smeltande havis kan gi auka kommersiell aktivitet og interesse for naturressursar, seglingsruter og forsking. Det kan vidare bidra til endra militære handlingsmønster og nærvær, og påverka seglingsmønstera til dei strategiske ubåtane. Alt dette stiller auka krav til beredskapen, reaksjonsevna og nærværet til Noreg. Målet til Noreg er å bidra til føreseielegheit og stabilitet i nordområda. Det krev at vi evnar å forstå, påverka og forma utviklinga i tråd med norske interesser. Norske styresmakter må vera tydelege på kva som er norske interesser, under dette at alle statar støttar opp under internasjonal rett.

Nordområda har stor strategisk betydning for Russland fordi landet har plassert store delar av si kjernefysiske gjengjeldingsevne på Kola-halvøya, og for russisk tilgang til Atlanterhavet. For Russland er det avgjerande å verna den kjernefysiske kapasiteten og operasjonsområdet for dei strategiske ubåtane. Det er vedvarande høg russisk militær aktivitet i nordområda, og regionen held fram med å verta viktig for testing av nye russiske våpensystem.

Med Finland og Sverige sine inntog i NATO vert grensa til Nato mot Russland dobla, og Austersjøområdet vert knytt tettare til nordområda. Dette påverkar russiske trusseloppfatningar i regionen. Russland har ambisjonar om å etablera fleire nye militære einingar langs den nye NATO-grensa, og har formidla ei omorganisering av militærdistrikta i nord og vest. At Austersjøen no er dominert av NATO-land gjer nordområda desto viktigare for å trygga Russland tilgang til ope hav.

Kina viser auka interesse for Arktis og er særleg opptekne av seglingsruter, naturressursar, forsking og rombaserte kapasitetar. Aktiviteten er inntil vidare avgrensa, men Kina søker innverknad gjennom investeringar og vert anteken å villa posisjonera seg for framtidige moglegheiter. Kina vert ein stadig viktigare samarbeidspartnar for Russland, og kva utfordringar Noreg og allierte vil møta på i nordområda på lengre sikt kan avhenga av kva tilnærming Kina vel i Arktis. Det kan ikkje sjåast bort frå at Kina si veksande globale maktposisjonering på sikt kan medføra militært nærvær i Arktis.

Allierte land er meir til stades i nordområda for å trygga situasjonsforståing og driva strategisk signalering overfor Russland. Allierte er særleg interesserte i utvikling i regionen som kan utfordra norsk og alliert tryggleik. Russland har fleire kapasitetar som kan ramme norske og allierte mål både på land og til havs over store avstandar og med kort varslingstid.

Russland har også mellom anna demonstrert evne til å forstyrra allierte forsyningar over Atlanterhavet, noko som utgjer ei strategisk utfordring for både Noreg og allierte land. For Noreg er det positivt at allierte er meir til stades i nordområda. Samstundes er det viktig å trygga at den allierte aktiviteten totalt sett er på eit nivå som bidrar til føreseielegheit og stabilitet, og det er ønskeleg frå norsk side å auka eigen innverknad og påverknad på den allierte aktiviteten.

Rombaserte kapabilitetar vert stadig viktigare for å halda oppe Noreg og NATO sin handlefridom i nordområda, og Noreg si geografiske plassering gir oss her viktige fortrinn i samarbeidet med allierte.

2.4.2 Byrdefordeling i NATO

USA står for ein stor del av dei totale forsvarsutgiftene i NATO, og har over tid signalisert auka forventningar om at europeiske allierte må bidra meir til eiga tryggleik. Søkelyset på fordeling av byrdene mellom allierte vil halda fram også i åra som kjem. På toppmøtet i Wales i 2014 vart allierte einige om ei utvikling mot å bruka to prosent av sine bruttonasjonalprodukt (BNP) på forvar innan ti år. I tillegg skal minst 20 prosent av forsvarsutgiftene brukast på materiellinvesteringar, og forsking og utvikling. På toppmøtet i Vilnius i 2023 vedtok NATO sine leiarar ein ny lovnad frå 2024 om at to prosent av BNP til forsvarsutgifter no må vera eit minimum og golv, og ikkje eit tak.

Dette golvet skal legga til rette for at allierte oppfyller sine forpliktingar i alliansesamarbeidet, inkludert oppfylling av styrkemål, modernisering av nasjonale kapabilitetar, ressurssetting av planverk og styrkemodell, samt legga til rette for å kunna bidra i NATO sine operasjonar og misjoner. Det vert framheva også at etter år med underinvestering i forsvarsevne, kan det vera naudsynt å setja av vesentleg meir enn to prosent for å møta den forverra tryggingssituasjonen.

Målet om 20 prosent til materiellinvesteringar består, men setjast i tett samanheng om at to prosent-målsettinga er oppfylt. Noreg når NATO si to-prosent målsetting i 2024, og regjeringa vil gjennom langtidsplanen for forsvarssektoren halda det nye målet om å bruka minimum to prosent av BNP på forsvar i åra som kjem. Budsjettframlegget viser at regjeringa følger opp denne målsettinga.

Det skal også leggast opp til ei betydeleg auking av fellesfinansiering i NATO i dei komande åra som eit strategisk verkemiddel for å støtta NATO sitt mål om å styrka evna til kollektivt forsvar. Noreg støttar denne tilnærminga, da det er naudsynt å ressurssetja dei politiske avgjerdene alliansen tar. Noreg er historisk blant dei landa som har mottatt mest midlar frå NATO sitt investeringsprogram, og det vert arbeidt aktivt for at dette skal halda fram i åra som kjem. Fellesfinansiering er viktig for Noreg, då det både bidrar til infrastruktur for å ta imot allierte ved krise og krig, og i tillegg gir finansielle bidrag til investeringar som kjem til nytte nasjonalt.

Auka resursbruk på forsvar heng også saman med eit behov for å styrka forsvarsindustrien. Dette er viktig for å sikra auka evne til produksjon, robuste forsyningskjedar og for å støtta utvikling av nye kapasitetar.

Noreg står fram som ein truverdig og påliteleg alliert, som bidrar aktivt til alle aktivitetar og forsvarsplanar i alliansen. Noreg må vera førebudd på auka krav om ressursbruk på forsvar i åra som kjem. Dette vert forsterka av det faktum at Noreg, som grenseland til Russland, forventar å vera mottakar av alliert tryggleik til heile det nordiske området, og dermed også må bidra betydeleg til å legga til rette for alliert mottak.

2.4.3 Rustingskontroll

Som eit lite land er det spesielt viktig for Noreg å arbeida for avtaleregulerte ordningar som gir openheit og føreseielegheit. Dei grunnleggande geopolitiske endringane vi no er vitne til set den noverande europeiske tryggingsarkitekturen under press. Dette gir både utfordringar og moglegheiter, og temaet er på dagsordenen i ulike europeiske fora.

I den europeiske tryggingsarkitekturen inngår eit sett av rustingskontroll, ikkjespreiing og nedrustingsavtalar, som alle er inngåtte med sikte på auka tryggleik og stabilitet i og rundt Europa. Dagens rustingskontrollarkitektur både på kjernevåpenområdet (INF, New Start, CTBT) og konvensjonelt (CFE, Open Skies, Wien-dokumentet) er i dag under sterkt press. Mellom anna vart CFE-avtalen om reduksjon av konvensjonelle styrkar i Europa suspendert av Russland i 2007, med endeleg utmelding i 2023. Utmeldinga førte til at NATO-landa, inkludert Noreg, valde å suspendera avtalen same år. Det inneber at det i dag ikkje finst avtaleregulerte avgrensingar på utplassering av konvensjonelle stridsmidlar i Europa, og at ein sentral mekanisme for stabilitet og føreseielegheit mellom NATO og Russland er ute av funksjon.

Verda står no utan fungerande rustingskontrollavtaler for atomvåpen. Arbeidet for kjernefysisk nedrusting og ikkjespreiing har langt på veg stansa opp. INF-avtalen stansa i 2019, slik at det i dag heller ikkje finst nokon avtaleregulerte avgrensingar på utvikling, produksjon og utplassering av konvensjonelle og kjernefysiske mellomdistansemissil i Europa. Russland har også trekt ratifiseringa av Forbodet mot prøvesprengingar med kjernevåpen (Comprehensive Test Ban Treaty (CTBT)). I februar 2023 kunngjorde Russland dessutan at russisk implementering av New START-avtalen mellom USA og Russland er suspendert, sjølv om Russland erklærte at ein vil overhalda avgrensingane i talet deployerte stridshovud. Også andre avtalar vert påverka av den tryggingspolitiske spenninga. Det er difor avgjerande at vi makter å halda på dei avtalene vi faktisk har. Ikkjespreiingsavtalen for atomvåpen, NPT, er framleis sentral. Noreg leier prosessar i FN for å støtta opp om nedrustingsforpliktingane under NPT.

Samla inneber dette at sentrale komponentar i den eksisterande europeiske tryggingsarkitekturen for ein stor del har falle bort. Dette er ei urovekkande utvikling. Det er i norsk interesse å arbeida for tiltak som fremjar rustingskontroll, også i dagens situasjon der dette er svært krevjande. Med omsyn til avtaleverket knytt til rustingskontroll, ikkjespreiing og nedrusting, er det ønskeleg å prøva å halda oppe ein dialog om risikoreduserande og tillitsskapande tiltak. Dette medfører at det også er viktig å bevara kompetanse på området. For Noreg vil det vera viktig at framtidige tiltak og reguleringar vert baserte på nokre grunnprinsipp, slik som størst mogleg grad av gjensidig påverknad, eit truverdig regime for verifikasjon, ei heilskapleg tilnærming i alliansen så langt det lèt seg gjera, og transparens og føreseielegheit.

2.4.4 Det globale sør

Regjeringa ser konturane av ei verd der landa i det globale sør gjer seg meir gjeldande. Omgrepet «det globale sør» vert brukt om ei bred og variert gruppe statar i fleire verdsdeler, med ulike interesser og perspektiv. Det utviklar seg stadig nye samarbeid mellom raskt veksande økonomiar i det globale sør. Fleire av desse statane støttar opp under Kina sin alternative internasjonale orden. Kina har lansert tre globale initiativ, om utvikling, tryggleik og samfunnstilhøve (Global Development Initiative (GDI 2021), Global Security Initiative (GSI 2022) og Global Civilisation Initiative (GCI 2023)), i tillegg til BRI (Belt and Road Initiative). Dette er basis for korleis Kina arbeider for ein ny verdsorden, ein modell dei promoterer i høve til landa i det globale sør.

Tilgang på kritiske mineral og metall er ein viktig del av dette. Kinesiske investeringar i infrastruktur, fabrikkar og gruvedrift vil halda fram med å verta viktig for å bygga økonomiske og politiske alliansar. Samarbeidsforumet BRICS som vart etablert i 2009 og utvida i 2024, har som føremål å styrka vilkåra for utviklingsland i internasjonal politikk og økonomi. BRICS består av Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika, Egypt, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia og Dei foreinte arabiske emirat. BRICS representerer 45 prosent av befolkninga i verda og er ei svært samansett gruppe land, der det også finst sterke interesse- og verdimotsetningar. Fleire av medlemslanda ser på forumet både som eit middel for å styrka eigen innverknad internasjonalt, og som eit alternativ til G7 og andre internasjonale institusjonar og samarbeid basert på demokratiske verdiar. Mange av landa i det globale sør er blant dei som vil kjenne konsekvensane av klimaendringane først, og som er dårlegast rusta til å møta dei. Om sårbare land opplever store negative følger av klimaendringar, aukar risikoen for politisk ustabilitet, humanitære katastrofar og valdelege konfliktar.

Internasjonal terror er framleis ei stor utfordring i delar av det globale sør. Både IS og al-Qaida prioriterer område med konflikt og svake styresmakter. Organisasjonane nyttar seg av sine globale nettverk for å overføra kapasitet mellom ulike område. I Afrika sør for Sahara er det forventa at både IS og al-Qaida vil få eit sterkare fotavtrykk. Dei allierer seg med lokale grupper for å vinna terreng og for å stå fram som ideologiske samlingspunkt som tilbyr tryggleik, tenester og ein konkurrerande visjon.

Ein fellesnemnar for utfordringane i Midtausten er Iran si sentrale rolle. Iran prøver å auka sin innverknad i regionen ved å spela på ulike militsgrupper, statar og aktørar. Ei eskalering av konflikten i Jemen, der Iran og Golfstatane står på kvar si side, kan få alvorlege regionale konsekvensar. Israel sin krig mot Hamas i Gaza har konsekvensar for regionen, for vestleg støtte til Ukraina, og for evna til dei vestlege landa til å vinna støtte blant land i det globale sør. Striden mellom Iran og USA vert kjempa gjennom bruk av andre aktørar som tener deira interesser, då Iran synes å ville unngå direkte konflikt med USA. Ei russisk nedtrapping i Syria vil gjera Assad-regimet meir avhengig av Iran. Irak er økonomisk og tryggingspolitisk avhengig av både USA og Iran, og tryggingssituasjonen i Irak vert påverka direkte av tilhøvet mellom dei to landa.

2.4.5 Terrorisme

Det siste året har terrortrusselen frå militante islamistar mot Europa auka. IS har prøvd å gjennomføra fleire åtak. Hendingar som vert oppfatta som krenking av islam har eit mobiliseringspotensial som har skjerpa trusselbiletet. Konflikten mellom Israel og Hamas forsterkar denne utviklinga.

Ekstrem islamisme og høgreekstremisme kan føra til ein auke i terrortrusselen også mot Noreg. Blant høgreekstremistar har ikkje tilsvarande hendingar skjedd. Krigen mellom Israel og Hamas har mindre innverknad på trusselen frå høgreekstreme.

Enkelte militante islamistiske nettverk i Europa har kopling til IS-filialar med vedvarande intensjon om å ramma europeiske mål. IS har det siste året prøvd å gjennomføra fleire åtak mot europeiske mål, både i og utanfor Europa. Åtak i Europa er likevel ikkje høgt prioritert, verken av leiinga til IS eller al-Qaida. Samstundes held spesielt IS fram med å oppmuntra til terroråtak i Vesten.

Forsøk på terrorhandlingar vil sannsynlegvis komma frå Europa-baserte sympatisørar av IS og al-Qaida. Slike åtak har som regel mindre skadepotensial, men fordi dei har éin eller få involverte og vert utførte med enkle midlar, kan dei vera vanskelegare å oppdaga og hindra enn åtak leidde av organisasjonane sjølv. Hendingar andre steder i verda kan auka terrortrusselen mot Noreg.

Krigen mellom Israel og Hamas har stort radikaliseringspotensial og bidrar til å auka terrortrusselen i Europa. Både IS og al-Qaida har oppmoda til åtak på israelske og amerikanske mål, og vil prøva å ramma slike mål i kjerneområda sine. Det er også mogleg krigen kan føra til ei omprioritering av ressursar til åtaksplanlegging mot Vesten, og at IS vil prøva å nytta eksisterande nettverk i Europa for å gjennomføra åtak. Krigen kan også motivera enkeltaktørar til å prøva å utføra valdshandlingar på eiga hand. Skiljet mellom hatkriminalitet og terror kan i slike tilfelle vera diffus. Med krigen har også antisemittisk propaganda frå høgreekstreme miljø auka markant, og det er mogleg jødiske mål vert ytterlegare aktualisert i fiendebiletet til høgreekstremistar.

Krigen i Ukraina har ingen tydeleg ideologisk dimensjon, verken for høgreekstremistar eller militante islamistar. Gruppene som opererer i krigen er i lita grad pådrivarar for ideologisk indoktrinering, og ingen av dei har terroråtak utanfor Ukraina som strategi.

Brorparten av deltakarane i høgreekstreme nettsamfunn utgjer ikkje ein terrortrussel, men høg grad av anonymitet fører til eit uklart skilje mellom valdsoppmodande utsegn og reelle hensikter om åtak. Terroraktørar kan difor vera krevjande å oppdaga.

Fråvær av etablerte høgreekstreme terrororganisasjonar avgrensar høgreekstremistar sin evne til å planlegga og koordinera meir komplekse åtak. Dårleg økonomi, dyrtid og aukande polarisering i vestlege samfunn kan skapa grobotn for auka rekruttering til høgreekstreme organisasjonar og bidra til auka trussel på sikt – også i Noreg.

3 Status i sektoren

Fleire viktige milestolpar for utviklinga av Forsvaret er nådd. F-35 kampfly har overtatt kampflyberedskapen til NATO, og P-8 Poseidon har erstatta P-3C Orion som maritime patruljefly. Kystvakta er tilført nye helikopterbærande fartøy som erstatning for Nordkapp-klassen, og det skal skaffast nye ubåtar. Moderniseringa av Hæren held fram gjennom å fasa inn nytt artilleri, kampluftvern, fleire kampvogner og nye stridsvogner. Etableringa av Finnmark landforsvar har kome langt, og regjeringa har styrkt Heimevernet.

På fleire område er det samstundes utfordringar med å nå dei fastsette måla. Det har tidlegare vore planlagd med for lite ressursar til eigedom, bygg og anlegg, og ikkje tilstrekkelege midlar til vedlikehald. Materiell og behaldningar av ammunisjon har vore planlagd på eit lågt nivå og må styrkast for å verta meir uthaldande. Personellsituasjonen er utfordrande med små og sårbare kompetansemiljø innanfor fleire område. Dette er eit resultat av utviklinga fleire tiår tilbake i tid, men styrkinga av utdanning av befal og offiserar skulle òg ha starta tidlegare. Gjennomføringa av satsing på moderne IKT i forsvarssektoren ligg bak planane.

Nye materiellsystem som ein fasar inn og oppgraderar vil gradvis auka den operative evna, og investeringar som ligg inne i ny langtidsplan er framskynda gjennom Stortinget sitt vedtak i revidert nasjonalbudsjett for 2024. Mykje er realisert i samsvar med plan og ambisjon i langtidsplanen for perioden 2021–2024. Sjølv om det framleis er utfordringar, går utviklinga av Forsvaret i riktig retning. Noreg står i dag betre rusta til å vareta våre tryggleiksinteresser samanlikna med for nokon år sidan.

Forsvaret er styrkt gjennom tilføring av personell, materiell og eigedom, bygg og anlegg, og gjennom forskings- og utviklingsarbeid. Forsvaret har mottatt tre kystvaktfartøy i Jan Mayen-klassen, tre F-35 kampfly og eit P-8 Poseidon maritimt patruljefly i 2023. I tillegg har Forsvarsmateriell levert ingeniør-, bergings- og bruleggingspanservogner, handvåpen, nærforsvarsvåpen, hjelmsystem og kampvestar. Den endra tryggingspolitiske situasjonen har gitt auka global etterspurnad etter forsvarsmateriell. Dette fører mellom anna til auka priser og lengre leveringstider. Innan IKT-området har Forsvarsmateriell levert nye løysingar for samband og kommunikasjon for ulike føremål i Forsvaret. I 2024 er det ytterlegare styrking og produksjon av materiell til Forsvaret, med betydeleg auke av tildelte midlar i revidert nasjonalbudsjett, og førebuing av igangsetting av investeringar i ny langtidsplan.

Forsvarsbygg har i 2023 overlevert 22 byggeprosjekt til forsvarssektoren. Desse har gitt auka kapasitet for alliert øving og trening, betre forsyningsløysingar og betre tilhøve for soldatopplæring. Vidare har Forsvarsbygg prioritert verdibevaring av eksisterande eigedom, bygg og anlegg som er eit sentralt moment i ny langtidsplan. Etaten jobbar no med å auka både eiga og gjennomføringsevna til marknadene for å kunne handsama auka ambisjon som følger av langtidsplanen. Dette gjeld både varetaking av dagens eigedom, men også med tanke på etablering av ny eigedom, bygg og anlegg. Det har i 2023 og 2024 vore ein områdegjennomgang av forsvarssektorens eigedom, bygg og anlegg. Denne vil følgast opp vidare i 2025 med mål om å betra ressursbruken og modellen for eigedom, bygg og anlegg i sektoren.

Forsvaret følger planlagd oppbemanning. I tråd med regjeringa sin ambisjon om ei hurtigare oppbemanning enn langtidsplanen for 2021–2024 la til grunn, vart personellopptrappinga i Forsvaret forsert i 2023. Den planlagde styrkinga av talet på vernepliktige inne til førstegangsteneste går også etter planen.

Det er enkelte utfordringar med forseinkingar i leveransar frå industrien, press i marknaden med stor etterspørsel, manglande tilgjenge og høg prisstigning på materiell og delar, noko som påverkar gjennomføringa av investeringar.

Det er over tid identifisert utfordringar knytt til strategisk styring og gjennomføring av planlagd strukturutvikling i forsvarssektoren, som saman med endra tryggingspolitiske rammeføresetnader, stiller Noreg overfor særskilte utfordringar. Ei sentral utfordring er uklare grensesnitt i og på tvers av aktørane i sektoren. Det skjer no omfattande utviklingsarbeid på tvers av sektoren, der tiltak for å betra samhandling skal legga til rette for betre styring og samhandling. Det er mellom anna sett i gang arbeid med gjennomgang av roller, ansvar og myndigheit innanfor områda anskaffingar, vedlikehald av materiell, IKT og personell og kompetanse.

3.1 Nasjonal evne

Dei siste åra har auka satsing på Forsvaret resultert i betra reaksjonsevne og betre evne til å gjennomføra nasjonale operasjonar, også i samvirke med allierte. Forsvaret løyser daglege operasjonar på ein god måte, men har samstundes utfordringar som set grenser for kva oppdrag og oppgåver Forsvaret er i stand til å løysa med noverande struktur. Det er framleis omfattande utfordringar og operative svakheiter som krev prioriteringar og vidare målretta innsats, mellom anna knytt til personell, materiellberedskap, ammunisjon, IKT og eigedom, bygg og anlegg. Forsvaret si uthald og moglegheit til å operera over tid er svært avgrensa.

3.1.1 Målretta daglege operasjonar

Forsvaret skal operera kontinuerleg for å vera til stades med relevante kapasitetar i prioriterte område og vera integrert i alle domene. Daglege operasjonar omfattar mellom anna nasjonalt og internasjonalt nærvær og oppdragsløysing, internt og eksternt samvirke, og støtte til sivilsamfunnet. Nærvær og aktivitet i nord er høgt prioritert. Trening og øving er ein sentral del av kontinuerlege operasjonar, og bidrar til nærvær, integrasjon med allierte, oppbygging av relevant beredskap, samt vedlikehald og utvikling av Forsvaret si operative evne.

Desse aktivitetane bidrar til norsk og alliert tryggleik, alliert samhald og internasjonal stabilitet. Forsvaret si gjennomføring av daglege operasjonar er i store trekk i samsvar med gjeldande oppdrag og ressursar, og oppfyller både nasjonale og allierte krav og forpliktingar på ein tilfredsstillande måte.

3.1.2 Nasjonale operasjonar

Samla sett vert evna til å gjennomføra daglege nasjonale operasjonar vurdert som tilfredsstillande. Samstundes er det ei rekke utfordringar som avgrensar kva oppdrag og oppgåver Forsvaret er i stand til å løysa med eksisterande struktur. Nasjonalt har Forsvaret oppretthalde nærvær i prioriterte område gjennom oppdragsløysing som dekker overvaking, suverenitetshevding, styrkeproduksjon og bidrag til fellesoperativ situasjonsforståing. Auka alliert nærvær i nærområda våre har bidratt positivt, og har eit stykke på veg kompensert for varierande tilgjenge på norske kapasitetar, særleg innanfor Sjøforsvaret og Luftforsvaret.

Høg operativ aktivitet på einskilde kapasitetar har likevel ført til ei byrde på delar av den nasjonale strukturen. Kombinert med noko redusert tilgjenge på grunn av ein tilårskomen struktur og eit generasjonsskifte innanfor fleire materiellsystem, utfordrar dette til tider Forsvaret si evne til å gjennomføra den planlagde aktiviteten. Auka løyvingar til Forsvaret dei siste åra har betra situasjonen noko, og har også styrkt Forsvaret si evne til å handsama hendingar i det digitale rommet.

I åra framover kan det forventast framleis redusert tilgjenge gitt naudsynte oppgraderings- og moderniseringsbehov for delar av strukturen. Samstundes fører ein meir spent tryggleikssituasjon til auka behov for nasjonal overvaking, situasjonsforståing og militært nærvær i nærområda våre. Situasjonen og forventa utvikling innanfor det maritime domenet krev særskild merksemd, gitt bemanningssituasjonen og den tekniske tilstanden på noverande kapasitetar.

Med bakgrunn i Russland sitt åtak på Ukraina har Forsvaret sett i verk skjerpa aktsemd og beredskap i tråd med nasjonalt og alliert planverk. Som del av dette vart det mellom anna gjennomført målretta prioritering av Forsvaret sin operative innsats for å verna norsk energiproduksjon i tett samvirke med allierte og nasjonale sivile aktørar.

3.1.3 Norske styrkar i utlandet

Det er ei tryggingspolitisk prioritering for Noreg å bidra til internasjonal tryggleik og stabilitet. Noreg har difor historisk deltatt i operasjonar og andre typar oppdrag utanlands.

Det største enkeltbidraget utanlands er til NATO-oppdraget Enhanced Forward Presence (eFP) i Litauen, der Hæren har om lag 150 personell som inngår i den tyskleia bataljonsstridsgruppa. Dette bidraget skjer innanfor ramma av kollektivt forsvar og er med på å demonstrera alliert samhald og avskrekking. Det er vedtatt at det norske bidraget vert vidareført i 2025. Noreg har stor deltaking i opplæring av ukrainsk personell i ramma av den britisk-leia operasjonen INTERFLEX i Storbritannia og den EU-leia operasjonen EUMAM i Tyskland. Vi tek også del i anna opplæring innanfor særskilde saksfelt i tredjeland og i Noreg.

Vidare har Noreg eit bidrag til Operation Inherent Resolve (OIR) i Irak, for å halda fram kampen mot terrororganisasjonen IS. Dei norske styrkane bidrar med rådgiving og styrkebeskyttelse. Det norske bidraget vil i 2025 verta noko redusert, som eit resultat av justeringar i OIR. Denne utviklinga er forventa å halda fram, noko vi frå norsk side vil følge nøye med på. I samråd med koalisjonspartnarar, samt irakiske styresmakter, kan det koma ytterlegare endringar for det norske styrkebidraget.

Noreg bidrar med inntil ti stabsoffiserar i operasjonen Prosperity Guardian som har hovudkvarter i Bahrain, kor føremålet er å trygga skipstrafikken gjennom Raudehavet etter at Houthi-bevegelsen trappa opp angrepa mot sivile fartøy. I tillegg har Noreg stabsoffiserar og observatørar i ulike misjonar i Midtausten og i Sør-Sudan, hovudsakleg i ei FN-ramme.

Noreg vil i 2025 stilla ein fregatt som del av ei britisk flåtegruppe som vil segla til Indo-Stillehavsområdet. Dette er ein region som i aukande grad har betydning for internasjonal tryggleik.

3.1.4 Militær støtte til Ukraina

Heilt sidan fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022, har den norske forsvarssektoren ytt støtte til Ukraina. Sidan 2023 har den militære støtta til Ukraina vore ein del av det norske Nansen-programmet, eit femårig sivilt og militært støtteprogram til ein samla verdi på 75 mrd. kroner. Noreg har ytt militær støtte til ein samla verdi på 14,9 mrd. kroner i 2022 og 2023, fordelt på om lag 4,7 mrd. kroner i 2022 og 10,2 mrd. kroner i 2023.

Regjeringa har i 2023 lagt vekt på at den militære støtta frå Noreg til Ukraina skal dekka dei høgast prioriterte ukrainske behova: luftvern, artilleri og artilleriammunisjon, og meir mekanisk materiell som mineryddemateriell og stridsvogner.

Støtta i 2023 vart fordelt med 4,1 mrd. kroner til luftvern, 2,5 mrd. kroner til artilleri inkludert ammunisjon og 1,9 mrd. kroner til mekanisk materiell. Beløpa nytta til desse høgast prioriterte behova svarar til om lag 83 prosent av den samla militære støtta i 2023. Det vart samstundes ytt støtte for om lag 800 mill. kroner, om lag åtte prosent av totalbeløpet til trening og øving av ukrainsk personell. Dersom ein i staden fordelar beløpa inn i kategoriar for korleis støtta har vorte gitt, ser ein av figuren nedanfor at det vart donert materiell frå Forsvaret si eiga behaldning for til saman 7,5 mrd. kroner 2023, tilsvarande om lag 73 prosent av den samla verdien på den norske militære støtta.

Forstørr bilde

Bredda i støtta til forsvarssektoren kan illustrerast gjennom dei følgande døma: Hæren, Forsvaret sin logistikkorganisasjon og Forsvarsmateriell samarbeider om å donera landmateriell frå Forsvaret, Luftforsvaret og Forsvarsmateriell deltek i utdanning av pilotar og førebuing av F-16-donasjonar, Sjøforsvaret og Heimevernet sørger for soldatutdanning av ukrainarar både i Noreg og i utlandet, medan Forsvarsbygg legg til rette for tilgang til eigna lokalar og opphaldsstader, Forsvaret sitt forskingsinstitutt bidrar mellom anna med innovasjon og læring og vidareutvikling av støtta.

Dei ukrainske militære behova er med på å forma prioriteringane for den norske støtta. Eit døme er deltaking i fleirnasjonale kapabilitetskoalisjonar for støtte til Ukraina. Kapabilitetskoalisjonane vart utvikla i siste halvdel av 2023, og Noreg leiar den maritime koalisjonen saman med Storbritannia. Noreg sitt ansvar i den maritime koalisjonen inneber koordinering mellom deltakande nasjonar, slik at kortsiktige maritime ukrainske behov vert dekt på ein god måte, og samstundes bidrar til at Ukraina sin framtidige marine og kystvakt vert utvikla i tråd med ambisjonane og krava som vert satt i den maritime koalisjonen. Noreg har også ytt relevant støtte i ramma av mellom anna luftvern- og kampflykoalisjonane.

Eit anna viktig innsatsområde for støtta til Ukraina er målretta trening av ukrainske styrkar, som norsk personell gjer i samarbeid med allierte. Forsvaret har bidratt til trening av 6 480 ukrainarar i 2023, fordelt på om lag 30 ulike fagområde med totalt 84 kurs. Hovudvekta av treninga vert gjennomført i utlandet, men ukrainarar får også opplæring i Noreg.

Ukraina har også eit stort behov for auka tilgang på nytt militært materiell. Ein del av løysinga er å dekkja behovet ukrainsk forsvarsindustri har for oppbygging av kapasitet i form av ny kunnskap og kompetanse. Overføring av lisensen på produksjon av 155 mm artilleriammunisjon frå Nammo til ein ukrainsk produsent er eit godt døme på dette. Ukraina treng også hjelp til vedlikehald og reparasjon av materiell dei allereie har. Ei styrkt evne til å produsera forsvarsmateriell i norsk og anna vestleg forsvarsindustri er ein føresetnad for vidare støtte til Ukraina, etterfylling av eigne lager, auka beredskap og styrkt forsvarsevne blant allierte og partnarar. Arbeidet med å auka produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri er godt i gang og vil vera avgjerande framover for å halda oppe den militære støtta til Ukraina når det vert stadig mindre vi kan bidra med frå materiellet til Forsvaret.

Medisinsk evakuering av ukrainske pasientar og pårørande vert gjennomført på ein svært tilfredsstillande måte saman med norske beredskaps- og helsestyringsmakter gjennom EU sin ordning for sivil beredskap (UCPM). Forsvaret sin beredskapsavtale med SAS gir tilgang på eit fly som er utrusta som ein ambulanse og Forsvaret sitt personell gjennomfører evakueringane. Totalt er det evakuert 1 930 pasientar til Noreg og andre europeiske land per 11. september 2024. I tillegg har også pårørande vorte evakuert saman med pasientar. Den medisinske evakueringa av ukrainske pasientar er ein del av den sivile støtta i Nansen-programmet.

Forsvarsdepartement har ved Centre for Integrity in the Defence Sector (CIDS) vore engasjert i forvaltingsreformer i forsvarssektoren i Ukraina sidan 2014. Dette arbeidet er no innlemma i Nansen-programmet. Den pågåande krigen og det store omfanget av internasjonal støtte kan bidra til auka risiko for korrupsjon. Noreg støttar den ukrainske forsvarssektoren i arbeidet med å betra styresettet og redusera risikoen for korrupsjon.

3.1.5 Evne til samvirke med NATO og allierte

Alliert nærvær i norske nærområde har i 2023 vore vedvarande høgt, med ein auke i nærvær av allierte ressursar, deriblant samtrening med strategiske amerikanske bombefly samt amerikanske og britiske hangarskipsgrupper. Det har vidare vore fleire hamneopphald med allierte ubåtar. Alliert verksemd i norsk territorium og norske nærområde er koordinert av Forsvaret, og inkluderer samvirke med norske styrkar så langt det lar seg gjere.

Alliert trening der norske og utanlandske styrkar trener og øver saman er viktige arenaer som har bidratt til å utvikle evna til integrert samvirke i positiv retning i 2023. Det same gjeld dei fellesoperative prosessane som fører til samarbeid og integrasjon på tvers av forsvarsgreiner og landegrenser. Høg russisk aktivitet kombinert med låg tilgjenge på eigen maritim struktur var ei utfordring for Forsvaret i siste del av året, men vart i nokon grad kompensert for ved hjelp av godt alliert samvirke og nærvær i norske nærområde.

Den endra tryggingssituasjonen i Europa har styrkt NATO-alliansen. Meir samarbeid og auka merksemd om tryggleik og beredskap har vore gjennomgåande i alle NATO-land. Forsvaret av norsk territorium mot alvorlege truslar, anslag og åtak skal kunna gjennomførast som integrerte allierte fellesoperasjonar leia av NATO. Nasjonal handsaming av kriser må difor saumlaust kunne gli over til alliert og kollektivt forsvar. Interoperabilitet og evne til integrert samvirke med NATO sin kommandostruktur og allierte styrkebidrag er avgjerande. Forsvaret må legga til rette for mottak og støtte av allierte forsterkingar og forsyningar, også i fredstid.

Planverk for mottak og integrering av allierte forsterkingar på norsk territorium må haldast oppdatert, og må trenast og øvast. Den kollektive forsvarsforpliktinga er gjensidig, og Noreg må kunne stille norske styrkar til kollektivt forsvar av andre allierte, og bidra til annan internasjonal innsats i ei bi- og multilateral ramme for å understøtta norsk og alliert tryggleik. Dette inkluderer å stilla norske styrkar til beredskap for dei hurtige reaksjonsstyrkane til NATO, fleirnasjonale øvingar, kapasitetsbygging, preventive stabiliseringsoperasjonar, meir tradisjonelle fredstryggande operasjonar og fredsopprettande operasjonar.

For å legga til rette for alliert forsterking er det avgjerande å styrka det operative samarbeidet med nære allierte i Noreg og norske nærområde i fredstid. Trening og øving er difor viktig for at Forsvaret skal vera best mogeleg førebudd på å handsama krise og krig saman med allierte. Den allierte aktiviteten i Noreg og i nærområda våre i 2023 og så langt i 2024 har gitt mange høve til samvirke. Trass i kapasitetsutfordringar har Forsvaret generelt evna å styrka og prioritera operativt samvirke med allierte. Dette inkluderer deltaking i svært verdifulle integrerte samvirkeoperasjonar som etterretningsflygingar, amerikanske strategiske flygingar, hangarskipsoperasjonar, øvingar og segling i Barentshavet, samt anna trening og øving med einingar i alle forsvarsgreiner og i fellesoperative øvingar.

Spesielt har Nordic Response 2024, som del av NATO si øving Steadfast Defender, hjelpt til å demonstrera alliert samhald og utvikla evne til å operera saman på tvers av domene. Øvingane underbygger også avskrekking meir direkte, ved å demonstrera alliert evne og vilje til samvirke i nærområda våre. Øvinga Nordic Response 2024 har også gitt eit viktig grunnlag for integrering av Finland og Sverige i NATO sitt planverk, og bidratt til det vidare arbeidet med felles nordisk forsvarsplanlegging. Samarbeidet med Joint Force Command Norfolk (JFCNF) har utvikla seg i positiv retning gjennom Forsvaret sitt bidrag til arbeidet med den regionale planen for nordvest-regionen, og gjennom felles øvingsplanlegging for øvingane Steadfast Defender og Nordic Response 2024.

3.1.6 Evne til samvirke og utvikling i totalforsvaret

Totalforsvaret omfattar gjensidig støtte og samarbeid mellom forsvarssektoren og det sivile samfunn knytt til hendingar og kriser i heile krisespekteret, frå fred til tryggingspolitisk krise og krig. I fredstid går støtta til handsaming av kriser i ramma av totalforsvaret, som oftast frå Forsvaret til det sivile samfunnet. I krig og når krig truar, vil støtte i ramma av totalforsvaret primært gå motsett veg, frå det sivile samfunnet til norsk og alliert militær innsats.

Samvirke i totalforsvaret på myndigheitsnivå er vurdert som god. Det er etablert eit omfattande system med utveksling av liaisonar mellom dei viktigaste myndigheitsaktørane og Forsvaret sitt operative hovudkvarter. Forsvaret har også etablert samarbeid med sivile etatar og næringsaktørar for å betra informasjonsdeling og styrka samarbeid knytt til beskyttelse av kritisk infrastruktur til sjøs.

Gjennom 2023 har Forsvaret løyst 599 bistandsførespurnader for politiet, samt fire frå Utanriksdepartementet. Til døme hjelpte Forsvaret politiet og andre sivile styresmakter ved ekstremværet Hans. Forsvaret har hjelpt Utanriksdepartementet med evakuering av norske tenestepersonar i Sudan, samt påfølgande støtte med assistert utreise av norske borgarar. Hurtig respons frå Forsvaret var eit viktig bidrag. Etter jordskjelvet i Tyrkia i februar 2023 bidrog Forsvaret med eit transportfly sett opp for medisinsk evakuering og med medisinsk personell.

I forbindelse med Hamas sitt åtak på Israel støtta Forsvaret Utanriksdepartementet med assistert utreise frå Israel. Forsvaret var førebudd på å støtta ved ei eventuell evakuering av norske borgarar frå Israel og Libanon, og støtta ambassaden i Beirut med tryggleiksrådgiving, med personell til utrykkingseininga (URE) til Utanriksdepartementet i Kairo, samt støtte til URE-team på Kypros.

Evne til å støtta militære styrkar i krig og når krig truer, føreset planlegging og tilpassing allereie i fredstid i alle sektorar med ansvar i totalforsvaret. Eit stadig høgare operasjonstempo i fredstid inneber at forsvarssektoren og allierte treng hyppigare sivil støtte også i tilknyting til daglege operasjonar. Samstundes må Forsvaret evna å halda fram støtta til det sivile samfunnet i møte med utilsikta og tilsikta hendingar.

Regjeringa har vedtatt å vidareutvikla totalforsvaret med tilnærminga om eit totalforsvar som er meir aktivt i det daglege og førebudd på krig. Arbeidet med støtte til militær forsvarskamp må prioriterast og ressurssettast i fredstid av alle sektorar med ansvar i totalforsvaret. Regjeringa vil frå og med 2025 årleg fastsetta felles prioriteringar for dette arbeidet på tvers av sektorane.

Regjeringa ser det naudsynt at alle sektorar med ansvar i totalforsvaret har planar for støtte til militære styrkar i krig og når krig truer, og at sektorane tek omsyn også til militære behov i sin samla beredskapsplanlegging. Regjeringa har difor mellom anna vedtatt å etablera faste rutinar som gjer at militære behov for sivil støtte vert formidla så konkret som mogleg til departementet med sektoransvar i totalforsvaret, i tillegg til på etatsnivå.

Regjeringa ser vidare behov for å forsterka eksisterande ordningar som legg til rette for at næringslivet i krise og væpna konflikt kan yta støtte til militær innsats. Forsvarssektoren sitt samarbeid med næringslivet skal styrkast ytterlegare.

Regjeringa har begynt arbeidet med å legga til rette for at nasjonalt regelverk og ordningar som varetek NATO sitt behov for lettare å kunna flytta militære styrkar over grensa frå Noreg til Finland og Sverige i heile krisespekteret. Regjeringa vil legga til rette for at alle vedkomne sektorar prioriterer vidare arbeid med dette.

Støtte og samarbeid i det daglege er verdifullt og ein føresetnad for totalforsvaret si evne til å fungera også i øvre delar av krisespekteret. Både det sivile samfunnet si støtte til daglege operasjonar i fredstid og Forsvaret sin bistand til sivil krisehandtering bidrar til auka samvirke og skapar tettare relasjonar mellom totalforsvarsaktørar, og betre gjensidig kjennskap til kvarandre sine behov. Dette støttar opp om dei same aktørane sine evner til å finna kvarandre og fungera saman også i krig.

3.1.7 Beredskap og evne til operasjonar i krise og væpna konflikt

Forsvaret av norsk territorium vil truleg i dei aller fleste tilfella involvera NATO allereie i den innleiande fasen, og skal kunna gjennomførast som integrerte allierte fellesoperasjonar leia av NATO. Forsvarsforpliktinga er gjensidig, og Noreg må også kunne stille styrkar til kollektivt forsvar av allierte. Alliert planverk og evne til samvirke med NATO sin kommandostruktur og styrkar til kollektivt forsvar av Noreg og allierte er difor avgjerande for forsvaret av norske tryggingssinteresser.

Tryggingssituasjonen understrekar viktigheita av å styrka evna til samvirke med allierte styrkar, medrekna evna til å ta imot og støtta våre allierte, også i fredstid. Mottak av og støtte til allierte er også avhengig av sivil støtte i ramma av totalforsvaret. Bilateralt samarbeid med nære allierte er også ein naudsynt del av den allierte dimensjonen i forsvaret av Noreg. I denne samanhengen er evna til samvirke med relevante styrkar frå USA og Storbritannia særleg viktige. Med eit samla Norden i NATO vil også eit forsterka nordisk samarbeid få auka aktualitet.

Ei gradvis auka satsing på Forsvaret dei seinare åra har resultert i betra reaksjonsevne og betra evne til å gjennomføra operasjonar. Auka samvirke med allierte, internasjonale bidrag og deltaking i fleirnasjonale øvingar har også hjelpt positivt. Samla er det difor tatt viktige steg i riktig retning for å auka den operative evna. Det er likevel framleis monalege utfordringar og operative svakheiter som krev prioriteringar og vidare målretta innsats, mellom anna knytte til personell, materiellberedskap, ammunisjon, IKT og eigedom, bygg og anlegg.

Eit grunnleggande problem er det omfattande etterslepet når det gjeld beredskapsbehaldningar som har bygt seg gradvis opp over fleire tiår. Strukturen er for lite robust og har manglar for å kunna løysa pålagde oppgåver i ein krigssituasjon. Til døme vert Forsvaret si evne til operasjonar i luftdomenet vurdert som mindre tilfredsstillande som følge av manglar knytta til luftverndekning og låg personelltilgjenge, spesielt på teknikarsida for F-35 kampfly.

Uthaldet til Forsvaret er avgrensa grunna mangelfulle beredskapslager av ammunisjon til kampplattformer, reservedelar og andre forsyningsklasser. Utfordringane vert forsterka av ein marginalt bemanna struktur og tilårskommen materiell på fleire område. Situasjonen i marknaden gjer at framskaffingar er dyrare og tek lengre tid enn tidlegare. Samstundes vil utskifting av eldre, delvis utdatert materiell med nytt materiell, føre til auka militær evne og ei styrking av beredskapen på nokre område.

Beredskapen i Forsvaret vert også til ein viss grad påverka av donasjonane frå sektoren og anna militær støtte til Ukraina. Dette er eit medvite val med ein akseptert risiko som vil vara til det donerte materiellet er gjenskaffa.

3.1.8 Langsiktig kapabilitetsbygging

Gjennom ny langtidsplan for forsvarssektoren har Stortinget vedtatt ei vesentleg styrking av Forsvaret sin struktur, kapasitet, volum, fleksibilitet og uthald. Forsvaret skal difor fasa inn ei rekke med nye strukturelement og gjennomføra fleire oppgraderingar av eksisterande kapasitetar dei næraste åra.

Hæren

Oppbygginga av Brigade Nord som ein tung infanteribrigade med fire mekaniserte bataljonar med støtteeiningar held fram, saman med oppbygginga av Finnmark landforsvar. Som ein del av forsvarsløftet skal Hæren auka frå ein brigade i dag (Brigade nord) til tre brigadar (Brigade nord, Finnmarksbrigaden og Brigade sør). Nye stridsvogner, CV-90 kampvogner, kampluftvern og anna materiell skal tilførast einingane. Tilførsel av materiell skal prioriterast først til Brigade Nord og til Finnmark landforsvar. Trenregimentet skal styrkast og etableringa av ein kadrebasert militærpolitibataljon for vertslandsstøtte og understøtte av fellesoperasjonar, ein kadrebasert tung ingeniørbataljon og eit kadrebasert CBRN-kompani held fram. Etterretningsbataljonen skal vidareutviklast til eit etterretningsregiment og skal tilførast elektronisk krigføring, overvakings- og etterretningssystem og taktisk ubemanna dronekapasitet. Hærens våpenskule skal styrkast, og felles rekruttskole for Forsvaret får auka kapasitet. Leiinga i Hæren skal tilførast personell for å styrka evna til å kunna planlegga, gjennomføra og leia landoperasjonar i ei nasjonal og alliert ramme.

Sjøforsvaret

Sjøforsvaret skal fornyast gjennom flåteplanen av 2024, som vil erstatte og forsterke dagens fartøystruktur, for å vareta Noreg sine omfattande maritime interesser. Fornyinga av Noreg sin sjømilitære kapasitet vil verta utvikla langs tre linjer: nye fregattar, nye ubåtar og nye standardiserte fartøy. Flåteplanen vil tilføre Sjøforsvaret minimum fem nye fregattar, inntil ti nye havgåande og 18 kystnære standardfartøy, og seks ubåtar. Som ein del av fregattkjøpet vil regjeringa også kjøpe maritime helikopter med anti-ubåtkapasitet som kan operera saman med fregattane.

Fornyinga av Sjøforsvaret er allereie i gang, mellom anna gjennom å fasa inn tre fartøy av Jan Mayen klassen til Kystvakta, kjøp av nye Seahawk helikoptre, nye autonome minemottiltaksystem til Marinen og oppgradering av Kystjegerkommandoen. For å sikra tilstrekkeleg kapasitet i Sjøforsvaret i overgangen mellom eksisterande og nye system vert det iverksett naudsynt levetidsforlenging av delar av strukturen. Nansen-klassen fregattar vil verta oppdaterte for å bevara evna til anti-ubåtkrigføring fram til erstatning kan innfasast. Fire Skjold-klassen korvettar skal oppgraderast i løpet av 2025 for å bevara nasjonal maritim overflatekapasitet. I tillegg vert Marinens logistikkfartøy, KNM Maud, vidareført.

Luftforsvaret

Luftforsvaret er i ferd med å sluttføra å fasa inn fleire nye system. F-35 skal vera fullført innfasa i 2025. Kampflya vil først kunna oppfylla alle sine rollar når integrasjonen av Joint Strike Missile (JSM) på flya er sluttført. Basert på den gjeldande tryggleiks- og ressurssituasjonen, samt eit samla Norden i NATO, vil regjeringa revurdera den operative ambisjonen til kampflyvåpenet innanfor ramma av den nye langtidsplanen.

Innfasinga av det maritime patruljeflyet P-8 skal vera fullført i 2026.

Regjeringa har kjøpt seks MH-60R Seahawk for operasjonar på Kystvaktas helikopterbærande fartøy. Det er planlagd med innfasing i perioden 2026–2030.

Luftvern er ei viktig strategisk satsing for Noreg. Luftforsvaret har i dag tre luftvernbatteri, i tillegg til eit luftvernbatteri i Hæren. Alle batteria har utgangspunkt i NASAMS III. I ny langtidsplan er det lagt opp til å kjøpa tre fleire luftvernbatteri til Luftforsvaret og eit ekstra til Hæren. I tillegg skal det skaffast langtrekkande luftvern for å kunna beskytta to geografiske område mot kortholds ballistiske missil.

Luftvarslingsradarane er i ferd med å verta bytta ut med nye. Utviklinga av det nasjonale luftoperasjonssenteret held fram og må sjåast i samanheng med utviklinga av ei felles nordisk evne til å leia luftoperasjonar i ramma av NATO. Regjeringa planlegg å skaffa eit ekstra C-130 Super Hercules transportfly for å auka kapasiteten til taktisk transport, medisinsk luftevakuering og støtte til spesialstyrkane.

Regjeringa planlegg å auka helikopterkapasiteten betrakteleg til støtte for Hæren og Forsvarets spesialstyrkar. Dagens struktur med Bell 412 skal oppdaterast og vil understøtta både Hæren frå Bardufoss og spesialstyrkane frå Rygge inntil dei nye helikoptera er leverte. Kjøp av helikopter med anti-ubåt-kapasitet må sjåast i samanheng med de nye overflatefartøya.

Det skal også kjøpast inn dronar med base på Andøya. Desse skal styrka Forsvaret si evne til situasjonsforståing med vekt på maritime interesseområde i nord.

Heimevernet

Heimevernet (HV) har bidratt med utdanning og trening av ukrainske soldatar. Områdestrukturen er styrkt i 2023 frå 37 000 til 37 500 soldatar, og skal byggast vidare med nye 500 soldatar i løpet av 2025, opp mot totalt 45 000 soldatar i langtidsplanperioden. Kvart område skal få ei ekstra deltidsstilling tilsvarande områdesjefen, altså ti prosent, for å understøtta aktivitetsauken. I 2025 skal det satt av midlar til å fasa inn om lag halvparten av desse stillingane. Vidare skal Heimevernet tilførast nye og moderne uniformer til erstatning for det som skal donerast til Ukraina. Talet på heimevernsdistrikt skal aukast til tolv gjennom etablering av HV-07 i Agder, og tre nye innsatsstyrkar i HV-09, HV-12 og HV-16 skal etablerast, til totalt 16. Vidare skal Heimevernet si evne til å løysa oppdrag styrkast gjennom auka trening for heile områdestrukturen, og ei forvalta logistikk- og forsyningsløysing skal reetablerast. Heimevernet sin landsdekkande områdestruktur skal ha ei rolle i organiseringa av frivillige som ønsker å gjera ein innsats under krise og krig. Det skal vidare etablerast eit tilbod til fleire Heimevernsungdom, og det er satt av ein eingongssum på ti millionar kroner i 2025 til dette føremålet.

Forsvarets spesialstyrkar

Ein ny maritim innsatsskvadron (SOTG) med utgangspunkt i Ramsund orlogsstasjon skal etablerast innan utgangen av 2026. Det skal skaffast tre fartøy av typen Combatant Craft Medium (CCM), som vil verta fasa inn i Marinejegerkommandoen frå 2025. Evna til å vidareutvikla eigne kapasitetar og eige utstyr skal styrkast, og tilførselen av nye helikopter, drifta av Luftforsvaret, gir på sikt auka kapasitet for spesialoperasjonar. Leiinga i Forsvarets spesialstyrkar skal styrkast med personell, og skal samlast til eit fullverdig leiingselement. Den operative evna vil auka gradvis i tida etter 2026, når alle innsatsfaktorane kjem på plass og eininga får øvd og trent tilstrekkeleg saman.

Felles

Etableringa av ei rekke felleseiningar for å auka evna til å understøtta alliert mottak og deployering av eigne styrkar, medrekna ein militærpolitibataljon, ein ingeniørbataljon, Mottaks- og Transportbataljon og eit CBRN-kompani er pågåande. I tillegg vert Forsvarets sanitet styrkt med personell i dei operative einingane. Det er identifisert utfordringar innanfor personell, eigedom, bygg og anlegg og materiell som er følgt opp i ny langtidsplan for sektoren.

Behovet for personell framover er aukande, og veksten i talet på studieplassar på Forsvarets høgskole sine nivådannande utdanningar held fram. Tiltak er satt i verk på Stabsskolen, krigsskulane og ved at Forsvarets befalsskole vert flytta til Kjevik.

Nasjonalt logistikkoperasjonssenter (NLOGS) er etablert som leiingselement for å vareta operativ leiing av logistikk på taktisk nivå, og kunna utgjera rammeverket for eit NATO Joint Logistics Support Group hovudkvarter (JLSG HQ). Eininga er i dag etablert på Kjeller, og vert flytt til ein annan lokasjon i 2025.

3.1.9 Betre styring av forsvarssektoren

Ein viktig føresetnad for å vidareutvikle forsvarsevna er å styre sektoren godt. Regjeringa sine tiltak for betre styring av forsvarssektoren vert gjennomført som ein del av regjeringa si tillitsreform. Målet med styringsendringane er å oppnå høgast mogleg forsvarsevne, og å få meir ut av midlane som vert løyvde til sektoren. Det prinsipielle utgangspunktet for endringane er klargjering av roller, ansvar og myndigheit mellom etatar og departement, og mellom etatane. Slik vil det i større grad vera mogleg å plassera eit tydeleg og heilskapleg mål- og resultatansvar hjå den enkelte etatsleiar. Utgangspunktet for styringa vil vera tydelege resultatmål som det er semje om på tvers av forsvarssektoren, basert på målsettingane i langtidsplanen. Det kan vera naudsynt å gjere justeringar i gjennomføringa. Regjeringa legg opp til at dei årlege budsjettprosessane skal brukast på ein meir aktiv måte i handsaminga av utfordringar og ved behov for justeringar i gjennomføringa av langtidsplanen. Regjeringa vil systematisk oppdatere status i gjennomføringa av planen, medrekna måloppnåing og årsaker til eventuelle avvik, ny vurdering av risiko i gjennomføringa og eventuelle behov for endringar.

Det er naudsynt å forbetra samhandlinga i sektoren. Forsvarssektoren handsamar komplekse problemstillingar som krev tverrfagleg problemløysing. Det krev gode arbeidsformer, kultur for samhandling og tillit mellom etatane. Ein føresetnad er at leiarar i etatane i forsvarssektoren innrettar verksemda mot felles mål, og at leiarar vert haldne ansvarlege for dei delmåla dei kan påverka. Regjeringa sette i 2022 i gang ein omfattande, sekvensiell gjennomgang av ulike område i forsvarssektoren, for å gjennomgå og vurdere korleis sektoren arbeider med viktige prosessar. Dette omfattar mellom anna gjennomgang av områda anskaffingar, vedlikehald, IKT, forvalting av bygg og eigedom, investeringar, personell og kompetanse, forsking og utvikling (FoU) og operasjonar. Gjennomgangen har også omfatta Forsvarsdepartementet sine styringsprosessar. I arbeidet med gjennomgangen av dei ulike områda er det lagt vekt på tett dialog med arbeidstakarorganisasjonane. Gjennomgangen av alle områda skal fullførast i 2024. Tiltak for betre styring av dei ulike områda er implementert fortløpande og vil helda fram i 2025. Styringsendringane i forsvarssektoren vil kunna føra til endringsbehov også internt i Forsvarsdepartementet.

IKT er ein avgjerande faktor for gjennomføringsevne og å nå måla på dei fleste områda i forsvarssektoren. På IKT-området har forsvarssektoren hatt utfordringar knytt til for låg gjennomføringsevne, uklare roller og ansvar og svak styring. Forsvaret sin styring av IKT, inkludert styring av Forsvaret sine sikre plattformer, skal samlast i éin funksjon i Forsvaret. Målet er at dette gir eit betre grunnlag for å velja dei rette IKT-løysingane for Forsvaret, og for å implementera dei raskare. Tiltak for å vurdere styring av andre delar av Forsvaret sin IKT vil halda fram i 2025.

3.1.10 Forbetring og effektivisering

Effektiviseringskravet i langtidsplanperioden 2021–2024 var at forsvarssektoren skulle frigjere 1,9 mrd. 2020-kroner, i tillegg til eit etterslep på 400 mill. kroner frå sist fireårsperiode. Forbetring og effektiviseringsarbeidet har i hovudsak vore koordinert gjennom Forsvaret sitt moderniserings- og effektiviseringsprogram. Programmet består av elleve tiltak og inkluderer mellom anna økonomi- og HR-funksjonen i Forsvaret, vedlikehald av materiellsystem, anskaffingar og investeringar.

Fleire av tiltaka omfattar komplekse område der oppgåve- og ansvarsfordelinga er delt mellom fleire etatar. Tre av tiltaka vart i 2023 løfta til departementet for utgreiing og prinsippavgjersler knytt til roller, ansvar og myndigheit og vidare organisering.

Effektane av forbetrings- og effektiviseringsarbeidet er forseinka, og forsvarssektoren vil ikkje levera i samsvar med det økonomiske kravet for langtidsplanperioden 2021–2024. Forsvaret si rapportering og prognoser syner ei total vinstrealisering i perioden 2021–2024 på 1,4 mrd. kroner. Resterande krav for inneverande periode er 900 mill. 2020-kroner. Regjeringa legg vekt på å følga opp den forventa vinstrealiseringa frå førre langtidsplan, og ventar å ha realisert attståande effektiviseringsvinstar innan utgangen av 2026.

Utover dei økonomiske vinstane er det viktige kvalitetsvinstar knytt til dei elleve tiltaka i Forsvaret sitt moderniserings- og effektiviseringsprogram. Fleire av tiltaka legg til rette for å nå måla i styringsreforma. Hovudprosessar skal standardiserast og kompetansemiljø skal styrkast for å oppnå betre leveransar. Eit godt døme på dette er meir heilskapleg styring og betre økonomikontroll i Forsvaret gjennom samling av økonomifunksjonen. Forsvarsstaben har fått på plass ny organisasjon for å styrka evna til styring og utvikling av verksemda. HR-funksjonen er profesjonalisert og effektivisert.

Manglande vinstrealisering påverkar handlingsrommet og måloppnåinga til Forsvaret og sektoren. I gjeldande periode har forventa vinstar inngått i dei årlege økonomiske planbanene. Vinstar vart forutsett å inngå som finansiering av opptrappinga i langtidsplanen. Forseinking i frigjering av midlar har såleis vorte finansiert ved å enten kutta i drift- eller investeringsutgifter. I ei tid med forverra tryggleikssituasjon har det vore behov for å oppretthalda aktivitetsnivået i Forsvaret. Manglande vinstrealisering i høve til dei økonomiske føresetnadane har difor ført til at det er vorte omprioritert midlar frå investeringsbudsjettet til Forsvaret sitt driftsbudsjett, og dermed bidratt til redusert finansieringa av materiellanskaffingar i langtidsplanen.

Det har i 2023 vorte gjennomført ei evaluering av forbetrings- og effektiviseringsarbeidet i sektoren. Det er identifisert eit sett med hovudutfordringar.

For det første er det meldt det at det ikkje er tilstrekkeleg samsvar mellom Forsvaret sine overordna mål og måla med forbetrings- og effektiviseringsarbeidet. Innsparings- og kuttprogram gir ikkje tilstrekkelege insentiv til forbetringar knytt til Forsvaret sine overordna mål. Det har vært einsidig merksemd på varig reduksjon av driftskostnader som gjer at fleire vinstar ikkje vert kvalifisert eller rapportert. For det andre skaper manglande tilgang på data og analysekapasitet utfordringar med dokumentasjon og synleggjering av resultat. For det tredje har det vist seg å vera utfordrande å drive forbetrings- og effektiviseringsarbeid på tvers av etatar. For det fjerde er det stor variasjon i den organisatoriske mogenskapen på gjennomføringa av endringsprosjekt og kontinuerleg forbetring.

I ei tid som krev auka ambisjonar og løyvingar er det viktig at samfunnet har tillit til at midlane vert brukt riktig. Vurderinga frå evalueringa er at det vil vera meir føremålstenleg å planlegga for at vinstane skal disponerast når dei er oppnådd for å unngå økonomisk ubalanse. Dei bør også i større grad disponerast nærare der dei oppstår for å sikre insentiv til auka innsats og gjennomføring av tiltak. I ein periode der vi skal rusta opp Forsvaret er det desto viktigare å redusera risiko i gjennomføringa, noko som i større grad bør vera fokus i nye forbetringstiltak.

Innretninga på forbetring og effektiviseringsarbeidet vert difor endra. Det vert lagt til grunn ein breiare definisjon av vinstar der vinstar skal planleggast og styrast med utgangspunkt i målbare økonomiske, operative og samfunnsmessige effektar. Arbeidet med vinstrealisering vert integrert i verksemdstyring og -utvikling og vert knytte tettare til å nå strategiske mål og Stortinget sin vedtekne ambisjon. I etatane vert arbeidet integrert i verksemdutvikling og -styring ved at nye tiltak vert identifiserte, gjennomførte og dokumenterte som ein del av etatanes ordinære plan- og gjennomføringsprosessar. Ansvar for gjennomføringa av tiltak vert plassert tydeleg i etatane gjennom tildelingsbrev.

3.2 Det kollektive forsvaret i NATO

NATO-medlemskapet er heilt avgjerande for Noreg si evne til truverdig avskrekking og forsvar. Den største avskrekkingseffekten og kampkrafta ligg i den allierte dimensjonen av forsvaret av Noreg. Kollektivt forsvar er ei av tre kjerneoppgåver i NATO og omhandlar prinsippet om at eit åtak på ein av medlemsstatane skal reknast som eit åtak på alle. Kollektivt forsvar er ofte omtala, og kjent som, artikkel fem i NATO-traktaten. Kollektivt forsvar er dei siste åra operasjonalisert i NATO gjennom eit sett av militære konsept og planar.

Desse planane stiller ei rekke krav til medlemmane. For Noreg inneber det auka krav innanfor ei rekke område på militær og sivil side i ein totalforsvarstankegang. Noreg bidrar til og påverkar det kollektive forsvaret i NATO gjennom vår nasjonale forsvarsevne og utvikling av etterspurde kapasitetar, bemanning i NATO sin kommandostruktur, styrkebidrag, trening og øving, økonomiske tilskott og bidrag i investeringsprogram.

NATO har revitalisert det kollektive forsvaret. Dette har også medført auka alliert interesse for situasjonsforståing og nærvær i våre nærområde. Det heilskaplege konseptet for avskrekking og forsvar av alliansen, vedtatt i 2020, identifiserte Russland og terrorisme som hovudtrugsel mot alliert tryggleik. Dette vert følgt opp gjennom NATO sitt operative planverk, NATO sin felles kommandostruktur og gjennom koplinga til dei militære styrkane til medlemslanda. Endringane inneber ei ny tilnærming til alliansen sitt kollektive forsvar. Behovet for koordinering av aktivitet i fredstid har auka, og større deler av dei militære styrkane til statane er knytt direkte til planverket.

Dette gir auka forventingar til beredskap, uthald og tilgjenge. For Noreg fører dette til auka forventingar til kapasitet, volum, fleksibilitet, beredskap, tilgjenge, infrastruktur og vertslandsstøtte. Det stillar også andre krav til bemanning av stillingar i NATO, interoperabilitet og ei tettare kopling mellom nasjonal og alliert kommandostruktur. På toppmøtet i 2022 vedtok NATO eit nytt strategisk konsept. Konseptet stadfester NATO sine prioritetar i styrkinga av det kollektive forsvaret, og set kursen for dei neste ti åra. Tryggingslandskapet er vurdert som prega av strategisk konkurranse mellom stormaktene, ustabile tilhøve og auka fare for strategiske sjokk. Russland, og ustabile tilhøve i det globale sør og ein tilhøyrande terrortrussel, framhevast som konkrete, dimensjonerande trugsmål for NATO. For første gang vert utfordringane som følge av framveksten til Kina omtala.

Implementeringa av konseptet for avskrekking og forsvar er godt i gang internt i alliansen. NATO skal kunna handsama både statlege og ikkje-statlege aktørar, med evne til å gjere dette i eit 360º-perspektiv innanfor heile NATO sitt ansvarsområde. Ein heilskapleg strategisk plan er det øvste dokumentet i det nye planhierarkiet til NATO, og vart vedtatt på forsvarsministermøtet i oktober 2021. Dei underliggande planane er kalla regionale planar, som skal leiast frå kvart sitt fellesoperative NATO-hovudkvarter. For Noreg er dette hovudkvarteret lokalisert på den amerikanske austkysten og heiter Joint Force Command Norfolk. Det er difor også avgjerande for Noreg at dette nye hovudkvarteret så raskt som mogleg kjem til operativ status så det kan leia militære operasjonar i sitt ansvarsområde. I tida framover vil tilgang på tilsette, ny eigedom, bygg og anlegg, samt etablering av informasjons- og kommunikasjonsteknologi vera faktorar som spelar inn på kor raskt hovudkvarteret kan byggast opp.

For å vera truverdige må planane ressurssettast med militære styrkar på ein truverdig måte. Dei må samstundes trenast på og øvast regelmessig for å sikra at dei kan gjennomførast. Difor er det iverksett fleire tiltak for å auka beredskapen og styrka evna til kollektivt forsvar av NATO sitt territorium, mellom anna ei inndeling av styrkar etter realistisk responstid. Inndelinga ser også på å nytta styrkar som allereie er til stades i det operasjonsområdet dei er tiltenkt nytta, som for Noreg typisk vil vera det norske Forsvaret.

Ei slik inndeling tener fleire føremål. For det første vert det sikra at alliansen kan respondera hurtig og effektivt i krise og konflikt, og for det andre kan NATO dra nytte av styrkar med regional ekspertise og lokalkunne. Det er med på å sikra ei tettare kopling mellom tilgjengelege styrkar og planverk, noko som totalt sett bidrar til å avhjelpa både militær og sivil kapabilitetsplanlegging i alle NATO-land.

Militær dugleikstrening i dei geografiske områda einingar er tiltenkt å operera er naudsynt. Det same er øving av militære planar. Difor vil Noreg i størst mogleg grad legge til rette for alliert trening og øving i våre nærområde. Trening og øving er ein sentral del av Forsvaret sine kontinuerlege operasjonar. Det er også ein viktig føresetnad for at den norske forsterkningsmodellen er truverdig, og krev utstrekt evne til å understøtta alliert trening og øving. Det siste året har Forsvaret gjennomført regelmessig trening og øving nasjonalt og i ei alliert ramme, i Noreg og norske nærområde, i tråd med eigne planar.

3.3 Støtte og forsterking frå nære allierte

Eit sentralt element i konseptet for forsvaret av Noreg er støtte og forsterking frå nære allierte. Dette skjer i ramma av det kollektive forsvarssamarbeidet i NATO. Dei seinare åra har den allierte dimensjonen vorte enda viktigare, jamfør ei forverring i våre tryggingspolitiske omgjevnader.

Dei seinare åra har soleis Noreg prioritert tettare band og samarbeid med nære allierte, som ein sentral tryggingspolitisk målsetting. Dette gjeld mellom anna planverk, trening og øving, integrasjon av styrkar og kommando og kontroll. Slikt samarbeid med allierte skal utviklast tett koordinert med og i ramma av NATO. Noreg prioriterer slikt fordjupa samarbeid med fleire allierte. Vi har ei særskild høg grad av gjensidig forpliktande samarbeid med USA og Storbritannia. Desse to landa er på same tid heilt sentrale premissleverandørar for konvensjonell avskrekking i Nord-Europa og i Nord-Atlanteren.

Grunnlaget for støtte i tilfelle krise eller væpna konflikt vert lagt i fredstid. Difor har Noreg lagt vekt på tilrettelegging for nærvær frå allierte i Noreg og i våre nærområde. Regelmessig allierte nærvær i fredstid signaliserer alliert vilje og evne til å forsvara og forsterka Noreg. Vidare har vi ei målsetting om å operera saman med allierte styrkar som er i våre nærområde, noko som er med på å bygga kollektiv forsvarsevne. Vidare kan vi slik dela vår kompetanse og erfaring frå operasjonar i nordområda, noko allierte sett pris på.

Dette omfattar til dømes investeringar infrastruktur for allierte styrkar for trening og øving på ulike stader i Noreg, mellom anna også fasilitetar for mottak av allierte forsterkingsstyrkar. I tillegg vert det lagt det stor vekt på vidare utvikling av samarbeid innanfor førehandslagring.

I denne samanhengen er det viktig at samarbeidet er gjensidig. Vi må gjera vår del for å legga til rette for at allierte kjem til Noreg. Deriblant må vi gjera nasjonale investeringar for alliert mottak. For å sikra at nære allierte kjem med styrkar når Noreg treng det, må vi også bidra der desse allierte har tryggingspolitiske interesser. Dette kan gjerast på ulike vis, både gjennom politisk støtte og ved bidrag med styrkar til aktivitet utanfor norske kjerneområde.

3.3.1 Forsvarssamarbeid med USA

I møte med ei stadig meir krevjande tryggingspolitisk verkelegheit, vert tette band til sentrale allierte stadig viktigare. USA er Noreg sin viktigaste og største allierte.

Amerikansk nærvær og engasjement i Noreg og i våre nærområde har ein viktig stabiliserande effekt. Dei siste åra har amerikanske overflatefartøy, hangarskip, fly, ubåtar og landstyrker vitja Noreg. Dette sendar eit signal om vilje og evne til å operera saman med norske styrkar i Noreg og i våre nærområde. Dei seinaste åra har Noreg investert i det bilaterale tilhøvet til USA. Vi har eit langvarig og djupt samarbeid innanfor forsterking og forsvar av Noreg. Med finsk og svensk NATO-medlemskap vert dette samarbeidet berre viktigare. For å kunna vareta naudsynt avskrekking og forsvar, må det gjerast førebuingar i fredstid. Det er difor positivt at forsvarssamarbeidet med USA vart styrkt i 2023.

Dialogen med USA om tilrettelegging for gjennomføring av tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid vart utvida i 2024. USA har også starta opp meir konkrete førebuingar av deira infrastrukturinvesteringar på Rygge flystasjon. Dialogen mellom Forsvaret og USA sin Europakommando om den praktiske innrettinga av det styrkte forsvarssamarbeidet har utvikla seg positivt på dei andre områda som er omfatta av avtalen. Dette er med på å legga til rette for at den ønskte vidareutviklinga av forsvarssamarbeidet med USA også kan gå føre seg i ramma av eksisterande samarbeidsformer på militærstrategisk og operativt nivå.

Dei andre avtalene med USA om førehandslagring og forsterking vart følgt opp i 2023. Dette omfattar avtalen med US Marine Corps (USMC) om førehandslagring og forsterking, samt avtalen med det amerikanske luftforsvaret om Co-located Operating Bases (COB). Sistnemnte er aktualisert som følge av nye operasjonskonsept for allierte flystyrkar samt den fornya merksemda om behovet for å kunna vareta allierte forsterkingar. I den vidare dialogen og samarbeidet med USA er det av same årsak naudsynt å legga vekt på utvikling av førehandslagring i eit breitt perspektiv, inkludert det maritime domenet. Mellom anna legg opprettinga av fleire foreina område under tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA godt til rette for dette, jf. Stortinget si behandling av Innst. 325 S (2023–2024) til Prop. 73 S (2023–2024).

Vidareutviklinga av spesialstyrkesamarbeidet med USA utvikla seg positivt i 2023. Mellom anna blei vart gjennomført strategiske samtalar og felles øvingsverksemd både i USA og i Noreg. Ei særskild positiv side av utviklinga har vore at Storbritannia i større grad vart involvert i samarbeidet. I tillegg lukkast dette trilaterale samarbeidet med å integrera ressursar frå fleire domene i ein multidomenekontekst, mellom anna integrasjon av femtegenerasjonskapabilitetar.

Dette trilaterale samarbeidet er ein viktig del av arbeidet med å syna norsk evne og relevans for amerikanske militære aktørar på norske spesialistområde, noko som bidrar til å oppretthalde USA si interesse for å halda fram å utvikle si evne til å kunna operera med styrkar i Noreg og norske nærområde. Dialogen med USA om å styrka samarbeidet i romdomenet utvikla seg positivt i 2023, noko som mellom anna førte til samarbeid om utvikling av romsamarbeid knytt til Andøya.

Samarbeidet med USA famnar stadig breiare og omfattar alle våpengreiner og alle domene. Historisk har vi hatt eit tett og nært tilhøve i det maritime domenet, og Sjøforsvaret og U.S. Navy opererer mykje og tett saman både i norske nærområde og i andre deler av verda. Maritim overvaking og situasjonsforståing i Nord-Atlanteren er ein viktig bestanddel i dette. Dei foreinte områda under tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA på Andøya, Ørland, Evenes og Ramsund legg til rette for vidareutvikling av dette samarbeidet.

Innanfor luftmakt har Luftforsvaret lange og tette historiske band til USA. Noreg og USA opererer same flytypar. Dette styrkar samhandlingshøvet og vår felles tryggleik. Særleg F-35 og P-8 spelar ei stor rolle i utviklinga av luftmakt i Nord-Europa. I den samanheng er dei foreinte områda på Andøya, Ørland, Evenes og Ramsund også viktige. Samstundes vert bruk av ubemanna system viktigare, også for utvikling av evna til situasjonsforståing, spesielt i dei store norske havområda og våre nærområde. I lys av dette vil eit framtidig samarbeid med USA knytt til mellom anna maritime dronar med lang rekkevidde verta vurdert.

Noreg og USA deler syn på utviklinga i NATO, og dei grunnleggande prioriteringane i alliansen. USA har vore ein viktig partner i omstillinga av alliansen i møte med ei ny og meir alvorleg tryggingspolitisk verkelegheit. Amerikansk engasjement og aktiv deltaking i NATO er heilt avgjerande for alliansen sin framtidige relevans. Verdien av amerikanske leiarskap har vorte klart under Ukraina-krigen. God koordinering av støtta til Ukraina er viktig, og her har USA tatt ei viktig koordinerande rolle. Vidare har USA leia an i omfanget av den militære støtta til Ukraina, noko som har vore avgjerande for Ukraina og for europeiske tryggleik.

Den tryggingspolitiske relasjonen Noreg har til USA og vårt forsvarssamarbeid har lange historiske band. Det er tufta på felles tryggingspolitiske interesser, til gjensidig nytte for begge partar. Dette har vore ein bestanddel i vår relasjon gjennom ulike norske regjeringar og amerikanske administrasjonar, på tvers av ulike politiske parti over fleire tiår. Det finst såleis eit solid fundament å bygga vidare på i framtida. Men tilhøvet til USA kan ikkje verta tatt for gitt. Det transatlantiske tilhøvet er i stadig endring. Krav og forventingar endrar seg også, og Noreg må saman med dei andre europeiske allierte kunna tilpasse seg slike endringar.

3.3.2 Europeiske allierte

Storbritannia er Noreg sin viktigaste europeiske allierte. Tilhøvet til Storbritannia er tufta på historiske band, ei høg grad av tillit og felles verdiar og fokus på nordområda. Landet er ein leiarnasjon i europeisk tryggingspolitikk, noko som har vorte illustrert i Ukraina. Storbritannia har heile vegen vore tidleg ute med støtte, samt spela ei viktig rolle i å koordinera støtte på vegne av andre land. Dette har til dømes vore viktig for Noreg si støtte til Ukraina.

Storbritannia er den fremste premissleverandøren for konvensjonell avskrekking i Nord-Atlanteren, noko som spelar ei stor rolle i Noreg sin tryggleik. Dei seinare åra har forsvarsamarbeidet med britane utvikla seg ytterlegare i positiv retning. Storbritannia har retta meir merksemd mot nordområda og Nord-Atlanteren, både i tryggingspolitikken og gjennom konkret reorientering av aktivitet mot nord. Av den grunn er Storbritannia ved sida av USA den allierte som er mest til stade i Noreg og i våre nærområde, noko som har lagt grunnlaget for styrkt forsvarssamarbeid og partnarskap.

Dette skjer på ulike vis. Eit døme er gjennom årlege deployeringar til Noreg for vintertrening. Vidare er vekst i det luftmilitære samarbeidet basert på at Noreg og Storbritannia no opererer felles luftplattformar. Særleg relevant i den samanheng er samarbeid om maritime patruljefly P-8 og ikkje minst F-35.

Det maritime samarbeidet har tradisjonelt vore ein grunnpilar, og har no vorte ein enda viktigare bestanddel. Dette inkluderer regelmessige felles operasjonar i Nord-Atlanteren, mellom anna med britiske hangarfartøy, samt auka samarbeid om maritim overvaking. Samarbeidet med Storbritannia omfattar planverk for forsvar og forsterking av Noreg, noko som gjer landet til ein særskild viktig alliert i europeisk samanheng.

Dei siste åra har det vore ei betydeleg utvikling innanfor det trilaterale samarbeidet mellom USA, Storbritannia og Noreg. Dette gjeld særleg innanfor strategiske og høgteknologiske område. Som døme kan nemnast spesialstyrkar (SOF), maritim overvaking, maritime operasjonar samt innføring og bruk av femtegenerasjonsplattformar som F-35.

Det trilaterale samarbeidet utgjer eit særskild prioritert område i norsk tryggingspolitikk. Gjennom tett samarbeid innanfor strategiske og høgteknologiske område i ei trilateral ramme, er det etablert forpliktande nye samarbeidsområde som bidrar til større tryggleik for Noreg. Innanfor desse områda, mellom anna SOF, F-35 og P-8, er den trilaterale ramma det prioriterte rammeverket i den vidare utviklinga samt bruk av desse kapabilitetane.

Frankrike har stadig større merksemd mot nordområda, og er meir til stades i Noreg og i våre nærområde enn tidlegare. Dette gjeld særleg innanfor maritime operasjonar. Den franske marinen er regelmessig og seglar i Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Dette gir gode moglegheiter for samarbeid for Sjøførsvaret, og det maritime samarbeidet er i positiv utvikling.

Vidare er franske styrkar tungt til stades under øvingar i Noreg, som til dømes Nordic Response 2024. Vidare er det eit aukande samarbeid med Frankrike om kontraterror samt stabiliseringsoperasjonar utanfor det Euro-Atlantiske område. Dette gjeld mellom anna i Vest-Afrika. I Elfenbenskysten samarbeider Noreg med Frankrike og ivorianske styresmakter om opplæring og trening av styrkar frå afrikanske land innanfor kontraterror. Dette skjer i ramma av treningssenteret Académie internationale de lutte contre le terrorisme (AILCT).

Tyskland er også eit av Noreg sine viktigaste samarbeidsland i Europa. Tilhøvet til Tyskland kvilar på eit viktig forsvarsindustrielt samarbeid, samt kapabilitetsutvikling. Det norsk-tyske ubåtsamarbeidet er eit viktig døme på dette. Dette er nybrottsarbeid, der vi i realiteten utviklar ein felles ubåt for begge land og der vi spelar på ulike teknologiske kompetansefortrinn i dei to landa. Dette gir store vinstar for både Tyskland og Noreg.

Vidare har Hæren eit tett og langvarig samarbeid med den tyske hæren. Noreg er ein del av det tysk-nederlandske korps og har personell ved hovudkvarteret i Tyskland. Vidare er bidraget til NATO sitt framskote nærvær i Litauen (Enhanced Forward Presence – eFP) ein del av den tyskleia multinasjonale bataljonsstridsgruppa der. Tyskland er også ein stor deltakarnasjon under øvingar i Noreg, som til dømes Nordic Response 2024.

Dei tette banda til Nederland er tufta på felles interesser og utsyn, mellom anna i NATO og i vidareutviklinga av alliansen. Saman med USA og Storbritannia har dei nederlandske marineinfanteristyrkane vintertrening i Noreg kvart år. Graden av forpliktande samarbeid med Hæren og andre delar av landstyrkane våre er unikt og viktig for norsk tryggleik.

Polen investerer kraftig i forsvaret. Modernisering og utbygging av forsvarsevne skjer på brei front, med eit særleg fokus på landmakta. Når desse investeringane etter kvart vert realiserte, vil Polen verta ei av, om ikkje den største, landmakta i Europa. Den tryggingspolitiske rolla til Polen i Europa og i NATO er i endring, der landet er i ferd med få ei større leiarrolle. Dette har vore tydeleg i handteringa av Ukraina, der Polen har lege i front. Noreg har eit tett forsvarssamarbeid med Polen, mellom anna innanfor materiellsamarbeid. Det tryggings- og forsvarspolitiske samarbeidet med Polen vil verta ein prioritet for Noreg i åra framover.

Noreg har også fått to nye europeiske allierte. Med Finland og Sverige i NATO held vi fram å styrka og vidareutvikla det nordiske samarbeidet til det beste for NATO og våre andre europeiske allierte. Dette gjer vi gjennom bilateralt, trilateralt og regionalt nordisk samarbeid. Finland si landegrense har dobla den allierte landegrensa til Russland. Allierte forsterkingsstyrkar og forsyningar som vert tatt imot i Noreg, skal no også bevega seg frå vest til aust. Vi samarbeider tett med våre nye allierte om korleis vi kan forbetra logistikkunderstøtting og forflytting av allierte styrkar på tvers av landegrenser. Danmark har samstundes styrkt si merksemd mot Nord-Atlanteren og Arktis. Dette er eit viktig område for å sikra allierte forsyningslinjer til forsvaret av vår region. Både Noreg, Danmark og Island har eit særskilt ansvar i dette havområdet, som vi samarbeider tett om med andre nære allierte.

4 Hovedprioriteringer og økonomiske rammer 2025

4.1 Ny langtidsplan

Forsvarsløftet – for Norges trygghet. Langtidsplanen for forsvarssektoren 2025–2036. Prop. 87 S (2023–2024) innebærer en betydelig satsing på Forsvaret, og ble enstemmig vedtatt av Stortinget 11. juni 2024 ved behandlingen av Innst. 426 S (2023–2024). Den nasjonale forsvarsevnen skal styrkes i alle domener og det Forsvaret vi har skal virke, samtidig som nye satsinger skal gjennomføres. Planen legger til grunn en betydelig økonomisk opptrapping med 611 mrd. 2024-kroner, tilsvarende 632 mrd. 2025-kroner, økning fra dagens budsjettnivå over tolv år, til 2036, og startet allerede i revidert nasjonalbudsjett 2024.

Med langtidsplanen prioriterer regjeringen trygghet for landet i en mer usikker tid, og presenterer en tydelig strategisk innretning for forsvaret av Norge. Den strategiske innretningen innebærer at Norge først og fremst må innrette forsvarsinnsatsen for å forebygge konflikt, i tett samarbeid med allierte, men også være mer forberedt på at konflikt kan inntreffe. Dette betyr at vi skal ta større ansvar for vår egen sikkerhet og for alliansen vi er en del av. Når verden er urolig må vi bruke mer av samfunnets ressurser på nasjonal beredskap og sikkerhet. Regjeringens viktigste oppgave er å sikre trygghet for Norge og det norske samfunnet. For å oppnå dette vil regjeringen satse bredt på Forsvaret i alle grener og i hele landet.

4.1.1 Hovedsatsinger i forsvarsløftet

For å lykkes med forsvarsløftet skal flere tiltak gjennomføres samtidig. En forutsetning for videre vekst er å ta tak i kritiske mangler i dagens forsvar. Dette innebærer at materiell- og ammunisjonsbeholdninger opprettholdes og økes, at investeringer følges opp med nødvendige driftsmidler og at strukturen på utvalgte områder må gjøres mer robust med mer personell. Sektorens bygninger og infrastruktur må tilfredsstille nødvendige krav og forbedring av Forsvarets IKT-infrastruktur må følges opp tett.

Samtidig prioriteres satsing innenfor fire hovedområder: økt evne til situasjonsforståelse, fornyelse av Sjøforsvaret, styrking av luftvernet og økt volum og kampkraft i Hæren og Heimevernet. Disse satsingene vil gjennomføres parallelt.

Norge skal være fremst blant allierte på situasjonsforståelse i nord, og dette skal realiseres blant annet gjennom å utnytte det potensial som det ytre rom gir gjennom utvikling og anskaffelse av satellitter for overvåkning og kommunikasjon, samt anskaffelse av langtrekkende droner for maritim overvåkning, i tillegg til en helhetlig satsing på etterretning og informasjonsinfrastruktur.

Norge har betydelige maritime interesser, og regjeringen vil investere i et nytt og moderne sjøforsvar. Vi skal anskaffe minimum fem nye fregatter med helikoptre, utvikle en standardisert fartøysklasse og anskaffe seks nye ubåter i samarbeid med Tyskland.

Regjeringen vil styrke evnen til beskyttelse mot lufttrusler gjennom å øke kapasiteten på det eksisterende luftvernet betydelig. Regjeringen dobler kapasiteten til eksisterende luftvern, som også oppgraderes. Videre prioriteres det å anskaffe langtrekkende luftvern, som skal kunne beskytte to geografiske områder.

Hæren videreutvikles fra én til tre brigader, med utvikling av Finnmark landforsvar til Finnmarksbrigaden, og etablering av en ny Brigade Sør. Hæren tilføres også langtrekkende presisjonsvåpen og helikopter til støtte for Hærens operasjoner. Det anskaffes helikoptre til spesialstyrkene. Heimevernet tilføres mer utstyr, hele strukturen skal øve mer hvert år og får større volum.

I tillegg til de fire hovedsatsingene er evnen til mottak av allierte forsterkninger til hele det nordiske området, og evne til å operere sammen med allierte styrker, inkludert Sverige og Finland, svært viktig for regjeringen. Gjennom satsingene i ny langtidsplan legger regjeringen opp til å møte sentrale NATO-krav.

4.1.2 Forutsetninger for å realisere forsvarsløftet

Forsvarsløftet innebærer en betydelig økonomisk opptrapping på i alt 611 mrd. 2024-kroner over en periode på tolv år. Dette skal realiseres i tre markante løft i hhv. 2024/2025, 2028 og 2031, på om lag 15 mrd. kroner hver, med en jevnest mulig opptrapping i mellom årene. Målt i faste priser vil dette innebære et budsjettnivå som i 2036 er mer enn 80 prosent høyere enn saldert budsjett 2024.

Regjeringen styrket forsvarsbudsjettet med 13,4 mrd. kroner allerede i revidert nasjonalbudsjett i 2024, hvorav 5 mrd. kroner er en forsering av ambisjonene i langtidsplanen. Styrkingen i revidert nasjonalbudsjett innebærer at vi når NATOs to-prosentmålsetting i 2024. Den kraftfulle økonomiske satsingen som langtidsplanen legger opp til, vil løfte forsvarsutgiftenes andel av brutto nasjonalprodukt videre i langtidsplanperioden fram mot 2036.

For å realisere forsvarsløftet skal det gjennomføres et personell- og kompetanseløft. Frem mot 2036 skal Forsvaret vokse med om lag 4 600 flere vernepliktige, om lag 13 700 flere reservister og om lag 4 600 flere ansatte. Regjeringen vil ta flere grep for å gjøre personell- og kompetanseløftet mulig. Det skal utdannes flere offiserer og befal, innsatsen for å beholde personell skal styrkes, flere vernepliktige skal gjennomføre førstegangstjeneste og vi skal øke bruken av reservister, som har sitt daglige virke utenfor Forsvaret.

Det skal gjennomføres en kraftfull satsing på eiendom, bygg og anlegg som understøtter styrkingen av Forsvarets operative evne og sikrer at Forsvaret kan tilby gode bo- og arbeidsforhold til våre vernepliktige, ansatte og for våre allierte. Det vil prioriteres økt verdibevaring, eiendomsfornyelse og investeringer i nybygg. For å realisere satsingene skal også anskaffelser gjennomføres raskere og mer fleksibelt.

Langtidsplanen innebærer også et særskilt løft innen forskning, utvikling, innovasjon og klimatilpasning, for å muliggjøre en fremtidsrettet og tilpasningsdyktig forsvarssektor i en teknologisk brytningstid.

4.2 Realisering av forsvarsløftet i 2025

Regjeringens budsjettforslag følger opp langtidsplanen med det første store løftet på 15 mrd. kroner. Dette løftet skal hente inn etterslepet, få dagens struktur til å virke og øke investeringene.

Ammunisjonslagrene skal bygges opp ved at det settes av nok midler til å dekke det faktiske forbruket, og at det settes av enda mer for å bygge opp lagrene igjen. Sektorens eiendommer skal settes i stand. Dette oppnås ved å øke bevilgningene til vedlikehold opp til det nivået som trengs, og ved at det settes av midler til nødvendig fornyelse. Materielldriften i Forsvaret får et betydelig løft, slik at både tilgjengelighet og beredskap bedres. Det samme gjelder driften av IKT-systemene. I tillegg settes det av midler for å styrke øvrige deler av forsvarssektoren blant annet ved at tilskuddene til NATO og internasjonale driftsbudsjetter økes, forsvarshistorisk museum etableres og tiltaksplanen for veteraner finansieres.

Forsvaret skal fortsette veksten i antall ansatte og soldater i 2025, og legge til rette for enda større vekst i senere år. Oppfølging og implementering av tiltakene fra lønns- og insentivprosjektet skal fortsette i 2025. Tiltakene vil blant annet bidra til en mer forutsigbar arbeidshverdag, bedre balanse mellom arbeid og fritid og styrkede insentiver til å få folk til å tjenestegjøre ute i distriktene. Ny godtgjøringsmodell innføres for å redusere den økonomiske belastningen reservister har i sin tjeneste. For å sette etaten i bedre stand til å øke investeringstakten utover i perioden vil deler av økningen i antall ansatte være i Forsvarsmateriell. Forsvaret vil øke kapasiteten på befalsutdanning og iverksette tiltak for å øke kapasiteten på offisersutdanning ytterligere fra 2026. Heimevernsstrukturen økes og skal trene mer.

Materiellinvesteringene økes, og det vil i 2025 prioriteres å følge opp allerede vedtatte investeringer og øke mengden ammunisjon i bestilling. Etterretningstjenesten styrkes i 2025 og bedret situasjonsforståelse prioriteres fra start. Forskning og utvikling er et annet satsingsområde i langtidsplanen som foreslås styrket i 2025.

Regjeringen legger frem et budsjettforslag i tråd med økonomien og innretningen i langtidsplanen.

4.3 Den militære støtten til Ukraina – Nansen-programmet i 2025

Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina har først og fremst dramatiske konsekvenser for Ukraina, men er også en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og forrykker europeisk sikkerhetspolitikk. Støtte til Ukrainas frihetskamp er nødvendig for at Ukraina kan forsvare seg, men også for å trygge Europas og Norges sikkerhet. Norge må derfor bruke en større andel av våre samlede ressurser på vår egen trygghet, på å støtte Ukraina og på å håndtere direkte og indirekte konsekvenser av krigen.

Vi fortsetter å stille opp for Ukraina. Norge vil også i 2025 yte militær og sivil støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet, og budsjettet er innrettet for at vi fortsatt skal ta imot og integrere et høyt antall fordrevne. Regjeringen foreslår å utvide Nansen-programmet gjennom tre grep. For det første settes det et gulv for den årlige støtten på 15 mrd. kroner. Videre økes rammen, ved at tidligere års forseringer av støtte, på henholdsvis 2,5 og 7 mrd. kroner i 2023 og 2024, ikke skal trekkes fra fremtidige års støtte. I tillegg vil eventuelle bevilgninger til initiativer ut over rammen på 15 mrd. kroner i det enkelte år, heller ikke komme til fratrekk fra fremtidige års ramme. Samtidig foreslår regjeringen å forlenge Nansen-programmets varighet med tre år. Selv hvis krigen skulle ta slutt, vil Ukraina ha behov for støtte i lang tid fremover.

Regjeringen tar også sikte på å foreslå ytterligere tiltak i størrelsesordenen 5 mrd. kroner i 2024 i forbindelse med nysaldert budsjett. I sum innebærer regjeringens forslag at den samlede rammen for Nansen-programmet utvides fra 75 til 134,5 mrd. kroner i perioden 2023–2030. Støtten på 15 mrd. kroner i 2025 foreslås fordelt likt mellom sivil og militær støtte.

4.4 Økonomiske rammer og hovedprioriteringer i 2025

Budsjettforslaget innebærer et forsvarsbudsjett med en utgiftsramme på 110 069,5 mill. kroner og en inntektsramme på 10 386,7 mill. kroner.

Den nominelle økningen av forsvarsbudsjettet er på 19 220,1 mill. kroner (om lag 21,2 pst.) sammenliknet med saldert budsjett for 2024. Regjeringens forslag til bevilgningsramme for forsvarssektoren er, korrigert for pris- og lønnskompensasjon og tekniske endringer, økt med 15 329,7 mill. kroner (om lag 16,9 pst.). Valutajustering av store investeringer gir en reduksjon på 1 153,9 mill. kroner, noe som innebærer at den reelle økningen korrigert for kompensasjon, tekniske endringer og valutajustering er på 16 483,6 mill. kroner (om lag 18,1 pst.).

Budsjettforslaget innebærer at forsvarsutgiftenes andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) vil utgjøre anslagsvis 2,16 prosent i 2025, og dermed ligge over NATOs målsetting om å bruke minimum to prosent av BNP på forsvarsformål. Dersom midlene til Nansen-programmet, inklusive gjenanskaffelser i 2025, holdes utenom (6,8 mrd. kroner) vil andelen bli 2,03 prosent.

De foreslåtte utgiftsøkningene er i tråd med de økonomiske forutsetningene Stortinget har sluttet seg til gjennom behandlingen av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024). Opptrappingen i langtidsplanen (LTP) innebærer et løft i 2025 på 15,0 mrd. 2024-kroner sammenlignet med saldert budsjett for 2024. Omregnet til 2025-kroneverdi utgjør dette om lag 15,5 mrd. kroner.

Tabell 4.2 viser de økonomiske forutsetningene frem mot 2036, slik det fremgår av langtidsplanen etter Stortingets behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024).

Omregnet til 2025-kroneverdi gir de økonomiske forutsetningene som ligger til grunn i langtidsplanen, jf. Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024), et bevilgningsnivå i 2036 som er om lag 83,3 mrd. 2025-kroner høyere enn saldert budsjett for 2024 (enkelte forhold holdt utenfor).

Den foreslåtte økningen i 2025 som er knyttet til formål i langtidsplanen fordeler seg på de ulike budsjettkapitlene som vist i tabell 4.3. Utover økningen til LTP-formål finansieres utgifter til sikker teknisk infrastruktur for nytt regjeringskvartal, graderte beredskapslokaler, nytt hovedbygg Jan Mayen, program for felles IKT-tjenester i departementsfellesskapet og utgifter til Nasjonalt HEMMELIG nett over forsvarsbudsjettet.

Regjeringens budsjettforslag legger til rette for å særlig prioritere følgende områder i 2025:

• Styrke drift av Forsvarets materiell med 1 000 mill. kroner for å bedre tilgjengeligheten på materiellet og beredskapen i Forsvaret i takt med realiseringen av den nye strukturen, herunder planlagt strukturutvikling i Hæren, vedlikehold av F-35 kampfly, videreutvikling av maritim luftovervåking og utvikling av ny maritim minemottiltakskapasitet.

• Øke forsyningsberedskapen med 880 mill. kroner for å understøtte tilgjengelige stridsklare avdelinger med økt utholdenhet. Satsingen inkluderer økte driftsmidler for økte anskaffelser av tilstrekkelig og riktig personlig bekledning og utrustning. Regjeringen vil prioritere å stanse lagertæring av ammunisjon og anskaffelser for å øke lagerbeholdningen av ammunisjon.

• Styrke driften av Forsvaret med 490 mill. kroner for å opprettholde aktivitet og operativ evne.

• En kraftfull satsing på eiendom, bygg og anlegg som understøtter styrkingen av Forsvarets operative evne med en økning på om lag 570 mill. kroner til økt verdibevaring, 465 mill. kroner til eiendomsfornyelse og 600 mill. kroner i økte investeringer i eiendom, bygg og anlegg.

• Øke bemanningen i Forsvaret med om lag 295 årsverk, om lag 400 vernepliktige og 655 reservister hvorav en økning på om lag 500 reservister i Heimevernet. Videre prioriteres økt bemanning i Forsvarsmateriell og Forsvarsbygg for å forberede veksten i investeringer.

• Styrke Heimevernet med 277 mill. kroner for å legge til rette for at hele Heimevernet skal kunne trene fem dager for menige og syv dager for befal årlig, øke områdestrukturen med om lag 500 soldater og befal i 2025 og tilføre flere deltidslønnede verv i områdene.

• Videreutvikle Etterretningstjenesten og bedre situasjonsforståelsen med en økt bevilgning på 495 mill. kroner.

• Styrke forskning og utvikling (FoU) med 618 mill. kroner. FoU er sektorens mest langsiktige virkemiddel og langtidsplanen legger til grunn et betydelig FoU-løft for å møte et mer sammensatt utfordringsbilde.

• Økt aktivitetsnivå i Forsvaret kan få miljømessige konsekvenser, som økning av klimagassutslipp og økt belastning på øvingsarealer. Regjeringen setter av 120 mill. kroner til klima- og miljøtiltak innen eiendom, bygg og anlegg, forvaltning og anskaffelser i 2025.

• 330 mill. kroner til deltakelse i NATO-operasjonen og øvelsen Operasjon Highmast og Talisman Sabre i Indo-Stillehavsområdet i 2025. Deltakelsen vil styrke evnen til alliert samvirke og vil bidra til å understreke regionens økende betydning for NATO. Innsatsen vil bidra til styrket interoperabilitet og forsvarsevne også i et transatlantisk allianseperspektiv.

• Bred norsk sivil og militær tilstedeværelse og aktivitet er viktig for å markere norsk suverenitet og hevde norske interesser på Jan Mayen. Den eksisterende bygningsmassen er i dårlig stand, og Stortinget vedtok i revidert nasjonalbudsjett for 2024 en startbevilgning for bygging av nytt hovedbygg på Jan Mayen. I 2025 settes det av 568 mill. kroner til prosjektet, som finansieres utover den økonomiske opptrappingen i langtidsplanen. Bred norsk sivil og militær tilstedeværelse og aktivitet er viktig for å markere norsk suverenitet og hevde norske interesser på Jan Mayen.

• Etablere Statens graderte plattformtjenester som et ordinært forvaltningsorgan underlagt departementet, som skal bidra til bedre informasjonsflyt og raskere prosesser i og mellom statsforvaltningen, forsvarssektoren og totalforsvaret for øvrig.

• 473 mill. kroner i 2025, utover den økonomiske opptrappingen i langtidsplanen, til gjennomføring av program for felles IKT-løsning for departementsfellesskapet, som er under felles styring av Forsvarsdepartementet og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet.

• Etablere Forsvarshistorisk museum som egen etat med styrket drift på 32 mill. kroner.

• Ivareta festningsverkene bedre og øke vedlikeholdstakten med 31 mill. kroner.

• Styrke Forsvarets musikk med 10 mill. kroner.

For nærmere omtale vises det til egne tabeller og omtaler under respektive budsjettkapitler i del II, 6 Nærmere omtale av bevilgningsforslagene mv.

5 Anmodningsvedtak

5.1 Oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak

Nedenfor gis en oversikt over oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak under Forsvarsdepartementet. Oversikten inkluderer alle vedtak fra stortingssesjonen 2023–2024, samt de vedtakene fra tidligere stortingssesjoner som kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 239 S (2023–2024) mente ikke var kvittert ut. I tabellen nedenfor angis det også hvorvidt Forsvarsdepartementet planlegger at rapporteringen knyttet til anmodningsvedtaket nå avsluttes eller om departementet vil rapportere konkret på vedtaket også i neste års budsjettproposisjon.

Stortingssesjon 2023–2024

Nye fregatter – valg av strategisk partner

Vedtak nr. 740, 11. juni 2024

«Stortinget ber regjeringen komme snarlig tilbake til Stortinget med en sak om valg av strategisk partner for anskaffelse av fem nye havgående fregatter, med opsjon på ytterligere én fregatt. Fregattene skal utrustes med maritime helikoptre med anti-ubåtkapasitet.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036.

Forsvarsdepartementet følger opp vedtaket, og vil innlede samtaler med et antall nære allierte. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med status i saken i den årlige rapporteringen til Stortinget om oppfølgingen av Prop. 87 S (2023–2024).

Anskaffelse av nye ubåter

Vedtak nr. 741, 11. juni 2024

«Stortinget ber regjeringen utløse opsjonen på den sjette ubåten, slik at det anskaffes totalt seks nye ubåter.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036.

Regjeringen vil utløse opsjonen på den sjette ubåten i tråd med Stortingets vedtak, og vil komme tilbake til fremdriften for ubåtanskaffelsen i den årlige rapporteringen til Stortinget om oppfølgingen av Prop. 87 S (2023–2024).

Langtrekkende luftvern – østlandsområdet

Vedtak nr. 742, 11. juni 2024

«Stortinget ber regjeringen anskaffe langtrekkende luftvern med evne til å permanent beskytte ytterligere ett geografisk område mot ballistiske missiler for å kunne legge til rette for beskyttelse av det sentrale østlandsområdet, inkludert hovedstaden.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036.

Vedtaket følges opp av Forsvarsdepartementet. Regjeringen vil fremme en anbefaling for Stortinget om langtrekkende luftvern, og vil deretter komme tilbake til fremdriften i den årlige rapporteringen til Stortinget om oppfølgingen av Prop. 87 S (2023–2024).

Langtrekkende luftvern – anskaffelsesprosess

Vedtak nr. 743, 11. juni 2024

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en anbefaling for den videre anskaffelsesprosessen for langtrekkende luftvern.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036.

Vedtaket følges opp av Forsvarsdepartementet. Regjeringen vil fremme en anbefaling for Stortinget for den videre anskaffelsesprosessen for langtrekkende luftvern, og vil komme tilbake til fremdriften i den årlige rapporteringen til Stortinget om oppfølgingen av Prop. 87 S (2023–2024).

Overordnet dronestrategi for forsvarssektoren

Vedtak nr. 744, 11. juni 2024

«Stortinget ber regjeringen utarbeide og iverksette en overordnet dronestrategi for forsvarssektoren, med konkrete forslag til hvordan forsvarssektoren og de ulike forsvarsgrenene kan ta i bruk droneteknologi i takt med den teknologiske utviklingen på feltet. Strategien skal også omhandle hvordan både sivilsamfunnet og Forsvarets avdelinger bedre kan beskyttes mot den samme teknologien.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036.

Forsvarsdepartementet følger opp vedtaket og vil utarbeide og iverksette en overordnet dronestrategi for forsvarssektoren. Arbeidet ses i sammenheng med den sektorovergripende strategien som er under utarbeidelse i Samferdselsdepartementet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med status i saken i den årlige rapporteringen til Stortinget om oppfølgingen av Prop. 87 S (2023–2024).

Ubemannede luftfartøyer og droner – bestemmelser

Vedtak nr. 745, 11. juni 2024

«Stortinget ber regjeringen revidere bestemmelsene om ubemannede luftfartøyer og droner i Forskrift om militær luftfartsmyndighet.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036.

Vedtaket følges opp av Forsvarsdepartementet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen sak vedrørende fremdrift for arbeidet.

Militær utdanningskapasitet i Nord-Norge

Vedtak nr. 746, 11. juni 2024

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan økt militær utdanningskapasitet skal etableres i Nord-Norge og komme snarlig tilbake til Stortinget med et forslag til gjennomføring.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i løpet av 2025 med et forslag til etablering av økt militær utdanningskapasitet i Nord-Norge, basert på en fagmilitær vurdering av saken. Det er sendt oppdrag til Forsvaret om en fagmilitær utredning og anbefaling om etablering av økt militær utdanningskapasitet i Nord-Norge.

Lokale og regionale tilbydere

Vedtak nr. 747, 11. juni 2024

«Stortinget ber regjeringen sikre at Forsvaret utnytter handlingsrommet, lover og reglement åpner for, slik at Forsvaret i større grad benytter lokale og regionale tilbydere.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036.

Regjeringen har fulgt opp vedtaket. Forsvaret har i 2024 gitt lokale avdelinger økte fullmakter til å handle direkte med bedrifter lokalt der avdelingene er lokalisert. Forsvaret skal øke sin involvering med små og mellomstore leverandører der det støtter opp om forsvarssektorens mål og behov, for i større grad å benytte lokale og regionale tilbydere etter et nærhets- og beredskapsprinsipp. Dette skal bidra til å legge til rette for økt beredskap, raske og kosteffektive leveranser til forsvarssektoren, samtidig som det søkes å oppnå positive ringvirkninger mellom næringslivet og Forsvarets tilstedeværelse i distriktene med særlig vekt på Nord-Norge. Det er et bærende prinsipp at slike næringspolitiske virkemidler skal bidra til å understøtte regjeringens forsvars- og sikkerhetspolitiske behov.

Pensjonsgivende inntekter

Vedtak nr. 748, 11. juni 2024

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at partene kan fremforhandle konkrete løsninger som gjør at en større del av personellets inntekter blir pensjonsgivende.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036.

Regjeringen vil legge Stortingets vedtak til grunn når de konkrete løsningene skal fremforhandles for å sikre at en større del av personellets inntekter blir pensjonsgivende.

Nansen-programmet – forsering i RNB 2024

Vedtak nr. 574, 23. april 2024

«Stortinget ber regjeringen forsere den militære støtten i Nansen-programmet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2024.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 255 S (2023–2024) til Meld. St. 8 (2023–2024) Nansen-programmet for Ukraina.

Anmodningsvedtaket er ivaretatt gjennom Stortingets behandling av Innst. 447 S (2023–2024) til Prop. 104 S (2023–2024) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2024. Regjeringen la frem en betydelig økning av støtten til Ukraina, gjennom forsering av midler i Nansen-programmet, i forslaget til revidert nasjonalbudsjett 2024 fremmet i statsråd 14. mai 2024. Den foreslåtte økningen er 1 mrd. kroner til den sivile delen og 6 mrd. kroner til den militære delen av Nansen-programmet. Stortinget vedtok den foreslåtte forseringen 21. juni 2024.

Stortingssesjon 2022–2023

Forsvarsloven – kontrakt om tjenesteplikt

Vedtak nr. 154, 8. desember 2022

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget og på egnet vis innen utgangen av 2023 og innen utgangen av 2024, eksempelvis i budsjettproposisjonene for 2024 og 2025, og redegjøre om erfaringer med og konsekvensene av endringene i forsvarsloven, som vedtas ved behandlingen av Innst. 74 L (2022–2023), for personell i Forsvaret, herunder omfanget av bruk av kontrakt om tjenesteplikt og hvilket personell i hvilke funksjoner som får kontrakt om tjenesteplikt.»

Vedtaket ble truffet under behandlingen av Innst. 74 L (2022–2023) til Prop. 134 L (2022–2023) Endringer i forsvarsloven (utvidet adgang til å inngå kontrakt om tjenesteplikt mv.) og lovvedtak 20 (2022–2023).

Endringene i forsvarsloven, som ble vedtatt gjennom behandlingen av Innst. 74 L (2022–2023), trådte i kraft 1. januar 2024. Det er derfor fremdeles tidlig å redegjøre for erfaringer og konsekvenser av endringene i forsvarsloven.

Forsvaret benytter i dag den utvidede adgangen til å inngå kontrakt om tjenesteplikt med personer uten verneplikt og om utvidet tjenesteplikt for vernepliktige innenfor følgende områder:

1. Kontrakt om tjenesteplikt for personer uten verneplikt

2. Kontrakt om utvidet førstegangstjeneste og utvidet tjenesteplikt

3. Kontrakt om utvidet tjenesteplikt for vernepliktige og personer med kontrakt om tjenesteplikt.

I tillegg vil Forsvaret benytte den utvidede adgangen etter forsvarsloven § 25 a til å inngå kontrakt om tjenesteplikt for sivilt tilsatte i Forsvaret. Kontrakten skal nyttes for å klargjøre tjenesteplikten til sivilt tilsatte i stillinger som inngår i Forsvarets styrkestruktur. Kontrakten vil innebære tjenesteplikt i Forsvaret etter forsvarsloven § 2.

Det fremtidige omfanget av kontrakter om tjenesteplikt vil avhenge av videre utvikling av Forsvaret, herunder styrkestrukturens fremtidige størrelse samt Forsvarets kompetansebehov.

Forsvarsdepartementet har på nåværende tidspunkt ikke erfaring med hvor mye omfanget av kontrakt om tjenesteplikt vil øke. Forsvarsdepartementet vil kunne redegjøre for erfaringer og konsekvenser av endringene i forsvarsloven når endringene har hatt noe lengre virketid.

Vurderinger om standardisert fartøyklasse

Vedtak nr. 124, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen på egnet vis fremme en sak om erstatning av dagens kystvakt- og støttefartøy, herunder en vurdering av en fremtidig standardisert fartøyklasse, og komme tilbake med mulige forseringer i Prop. 1 S (2021–2022).»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Anmodningsvedtaket er ivaretatt gjennom Stortingets behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036, hvor en ambisjon om å anskaffe inntil 28 standardiserte fartøy til Sjøforsvaret ble vedtatt.

Nye helikoptre til dedikert helikopterstøtte for Hæren

Vedtak nr. 128, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med den planlagte anskaffelsen av nye helikoptre til spesialstyrkene fra 2024, også anskaffe nye helikoptre til dedikert helikopterstøtte for Hæren. De nye helikoptrene skal organiseres i en skvadron på Rygge, og en skvadron på Bardufoss for å understøtte og samvirke med Hæren. Det henstilles til regjeringen å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om anskaffelsen av helikoptrene, herunder antall.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap – Langtidsplan for forsvarssektoren.

Anmodningsvedtaket er ivaretatt gjennom Stortingets behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036, hvor en anskaffelse av nye helikoptre til støtte for Forsvarets spesialstyrker og Hæren ble vedtatt. Anskaffelsen vil utredes gjennom et eget forprosjekt, og prosjektet for anskaffelse av nye helikoptre vil fremmes for Stortinget for endelig godkjenning. Det gjennomføres nå en oppgradering av Forsvarets Bell 412 for å forlenge helikoptrenes levetid frem til nye helikoptre er anskaffet og implementert. Forsvaret har også etablert en skvadronsledelse og to vedlikeholdsdokker for Bell 412 på Bardufoss. Tiltakene tilrettelegger for økt helikopteraktivitet i nord, og økt flytimeproduksjon.

Utrede å benytte Haslemoen og Drevjamoen

Vedtak nr. 131, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen utrede å benytte Haslemoen og Drevjamoen som supplement til rekruttskolen som lokaliseres på Terningmoen, og på egnet måte komme tilbake til dette i forbindelse med Prop. 1 S (2021–2022).»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap – Langtidsplan for forsvarssektoren.

Anmodningsvedtaket er ivaretatt gjennom Stortingets behandling av Innst. 426 S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036, hvor det ble vedtatt at Terningmoen videreutvikles til en felles rekruttskole. Rekruttutdanningen på Terningmoen etableres i tråd med Stortingets vedtak gjennom modernisering og nyetablering av kapasiteter i leirområdet, og skal i tillegg dimensjoneres for å kunne utdanne om lag 1 800 rekrutter fire ganger i året. Inntil Terningmoen er fullt utbygd, etter planen før 2036, vil midlertidig innleie av sivil infrastruktur utenfor leirområdet brukes som supplement for raskt å øke utdanningskapasiteten.

Utredning om bruk av ikke-militært ansatte

Vedtak nr. 133, 1. desember 2020

«Stortinget ber regjeringen innen 2022 legge fram en utredning om bruk av ikke-militært ansatte og forhold knyttet til krigens folkerett og ikke-militært personell som legitime militære mål.»

Vedtaket ble truffet under behandling av Innst. 87 S (2020–2021) til Prop. 14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap – Langtidsplan for forsvarssektoren.

Anmodningsvedtaket er ivaretatt gjennom Stortingets behandling av Innst. 425 S (2023–2024) til Prop. 59 S (2023–2024) Investeringer i Forsvaret og andre saker. Utredningsarbeidet er nå ferdigstilt. Sivilt ansatte som utfører arbeid for Forsvaret kan deles inn i tre grupper: forsvarssektorens egne sivilt ansatte, sivile i totalforsvaret og sivile kontraktører og leverandører knyttet til privat næringsliv. Hovedpunktene i utredningen vil gi veiledning for hvordan etatene i forsvarssektoren bør innrette seg for å sikre Norges folkerettslige forpliktelser ved bruk av sivile.

Ivaretakelse av de nasjonale kulturhistoriske verdiene på Kjeller

Vedtak nr. 1099, 2. juni 2021

«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak for Stortinget med en plan for hvordan staten kan bidra til at de nasjonale kulturhistoriske verdiene på Kjeller blir ivaretatt.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 543 S (2020–2021) til Dokument 8:241 S (2020–2021) Representantforslag om en permanent løsning for småflyaktiviteten i Oslo-området og luftfartøyvernsenter på Kjeller.

Stortinget vedtok ved Innst. 62 S (2016–2017) til Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren å legge ned Forsvarets leir på Kjeller. Leiren inneholder nasjonale, kulturhistoriske verdier som må håndteres i sammenheng med avhendingen. For å legge til rette for at de kulturhistoriske verdiene blir ivaretatt, er Riksantikvaren involvert i Lillestrøm kommunes planprosess. Forsvarsdepartementet vil koordinere arbeidet med utflytting og avhending av basen, opp mot dette. Fremdriften i Lillestrøm kommunes planprosess tilsier at planen som skal danne grunnlag for etterbruk av Kjeller ikke blir ferdig behandlet før nærmere 2026–2027. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om oppfølging av vedtaket i forbindelse med informasjon om avhendingen av leiren, når denne prosessen er sluttført.

Stortingssesjon 2019–2020

Evaluering av ny etterretningstjenestelov

Vedtak nr. 676, 11. juni 2020

«Stortinget ber regjeringen sørge for en uavhengig evaluering av den nye etterretningstjenesteloven fra full ikrafttredelse. Evalueringen skal være offentlig og foreligge senest fire år etter at loven er satt i kraft. Evalueringen skal gjelde lovens virke og mulighet for kontroll av dens bestemmelser, inkludert ressurssituasjonen, kompetanse og virkemidler hos EOS-utvalget og domstolene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 357 L (2019–2020) til Prop. 80 L (2019–2020) Lov om Etterretningstjenesten (etterretningstjenesteloven) og Lovvedtak 134 (2019–2020).

Regjeringen vil sørge for en uavhengig evaluering av etterretningstjenestelovens virke i tråd med anmodningsvedtaket fra full ikrafttredelse slik Stortinget ber om. Etterretningstjenesteloven har trådt i kraft trinnvis. Den siste bestemmelsen, paragraf 7-3, ble satt i kraft 2. september 2022, slik at systemet for tilrettelagt innhenting kunne testes og utvikles på trygt juridisk grunnlag. Ikrafttredelsen av bestemmelsen 2. september 2022 innebærer at hele etterretningstjenesteloven er ikraftsatt, og at evalueringen vil foreligge senest 2. september 2026.

Stortingssesjon 2016–2017

Lovhjemmel for å ivareta rettighetene for fanger

Vedtak nr. 576, 18. april 2017:

«Stortinget ber regjeringen utrede en egen lovhjemmel for å sikre at fanger som holdes av norske styrker i forbindelse med væpnet konflikt får ivaretatt sine rettigheter, samt hvordan rettighetene til personer som holdes fanget av norske soldater kan ivaretas i våre internasjonale operasjoner.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 248 S (2016–2017) om Redegjørelse av utenriksministeren og forsvarsministeren om Afghanistan, inkludert rapporten fra det regjeringsoppnevnte utvalget som har evaluert og trukket lærdommer av Norges sivile og militære innsats i Afghanistan for perioden 2001–2014. Forslaget ble fremmet av Miljøpartiet De Grønne etter at innstillingen var fremmet for Stortinget.

Forsvaret har på oppdrag fra Forsvarsdepartementet utført en utredning av temaet frihetsberøvelse i militære operasjoner, som et grunnlag for det videre arbeidet med problemstillingen. Saken har vist seg noe mer kompleks enn hva først var antatt. Det pågår nå et arbeid i Forsvarsdepartementet med å utrede behovet for lovforankring, i dialog med Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Forsvarsdepartementet tar sikte på å ferdigstille denne utredningen innen utgangen av 2024 og deretter informere Stortinget.