Del 3
Særlige tema

3 Sektorovergripende klima- og miljøpolitikk

Arbeidet med miljøvern innenfor Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde gjelder i hovedsak lovgivningsarbeid, kriminalitetsbekjempelse og koordinering av Regjeringens politikk i polarområdene.

3.1 Politi- og lensmannsetaten

Politiets viktigste oppgaver innenfor miljøvern er å bekjempe miljøkriminalitet gjennom forebyggende virksomhet, rask etterforskning og adekvat reaksjon på overtredelse av gjeldende lovgivning til vern for miljøet.

Økokrim har et særlig ansvar for bekjempelse av miljøkriminalitet, og er politiets og påtalemyndighetens kompetansesenter på området. Videre har Økokrim en viktig funksjon både gjennom etterforsking og iretteføring i særlig alvorlige og prinsipielle saker, og som veileder og bistandsorgan for politidistriktene.

Politidistriktene har en sentral rolle i arbeidet med å bekjempe miljøkriminalitet. Det er etablert samarbeidsrutiner og –avtaler med oppsyns- og tilsynsmyndigheter som skal videreutvikles og utvides i 2016. Politidistriktenes ordning med miljøkoordinatorer ble evaluert i 2013–2014, og Politidirektoratet vil på bakgrunn av funnene, og i lys av nærpolitireformen, starte arbeidet med å tilrettelegge for robuste økonomiteam, som også har ansvar for miljøkriminalitet.

Kontroll- og tilsynsmyndigheter har blitt styrket de siste årene, noe som fører til flere administrative sanksjoner, herunder overtredelsesgebyrer. Politiet og kontrolletatene har sammenfallende overordnede målsettinger for sitt arbeid. Etatene kan dele informasjon, bli enige om et felles trusselbilde og samordne kontrollaktivitetene, slik at offentlige ressurser blir utnyttet best mulig. Sentralt miljøforum, fylkesmiljøforum og lokale miljøforum, som alle ledes av politiet, legger bl.a. til rette for dette. Politidirektoratet vil i 2016 også være i dialog med flere tilsynsetater, og direktoratet har f. eks. våren 2015 inngått en samarbeidsavtale med Mattilsynet for å styrke håndtering og bekjempelse av kriminalitet relatert til dyrevelferd.

Det enkelte politidistrikt og særorgan er pålagt, som en integrert del av de ordinære planprosessene, å følge opp retningslinjer gitt for miljøledelse i statlige virksomheter (grønn stat). Politiets fellestjenester har ansvar for rådgivning overfor politidistriktene og særorganene innenfor eiendom, bygg og anlegg. Bl.a. vektlegges energieffektivitet i bygg.

Politidistriktene og særorganene kan foreta innkjøp fra rammeavtaler inngått av Politiets fellestjenester på vegne av etaten. I den grad miljøhensyn ikke er tatt hensyn til i inngåtte avtaler, blir dette tatt inn ved inngåelse av nye avtaler så fremt dette er forenlig med de tekniske krav som stilles til de produktene som skal benyttes av politiet.

3.2 Svalbard – klima og miljøpolitikk

Regjeringens mål om å bevare Svalbards særegne villmarksnatur ligger til grunn for miljøvernpolitikken på Svalbard. Svalbardmiljøloven av 15. juni 2001 med tilhørende forskrifter ivaretar denne målsettingen. En stor del av Sysselmannen på Svalbard sin virksomhet er knyttet til miljøvernrelatert arbeid. I Sysselmannens organisasjon er det samlet både politifaglig og miljøvernfaglig ekspertise. Dette legger til rette for en effektiv etterforskning av miljøkriminalitet og for et godt faglig informasjonsarbeid.

Lokalt er svalbardmiljøloven med forskrifter viktige verktøy for å ivareta miljømålene. Sysselmannens miljøvernarbeid vil i 2016 ha spesiell oppmerksomhet mot forebygging, informasjonsarbeid, veiledning og tilsyn med ferdsel og virksomheter. Forbedring av avfallshåndteringen i bosettingene og rensing av utslipp til vann og luft er prioriterte områder. Dette er tiltak som er viktige både på kort og lang sikt for å nå målene om å bevare villmarksnaturen på Svalbard i samsvar med svalbardmiljøloven.

Et aktivt forebyggende arbeid vil kunne påvirke holdninger og skape forståelse for de reguleringer som gjelder for øygruppa. Økende turisme og ferdsel på Svalbard viser at det er behov for å holde oppsyn med og avdekke eventuelle overtredelser av bestemmelsene om vern av Svalbards natur- og kulturmiljø. Klimaendringene fører til stadig mindre utbredelse av sjøis, som er leveområde for is-avhengige arter som isbjørn og sel. Dokumentasjon av utviklingen innen ferdsel og annen virksomhet er viktig for å målrette tiltakene. Sysselmannen vektlegger rask og effektiv etterforskning og oppklaring av mulige straffbare forhold.

Svalbard og Longyearbyen vil på grunn av økt aktivitet få større betydning som base for rednings- og forurensningsberedskap. Kystverket har ansvaret for oljevernberedskap i området, med Sysselmannen som lokal ressurs. Lange avstander og arktisk klima gjør det vanskelig å håndtere oljeutslipp i området. Forebyggende tiltak for å unngå slike hendelser er derfor svært viktig. Med endringen i svalbardmiljøloven fra 1. juli 2012 er det innført forbud mot bruk av tungolje som drivstoff i verneområdene på Svalbard. Lovendringen gjør at bruk av tungolje på hele Svalbard kan forbys. For å redusere risikoen for hendinger med miljøskade til følge, er det fra samme dato innført en statlig lostjeneste for all skipsfart i farvannene på Svalbard på samme måte som på fastlandet. Ut fra lokale forhold er det gjort enkelte tilpasninger i reglene.

For blant annet å styrke redningstjenesten på Svalbard og i nærliggende havområder har Sysselmannen fra 1. april 2014 fått to store likeverdige helikopter. Det er inngått kontrakt med Lufttransport AS om leie av to Super Puma helikoptre med avansert utstyr. Videre er det fra sesongen 2014 inngått kontrakt om leie av nytt tjenestefartøy for Sysselmannen. Fartøyet, som er et nybygg, er av typen offshore/supply og har helikopterdekk. De nye båt- og helikopterkontraktene bidrar til en styrket beredskap på og rundt Svalbard.

Miljødirektoratet har pålagt Longyearbyen lokalstyre et rensekrav på kullkraftverket i Longyearbyen fra 1. juli 2012, som er forlenget til 2015. Arbeidet med å etablere renseanlegget ved kraftverket følger planen og vil være fullført i 2015. Prosjektet er fullfinansiert over svalbardbudsjettet i perioden 2012–2014. Miljødirektoratet vil følge opp med tilsvarende pålegg for kullkraftverket i Barentsburg.

4 Forenklingsarbeid, modernisering og bedre gjennomføringskraft

Regjeringen vil bygge sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensial for å bli mer effektiv. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skaper handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Justis- og beredskapsdepartementet innebærer dette at forslag til utgiftsbevilgning for 2016 er redusert med 147 mill. kroner, og forslaget til inntektsbevilging er redusert med 14,4 mill. kroner.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår i sin budsjettproposisjon å opprette en enhet som skal inngå og forvalte sentrale rammeavtaler på vegne av statlige forvaltningsorganer. Dette skal gi mer effektive innkjøp i staten. Ordningen vil bli finansiert innenfor eksisterende rammer gjennom rammeoverføringer fra departementene. Justis- og beredskapsdepartementets andel av dette er 2,8 mill. kroner i 2016.

4.1 Nærpolitireformen

Målet med reformen er et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, samt sikre innbyggernes trygghet.

Hovedinnholdet i reformen er:

• Antall politidistrikter reduseres fra 27 til 12

• Politidirektoratet skal ha ansvaret for overordnet ledelse, tilsyn med måloppnåelsen i distriktene og at politidistriktene organiserer seg på en god måte etter overordnede føringer og kriterier fra departementet

• Politidistriktene skal organiseres på to nivåer – politidistriktsnivå og driftsenhetsnivå.

• Reduksjon i antall oppgaver

• Kvalitetskrav for politiet fram mot 2020

4.1.1 Etablering av nye politidistrikter

Omlegging fra 27 til 12 politidistrikter skal skje fortløpende fra 2016. Gjennomføringsarbeidet legges opp på en måte som sikrer at politiet har en forsvarlig beredskap og tjenesteproduksjon gjennom hele prosessen.

4.1.2 Lokal struktur

Ny lokal struktur skal fastsettes slik at politiet kan gi kvalitative gode tjenester til publikum. Forebygging, etterforsking og beredskap styrkes ved at mindre enheter slås sammen. Publikum skal oppleve større trygghet og at politiet er tilgjengelig. Konkrete kvalitetskrav innenfor områder som publikumsservice, forebygging, tilgjengelighet og beredskap, skal ligge til grunn ved etablering av ny struktur. Disse kravene svarer på publikums forventninger om et godt nærpoliti.

4.1.3 Lokal medvirkning og involvering

Kommunene skal involveres når politidistriktene skal etablere ny lokal struktur. Blant annet skal kommunestyrene, dersom de ønsker det, gis en skriftlig presentasjon om hvilke tjenester innbyggerne skal få av politiet etter strukturendringene. Dokumentet skal omhandle blant annet forebygging og beredskap, og være konkret nok til at måloppnåelse kan vurderes. Styringsgruppen som skal gi føringer og bidra til gjennomføring av prosessen med endringer i tjenestestedsstrukturen, skal ha representasjon fra berørte kommuner. Gode prosesser med bred deltakelse vil gi lokalt medeierskap og legitimitet. Ved eventuelle endringer i lokal struktur skal politiet utarbeide en risiko- og sårbarhetsanalyse.

Kommuner som blir berørt av endringer i tjenestestedsstrukturen kan klage til Justis- og beredskapsdepartementet gjennom vedtak i kommunestyret. Klagen skal ha oppsettende virkning. Både kvaliteten på arbeidet som ligger til grunn for vedtak om ny struktur og selve prosessen vil være gjenstand for klage.

4.1.4 Bruken av måltall – særlig på det forebyggende området

Politiet skal arbeide forebyggende innenfor alle virksomhetsområdene, herunder den politioperative tjenesten og straffesaksbehandlingen. Politiets kompetanse knyttet til forebygging skal styrkes, og den forebyggende virksomheten vil bli evaluert og målt i større grad fremover. Samarbeidet mellom det ordinære politiet og Politiets sikkerhetstjeneste skal styrkes, med særlig vekt på å forebygge og bekjempe radikalisering og voldelig ekstremisme lokalt. Hensikten er å spore til økt politiinnsats ut fra samfunnsmessige behov. Bruken av måltall vil bli kritisk gjennomgått for å sikre riktig prioritering og god ressursbruk.

Det skal arbeides for å heve statusen og posisjonen til det forebyggende arbeidet. Det vil bli etablert egne organisatoriske enheter, der lederne har fagansvar for forebygging. Det tas sikte på å etablere en enhet i hvert politidistrikt med ansvar for strategisk kriminalitetsbekjempelse, der etterretning, forebygging og etterforsking inngår som likeverdige funksjoner.

4.1.5 Utredninger – organiseringsspørsmål

Det skal gjennomføres en utredning om fremtidig organisering av særorganene. Hvordan de nasjonale beredskapsressursene skal organiseres for å få utnyttet disse kapasitetene best mulig skal også utredes. Det skal videre gjennomføres en analyse av kapasitet og kompetanse i påtalemyndigheten (statsadvokatene og påtalemyndigheten i politiet), en utredning om sekretariatsfunksjonen for forliksrådene og organisering av enkelte av politiets forvaltningsoppgaver (pass, EØS-registreringsordningen).

Det skal iverksettes et pilotprosjekt der helsevesenet overtar ansvaret for berusede personer slik at disse ikke plasseres på glattcelle.

4.1.6 Evaluering av reformen

Effekten av nærpolitireformen skal evalueres en tid etter gjennomføringen.

4.2 Ny digitaliseringsstrategi for bruk av IKT i politiet

For å sikre at norsk politi kan levere gode og effektive polititjenester, er det nødvendig både å utvikle nye arbeidsformer basert på nye teknologiske løsninger, og å gi medarbeiderne nødvendig kompetanse til å utnytte ny teknologi. Det er behov for å ta igjen teknisk etterslep og understøtte moderniseringen av arbeidsprosesser og metoder.

Regjeringen ønsker en ny retning på moderniseringen av IKT i politiet. Denne består i en mer gradvis tilnærming til modernisering av IKT, med vekt på mindre prosjekter som:

• gir raskere resultater for virksomheten

• setter brukere og publikum i fokus

• innebærer lavere kompleksitet og risiko for politiet totalt sett

Regjeringen har derfor besluttet å endre gjennomføringsstrategien i Merverdiprogrammet slik at IKT-satsingen i politiet gjennomføres ved flere mindre prosjekter som reduserer den samlede risikoen og raskere kan realisere ny funksjonalitet og gode løsninger for borgerne. Tilpasninger som gjøres i de gamle systemene for å håndtere nærpolitireformen, samt for iverksetting av straffeloven 1. oktober 2015, vil med dette kunne utnyttes over lengre tid.

Det skal utarbeides en langsiktig digitaliseringsstrategi for norsk politi som skal sikre langsiktige investeringer, oversikt og styrbarhet. På straffesaksområdet skal digitaliseringsstrategien også omfatte Den høyere påtalemyndighet og Spesialenheten for politisaker.

4.3 Omorganisering av kriminalomsorgen

Kriminalomsorgsdirektoratet har på oppdrag fra departementet utredet alternative modeller for en fremtidig organisering av kriminalomsorgen. En fremtidig organisering skal baseres på mål om likhet i saksbehandlingen, bedre sammenheng i straffesakskjeden, en sterk og tydelig etatsledelse og effektiv ressursutnyttelse hvor mest mulig ressurser går til tjenesteproduksjon og mindre til administrasjon og ledelse.

Departementet sendte sommeren 2015 forslag til omorganisering av kriminalomsorgen og lovendringer som er nødvendige for å gjennomføre omorganisering i kriminalomsorgen fra dagens trenivåmodell til en to-nivåmodell uten regioner på høring. Regjeringen vil komme tilbake til eventuelle forslag til lovendringer på egnet måte.

4.4 Andre saker

Prøveprosjekt hvor kriminalomsorgen har overtatt ansvaret for transport av varetektsinnsatte, for å frigjøre kapasitet i politiet som kan benyttes på politiets kjerneoppgaver er omtalt under programkategori 06.30 Kriminalomsorgen.

Departementet vurderer ny straffeprosesslov bedre tilpasset vår tid. Det er nedsatt et Straffeprosesslovutvalg som vil avgi sin utredning innen 1. november 2016, se omtale i del II, under programkategori 6.10.

Departementet har fremsatt proposisjon om ikraftsetting av straffeloven 2005. Ikraftsettingstidspunktet har blitt kraftig fremskyndet.

Departementet vurderer strukturendringer i domstolene, gjennom sammenslåing av ti tingretter til fem. Større tingretter vil lette avviklingen av ressurskrevende saker og er nødvendig for å møte både krav til effektivisering og krav til faglige utfordringer i fremtiden. Det vises til omtale under programkategori 06.20.

Departementet foreslår å etablere et prøveprosjekt med hurtigspor i Oslo for straffesaker med et klart og oversiktlig bevisbilde hvor det foreligger fare for unndragelse. Tiltaket kan starte opp fra andre halvår 2016 og vil bidra til en mer effektiv straffesakskjede, ved at kriminelle raskere pådømmes og sendes ut av landet i de tilfeller det er aktuelt. Det vises til omtale under programkategori 06.20 og 06.40.

Departementet arbeider med å legge til rette for økt brukt av digitale rettsmøter, blant annet gjennom å satse på fjernmøte- og fremvisningsutstyr i domstolene. Digitale rettsmøter bidrar til forenkling og modernisering i domstolene samtidig som det vil effektivisere rettsmøtene. Det vises til omtale under programkategori 06.20.

Sysselmannen er aktive og bevisste på internt forbedringsarbeid og søker å arbeide så effektivt som mulig. Sysselmannen signaliserer evne og vilje til å arbeide mot en mest mulig effektiv drift relatert til bruk av administrative støttesystemer og administrative rutiner.

5 Styring og samordning av samfunnssikkerhet og beredskap

I «Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering», beskrives Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle innen samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Instruksen ble fastsatt ved kgl. res. 15. juni 2012. Departementet skal gjennom denne rollen sikre et koordinert og helhetlig arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap på tvers av sektorgrenser.

I ovennevnte instruks er det stilt krav til departementene om å ha oversikt over risiko og sårbarhet i egen sektor samt å vurdere risiko, sårbarhet og robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner. Oversiktene vil gi et bedre grunnlag for å utforme mål og tiltak for å bedre samfunnets sikkerhet og beredskap.

I Prop. 1 S (2014–2015) ble det utpekt ett overordnet ansvarlig samordnende departement for hvert område, se tabell 1.7 i Del I.

Herved gis nærmere omtale av to områder i tabellen: IKT-sikkerhet i sivil sektor og vannforsyning. IKT-sikkerhet og vannforsyning er kritiske infrastrukturer som har stor betydning for næringslivet og for befolkningen, og som andre viktige samfunnsfunksjoner er svært avhengige av. Under gjennomføres en overordnet beskrivelse av risiko og sårbarhet innen områdene. Beskrivelsen baserer seg i hovedsak på eksisterende kunnskap og dokumentasjon fra relevante myndigheter og forskning. Risikovurderinger innebærer imidlertid usikkerheter, spesielt der det er få hendelser å vurdere ut fra.

Kapitlene om IKT-sikkerhet og vannforsyning har noe ulik utforming. Risikovurderingen innen IKT-sikkerhet er på et mer overordnet nivå. Begrunnelsen for dette er at IKT-sikkerhet har et bredere, mer tverrsektorielt perspektiv.

5.1 IKT-sikkerhet i sivil sektor

5.1.1 Om IKT-sikkerhet

Norge er et av verdens mest digitaliserte land1. IKT utgjør grunnmuren for samhandling på tvers av sektorer og er i dag en kritisk infrastruktur i det norske samfunnet. I takt med digitaliseringen har IKT blitt en strategisk sikkerhetsutfordring. Sikkerhetsutfordringene omfatter alle nivåer, fra beskyttelse av enkeltpersoners mobiltelefoner til sikring av samfunnskritiske IKT-systemer. Dette innebærer at IKT-sikkerhet må løftes opp på øverste beslutningsnivå hos myndighetene, som fastsetter felles mål og prioriteringer.

Justis- og beredskapsdepartementet har samordningsansvaret for IKT-sikkerhet i sivil sektor. Dette innebærer et nasjonalt ansvar for å utforme politikk og krav på IKT-sikkerhetsområdet, både for offentlig og privat sektor. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er det nasjonale fagmiljøet for IKT-sikkerhet, og understøtter Justis- og beredskapsdepartementet i sitt samordningsansvar. NSM er administrativt underlagt Forsvarsdepartementet, med faglig rapporteringslinje til Justis- og beredskapsdepartementet.

Arbeidet med IKT-sikkerhet følger opp «Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet»2, samt de fire samfunnssikkerhets- og beredskapsprinsippene: ansvar, nærhet, likhet og samvirke. Dette innebærer at den enkelte virksomhet har ansvar for å forebygge og håndtere uønskede hendelser innen egen virksomhets bruk av IKT.

5.1.2 Overordnet risikovurdering

NSMs rapport «Risiko 2015» fastslår at Norge står overfor et endret risikobilde og at sannsynligheten for at kritiske funksjoner, samfunnsviktig infrastruktur, mennesker og skjermingsverdig informasjon blir rammet av uønskede hendelser er økende. Situasjonen er kompleks, bl.a. fordi flere samfunnsområder er gjensidig avhengig av hverandre. F.eks. kan bortfall av finansielle IKT-tjenester få alvorlige konsekvenser på tvers av hele samfunnet. Små hendelser kan føre til store skader; f.eks. kan et strømbrudd raskt sette viktig IKT-infrastruktur ut av spill.

5.1.2.1 Utilsiktede hendelser

Den største andelen av de uønskede hendelsene som rammer IKT-systemer er utilsiktet. Feil og utfall i systemene kan oppstå pga. menneskelig svikt, programvarefeil, utstyrsfeil eller naturhendelser.

Ifølge Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS) viser erfaringen så langt at menneskelig svikt er årsaken til minst åtte av ti sikkerhetsbrudd3. De menneskelige feilene skyldes ofte lav kompetanse eller mangelfull forståelse for systemene. Faren for menneskelige feil øker i takt med IKT-systemenes kompleksitet.

Selv utilsiktede hendelser som tilsynelatende er mindre alvorlige, som f.eks. korte strømbrudd og feil i forbindelse med planlagte programvareoppdateringer, kan medføre store konsekvenser for befolkningen. Et eksempel er feilen som skjedde under oppdateringen av Telenors abonnentdatabase i 2014. Feilen førte til et større utfall av mobiltjenester over hele landet og at flere enn tre millioner kunder var uten mobiltjenester i to og en halv time.

Naturhendelser som flom, skred og ekstremvær skaper ofte brudd i strømtilførsel og/eller elektronisk kommunikasjon (ekom). I 2011 førte stormen Dagmar til at store deler av Vestlandet opplevde bortfall av ekomtjenester, som følge av at kraftforsyningen ble rammet.

5.1.2.2 Tilsiktede hendelser

Et stadig økende antall trusselaktører benytter flere og mer avanserte metoder og virkemidler. Angrepene kan dreie seg om informasjonsinnhenting eller sabotasje, organisert økonomisk kriminalitet, eller operasjoner gjennomført av aktivister for å skape oppmerksomhet om politiske saker. NSM håndterte 88 alvorlige dataangrep i 2014, mot 51 i 20134.

Ulovlig informasjonsinnhenting er den største digitale trusselen mot norske mål. Ulovlig informasjonshenting omfatter digital etterretning mot offentlig sektor, industrispionasje, samt tyveri av intellektuell eiendom og personopplysninger5. Andre land er særlig opptatt av Norges forsvars-, sikkerhets- og beredskapspolitikk, teknologi, romindustri og strategiske posisjon i nord6. Antall alvorlige tilfeller har økt de siste ti årene. Det forekommer i dag regelmessige og alvorlige infiltrasjonsangrep mot myndigheter, bedrifter og enkeltpersoner gjennom ekomnettet. Sommeren 2014 opplevde Norge det største dataangrepet registrert så langt, målrettet mot olje- og energisektoren. NSM mener at det er stor sannsynlighet for at det vil oppstå flere slike hendelser i tiden fremover.

PST7, Etterretningstjenesten8 og DSB9 viser til at statlige aktører utvikler avansert etterretningskapasitet og skadevare for bruk i det digitale rom. Disse aktørene har evnen til å utrette betydelig skade gjennom sabotasje mot kraftforsyning, telekommunikasjon, betalingstjenester, politiske beslutningsorganer samt militær kommando og kontroll. Angrep på styringssystemer (SCADA-systemer)10 viser at sammenkobling av IKT-systemer gir nye sikkerhetsutfordringer, ettersom sårbarhet i et system kan øke sårbarheten i et annet. Når slike systemer kobles til internett for å kunne fjernstyres, øker også faren for angrep via internett.

Mørketallsundersøkelsen 2014, utarbeidet av Næringslivets Sikkerhetsråd, har sett på omfanget av datainnbrudd hos norske virksomheter og viser til at det stor forskjell mellom antallet virksomhetene selv rapporterer om og hva de faktisk blir utsatt for. Undersøkelsen viser at halvparten av de store virksomhetene har blitt utsatt for datainnbrudd, og ikke bare fem pst. slik de selv har rapportert. Mangel på åpenhet om sikkerhetshendelser skyldes sannsynligvis at mange virksomheter er bekymret for at omdømmet deres skal bli svekket. Ifølge NSM er trolig også mange virksomheter rammet uten å være klar over det.

NSMs analyser viser at digitale angrep i økende grad retter seg mot brukere og vanlige ansatte, f.eks. gjennom infiserte e-poster eller nettsider. Ofte skjer angrepene gjennom mobile enheter som er koblet til flere typer nettverk med varierende sikkerhet. Vellykkede angrep gir mulighet for overvåking og avlytting av brukeren. F.eks. kan én kompromittert enhet på arbeidsplassen gi tilgang til både åpen og kryptert informasjon, og fungere som et fjernstyrt avlyttingsnettverk med mikrofon og kamera.

5.1.3 Mål og igangsatte tiltak

«Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet» angir fire overordnede mål:

1. Styrket samordning og felles situasjonsforståelse

2. Høy kompetanse og sikkerhetsbevissthet

3. Robust og sikker IKT-infrastruktur i hele samfunnet

4. Sterk evne til å håndtere uønskede IKT-hendelser

Dette kapittelet vil vurdere tilstand og måloppnåelse for disse områdene. Temaene offentlig-privat samarbeid og internasjonalt samarbeid vil også bli gjennomgått. Dette er områder som har fått lite oppmerksomhet i den nasjonale strategien, men som Justis- og beredskapsdepartementet mener er viktige.

Teksten omhandler primært igangsatte tiltak. Justis- og beredskapsdepartementet vil avvente Det digitale sårbarhetsutvalget (Lysneutvalget) før det fremmes forslag til nye tiltak. Lysneutvalget arbeider med å kartlegge samfunnets digitale sårbarhet og skal foreslå konkrete tiltak for å styrke beredskapen og redusere den digitale sårbarheten i samfunnet. NOU-en ferdigstilles november 2015 og vil danne grunnlaget for den videre politikkutformingen på området. NSMs sikkerhetsfaglig råd11 og helhetlig IKT-risikobilde12 er også viktig i denne sammenhengen.

5.1.3.1 Styrket samordning og felles situasjonsforståelse

Det nasjonale risikobildet viser at sikkerhetsutfordringer går på tvers av virksomheter og sektorer, noe som krever en helhetlig tilnærming til IKT-sikkerhet. I Norge er det flere sektorvise samarbeidsmekanismer med ulike mandater, varierende grad av myndighetsforankring og ulike sammensetninger. Samarbeidsmekanismene styrker samarbeidet internt i sektoren, men utgjør samtidig en risiko for ulike sektortilnærminger som kan gå på bekostning av tverrsektoriell nasjonal samhandling.

«Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet» legger til grunn at virksomheter i offentlig og privat sektor skal ivareta informasjonssikkerhet på en systematisk måte. Dette innebærer bruk av styringssystemer for informasjonssikkerhet basert på anerkjente nasjonale og internasjonale standarder.

NSM, Datatilsynet og Riksrevisjonen har tidligere avdekket svakheter i forvaltningens risikovurderinger og påpekt at sikkerhetstiltakene ofte er fragmenterte og lite systematiske. En sentral målsetting i «Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet» er derfor å sørge for at statsforvaltningen har en felles tilnærming til arbeidet med IKT-sikkerhet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har ansvar for dette området, og utga i september 2015 «Handlingsplan for informasjonssikkerhet i statsforvaltningen 2015–2017». Foruten å styrke IKT-sikkerheten i statsforvaltningen skal handlingsplanen understøtte digitaliseringsarbeidet i offentlig sektor. IKT-sikkerhet er en sentral forutsetning for å bygge tillit til forvaltningens digitale tjenester.

Norske virksomheter må forholde seg til flere regelverk om informasjonssikkerhet. Noen regler er sektorspesifikke, mens andre er sektorovergripende. Det er behov for å se disse regelverkene i sammenheng. Sikkerhetsloven gir bestemmelser for håndtering av informasjon som er sikkerhetsgradert og som skal beskyttes av hensyn til rikets sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Det finnes imidlertid svært mye informasjon i ugraderte systemer som kan være sensitivt og samfunnsviktig, i tillegg til at de ugraderte IKT-systemene i seg selv kan være viktige. Regjeringen oppnevnte i mars 2015 et utvalg som skal foreslå et nytt lovgrunnlag for forebyggende nasjonal sikkerhet (Sikkerhetsutvalget). Utvalget skal se på problemstillinger knyttet til beskyttelse av informasjon også utenfor sikkerhetsloven. Arbeidet vil resultere i en NOU som leveres høsten 2016.

Utvikling, forvaltning og drift av IKT-systemer for det offentlige er i dag spredt hos en rekke aktører, og løsningene er bygd opp på forskjellige måter og har ulik grad av sikkerhet. Møteplassen «Nettverk for informasjonssikkerhet» ble etablert i 2015 som en arena hvor tverrsektorielle problemstillinger innen IKT-sikkerhet og informasjonssikkerhet drøftes mellom departementene. Nettverket erstatter «Koordineringsutvalget for forebyggende informasjonssikkerhet» (KIS) og ledes av Justis- og beredskapsdepartementet.

Det mangler en helhetlig oversikt over IKT-sikkerhetstilstanden i Norge. Som tidligere nevnt har derfor NSM, fra og med 2015, fått i oppdrag å utarbeide en årlig rapport som gir et helhetlig IKT-risikobilde. NSMs rapport skal være et verktøy for offentlige og private virksomheter i arbeidet med å lage egne risikovurderinger, og være et beslutningsgrunnlag for prioriteringer ved behov for risikoreduserende tiltak. I denne sammenhengen er også vurderingene i NOU-en til Lysneutvalget viktig.

5.1.3.2 Høy kompetanse og sikkerhetsbevissthet

Behovet for avansert IKT-kompetanse vil øke fram mot 203013. Behovet vil øke både i privat og offentlig sektor. Med utgangspunkt i dagens tilbud av IKT-utdannelser og studenttilstrømming vil det bli et stadig større gap mellom tilbud og etterspørsel. Konsekvensen er at Norge kan gå glipp av et stort verdiskapingspotensial, i tillegg til at det er en utfordring for IKT-sikkerhetsarbeidet i samfunnet.

Kompetanse i offentlige og private virksomheter

Menneskelig svikt er en av hovedårsakene til sikkerhetsbrudd. Mange av hendelsene kunne sannsynligvis ha vært unngått dersom det hadde vært mer fokus på opplæring og bevisstgjøring om viktigheten av IKT-sikkerhet.

Data fra over 150 land viser at i 2014 var 60 pst. av alle målrettede angrep rettet mot små og mellomstore bedrifter14. Disse virksomhetene har ofte færre ressurser å bruke på IKT-sikkerhet, og er generelt dårligere rustet enn de store når det gjelder å håndtere angrep. Det er derfor et behov for å sette inn mer ressurser og løfte kompetansen på IKT-sikkerhet hos de små aktørene. Norge er spesielt utsatt da hele 96 pst. av næringslivet består av virksomheter med færre enn 19 ansatte15.

En positiv utvikling er at sikkerhet har fått en tydeligere plass på dagsordenen i enkelte virksomheter, noe som trolig har økt deres evne til å forebygge og forhindre sikkerhetshendelser.16

Det er en utfordring for offentlig sektor å holde på ansatte med IKT-kompetanse i konkurranse med privat sektor. F.eks. er kompetanse innen hendelseshåndtering svært etterspurt som følge av etableringen av sektorvise responsmiljøer. Dette er en utvikling som trolig vil fortsette.

Forskning og utdanning

For å imøtekomme kunnskapsbehovet i samfunnet er det viktig å bygge opp et robust forsknings- og undervisningsmiljø med høy kvalitet. Forskningsrådets evaluering fra 2012 konkluderte med at Norge investerer for lite i forskning på IKT-sikkerhet17. På flere universiteter er ikke IKT-sikkerhet et obligatorisk fag i IKT-utdannelsen. Et mulig tiltak er å innføre IKT-sikkerhet som en obligatorisk del av alle studieretningene innen IKT for å lykkes med en bred kompetanseheving. Grunnleggende kjennskap til potensielle sårbarheter og utnyttelsen av disse er like viktig for en programvareutvikler som for en brannmurekspert. Samtidig er det viktig å se på om IKT-sikkerhet i større grad bør inngå i utdannelsen til barn og unge.

Det er IKT-miljøer på 23 utdanningsinstitusjoner i Norge18. Ingen av forskningsmiljøene dekker alle delene av informasjonssikkerhetsfaget, men det finnes en rekke større og mindre institusjoner som dekker deler av området. Det er derfor viktig med godt samarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Et sentralt samarbeidsinitiativ i Norge er Center for Cyber and Information Security (CCIS) ved Høgskolen i Gjøvik, som er etablert av sentrale aktører innen politi, forsvar, næringsliv, personvern og akademia. Justis- og beredskapsdepartementet tildelte fire mill. kroner til CCIS i 2015 til forskning på IKT-sikkerhet og bekjempelse av IKT-kriminalitet. Et annet initiativ er Simula@UiB, som er et felles prosjekt mellom Simulasenteret og Universitetet i Bergen. Andre viktige institusjoner som jobber med IKT-sikkerhet er bl.a. FFI19, UiO20, NUPI21, NTNU22 og SINTEF IKT.

Forskningsrådet startet i 2015 opp med en ny stor satsing på IKT-forskning og innovasjon: IKTPLUSS. Programmet vil gi 25 prosjekter til sammen 250 mill. kroner i støtte. I den første tildelingsrunden gikk den største delen av potten, 150 mill. kroner, til åtte forskerprosjekter som kan bidra til å utvikle et trygt informasjonssamfunn. Tema for prosjektene er bl.a. storskala digital etterforskning, nye metoder og verktøy for kryptologi, lagring i nettsky og sikkerhet i smarte nett (Smart Grids). UiO står som kontraktspartner for tre av prosjektene og Høgskolen i Gjøvik for to prosjekter. UiB, NTNU og SINTEF har fått midler til ett prosjekt hver.

Kompetanse i befolkningen generelt

«Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet» viser til at myndighetene skal måle kompetansenivået i befolkningen og virksomheter samt effekten av iverksatte tiltak.

Justis- og beredskapsdepartementet tildelte i 2014 midler til NorSIS for å gjennomføre et forprosjekt om måling av norske innbyggeres kunnskap, bevissthet og atferd når det gjelder informasjonssikkerhet (såkalt sikkerhetskultur)23. Forprosjektet viste at eksisterende undersøkelser og forskning ikke gir ansvarlige myndigheter nødvendig grunnlag for å vurdere tilstanden, noe som gjør det vanskelig å identifisere, prioritere og evaluere tiltak. Funnene har medført at Justis- og beredskapsdepartementet har tildelt NorSIS 1 mill. kroner for å gjennomføre prosjektet for å kartlegge og måle sikkerhetskulturen i Norge innen august 2016. Rapporten vil kunne danne et viktig grunnlag for vurdering av hvilke tiltak som bør iverksettes framover.

I 2015 mottar NorSIS 7,3 mill. kroner fra Justis- og beredskapsdepartementet til å gjennomføre en rekke andre tiltak. Ett av tiltakene er å koordinere Nasjonal sikkerhetsmåned i oktober hvert år. Arrangementet, som støttes av en rekke departementer og etater, er en nasjonal dugnad for å skape oppmerksomhet om informasjonssikkerhet både hos privatpersoner og virksomheter. I fjor fikk 270 000 ansatte tilgang til e-læring i forbindelse med sikkerhetsmåneden og en rekke foredrag ble holdt rundt omkring i Norge.

5.1.3.3 Robust og sikker IKT-infrastruktur i hele samfunnet

Det er en målsetting i «Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet» at IKT-infrastruktur som understøtter samfunnskritiske funksjoner skal være robust og pålitelig slik at uønskede hendelser og handlinger i størst mulig grad unngås. Kraftforsyning og elektroniske kommunikasjonsnett er særlig viktige infrastrukturer.

Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig for å følge opp forskrift om objektsikkerhet i sivil sektor. Regelverket bidrar til en tverrsektoriell tilnærming til utvelgelse og beskyttelse av skjermingsverdige objekter, som i henhold til sikkerhetsloven har avgjørende nasjonal betydning. Fagdepartementene er ansvarlige for å følge opp at sektorens virksomheter identifiserer og foreslår IKT-funksjoner og -systemer som skal klassifiseres som samfunnskritiske i henhold til objektsikkerhetsregelverket. NSM ivaretar koordinering i utvelgelsesprosessen, gir veiledning og fører et overordnet tilsyn. Fagdepartementene rapporterer regelmessig om sikkerhetstilstanden i sin sektor til Justis- og beredskapsdepartementet.

Et av tiltakene i handlingsplanen til den nasjonale strategien er å innføre en prioritetsordning i mobilnettene med samfunnsviktige oppgaver, slik at brukere med ansvar for særlig samfunnsviktige oppgaver får bedre framkommelighet i mobilnettene i krisesituasjoner. Forskriften med ordningen for prioritet i mobilnettet, fastsatt av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), trådte i kraft 30. juni 2014.

Andre sektorspesifikke sikkerhets- og beredskapsplikter som er pålagt tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester er nedfelt i ekomloven, ekomforskriften og klassifiseringsforskriften. Klassifiseringsforskriften ble fastsatt av Nkom i september 2012. Forskriften skal sikre nettutstyr i anlegg mot uønsket ytre fysisk påvirkning og retter seg mot tilbydere av ekomnett som benyttes til offentlig ekomtjeneste (nettilbydere). Nettilbydere plikter å klassifisere alle anlegg ut fra hvor viktig eget nettutstyr i anleggene er for offentlige ekomtjenester.

I henhold til den nasjonale strategien skal det øves regelmessig på situasjoner der deler av infrastrukturen har redusert kapasitet eller faller ut. «Øvelse Østlandet» ble gjennomført i 2013 som en regional og nasjonal spilløvelse for kraftforsyningen hvor scenarioet var ekstremvær med påfølgende utfall i kraftforsyning og ekom. Departementene øvde også i forlengelsen av denne øvelsen. I desember 2015 vil Nkom gjennomføre en IKT-øvelse for eiere av infrastruktur og berørte myndigheter innen ekom. Hensikten er å trene på beredskap, ledelse og samarbeid ved angrep mot sentral ekominfrastruktur. Øvelsen tar utgangspunkt i et scenario hentet fra DSBs «Nasjonalt risikobilde 2014».

5.1.3.4 Sterk evne til å håndtere uønskede IKT-hendelser

NSM NorCERT24 er det nasjonale IKT-responsmiljøet og skal koordinere håndteringen av alvorlige IKT-hendelser mot samfunnskritisk infrastruktur og informasjon. I 2013 fikk NSM NorCERT en vesentlig styrking som bl.a. førte til at de nå har et operasjonssenter som er bemannet 24/7. Samtidig har den enkelte virksomhet et selvstendig ansvar for å etablere og opprettholde tilstrekkelig sikkerhet for egne systemer, herunder å kunne håndtere IKT-hendelser. «Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet» har som målsetting at det skal finnes responsmiljøer i alle samfunnssektorer. Etableringen av sektorvise responsmiljøer er viktig for å styrke forebyggings- og håndteringssamarbeidet. Responsmiljøene vil kunne bistå sin sektor med kompetanse, samt være knutepunkt for informasjon og informasjonsflyt, både til og fra sektorene. NSM NorCERT koordinerer håndteringen av alvorlige dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur på nasjonalt nivå, informerer og gir bistand til håndtering. Koordineringen innebærer bl.a. å dele relevant og frigitt informasjon med de sektorvise responsmiljøene, politiet, samfunnskritiske virksomheter og andre aktuelle aktører.

NSM har utarbeidet retningslinjer for etablering av sektorvise responsmiljøer som angir krav til et minimumsnivå av kapasitet og kompetanse. Retningslinjene tar utgangspunkt i en nivådeling som innebærer samarbeid mellom et virksomhetsnivå, et sektornivå og et nasjonalt nivå. Innretningen på, og omfanget av, responsmiljøene må vurderes på grunnlag av egne risikovurderinger i den enkelte sektor. Den enkelte virksomhet og sektor må vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å besitte håndteringsevne og kompetanse i eget miljø, om det bør innhentes eksternt fra kommersielle aktører, eller om virksomheten bør gå sammen med etablerte sektormiljøer for å sikre høy kost/nytte-effekt.

Flere sektorvise responsmiljøer er nå under oppbygging. Tre av de som er sentrale for norsk infrastruktur er Tele/Ekom-CERT, FinansCERT og KraftCERT. Nkom er i ferd med å etablere Tele/Ekom-CERT i egen organisasjon, mens FinansCERT og KraftCERT har blitt opprettet som et spleiselag mellom ulike aktører25. Responsmiljøene har et stort potensiale, men trenger tid og ressurser til å videreutvikles. I tillegg til de sektorvise responsmiljøene finnes det virksomheter som har egne sterke responsmiljøer, som f.eks. Telenor.

Det planlegges en nasjonal IKT-øvelse i 2016. DSB vil fasilitere øvingsplanleggingen, med faglig bidrag fra bl.a. NSM og Nkom. Øvelsen vil ta utgangspunkt i NSMs retningslinjer for håndtering av IKT-hendelser og vil gi trening i ansvarsfordeling og rolleforståelse hos NSM NorCERT, de sektorvise responsmiljøene og de enkelte virksomhetene.

Åpenhet om IKT-hendelser har stor samfunnsnytte. På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet har NSM utarbeidet retningslinjer for hvordan åpenhet om IKT-hendelser bør vurderes. Retningslinjene er utformet i samarbeid med Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), Politidirektoratet, NorSIS og NSR. Informasjonsdeling bidrar til å sette virksomhetene bedre i stand til å forebygge, avdekke og håndtere hendelser. Det er samtidig en forutsetning at offentliggjøring av informasjon praktiseres på en slik måte at taushetspliktbestemmelse ivaretas, og at fordelene av offentliggjøring vurderes opp mot mulige negative konsekvenser. Anbefalingene er oversendt departementene, som er oppfordret til å legge til rette for at det utøves mer åpenhet i egen sektor.

Et viktig mål i «Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet» er at samfunnet skal ha evne til å forebygge, avdekke og etterforske IKT-kriminalitet. Utøvere av IKT- kriminalitet skal ikke kunne forberede eller gjennomføre kriminelle handlinger uten betydelig risiko for å bli oppdaget og straffeforfulgt. Justis- og beredskapsdepartementet vedtok i mai 2015 en strategi for å bekjempe IKT-kriminalitet. Strategien angir retningen for justismyndighetenes arbeid og inneholder 15 operative tiltak.

5.1.3.5 Offentlig-privat samarbeid

Offentlig sektor har tilgang til etterretningsinformasjon og fastsetter nasjonal politikk for IKT-sikkerhet. Samtidig er det privat sektor som i stor grad eier og kontrollerer kritisk infrastruktur og programvare. Godt samarbeid mellom privat og offentlig sektor er derfor avgjørende for å øke sikkerhetsnivået. Dette er et viktig tiltak som stadig løftes, både nasjonalt og internasjonalt. Det finnes gode initiativer på dette området, men de fleste dreier seg om operativ håndtering.

Justis- og beredskapsdepartementet ba i 2014 NSR, DSB, NorSIS og NSM om å utarbeide et felles forslag til å styrke offentlig-privat samarbeid. Målet er å sette private virksomheter i bedre stand til å sikre seg selv, samt bidra til at relevant informasjon tilflyter både myndighetene og næringslivet. Som en følge av dette ble det opprettet en egen næringslivskontakt i NSM.

Et godt initiativ når det gjelder offentlig-privat samarbeid om hendelseshåndtering er NSM NorCERTs Varslingssystem for digital infrastruktur (VDI). VDI er et nasjonalt sensorsystem som gir myndighetene varsel om alvorlige dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur.

5.1.3.6 Internasjonalt samarbeid

Utfordringene knyttet til det digitale rom er globale og internasjonalt samarbeid er en nødvendig forutsetning for å lykkes. Det er derfor viktig å ha internasjonale fora og beslutningsprosesser hvor myndigheter, næringsliv og ulike organisasjoner diskuterer felles problemstillinger og finner løsninger sammen.

Utenriksdepartementet la i juni 2015 fram Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken, som inneholder en rekke tiltak for å håndtere utfordringene knyttet til det digitale rom. Regjeringen skal etablere en gruppe for koordinering av norske posisjoner for internasjonal politikk på dette feltet for å styrke arbeidet med å fremme norske interesser og verdier. Regjeringen skal også utarbeide en internasjonal strategi for Norge som skal tydeliggjøre overordnede mål innen hele spekteret av internasjonal politikk for det digitale rom. Strategien skal omhandle bl.a. sosial og økonomisk utvikling, bekjempelse av IKT-kriminalitet, beskyttelse av nettverk, forebyggende IKT-sikkerhet, militære aspekter, forvaltning av internett, utviklingssamarbeid, frihet på nett og fremme av menneskerettigheter og demokratiske verdier.

Norge er en aktiv deltaker i utformingen av NATOs politikk på IKT-sikkerhetsområdet, og samarbeidet er viktig for å trygge nasjonale interesser. Samarbeidet med EU og ENISA26 er også av stor betydning for Norge. EU lanserte i mai 2015 «A Digital Single Market Strategy» der IKT-sikkerhet er en viktig komponent. Et direktiv om tiltak for å sikre et høyt felles nivå for nettverk- og informasjonssikkerhet i EU (NIS-direktivet) er også under utarbeidelse.

Det finnes ikke et globalt akseptert juridisk rammeverk som regulerer det digitale rom. Nasjonal sikkerhet er et sensitivt område, og det er derfor viktig å delta i prosesser som kan bidra til økt samarbeid, tillit og dialog mellom stater. Justis- og beredskapsdepartementet ser behov for styrket internasjonalt samarbeid i «Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet». Dette er, og vil være, et prioritert område i det videre arbeidet. Betydningen av internasjonalt samarbeid gjenspeiles blant annet i økt deltagelse fra Justis- og beredskapsdepartementet og underliggende etater og tjenester i formelle norske delegasjoner til internasjonale møteplasser hvor digitale trusler og digital sikkerhet diskuteres. Dette er en utvikling som forventes å fortsette.

5.2 Vannforsyning

5.2.1 Om vannforsyningen

Vannforsyning forsyner husholdninger og virksomheter med vann til drikke, matlaging, hygienisk bruk eller andre husholdningsformål, og til bruk i næringsmiddelvirksomheter jf. drikkevannsforskriften § 3. Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har sektoransvar, og er ansvarlig for regelverket på drikkevannsområdet. HOD er også overordnet ansvarlig samordnende departement for vannforsyning og skal sørge for samordning og nødvendige avklaringer mellom involverte aktører på fagområdet. Omtalen er derfor utformet i nært samarbeid med HOD, og bygger på HODs faktabeskrivelser og vurderinger av risiko.

Klima- og miljødepartementet har ansvar innen vannmiljø og forurensing og har ansvar for vannforskriften og regelverk om avløp. Landbruks- og matdepartementet har ansvar for bruk av vann i primærproduksjonen, eksempelvis til dyrehold. HOD har forvaltningsansvar for Mattilsynet og Folkehelseinstituttet. Mattilsynet har ansvar for godkjenning, tilsyn og beredskap. Folkehelseinstituttet utfører forvaltningsstøtteoppgaver, som bistand ved utbrudd, analyser og helsefaglig rådgivning.

Drikkevannsforskriften er hjemlet i matloven, helseberedskapsloven og folkehelseloven. Forskriften ivaretar kravene i EUs drikkevannsdirektiv og deler av EUs rammedirektiv for vann. Vannverkseier har ansvar for at vannet oppfyller drikkevannsforskriftens krav. Forskriften har bestemmelser om krav til leveringssikkerhet og beredskap for normale forhold, kriser og katastrofer i fredstid og ved krig. Forskriften har unntaksbestemmelser for vannforsyning under ekstraordinære forhold. Noen vannforsyningsanlegg eller deler av disse omfattes av sikkerhetsloven. I veileder til sikkerhetslovens forskrift om objektsikkerhet er vannforsyning listet opp som et eksempel på kritisk infrastruktur, dvs. anlegg og system som er helt nødvendig for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner27.

Sivilbeskyttelsesloven, plan- og bygningsloven, helse- og omsorgstjenesteloven og brann- og eksplosjonsvernloven er relevante for vannforsyning28. I følge forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn skal kommunen blant annet sørge for at den kommunale vannforsyningen er tilstrekkelig til å dekke brannvesenets behov for slokkevann.

I Norge er det registrert om lag 1 600 vannverk som forsyner minst 50 fastboende personer/20 husstander. Mer enn 90 pst. av personene tilknyttet disse vannverkene mottar tilfredsstillende drikkevann29. 95 pst. av vannverkene er kommunale eller interkommunale vannverk og 5 pst. er private. I tillegg får om lag 600 000 personer vann fra enkeltvannforsyninger eller små fellesanlegg.

5.2.2 Overordnet risikovurdering

I risikovurderingen som presenteres her vurderes sannsynligheten for svikt og forstyrrelser i vannforsyningen og hva som kan bli konsekvensen av dette på et overordnet nivå. Vannforsyningssystemet har ulike deler som kan utsettes for ulykker, avbrudd og svikt, som vannkilden, vannbehandlingen og vanndistribusjonen.

Aktuelle hendelser er at vannforsyningen i hele eller deler av leveranseområdet stanser opp eller at drikkevannet kan bli forgiftet eller forurenset.

Sannsynlighet og konsekvens for slike hendelser vurderes ut fra tre hendelsestyper30:

• Naturhendelser

• Andre utilsiktede hendelser (ulykker m.m.)

• Tilsiktede hendelser

Vurderingen av sannsynlighet baserer seg på ulike rapporter og statistikker der de finnes. Dette er ikke sannsynlighet i statistisk forstand, men må ses på som kunnskapsbasert sannsynlighet. Konsekvensene av uønskede hendelser vurderes etter hva slags virkning de har på viktige samfunnsverdier som for eksempel liv og helse31.

For risikovurderingen er det nødvendig med kunnskap både om hendelsen som inntreffer og sårbarheten ved systemet. Kilder til sårbarhet kan være flere, deriblant avhengigheter mellom kritiske funksjoner, manglende oversikt, utilstrekkelige barrierer og mangel på ekstraløsninger (redundans).

5.2.2.1 Sårbarhet i vannforsyningen

Klimaendringer, økt reisevirksomhet, befolkningsvekst og sentralisering utsetter vannkilder og ledningsnett for fare for forurensning og kan føre til knapphet på vann til befolkningen. Økt bruk av IKT i driften av vannforsyningen kan også gi økt sårbarhet.

Gjennomsnittsalderen for det kommunale vannledningsnettet er 34 år. Mye av drikkevannet som produseres, forsvinner i grunnen som lekkasjer. Lekkasjeprosenten varierer fra under 10 i de beste kommunene til over 60 i de dårligst stilte32. I Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen Mestring og muligheter, slås det fast at Norge har et av de dårligste vann- og avløpsnettene i Europa. Anslagsvis 30 til 40 pst. av det rensede drikkevannet tapes på grunn av lekkasjer i ledningsnettet. Tilsvarende tap i Danmark, Finland og Sverige er i størrelsesorden 7–16 pst.

Figuren over viser fornyelsesbehovet per år fram til 2035 for det offentlig eide vannledningsnettet. Fornyelsestakten har vært lavere enn behovet. I gjennomsnitt fornyes bare 0,5–0,6. pst. av ledningsnettet hvert år. Manglende fornying har medført et etterslep i årene 1990 til 2012 på 843 km vannledning. Fram mot 2030 vil etterslepet fortsette å øke dersom vedlikeholdstakten ikke tar seg opp. Folkehelseinstituttet og Mattilsynet har anslått det samlede kommunale investeringsbehovet i ledningsnettet for drikkevann til om lag 2 mrd. kroner årlig. Enkelte vannverk vil ha vanskeligheter med å gjennomføre forbedringer uten en betydelig økning av gebyrene, som følge av spredt befolkning, store avstander og manglende vannfaglig kompetanse33. Mangelen på mannskap og kompetanse er en faktor som kan forhindre at vedlikeholdet skjer i ønsket takt, slik det påpekes i en rapport fra Rådgivende ingeniørers forening.

Vannforsyningen er avhengig av strømtilførsel. Strømbrudd som varer lengre enn tiden det tar å bruke opp vannet i høydebassenger vil få konsekvenser for vannforsyningen. En del vannverk har anskaffet nødstrømsaggregat, men det kan være svært krevende å opprettholde vannforsyning i hele distribusjonssystemet over tid uten strømtilførsel.

Vannbehandlingsanlegg er tradisjonelt preget av lite avansert teknologi. De fleste anlegg er desentraliserte og flere har lukkede prosessnett.

DSB skriver i delrapport til Nasjonalt risikobilde 2014 at bortfall av elektronisk kommunikasjon, gitt det analyserte scenariet, i liten grad vil påvirke vannforsyningen. Både vannbehandling og renseanlegg vil kunne gå som normalt, forutsatt at det er lukkede prosessnett, med enkelte manuelle prosedyrer34.

Store, teknisk avanserte vannbehandlingsanlegg er som regel mer avhengige av elektroniske styringssystemer og kan ikke lenger drives med manuelle prosedyrer. NSM skriver i sin årlige rapport Risiko 2015 at det er avdekket alvorlige sårbarheter i norsk vannforsyning i 2014, og at sårbarheten i verste fall kan gi uvedkommende mulighet til å lamme vannforsyningen35.

Mattilsynets nasjonale tilsynsprosjekt i 2012, med fokus på ledningsnett, viste at to tredjedeler av vannverkene fikk varsel om vedtak fordi de ikke etterlevde gjeldende regelverket i nødvendig grad. 45 pst. fikk varsel om vedtak for manglende etterlevelse av krav for å hindre innsug og tilbakeslag, 36 pst. om manglende beredskapsplaner ved ledningsnettene og 29 pst. for manglende internkontroll36. Ifølge Mattilsynets årsrapport fra 2014 har den generelle regelverksetterlevelsen på vannområdet bedret seg fra 2012 til 2014.

5.2.2.2 Naturhendelser

Økt årlig middeltemperatur, kraftigere nedbør og vind samt hyppigere fryse/tine-episoder kan gi betydelige utfordringer for drikkevannsforsyningen. Økt erosjon og næringsavrenning fra jordbruksområder, spesielt vinterstid, kan gi økt oppblomstring av giftproduserende blågrønnalger. Dersom nedbørsfeltet inneholder miljøgifter, vil mer ekstremvær og oversvømmelser øke sannsynligheten for at miljøgifter havner i drikkevannskilden.

Ekstremvær kan forårsake ledningsbrudd grunnet frost eller flom som gir utgraving og ras. Sikkerhetsbarrierer kan svikte, vannbehandlingsanlegg bli overbelastet og effektiv desinfeksjon forhindret. Flommen i Hardanger og Sogn i oktober 2014 førte til at flere vannverk måtte sende ut varsel om å koke vannet37. Alvorlige flommer, som ekstremflommen på Østlandet i 1995, kan medføre omfattende skader for vannverk tilknyttet vassdrag. Vannforsyningen til store regioner kan rammes.

HOD vurderer det som meget sannsynlig at vannforsyningen kan rammes med alvorlige konsekvenser. Klimaendringer og naturskader kan i kombinasjon med et aldrende ledningsnett føre til økt forurensning. Spredning av sykdomsfremkallende mikroorganismer gjennom vannforsyningen er en fryktet hendelse.

Hvor mange som smittes gjennom drikkevann er usikkert. System for utbruddsvarsling (Vesuv) ble etablert i 2005 av Folkehelseinstituttet og Mattilsynet. Utbruddsovervåkingssystemet registrerer smittekilden (se figur nedenfor). Tallene omfatter kun de som går til lege. Antallet tilfeller vannbårne infeksjoner anses å være kraftig underrapportert. Studier i utlandet overført til Norge tilsier at forurensning i drikkevannssystemet utgjør 225 000 til 400 000 tapte arbeidsdager per år. De samfunnsøkonomiske kostnadsestimater anslås å være mellom 550–975 mill. kroner per år. Estimatene er usikre. Det er behov for å øke kunnskapsgrunnlaget om forekomst av vannbåren sykdom, sykdomsbyrden knyttet til dette og de sosioøkonomiske konsekvensene av slik sykdom.

Kilde: Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet mottok mellom 1988 og 2014 104 varsler om mistenkte eller bekreftede vannbårne sykdomsutbrudd i Norge. Totalt ble det registrert nær 20 000 syke i forbindelse med disse utbruddene. Antall syke i hvert utbrudd varierte mye. 80 pst. av utbruddene var små med færre enn 100 rapporterte syke. Fire utbrudd hadde mer enn 1 000 rapportert syke. Det reelle antallet som blir syke av drikkevannet, er langt høyere grunnet underrapportering. Spredte sykdomstilfeller blir ikke oppdaget. Det største utbruddet var i Bergen i 2004 med 6 000 rapporterte syke. Sannsynlig årsak var forurensning av råvannskilden fra utette avløpsledninger i bebyggelsen nær drikkevannsinntaket. Vannet ble desinfisert med klor, som ikke dreper parasitter.

Langvarig bortfall av vannleveranser, for eksempel som følge av naturhendelser, vil gi alvorlige konsekvenser og, i verste fall, omfattende konsekvenser for liv og helse, særlig for sårbare grupper. Konsekvensene er verst hvis de største byene rammes. Ved mangel på vann til sanitære formål vil blant annet toaletter ikke kunne benyttes. Det vil få økonomiske konsekvenser fordi mange virksomheter må holde stengt. Mangel på vann til brannslukking kan få svært store konsekvenser i en krisesituasjon med brann.

5.2.2.3 Andre utilsiktede hendelser

Lekkasje fra tanker med kjemikalier, ulykker på vei og jernbane, brann på næringsområder og radioaktivt nedfall er andre farer for drikkevannsforsyningen. Uhell i virksomheter som håndterer farlige stoffer og hendelser ved transport av farlig gods på vei er relativt få pr. år. Sannsynligheten for at vannforsyningssystem tilføres kjemikalier i mengder som medfører akutt sykdom eller død er liten, men kan ikke utelukkes. Konsekvensene av en eventuell stopp eller annen svikt i vannforsyningen etter et alvorlig uhell vurderes å kunne bli store, avhengig av hvor store deler av vannforsyningen som rammes og varigheten av situasjonen.

Det finnes eksempler på at branner i Norge har medført alvorlig forurensning av vassdrag, f.eks. brannen i elektronikkavfall ved gjenvinningsbedriften Revac AS i Vestfold sommeren 201438.

I forbindelse med drift av ledningsnettet kan det forholdsvis hyppig oppstå mindre forurensninger ved svikt i eller mangelfulle rutiner ved for eksempel reparasjoner. Det kan også dreie seg om strømbrudd, kritisk ledningsbrudd, forurenset innsug eller svikt i desinfisering. Generelt antas det at sannsynligheten blir større for at dette skjer ved økt aldring av ledningsnettet, men at konsekvensen er forholdsvis begrenset. Risikoen øker dersom vannverket/kommunen mangler rutiner, kompetanse eller oversikt over ledningsnettets status.

5.2.2.4 Tilsiktede hendelser

I rapporten Et felles løft fra Ekspertgruppen for forsvar av Norge går det fram at rammebetingelsene for norsk sikkerhetspolitikk har endret seg vesentlig på kort tid. Ved en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon som involverer Norge kan det ikke utelukkes at vannbehandlingsanlegg rammes, som indirekte skade eller som et mål i seg selv. Det kan dreie seg om fysiske angrep eller angrep rettet mot IKT-systemer, med sikte på å ramme funksjoner av særlig betydning for forsvar og sivil krisehåndtering.

PST forventer at de negative utviklingstrekkene vil være dominerende. Eventuelle terroraksjoner forventes i hovedsak utført ved bruk av enkle midler og metoder rettet mot det som anses som symbolmål for ekstremistene39.

Terrorhandlinger rettet spesifikt mot vannforsyningsanlegg har historisk sett vært få. Etter det man kjenner til finnes ingen konkrete koblinger mellom ekstremistmiljøer i Norge og forsøk på anslag mot vannforsyningen40. Det er ikke nye opplysninger som tilsier en økt trussel mot vannforsyningen fra terrorister41.

Forurensning av større vannkilder med biologiske, kjemiske eller radioaktive farlige stoffer vil kunne gi svært alvorlige konsekvenser. Sannsynligheten for at målrettede sabotasjeaksjoner skulle forårsake slik forurensing, er imidlertid liten. Målrettede angrep mot vannkilder vil kreve stor ekspertise, være vanskelig å utføre og fortynningseffekter og strømningsforhold gjør at ønsket effekt er svært usikker. Aksjoner vil kreve store mengder av det aktuelle stoffet. Mer avgrensede sabotasjehandlinger mot deler av et vannforsyningssystem vil også kunne gjøre betydelig skade og kan ikke utelukkes.

Økende avhengighet av IKT-styring vil i seg selv kunne øke sannsynligheten for IKT-angrep. En slik hendelse kan i verste fall gi uvedkommende mulighet til å lamme vannforsyningen42. Dette forutsetter at drifts- og styringssystemene har en stor grad av IKT-styring. I verste fall kan IKT-angrep gi avbrudd i vannforsyningen i lengre tid. De direkte konsekvenser vil avhenge av antallet sårbare abonnenter, beredskapsopplegget ved vannverket og tiden det tar å gjenopprette normal vannforsyning. Vurderinger som er gjort av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), basert på analyser gjort i et større norsk vannverk, tyder imidlertid på at kompromittering av IKT-systemer gir begrenset fare for liv og helse eller omfattende brudd på leveringssikkerheten.

Risikoen ved IKT-hendelser i vannforsyningen vil øke dersom IKT i framtiden blir viktigere i styringen av virksomheten. Et vannverk vil få stort tap av tillit og omdømme dersom en alvorlig IKT-hendelse gjør leveranse, styring og drift utfordrende i en lengre periode.

Mattilsynet har gjennomført en spørreundersøkelse om fysisk sikring og informasjonssikkerhet ved ca. 440 vannverk som leverer vann til mer enn 500 personer. Resultatene fra undersøkelsen viser at det er store forskjeller og gjennomgående for lite bevissthet ved vannverkene om temaene.

5.2.2.5 Om indirekte konsekvenser

Bortfall eller svikt i vannleveranse kan gi følgehendelser og indirekte skader, uavhengig av hva som utløser svikten.

Drikkevann er avgjørende for liv og helse, næringslivet og for virksomheter med kritiske samfunnsfunksjoner43. Vannbåren sykdom vil også ramme helsepersonell og andre med samfunnskritiske funksjoner. Alvorlig sykdomsutbrudd kan medføre redusert behandlingskapasitet i helsevesenet.

For enkelte næringsdrivende vil bortfall av vann medføre tap av inntekt eller påført skade (vann til kjølingsanlegg). Manglende vannforsyning kan medføre tap av liv, for eksempel ved manglende tilgang til slukkevann til brann.

Vannmangel, skaper raskt kritiske sanitærforhold, som kan innebære rask stengning av skoler og arbeidsplasser.

Omsorgssektoren som sykehjem og sykehus anses særlig sårbar for svikt i tilførsel av rent vann.

5.2.3 Oppsummering av risikovurderingen

Den største risikoen i vannforsyningen i Norge ligger etter HODs vurdering i en utvikling der det innen få år vil være et stort utskiftings- og vedlikeholdsbehov. Et akselererende forfall kan gi utslag i økt forurensning og forekomst av vannbårne sykdommer som følge av ledningsbrudd og innsug på ledningsnettet. Forfallet kan gi alvorlige konsekvenser for liv, helse og næringsliv. Aldring og lekkasjer påvirker sårbarheten. Sannsynligheten for feil i ledningsnettet øker med alderen. Det vil også bidra til å forverre situasjonen ved andre utløsende hendelser, som naturhendelser. Naturhendelser antas å øke i omfang og alvorlighet og kan ramme vannforsyningen, selv om det er mangel på kunnskap om hvor store konsekvenser det får for vannforsyningen.

Risikoen ved tilsiktede hendelser vurderes generelt som lav. Økt bruk av IKT kan imidlertid gi økt sårbarhet. Vann har stor betydning, for liv, helse og næringsliv. Brudd og forstyrrelser vil i verste fall få konsekvenser for nasjonal sikkerhet.

Innen vannforsyning er det stor oppmerksomhet om helse, leveransesikkerhet og beredskap og det vil som regel være gode muligheter for å håndtere hendelser. Drikkevannsforskriften har krav om beredskapsplaner med informasjon til befolkningen og muligheten for reservevann og nødvannforsyning. Grad av oppfølging av regelverket varierer imidlertid mellom kommunene.

Samfunnsfunksjoner som helse- og omsorgstjenester, herunder sykehus, og brannvesen er svært avhengig av vann. Vannmangel kan i verste fall forårsake tap av liv og helse. Vann har stor betydning for deler av industrien og landbruk. Manglende vanntilførsel over lang tid kan føre til økonomisk tap for næringsliv som er kritisk avhengig av rent vann.

5.2.4 Mål og igangsatte tiltak

Regjeringen vedtok 22. mai 2014 nasjonale mål under «Protokoll for vann og helse» (vannprotokollen)44. Tre av målene er særlig aktuelle for samfunnssikkerheten. Dette gjelder mål for kvaliteten på drikkevannet som når forbrukerne, reduksjon av omfanget av utbrudd og vannbårne sykdommer og funksjonssikkerheten av vann- og avløpsnettet.

I Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen, Mestring og muligheter er de nasjonale målene under vannprotokollen omtalt. Regjeringen vil:

• Følge opp de norske målene fastsatt under vannprotokollen

• Gjennomgå lovgivningen på drikkevannsområdet for å møte framtidens utfordringer

• Utvikle Kommunehelsa statistikkbank for å gi bedre status om kommunenes drikkevann

Det går fram av måldokumentet under vannprotokollen at «Ikke-planlagte avbrudd i vannforsyningen bør være mindre enn 0,5 time i snitt per innbygger per år, og at lekkasje fra det enkelte ledningsnett skal være mindre enn 25 pst. pst. innen 2020»».

Det gis eksempler på flere tiltak for å nå målene, blant annet:

• Revisjon av drikkevannsforskriften med sikte på å tydeliggjøre krav

• Utbedre forhold som medfører redusert kvalitet på drikkevannet

• Strengere bruk av dagens virkemidler i forbindelse med tilsyn

• Beskytte drikkevannskildene mot tilførsel av forurensninger

• Styrke de hygieniske barrierene i vannforsyningssystemet, samt ha bedre rutiner for drift og vedlikehold av vannbehandlingsanlegg og ledningsnett

• Øke utbedringstakten for det dårlige ledningsnettet til gjennomsnittlig 2 pst. årlig på nasjonalt nivå frem til 2035

• Utbedre forhold som medfører redusert forsyningssikkerhet

• Gjennomføre en vurdering av hva som er nødvendig sikkerhetsnivå og akseptabel sårbarhet for vannverk

• Koordinerte beredskapsøvelser.

Målene etter vannprotokollen omfatter både vann- og avløpsområdet. HOD har i samarbeid med Mattilsynet og Folkehelseinstituttet utarbeidet en gjennomføringsplan for å følge opp målene innen sitt område.

HOD vil gjennomgå regelverket om drikkevann og vannforsyning, bl. a. for å få mer presise krav til forebyggende sikring, beredskap og vedlikehold av ledningsnettet. Det tas sikte på at ny forskrift tilpasses endringene som situasjonen på vannområdet krever og nye endringer i EUs regelverk om vannforsyning. Ny forskrift vil bli sendt på høring i 2015.

De viktigste tiltakene for å styrke vannverksberedskapen er økt fornyelse og vedlikehold av særlig ledningsnettet og at vannverkene etterlever kravene i regelverket. Spesielt viktig er bestemmelsene om krav til leveringssikkerhet, forebyggende sikring og beredskap. I veiledning om sikkerhet og beredskap i vannforsyningen beskriver Mattilsynet inngående metodikk for risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplaner. Veilederen gir anbefalinger om å ha oversikt over sårbare abonnenter, nødvannforsyning i løpet av 24 timer og doble løsninger på kritiske systemer. Mattilsynet anbefaler at vannverkseier skal legge til rette for å klare seg uten strøm i tre dager, sikre informasjon og ha tilbakestrømningsvern45.

Kommunenes ansvar for beredskap er tydeliggjort i sivilbeskyttelsesloven ved krav om helhetlig risiko og sårbarhetsanalyse. Kommunene skal videre sørge for tilstrekkelig vannforsyning i tettbygd strøk for å dekke brannvesenets behov for slokkevann. Ved planlegging av utbygging må vannforsyningens kapasitet vurderes.

5.2.5 Tiltak til videre oppfølging

Den største risikoen i vannsektoren er knyttet til liv- og helseproblematikk i forbindelse med et aldrende ledningsnett og brudd og forurensning som følge av dette. Risikoen samsvarer godt med de mål og tiltak som er satt opp for vannforsyningen. To av målene går direkte på å heve kvaliteten på drikkevannet og redusere forurensninger. Tiltakene under disse målene rettes mot behovet for store investeringer i ledningsnettet for å sikre fornyelse og motvirke forfallsutviklingen. Dette vil redusere lekkasjer og antall hendelser med svikt i forsyningen og er gode forebyggende tiltak. En forutsetning er at tiltakene gjennomføres som planlagt. Vedlikeholdet i kommunene varierer og den gjennomsnittlige utskiftingsgraden er vesentlig lavere enn målet om 2 pst. ledningsfornyelse.

Risikoen ved tilsiktede hendelser ved vannforsyningssystemer vurderes imidlertid som liten. Trussel- og sårbarhetsbildet er under utvikling. Innføring av ny teknologi kan gi nye sårbarheter. FFI vurderer at vannverk som et minimum bør øke den tekniske IKT-sikkerhetskompetansen i etaten og ha fokus på å redusere tilgangsmuligheter og mulighetene for ondsinnet styring av fysiske prosesser. Tiltakene må balanseres opp mot arbeid med fysisk sikkerhet, slik at både IKT-systemene og det fysiske systemet blir tilført tilstrekkelig med sikkerhet. Slik vil det samlet sett redusere sannsynligheten for svikt i vannforsyningen.

Det må arbeides for økt bevissthet om fysisk sikring og informasjonssikkerhet i vannsektoren. Det er behov for veiledning om sikkerhetsspørsmål, og ev. fare for tilsiktede hendelser, overfor de vannverk der det særlig er behov. ROS-analyser bør brukes aktivt for å få oversikt over omfanget av sårbare abonnenter og mottakere av vann som har viktige samfunnsfunksjoner. Det bør sørges for tilpassede tiltak i de vannverk og de deler av nettet som er mest utsatt.

Det vil sjelden være ønskelig eller mulig å iverksette tiltak som eliminerer enhver form for risiko. Akseptabel restrisiko må veies opp mot andre viktige hensyn der også samfunnsøkonomiske hensyn vil være relevant. Det er derfor en forutsetning at det foreligger gode beredskapsplaner og systemer og rutiner for krisehåndtering, gjenopprettelse og læring av hendelser.

HOD og JD er enige om følgende aktuelle tiltak i det videre arbeidet i sektoren med å forbedre robustheten i vannforsyningen:

• Stille tydeligere krav i ny drikkevannsforskrift om:

  • vedlikehold

  • forebyggende sikring (herunder krav til IKT-sikkerhet)

  • beredskap

  • kommunenes plikt til å ha oversikt over vannforsyningen i kommunene

  • vannverkenes plikt til å ha tilgjengelig informasjon til forbrukerne

  • bedret vannkvalitet og kontroll med små vannverk.

• Påse at gjennomføringsplanen for å nå målene for vann og helse følges, og at vedlikehold av ledningsnett og IKT-sikkerhet inngår i Mattilsynets grunnlag for utøvelse av risikobasert tilsyn.

• Basere innsatsen innen fornyelse og innretning av sikkerhets- og beredskapsarbeid på risikovurderinger med et helhetlig samfunnssikkerhetsperspektiv.

• Arbeide for å få mer kunnskap innen vannsektoren, blant annet om sammenhengen mellom ekstrem nedbør og drikkevannsbåren sykdom og bedre kunnskap om omfanget av og mulige årsaker til drikkevannsbåren sykdom, og de sosioøkonomiske konsekvensene av slik sykdom.

• FoU om IKT-sikkerhet knyttet til automatiserte prosesskontrollsystemer og nasjonal kritisk infrastrukturs sårbarhet i et nettverksbasert samfunn bør inkludere vannforsyning.

• Øke samarbeidet mellom fag-, sikkerhets- og beredskapsmyndigheter, og bransjeorganisasjonen Norsk Vann, om å utarbeide tilpasset og helhetlig veiledning til kommunale og private vannverkseiere om risikovurdering, prioritering og oppfølging i arbeidet med vedlikehold, beredskaps- og sikkerhetsarbeid.

• Utvikle sterkere kompetansemiljøer lokalt. Færre og større kommuner vil kunne medføre større fagmiljøer innen vann og avløp. En nasjonal krisestøtteenhet innen vannforsyning, som kan bistå lokale aktører i krisesituasjoner, er under vurdering.

• Øke bevissthet i kommunene om egen status på vannområdet. Vannverksdata vil bli innarbeidet i kommuneprofilene som Folkehelseinstituttet utarbeider.

• Økt bevissthet i enkelte samfunnsfunksjoner og næringsvirksomheter, som f.eks. sykehus og brannvesen, om avhengighet av vann og arbeid for å redusere risiko.

6 Likestilling

Nedenfor følger en omtale av arbeidet med likestilling i departementet og likestilling i Justis- og beredskapsdepartementets underliggende og tilknyttede etater. Det vises også til virksomhetenes årsrapporter.

6.1 Domstoladministrasjonen (DA) og domstolene

Det er overvekt av kvinnelige ansatte i Domstoladministrasjonen (DA) og domstolene. Dette skyldes i hovedsak at kvinner er overrepresentert i saksbehandlerstillinger, som utgjør om lag halvparten av det totale antallet medarbeidere i domstolene. Turnoveren i administrative stillinger i domstolene er relativt lav. Endring i kjønnsfordeling vil derfor ta tid, uavhengig av hvilke tiltak som iverksettes. Domstolene har fokus på balansert kjønnsfordeling i arbeidet med rekrutterings- og personalpolitikk. Dette gjelder både saksbehandler- og dommerfullmektigstillinger, kvinner til dommerstillinger og flere kvinnelige ledere. Innstillingsrådet for dommere praktiserer moderat kjønnskvotering.

Det er iverksatt en rekke tiltak for å bedre arbeidssituasjonen for medarbeidere som av helsemessige årsaker har behov for tilpasninger. Det fokuseres på god seniorpolitikk i domstolene. Det er få ansatte med innvandrerbakgrunn i domstolene.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn må sees i sammenheng med at kvinner er overrepresentert i saksbehandlerstillinger, og menn i dommerstillinger som er vesentlig høyere lønnet.

I 2014 hadde 3,7 pst. av ansatte i retts- og fengselsvesenet innvandrerbakgrunn, en nedgang fra 3,8 pst. i 2013. Dette utgjorde 291 personer. Av disse var 146 menn og 145 kvinner. 97 av de ansatte i retts- og fengselsvesenet hadde bakgrunn fra Asia, 24 fra Afrika og 88 fra Øst-Europa. Totalt sett har andelen innvandrere økt siden 2006, da 1,9 pst. av de ansatte hadde innvandrerbakgrunn. 26 pst. (75 personer) av de ansatte med innvandrerbakgrunn i retts- og fengselsvesenet er ansatt i rettsvesenet.

6.2 Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Kvinner utgjør i overkant av 70 pst. av kommisjonenes sekretariat. Samtlige lederposisjoner var besatt av kvinner, og statens målsetting om 40 pst. kvinner i lederposisjoner er således overoppfylt. I 2014 er lønnsforskjellene mer utjevnet, og kvinner tjener noe mer enn menn. I virksomheter med få ansatte gir relativt små lønnsendringer store utslag.

6.3 Kontoret for voldsoffererstatning

Kontoret for voldsoffererstatning har en overvekt av kvinnelige ansatte, og kontoret ledes av en kvinne. Ledergruppen består av to kvinner og to menn. Den lave andelen mannlig ansatte skyldes i all hovedsak få kvalifiserte mannlige søkere til ledige saksbehandlerstillinger. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn skyldes i all hovedsak at det er færre menn på konsulentnivå.

6.4 Sekretariatet for konfliktrådene

Kvinner er overrepresentert blant de ansatte i Sekretariatet for konfliktrådene (SfK). Sekretariatet ledes av en mannlig direktør, mens assisterende direktør er kvinne. 13 av 22 konfliktrådsledere er kvinner. SfK har som mål å ha et inkluderende arbeidsliv der medarbeiderne skal gjenspeile mangfold i befolkningen og ha en variert erfaringsbakgrunn med hensyn til kjønn, nedsatt funksjonsevne og etnisk bakgrunn. Dette gjenspeiles i virksomhetenes stillingsannonser.

6.5 Spesialenheten for politisaker

Det er overvekt av kvinner blant de fast ansatte i Spesialenheten for politisaker. Av ansatte på verv er det klar overvekt av menn. Kvinner utgjør 60 pst. av ledergruppen. Spesialenheten har som mål å ha et inkluderende arbeidsliv der medarbeiderne skal gjenspeile mangfold i befolkningen og ha en variert erfaringsbakgrunn med hensyn til kjønn, nedsatt funksjonsevne og etnisk bakgrunn. Dette gjenspeiles i virksomhetenes stillingsannonser. Lønnsforskjellene mellom menn og kvinner har økt noe i 2014.

6.6 Statens sivilrettsforvaltning

Om lag 70 pst. av de ansatte i Statens sivilrettsforvaltning (SRF) er kvinner. Virksomheten ledes av en kvinne og assisterende direktør er mann. SRF har som mål å ha et inkluderende arbeidsliv der medarbeiderne skal gjenspeile mangfold i befolkningen og ha en variert erfaringsbakgrunn med hensyn til kjønn, alder, nedsatt funksjonsevne og etnisk bakgrunn. Disse forholdene vektlegges i virksomhetens rekrutteringsprosesser og gjenspeiles i også i stillingsannonser.

6.7 Kriminalomsorgen

Kjønnsfordelingen i kriminalomsorgen viser 45 pst. kvinner og 55 pst. menn i 2014. Dette er samme nivå som i 2013. Det er en større andel kvinner som jobber deltid sammenliknet med menn. Andelen deltidsansatte utgjør ca. 10 pst. av de tilsatte. Det er noen færre kvinner enn menn tilsatt i midlertidige stillinger.

Kvinners andel av gjennomsnittlig månedslønn er om lag 95 pst. av menns lønn.

Av opptak på 175 aspiranter ved Kriminalomsorgens utdanningssenter i 2014 var 48 pst. kvinner. Dette er den samme andelen som i 2013. Kriminalomsorgsdirektoratet er tilfreds med en så vidt høy andel kvinnelige aspiranter.

I 2014 hadde 3,8 pst. av de ansatte i kriminalomsorgen innvandrerbakgrunn, som i 2013. Dette utgjorde 216 personer. Av disse var 122 menn og 94 kvinner. 61 av de ansatte hadde bakgrunn fra Asia, 19 fra Afrika, mens 66 hadde bakgrunn fra Øst-Europa. 74 pst. av de ansatte med innvandrerbakgrunn i retts- og fengselsvesenet er ansatt i kriminalomsorgen.

Likeverdig straffegjennomføring for kvinner og menn

Det er et mål at kvinner og menn skal ha likeverdige forhold både innholdmessig og materielt under straffegjennomføring. Kvinner skal som hovedregel gjennomføre straff i egne fengsler. Dersom kvinner skal gjennomføre straff i fengsler med mannlige innsatte, skal det skje i særskilte skjermede avdelinger med tilrettelagt tilbud. Kriminalomsorgen har tre fengsler med bare kvinnelige innsatte, Bredtveit, Sandefjord og Ravneberget fengsler med til sammen 117 plasser. I tillegg tar enkelte andre fengsler imot kvinnelige innsatte i kortere eller lengre perioder. I første halvår 2015 var det i gjennomsnitt 203 kvinner i fengsel.

Kvinnelige innsatte og domfelte har flere helse- og levekårsproblemer enn menn. Som grunnlag for Kriminalomsorgens videre arbeid med å bedre soningsforholdene for kvinnelige innsatte, har en arbeidsgruppe i januar 2015 avgitt rapport til Kriminalomsorgsdirektoratet hvor hovedutfordringene for kriminalomsorgen i forhold til å sikre likeverdig og tilrettelagt varetekt og straffegjennomføring for kvinner er kartlagt. I kartleggingsarbeidet har det særlig blitt sett på temaer som helse (fysisk, psykisk, rus), utdanning, arbeidserfaring/ annen erfaring, omsorg for egne barn, sikkerhet og kriminalitet. Videre har arbeidsgruppen fremmet forslag til tiltak for å sikre likeverdige forhold for kvinner og menn under kriminalomsorgens ansvar. Arbeidsgruppens rapport har vært på høring. På bakgrunn av rapporten og høringen vil Kriminalomsorgsdirektoratet utarbeide en strategi for videre arbeid.

6.8 Likestilling hos Sysselmannen

Med så lavt antall ansatte som hos Sysselmannen på Svalbard gjør små endringer store prosentvise utslag. Andelen kvinner i ledergruppen har holdt seg på 20 pst. i flere år. Ved rekruttering i disse stillingene oppfordres spesielt kvinner om å søke.

Når det gjelder lønn var gjennomsnittslønnen for kvinner 87 pst. av gjennomsnittslønnen for menn. Hovedårsaken til denne forskjellen er den skjeve kjønnsbalansen i ledergruppen.

6.9 Hovedredningssentralen (HRS)

Fem av seks ledere ved de to Hovedredningssentralene var ved utgangen av 2014 menn.

Ved nyrekruttering oppfordres alltid kvalifiserte kandidater med ulik utdanning samt arbeids- og livserfaring til å søke stillingen. Det gjennomføres imidlertid ingen form for kvotering. Til stillingene som redningsleder er det et krav om såkalt operativ erfaring. Dette innebærer at kandidatene ofte komme fra mannsdominerte yrker som Forsvaret, politiet eller sivil luft- og sjøfart.

HRS har en forventning om at andelen kvalifiserte kvinnelige søkere vil øke i takt med at kvinneandelen øker blant disse yrkesgruppene.

Pr 31. desember 2014 var fire av 36 redningsledere ved de to Hovedredningssentralene kvinner.

Personellet lønnes likt i den enkelte stilling uavhengig av kjønn eller bakgrunn. Derfor jobbes det ikke aktivt med å jevne ut forskjeller mellom kjønnene. Det er viktig å nevne at Hovedredningssentralens lavest lønnede stillinger (konsulentstillingene) kun er besatt av kvinner.

6.10 Likestilling internt i Justis- og beredskapsdepartementet

Kvinner utgjør 62 pst. av de ansatte i departementet. Andelen menn har økt noe de siste tre årene.

Kvinneandelen i øverste ledersegment var 36 pst. i 2014 mot 45 pst. i 2013. Gjennomsnittslønnen er noe høyere for menn enn for kvinner på dette nivået. Blant mellomlederne er 57 pst. kvinner, uendret fra 2013. Det er ingen forskjell på lønnsnivået mellom kvinner og menn på dette nivået.

Antallet kvinner blant fag- og underdirektører, prosjektledere, spesialrådgivere, direktører, lovrådgivere og internasjonale rådgivere fortsetter å stige fra 42 pst. i 2013 til 47 pst. i 2014. Lønnsnivået er noe høyere for kvinner i denne kategorien.

Det er flere kvinner blant seniorrådgivere, rådgivere og førstekonsulenter. Blant seniorrådgivere har kvinneandelen økt fra 58 pst. i 2013 til 62 pst. i 2014. For rådgivere er økningen fra 68 pst. i 2013 til 71 pst. i 2014. For førstekonsulenter er andel menn økt fra 27 pst. i 2013 til 36 pst. i 2014. Mannlige seniorrådgivere tjener fremdeles noe mer enn kvinnelige. For rådgivere og førstekonsulenter er det ingen lønnsforskjeller. I de ulike konsulentstillingene er kvinner i klart flertall.

Flere kvinner enn menn jobber deltid. Søknader om deltid er i stor grad knyttet til omsorgspermisjoner.

Legemeldt sykefravær for kvinner er noe høyere enn for menn. Det har vært en liten økning i sykefraværet for begge kjønn.

Justis- og beredskapsdepartementet har få ansatte med innvandrerbakgrunn og få ansatte med nedsatt funksjonsevne. I 2014 var det svært få søkere som ba om å bli vurdert på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne. 10 pst. av søkerne ba om å bli vurdert på bakgrunn av innvandrerbakgrunn.

Departementet har innført en mer strukturert og kompetansebasert rekrutteringsprosess gjennom å synliggjøre regelverk og å avholde opplæring i kurs og seleksjon for ledere. Gjennom dette arbeidet er det etablert økt oppmerksomhet knyttet til holdninger og mulige barrierer i rekruttering for søkere med innvandrerbakgrunn eller nedsatt funksjonsevne.

Det er i 2014 utarbeidet en IA mål- og aktivitetsplan med resultatmål og aktiviteter for de tre delmålene i IA-avtalen for perioden 2015–2017. Departementet har i 2014 hatt to IA-plasser med ytelser fra NAV.

Det er innført ny lønnspolitikk i 2014 med mål om at departementet ikke skal ha ubegrunnede lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. For å sikre dette har departementet oppmerksomhet på eventuelle lønnsforskjeller ved ansettelser og ved lokale forhandlinger.

Departementet vil fortsatt ha oppmerksomhet på strukturerte rekrutteringsprosesser som bevisstgjør holdninger til søkere med innvandrerbakgrunn eller nedsatt funksjonsevne.

Ordningen med IA-plasser videreføres og departementet vil fortsette praksisen med å åpne for personer som har behov for å prøve ut sin arbeids- og funksjonsevne gjennom ytelser fra NAV.

Departementet vil i 2015 tilsette en trainee gjennom statens trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne og høyere utdanning.

6.11 Utlendingsdirektoratet (UDI)

Kjønnsfordelingen blant UDIs ansatte har over flere år vært om lag 70 pst. kvinner og 30 pst. menn. I mellomlederstillinger er kvinner i flertall.

Ved rekruttering oppfordrer UDI søkere med nedsatt funksjonsevne å opplyse om dette, med den hensikt at UDI kan benytte kvoteringsreglene som ligger i forskriften til tjenestemannsloven i tilsettingsprosessen.

UDI er med i Kommunal- og moderniseringsdepartementets forsøk med moderat kvotering av personer med innvandrerbakgrunn, og oppfordrer søkere med innvandrerbakgrunn om å opplyse om dette.

6.12 Utlendingsnemnda (UNE)

I 2012 fikk UNE sin egen personalpolitiske tiltaksplan for å fremme likeverd og mangfold på arbeidsplassen. Dokumentet er ment å bevisstgjøre alle ansatte og for å etablere mål og tiltak for det videre arbeidet. Det er i tillegg et verktøy for rapportering på området.

Kjønnsfordelingen blant UNEs ansatte har over flere år vært om lag 70 pst. kvinner og 30 pst. menn. Også blant lederne er det flertall av kvinner.

UNE har en aktiv livsfasepolitikk og følger de føringene som til enhver tid ligger i Hovedtariffavtalen. I henhold til UNEs interne livsfasepolitikk kan både medarbeidere og leder ta initiativ til en samtale rundt behov og muligheter for tilrettelegging og tilpasning.

6.13 Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB)

Andelen kvinnelige ledere i DSB utgjorde i 2014 totalt 28 pst. DSB arbeider mot å nå målet om 40 pst. kvinnelige ledere. Andelen har vært tilnærmet uendret fra 2013 til 2014. Det er stor variasjon i andel kvinnelige ledere innen de ulike stillingsgruppene, med høy kvinneandel på direktørnivå og lav kvinneandel i de tradisjonelt mannsdominerte delene av virksomheten. I 2014 var 5 av 9 ledere på direktørnivå kvinner (56 pst.), 8 av 20 avdelingsledere var kvinner (40 pst.) og 3 av 20 distriktssjefer (15 pst.) i Sivilforsvaret var kvinner. Ingen av DSBs to skoledirektører og fem regionsjefer i el-tilsynet var kvinner.

DSB jobber for å balansere kjønnssammensetningen i forbindelse med rekrutteringsprosessene. Direktoratet har ambisjon om å øke antallet kvinnelige ledere, samt få flere ansatte med nedsatt funksjonsevne i arbeid gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv.

DSB tilstreber likelønn mellom kjønnene, samt å redusere uønskede lønnsforskjeller mellom nyansatte og ansatte som har arbeidet i DSB i flere år. Likelønnsprinsippet er nedfelt i DSBs lønnspolitiske dokument.

6.14 Likestilling i politiet

Likestilling er en viktig del av politi- og lensmannsetatens personalpolitikk. Likestilling er mer enn likestilling mellom kjønnene, og for å oppnå reell likestilling er det viktig også å tenke mangfold, etnisitet, religion/livssyn og seksuell legning.

Andelen kvinnelige ledere med personalansvar i politiet var 28 pst. i 2014. Tidligere år omfattet statistikken også ledere uten personalansvar. Tallene for 2014 kan derfor ikke sammenlignes med tidligere år.

Måltallene er 20 pst. kvinnelige ledere i polititjenestemannsstillinger, 25 pst. i juriststillinger og 50 pst. i administrative stillinger innen utløpet av 2015. Andelen kvinnelige ledere i polititjenestemannsstillinger i 2014 var 16 pst., 32 pst. i juriststillinger og 58 pst. i administrative stillinger. Direktoratet vil sette nye mål for likestilling i løpet av året. Det er spesielt tjenestemannsstillingene og juriststillingene som vil være satsingsområdet.

Antall årsverk i politi- og lensmannsetaten per 1. oktober 2014 var 15 867 (kap. 440, 442 og 448). Av disse var 7 086 kvinner og 8 781 menn, en kvinneandel på 44,6 pst., en økning på 1,9 prosentpoeng sammenlignet med 2013.

Om lag 15 pst. av kvinnene og 2 pst. av mennene i politiet arbeidet deltid i 2014. For kvinner er dette en nedgang på nærmere 2 prosentpoeng sammenlignet med 2013. 6 pst. av kvinnene og 5 pst. av mennene var midlertidig ansatt i 2014.

I 2015 var det totalt 3 958 søkere med Politihøgskolen som første prioritet. Av disse ble 1 152 funnet kvalifisert for studieplass, mot 1 061 i 2014. Blant de som har fått tilbud om studieplass i 2015 utgjør kvinner 45 pst., en økning fra 2014 på 6 prosentpoeng. Målet er en kvinneandel på 40 pst.

I 2014 hadde 4,4 pst. av de ansatte i politi- og påtalemyndighet innvandrerbakgrunn, mot 4,1 pst. i 2013. Dette utgjorde 798 personer. Av disse var 369 menn og 429 kvinner. 318 av disse hadde bakgrunn fra Asia, 78 fra Afrika og 213 fra Øst-Europa. Det har vært en jevn økning i andelen ansatte med innvandrerbakgrunn fra 2005, da 2 pst. av de ansatte hadde innvandrerbakgrunn.

Gjennomsnittlig brutto månedslønn for samtlige stillingskategorier i politi- og lensmannsetaten var 38 570 kroner. Kvinners gjennomsnittlig brutto månedslønn i 2014 var 37 282 kroner, mot 39 610 kroner for menn. Tilsvarende tall per oktober 2013 var henholdsvis 35 143 kroner og 37 463 kroner.

Når utbetalt overtid og faste og variable tillegg medregnes, øker forskjellen i gjennomsnittlig månedslønn. For 2014 var forskjellen i gjennomsnittlig utbetalt månedslønn mellom kvinner og menn på om lag 8 500 kroner, mot om lag 7 000 kroner i 2013. Lønnsforskjellene kan forklares ut fra variabler som f. eks. ansiennitet og kjønnsfordeling over tid. Det er flere menn i operative stillinger hvor overtid genererer variable tillegg. Det er også flere menn i lederstillinger. Politidirektoratet vil følge lønnsutviklingen.

Politidirektoratet har som mål at sykefraværet ikke skal overstige 4,5 pst. totalt for året. Det totale sykefraværet i politiet var i 2014 på om lag 4,9 pst.

Sykefraværet er høyere for kvinner enn for menn, særlig for legemeldt sykefravær.

6.15 Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK)

Kvinner utgjør per 1. oktober 2014 41 pst. av de ansatte i DNK. På ledernivå er da tre av fem avdelingsdirektører og seks av 12 seksjonssjefer er kvinner.

Gjennomsnittslønnen for kvinner i DNK er i snitt 8 pst. lavere enn for de mannlige ansatte. DNK har fokus på å sikre at det ikke utvikler seg systematiske kjønnsforskjeller i lønnsnivået.

Ved utgangen av 2014 hadde 15 pst. av DNKs ansatte innvandrerbakgrunn. Halvparten av disse har opprinnelse utenfor Europa.

Legemeldt sykefravær er høyere for kvinner enn for menn. IA-avtalen ligger til grunn for arbeidet med sykefraværsoppfølging, med vekt på tidlig dialog og tilrettelegging.

DNK vil fortsette fokuset på strukturerte rekrutteringsprosesser som bevisstgjør holdninger til søkere med innvandrerbakgrunn eller nedsatt funksjonsevne. DNK har flere kvinner enn menn blant førstekonsulenter og rådgivere, og vil jobbe for å tiltrekke seg flere kvinner til tekniske ingeniørstillinger gjennom arbeid med utlysningstekst og målrettet utlysning. DNK fornyet sin IA-avtale i desember 2014 og har utarbeidet en handlingsplan for den neste 4-års perioden. Ny lønnspolitikk kommer i 2015 med hensikt å bedre synliggjøre prinsipper for lønnsdannelse i direktoratet og bidra til forutsigbarhet og enhetlig praksis ved lønnsplassering og endring av lønn.

7 Tekniske endringer i kontostrukturen og bruk av stikkordet kan overføres

I forbindelse med at jordskifteoverrettene innlemmes i lagmannsrettene ved ikrafttredelse av ny jordskiftelov fra 1. januar 2016, foreslås det at kap. 410 og kap. 413 slås sammen til kap. 410. Det foreslås at kap. 410 skifter navn til Domstolene. Det foreslås også at kap. 413, post 21, opprettes som ny post 22 på kap. 410, og at kap. 410, post 21 opprettholdes.

Det foreslås videre at kap. 3413 Jordskiftedomstolene slås sammen med kap. 3410 Rettsgebyr, og at kap. 3410 endrer navn til kap. 3410 Domstolene.

Det foreslås at inntektene fra EUs indre sikkerhetsfond bevilges på en ny post 08 Refusjoner fra EUs grense- og visumfond, under kap. 3440 Politidirektoratet – politi- og lensmannsetaten.

Under Justis- og beredskapsdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30–49

8 Bemanningsoversikt

9 Anmodningsvedtak

Vedtak nr. 83, 4. desember 2012

«Stortinget ber regjeringen synliggjøre hvilke vurderinger som har blitt gjort med hensyn til vedtaket som ble fattet i Prop. 65 L (2011–2012) vedrørende opprettelse av en offeromsorg.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:156 (2010–2011) og Innst. 150 S (2011–2012).

Justis- og beredskapsdepartementet forstår anmodningen slik at Stortinget ber Regjeringen synliggjøre hvilke vurderinger som er gjort i forbindelse med vedtak nr. 369 (2011–2012) punkt 5 om å vurdere å opprette en nasjonal kriminalitetsoffermyndighet, jf. Prop. 1 S (2013–2014). NKVTS leverte høsten 2013 en rapport med kartlegging av tilbudet til voldsutsatte i Norge. Justis- og beredskapsdepartementet følger opp rapporten og har opprettet et samarbeid med berørte departement om hvordan offeromsorgen best kan styrkes. Departementet vil komme tilbake til organiseringen av offeromsorgen i Prop. 1 S (2016–2017).

Vedtak nr. 417, 19. mars 2013

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i regelverket som sikrer tiltak som reduserer muligheten for å kunne opprette falsk identitet i Norge.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Prop. 7 L (2012–2013) og Innst. 245 L (2012–2013).

Det arbeides med å innføre en ny ordning med nasjonalt ID-kort i Norge. De rettslige rammene for ordningen er vedtatt ved lov 5. juni 2015 nr. 39 om nasjonalt identitetskort (ID-kortloven), jf. Prop. 66 L (2014–2015) og Innst. 243 L (2014–2015). Nasjonale ID-kort skal etter planen kunne utstedes i 2017. Det nye ID-kortet vil gi befolkningen et tilbud om et offentlig utstedt identitetsbevis som vil være like pålitelig som passet, og mer praktisk å bruke som legitimasjon. Intensjonen er at nasjonalt ID-kort på sikt også skal være et tilbud til utenlandske statsborgere med rettigheter og plikter overfor norske myndigheter. Det må imidlertid foretas en nærmere vurdering av hvilke krav som bør stilles blant annet til godtgjøring av identitet, statsborgerskap og tilknytning til Norge. ID-kortloven er derfor utformet slik at regler om utenlandske statsborgeres rett til å få nasjonalt ID-kort kan gis i forskrift når disse spørsmålene er tilstrekkelig avklart.

Det har vært nedsatt et tverrdepartementalt utvalg som har gjennomgått ID-området, og det vurderes nå hvilke mulige tiltak som skal prioriteres for oppfølging.

Ett av de regelverkstiltakene som prioriteres er departementets arbeid med å utrede muligheten for utvidet registrering av biometri i utlendingssaker. Dette reiser både juridiske, personvernmessige, organisatoriske, tekniske og økonomiske utfordringer som må vurderes.

Regjeringen vurderer også andre mindre omfattende tiltak som kan gjennomføres ved regelendringer, og vil komme tilbake til Stortinget om dette på egnet måte.

Det fremheves også at Finansdepartementet har hatt på høring forslag til justeringer i Folkeregisterloven.

Vedtak nr. 515, 6. juni 2013

«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag for å styrke Sivilombudsmannens rolle overfor forvaltningen ved å tillate at Sivilombudsmannen opptrer som hjelpeintervenient ved søksmål.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:122 S (2012–2013) og Innst. 379 S (2012–2013). Justis- og beredskapsdepartementet vil sende på høring et lovforslag om å tillate at Sivilombudsmannen opptrer som partshjelper ved søksmål. Et høringsforslag vil fortrinnsvis bli behandlet sammen med andre forslag til endringer i tvisteloven. Departementet tar sikte på høring i 2016.

Vedtak nr. 385, 3. april 2014

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff slik at straffansvar for fullbyrdede overtredelser av §§ 275, 291, 299 og 302 ikke foreldes.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:14 S (2013–2014) og Innst. 150 S (2013–2014). Vedtaket er fulgt opp i forbindelse med endringene av straffeloven 2005 § 91, som er vedtatt i forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven 2005, jf. lov 19. juni 2015 nr. 65.

Vedtak nr. 450, 10. juni 2014

«Stortinget ber regjeringen forelegge for Stortinget en redegjørelse for hvordan Norge kan bistå naboland som Libanon og Jordan med å håndtere flyktningestrømmen fra Syria, samt en vurdering av hvor mange flere syriske flyktninger Norge kan ta imot i 2014–2015.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:43 S (2013–2014) og Innst. 224 S (2013–2014).

Utenriksdepartementet har det konstitusjonelle ansvaret for å besvare spørsmålet om hvordan Norge kan bistå naboland til land med store flyktningestrømmer. Det vises til Prop. 1 S (2015–2016) for omtale av denne delen av anmodningsvedtaket. Når det gjelder vurdering av hvor mange flere syriske flyktninger Norge kan ta imot i 2014–2015 vises det til programkategori 06.90 i Prop. 1 S (2014–2015), Prop. 119 S (2014–2015) og omtale av anmodningsvedtak nr. 797.

Vedtak nr. 489, 16. juni 2014

«Stortinget ber regjeringen fremme en proposisjon til Stortinget om et nasjonalt forbud rettet mot de organiserte formene for tigging, og mot tigging som kan være knyttet til menneskehandel og annen kriminalitet. Saken må fremmes slik at et eventuelt nasjonalt forbud kan være iverksatt før sommeren 2015.»

Ved behandling av Innst. 275 L (2012–2013), Prop. 83 L (2013–2014), vedtok Stortinget 16. juni 2014 endringer i politiloven som innebar at kommunene fikk hjemmel til å fastsette i politivedtektene at tigging på offentlig sted skal være forbudt eller underlagt nærmere regulering. Stortinget fattet samtidig vedtak nr. 489. På bakgrunn av sistnevnte vedtak sendte Justis- og beredskapsdepartementet 22. januar 2015 ut høringsbrev med forslag til endring i straffeloven av 1902 og 2005. Dette forslaget ble trukket 5. februar 2015 fordi det viste seg at det ikke lenger var flertall på Stortinget for endringer i samsvar med vedtak nr. 489.

Vedtak nr. 588, 10. juni 2014

«Stortinget ber regjeringen sikre den nødvendige fremdrift i konseptvalgutredningen av grensekontrollstasjon ved Storskog i Finnmark.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 260 S (2013–2014) og Prop. 93 S (2013–2014).

Frist for konseptvalgutredningen var 1. oktober 2015. Justis- og beredskapsdepartementet vil gjennomgå utredningen med sikte på at regjeringen snarlig kan ta stilling til videre oppfølging. Justis- og beredskapsdepartementet vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Vedtak nr. 284, 12. desember 2014

«Stortinget ber regjeringen snarest og senest innen utgangen av 2015 fremme forslag om oppfølging av NOU 2003: 15 om hvordan lovbestemmelser med hjemmel administrative sanksjoner bør utformes.»

Anmodningsvedtaket er omtalt under vedtak 286.

Vedtak nr. 285, 12. desember 2014

«Stortinget ber regjeringen gå gjennom bruken av sanksjoner ved regelbrudd som følge av feil ved utfylling av skjema, hvor det ikke foreligger noen personlig vinning.»

Anmodningsvedtaket er omtalt under vedtak 286.

Vedtak nr. 286, 12. desember 2014

«Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2015 fremme forslag som innebærer at forvaltningen kan utøve et rimelig skjønn slik at sanksjonene står i et rimelig forhold til alvoret i regelbruddet.»

Angående vedtak nr. 284, 285 og 286

Stortinget har fattet tre vedtak knyttet til bruk av administrative sanksjoner med grunnlag i Dok. 8:65 S (2013–2014) og Innst. 84 S (2014–2015). Justis- og beredskapsdepartementet vil høsten 2015, i samsvar med Stortingets vedtak nr. 284 og 286, fremme forslag om oppfølgning av NOU 2003: 15. I den forbindelse vil også vedtak nr. 285 bli fulgt opp.

Vedtak nr. 418, 2. desember 2014

«Stortinget ber regjeringen utforme retningslinjer, i form av en egen ordning, som innebærer at kamptolker Forsvaret brukte i Afghanistan fra 2006 fram til november 2014, kan få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:37 S (2014–2015), Innst. 162 S (2014–2015).

Retningslinjene trådte i kraft 5. mai 2015. Av tidshensyn ble det besluttet å bruke kvoten for overføringsflyktninger til formålet fordi det da ikke ville være behov for regelverksendringer eller sikre finansiering av en ny ordning.

Per 22. september hadde Forsvarsdepartementet mottatt 67 søknader. Det kommer fortsatt inn søknader. En liten andel av søkerne har blitt avvist. Dette fordi de enten ikke var ansatt per 1. januar 2006 eller senere, ikke har vært ansatt som tolker eller ikke vært ansatt av Forsvaret eller politikontingenten i det hele tatt.

Justis- og beredskapsdepartementet leder også arbeidet med å utrede nye retningslinjer for hvordan lokalt ansatte tolker/personell skal ivaretas i forbindelse med utenlandsoperasjoner i framtiden. Arbeidet vil omhandle på hvilket grunnlag og hvordan lokalt ansatt personell eventuelt kan få komme til Norge. Dette kommer i tillegg til Forsvarets interne retningslinjer for håndtering av lokalt ansatt personell i internasjonale operasjoner, jf. vedtak nr. 419, 2. desember 2014, på Forsvarsdepartementets ansvarsområde.

Vedtak nr. 462, 17. mars 2015

«Stortinget ber regjeringen fremme sak om foreldelsesregler for forsettlige handlinger som har døden til følge.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:4 L (2014–2015) og Innst. 172 L (2014–2015).

Justis- og beredskapsdepartementet vil sende på høring et forslag til endringer i foreldelsesreglene for forsettlige handlinger med døden til følge.

Vedtak nr. 500, 14. april 2015

«Stortinget ber regjeringen i den varslede stortingsmeldingen om Svalbard komme med en plan for utviklingen av Svalbard-samfunnet, med vekt på bærekraft, miljøforskning, en forbybar energibase og nye næringsveier.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. S 215 (2014–2015).

Regjeringen arbeider for tiden med en melding til Stortinget om Svalbard. Svalbardmeldingene er helhetlige i den forstand at de tar for seg alle sider ved svalbardpolitikken og vurderer disse opp mot hovedmålene. De overordnede målene for svalbardpolitikken har ligget fast i lang tid og er: En konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevet, bevaring av ro og stabilitet i området, bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Svalbardpolitikken er kompleks og de ulike elementene henger nøye sammen. Et viktig bakteppe for meldingen regjeringen utarbeider, gjelder situasjonen i Store Norske, usikkerheten rundt kulldriftens fremtid og de konsekvenser dette har for Longyearbysamfunnet. Store Norske har hatt og har fortsatt en viktig rolle for lokalsamfunnet i Longyearbyen, og kulldriften er sammen med turisme, forskning og undervisning en av grunnpilarene for det robuste samfunnet her. Det å legge til rette for et fortsatt robust, livskraftig og skapende Longyearbysamfunn blir dermed en viktig del av meldingen. De elementer som fremgår av Stortingets anmodningsvedtak nr. 500, vil inngå som naturlige deler av den planen som dermed skal legges for den videre utvikling av Longyearbyen og Svalbardsamfunnet forøvrig.

Vedtak nr. 522, 5. mai 2015

«Stortinget ber regjeringen opprettholde dagens bevæpningspraksis med et ubevæpnet politi. Dette påvirker ikke tillatelsen til bevæpning etter våpeninstruksen i særskilte situasjoner.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:34 S (2014–2015) og Innst. 235 S (2014–2015).

Justis- og beredskapsdepartementet har gitt ny våpeninstruks for politiet den 2. juli 2015, ikrafttredende 1. april 2016. Instruksen viderefører dagens ordning med et ubevæpnet politi. Politiet kan imidlertid bevæpnes med enhåndsskytevåpen i den daglige tjenesten, når det ut fra risiko- og sårbarhetsanalyser vurdert opp mot politiets oppgaveløsning anses nødvendig for å sette politiet i stand til å kunne avverge eller stanse handlinger som vil være særlig farlig for liv og helse eller viktige samfunnsfunksjoner.

Regjeringen vil følge opp ønske om lovmessig forankring av politiets våpeninstruks, se svar på vedtak nr. 524.

Vedtak nr. 523, 5. mai 2015

«Stortinget ber regjeringen evaluere de siste måneders praksis med bevæpning.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:34 S (2014–2015) og Innst. 235 S (2014–2015).

Justis- og beredskapsdepartementet har bedt Politidirektoratet utarbeide en evalueringsrapport om den midlertidige bevæpningen som ble iverksatt 25. november 2014. Rapporten vil danne grunnlaget for regjeringens evaluering, som vil bli meddelt Stortinget på egnet måte.

Vedtak nr. 524, 5. mai 2015

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan Stortinget i større grad kan involveres når politiet bevæpnes over lengre tid, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:34 S (2014–2015) og Innst. 235 S (2014–2015).

Justis- og beredskapsministeren har orientert Stortinget særskilt om den midlertidige bevæpningen ved tre anledninger, to ganger ved orientering for Den utvidede utenriks- og forsvarskomite og sist ved redegjørelse for Stortinget i plenum 2. juni 2015. Regjeringen vil i løpet av høsten sende på høring forslag til endring i politiloven slik at våpeninstruksens bestemmelse om midlertidig bevæpning får en tydeligere formell forankring i politiloven. Det tas deretter sikte på å fremme en lovproposisjon for Stortinget.

Vedtak nr. 525, 5. mai 2015

«Stortinget ber regjeringen utrede og vurdere konsekvensene av andre risikovurderende tiltak, herunder blant annet objekt- og punktsikring.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:34 S (2014–2015) og Innst. 235 S (2014–2015).

Justis- og beredskapsdepartementet ba Politidirektoratet å utarbeide en utredning i samsvar med Stortingets vedtak. Justis- og beredskapsdepartementet mottok Politidirektoratets utredning 4. september og denne vil danne grunnlag for regjeringens vurdering.

Vedtak nr. 589, 4. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen vurdere å gjøre Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND-programmet) som i dag finnes i Oslo og Bergen, permanent, samt vurdere utvidelse til andre byer.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 278 S (2014–2015).

Regjeringen foreslår å bevilge 30 mill. kroner i budsjettet for 2016 for å gjøre Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) landsdekkende og permanent. Saken er nærmere omtalt under kategori 06.30 Kriminalomsorg.

Vedtak nr. 590, 4. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en sammenstilling av bruken og erfaringer med hhv. Narkotikaprogram med domstolskontroll, ruskontakter i kommuner og politidistriktene, og bruken av konfliktråd i friomsorgen med tanke på videre utviking av behandlingsrettede kontrakter som alternativ til tradisjonell soning for ruspasienter.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 278 S (2014–2015).

Regjeringen vil komme tilbake med en rapportering om denne saken ved neste års budsjettproposisjon.

Vedtak nr. 604, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen fremme en sak for Stortinget med en opptrappingsplan for kriminalomsorgen innen våren 2016. Denne opptrappingsplanen må inneholde en konkret og realistisk plan for utbygging av norsk fengselskapasitet, samt utfasing av eldre og ufunksjonelle fengselsbygg, slik at dagens kapasitetsutfordringer løses i overenstemmelse med utfordringene skissert i Meld. St. 12 (2014–2015), tilsvarende minimum netto 500 nye plasser, innen utgangen av 2020.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 305 S (2014–2015).

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om dette på egnet måte. Saken er omtalt under programkategori 06.30 Kriminalomsorg.

Vedtak nr. 605, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt Mosjøen fengsel kan være et fengsel for trygt tilbakeføringsprogram for forvaringsdømte. Det forutsettes at antall plasser som vurderes opprettet må ha et tilstrekkelig høyt antall til å gi kvalitativ god behandling og oppfølging.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 305 S (2014–2015).

Oppfølgingen av saken er nærmere redegjort for under programkategori 06.30 Kriminalomsorg.

Vedtak nr. 606, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det etableres et pilotprosjekt med bruk av velferdsobligasjoner (SIB) som modell. Dette for å sikre forebygging av og mindre tilbakefall til kriminalitet i aldersgruppen 18–30 år.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 305 S (2014–2015).

Regjeringen vil komme tilbake med en rapportering om denne saken ved neste års budsjettproposisjon.

Vedtak nr. 607, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen involvere frivillige norske og internasjonale organisasjoner for å gjøre soning og rehabilitering lettere for fanger som overføres til soning i Nederland.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 305 S (2014–2015).

I tillegg til tildelingsbrev nr. 7-2015 er Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) bedt om å følge opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 607. KDI har allerede etablert et samarbeid med den norske sjømannskirken i Rotterdam, og sjømannskirken er gitt et tilskudd over post 70 som dekker en halv stilling på årsbasis. Sjømannskirken vil primært drive besøksvirksomhet til fengselet. Videre er KDI i dialog med For Fangers Pårørende (FFP) om hvordan forholdet mellom innsatte og pårørende kan ivaretas på best mulig måte. I løpet av høsten, når fengselet er operativt, vil KDI arrangere et informasjonsmøte for interesserte organisasjoner i den hensikt å etablere samarbeid spesielt for Norgerhaven fengsel.

Vedtak nr. 610, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen om å gjennomgå og evaluere ordningen med besøksforbud etter straffeprosessloven § 222a, og forelegge resultatene for Stortinget på egnet måte.»

Grunnlag for vedtaket fremgår av Dok. 8:74 S (2014–2015) og Innst. 284 S (2014–2015).

Besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a er ett av flere beskyttelsestiltak politiet kan benytte. Mobil voldsalarm, elektronisk kontroll, relokalisering, patruljering/vakthold, adressesperre/skjerming av personopplysninger i folkeregisteret og i ytterste konsekvens fiktiv identitet, er blant de øvrige tiltakene.

I løpet av 2015 vil Justis- og beredskapsdepartementet starte arbeidet med en helhetlig evaluering av besøksforbud som beskyttelsestiltak. Lovens effekt på tryggheten for trusselutsatte, politiets bruk av dette tiltaket og oppfølging i bruddsituasjoner skal kartlegges. Evalueringen skal i tillegg omfatte en vurdering av dagens registreringsmåter i politiets straffesaksregister (STRASAK). Nå er det bare brudd på vedtak om besøksforbud som registreres i politiets straffesaksregister. Dette begrenser muligheten til å foreta mer inngående analyser av utviklingen, samt iverksette mer treffsikre forebyggende tiltak.

Vedtak nr. 611, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen fremme den varslede proposisjonen om nytt straffebud om personforfølgelse («stalking») i løpet av høsten 2015.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:74 S (2014–2015) og Innst. 284 S (2014–2015). Justis- og beredskapsdepartementet tar sikte på å fremme proposisjon i løpet av høsten 2015.

Vedtak nr. 612, 8. juni 2015

«Sikre at ordningen med omvendt voldsalarm gjøres kjent slik at ordningen kan benyttes i større grad enn i dag.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Dok. 8:74 S (2014–2015) og Innst. 284 S (2014–2015).

Per 1. august 2015 er det avsagt tre dommer der det er ilagt elektronisk kontroll/omvendt voldsalarm (OVA). I tillegg forberedes det OVA saker i flere politidistrikter. Som et ledd i arbeidet for å gjøre muligheten for å benytte OVA bedre kjent har riksadvokaten, i mål- og prioriteringsskrivet for straffesaksbehandlingen i politiet og statsadvokatene i 2015, på nytt minnet om muligheten til å påstå idømt elektronisk kontroll med kontaktforbud. Justis- og beredskapsdepartementet vurderer fortløpende behovet for å iverksette ytterligere tiltak for å informere om muligheten for å benytte OVA.

Vedtak nr. 618, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen om å evaluere endringen av offentleglova § 16 første ledd tredje punktum på egnet måte i løpet av tre år.»

Grunnlaget for Stortingets vedtak fremgår av Dok. 8:85 L (2014–2015) og Innst. 320 L (2014–2015). Anmodningsvedtaket vil bli oppfylt innen den angitte fristen.

Vedtak nr. 619, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til at offentlige institusjoner og etater gjennomgår reglement og retningslinjer med sikte på å bedre åpenhet og innsyn i offentlig virksomhet.»

Grunnlaget for Stortingets vedtak fremgår av Dok. 8:85 L (2014–2015) og Innst. 320 L (2014–2015). Anmodningsvedtaket vil bli oppfylt i forbindelse med den pågående evalueringen av offentleglova.

Vedtak nr. 621, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om oppheving av juryordningen og erstatte den med meddomsrett, hvor lekmannselementet fremdeles skal stå sterkt og rettens avgjørelser skal begrunnes.»

Grunnlaget for Stortingets vedtak fremgår av Dok. 8:43 S (2014–2015) og Innst. 330 S (2014–2015). Anmodningsvedtaket om oppheving av juryordningen vil bli behandlet i forbindelse med Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med proposisjon som følger opp NOU 2011: 13 Juryutvalget.

Vedtak nr. 623, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en forpliktende opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep, etter modell av opptrappingsplan for psykisk helse. Planen må sikre en tverrfaglig bredde i tiltakene, god samordning, samt en langsiktig forpliktelse til økt finansiering og øremerkede midler.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 315 S (2014–2015). Det er gjennomført et oppstartmøte mellom berørte departementer knyttet til iverksetting av en opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner, samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om det videre arbeidet med planen på egnet måte, herunder fremdrift.

Vedtak nr. 630, 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen om å vurdere om rettssikkerheten for barn som dør plutselig og uventet, er ivaretatt på en tilstrekkelig måte, eller om det bør vurderes ytterligere tiltak, og utrede muligheten for å innføre obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved plutselig og uventet død.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 315 S (2014–2015).

Vurderingen av om rettsikkerheten for barn som dør plutselig og uventet er ivaretatt på en tilstrekkelig måte vil bli sett i sammenheng med arbeidet med en forpliktende, helhetlig opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep, jf. svar på vedtak nr. 623, 8. juni 2015.

Vedtak nr. 642, 10. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen sørge for en nasjonal handlingsplan for et løft av etterforskningsfeltet.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 306 S (2014–2015).

Justis- og beredskapsdepartementet oversendte medio september 2015 et oppdragsbrev til Politidirektoratet, som i samråd med riksadvokaten, vil ferdigjøre en handlingsplan for løft av etterforskingsfeltet innen utløpet av 2015. Parallelt med dette vil Politidirektoratet og Riksadvokaten vurdere om det skal etableres politidistriktsvise enheter for å evaluere tidligere straffesaker, samt vurdere å opprette en funksjon i hvert politidistrikt som kan komme med kritiske innspill i pågående etterforskinger. Dette arbeidet skal påbegynnes nå og ferdigstilles i løpet av første halvår 2016.

Vedtak nr. 643, 10. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen foreta en foreløpig evaluering av arbeidet med ledelse, kultur og holdninger i politiet i 2017, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 306 S (2014–2015).

Justis- og beredskapsdepartementet vil følge opp anmodningsvedtaket i 2017, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Vedtak nr. 644, 10. juni 2015

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak med forslag om nasjonal kriseledelse, og klargjøre roller og ansvar, samt avklare hvordan regjeringen vil forholde seg til Gjørv-kommisjonens anbefaling om en skalerbar nasjonal operasjonssentral i løpet av 2015.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 306 S (2014–2015).

Regjeringen vil videreføre det kontinuerlige arbeidet for å skape mer robuste operasjonssentraler i politidistriktene, både med hensyn til bemanning, kompetanse og utstyr. Den betydelige reduksjonen i antall politidistrikt fra 27 til 12, og derav en reduksjon i antallet fremtidige operasjonssentraler, vil etter regjeringens vurdering bidra til dette. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Vedtak nr. 645, 10. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen utforme en kompensasjonsordning for 110-sentraler som blir nedlagt med ny struktur, og komme tilbake til Stortinget med forslag til en slik ordning på egnet måte.»

Stortinget uttrykte ved behandlingen av Prop. 61 LS (2014–2015) Om endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen) en forventning om samlokalisering av politiets operasjonssentraler og brannvesenets 110-sentraler 1-3 steder i 2016, og at sentralene som samlokaliseres i 2016 må være etter lokalt samtykke. Regjeringen legger dette til grunn.

Stortinget har vedtatt å utforme en kompensasjonsordning for 110-sentraler som blir lagt ned med ny struktur. Det legges til grunn at ordningen skal ivareta kommuner som har investert i nye nødmeldingssentraler etter 2009, slik det fremgår av flertallets merknader i Innst. 306 S (2014–2015). Regjeringen vil komme tilbake til saken på egnet måte.

Vedtak nr. 646, 10. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen opprettholde ansvaret for kontinentalsokkelen ved fire politidistrikt.»

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Innst. 306 S (2014–2015).

Justis- og beredskapsdepartementet vil følge opp flertallets ønske i Innst. 306 S (2014–2015) om at ansvaret for kontinentalsokkelen fortsatt skal deles mellom fire politidistrikter og at dagens organisering opprettholdes. Dette vil bli meddelt Politidirektoratet i eget oppdragsbrev medio september med følgende pålegg:

«Ansvaret for kontinentalsokkelen skal fortsatt deles mellom fire politidistrikt. Dagens lokalisering og geografiske ansvarsgrenser opprettholdes. Ansvaret overtas av de nye politidistriktene slik:

Sør-Vest overtar for Rogaland, Møre og Romsdal overtar for Nordmøre og Romsdal, Nordland overtar for Helgeland og Troms opprettholdes som i dag.»

Vedtak nr. 734, 18. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte holde Stortinget orientert om framdriften i arbeidet og om behov for endringer i humanitær innsats.»

Utenriksdepartementet har det konstitusjonelle ansvar for å besvare spørsmål knyttet til framdrift og behov for endringer i humanitær innsats. Det vises til Prop. 1 S (2015–2016) for Utenriksdepartementet for omtale av dette anmodningsvedtaket.

Vedtak nr. 736, 18. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen legge frem en ny stortingsmelding om samfunnssikkerhet og beredskap innen utgangen av 2016.»

Regjeringen vil fremme en stortingsmelding om samfunnssikkerhet og beredskap i løpet av 2016. Meldingen vil gi Stortinget anledning til å drøfte beredskaps- og sikkerhetsarbeidet i en helhetlig sammenheng og vil adressere spørsmålene kontroll- og konstitusjonskomiteen tar opp i Innst. 396 S (2014–2015). Meldingen skal drøfte og synliggjøre regjeringens politikk på samfunnssikkerhetsområdet, peke ut videre retning og presentere regjeringens viktigste prioriteringer knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap fremover.

Vedtak nr. 796, 19. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen meddele FNs høykommissær for flyktninger at Norge er rede til å motta inntil 8 000 flyktninger fra Syria for årene 2015, 2016 og 2017.»

Grunnlaget for vedtaket er Dok. 8:43 S (2013–2014) og Innst. 224 S (2013–2014).

Justis- og beredskapsministeren meddelte i brev av 3. juli 2015 at Norge er rede til å motta inntil 8 000 flyktninger fra Syria for årene 2015, 2016 og 2017. Justis- og beredskapsdepartementet har løpende kontakt med FNs Høykommissær for flyktninger, og vil holde kontakten om disse kvotene i forbindelse med budsjettprosessene for de aktuelle årene.

Vedtak nr. 797, 19. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen meddele FNs høykommissær for flyktninger at Norge øker kvoten for syriske overføringsflyktninger for 2015 med et antall på inntil 500, til totalt 2 000.»

Grunnlaget for vedtaket er Dok. 8:43 S (2013–2014) og Innst. 224 S (2013–2014).

Justis- og beredskapsministeren meddelte i brev av 3. juli 2015 at Norge øker kvoten med 500 plasser til syriske flyktninger i 2015. Justis- og beredskapsdepartementet har løpende kontakt med FNs Høykommissær for flyktninger, og holder kontakten om denne kvoteøkningen.