5 Gebyrendringsforslag fra høringsinstansene

5.1 Annen tvangsfullbyrdelse enn utlegg

5.1.1 Innledning

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 14 annet ledd betales i dag 2,1 R for begjæring om annen tvangsfullbyrdelse enn utlegg. Det betales også et tillegg for beslutning om gjennomføring eller gjennomføring av tvangsfullbyrdelse etter rettsgebyrloven § 14 annet ledd annet punktum nr. 1 – 5.

Departementet foreslo ikke endringer i de ovennevnte multiplikatorer i høringsnotatet. Flere av høringsinstansene har foreslått justeringer i multiplikatorene for ulike typer tvangsfullbyrdelser.

Departementets undersøkelser basert på høringsinstansenes innspill tilsier at noen av disse gebyrene er høyere enn selvkost. Dette gjelder tvangsdekning i bankinnskudd, fordringer ol. som inngår i gruppen finansielle instrumenter, pengekrav m m (§ 14 annet ledd annet punktum nr. 3), tilbakelevering (§ 14 annet ledd annet punktum nr. 2), tvangssalg av løsøre (§ 14 annet ledd annet punktum nr. 1), fravikelse (rettsgebyrloven § 14 annet ledd annet punktum nr. 5) og utlevering av løsøre (§ 14 annet ledd annet punktum nr. 5).

5.1.2 Høringsinstansenes syn

Tvangsdekning i finansielle instrumenter, pengekrav m m

Namsfogden i Oslo har påpekt at realisasjon av utleggspant i bankinnskudd (anvisning til innkreving) er lite arbeidskrevende, og at gebyret som betales ofte er langt over selvkost. De øvrige sakene etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 kan være kompliserte næringslivssaker hvor rettsgebyret utgjør langt mindre enn selvkost, noe som etter namsfogdens syn medfører en uheldig kryssubsidiering. Namsfogden mener derfor at den samlede gebyrbelastningen for realisasjon av utleggspant i bankinnskudd bør reduseres vesentlig. Romerike politidistriktog Namsfogden i Skedsmo mener at selvkostprinsippet og hensynet til svakerestilte grupper tilsier at multiplikatoren for anvisning til innkreving bør vurderes redusert fra 2,1 R til 1,7 R, samt at tillegget for gjennomføringen bør fjernes.

Politidirektoratet viser til at etter deres beregninger for hele landet er gebyrinntekten langt høyere enn den faktiske kostnaden for tvangsdekning. Direktoratet støtter derfor at den samlede gebyrbelastningen for realisasjon av utleggspant i innestående på konto reduseres vesentlig.

Tilbakelevering

Namsfogden i Oslo mener at det foreslåtte gebyret vil bli klart lavere enn selvkost for tilbakelevering etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Namsfogden påpeker at de fleste sakene dreier seg om billån, at saksøktegruppen er relativt uensartet, og at det er åpenbart at de fleste nylig har hatt betjeningsevne. Politidirektoratet viser derimot til at deres anslag for hele landet viser at det foreslåtte rettsgebyret medfører at gebyrinntekten for tilbakelevering blir noe høyere enn faktisk kostnad. Direktoratet mener imidlertid at avviket må anses å være innenfor en rimelig feilmargin med hensyn til usikkerheter knyttet til beregning av tidsbruk/kost. I tillegg er det deres erfaring at sideutgifter knyttet til denne sakstypen er økende.

Tvangssalg av løsøre

Namsfogden i Oslo viser til at sakstypen stort sett omfatter tvangssalg av biler, noe som er forbundet med betydelige kostnader. Det foreslåtte gebyret synes etter namsfogdens anslag å være noe lavere enn selvkost. Namsfogden påpeker også her at de saksøkte er en relativt uensartet gruppe, og at det ikke er grunnlag for å anta at de utgjør en særlig vanskeligstilt gruppe. De påpeker også at å sette gebyret lavere enn kostnaden i realiteten vil innebære at staten subsidierer kreditorer med pant. Politidirektoratet viser derimot til at etter anslag for hele landet er gjeldende gebyr for tvangssalg noe høyere enn faktisk kostnad. De støtter namsfogden i at det ikke er grunn til å sette gebyret lavere enn kostnaden, og mener at multiplikatoren heller ikke bør settes høyere enn selvkost av silingshensyn.

Fravikelser

Typiske eksempler på disse tvangssakene er fravikelse av fast eiendom (utkastelser). Husbanken viser til at begjæringer om fravikelse gjelder både for de som leier og eier bolig, og mener at sakene ikke bør behandles annerledes enn utlegg særlig fordi skyldnerne står i fare for å miste boligen for seg og sin husstand. Husbanken foreslår derfor at multiplikatoren reduseres for begjæringer om tvangssalg og fravikelse. Gatejuristen mener også at multiplikatoren bør reduseres fordi dette er saker som gjelder svakerestilte grupper hvor det er et skjevt styrkeforhold mellom partene. Namsfogden i Oslo viser til at en utkastelsessak koster relativ mye og anslår at det foreslåtte gebyret nærmest vil tilsvare selvkost i Oslo. Politidirektoratet viser derimot til at landsdekkende beregninger tilsier at multiplikatoren må justeres ned for at gebyret skal reflektere faktisk kostnad.

Utlevering

Typiske utleveringssaker er tilbakelevering av utleide gjenstander som betalingsterminaler, TVer mv. etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 annet ledd. Politidirektoratets landsdekkende beregninger tilsier at gebyret for utlevering er over selvkost.

5.1.3 Departementets vurdering

Foreløpige undersøkelser basert på høringssvarene ovenfor indikerer at flere av disse gebyrene er eller vil bli høyere enn selvkost. Departementet vil foreta en nærmere vurdering av disse, og vil eventuelt komme tilbake til Stortinget, jf. punkt 1 ovenfor.

5.2 Øvrige gebyrendringsforslag fra høringsinstansene

5.2.1 Differensiert multiplikator etter kravets størrelse for tvangsforretninger

Gebyrene for tvangsforretninger er etter rettsgebyrloven ikke differensiert etter kravets størrelse. Departementet foreslo heller ikke endringer for å differensiere rettsgebyret etter kravets størrelse i høringsnotatet.

Namsfogden i Stavanger mener i høringssvaret at det er en reell problemstilling at enkelte svake grupper har en del små krav mot seg hvor det kan synes urimelig å høyne rettsgebyret i det hele tatt. Namsfogden reiser derfor spørsmål om det er mulig å differensiere multiplikatoren slik at den for eksempel settes lavere for krav under et visst minstebeløp (for eksempel 1 000 kroner), og høyere for beløp over. Namsfogden ser imidlertid at det kan bli utfordrende å innføre differensiering i praksis, og påpeker at det ikke skal være for enkelt å misligholde krav, herunder av hensyn til den allmennpreventive effekten. På den annen side viser namsfogden til en tilsvarende differensiering av inkassosatsene ved utenrettslig inndriving av krav.

Etter departementets vurdering er innføring av differensierte gebyrer en type endring som bare kan gjøres etter en helhetlig gjennomgang av rettsgebyrloven. Departementet bemerker videre at kostnadene ved å levere offentlige tjenester som regel påløper uavhengig av kravets størrelse. Departementet foreslår derfor ikke en slik endring.

5.2.2 Gebyr for oppbevaring av testament

Etter rettsgebyrloven § 27 c betales i dag 0,8 R for oppbevaring av testament hos domstol. Departementet foreslo ikke endringer i multiplikatoren i høringsnotatet.

Domstolsadministrasjonen og Oslo byfogdembete mener i sine høringssvar at gebyret for oppbevaring av testament ikke bør økes nå. De påpeker at gebyret ble vurdert til å tilsvare selvkost ved innføringen 1. juli 2013, og at det således ikke er tale om en konsumprisindeksutvikling fra 2006. Oslo byfogdembete mener i tillegg at det også er til fordel både for de berørte og domstolenes dødsbobehandling at testament oppbevares på en sikker måte.

Departementet er enig med Domstolsadministrasjonen og Oslo byfogdembete i at gebyret for testamentoppbevaring står i en særstilling hva gjelder utviklingen i konsumprisindeksen ettersom gebyret ble innført i 2013. Departementet er imidlertid ikke enig i at gebyret ikke bør økes. Da gebyret for testamentsoppbevaring ble innført 1. juli 2013 ble det lagt til grunn at størrelsen på gebyret tilsvarte selvkost. Dersom gebyret ikke økes, vil det derfor fortsatt ligge på 2013-nivå. Etter departementets oppfatning er dette en type tjeneste der det ikke er noen grunn til at gebyret ikke fullt ut skal dekke kostnadene ved tjenesten.

Domstoladministrasjonens opplysninger tilsier at gebyret etter økningen i rettsgebyret blir noe høyere enn selvkost. Departementet vil derfor vurdere justering av multiplikatoren for testamentoppbevaring, jf. punkt 1.

5.2.3 Gebyr for klage til tingretten ved utleggsforretninger

Tingretten er klageinstans for utleggsforretninger. Etter rettsgebyrloven § 15 påløper det et gebyr på 1 R for å få realitetsbehandlet slike klager. Departementet foreslo ikke endringer i multiplikatoren for klagegebyret i høringsnotatet.

Skattedirektoratet mener i høringssvaret at multiplikatoren bør vurderes nedjustert av hensyn til svakerestilte grupper fordi økningen i grunngebyret kan bidra til at personer i allerede svært pressede økonomiske situasjoner forhindres fra å benytte seg av klageadgangen.

Departementet vil vurdere nærmere om det av hensyn til svakerestilte grupper bør foretas en justering av multiplikatoren for klage til tingretten på utleggsforretning, jf. punkt 1.

5.2.4 Gebyr ved forliksrådsbehandling

Etter rettsgebyrloven § 7 første ledd betales 1 R for behandlingen av saker i forliksrådet selv om forliksklagen senere blir trukket tilbake eller avvist. Etter andre ledd påløper likevel ikke gebyr hvis en forliksklage trekkes før pålegg om tilsvar eller innkalling er sendt innklagede. Departementet foreslo ikke endringer i multiplikatoren for gebyr ved forliksrådsbehandling i høringsnotatet.

Gatejuristen påpeker i høringssvaret at svært mange kreditorer får tvangsgrunnlag gjennom forliksrådsbehandling. Dette rammer svakerestilte grupper både som skyldnere, men også ved at de i praksis kan bli avskåret fra å fremme saker som kreditorer på grunn av gebyrets størrelse. Gatejuristen reiser også spørsmål om prosessen fortsatt kan anses billig, jf. tvisteloven § 6 -1.

Namsfogden i Oslo påpeker i høringssvaret at gebyret etter den foreslåtte økningen synes å bli lavere enn selvkost. Namsfogden viser videre til at det ikke er manglende betalingsevne, men manglende betalingsvilje som ligger til grunn for mange forliksrådssaker, og at det derfor ikke er grunnlag for å hevde at partene typisk representerer noen svakerestilt gruppe som gjør at gebyret bør være lavere enn selvkost. Namsfogden mener at en drøy tusenlapp for komplett forliksrådsbehandling uansett er for billig, og at gebyret derfor bør være fra 1,5 til 2 R.

Politidirektoratet viser i høringssvaret til at deres beregninger for hele landet viser at gebyret for forliksklage er lavere enn den faktiske kostnaden ved å levere tjenesten, og direktoratet mener at dersom rettsgebyret øker til 1 025 kroner vil det bli bedre samsvar mellom gebyret for tjenesten og faktisk kostnad. Direktoratet har videre vist til at Forliksrådet i Oslo får særskilt tildeling av lønnsmidler direkte fra Justis- og beredskapsdepartementet, og at de har fire avdelinger med 12 fulltidsdommere som innebærer at de er i en særstilling når det gjelder utgifter til kontorer og rådssaler. Av den grunn mener direktoratet at Namsfogden i Oslos vurderinger av kostnadene ikke kan legges til grunn for landet som helhet.

Departmentet viser til at gebyret for forliksklage etter Politidirektoratets landsdekkende beregninger er lavere enn den faktiske kostnaden ved å levere tjenesten, og at direktoratet mener at økningen av rettsgebyret vil medføre at det blir bedre samsvar mellom gebyr for tjenesten og faktisk kostnad.

Gebyret på 1 R for forliksrådsbehandling må etter departementes syn også etter justeringen av grunnbeløpet anses som relativt lavt, men departementet finner på bakgrunn av Politidirektoratets vurderinger at gebyret ikke kan anses for lavt, og at det derfor ikke er grunnlag for å endre multiplikatoren for gebyret nå.

5.2.5 Overprøving av dommer fra forliksrådet

Etter rettsgebyrloven § 8 første ledd skal det betales 5 R for søksmål ved tingrett (inngangsgebyr). Etter bestemmelsens niende ledd kommer rettsgebyret, 1 R, for forutgående behandling i forliksrådet til fradrag i inngangsgebyret for tingretten, slik at den samlede gebyrplikten ikke økes som følge av den forutgående forliksrådsbehandlingen. Departementet foreslo ikke endringer i multiplikatoren i høringsnotatet.

Namsfogden i Bergen har i høringssvaret vist til at etter at oppfriskningsinstituttet ble opphevet er anke over fraværsdommer i forliksrådet eneste mulighet til å angripe dommen. Gebyret er da 5 R som med endringen i R vil øke fra 4 300 kroner til 5 125 kroner. Namsfogden mener at anke over forliksrådets avgjørelser, og da særlig fraværsdommer, nå vil bli uforholdsmessig kostbart.

Departementet kan ikke nå se at økningen i gebyret i tråd med konsumprisindeksen som sådan vil gjøre det uforholdsmessig kostbart å få prøvd saken. Gebyret som betales for domstolenes behandling av tvistesaker er generelt lavt i forhold til kostnaden ved å levere tjenesten. Brukerne av forliksrådet er videre en uensartet gruppe som ikke uten videre kan betegnes som svakerestilt. Departementet vil likevel på bakgrunn av høringsinnspillet fra Namsfogden i Bergen vurdere nærmere om multiplikatoren av hensyn til svakerestilte grupper bør justeres for gebyret for overprøving av dom fra forliksrådet, jf. punkt 1, men foreslår ingen endring nå.

5.2.6 Partsgebyret ved jordskifte

Rettsgebyret for jordskiftesaker er tredelt. Etter dagens jordskiftelov § 74 første ledd skal det for jordskiftesak, grensegangssak og rettsutgreiingssak som behandles ved jordskifterett betales 5 R i inngangsgebyr og 1,8 R per part (partsgebyr). Ved grensemerking skal det betales 2 R per påbegynt 0,5 km (grenselengdegebyr). I saker etter lovens § 2 første ledd bokstavene h og i er partsgebyret 5 R per part. Når den nye jordskifteloven 2013 trer i kraft 1. januar 2016 blir partsgebyret hevet til 2 R.

Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett, Nord-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Østerdalen jordskifterett mener i sine høringssvar at når rettsgebyret heves må det følges opp med en vesentlig reduksjon av partsgebyret i jordskifteloven § 74. Disse jordskifterettene viser til at den samlede virkningen av gebyrøkninger for brukere av jordskifteretten, herunder partsgebyret, ellers trolig vil bli så stor at brukerne vil vegre seg for å reise sak. Det vil også føre til at jordskifterettene kan komme til å utvikle seg i retning av en særdomstol for tvistesaker om fast eiendom for ressurssterke parter, med redusert tilgang på de sakene som tradisjonelt har blitt sett på som de samfunnsnyttige jordskiftesakene, herunder tradisjonelle jordskiftesaker, bruksordninger og rettsutredninger.

Departementet bemerker at etter Domstoladministrasjonens beregninger er inntektene i jordskifterettene betydelig lavere enn kostnadene. Opplysningene fra Domstoladministrasjonen viser dessuten at det gjennomsnittlige totale gebyret for partene i jordskifterettene i 2013 var på om lag 1 700 kroner. Det lave gebyret har sammenheng med at det ofte er mange parter i sakene som går for jordskifterettene, og at dette reduserer gebyrbelastningen per part.

Videre kan departementet heller ikke se at sakstypene som behandles av jordskifterettene er av en slik karakter at en økning av gebyrene har spesielt stor betydning for partene. Sakene som behandles i jordskifterettene gjelder rettighetsforhold og bruk av fast eiendom. Det saken gjelder kan i mange tilfeller ha betydelig økonomisk verdi for parten, slik at størrelsen på rettsgebyret kan ha lite å si for om saken reises eller ikke.

Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke endringer i multiplikatoren for partsgebyret.