5 Gjennomføring av EUs portabilitetsforordning

5.1 Forordningen

Forordningen ble vedtatt 14. juni 2017 og ble publisert i Official Journal 30. juni 2017 (med rettelse 28. juli 2017). Forordningen er vedtatt med hjemmel i traktaten om Den europeiske unions virkeområde (TEUV) artikkel 114.

Forordningen har 11 artikler.

Formål, virkeområde og definisjoner (artikkel 1 og 2)

Forordningens formål og virkeområde fremgår av artikkel 1. Med forordningen blir det innført felles regler for å sikre at abonnenter av nettbaserte innholdstjenester kan få tilgang til og bruke disse tjenestene når abonnentene midlertidig oppholder seg i en annen medlemsstat (grensekryssende portabilitet). I fortalen punkt 12 er det presisert at begrepet grensekryssende portabilitet ikke er det samme som grensekryssende tilgang til innholdstjenester som leveres i en annen medlemsstat enn forbrukerens bostedsstat. Grensekryssende tilgang omfattes ikke av forordningen.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av sentrale begreper som brukes i forordningen. Her defineres «abonnent», «forbruker», «bostedsstat», «midlertidig opphold i en medlemsstat», «nettbasert innholdstjeneste» og «portabel».

En «abonnent» er ifølge forordningen en forbruker som har inngått en kontrakt med en tilbyder om levering av en nettbasert innholdstjeneste. Med «kontrakt» menes enhver avtale eller overenskomst mellom en tilbyder og abonnent, herunder der abonnenten aksepterer tilbyderens vilkår for levering av den nettbaserte tjenesten, uansett om det skjer mot betaling av penger eller ikke, jf. artikkel 2 nr. 1 og fortalen punkt 15.

«Forbruker» er enhver fysisk person som i forbindelse med kontrakter som omfattes av forordningen, handler for formål som ikke er knyttet til vedkommendes forretnings-, industri-, håndverks- eller yrkesvirksomhet.

«Bostedsstat» er ifølge forordningen den staten der abonnenten har faktisk og varig bosted. Dette skal bestemmes på grunnlag av den kontrollen som skal foretas i henhold til artikkel 5.

Med «midlertidig opphold i en medlemsstat» menes at abonnenten i et begrenset tidsrom befinner seg i en annen medlemsstat enn sin bostedsstat. Av Kommisjonens konsekvensanalyse (SWD(2015) 270) fremgår at det her ikke siktes til et bestemt tidsrom, jf. også artikkel 7 nr. 1, og at det midlertidige oppholdet blant annet kan skyldes ferie, jobb eller studier. Som for de andre definisjonene i forordningen vil det i siste instans være opp til EU-domstolen å fastlegge det nærmere innholdet i begrepet.

Europakommisjonen har imidlertid i et brev til medlemsstatene av 1. juni 2018 kommet med enkelte presiseringer av hvordan «midlertidig opphold» etter Kommisjonens syn skal tolkes. I brevet fremgår det at det i samsvar med forordningen ikke er adgang til å begrense portabiliteten til nærmere angitte tidsperioder, for eksempel et bestemt antall dager. Videre viser Kommisjonen til at formålet med forordningen er å tillate portabilitet ved alle former for midlertidig opphold. Dette omfatter også opphold som er av lengre varighet enn det som normalt er situasjonen ved forretningsreise eller ferie. Som eksempel nevnes studier hvor utenlandsoppholdet vil kunne vare over et lengre tidsrom. Når det gjelder vurderingen av om abonnenten har midlertidig opphold i en annen medlemsstat, anbefaler Kommisjonen at dette som hovedregel skal skje i forbindelse med inngåelse eller fornyelse av kontrakten, jf. artikkel 5.

«Nettbasert innholdstjeneste» er en portabel tjeneste som en tilbyder lovlig tilbyr abonnenter i deres bostedsstat, og som er en audiovisuell medietjeneste etter direktiv 2010/13/EU (AMT-direktivet), eller en tjeneste som gir tilgang til verk, andre beskyttede arbeider eller overføringer fra kringkastingsforetak, enten det skjer lineært eller på-forespørsel. En nettbasert innholdstjeneste vil etter denne definisjonen kunne være en tjeneste som inneholder en rekke forskjellige typer innhold, for eksempel kringkastingskanaler, filmer og serier, underholdningsprogrammer, sportsprogrammer, nyhets- og aktualitetsprogrammer, radioprogrammer, musikk, bøker og dataspill mv., jf. også fortalen punkt 1, 4, 5 og 8. Det er ikke avgjørende hvilken teknisk metode som benyttes for leveringen. Både strømming, nedlastning, applikasjoner og enhver annen måte som gjør det mulig å bruke innholdet, omfattes, jf. fortalen punkt 15.

Med «portabel» menes en egenskap ved en nettbasert innholdstjeneste som muliggjør tilgang til og bruk av tjenesten i bostedsstaten uten at dette er begrenset til et bestemt sted.

Begrepet «tilbyder» er ikke uttrykkelig definert i forordningen. Det fremgår imidlertid indirekte at tilbyder er den som leverer de nettbaserte innholdstjenestene til abonnentene.

Forpliktelse til å muliggjøre grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester (artikkel 3)

Artikkel 3 er en av de sentrale bestemmelsene i forordningen. Den fastsetter en forpliktelse for tilbydere til å gjøre det mulig for abonnenter å få tilgang til nettbaserte innholdstjenester og bruke disse når de midlertidig oppholder seg utenfor bostedsstaten, jf. artikkel 3 nr. 1 og fortalen punkt 15, 17, 21, 24 og 26.

Forpliktelsen gjelder bare tjenester som tilbys mot betaling av penger. Bakgrunnen for denne begrensningen er at tilbydere av betalingstjenester anses å kunne kontrollere abonnentenes bostedsstat. Kravet om betaling omfatter både situasjoner der betalingen skjer direkte til tilbyderen, og der den skjer til en annen part. Sistnevnte vil for eksempel være tilfellet det tilbyderen tilbyr en pakke som kombinerer en elektronisk kommunikasjonstjeneste og en innholdstjeneste som drives av en ekstern tilbyder, jf. fortalen punkt 18. Betaling av kringkastingsavgift og lignende til offentlige kringkastingstjenester skal ikke anses som betaling av penger i forordningens forstand.

Selv om forpliktelsen kun gjelder tjenester som tilbys mot betaling, vil innholdet i gratistjenester kunne omfattes dersom gratistjenestene også inngår i en portabel betalingstjeneste, for eksempel gjennom TV-distributørenes portable applikasjoner.

Abonnenten skal etter bestemmelsen gis samme tilgang til tjenesten som det den har i bostedsstaten. Forpliktelsen omfatter tilgang til samme innhold på samme område og med samme antall enheter for det samme antall brukere og med samme funksjonsområde. Tilbyderen er ikke forpliktet til å gi abonnenten samme leveringskvalitet på tjenesten som det den har når den leveres i bostedsstaten, jf. artikkel 3 nr. 3. Tilbyderen kan likevel påta seg et videre ansvar enn det som følger av bestemmelsen. Abonnenten skal informeres om leveringskvaliteten når tjenesten gjøres tilgjengelig ved midlertidig opphold i en annen medlemsstat, jf. artikkel 3 nr. 4 og fortalen punkt 22. Denne informasjonen skal gis før tjenesten leveres over landegrensene.

Etter artikkel 3 nr. 2 har tilbyderen ikke anledning til pålegge abonnenten ekstra kostnader for tilgang og bruk utenfor bostedsstaten.

Sted for levering av, tilgang til og bruk av nettbaserte innholdstjenester (artikkel 4)

For å sikre at tilbyderne oppfyller forpliktelsen i artikkel 3 om å tilby grensekryssende portabilitet til sine abonnenter uten å måtte klarere relevante rettigheter i andre medlemsstater, har det blitt ansett nødvendig å fastsette at tilbydere alltid skal ha rett til å tilby slik portabilitet dersom forordningens bestemmelser for øvrig er oppfylt. I artikkel 4 reguleres forholdet mellom tilbydere og rettighetshavere, slik at tilbyderne overfor sine abonnenter har mulighet til å oppfylle forordningens krav.

Artikkel 4 fastslår at leveringen av tjenesten og den tilgangen og bruken abonnenten har ved midlertidig opphold utenfor bostedsstaten, utelukkende skal anses å finne sted i bostedsstaten. Dette har betydning for hvordan rettigheter etter opphavsrettlovgivningen og annen lovgivning kan utøves, og for eventuelle avtalebestemmelser med territorielle begrensninger for bruken av innholdet. Bestemmelsen innebærer at de opphavsrettslig relevante handlingene (eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten) som finner sted når tjenesten stilles til rådighet for forbrukere for grensekryssende portabilitet etter forordningen, rettslig sett ikke skal anses skje i det landet abonnenten oppholder seg midlertidig, men i dennes bostedsstat.

Denne «rettslige fiksjonen» betyr at tilbydere kan tilby grensekryssende portabilitet på grunnlag av avtaler og lisenser med rettighetshavere som gjelder tilgjengeliggjøring og bruk i abonnenters bostedsstat. Bestemmelsen gjelder uansett om rettighetshaveren som lisensierer innholdet, er fra en medlemsstat eller et tredjeland.

Konsekvensen av bestemmelsen er også at verken tilbyderens levering av innholdstjenesten til en abonnent som oppholder seg midlertidig i et annet land enn bostedsstaten, eller abonnentens tilgang til eller bruk av tjenesten i samsvar med forordningen, vil utgjøre et inngrep i opphavsrett eller andre relevante rettigheter, jf. fortalen punkt 24. I den utstrekning forordningen får anvendelse, kan ikke tilbyderen eller abonnenten anses å ha gjort et opphavsrettsinngrep, selv om bruken utenfor bostedsstaten ikke er klarert med rettighetshaverne. Tilbyderen kan heller ikke overfor rettighetshaveren holdes ansvarlig for overtredelse av avtalebestemmelser som er i strid med forordningens forpliktelse om å tilby grensekryssende portabilitet.

Kontroll av bostedsstat (artikkel 5)

I tillegg til at tilbyderen er forpliktet til å tilby grensekryssende portabilitet, inneholder forordningen bestemmelser om at tilbyderen skal verifisere abonnentens bostedsstat, jf. artikkel 5 og fortalen punkt 26 og 27. Denne kontrollen skal skje ved inngåelse og fornyelse av avtale. Bakgrunnen for disse bestemmelsene er hensynet til rettighetshaveres behov for kontroll når det gjelder bruk av deres verk.

Etter artikkel 5 nr. 1 skal metodene som brukes for kontrollen være rimelige, forholdsmessige og effektive, dvs. ikke gå lenger enn hva som er nødvendig for å oppnå formålet med kontrollen. Tilbyderen har rett til å be abonnenten om nødvendige opplysninger for å fastslå abonnentens bostedsstat, jf. artikkel 5 nr. 3.

Verifisering av abonnentens bostedsstat skal skje ved hjelp av høyst to kriterier fra en liste over kontrollmetoder, se artikkel 5 nr. 1 bokstav a til k. Dersom tilbyderen ikke kan kontrollere abonnentens bostedsstat, har tilbyderen ikke rett til (i medhold av forordningen) å gi abonnenten tilgang til innholdstjenesten i en annen medlemsstat, jf. artikkel 5 nr. 3. Normalt vil de nærmere forutsetningene for kontrollen av bostedsstaten kunne avtalereguleres mellom rettighetshaveren og tilbyderen.

Rettighetshavere kan etter artikkel 5 nr. 4 tillate at tilbyderen gir abonnentene grensekryssende portabilitet også uten at bostedsstaten kontrolleres. En slik tillatelse kan trekkes tilbake forutsatt at tilbyderen gis rimelig varsel om dette. Rettighetshaverens rett til å trekke tilbake tillatelsen kan ikke begrenses gjennom avtalen med tilbyderen, jf. artikkel 5 nr. 5.

Europakommisjonen har i et brev til medlemsstatene av 1. juni 2018 kommet med enkelte presiseringer av hvordan bestemmelsens krav til kontroll etter Kommisjonens syn skal tolkes. Her fremgår det at tilbydere, så langt det er mulig, bør benytte seg av informasjon som de allerede besitter. Bare i de tilfellene der tilbyderen ikke har tilstrekkelig informasjon til å utføre kontrollen, kan de be om tilleggsinformasjon fra abonnenten. I brevet presiseres det også at jevnlig eller kontinuerlig kontroll av abonnentens IP-adresse (såkalt «IP-tracking») ikke er i tråd med forordningen.

Grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester som leveres uten betaling av penger (artikkel 6)

Artikkel 6 omhandler tilbydere som tilbyr gratis innholdstjenester. I utgangspunktet gjelder forordningen tjenester som tilbys mot betaling av penger, jf. artikkel 3 og 5. Etter artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 kan tilbydere av gratis innholdstjenester likevel velge om de ønsker å omfattes av forordningen.

En forutsetning for at disse tjenestene skal kunne omfattes er at tilbyderen kontrollerer abonnentenes bostedsstat i henhold til artikkel 5. Tilbyderen skal i så fall informere abonnenter og relevante rettighetshavere om sin beslutning om å levere grensekryssende portabilitet. Opplysningene skal gis på en måte som er tilstrekkelig og forholdsmessig.

Selv om tilbydere av gratis innholdstjenester ikke ønsker å omfattes av forordningen, vil uansett innholdet i enkelte av disse tjenestene være tilgjengelig for forbrukere ved midlertidig opphold utenfor bostedsstaten dersom innholdet inngår i en annen portabel betalingstjeneste. For eksempel vil flere kringkastingstjenester kunne være tilgjengelige gjennom TV-distributørenes portable applikasjoner.

Kontraktsbestemmelser (artikkel 7)

Avtalevilkår som strider mot bestemmelsene i forordningen, er ugyldige og kan ikke håndheves, jf. artikkel 7 nr. 1 og fortalen punkt 21 og 25. Dette gjelder vilkår som enten begrenser forbrukerens mulighet til å benytte seg av grenseoverskridende portabilitet i forbindelse med sine nettbaserte innholdstjenester eller begrenser tjenestetilbyderens mulighet til å tilby portabilitet til forbrukeren. En forbruker har dermed rett til å kreve at innholdstjenesten gjøres tilgjengelig i henhold til artikkel 3, selv om det motsatte skulle fremgå av vilkårene i abonnementsavtalen.

Forordningen får også anvendelse uavhengig av hvilket lovvalg som er avtalt i kontrakten, jf. artikkel 7 nr. 2. Dette betyr at avtalevilkår som strider mot forordningen, anses ugyldige selv om partene har avtalt at et tredjelands lovgiving skal gjelde for kontrakten dem imellom. Bakgrunnen for dette er at forordningens bestemmelser ikke skal kunne omgås ved å avtale et lovvalg som ikke er omfattet av forordningen, jf. fortalen punkt 25.

Artikkelen omfatter både avtalevilkår mellom rettighetshavere og tilbydere av innholdstjenester, og mellom abonnenter og tilbydere.

Vern av personopplysninger (artikkel 8)

Forordningen har også bestemmelser om at behandlingen av personopplysninger som en følge av forordningen, skal utføres i overensstemmelse med EU-rettsakter som regulerer disse spørsmålene. I artikkelen vises det til kommunikasjonsverndirektivet (2002/58/EF) og personopplysningsdirektivet (95/46/EF). Sistnevnte rettsakt ble 25. mai 2018 opphevet og erstattet med generell personvernforordning (EU) 2016/679, som i norsk rett er gjennomført i ny personopplysningslov.

Behandlingen skal begrenses til hva som er nødvendig og forholdsmessig for å oppnå formålet med behandlingen, jf. artikkel 8 nr. 1 og fortalen punkt 26. For eksempel gjelder dette tilbyders kontroll av abonnentens bostedsstat i henhold til artikkel 5. De opplysningene som samles inn for å kontrollere bostedsstaten, får bare benyttes til denne kontrollen og kan for eksempel ikke deles med rettighetshavere, jf. artikkel 8 nr. 2. Artikkelen har også bestemmelser om hvor lenge slike opplysninger kan lagres.

Anvendelsen av eksisterende kontrakter og ervervede rettigheter (artikkel 9)

Forordningen får anvendelse på eventuelle avtaler som er inngått og rettigheter som er ervervet før forordningens ikrafttredelse, jf. artikkel 9 nr. 1. Denne virkningen er nødvendig for at det ikke skal gå så lang tid før forbrukerne kan tilbys portabilitet og for å sikre like konkurransevilkår for tilbyderne. Om det i en avtale mellom rettighetshavere og tilbydere finnes begrensninger om hvordan tilbyderen får tilgjengeliggjøre materiale, for eksempel ved at det stilles krav om såkalt geo-blokkering, er avtalevilkårene uten virkning, jf. artikkel 7. De nye reglene griper altså inn i gjeldende avtaler og utfyller innholdet i den grad det reguleres i forordningen.

Forordningen kan anvendes uten at gjeldende avtaler reforhandles. Forordningen inneholder imidlertid ingen bestemmelser som hindrer noen av partene i å hevde at en gjeldende avtale skal lempes som følge av de endrede forutsetningene som forordningen innebærer. Dette må vurderes etter alminnelige avtalerettslige bestemmelser.

Når det gjelder kontrollen av bostedsstaten til abonnenter i allerede eksisterende avtaler, har tilbyderen en viss tid på seg til å gjennomføre dette, jf. artikkel 9 nr. 2. (Ifølge EØS-komiteens beslutning skal dette være to måneder og en dag etter at beslutningen trer i kraft). Tilbyderen har i disse tilfellene bare rett til å be abonnenten om å gi nødvendige opplysninger for å kontrollere abonnentens bostedsstat dersom dette ikke kan fastslås på grunnlag av opplysninger som tilbyderen allerede har, jf. fortalen punkt 27.

Gjennomgåelse og sluttbestemmelser (artikkel 10 og 11)

Artikkel 10 bestemmer at Kommisjonen innen 2. april 2021 skal evaluere anvendelsen av forordningen i lys av den juridiske, teknologiske og økonomiske utviklingen.

Det fremgår av artikkel 11 at forordningen er gjeldende i EU fra 1. april 2018.

5.2 Gjeldende rett

Muligheten norske forbrukere har til å få tilgang til sine portable nettbaserte innholdstjenester ved midlertidig opphold i utlandet, varierer i dag fra tjeneste til tjeneste. Enkelte tjenester gir full tilgang, mens andre tilbyr begrenset eller ingen tilgang. Tilgang ved opphold i utlandet beror i stor grad på avtalen mellom tilbyderen av tjenesten og rettighetshaverne til innholdet.

Rettighetene som benyttes i innholdstjenester klareres ofte etter territorier. Dette kan resultere i at enkelte tjenester kun er tilgjengelig i Norge. Ved å gi regler om at forbrukere på reise og lignende skal få tilgang til det samme innholdet som de har i hjemlandet, søker forordningen å endre på dette.

Norsk rett inneholder ingen regler om grensekryssende portabilitet som forplikter tilbydere av innholdstjenester å tilby sine abonnenter adgang til tjenestene når de oppholder seg midlertidig utenfor Norge. Lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) gjelder som utgangspunkt bare handlinger som foretas på norsk territorium (territorialitetsprinsippet). Loven inneholder ingen spesielle bestemmelser om at opphavsrettslig relevante handlinger som foretas i utlandet, skal anses foretatt på norsk territorium. Utgangspunktet i åndsverkloven er også at rettighetshavere står fritt til å bestemme hvordan deres verk og arbeider skal brukes, herunder om de vil overdra sine rettigheter helt eller delvis. Rettighetshavere kan på den måten selv velge å begrense overdragelsen av rettighetene geografisk, for eksempel til bruk i et bestemt land.

5.3 Andre nordiske land

En prinsipiell forskjell mellom Norge og EU-landene er at forordningen gjelder som nasjonal rett i EU-landene uten ytterligere vedtakelse eller nasjonal gjennomføring. I Danmark, Finland og Sverige har derfor forordningen siden 1. april 2018 vært nasjonal rett.

Island må i likhet med Norge gjennomføre forordningen i nasjonal rett. Det planlegges i løpet av høsten 2018 et høringsnotat med forslag til gjennomføring av portabilitetsforordningen i den islandske opphavsrettsloven. Det er ventet at et endelig lovforslag legges frem for Alltinget våren 2019.

5.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det vist til at gjennomføring av forordningen vil kreve endringer i norsk lovgivning. Det ble videre ansett mest hensiktsmessig at forordningen blir gjennomført i åndsverkloven.

Det ble derfor foreslått en ny lovbestemmelse i åndsverkloven § 112 a som gjennomfører forordningen. Forslaget innebar at den nye bestemmelsen skal inkorporere forordningen gjennom en henvisning, med de tilpasningene som følger av EØS-komiteens beslutning. Samtlige av forordningens bestemmelser vil da gjelde som norsk lov.

5.5 Høringen

Forslaget om gjennomføring av forordningen i norsk rett støttes av et klart flertall av de høringsinstansene som uttaler seg. Disse er Forbrukerrådet, Kabel Norge, Medietilsynet, Telenor Broadcast Holding AS/Telenor Norge AS og TONO. Virke Produsentforeningen peker på at forordningen kan utfordre muligheten til finansiering av norsk innhold fra så mange markeder som mulig, men ser likevel ikke noen grunn til å motsette seg forslaget. Ingen av høringsinstansene er negative til forslaget.

Kabel Norge uttaler:

«Kabel Norge ønsker innføringen av Portabilitetsforordningen i norsk rett velkommen. Forordningen styrker forbrukernes rett til tilgang til det audiovisuelle innhold de abonnerer på eller på annen måte har skaffet seg lovlig tilgang til. Den fleksibilitet med hensyn til hvor audiovisuelt innhold lovlig kan konsumeres som Portabilitetsforordningen innfører, er en naturlig følge av den teknologiske utvikling. De nye strømmetjenestene legger til rette for at innhold kan konsumeres når og hvor forbrukeren selv vil. Norske forbrukere har vært tidlig ute med å ta slik ny teknologi og nye tjenester i bruk. Det har vært en utfordring å forklare norske forbrukere hvorfor deres tilgang til det innhold de har ervervet tilgang til, av rettighetsgrunner ikke er tilgjengelig for kunden når kunden er på reise eller av andre grunner befinner seg midlertidig i utlandet. Innføring av forordningen i norsk rett, ivaretar hensynet til disse forbrukerne.»

Telenor Broadcast Holding AS/Telenor Norge AS mener forordningen vil gi bedre tilgang til norsk innhold, og dermed styrke konkurransekraften til norske TV-distributører og innholdsprodusenter:

«[…] Tjenester som Netflix og HBO, som tilbyr sine tjenester globalt, har lenge gitt kundene tilgang til innholdet som tilbys i det landet kunden befinner seg i, når kunden har hatt midlertidig opphold i et annet land enn hjemlandet. Mens kunder av norske tv-distributører så langt har ikke hatt tilgang til strømmetjenesten og det viktige norskspråklige innholdet, når de har befunnet seg utenfor Norge, som følge av innholdsleverandørenes krav om geoblokking. Slik geoblokking vil ikke lenger kunne gjennomføres innenfor EØS som følge av portabilitetsforordningen. I medhold av portabilitetsforordningen vil kundene få tilgang til det innholdet de allerede abonnerer på og ønsker å se på, ved midlertidig opphold i et annet EØS-land. Dette vil gjøre norsk innhold like tilgjengelig i EØS som innholdet fra globale aktører som Netflix og HBO.»

Forbrukerrådet, Kabel Norge, Telenor Broadcast Holding AS/Telenor Norge AS og TONO uttaler seg også om valg av hjemmelslov og støtter departementets forslag om at forordningen inkorporeres gjennom en henvisningsbestemmelse i åndsverkloven. Kabel Norge uttaler i den forbindelse:

«[…] Da Portabilitetsforordningen fører til ugyldighet for eksisterende avtalebestemmelser som hindrer portabilitet av online audiovisuelt innhold i EØS, er Kabel Norge enig med departementet i at forordningens bestemmelser inkorporeres i åndsverksloven. Det bemerkes imidlertid at anvendelsesområdet for forordningen ikke bare gjelder rene opphavsrettslig beskyttede tjenester, men også sports- og nyhetssendinger.»

I høringen peker flere høringsinstanser på at det er viktig at forordningen tolkes likt i hele EØS-området. Forbrukerrådet, Kabel Norge og Telenor Broadcast Holding AS/Telenor Norge AS viser i den forbindelse til Europakommisjonens brev til medlemsstatene av 1. juni 2018, hvor det gis visse synspunkter på hvordan forordningens bestemmelser skal forstås. Telenor Broadcast Holding AS/Telenor Norge AS uttaler at bestemmelsene bør håndheves i tråd med disse avklaringene.

Kabel Norge og Telenor Broadcast Holding AS/Telenor Norge AS viser i sine høringsuttalelser videre til at forordningen allerede har trådt i kraft i EU, og at det derfor er viktig at den gjennomføres så raskt som mulig i Norge. Etter disse høringsinstansenes syn er rask ikrafttredelse viktig blant annet av hensyn til rettsenhet i hele EØS og for at norske tilbydere ikke skal tape konkurransekraft.

5.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.

Norge er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett forordninger som innlemmes i EØS-avtalens vedlegg på samme måte som direktiver. En forordning får altså ikke direkte virkning i Norge, men skal i henhold til EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a gjennomføres «som sådan» i nasjonal rett.

Ved gjennomføringen vil man derfor være strengt bundet av ordlyden i forordningen slik den foreligger. Det vil ikke være rom for nasjonale tilpasninger eller justeringer. Etter departementets vurdering innebærer dette at det er mest hensiktsmessig at forordningen gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon. Inkorporasjon innebærer at forordningen med de tilpasningene som er avtalt ved innlemmelse i EØS-avtalen, gjøres gjeldende som norsk lov uten omskrivninger.

Forordningen innebærer en viss innskrenkning i mulighetene rettighetshavere etter åndsverkloven har til å begrense lisensiering av rettigheter territorielt. Etter departementets vurdering vil det derfor være mest naturlig at forordningen inkorporeres i åndsverkloven. Denne vurderingen får også støtte blant de høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet i høringen.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en ny lovbestemmelse i åndsverkloven som inkorporerer forordningen gjennom en henvisning med de tilpasningene som følger av EØS-komiteens beslutning. Det foreslås at bestemmelsen plasseres i åndsverkloven kapittel 8 (Forskjellige bestemmelser) som ny § 112 a. Den nye bestemmelsen vil innebære at samtlige av forordningens bestemmelser gjelder som norsk lov.

Departementet er enig med høringsinstansene i at det er viktig med ensartet tolkning av forordningen i hele EØS. I den forbindelse kan Europakommisjonens brev til medlemsstatene av 1. juni 2018 gi en viss veiledning om hvordan bestemmelsene skal forstås. Departementet vil presisere at det er forordningens ordlyd som er bindende for medlemsstatene. I den grad Kommisjonens brev inneholder vurderinger som ikke følger av selve forordningen, vil disse som rettskilde ha status som etterarbeider. EU-domstolens praksis viser at det varierer i hvilken grad de følger Kommisjonens veiledninger. Selv om Kommisjonens tolkning altså ikke er bindende for medlemsstatene, er det klart at denne rettskilden kan være et relevant tolkningsmoment når man skal fastlegge det nærmere innholdet i bestemmelsene. I omtalen av forordningen i punkt 5.1 har derfor departementet pekt på enkelte av Kommisjonens presiseringer. Departementet legger videre til grunn at tilsynsmyndigheten, jf. punkt 6, legger vekt på Kommisjonens anbefalinger ved håndheving av forordningen.

Kabel Norge og Telenor Broadcast Holding AS/Telenor Norge AS tar i høringen opp spørsmålet om ikrafttredelse av bestemmelsen. Departementet er enig i at dagens situasjon, hvor forordningen ikke gjelder for EØS/EFTA-landene, ikke er heldig verken for forbrukere eller tilbydere. En eventuell ikrafttredelse av den foreslåtte inkorporasjonsbestemmelsen kan imidlertid ikke skje før samtlige EØS/EFTA-land har opphevet eventuelle konstitusjonelle forbehold (jf. EØS-avtalen artikkel 103) som er tatt i forbindelse med EØS-komiteens vedtak, dvs. forbehold som går ut på at beslutningen først blir bindende når folkerettslige krav er oppfylt. For å sikre rettsenhet i hele EØS er det fra departementets side ønskelig at bestemmelsen settes i kraft så fort som mulig etter et eventuelt lovvedtak i Stortinget.