Prop. 100 L (2020–2021)

Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator)

Kunnskapsdepartementet

Neste kapittel

Forrige kapittel

11 Merknader til forslagene til lovendringer

11.1 Merknader til endringer i tannhelsetjenesteloven

Til ny § 1-4a

Ny § 1-4a innebærer at det i tannhelsetjenesteloven innføres samarbeidsplikter som langt på vei sammenfaller med de samarbeidsreglene som allerede gjelder for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, og som i denne proposisjonen foreslås ytterligere styrket. Plikten til å samarbeide med andre velferdstjenester inntrer når det er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenestene etter tannhelsetjenesteloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen.

Første ledd gir fylkeskommunen plikt til å sørge for at virksomheter som yter tannhelsetjenester omfattet av loven, samarbeider med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte pasienter eller brukere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere.

Fylkeskommunens sørge for-ansvar innebærer en plikt til å sette tjenestene i stand til å oppfylle sine samarbeidsplikter, legge til rette for at det kan samarbeides, påse at det faktisk samarbeides der hvor dette er nødvendig og korrigere rutiner og praksis dersom det viser seg at det ikke samarbeides i tråd med regelverket.

For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at tannhelsetjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte pasient eller brukers behov. Av loven § 1-3a fremgår at fylkeskommunen skal planlegge, organisere og legge til rette for at fylkeskommunen, tannhelsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Plikt til samarbeid må også sees i sammenheng med personellets plikt til å drive forsvarlig virksomhet. Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp, jf. helsepersonelloven § 4 første ledd. Kravene gjelder uavhengig av om helsepersonellet arbeider i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. Kravet til forsvarlighet innebærer at helsepersonellet må innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner og respektere begrensninger i egen kompetanse, jf. helsepersonelloven § 4 andre ledd. Helsepersonellet skal innhente bistand eller henvise pasienten videre der dette er nødvendig og mulig. Helsepersonellet skal også samarbeide med annet kvalifisert personell dersom pasientens behov tilsier dette. Tannhelsetjenesten må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

I bestemmelsen presiseres også at fylkeskommunen skal sørge for at virksomheter som yter tannhelsetjenester, skal samarbeide med barnekoordinator dersom dette er oppnevnt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2.

Andre ledd regulerer tannhelsetjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten av det er knyttet til behandling eller oppfølging av en bestemt pasient eller bruker. Fylkeskommunen skal sørge for nødvendig samarbeid mellom tannhelsetjenesten innad i fylkeskommunen, med tannhelsetjenesten i andre fylkeskommuner og andre tjenesteytere, slik at den fylkeskommunale tannhelsetjenesten kan ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift.

I tillegg innebærer bestemmelsen en plikt for fylkeskommunen til å sørge for at tannhelsetjenesten samarbeider med andre tjenesteytere for at disse skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner.

Tredje ledd definerer begrepet «tjenesteytere». Med tjenesteytere menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere og friskoler og private barnehager. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

Samarbeid etter denne bestemmelsen skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

11.2 Merknader til endringer i barnevernloven

Til § 3-2

Bestemmelsens overskrift endres til «Samarbeid og samordning».

Gjeldende § 3-2 første ledd om barneverntjenestens medvirkningsplikt og gjeldende § 3-2 andre ledd andre punktum om barneverntjenestens plikt til å delta i kommunal planlegging oppheves. Endringene innebærer at barneverntjenestens samarbeidsplikt etter barnevernloven blir mer rendyrket. Barneverntjenestens ansvar for å delta i kommunens planlegging reguleres av plan- og bygningsloven.

Gjeldende § 3-2 gir barneverntjenesten en plikt til å samarbeide når dette kan bidra til å løse oppgaver som den er pålagt etter denne loven. Bestemmelsen er endret for å tydeliggjøre at plikten til å samarbeide både gjelder på individnivå og systemnivå.

Første ledd gir barneverntjenesten plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte barn som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Plikten til å samarbeide er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi konkrete tjenester og tiltak etter barnevernloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at barneverntjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra det enkelte barnets behov. Barneverntjenesten må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gjelder også for barn som mottar ettervernstiltak. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til barn som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der et barn trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen barnet får, for eksempel der barnet har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til barnet blir samordnet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta plikten til å avklare hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen. Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten, for eksempel BUP eller en videregående skole, at samordningsansvaret skal ligge der.

Tredje ledd regulerer barneverntjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten at det er knyttet til oppfølgingen av et bestemt barn. Bestemmelsen innebærer en delvis utvidelse i forhold til dagens regler. Forslaget viderefører den plikten barneverntjenesten i dag har til å samarbeide med andre tjenesteytere for at barneverntjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. I tillegg innebærer bestemmelsen en plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere for at disse skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift.

Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Fjerde ledd definerer begrepet «tjenesteytere». Med tjenesteytere menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere og friskoler og private barnehager. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

Til 3-2 a

Bestemmelsens første ledd lovfester at barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester har rett til å få utarbeidet individuell plan. Vilkårene for individuell plan er dermed utformet på tilsvarende måte som etter helselovgivningen og arbeids- og velferdslovgivningen.

Retten til å få utarbeidet individuell plan er begrenset til tilfeller der barn med behov for langvarige tiltak. «Langvarig» betyr at behovet antas å strekke seg over en viss tid, men uten at det behøver å være varig. Krav til varighet må ses i sammenheng med behovet for samordning av tjenestene. Selv om behovet bare strekker seg over noen måneder, eller det er snakk om få tjenester, kan behovet for en strukturert planprosess gjøre at individuell plan er et egnet verktøy.

Det skal fremdeles bare utarbeides én individuell plan, og bestemmelsen må derfor ses i sammenheng med andre bestemmelser om individuell plan i helselovgivningen og i arbeids- og velferdsforvaltningen. Bestemmelsen innebærer en formalisering av samarbeidet mellom barneverntjenesten og andre offentlige tjenester i tilfeller der individuell plan skal utarbeides. Arbeidet med gjennomføring av individuell plan endrer ikke den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom tjenestene.

Utarbeidelse av planen forutsetter at foreldrene eller barnet samtykker til dette. Det er barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke til dette når barnet er under 15 år. Barn over 15 år, eller som av andre grunner er part i saken, kan etter barnevernloven selv samtykke til individuell plan, jf. barnevernloven § 6-3. Når barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet nødvendig, og som hovedregel tilstrekkelig grunnlag for å kunne utarbeide individuell plan. Dette gjelder med mindre planen inneholder tiltak som også retter seg mot foreldrene. I slike tilfeller må også foreldrene samtykke til planen. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 15 år, overtar barneverntjenesten foreldrenes kompetanse til å samtykke til planen.

Første ledd andre punktum videreføres.

Andre ledd endres, slik at hjemmelen til å gi forskrift om individuell plan legges til Kongen i statsråd. En avgjørelse om individuell plan etter barnevernloven regnes ikke som et enkeltvedtak. En avgjørelse om individuell plan kan påklages til statsforvalteren i henhold til § 6-5.

Til § 6-5

Det følger av første ledd at enkeltvedtak som barneverntjenesten har truffet, og oppfølgingsvedtak som Barne-, ungdoms- og familieetaten har truffet, kan påklages til statsforvalteren. Nytt andre punktum lovfester at en avgjørelse om individuell plan etter barnevernloven kan påklages til statsforvalteren.

11.3 Merknader til endringer i familievernkontorloven

Til § 1a

Første ledd gir familievernkontoret plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte brukere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenestene etter familievernkontorloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at familievernkontoret må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte brukerens behov. Familievernkontoret må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Slikt samarbeid er avhengig av samtykke til deling av opplysninger fra den det gjelder, jf. familievernkontorloven § 6.

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til brukere som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der brukere trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen barnet får, for eksempel der barnet har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet blir samordnet.

Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover.

Tredje ledd regulerer familievernkontorets plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten av det er knyttet til oppfølgingen av bestemte barn eller bestemte brukere. Familievernkontoret skal samarbeide med andre offentlige tjenester for at familieverntjenesten og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner.

Fjerde ledd definerer begrepet «tjenesteytere». Med tjenesteytere menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere og private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

11.4 Merknader til endringer i opplæringsloven

Til § 3-6

Andre ledd endres slik at oppfølgingstjenestens plikt til å sikre tverretatlig samarbeid mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser som har ansvar for målgruppen, og formidle, eventuelt samordne, tilbud fra ulike tjenester, løftes til lovbestemmelsen. Dette er for å tydeliggjøre plikten, selv om innholdet i plikten vil være det samme som tidligere. Aktuelle instanser for samarbeid er særlig grunnskolene og de videregående skolene, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten), opplæringsadministrasjonen i fylkeskommunen, arbeids- og velferdsforvaltningen og helse- og sosialtjenestene. Oppfølgingstjenesten kan bistå i arbeidet med å redusere frafallet fra videregående opplæring gjennom samarbeid med grunnskole og videregående opplæring.

Til § 4A-14

Bestemmelsen er ny og pålegger kommunen og fylkeskommunen tilsvarende plikt til samarbeid og samordning for deltakere etter kapittel 4A som § 15-8 for elever.

Første ledd gir kommunen og fylkeskommunen plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte deltakere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi opplæring og andre tjenester etter opplæringsloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi deltakeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at kommunen eller fylkeskommunen må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte deltakerens behov. Kommunen og fylkeskommunen må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gir også kommunen og fylkeskommunen plikt til å medvirke i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til deltakere som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der en deltaker trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen deltakeren får, for eksempel der deltakeren har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet blir samordnet.

Tredje ledd regulerer kommunen og fylkeskommunen sin plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten av det er knyttet til oppfølgingen av en bestemt deltaker. De skal samarbeide med andre offentlige tjenester for at kommunen eller fylkeskommunen og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Fjerde ledd fastsetter at de samarbeidende tjenestene kan behandle personopplysninger, inkludert personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når de utfører oppgaver etter første til tredje ledd.

Femte ledd definerer begrepet «tjenesteytarar». Med tjenesteytere menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere og friskoler og private barnehager. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

Til § 15-3

Første og andre ledd endres slik at alle som utfører tjenester eller arbeid etter loven er omfattet av oppmerksomhets- og meldeplikten til barneverntjenesten. Dette innebærer at plikten vil gjelde for alle som utfører tjeneste eller arbeid i skolen, leksehjelpordningen, skolefritidsordningen, musikk- og kulturskoletilbudet, voksenopplæringen, oppfølgingstjenesten og PP-tjenesten. Videre vil bestemmelsen omfatte enkelte ansatte i lærebedrifter, for eksempel instruktøren og den faglige lederen. Plikten omfatter også praktikanter, vikarer og midlertidig ansatte som utfører tjenester eller arbeid etter loven. Å utføre tjenester eller arbeid skal ikke forstås annerledes eller videre enn det som er fastsatt i barnevernloven § 6-4.

Til § 15-4

Bestemmelsen er endret slik at oppmerksomhetsplikten og plikten til å gi opplysninger omfatter helse- og omsorgstjenesten, i tillegg til sosialtjenesten i arbeids- og velferdsforvaltningen. Videre er bestemmelsen endret til at kommunen og fylkeskommunen skal sørge for at alle som utfører tjenester eller arbeid etter loven, oppfyller plikten til å være oppmerksom på behov for tiltak, og plikten til å gi opplysninger om slike forhold. Dette er for å tydeliggjøre at det ikke dreier seg om et personlig ansvar for det enkelte personell, og for at pliktene skal gjelde for alle som utfører tjenester eller arbeid etter loven. Pliktene omfatter dermed personalet i leksehjelpordningen, skolefritidsordningen, kulturskolen, voksenopplæringen, oppfølgingstjenesten og PP-tjenesten, i tillegg til personalet i skolen. Kommunen og fylkeskommunen må sørge for at de ansatte har kunnskap om hvilke tiltak som kan være aktuelle etter både sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Overskriften er endret for at plikten ikke skal kunne forveksles med opplysningsplikten til barneverntjenesten, og for at bestemmelsen skal ha lik utforming som den tilsvarende bestemmelsen i andre sektorlover. Opplysninger kan bare gis med tillatelse fra eleven, eventuelt fra foreldrene, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikten.

For å unngå dobbeltregulering er bestemmelsen om råd og veiledning til sosialtjenesten i klientsaker fjernet. Dette følger av samarbeidsplikten i § 15-8.

Til § 15-8

Første ledd gir skolen, PP-tjenesten og skolefritidsordningen plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte elever som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi opplæring og andre tjenester etter opplæringsloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. I motsetning til tidligere er ikke samarbeidsplikten avgrenset til andre kommunale tjenester. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi eleven et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at tjenestene selv må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte elevens behov. Skolen, PP-tjenesten og skolefritidsordningen må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gir også skolen, skolefritidsordningen og PP-tjenesten plikt til å medvirke i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til elever som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der en elev trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen eleven får, for eksempel der eleven har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet blir samordnet.

Tredje ledd regulerer skolen, PP-tjenesten og skolefritidsordningen sin plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten av det er knyttet til oppfølgingen av en bestemt elev. Skolen, PP-tjenesten og skolefritidsordningen skal samarbeide med andre offentlige tjenester for at skolen, PP-tjenesten og skolefritidsordningen og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

11.5 Merknader til endringer i spesialisthelsetjenesteloven

Til § 2-1 e

Bestemmelsens overskrift endres fra dagens «Samhandling og samarbeid» til «Samarbeid».

Endringen skyldes i hovedsak at det både rettslig og praktisk er vanskelig å operere med en klar definisjon eller avgrensning av begrepene «samarbeid» og «samhandling». Begrepene har et meningsinnhold som langt på vei overlapper hverandre, og det er vanskelig å avgjøre når man snakker om det ene fremfor det andre.

Gjeldende § 2-1 e hjemler en plikt til samarbeid generelt (samarbeid på systemnivå) og samarbeid ved ytelse av helse- og omsorgstjenester til den enkelte pasient (samarbeid på individnivå). Bestemmelsen endres for å tydeliggjøre plikten når det gjelder samarbeid ved ytelse av konkrete helse- og omsorgstjenester til den enkelte pasient eller bruker og samarbeid utover oppfølgingen av konkrete pasienter. Samme endringer gjøres i helse- og omsorgstjenesteloven.

Samarbeidsplikten må sees i sammenheng med forsvarlighetskravet etter loven § 2-2 som presiserer at spesialisthelsetjenesten skal tilrettelegge sine tjenester slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Dette kan innebære å samarbeide med andre tjenesteytere. Samarbeidsplikten etter § 2-1 e må også sees i sammenheng med forsvarlighetsplikten etter helsepersonelloven § 4 hvor det av andre ledd fremkommer en plikt for personellet til å innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner og en plikt til å innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Videre fremgår at yrkesutøvelsen skal skje ved samarbeid med annet kvalifisert personell dersom pasientens behov tilsier dette.

Første ledd gir de regionale helseforetakene en plikt til å sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester i henhold til loven § 2-1 a, samarbeider med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte pasienter eller brukere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenestene etter spesialisthelsetjenesteloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen.

De regionale helseforetakenes sørge for-ansvar innebærer en plikt til å sette tjenestene i stand til å oppfylle sine samarbeidsplikter, legge til rette for at det kan samarbeides, påse at det faktisk samarbeides der hvor dette er nødvendig og korrigere rutiner og praksis dersom det viser seg at det ikke samarbeides i tråd med regelverket.

For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at virksomhetene må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte pasientens eller brukerens behov. Som nevnt må samarbeidsplikten også sees i sammenheng med forsvarlighetskravet etter loven § 2-2 som presiserer at spesialisthelsetjenesten skal tilrettelegge sine tjenester slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Plikt til samarbeid må også sees i sammenheng med personellets plikt til å drive forsvarlig virksomhet. Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp, jf. helsepersonelloven § 4 første ledd. Kravene gjelder uavhengig av om helsepersonellet arbeider i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. Kravet til forsvarlighet innebærer at helsepersonellet må innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner og respektere begrensninger i egen kompetanse, jf. helsepersonelloven § 4 andre ledd. Helsepersonellet skal innhente bistand eller henvise pasienten videre der dette er nødvendig og mulig. Helsepersonellet skal også samarbeide med annet kvalifisert personell dersom pasientens behov tilsier dette. Virksomhetene må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid.

Barnekoordinator foreslås lovfestet som en kommunal plikt i helse- og omsorgstjenesteloven og vil slik sett ikke kunne koordinere tjenesteytelse som skjer innenfor spesialisthelsetjenestens ansvarsområde. Som redegjort for i punkt 7.5.2.8 har departementene kommet til at det ikke vil være hensiktsmessig å lovfeste en tilsvarende barnekoordinatorordning i spesialisthelsetjenesteloven. For å sikre nødvendig samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten presiseres det imidlertid i bestemmelsen at virksomheter innenfor spesialisthelsetjenesteloven skal samarbeide med barnekoordinator dersom dette er oppnevnt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a.

Andre ledd regulerer spesialisthelsetjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten av det er knyttet til behandling eller oppfølging av en bestemt pasient eller bruker. De regionale helseforetakene skal sørge for nødvendig samarbeid med andre tjenesteytere for at helseforetaket og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Bestemmelsen innebærer en delvis utvidelse i forhold til dagens regler. Forslaget viderefører den plikten helseforetakene i dag har til å samarbeide med andre tjenesteytere for at helseforetakene skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. I tillegg innebærer bestemmelsen en plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere for at disse skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift.

Endring av dagens begrep «legge til rette for nødvendig samarbeid» til «sørge for nødvendig samarbeid» er rent språklig og ikke ment å innebære noen materiell endring, jf. ovenfor om sørge for-ansvaret.

Fjerde ledd viderefører dagens tredje ledd uendret.

Samarbeid etter denne bestemmelsen skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Til § 2-5

Tredje ledd endres, slik at hjemmelen til å gi forskrift om individuell plan legges til Kongen i statsråd.

Til § 2-5 a

Nytt tredje ledd presiserer at dersom det er oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, skal koordinator etter spesialisthelsetjenesten samarbeide med barnekoordinator.

Barnekoordinator foreslås lovfestet som en kommunal plikt og vil slik sett ikke kunne koordinere tjenesteytelse som skjer innenfor spesialisthelsetjenestens ansvarsområde. For å sikre nødvendig samarbeid mellom koordinator oppnevnt etter spesialisthelsetjenesteloven og barnekoordinator oppnevnt etter helse- og omsorgstjenesteloven, presiseres det at disse skal samarbeide.

11.6 Merknader til endringer i psykisk helsevernloven

Til § 4-1

Tredje ledd endres, slik at hjemmelen til å gi forskrift om individuell plan legges til Kongen i statsråd.

11.7 Merknader til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven

Til ny § 2-5 b

Bestemmelsen lovfester en rett til koordinator i samsvar med gjeldende bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a. Bestemmelsen endrer ikke vilkårene for plikt til å tilby koordinator etter nevnte bestemmelser.

Manglende tilbud om koordinator eller avslag på ønske om koordinator kan påklages i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7, jf. særlig § 7-2.

Til ny § 2-5 c

Bestemmelsen lovfester en rett til barnekoordinator i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.

Det vises til spesielle merknader til helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a for omtale av plikten som korresponderer til retten etter denne bestemmelsen.

Manglende tilbud om barnekoordinator eller avslag på ønske om barnekoordinator kan påklages i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7, jf. særlig § 7-2.

11.8 Merknader til endringer i friskoleloven

Til § 3-6 a

Første ledd gir skolen plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte elever som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi opplæring og andre tjenester etter friskoleloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. I motsetning til tidligere er ikke samarbeidsplikten avgrenset til andre kommunale tjenester. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi eleven et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at tjenestene selv må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte elevens behov. Skolen må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gir også skolen plikt til å medvirke i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen eleven får, for eksempel der eleven har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet blir samordnet.

Tredje ledd regulerer skolens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten av det er knyttet til oppfølgingen av en bestemt elev. Skolen skal samarbeide med andre offentlige tjenester for at skolen og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Til § 7-4

Første og andre ledd endres slik at alle som utfører tjenester eller arbeid i skolen, leksehjelpordningen og skolefritidsordningen er omfattet av oppmerksomhets- og meldeplikten til barneverntjenesten. Skolefritidsordningen er ikke en lovpålagt tjeneste for friskolene, og oppgavene til skolefritidsordningen er ikke lovregulert. Mange friskoler har likevel en skolefritidsordning, og bestemmelsen vil gjelde for disse. Bestemmelsen vil ikke omfatte rene private fritidstilbud som ikke drives av friskolen. Plikten omfatter også praktikanter, vikarer og midlertidig ansatte som utfører tjenester eller arbeid etter loven. Å utføre tjenester eller arbeid skal ikke forstås annerledes eller videre enn det som er fastsatt i barnevernloven § 6-4.

Til § 7-5

Bestemmelsen er endret slik at oppmerksomhetsplikten og plikten til å gi opplysninger omfatter helse- og omsorgstjenesten, i tillegg til sosialtjenesten i arbeids- og velferdsforvaltningen. Videre er bestemmelsen endret til at styret skal sørge for at alle som utfører tjenester eller arbeid etter loven oppfyller plikten til å være oppmerksom på behov for tiltak og plikten til å gi opplysninger om slike forhold. Dette for å tydeliggjøre at det ikke dreier seg om et personlig ansvar for det enkelte personell og for at pliktene skal gjelde for alle som utfører tjenester eller arbeid etter loven. Pliktene omfatter dermed personalet i leksehjelpordningen, i tillegg til personalet i skolen. Kommunen og fylkeskommunen må sørge for at de ansatte har kunnskap om hvilke tiltak som kan være aktuelle etter både sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Overskriften er endret for at plikten ikke skal kunne forveksles med opplysningsplikten til barneverntjenesten, og for at bestemmelsen skal ha lik utforming som den tilsvarende bestemmelsen i andre sektorlover. Opplysninger kan bare gis med samtykke fra eleven, eventuelt fra foreldrene, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikten.

For å unngå dobbeltregulering er bestemmelsen om råd og veiledning til sosialtjenesten i klientsaker fjernet. Dette følger av samarbeidsplikten i § 3-6 a.

11.9 Merknader til endringer i barnehageloven

Til § 2 b

Første ledd gir barnehagen og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte barn som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. For PP-tjenesten omfatter plikten både barn i barnehage og barn som ikke går i barnehage. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenester etter barnehageloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at barnehagen må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra det enkelte barnets behov. Barnehagen og PP-tjenesten må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gir også barnehagen og PP-tjenesten plikt til å medvirke i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen barnet får, for eksempel der barnet har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet blir samordnet.

Tredje ledd regulerer barnehagens og PP-tjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten av det er knyttet til oppfølgingen av et bestemt barn. Barnehagen og PP-tjenesten skal samarbeide med andre offentlige tjenester for at barnehagen, PP-tjenesten og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner.

For kommunale barnehager er det kommunen som vil være ansvarlig for å oppfylle pliktene. For private barnehager vil den som er ansvarlig for rettssubjektet som driver barnehagen, være ansvarlig.

Til § 45

Overskriften er endret for at plikten ikke skal kunne forveksles med opplysningsplikten til barneverntjenesten, og for at bestemmelsen skal ha lik utforming som den tilsvarende bestemmelsen i andre sektorlover. Det er gjort noen språklige endringer i ordlyden for at det ikke skal være tvil om at det rettslige innholdet i bestemmelsen er det samme som i de tilsvarende bestemmelsene som gjelder etter andre sektorlover. Setningen om at opplysninger til sosialtjenesten eller den kommunale helse- og omsorgstjenesten normalt skal gis av styrer, er tatt ut av bestemmelsen. I praksis vil det ofte være styrer som gir slike opplysninger. Styrer må sørge for at de ansatte har kunnskap om hvilke tiltak som kan være aktuelle etter både sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

11.10 Merknader til endringer i NAV-loven

Til § 15

Fjerde ledd endres, slik at hjemmelen til å gi forskrift om individuell plan legges til Kongen i statsråd.

Til ny § 15 a

Første ledd gir kontoret plikt til å samarbeide med andre offentlige organer og tjenesteytere i oppfølgingen av en bestemt person som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenester og annen oppfølging etter NAV-loven. Samarbeidet skal være en integrert del av arbeidet i kontoret. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi en person et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at kontoret må gjøre en konkret faglig vurdering av hva den har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere den skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte personens behov. Kontoret må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter den må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Andre ledd regulerer kontorets plikt til å samarbeide med andre offentlige organer og tjenesteytere uten at det er knyttet til oppfølgingen av en bestemt person. Kontoret skal samarbeide med andre offentlige organer og tjenester for at kontoret og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner.

11.11 Merknader til endringer i krisesenterloven

Til § 4

Paragraf 4 har i hovedsak fått en ny utforming ved at den er harmonisert med bestemmelser om samarbeid og samordning i andre tjenestelover, og ved at kravene til samarbeid og kommunens plikt til samordning er tydeliggjort. Endringene er ikke ment å redusere den plikten til samordning som alt følger av gjeldende § 4 om samordning av tjenester.

Første ledd gir kommunen plikt til å sørge for at krisesentertilbudet samarbeider med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte brukere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenester etter krisesenterloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi brukerne et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at kommunen må sørge for at krisesentertilbudet gjør en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte brukerens behov. Kommunen må sørge for at krisesentertilbudet selv vurderer hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gir også kommunen plikt til å sørge for at krisesentertilbudet medvirker i samarbeid om utarbeiding og oppfølging av mål og tiltak i individuell plan. Slike tjenestetilbud må i så fall koordineres med krisesentertilbudet i den perioden vedkommende er bruker. Slikt samarbeid er avhengig av samtykke til deling av opplysninger fra den det gjelder, jf. krisesenterloven § 5.

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til barn og voksne brukere av krisesentertilbudet som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der barn og voksne brukere av krisesentertilbudet trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å samordne oppfølgingen brukerne får, for eksempel der brukeren har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet blir samordnet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta plikten til å avklare hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen. Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten at samordningsansvaret skal ligge der.

Tredje ledd regulerer kommunens plikt til å sørge for samarbeid mellom krisesentertilbudet og med andre tjenesteytere uten at det er knyttet til oppfølgingen av bestemte brukere av krisesentertilbudet. Kommunen skal sørge for at krisesentertilbudet samarbeider med andre offentlige tjenester for at krisesentertilbudet og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Fjerde ledd definerer begrepet «tenesteapparatet». Med tjenesteapparatet menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere og friskoler og private barnehager. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

Til ny § 6 a

Bestemmelsen er ny og pålegger alle som utfører tjenester eller arbeid etter krisesenterloven, en oppmerksomhetsplikt som omfatter helse- og omsorgstjenesten og sosialtjenesten. Den omfatter dermed ikke bare formelt ansatte, men også andre som utfører tjeneste eller arbeid etter krisesenterloven. Kommunen må sørge for at de ansatte har kunnskap om hvilke tiltak som kan være aktuelle etter både sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Opplysningene skal bare deles med sosialtjenesten eller helse- og omsorgstjenesten dersom brukeren samtykker, eller så langt opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikten.

11.12 Merknader til endringer i sosialtjenesteloven

Til § 9

I første ledd er lovens § 13 andre ledd første punktum, tredje ledd og fjerde ledd første punktum lagt til for at statsforvalteren skal kunne føre tilsyn med kravene til samarbeid og samordning.

Statlig tilsyn med kommunens plikter skal være et lovlighetstilsyn. Dette følger av kommuneloven § 30-2, som slår fast at staten «kan føre tilsyn med lovligheten av kommunens eller fylkeskommunens oppfyllelse av plikter pålagt i eller i medhold av lov». At tilsynet skal være lovlighetstilsyn, betyr at tilsynsmyndighetenes kompetanse er underlagt de samme avgrensningene som domstolene, og at tilsynsmyndighetene ikke kan overprøve kommunenes forvaltningsskjønn («det frie skjønnet»). Vurderingen av hva som er nødvendig for å gi en person et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, er et lovbundet skjønn og ikke et forvaltningsskjønn. Statsforvalteren kan derfor føre tilsyn med dette.

Til § 13

Paragrafens overskrift endres til også å omfatte endringene knyttet til samarbeid og samordning som foreslås tatt inn i paragrafens andre, tredje og fjerde ledd.

Første ledd videreføres uendret.

Andre ledd første punktum gir kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen plikt til å samarbeide med andre sektorer, forvaltningsnivåer og tjenesteytere i oppfølgingen av en bestemt person som mottar tjenester og annen oppfølging fra flere tjenesteytere. Som etter gjeldende andre ledd, fremgår det av endret andre ledd at det skal samarbeides med andre sektorer og forvaltningsnivåer. I dette ligger det at kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal samarbeide både med andre deler av offentlig sektor, og med enheter på ulike forvaltningsnivåer. I tillegg er formuleringen «tjenesteytere» tatt inn, for å ivareta kravet til at det også skal samarbeides med andre aktører som utfører oppgaver på vegne av offentlige organer.

Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenester og annen oppfølging etter sosialtjenesteloven. Samarbeidet skal være en integrert del av arbeidet i kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi en person oppfølging og et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, eller kunne bidra til å løse oppgavene som kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen er pålagt etter denne loven. Dette innebærer at kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen må gjøre en konkret faglig vurdering av hva den har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere den skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte personens behov. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen må selv vurdere hvilke aktiviteter den må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Plikten til slikt samarbeid gjelder både tjenester og annen oppfølging, og er ikke avgrenset til kun å gjelde saker om tjenester etter sosialtjenesteloven kapittel 4. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Andre ledd andre og tredje punktum viderefører gjeldende tredje ledd, og plasseres i andre ledd i tilknytning til den nye bestemmelsen om samarbeid i oppfølgingen av en bestemt person som mottar tjenester og annen oppfølging fra flere tjenesteytere. Den gjeldende plikten omfatter både tilfeller hvor det er behov for samordning og tilfeller hvor det ikke er behov for samordning, men hvor ansvarsforholdet likevel er uklart.

Tredje ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til personer som trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der en person trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen den aktuelle personen får, for eksempel der den aktuelle personen har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet blir samordnet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta plikten til å avklare hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen. Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan kommunen imidlertid avtale med den aktuelle tjenesten, for eksempel BUP eller en videregående skole, at samordningsansvaret skal ligge der.

Fjerde ledd første punktum regulerer kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningens plikt til å samarbeide med andre sektorer, forvaltningsnivåer og tjenesteytere uten at det er knyttet til oppfølgingen av en bestemt person. Når det gjelder opplistningen av hvilke organer det skal samarbeides med, vises det til omtalen av dette ovenfor i merknadene til andre ledd.

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal samarbeide med andre sektorer, forvaltningsnivåer og tjenester for at kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal etter nytt første punktum, også samarbeide med andre sektorer, forvaltningsnivåer og tjenester når dette kan bidra til å løse oppgavene som kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen er pålagt etter sosialtjenesteloven, slik det følger av gjeldende andre ledd første punktum.

Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Plikten til slikt samarbeid er ikke avgrenset til kun å gjelde saker om tjenester etter sosialtjenesteloven kapittel 4. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Fjerde ledd andre punktum viderefører gjeldende andre ledd andre punktum.

Femte ledd er nytt og definerer begrepet «tjenesteytere». Med tjenesteytere menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere og friskoler og private barnehager. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

Til § 28

Tredje ledd endres, slik at hjemmelen til å gi forskrift om individuell plan legges til Kongen i statsråd.

11.13 Merknader til endringer i helse- og omsorgstjenesteloven

Til § 3-4

Bestemmelsens overskrift endres fra dagens «Kommunens plikt til samhandling og samarbeid» til «Kommunens plikt til samarbeid og samordning».

Endringen skyldes for det første at det både rettslig og praktisk er vanskelig å operere med en klar definisjon eller avgrensning av begrepene «samarbeid» og «samhandling». Begrepene har et meningsinnhold som langt på vei overlapper hverandre, og det er vanskelig å avgjøre når man snakker om det ene fremfor det andre. For det andre vil begrepet «samordning» være viktig å fremheve i bestemmelsens overskrift som følge av den samordningsplikten som tredje ledd innfører for pasienter eller brukere som har behov for helhetlige og samordnede tjenester.

Gjeldende § 3-4 gir plikt til å legge til rette for samhandling og samarbeid mellom ulike deltjenester i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby tjenester omfattet av loven. Plikten gjelder både samarbeid generelt (samarbeid på systemnivå) og samarbeid ved ytelse av konkrete helse- og omsorgstjenester til den enkelte pasient eller bruker (samarbeid på individnivå).

Samarbeidsplikten må også sees i sammenheng med forsvarlighetskravet etter loven § 4-1 første ledd bokstav a som gir kommunen plikt til å tilrettelegge sine tjenester slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Samarbeidsplikten etter § 3-4 må også sees i sammenheng med forsvarlighetsplikten etter helsepersonelloven § 4 om plikt til viderehenvisning og samarbeid med annet kvalifisert personell dersom pasientens behov tilsier dette.

§ 3-4 viderefører langt på vei dagens regler, men bestemmelsen er blant annet omredigert for å tydeliggjøre plikten når det gjelder henholdsvis samarbeid generelt (samarbeid på systemnivå) og samarbeid ved ytelse av konkrete helse- og omsorgstjenester til den enkelte pasient eller bruker (samarbeid på individnivå).

Videre foreslås det å oppheve dagens plikt etter gjeldende § 3-4 andre ledd for kommunen til å «samarbeide med fylkeskommune, regionalt helseforetak og stat, slik at helse- og omsorgstjenesten i landet best mulig kan virke som en enhet.» Bestemmelsen ble videreført fra daværende kommunehelsetjenestelov § 1-4 fjerde ledd når denne loven ble opphevet og erstattet av helse- og omsorgstjenesteloven. Departementene legger til grunn at en slik samarbeidsbestemmelse vil være overflødig sammen med de nye samarbeidsreglene som foreslås i denne proposisjonen.

Første ledd gir helse- og omsorgstjenesten plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte pasienter eller brukere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at helse- og omsorgstjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte pasientens eller brukerens behov. Som nevnt må samarbeidsplikten også sees i sammenheng med forsvarlighetskravet etter loven § 4-1 som presiserer at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Plikt til samarbeid må også sees i sammenheng med personellets plikt til å drive forsvarlig virksomhet. Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp, jf. helsepersonelloven § 4 første ledd. Kravene gjelder uavhengig av om helsepersonellet arbeider i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. Kravet til forsvarlighet innebærer at helsepersonellet må innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner og respektere begrensninger i egen kompetanse, jf. helsepersonelloven § 4 andre ledd. Helsepersonellet skal innhente bistand eller henvise pasienten videre der dette er nødvendig og mulig. Helsepersonellet skal også samarbeide med annet kvalifisert personell dersom pasientens behov tilsier dette. Helse- og omsorgstjenesten må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid.

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til pasienter og brukere som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der en pasient eller bruker trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen pasienten eller brukeren får, for eksempel der et barn har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. I tilsvarende lovbestemmelse i øvrig tjenestelovgivning som omtales i denne proposisjonen, er det presisert at dersom familien og barnet har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, så vil det være barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet blir samordnet.

Tredje ledd regulerer helse- og omsorgstjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten at det er knyttet til behandling eller oppfølging av en bestemt pasient eller bruker. Helse- og omsorgstjenesten skal samarbeide med andre offentlige tjenester for at helse- og omsorgstjenesten og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Bestemmelsen innebærer en delvis utvidelse i forhold til dagens regler. Forslaget viderefører den plikten helse- og omsorgstjenesten i dag har til å samarbeide med andre tjenesteytere for at helse- og omsorgstjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. I tillegg innebærer bestemmelsen en plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere for at disse skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift.

Samarbeid etter denne bestemmelsen skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Til § 6-2 første ledd

Det er tilføyd et nytt punkt 12 i § 6-2 første ledd. Endringen innebærer at de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten også skal omfatte samarbeid om ytelse av helse- og omsorgstjenester til barn og unge med sammensatte vansker og lidelser, som mottar tjenester fra begge forvaltningsnivåene. Partene må selv avklare avtalens omfang og detaljeringsgrad på dette punktet, slik som for de andre temaene samarbeidsavtalen som minimum skal omfatte.

Med «barn og unge» siktes det ikke her til en konkret øvre aldersgrense. I mange tilfeller vil det være naturlig å ta utgangspunkt i den alminnelige myndighetsalder som er 18 år. I noen tilfeller vil det likevel kunne være behov for å la avtalene gjelde også for unge som er eldre enn 18 år. Dette kan være aktuelt for eksempel i situasjoner der utredning eller behandling er påbegynt, men ennå ikke avsluttet etter at vedkommende har fylt 18 år. På noen områder kan det være hensiktsmessig med særskilt oppfølging og samarbeid mellom forvaltningsnivåene også der hvor pasienten har fylt 18 år. Det vil være opp til den enkelte kommune og foretak å selv avklare aldersmessig avgrensning i avtalene. Departementene legger imidlertid til grunn at det ikke vil være adgang til å avgrense samarbeidsavtalene til kun å gjelde for barn opp til for eksempel 16 år. Som nevnt må man ved forståelsen av begrepet «barn og unge» ta utgangspunkt i den alminnelige myndighetsalder som er 18 år.

Til § 7-1

Tredje ledd endres, slik at hjemmelen til å gi forskrift om individuell plan legges til Kongen i statsråd.

Til ny § 7-2a

Bestemmelsens første ledd definerer/avgrenser hvem kommunen skal tilby barnekoordinator. Det fremgår at barnekoordinator bare skal oppnevnes dersom foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet, ønsker dette.

Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 regulerer samtykke til helsehjelp. Reglene for samtykke til helsehjelp for barn (personer under 18 år) følger av loven §§ 4-3 og 4-4. Hovedregelen er at barn selv samtykker til helsehjelp når de er mellom 16 og 18 år, jf. § 4-4 første ledd, med mindre det følger av «tiltakets art», jf. § 4-3 første ledd b), dersom barnet ikke har samtykkekompetanse, jf. § 4-3 andre ledd eller dersom barnet er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, jf. § 4-7.

I tråd med forslaget vil det være foreldrene, eller den som samtykker på vegne av barnet, som må samtykke til at det skal oppnevnes barnekoordinator for barn under 16 år. Departementene viser imidlertid til barnets rett til å medvirke og si sin mening ved ytelse av helsehjelp som følger av § 4-4 femte ledd som lyder:

Når barnet er fylt 7 år, og når et yngre barn er i stand til å danne seg egne synspunkter på det samtykket dreier seg om, skal foreldrene, andre som har foreldreansvaret eller barneverntjenesten gi barnet informasjon og anledning til å si sin mening før de avgjør spørsmål om å samtykke til helsehjelp. Det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet. Er barnet fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Også når det gjelder barn mellom 16 og 18 år følger det av forslaget at det er foreldrene, eller den som samtykker på vegne av barnet, som må samtykke til at det skal oppnevnes barnekoordinator. Departementene legger imidlertid til grunn at det i slike tilfeller må legges stor vekt på barnets ønske og at det i mange situasjoner vil være mindre hensiktsmessig å oppnevne barnekoordinator dersom barnet motsetter seg dette.

Ordningen gjelder både for familier som har og som venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Plikten til å oppnevne barnekoordinator kan således også inntre før barnet er født. Plikten til å oppnevne barnekoordinator foreslås lovfestet som en rett i ny § 2-5 c i pasient- og brukerrettighetsloven, jf. spesielle merknader til denne bestemmelsen.

Det må gjøres en konkret vurdering av om det skal sies å foreligge «alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne». Alvorlighetsgrad for en og samme funksjonsnedsettelse og en og samme sykdom eller skade vil kunne variere mye fra barn til barn.

Spørsmålet om plikt til å tilby barnekoordinator eller ikke, skal ikke være en diskusjon knyttet til barnets diagnose. Barnekoordinator skal også kunne oppnevnes i situasjoner hvor det ikke foreligger noen diagnose, for eksempel fordi barnet er under utredning. Det sentrale for vurderingen av rett til barnekoordinator skal være hvilket hjelpebehov barnet har, og i forlengelsen av dette om barnet vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.

Plikt til å tilby barnekoordinator skal ikke bare være knyttet til somatiske lidelser eller tilstander. Også psykiske lidelser eller tilstander vil på samme måte kunne gi rett til barnekoordinator, enten alene eller i kombinasjon med somatiske lidelser eller tilstander. Barnekoordinator vil også kunne oppnevnes for barn med psykiske helseutfordringer, for eksempel barn som har vært utsatt for vold, overgrep og andre former for omsorgssvikt eller barn med psykiske helseutfordringer i form av angstproblematikk, spiseforstyrrelser eller lignende.

Når det gjelder kravet om alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, skal ikke alvorlighetskravet tolkes strengt. Kravet om «alvorlighet» er imidlertid ment å skulle innebære at ikke enhver sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse vil kunne gi rett til en barnekoordinator. Barn som etter dette ikke oppfyller vilkårene for barnekoordinator, vil ofte kunne oppfylle vilkårene for ordinær koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven eller spesialisthelsetjenesteloven, eller vilkårene for rett til individuell plan.

Ved vurderingen av om det i henhold til bestemmelsen skal sies å foreligge en «alvorlig» sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, vil det være relevant å legge vekt på både somatiske og psykiske aspekter ved sykdommen eller skaden.

Alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne kjennetegnes av at de kan medføre alvorlige konsekvenser for den enkelte pasient, både fysisk og psykisk. En rekke sykdommer eller skader vil være dødelige eller vil medføre økt risiko for tidligere død. For mange sykdommer og skader eller tilfeller av nedsatt funksjonsevne gjelder at det ikke finnes helbredende behandling, men kun behandling som kan holde tilstanden i sjakk eller redusere plagene av sykdommen, skaden eller den nedsatte funksjonsevnen. I andre tilfeller vil behandling eller pedagogiske tiltak være nødvendig for å opprettholde funksjonsnivå eller for å gi økt mestring og livsglede på tross av at det ikke finnes helbredende behandling.

Ved vurderingen av om det i denne sammenheng skal sies å foreligge en «alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne», skal det foretas en helhetsvurdering. Det må blant annet legges vekt på hvor smertefull tilstanden normalt er, hvor syke barn med den aktuelle tilstanden normalt vil være, om tilstanden medfører eller vil komme til å medføre funksjonsnedsettelse, invaliditet eller nedsatt livsutfoldelse, og om tilstanden vil medføre tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser. Både fysiske og psykiske følger av sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne kan som nevnt vektlegges ved denne vurderingen.

Ved vurderingen av om en sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne skal sies å være alvorlig i henhold til bestemmelsen, kan det også sees hen til hvor komplisert tilstanden er å behandle eller hvilken helsefaglig kompetanse som kreves for å behandle tilstanden eller dennes følger. Dersom det er slik at en sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne bare kan behandles på forsvarlig vis av høyt spesialisert helsepersonell, eller dersom behandlingen må utføres av flere grupper helsepersonell og annet personell i samarbeid for at behandlingen skal kunne være forsvarlig, vil tilstanden lettere bli å karakterisere som alvorlig, sammenlignet med situasjoner hvor behandling kan gjøres av en større gruppe helsepersonell og hvor behovet for flerfaglig samarbeid er mindre fremtredende.

Begrepene «sykdom», «skade» eller «nedsatt funksjonsevne» er vanskelig å definere helt klart eller entydig. For det første kan grensen mellom sykdom og skade i seg selv være flytende eller overlappende. For det andre er det slik at en rekke sykdommer eller skader kjennetegnes av at de fører med seg ulike former for nedsatt funksjonsevne. I noen tilfeller kan det derfor være usikkert om det mest riktige vil være å klassifisere en tilstand som en sykdom, skade eller en funksjonsnedsettelse. I praksis vil det imidlertid ikke være nødvendig å alltid skille entydig her, idet alle tre alternativer er likestilt i bestemmelsen.

Med begrepet sykdom menes både tilfeller som kan diagnostiseres som en spesifikk sykdom, og tilfeller som betegnes som syndromer. Sykdom er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale organiske eller mentale funksjoner og forandrer dem på en skadelig måte. Med «syndrom» sikter man grovt sett til situasjoner hvor man påviser en gruppe eller ett sett av symptomer, tegn og funn som til sammen peker mot eller danner en klinisk enhet, og som karakteriserer en sykdom eller tilstand.

Med skade siktes det særlig til situasjoner hvor uventede hendelser påvirker helsetilstanden på en negativ måte, for eksempel som nevnt ulykkessituasjoner. En skade behøver imidlertid ikke bare være resultat av en brå eller uventet hendelse. For eksempel vil belastningsskader kunne oppstå som følge av en mer langvarig uheldig eksponering. Slike skader vil i sin tur igjen kunne resultere i nedsatt funksjonsevne.

Med nedsatt funksjonsevne menes både funksjonsnedsettelse av fysisk og psykisk/mental art. Utviklingshemming er en intellektuell/mental funksjonsnedsettelse. Utviklingshemming reduserer den enkeltes evne til mentale prosesser som hukommelse, språk, bearbeiding av informasjon, problemløsning og tilegnelse av kunnskap og erfaring. Mange personer med utviklingshemming har også fysiske funksjonsnedsettelser.

Hvorvidt den enkelte skal sies å ha alvorlig nedsatt funksjonsevne i bestemmelsens forstand, må i noe større grad enn hva som gjelder for alvorlig sykdom eller skade, sees i sammenheng med hvilket hjelpebehov dette utløser fordi det kan være vanskeligere å operere med entydige eller allmenngyldige alvorlighetsgraderinger av funksjonsnedsettelser.

Vurderingen av om retten til barnekoordinator er oppfylt, skal ikke utelukkende skje med utgangspunkt i en vurdering av om barnet har en alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Av bestemmelsen fremgår at det enkelte barns alvorlige sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne må sees i sammenheng med hvilket konkret behov for tjenesteytelser dette utløser. Hjelpebehov for en og samme sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse, vil kunne variere mye fra barn til barn.

Det fremgår at tjenestebehovet skal være av «langvarig» art. Vilkåret skal ikke tolkes strengt, og det vil til en viss grad måtte bero på en konkret vurdering av om tjenestebehovet skal sies å være langvarig. Det skal imidlertid ikke være et krav om at behovet alltid vil være til stede, eller et krav om at behovet vil være til stede i hele den aldersperioden hvor vedkommende kan ha rett til barnekoordinator, jf. nedenfor om aldersgrense for ordningen. Kravet om «langvarig» innebærer imidlertid at situasjoner hvor det kun er snakk om et kortvarig behov eller et behov som er knyttet til en klart definert periode, vil kunne falle utenfor rettigheten. Kommunen kan likevel velge å oppnevne barnekoordinator også i slike situasjoner.

Videre fremgår det at det må være behov for «sammensatte eller koordinerte» tjenester. Dette er begreper som tilsvarer dagens vilkår i den eksisterende koordinatorordningen i helse- og omsorgstjenesteloven, og skal forstås på samme måte her.

Retten til barnekoordinator gjelder der hvor det enkelte barn har behov for både helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Andre velferdstjenester kan for eksempel være tilrettelagt tilbud i barnehage eller skole, eller NAV-ytelser. Dersom det er slik at et barn kun mottar helse- og omsorgstjenester, må disse velferdstjenestene vurdere om barnet har krav på koordinator etter den allerede eksisterende koordinatorordningen.

I punkt 10.4.1 er det redegjort for administrative og økonomiske konsekvenser av å lovfeste en rett til barnekoordinator for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som derfor vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Som det fremgår er det der lagt til grunn at denne gruppen med barn langt på vei overlapper med gruppen som i dag registreres med omfattende bistandsbehov i Kommunalt pasientregister (KPR). Departementene legger til grunn at barn og unge med et slikt omfattende bistandsbehov vil kunne ha en rett til barnekoordinator. Som det vil fremgå legger departementet også til grunn at en andel av barn med middels til stort bistandsbehov i henhold til KPR også vil kunne ha behov for en barnekoordinator.

Hvilket hjelpebehov det enkelte barnet vil ha, kan være vanskelig å vurdere helt uavhengig av familiens omsorgsplikt og samlede omsorgsoppgaver. Ved vurderingen av om familien har rett til barnekoordinator, kan det derfor også være relevant å vektlegge andre aspekter som vanskelig familiesituasjon, sosioøkonomiske utfordringer og lignende. Det vil også være relevant å legge vekt på hvor nødvendig det vil være med samarbeid og koordinering for å sikre et forsvarlig tjenestetilbud.

Begrepet familie skal omfatte de som har omsorgsansvaret for barnet. Dette kan for eksempel være familier hvor barnets forelder eller foreldre er enslig(e), gift, partnere, samboende, separert eller skilt. Familier som venter adoptivbarn, er også omfattet. Bestemmelsen vil videre omfatte tilfeller der barnevernet har overtatt omsorgen for barnet.

Barnekoordinators oppgaver er regulert i bestemmelsens andre ledd. Barnekoordinator er en rolle en tjenesteyter tildeles. Formålet med barnekoordinatoren og dens oppgaver er å bidra til et helhetlig og koordinert tjenestetilbud til familien og barnet. For at tjenestetilbudet skal være helhetlig og koordinert, må familien og barnet få den hjelpen de trenger, og de forskjellige tjenestene som er involvert må samarbeide godt.

Barnekoordinatoren skal være familiens og de ulike tjenestenes kontaktperson, og en nøkkelperson i arbeidet for å sørge for at tjenestetilbudet blir helhetlig og koordinert ved å ivareta, eller eventuelt sørge for at andre ivaretar, oppgavene i bokstavene a til e. Familien og barnet skal motta et helhetlig og koordinert tjenestetilbud, uten at de selv er nødt til å gjennomføre aktiviteter som er opplistet i bestemmelsen. Samtidig må barnekoordinatoren sørge for at familien og barnet får medvirkning og innflytelse. Det er familien og barnet som bestemmer hvilke tjenester de vil søke om eller ta imot.

Etter bokstav a skal barnekoordinatoren sørge for koordinering av det samlede tjenestetilbudet som familien og barnet mottar. At barnekoordinatoren skal sørge for koordinering av det samlede tjenestetilbudet som familien og barnet mottar, innebærer blant annet at barnekoordinatoren må sørge for nødvendig samarbeid innad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, samarbeid mot spesialisthelsetjenesten og samarbeid med andre kommunale og statlige velferdstjenester, der hvor dette er nødvendig for å tilby et koordinert tjenestetilbud for familien og barnet. Å sørge for et koordinert tjenestetilbud vil blant annet innebære at barnekoordinatoren må påse at aktuelle tjenesteytere samarbeider og at de ulike tjenesteyterne har avklart hvem som er ansvarlig for å yte hvilke tjenester.

Den enkelte barnekoordinator skal, uten å overstyre ansvaret som er lagt til den enkelte velferdstjeneste, kunne ta initiativ til styrket koordinering. Der hvor samarbeid og koordinering ikke fungerer godt nok, skal barnekoordinator ha myndighet til å kunne pålegge velferdstjenesten å samarbeide bedre eller å koordinere det samlede tjenestetilbudet bedre. At barnekoordinator gis slik myndighet, medfører ikke at barnekoordinator skal ta beslutninger om innholdet i og omfanget av tjenestene, men at barnekoordinator skal ha myndighet til å beslutte i forhold som gjelder koordinering av velferdstjenester. Dette følger av lovfesting av koordineringsoppgaven. Hvilken myndighet barnekoordinator vil ha, og hvordan dette i praksis skal gjennomføres i den enkelte kommune, vil fremgå av delegeringsvedtak som gjøres innenfor kommunedirektørens rammer. Det skal ikke være valgfritt å delegere slik myndighet, dette følger av loven. Dette er noe som skal gjøres i alle kommuner og vil være en forutsetning for at barnekoordinator kan ivareta de oppgaver som følger av lovbestemmelsen.

Barnekoordinatoren skal bidra til samhandling mellom de ulike tjenesteyterne for at tjenestetilbudet skal bli helhetlig og koordinert. Barnekoordinatoren skal legge til rette for at tjenestene kommuniserer med hverandre og tilpasser innholdet i tjenestene til hverandre. Oppgaven innebærer typisk å ta initiativ til kontakt mellom de ulike tjenestene og innkalle til og eventuelt lede samarbeidsmøter.

Etter bokstav b skal barnekoordinatoren sørge for å «ha oversikt over og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet i form av tilbud om eller ytelse av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.» Dette kan blant annet innebære at barnekoordinatoren får en plikt til å aktivt arbeide for at familien og barnet skal få nødvendig oppfølging fra de ulike velferdstjenestene og plikt til å veilede familien og barnet i sin kontakt mot ulike deler av hjelpeapparatet, både innenfor helse- og omsorgstjenesten og overfor andre velferdstjenester som barnekoordinator ser eller har grunn til å tro at familien og barnet kan ha krav på. Dette kan også gjelde etter at eller parallelt med at familien og barnet har mottatt eller mottar helse- og omsorgstjenester eller andre velferdstjenester. Dette kan typisk gjelde der hvor det gis konkrete helse- og omsorgstjenester til barnet, men hvor man ikke har etablert nødvendig samarbeid mellom nivåene innenfor helse- og omsorgstjenesten eller med andre velferdstjenester.

Barnekoordinatorens kontakt med eller informasjonsutveksling med ulike velferdstjenester må skje innenfor de rammene som følger av reglene om taushetsplikt, jf. bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og § 2-1, spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helsepersonelloven kapittel 6, 8 og 9. Det må derfor innhentes informert samtykke fra familien og barnet før slik kontakt eller informasjonsutveksling. Tilsvarende må barnekoordinatoren innhente fullmakt/samtykke fra familien eller barnet dersom barnekoordinatoren på vegne av familien og barnet skal innhente opplysninger om familien eller barnet fra ulike velferdstjenester.

Barnekoordinatorens primæroppgave skal være koordinering av det samlede tjenestetilbudet og å ha oversikt over og aktivt bidra til nødvendig oppfølging av familien og barnet. At barnekoordinatoren aktivt skal bidra til at barnet og familien får nødvendig oppfølging, innebærer at barnekoordinatoren skal ha et særskilt ansvar for å følge opp overfor tjenestene for å sikre at barna og familiene får de tjenestene de har krav på fra kommunen, og at tjenestene er tilstrekkelig koordinerte, jf. ovenfor. Dette kan for eksempel innebære at koordinatoren på vegne av barnet og familien, kan kontakte velferdstjenestene for å avklare hvorvidt det er tilstrekkelig vurdert hvilke tjenester som kan være aktuelle å tilby barnet og familien, for å avklare når slike vurderinger av tjenestebehov/-tilbud kan forventes vurdert eller besluttet, eller for å avklare hvorvidt aktuelle velferdstjenester har behov for ytterligere dokumentasjon eller opplysninger for å kunne foreta nødvendige vurderinger knyttet til tjenestebehov/-tilbud.

En forutsetning for å kunne oppfylle de lovpålagte oppgavene barnekoordinator får, vil være at barnekoordinatoren har tilstrekkelige fullmakter og beslutningsmyndighet til å kunne bidra reelt til nødvendig oppfølging og tilrettelegging av tjenestetilbudet. Som nevnt ovenfor kan koordinatoren ta initiativ til styrket koordinering. Dersom dette ikke fører frem, kan koordinatoren be velferdstjenestene iverksette nye vurderinger og styrke samarbeidet om familien og barnet. Barnekoordinatoren skal også ha myndighet til å kunne pålegge velferdstjenesten å samarbeide bedre eller å koordinere det samlede tjenestetilbudet bedre. Dette medfører likevel ikke at koordinatoren tar beslutninger for den enkelte velferdstjeneste, eller overprøver fagpersoner eller linjeledere. Barnekoordinatoren har ingen selvstendig plikt til å sørge for at barnet og familien får nødvendig oppfølging i form av konkrete tjenester fra helse- og omsorgstjenesten eller andre velferdstjenester. Det at man oppfyller vilkårene for å få tilbud om barnekoordinator, vil ikke i seg selv endre den enkeltes rett til ulike tjenester. Oppnevning av barnekoordinator vil heller ikke innebære at barnet og familien skal få tjenester i større omfang og til et tidligere tidspunkt enn hva fagpersoner eller velferdstjenestene ut fra faglige og ressurs- og prioriteringsmessige vurderinger mener er forsvarlig og nødvendig.

Det følger av bokstav c at barnekoordinatoren skal sørge for at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbudet. Barnekoordinatoren skal sørge for at det er dialog med familien og barnet om innholdet i tilbudet. Familien skal være kjent med hva som er innholdet i tjenestene de mottar, og de skal få veiledning om ulike tilbud og løsninger de kan velge eller søke om. Dette skal blant annet bidra til at familien og barnet får mulighet til å medvirke og få innflytelse på tjenestetilbudet.

I de tilfellene hvor barnekoordinatoren ikke selv har tilstrekkelig eller rett fagkompetanse til å gi god nok informasjon om de ulike tjenestetilbudene som kan være aktuelle, må barnekoordinatoren sørge for at informasjon blir gitt av andre, for eksempel helsepersonell og andre fagpersoner innenfor spesialisthelsetjenesten, den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller andre relevante velferdstjenester.

Av bokstav d følger det at barnekoordinatoren skal sørge for at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om andre velferdstjenester som barnekoordinator ser eller har grunn til å tro at de kan ha krav på. Informasjonsplikten omfatter også informasjon om relevante pasient- og brukerorganisasjoner. Barnekoordinator skal også sørge for at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike tjenester eller organisasjoner.

Dersom familien og barnet ønsker det, skal barnekoordinatoren veilede eller bistå familien og barnet i deres kontakt med eller informasjonsutveksling med relevante pasient- og brukerorganisasjoner, for eksempel bistå med innhenting av dokumentasjon eller bistå ved utforming av søknader om ulike tjenester eller ytelser. Slik kontakt eller informasjonsutveksling må, på lik linje med kontakt med eller informasjonsutveksling med ulike velferdstjenester, skje innenfor de rammene som følger av reglene om taushetsplikt, jf. bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og § 2-1, spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helsepersonelloven kapittel 6, 8 og 9. Det må derfor innhentes informert samtykke fra familien eller barnet før slik informasjonsutveksling.

Etter bokstav e skal barnekoordinatoren sørge for fremdrift i arbeidet med individuell plan. Bruk av individuell plan vil være et viktig verktøy for å sikre koordinering av det samlede tjenestetilbudet. Barnekoordinatoren skal påse at alle tjenestene er kjent med hva planen krever av dem, og følge opp at familien og barnet mottar tjenester i tråd med planen. Videre skal barnekoordinatoren sørge for at den individuelle planen blir evaluert og oppdatert.

Barnekoordinatorordningen retter seg mot familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Når barnet fyller 18 år, er det i utgangspunktet myndig, og det vil rettslig sett bli å vurdere som en voksen pasient eller bruker med selvstendige rettigheter og full selvbestemmelse. Etter dette tidspunktet er hovedregelen at velferdstjenestene på vanlig måte vil måtte vurdere om den enkelte pasient eller bruker i disse situasjonene skal få tildelt koordinator etter den ordinære koordinatorordningen i helse- og omsorgstjenesteloven eller spesialisthelsetjenesteloven, jf. bestemmelsens tredje ledd hvor det fremgår at barnekoordinatorordningen gjelder til barnet fyller 18 år. Den enkelte kommune står imidlertid fritt til å tilby barnekoordinator også etter at barnet har fylt 18 år. Hvorvidt den enkelte skal tildeles barnekoordinator også etter fylte 18 år, må slik sett bero på en konkret vurdering i den aktuelle kommunen.

Som redegjort for i merknaden til første ledd vil det være foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet, som må samtykke til at det skal oppnevnes barnekoordinator for barn under 18 år. Som påpekt må imidlertid barnets rett til å medvirke og å si sin mening ved ytelse av helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 femte ledd, ivaretas.

Med mindre en kommune kommer til at den vil gi fortsatt barnekoordinator etter fylte 18 år, må velferdstjenestene vurdere om den enkelte pasient eller bruker i disse situasjonene har rett til koordinator etter den allerede eksisterende koordinatorordningen i helse- og omsorgstjenesteloven eller spesialisthelsetjenesteloven. Departementene viser imidlertid til at en eventuell beslutning om å ikke innvilge koordinator etter fylte 18 år, på vanlig måte vil kunne påklages etter pasient- og brukerrettighetsloven.

Begge koordinatorordningene pålegger flere likelydende plikter og vilkårene for rett til koordinator etter begge ordningene, er til en viss grad likelydende. Mange av de som har rett til barnekoordinator frem til fylte 18 år vil derfor trolig også oppfylle vilkårene for rett til koordinator etter den eksisterende ordningen. Om man skal ha rett til koordinator i slike tilfeller vil imidlertid måtte vurderes konkret fra sak til sak.

Departementet legger til grunn at kommunene selv vil sørge for at de personer som gis i oppgave å være barnekoordinator, har relevant og nødvendig kompetanse til å løse denne oppgaven. I fjerde ledd foreslås det imidlertid at Kongen i statsråd, i forskrift, kan gi nærmere bestemmelser om hvilken kompetanse og hvilke oppgaver barnekoordinatoren skal ha.

Til § 7-3 første ledd

Bestemmelsen fastslår i første punktum at kommunen skal ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet. Ansvaret for koordinerende enhet fremgår av bestemmelsens andre punktum hvor det følger at enheten skal ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan, og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator etter §§ 7-1 og 7-2.

Endringen innebærer at koordinerende enhet også får ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av barnekoordinator som lovfestes i helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a.

11.14 Merknader til endringer i integreringsloven

Til § 41

Det legges til et nytt tredje ledd som gir offentlige organer hjemmel til å behandle personopplysninger, herunder personopplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgaver i forbindelse med samarbeid med andre tjenester etter § 50.

Nåværende tredje ledd blir fjerde ledd. Det presiseres i fjerde ledd at private som utfører oppgaver nevnt i første og tredje ledd for stat, fylkeskommune eller kommune, regnes som offentlige organer etter § 41.

Nåværende fjerde ledd blir femte ledd.

Til § 48

I første ledd er en henvisning til loven § 50 lagt til for at statsforvalteren skal kunne føre tilsyn med kravene til samarbeid og samordning.

Statlig tilsyn med kommunens plikter skal være et lovlighetstilsyn. Dette følger av kommuneloven § 30-2, som slår fast at staten «kan føre tilsyn med lovligheten av kommunens eller fylkeskommunens oppfyllelse av plikter pålagt i eller i medhold av lov». At tilsynet skal være lovlighetstilsyn, betyr at tilsynsmyndighetenes kompetanse er underlagt de samme avgrensningene som domstolene og ikke kan overprøve kommunenes forvaltningsskjønn («det frie skjønnet»). Vurderingen av hva som er nødvendig for å gi en person et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, er et lovbundet skjønn og ikke et forvaltningsskjønn. Statsforvalteren kan derfor føre tilsyn med dette.

Til § 50

Første ledd gir kommunen plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte deltakere som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Dette er en oppgave som kommer i tillegg til det å oppfylle kravene til introduksjonsordningen. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi deltakeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at kommunen må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra den enkelte deltakerens behov. Kommunen må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gir også kommunen plikt til å medvirke i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan. Pliktene gjelder kun overfor deltakere i introduksjonsprogram, og ikke de som kun deltar i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Andre ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til deltakere som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet der en deltaker trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen en deltaker får, for eksempel der en deltaker har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen eller barnevernlovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til familien og barnet blir samordnet.

Tredje ledd regulerer kommunens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere uten av det er knyttet til oppfølgingen av en bestemt deltaker. Kommunen skal samarbeide med andre offentlige tjenester for at kommunen og de andre tjenesteyterne skal kunne utføre oppgaver som de er pålagt ved lov eller forskrift. Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Som følge av at det innføres en ny § 50, blir nåværende §§ 50 til 52 til §§ 51 til 53.

Neste kapittel

Forrige kapittel

Neste kapittel

Forrige kapittel

Til forsiden

Til toppen