8 Lovregulering av individuell plan

8.1 Innledning

Flere lover inneholder bestemmelser om individuell plan. Samtidig skal det bare utarbeides én plan for den enkelte tjenestemottaker. Det er derfor behov for å se reglene om individuell plan i sammenheng.

Individuell plan kan beskrives både som et verktøy, i form av et planleggingsdokument, og en strukturert samarbeidsprosess. Planen skal oppdateres løpende og være et dynamisk verktøy i koordinering og målretting av tjenestetilbudet. Tjenestemottakerens mål, ressurser og helhetlige behov for tjenester skal danne grunnlag for valg og prioritering av tiltak i planen. Individuell plan er en strukturert arbeidsprosess hvor tjenester fra ulike fag, nivåer og sektorer ses i sammenheng og innrettes slik at tjenestemottakeren kan bli i stand til å nå sine mål. Tjenestemottakerens medvirkning og innflytelse i planprosessen er derfor avgjørende. Pårørende skal også gis anledning til å medvirke i den grad tjenestemottakeren ønsker dette.

Helse- og omsorgstjenesten, barneverntjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen har i dag regler om plikt til å tilby eller opprette individuell plan, samtidig som flere av de andre velferdstjenestene har plikt til å medvirke eller bidra inn i arbeidet med individuell plan.

Erfaringer fra arbeids- og velferdsforvaltningen tyder på at det er forskjeller i hvordan individuell plan brukes av de ulike velferdstjenestene. Erfaringer viser også at det er uklarheter blant ansatte i NAV-kontorene om forholdet mellom individuell plan og andre planer. Det vises for eksempel til aktivitetsplan etter NAV-loven og plan som opprettes for deltakere i kvalifiseringsprogrammet (KVP) etter sosialtjenesteloven. Videre er erfaringene at det i større grad opprettes individuell plan med hjemmel i helse- og omsorgstjenestelovgivningen enn etter arbeids- og velferdslovgivningen. Når det gjelder bruk av individuell plan etter barnevernloven, viser tilbakemeldinger at individuell plan i liten grad brukes, blant annet fordi barneverntjenestene er usikre på når de skal opprette individuell plan, hvem som skal ha ansvaret for planen, og hvordan de skal gjennomføre planarbeidet.

8.2 Gjeldende rett

8.2.1 Helse- og omsorgstjenesten

Pasient- og brukerrettighetsloven

Individuell plan skal sikre et helhetlig tilbud for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Personer med «behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester» har rett til å få utarbeidet individuell plan, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5. Pasienten og brukeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og det skal legges til rette for dette. Det skal ikke utarbeides individuell plan uten at pasienten eller brukeren har samtykket til dette. Forut for samtykke må pasienten og brukeren få tilstrekkelig informasjon om hva en individuell plan innebærer. Det er pasienten og brukeren som bestemmer hvilke opplysninger som skal utveksles, og med hvem. Samtykket må både gjelde oppstart av planarbeidet og nødvendig informasjonsutveksling mellom aktører i planprosessen.

Kommunen skal ha rutiner for mottak og behandling av henvendelser om individuell plan. En avgjørelse om at det skal utarbeides en individuell plan, gir ingen selvstendig rett til tjenester og regnes ikke som et enkeltvedtak. I henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 gjelder ikke forvaltningsloven kapittel IV og kapittel V for individuell plan. Avgjørelser om individuell plan kan påklages til statsforvalteren etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2. Et krav om individuell plan kan fremmes både skriftlig og muntlig. Kommunen og helseforetaket må i alle tilfeller dokumentere henvendelser om individuell plan for å kvalitetssikre sin saksbehandling.

Spesialisthelsetjenesteloven og psykisk helsevernloven

I spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 første ledd er plikten til å utarbeide en individuell plan «for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud» lagt til helseforetaket. I psykisk helsevernloven § 4-1 første ledd er plikten lagt til den enkelte institusjonen. Begge bestemmelsene presiserer at tjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å kunne gi et helhetlig tilbud til pasienten. Kommunen skal sørge for at arbeidet med planen blir satt i gang og koordinert dersom pasienten har behov for tjenester etter spesialisthelsetjenesteloven eller psykisk helsevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 andre ledd og psykisk helsevernloven § 4-1 andre ledd. Helseforetaket eller institusjonen skal varsle kommunen så snart som mulig når det er behov for en individuell plan som også omfatter kommunale helse- og omsorgstjenester. I slike tilfeller har helseforetaket eller institusjonen en plikt til å medvirke i kommunen sitt arbeid med den individuelle planen.

Av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a første ledd følger at for «pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester etter loven her» skal det oppnevnes en koordinator. Koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av pasienten, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsopphold og overfor andre tjenesteytere, samt «sikre fremdrift i arbeidet med individuell plan».

Loven § 2-5 b pålegger helseforetaket å ha en koordinerende enhet for habilitering- og rehabiliteringstiltak i helseregionen. Denne enheten skal blant annet ha «overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinatorer (…).»

Helse- og omsorgstjenesteloven

På kommunalt nivå er plikten til å tilby individuell plan inntatt i helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1. Av bestemmelsens første ledd fremgår det at kommunen «skal utarbeide en individuell plan for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter loven her.» Det understrekes videre at kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den enkelte. Av bestemmelsens andre ledd følger at dersom en pasient eller bruker har behov for tilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven eller psykisk helsevernloven​, så er det kommunen som skal sørge for at det blir utarbeidet en individuell plan, og at planarbeidet koordineres.

Kommunen skal tilby koordinator til pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2. Slik koordinator skal «sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient eller bruker, samt sikre samordning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan».

Kommunen skal ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet, jf. § 7-3. Denne enheten skal blant annet ha «overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan».

Nærmere om vilkårene for individuell plan etter helselovgivningen

Retten til individuell plan er uavhengig av alder, diagnose og funksjon. «Langvarig» betyr at behovet antas å strekke seg over en viss tid, men uten at det behøver å være varig.

«Koordinerte» tjenester betyr at behovet gjelder to eller flere helse- og omsorgstjenester, og at tjenestene må eller bør sees i sammenheng. Tjenesteyteren som er oppnevnt som koordinator, skal ha hovedansvaret for oppfølgingen av tjenestemottakeren.

Krav til varighet må sees i sammenheng med behovet for samordning av tjenestene. Selv om behovet bare strekker seg over noen måneder, eller det er få tjenester, kan behovet for en strukturert planprosess med konkrete mål gjøre at individuell plan er et egnet verktøy. Det ligger i formålet for individuell plan at også behov for tjenester fra andre sektorer hører med i den helhetlige vurderingen av om en slik plan skal utarbeides. Retten til individuell plan er ikke avgrenset til pasienter og brukere med behov for habilitering og rehabilitering.

Helsepersonelloven

Helsepersonelloven § 4 andre ledd pålegger helsepersonell en plikt til å ta del i arbeidet med den individuelle planen når en pasient eller bruker har rett til en slik plan etter pasient- og brukerrettighetsloven. Helsepersonell skal også snarest mulig gi melding til den koordinerende enheten i henholdsvis spesialisthelsetjenesten eller den kommunale helse- og omsorgstjenesten om behovet pasienter og brukere har for individuell plan og koordinator, jf. helsepersonelloven § 38 a.

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator

Med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og psykisk helsevernloven er det fastsatt forskrift 16. desember 2011 nr. 1256 om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. I tillegg har Helsedirektoratet utgitt en veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.1

8.2.2 Barneverntjenesten

Det fremgår av barnevernloven § 3-2 a at barneverntjenesten har plikt til å utarbeide individuell plan «for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, og det foreligger samtykke.»

Plikten til å utarbeide individuell plan er begrenset til tilfeller der barn med behov for langvarige barneverntiltak også trenger langvarige tiltak fra andre velferdstjenester. I forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at ved vurderingen av hva som er «langvarig» må det blant annet tas hensyn til barnets alder, hvilke typer barneverntiltak som er eller skal iverksettes, og på hvilket grunnlag. Kriteriet om langvarighet må også ses i sammenheng med barnets behov for individuell plan.

Når det gjelder kravet om at individuell plan skal være «nødvendig», fremgår det at omfanget av et slikt planarbeid må vurderes ut fra det reelle behovet hos den aktuelle gruppen barn. Selv om et barn kan ha behov for andre tiltak og tjenester i tillegg til barnevernstiltak, medfører ikke dette automatisk at det vil være behov for individuell plan.

Det følger av barnevernloven § 6-5 at enkeltvedtak som barneverntjenesten har truffet, og oppfølgingsvedtak som Barne-, ungdoms- og familieetaten har truffet, kan påklages til statsforvalteren. Barneverntjenestens plikt til å utarbeide en individuell plan er ikke regnet som et enkeltvedtak. Planen kan derfor ikke påklages til statsforvalteren i henhold til barnevernloven § 6-5. Statsforvalteren har imidlertid ansvar for å føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 2-3 fjerde ledd og § 2-3 b. Dette innebærer at en familie eller en ungdom kan henvende seg til statsforvalteren dersom de mener at barneverntjenesten ikke oppfyller plikten til å tilby individuell plan etter barnevernloven § 3-2 a.

Av bestemmelsen fremgår at barneverntjenesten «skal samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tiltak fra». Når det gjelder ansvaret for å utarbeide planen, fremgår det av forarbeidene at barneverntjenesten vil få hovedansvaret for å utarbeide planen der et barn som har behov for individuell plan, ikke har en slik plan etter annet regelverk. Dersom barnet primært har behov for tiltak fra andre velferdstjenester som har plikt til å utarbeide individuell plan, bør ansvaret for å koordinere planen i utgangspunktet ligge hos disse. Det er forutsatt at det inngås en avtale om hvem som skal ha ansvaret for å koordinere planen i hvert enkelt tilfelle.

Det er ikke gitt noen krav til innholdet i den individuelle planen, men i bestemmelsens andre ledd er det hjemmel for at departementet «kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om hvilke grupper av barn plikten omfatter, og om planens innhold». Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

8.2.3 Arbeids- og velferdsforvaltningen

Rett til individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen er regulert i sosialtjenesteloven §§ 28 og 33, samt NAV-loven § 15. Rett til individuell plan innebærer at enhver som har «behov for langvarige og koordinerte tjenester», har rett til at det utarbeides en plan som sammenfatter helhetlige vurderinger av behov og virkemidler. Alle som deltar i kvalifiseringsprogram (KVP) etter sosialtjenesteloven, har rett til individuell plan.

Individuell plan skal utformes i samarbeid med tjenestemottakeren, og det skal samarbeides med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder. Avgjørelser i arbeids- og velferdsforvaltningen om rett til individuell plan er enkeltvedtak og kan påklages. Individuell plan gir ikke i seg selv rett til andre bestemte tjenester.

Det er fastsatt forskrift 19. november 2010 nr. 1462 om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen.

8.2.4 Utdanningssektoren

Det følger av opplæringsloven § 15-5 og friskoleloven § 3-6 a at skolen skal delta i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan som er hjemlet i annet regelverk, «når det er nødvendig for å ivareta elevanes behov for eit heilskapleg, koordinert og individuelt tilpassa tenestetilbod». Dette betyr at det ikke er en automatisk plikt for skolen til å delta i samarbeid om individuell plan. Mål og tiltak i den individuelle planen må være relevant for de aktivitetene som til vanlig foregår i skolen, for at skolens plikt til å delta i arbeidet skal gjelde. Skolen må selv vurdere om skolens deltakelse i arbeidet er nødvendig ut ifra mål i opplæringsloven eller friskoleloven. Skolen har ikke plikt til å utarbeide en individuell plan for elevene. Bestemmelsene er likevel ikke til hinder for at ansatte i skolen har rollen som koordinator for individuell plan.

Bestemmelsene gir ikke PP-tjenesten en plikt til å delta i arbeidet med individuell plan. Skolefritidsordningen har heller ikke plikt til å delta i arbeidet med individuell plan.

Barnehageloven inneholder ikke bestemmelser om individuell plan. Forutsatt at barnets foresatte samtykker, er det ikke noe til hinder for at barnehagene kan samarbeide med andre velferdstjenester om individuell plan.

8.2.5 Krisesenterloven og familievernkontorloven

Krisesenterloven skal sikre et godt og helhetlig krisesentertilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, jf. § 1.

Av lovens § 3 første ledd fremgår det at kommunen skal sørge for at tilbudet så langt som mulig blir tilrettelagt slik at det imøtekommer brukernes individuelle behov. Kommunen skal sørge for at brukere som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, får en helhetlig oppfølging, gjennom samordning av tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet, jf. § 4 første ledd. I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at det er opp til kommunen å avgjøre hvordan samordning av tjenester for brukerne skal organiseres. Det presiseres imidlertid at når kommunen pålegges en plikt til å sørge for samordning av tjenestene, er det forutsatt at andre velferdstjenester samarbeider.

Av bestemmelsens andre ledd fremgår at tilbud og tjenester etter krisesenterloven kan inngå som ledd i samordningen av en individuell plan som er opprettet etter annen lovgivning. Det påpekes i forarbeidene at et krisesentertilbud skal være et kortvarig tilbud, og at det derfor som hovedregel ikke vil være et ansvar for krisesentertjenesten å utforme eller følge opp en slik plan. I forlengelsen av dette vises det imidlertid til at det kan være behov for å koordinere krisesentertilbudet med andre mer langvarige tjenestetilbud som brukeren mottar, for eksempel tjenester etter sosialtjenesteloven eller helse- og omsorgstjenesteloven. Det understrekes at slike tjenestetilbud i så fall må koordineres med krisesentertilbudet i den perioden vedkommende er bruker, og da slik at ansatte på krisesenteret deltar i arbeidet med planen sammen med brukeren.

Krisesenterloven pålegger ikke kommunen en plikt til å opprette individuell plan, men tilbud og tjenester etter krisesenterloven kan som nevnt inngå som ledd i samordningen av en individuell plan som er opprettet etter annen tjenestelovgivning. Av lovens § 5 tredje ledd fremgår at det bare kan gis taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme oppgavene for kommunen etter loven eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig helseskade. Hovedregelen for samarbeid om individuell plan vil derfor være at det kreves samtykke fra brukeren.

Familievernkontorloven inneholder ikke bestemmelser om individuell plan, og familievernkontorene har ingen plikt til å opprette individuell plan. Forutsatt at den det gjelder samtykker, er det etter loven ikke noe til hinder for at familievernkontorene kan samarbeide med andre velferdstjenester om individuell plan.

8.2.6 Introduksjonsordningen

Integreringsloven har ikke regler om individuell plan. Introduksjonsloven, som nå er erstattet av integreringsloven, benyttet i § 6 begrepet individuell plan om den planen som utarbeides for alle som deltar i introduksjonsordningen. Planen utformes på bakgrunn av en kartlegging av deltakerens opplæringsbehov og hvilke tiltak vedkommende kan nyttiggjøre seg av.

Individuell plan etter introduksjonsloven var noe annet enn individuell plan etter de øvrige reglene som behandles i denne proposisjonen. Betegnelsen er nå erstattet med integreringsplan, etter integreringsloven § 15.

8.3 Høringsforslaget

8.3.1 Plikt til å utarbeide og opprette individuell plan

Harmonisering av plikten til å utarbeide eller opprette individuell plan

Departementene vurderte at dagens regler knyttet individuell plan er fragmentert. Det ble vist til at vilkårene for å opprette eller få individuell plan i hovedsak er likelydende i helse- og omsorgstjenestelovgivningen, sosialtjenesteloven og i NAV-loven, ved at det stilles krav om at det må være «behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester». I barnevernloven er det imidlertid et tilleggsvilkår om at individuell plan må anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet. Departementene la til grunn at det ikke har vært meningen at terskelen for når barneverntjenesten skal utarbeide individuell plan skal være høyere enn etter tilsvarende bestemmelser om individuell plan i de andre sektorlovene. Departementene vurderte at vilkårene for å få individuell plan fra de ulike sektorene burde være like. For å harmonisere reglene foreslo departementene å endre barnevernloven § 3-2 a i samsvar med tilsvarende bestemmelser innenfor helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette innebærer å fjerne tilleggsvilkåret om at individuell plan «må anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet» i barnevernloven.

Videre foreslo departementene å endre barnevernloven, slik at barn og unge får en rett til individuell plan når vilkårene er oppfylt. Departementene viste til at § 1-5 om barnets rett til nødvendige barneverntiltak trådte i kraft 1. juli 2018. I lys av den nye bestemmelsen vurderte departementene at bestemmelsen om individuell plan i barnevernloven bør gi rett til individuell plan når vilkårene for dette er oppfylt. Dette er også i samsvar med bestemmelsene om individuell plan etter arbeids- og velferdslovgivningen og helse- og omsorgstjenestelovginingen. Departementene presiserte at formålet med forslaget ikke er å utvide anvendelsesområdet for bruk av individuell plan etter barnevernloven, men å legge til rette for et helhetlig og sammenhengende regelverk om individuell plan. Forslaget om å innføre en felles forskrift om individuell plan tilsier også at barnevernloven bør gi rett til individuell plan når vilkårene er oppfylt.

Departementene foreslo videre at avgjørelse om individuell plan etter barnevernloven kan påklages til statsforvalteren etter barnevernloven § 6-5, selv om beslutningen ikke er å regne som et enkeltvedtak. Dette er i samsvar med reglene om klage på individuell plan etter helse- og omsorgstjenestelovgivningen.

Departementene la til grunn at de som har kompetanse til å samtykke til individuell plan, skal kunne påklage beslutningen til statsforvalteren. For barn som mottar barneverntiltak er utgangspunktet at barnets foreldre eller andre med foreldreansvar skal samtykke til planen på barnets vegne og har klagerett når barnet er under 15 år. Barn over 15 år, eller som av andre grunner er part i saken, kan selv samtykke til planen og har derfor en selvstendig klagerett.

Ved midlertidig plassering av barn under 15 år utenfor hjemmet etter § 4-6 andre ledd og ved omsorgsovertakelse av barn under 15 år etter §§ 4-8 eller 4-12 overtar barneverntjenesten foreldrenes kompetanse til å samtykke til individuell plan på barnets vegne. I slike tilfeller kan ikke foreldrene påklage en beslutning om individuell plan til statsforvalteren. Som nevnt ovenfor kan barn som selv skal samtykke til planen påklage en beslutning om individuell plan til statsforvalteren. Dette omfatter barn over 15 år under offentlig omsorg.

Utvidelse av plikten til å utarbeide eller opprette individuell plan

Departementene vurderte om det innenfor utdanningssektoren burde innføres en plikt til å utarbeide eller opprette individuell plan. Departementene fant ikke grunnlag for å lovfeste en plikt for barnehager og skoler til å utarbeide individuell plan. Tilsvarende vurderte departementene at det ikke er grunnlag for å pålegge skolefritidsordningen og PP-tjenesten å utarbeide individuell plan. Departementene la i sin vurdering vekt på at barnehage- og skoletilbudet skiller seg vesentlig fra de velferdstjenestene som har en slik plikt, fordi plikten er betinget av at det foreligger et bestemt behov, for eksempel knyttet til barnets helse-, omsorgs- eller familiesituasjon. Det ble videre vist til at utdanningstjenestene kan ta kontakt med andre velferdstjenester dersom de ser behov for å få utarbeidet en individuell plan, forutsatt at den det gjelder samtykker til dette.

Departementene vurderte videre at krisesentrene og familievernkontorene ikke burde få en plikt til å utarbeide individuell plan. Det ble vist til at opphold på krisesenter skal være et midlertidig tilbud og at familievernkontorenes tjenester normalt vil være av midlertidig karakter. Tilbud og tjenester etter krisesenterloven og familievernkontorloven kan imidlertid inngå som ledd i samordningen av en individuell plan som er opprettet etter annen tjenestelovgivning.

8.3.2 Plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan

I utdanningssektoren har skolen en plikt til å delta i utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan som er opprettet med hjemmel i annet regelverk, når skolen vurderer at det er nødvendig for å ivareta elevens behov. Etter krisesenterloven er det ingen plikt til å tilby individuell plan, men tilbud og tjenester etter krisesenterloven kan inngå som ledd i samordning av en individuell plan etter annen lovgivning. Det er ingen regler om individuell plan i barnehageloven eller i lov om familievernkontor. Heller ikke for skolefritidsordningen er det fastsatt regler om individuell plan. Departementene vurderte at dagens lovregulering av skoler og andre velferdstjenesters plikt til å medvirke eller samarbeide i arbeidet med individuell plan, burde harmoniseres. Det ble vist til at et mest mulig likt regelverk på tvers av sektorene vil bidra til en mer ensartet praksis når det gjelder den enkelte velferdstjenestes plikt til å medvirke eller samarbeide om individuell plan.

Departementene foreslo å innføre en medvirkningsplikt for skolefritidsordningen, barnehagene og PP-tjenesten. Forslaget innebærer at tjenestene får en plikt til å medvirke eller samarbeide om individuell plan der hvor dette er opprettet, når dette er nødvendig for å ivareta barnas eller elevenes behov for et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Departementene viste til at dette er sentrale tjenester for barn og unge. Forslaget innebærer å endre bestemmelsen i opplæringsloven § 15-5 og fastsette en ny bestemmelse i barnehageloven § 2 b om plikt til å delta i arbeidet med individuell plan.

Når det gjelder integreringsloven (tidligere introduksjonsloven), foreslo departementene at kommunen gis en plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan for nyankomne innvandrere som deltar i introduksjonsprogram. Forslaget innebærer at kommunen gis en plikt til å delta i samarbeid om utarbeidelse og oppfølging av tiltak og mål i individuell plan hjemlet i annen lov dersom dette er nødvendig for å ivareta deltakernes behov for et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Departementene viste blant annet til at introduksjonsprogrammet er på full tid, og at kommunen derfor har mye kontakt med og kunnskap om deltakerne.

Departementene foreslo videre å endre krisesenterloven slik at det inntas en tydelig plikt til å medvirke eller samarbeide i arbeidet med individuell plan når det er nødvendig.

Når det gjelder familievernkontorene vurderte departementene at det i mindre grad er nødvendig eller hensiktsmessig for familievernkontorene å delta i arbeidet med individuell plan som er opprettet etter annen tjeneste-/sektorlovgivning. Departementene foreslo derfor ikke å lovfeste en plikt for familievernkontorene til å medvirke eller samarbeide i arbeidet med individuell plan som er opprettet av andre sektorer eller velferdstjenester. Departementene viste til at tjenester etter familievernkontorloven normalt vil være av midlertidig karakter, og i mange sammenhenger vil det heller ikke være nødvendig med et strukturert eller løpende samarbeid med andre velferdstjenester eller sektorer. Departementene vurderte at familievernkontorene har adgang til å medvirke eller samarbeide om individuell plan og at slikt samarbeid fortsatt burde skje etter en konkret vurdering fra sak til sak dersom den eller de det gjelder samtykker til dette.

8.3.3 Felles forskrift om individuell plan

Det er gitt nærmere bestemmelser om innholdet i individuell plan i forskrifter hjemlet i helse- og omsorgslovgivningen og i arbeids- og velferdslovgivningen. Forskriftene er langt på vei likelydende, men med enkelte ulikheter. I barnevernloven er det gitt hjemmel til å fastsette forskrift om individuell plan, men denne er ikke benyttet. I høringsnotatet foreslo departementene å utdype velferdstjenestelovenes regulering av individuell plan ved forskrift. Det ble blant annet vist til at det er utilsiktede ulikheter i forskriftene og at det mangler forskrift med hjemmel i barnevernloven. Dette kan gjøre kravene til planarbeidet uklare.

Departementene foreslo at en slik regulering skulle skje ved en felles forskrift med hjemmel i de relevante velferdstjenestelovene. Forskriften skal både gi regler om innholdet i individuell plan og regler om ansvarsavklaring og samarbeid mellom de ulike velferdstjenestene.

8.4 Høringsuttalelsene

8.4.1 Generelle høringsinnspill

Om lag 50 høringsinstanser har uttalt seg om forslagene. Det er bred støtte i høringen til forslagene knyttet til individuell plan. Et klart flertall av instansene som har uttalt seg, støtter forslagene om harmonisering av reglene om individuell plan, herunder å innføre en rett til individuell plan etter barnevernloven.

Helsetilsynet er positive til lovforslagene knyttet til individuell plan og mener de vil styrke individuell plan som virkemiddel.

Barneombudet mener at ordningen med individuell plan slik den er i dag, ikke bør videreføres uten at svakheter ved ordningen er avhjulpet og viser til at det finnes mange evalueringer og rapporter som viser at ordningen ikke fungerer slik den bør. Barneombudet mener derfor det er nødvendig å gjøre noe med hele ordningen med individuell plan og foreslår at departementene bør vurdere endringer i ordningen som samsvarer bedre med intensjonene i høringsnotatet.

Barneombudet, Bufdir, Bufetat region øst, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, Universitet i Stavanger har spilt inn at begrepet individuell plan bør erstattes med «samarbeidsplan». Ombudet viser til at individuell plan er beskrevet som et verktøy for å koordinere tjenestetilbudet til den enkelte, og at begrepet samarbeidsplan i større grad gjenspeiler hva planen er til for. Instansene peker også på at begrepet samarbeidsplan kan gjøre det enklere å skille denne planen fra andre planer som eksisterer innenfor helse, NAV, skole og barnevern.

8.4.2 Plikt til å utarbeide og opprette individuell plan

Endringer i barnevernloven

Flertallet av høringsinstansene støtter at det innføres en rett til individuell plan etter barnevernloven når vilkårene er oppfylt og at det innføres en klageadgang på beslutning om individuell plan etter barnevernloven § 6-5.

Arendal kommune støtter forslagene og uttaler at «én individuell plan for hver tjenestemottaker vil være langt mer brukervennlig og vil tvinge frem tverrfaglige samarbeid mellom saksbehandlere i ulike tjenester og på tvers av lovverk».

KS støtter ikke forslaget om å endre barnevernloven slik at individuell plan lovfestes som en rettighet. KS begrunner dette med at barnevernet arbeider under andre forutsetninger enn andre tjenester og viser til muligheten for bruk av tvang. KS viser til at det kan forekomme motstridende interesser mellom barn og foreldre, og at regelverket ikke løser hvem som er tjenestemottaker – om det er begge foreldre og/eller barnet. KS mener dette taler for å videreføre dagens regulering med at det er opp til barnevernet, ut fra en vurdering av hva som er nødvendig, å avgjøre om individuell plan utarbeides.

Vilkårene for individuell plan

Flere instanser, herunder Bufdir, Bufetat region sør, ADHD Norge og NAKU har spilt inn at vilkårene for å få individuell plan bør endres, fjernes eller tydeliggjøres. Bufdir har også spilt inn at terskelen for å få individuell plan bør være lavere.

Barneombudet mener det er behov for å presisere hvordan vilkåret «langvarig» skal forstås.

Bufetat region sør viser til at for barn og unge som får hjelp etter barnevernloven, kan det være slik at hjelpen blir langvarig, men utgangspunktet er at slik hjelp gis for en periode som er tidsavgrenset, og ofte av akutt karakter. Region sør anbefaler derfor at begrepet «langvarig» vurderes, slik at det blir en rett for barn og unge med hjelp i barnevernet å få etablert planen rimelig raskt når andre vilkår for individuell plan er oppfylt.

Statens helsetilsyn mener individuell plan bør forbeholdes brukere med de mest omfattende og sammensatte behovene og viser til at gjennomganger har vist at brukere med behov som utfordrer velferdstjenestene mest, er de som står igjen uten verken hjelp eller kontakt fra tjenester de trenger.

Utdanningssektoren

En rekke høringsinstanser har spilt inn at utdanningssektoren (skole, barnehage, PP-tjenesten) bør få plikt til å tilby individuell plan, på lik linje med helsetjenestene, barneverntjenesten og NAV. Dette er blant andre Helsedirektoratet, Kompetansesenter rus Oslo, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, Universitet i Stavanger, Norsk epilepsiforbund, Norsk sykepleierforbund, Pilar kompetansetjeneste, Bufdir, Barneombudet, Statens barnehus og Byrådsavdelingen for oppvekst og utdanning i Oslo kommune.

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til at mange barn med funksjonsnedsettelser har behov for flere velferdstjenester når de oppholder seg i barnehage eller på skole.

Helsedirektoratet uttaler:

De fleste barn med funksjonsnedsettelser går enten i barnehagen eller på skolen. Ansvarsplasseringen for individuell plan og koordinator gjenspeiler ikke sektorens ansvar innen tilrettelegging, spesialpedagogiske tilbud, spesialundervisning, utredning, kartlegging, inkludering, hjelpemidler etc. Det bør vurderes om det er hensiktsmessig at NAV og Barnevernet skal tilby individuell plan, men ikke opplæringssektoren. Ikke alle barn med funksjonsnedsettelser har barnevernstiltak, men alle har behov for en eller annen form for tilbud fra opplæringssektoren. Antallet koordinatorer fra denne sektoren gjenspeiler behovet for bedre harmonisering i regelverket. Vi anbefaler derfor at opplæringssektoren bør inkluderes i harmoniseringen av lovverket om IP og koordinator og inkluderes i felles forskrift.

Barneombudet uttaler at «for noen barn vil hovedutfordringen være knyttet til skolesituasjonen, men skolen kan ikke løse barnets behov alene. Da bør hensynet til barnets beste tale for at også skolen får en plikt til å utarbeide samarbeidsplan».

Bufdir viser til erfaring med at en del elever med fysisk og psykisk funksjonsnedsettelse, som har behov for omfattende tilrettelegging i undervisningen og i skolehverdagen, også har behov for andre tjenester i skoletiden. I tillegg til tjenester fra PP-tjenesten og Statped kan det være snakk om tjenester fra NAV (undervisningshjelpemidler eller andre hjelpemidler) eller helsetjenester på skolen (skolehelsetjeneste, fysioterapi m.m.). Ifølge Bufdir vil det i slike tilfeller være naturlig at skolen har like plikter knyttet til individuell plan som øvrige velferdstjenester nettopp fordi det meste av innsatsen foregår i skoletiden.

Byrådsavdelingen for oppvekst og utdanning i Oslo kommune uttaler:

Nesten alle barn og unge som har behov for langvarige og koordinerte tiltak går i barnehage eller skole. Det er viktig for å sikre et helhetlig, samordnet tilbud at barnehagen eller skolen har en sentral rolle for at ulike tiltak skal henge sammen. (…) Barnehage, skole og PPT bør i likhet med andre tjenester ha et selvstendig ansvar til å initiere samarbeid med andre tjenester i kommunene og til å bidra i utarbeidelse av og arbeid med individuell plan. Det vil i mange tilfeller være naturlig at barnehage eller skole tar et koordineringsansvar.

Statped har uttalt at opplæringssektorens rolle i arbeidet med individuell plan bør tydeliggjøres.

Bergen kommune er enig i begrunnelsen om at barnehager, skoler og skolefritidsordning ikke skal ha denne plikten. Kommunen uttaler videre:

Barnehage, skole og skolefritidsordning er en allmenn arena der barnet skal være, lære, leke og trives – med tilpasset og tilrettelagte aktiviteter. Barnehage, skole og skolefritidsordning deltar ikke på samme måte som velferdstjenestene i arbeidet med å få tiltak i familien til å henge sammen med andre tiltak og anbefalinger fra spesialisthelsetjenesten for særlige oppfølgingsbehov.

8.4.3 Plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan

En del av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget om å innføre medvirkningsplikt til individuell plan i barnehageloven § 2 b, opplæringsloven § 15-8, friskoleloven § 3-6 a, krisesenterloven § 4 og introduksjonsloven § 26 tredje ledd, nå integreringsloven § 50 tredje ledd. Flertallet støtter forslaget.

Arendal kommune støtter forslaget og vurderer at tjenestene det er foreslått medvirkningsplikt for, kan fange opp behov som ikke kommer til uttrykk andre steder.

Kreftforeningen støtter forslaget og viser til at dette er arenaer som barn og unge er i store deler av tiden, og som er viktig at samarbeider og medvirker i oppfølging av saker der individuell plan er opprettet.

KS støtter ikke å innføre en slik medvirkningsplikt for velferdstjenester som ikke har en slik medvirkningsplikt i dag, og er kritiske til om det er egnet og nødvendig med bestemmelser om medvirkning til individuell plan.

Askøy kommune peker på at det kan bli utfordrende for barnehagene å medvirke i arbeidet med individuell plan fordi barnehager ikke har avsatt tid til denne typen arbeid.

Enkelte instanser er uenige i forslaget om at familievernkontorene ikke skal ha medvirkningsplikt til individuell plan. Dette er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Pilar kompetansetjeneste (Regionsenter for barn og unges psykiske helse), Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) Vest, Barneombudet og Statens Helsetilsyn.

Bufdir skriver at familievernkontorene blant annet har ansvar for å veilede foreldre med barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon, og at de derfor kan ha en viktig rolle når det gjelder å forberede og veilede foreldre i forkant av samvær samt i forbindelse med eventuell tilbakeføring av barn som har vært bosatt utenfor hjemmet.

Helsetilsynet uttaler at familievernkontoret «kan være en viktig aktør i arbeidet rundt barn med sammensatte behov og særlig i situasjoner hvor det er store og langvarige konflikter i familien til barna».

RVTS Vest uttaler: «Selv om tjenester etter familievernkontorloven normalt vil være av midlertidig karakter, vil familievernkontorene i noen tilfeller ha viktige opplysninger om barnets fungering innad i familien og/eller i perioder kunne være en viktig innsats i barnets liv.»

8.4.4 Felles forskrift om individuell plan

Flertallet av instansene som har uttalt seg, støtter forslaget om en felles forskrift om individuell plan for barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenestene og arbeids- og velferdsforvaltningen. Fredrikstad kommune støtter forslaget og mener at en felles forskrift om individuell plan er et viktig virkemiddel for en felles forståelse og gjennom dette grunnlag for felles praksis.

Statsforvalteren i Oslo og Viken støtter forslaget og mener en felles forskrift vil bidra til å klargjøre kravene knyttet til innholdet i planarbeidet. Statsforvalteren påpeker at det er behov for kompetanseheving på planarbeid.

Helse Fonna støtter forslaget og uttaler at «reglar for innhald i planen og avklaringar i forhold til ansvarsfordeling og samarbeidsform vil vere eit nyttig verktøy som forpliktar alle parter på tvers av tenestenivå og sektorar».

Helsedirektoratet støtter forslaget. De uttaler:

For barn, unge og deres foreldre vil det være lettere å forholde seg til en forskrift enn til alle sektorlovene når de har behov for et helhetlig og koordinert tilbud. Det vil også være enklere for den enkelte sektor å finne frem til de andre sektorenes ansvar for individuell plan og koordinering av tjenestene, uten å måtte kjenne de ulike særlovene.

8.5 Departementenes vurderinger

8.5.1 Plikt til å utarbeide og opprette individuell plan

Departementene fastholder forslaget om å harmonisere bestemmelsene om plikt og rett til å tilby individuell plan. Forslaget innebærer å endre barnevernloven § 3-2 a slik at barn og unge får en rett til individuell plan når vilkårene er oppfylt. Som en konsekvens av forslaget om å innføre rett til individuell plan etter barnevernloven, mener departementene at en beslutning om ikke å tilby individuell plan bør kunne påklages til statsforvalteren på tilsvarende måte som etter helselovgivningen og arbeids- og velferdslovgivningen.

Videre innebærer forslaget å harmonisere de konkrete vilkårene for å få rett til individuell plan. I bestemmelsen om individuell plan i barnevernloven er det inntatt et tilleggsvilkår om at individuell plan «må anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet». Departementene legger til grunn at det ikke har vært meningen at terskelen for når barneverntjenesten skal utarbeide individuell plan, skal være høyere enn etter tilsvarende bestemmelser om individuell plan. Tilleggsvilkåret kan ha ført til at bestemmelsen om individuell plan etter barnevernloven, har blitt praktisert på en annen måte enn etter de øvrige bestemmelsene. Dette er i så fall en utilsiktet konsekvens av bestemmelsens utforming.

Individuell plan er primært ment som et samarbeids- og samordningsverktøy i situasjoner hvor pasienter, brukere eller tjenestemottakere får tjenester fra ulike sektorer samtidig. Etter departementenes vurdering bør inngangsvilkårene for individuell plan derfor være like. For å harmonisere reglene foreslår departementene å endre barnevernloven § 3-2 a i samsvar med tilsvarende bestemmelser innenfor helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette innebærer å fjerne tilleggsvilkåret om at individuell plan «må anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet» i § 3-2 a.

I høringen ble det spilt inn at vilkåret om behov for «langvarige» tiltak eller tjenester bør fjernes, eller at det bør fremgå tydeligere hva som ligger i dette vilkåret. Departementene vurderer at det ikke er hensiktsmessig å fjerne vilkåret. Det vises til at barn og unge skal få et helhetlig og koordinert tjenestetilbud når de har behov for det, jf. forslag til samarbeidsplikt i kapittel 5. For barn og unge som ikke oppfyller vilkårene for individuell plan, skal samarbeidsplikten sikre et helhetlig og koordinert tilbud. Etter departementenes vurdering skal individuell plan være et samarbeidsverktøy for de barna med størst behov, som krever en ekstra innsats i form av samhandling og samordning. Det er derfor viktig med en målrettet innsats for denne gruppen.

Bufetat Region sør viser til at utgangspunktet for barnevernloven er at hjelpen gis for en avgrenset periode, og kan være av akutt karakter. Regionen påpeker at også barn som får hjelp av barnevernet i en kortere periode, bør ha rett til individuell plan når de øvrige vilkårene er oppfylt. Departementene er enig i dette og understreker at kravet til varighet må sees i sammenheng med behovet for samordning av tjenestene. Selv om behovet bare strekker seg over en kortere periode, kan behovet for en strukturert planprosess med konkrete mål gjøre at individuell plan er et egnet verktøy.

Videre opprettholder departementene vurderingen om at utdanningssektoren ikke skal gis en plikt til å utarbeide og opprette individuell plan. Departementene vurderer at barnehagene og skolene samarbeider tett med andre velferdstjenester, og at de ofte er en viktig medvirker ved utforming og oppfølging av individuelle planer. Dette kan tale for at de i noen situasjoner kan være de første eller nærmeste til å starte arbeidet med en individuell plan, og at de derfor bør ha en selvstendig plikt til å utarbeide individuell plan. Samtidig skiller barnehage- og skoletilbudet seg fra barneverntjenesten, helsesektoren og arbeids- og velferdssektoren (NAV) ved at de tre sistnevntes innsats er betinget av at det foreligger et bestemt behov, for eksempel knyttet til barnets helse-, omsorgs- eller familiesituasjon. Barnehage- og skoletilbudet er for alle barn og unge, uavhengig av hva som er den enkeltes behov, og uavhengig av om det foreligger særlige utfordringer. Barnehager og skoler skal tilpasse tilbudet til det enkelte barn eller ungdom, og de skal tilby spesialpedagogisk hjelp eller spesialundervisning når det er nødvendig. Skolen skal utarbeide en individuell opplæringsplan for elever med spesialundervisning. Arbeid med individuell plan vil være aktuelt dersom det er behov for å koordinere arbeidet til barnehagen eller skolen med andre tjenester som barnet mottar. I tilfeller hvor helsetjenesten, barnevernet eller arbeids- og velferdssektoren gir tjenester som følge av barnets helse- eller familiesituasjon, vil disse velferdstjenestene som oftest være nærmest til å se hva som bør koordineres på tvers, og dermed til å utarbeide den individuelle planen. Barnehager og skoler har bare unntaksvis en så sentral rolle i å tilby denne typen hjelpe- og støttetiltak til barn og unge.

Departementene finner på bakgrunn av det ovennevnte ikke grunnlag for å lovfeste en plikt for barnehager og skoler til å utarbeide individuell plan. Tilsvarende vurderer departementene at det ikke er grunnlag for å pålegge skolefritidsordningen og PP-tjenesten å utarbeide individuell plan. Departementene viser til at barnehager, skoler, skolefritidsordningen og PP-tjenesten kan ta kontakt med andre velferdstjenester dersom de ser behov for å få utarbeidet en individuell plan, forutsatt at den det gjelder, samtykker til dette.

Departementene vurderer videre at begrepet «individuell plan» ikke bør endres på nåværende tidspunkt. Begrepet er svært innarbeidet og fremgår av en rekke lov- og forskriftsbestemmelser, samt veiledere og rundskriv.

8.5.2 Plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan

Departementene opprettholder forslaget om å innføre plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan i barnehageloven § 2 b, opplæringsloven § 15-8, friskoleloven § 3-6 a, krisesenterloven § 4 tredje ledd og integreringsloven § 50. Departementene viser til at forslaget omfatter sentrale tjenester for barn og unge.

For at barnehagen skal kunne gi barn som har behov for langvarige og koordinerte tjenester et godt pedagogisk tilbud, og møte det enkelte barnets behov, kan det være nødvendig at barnehagen medvirker i arbeidet med individuell plan. Det samme gjelder for skolefritidsordningen, hvor de fleste elever tilbringer tid før og etter skoletid til og med 4. trinn, eller opp til 7. trinn for barn med behov for særskilt tilrettelegging.

Videre vurderer departementene at PP-tjenesten ofte vil være involvert i oppfølgingen av barn og unge som har behov for sammensatte tjenester, og derfor bør ha plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan.

Departementene vurderer at introduksjonsprogrammet kan ha tiltak som støtter opp om målene i en individuell plan, samtidig som samarbeidet om en slik plan kan bidra til at introduksjonsprogrammet blir mer tilpasset den enkeltes behov.

Forslaget innebærer at de nevnte tjenestene får en plikt til å medvirke til eller samarbeide om individuell plan der hvor dette er opprettet, og når medvirkning er nødvendig for å ivareta tjenestemottakerens behov for et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud.

Departementene ser at det kan være argumenter for at plikten til å medvirke til individuell plan skal være så bred som mulig, og derfor bør inkludere familievernkontorene. Det er også argumenter imot. Tjenester etter familievernkontorloven vil normalt være midlertidige, og det vil i mange sammenhenger ikke være nødvendig med løpende samarbeid med andre tjenester. I tillegg legger vi vekt på at familievernet har den enkelte familie som klient, ikke bare det enkelte barn. Familievernet har familierelaterte og relasjonsrelaterte problemer som sitt spesialfelt. Familievernet er også et frivillig tilbud. I tillegg arbeider regjeringen med oppfølgingen av NOU 2019: 20 En styrket familietjeneste – En gjennomgang av familieverntjenesten. Ett av de sentrale spørsmålene som drøftes i NOU-en, er hvilke oppgaver tjenesten skal ha. Spørsmålet om hvordan familievernet skal samarbeide med andre tjenester er helt sentralt her. I denne sammenhengen vurderes det også samarbeid med andre instanser enn dem som berøres av forslaget om individuell plan. Departementene mener det er viktig å foreta en samlet vurdering av hvilke oppgaver familievernet skal ha. Departementene foreslår derfor ikke at familievernet skal gis plikt til å medvirke til individuell plan.

8.5.3 Felles forskrift om individuell plan

Departementene fastholder forslaget om å utarbeide en felles forskrift om individuell plan for barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenestene og arbeids- og velferdsforvaltningen. Av disse tre velferdstjenestene er barneverntjenesten den eneste hvor det ikke er gitt utfyllende regler om planarbeidet ved forskrift. Barneverntjenesten samarbeider ofte tett med helse- og omsorgstjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen om oppfølging og tjenesteytelse til barn og unge. Dette taler for at det for barneverntjenesten bør gis utfyllende eller supplerende regler om individuell plan ved forskrift, både når det gjelder opprettelse av og samarbeid om individuell plan. Forskriftsregulering av barneverntjenestens arbeid med individuell plan kan bidra til en mer koordinert og helhetlig tjenesteytelse.

På den andre siden kan det innvendes at forskriftsregulering av også barneverntjenestens arbeid med individuell plan vil innebære en byråkratisering i form av ytterligere regelverk. Departementene mener imidlertid at et slikt argument bør tillegges begrenset vekt sammenlignet med de klare fordelene en slik forskriftsregulering vil innebære. Departementene viser særlig til at det bare skal utarbeides én individuell plan. En felles forskrift vil derfor innebære en forenkling av regelverket. Under henvisning til ovennevnte foreslår departementene en felles forskrift om individuell plan. Forskriften forutsetter at øvrige forslag til lovendringer i proposisjonen gjennomføres.

Forskriftsforslaget som var på høring innebærer langt på vei en videreføring og harmonisering av dagens regelverk, både når det gjelder plikten til å opprette individuell plan og til å medvirke eller samarbeide om individuell plan. På enkelte punkter innebærer forslaget som var på høring materielle eller prosessuelle endringer sammenlignet med dagens regelverk. Departementene viser blant annet til at det ikke fremgår klart av lov- og forskriftsregelverket hvilken velferdstjeneste som skal ha koordineringsansvaret når en person mottar tjenester fra flere sektorer. Dette kan skape uklare ansvarsforhold og kan bidra til at det individuelle planarbeidet ikke fungerer etter intensjonen eller ikke blir gjennomført. Det er kun i regelverket om helse- og omsorgstjenester det er en uttrykkelig plikt til å tilby koordinator. Regelverket er uklart knyttet til om koordinator etter helselovgivningen skal koordinere tjenester som ikke er helse- og omsorgstjenester. Denne problemstillingen vil følges opp i forskriftsarbeidet.

Departementene vil utarbeide en felles forskrift om individuell plan for barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenestene og arbeids- og velferdsforvaltningen. For å sikre at dette blir en felles forskrift, og ikke forskrifter fastsatt av det enkelte departement, foreslår departementene å endre forskriftshjemlene slik at det er Kongen, og ikke departementet, som kan gi forskrift.

8.6 Forslag til lovendringer

Departementene foreslår å endre barnevernloven § 3-2 a slik at vilkårene for individuell plan utformes i samsvar med øvrige bestemmelser om individuell plan i de andre sektorlovene. Forslaget innebærer at barn og unge får en rett til individuell plan når vilkårene er oppfylt.

Departementene foreslår å endre forskriftshjemlene i barnevernloven, sosialtjenesteloven, NAV-loven, helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og psykisk helsevernloven slik at det er Kongen i statsråd, og ikke departementet, som kan gi forskrift om individuell plan.

Departementene foreslår videre bestemmelser om plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan i flere lover, herunder barnehageloven § 2 b, opplæringsloven § 15-8, krisesenterloven § 4 tredje ledd friskoleloven § 3-6 a og integreringsloven § 50.