9 Økonomiske og administrative konsekvenser

For apotek kan forslaget knyttet til rasjonering medføre økte utleveringskostnader, for eksempel sjekk av rasjoneringskriterier, tidligere utleveringer, og økt tidsbruk for veiledning. Det vil også kunne føre til kostnader knyttet til et kommunikasjonssystem for oppfølging og muligens fordeling mellom apotekene.

For grossist vil distribusjonskostnader og koordinasjonskostnader generelt øke, og grossisten kan ikke styre fordelingen selv for å oppnå best lønnsomhet ved rasjonering. Det vil kunne forekomme økonomisk tap ved restriksjoner på parallelleksportsalg som følge av produktet selges til en lavere pris i Norge enn den prisen som kunne ha blitt oppnådd i utlandet. Grossist har imidlertid en leveringsplikt. Ved parallelleksport vil grossisten basere seg på alminnelige salgsprognoser for det norske markedet, men grossisten må ta høyde for naturlige markedssvingninger og legge inn forsvarlige sikkerhetsmarginer. I utgangspunktet skal det ikke være stor diskrepans mellom når det vedtas forbud mot parallelleksport og tilfeller hvor grossist ikke parallelleksporterer selv. Plikten til å gi Direktoratet for medisinske produkter elektronisk tilgang til lagerstatus kan muligens medføre noen økonomiske og administrative konsekvenser for grossistene. Dette vil trolig veies opp mot ressursene som ville gått med for å besvare og følge opp henvendelser om det samme fra Direktoratet for medisinske produkter. Departementet forutsetter imidlertid at en elektronisk løsning må kunne stå seg i fremtiden f.eks. må den kunne automatiseres/robotiseres. Videre forutsetter departementet at Direktoratet for medisinske produkter ikke må binde seg til å finansiere elektronisk tilgang til lagerstatus.

For leger vil virkestofforskrivningen muligens kunne utelukke en del av kostnadene knyttet til mangel og rasjonering på sikt. Direktoratet for medisinske produkter vil ikke ha vesentlige merkostnader knyttet vedtakskompetansen som foreslås i dette lovforslaget. Avhengig av tiltaket, kan Direktoratet for medisinske produkter ha begrensede forvaltningskostnader knyttet til blant annet forberedelse, gjennomføring og oppfølging av vedtak. Dette inkluderer kommunikasjon med relevante aktører og pasienter. Til gjengjeld forventes det at lovendringene vil redusere risikoen for at pasienter blir stående uten sine legemidler, med de samfunnsmessige kostnadene dette medfører.

Endringer i grossistdefinisjonen antas ikke å få økonomiske eller administrative konsekvenser. Det samme gjelder endringer i loven vedrørende grossisters direkteleveranser til profesjonelle sluttbrukere og salg av legemidler til ikke medisinsk bruk. Endringene er hovedsakelig av språklig karakter.

Forslaget om hjemmel til å fastsette grossistavansen for helseforetaksfinansierte legemidler i forskrift kan gi en lavere grossistmargin ved distribusjon av helseforetaksfinansierte legemidler enn hva grossisten kunne oppnådd gjennom anbudskonkurranse. Historiske grossistmarginer for distribusjon av helseforetaksfinansierte legemidler er kjent for myndighetene, og vil inngå som en del av beslutningsgrunnlaget ved fastsettelse av en maksimal grossistavanse dersom hjemmelen benyttes.

Myndighetene vil ha kostnader knyttet til eventuell fastsettelse av grossistavanse. Disse antas imidlertid å være marginale sammenlignet med sykehusenes tap dersom rabattene ikke videreføres gjennom grossistleddet.