3 Isolering, smittekarantene og testing

3.1 Gjeldende rett

Departementet viser i hovedsak til fremstillingen av gjeldende rett i Prop. 130 L (2019–2020) punkt 4, og legger omtalen der av blant annet smittevernloven, Grunnloven og internasjonale forpliktelser til grunn for den videre drøftelsen.

Smittevernloven § 4-3 a gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrifter om isolering og andre begrensninger i bevegelsesfrihet for personer som har, eller etter en faglig vurdering antas å ha, eller som har økt risiko etter nærkontakt med smittet eller antatt smittet, for å ha SARS-CoV-2. Bestemmelsen trådte i kraft 23. juni 2020 og er midlertidig med en varighet til 1. juli 2022. Den gir blant annet lovhjemmel til å gi forskriftsbestemmelser om isolering og smittekarantene. Se nærmere omtale om bakgrunnen for den midlertidige loven i Prop. 130 L (2019–2020) og Innst. 385 L (2019–2020), og om forlengelse av forskriftshjemmelen i Prop. 131 L (2020–2021) og Prop. 10 L (2021–2022).

Isolering innebærer at personer avskjæres fra omgivelsene. I smittevernsammenheng er isolering og andre begrensninger i bevegelsesfriheten tiltak som har som formål å hindre eller begrense spredningen av smitte (kontaktreduserende tiltak). Bestemmelsen omfatter ikke innreisekarantene. Hjemmel til å innføre innreisekarantene fremgår av smittevernloven § 4-3 første ledd.

Isolering eller begrensninger i bevegelsesfriheten kan ilegges personer som har eller etter en faglig vurdering antas å ha SARS-CoV-2, eller har økt risiko for å ha SARS-CoV-2. Nærkontakter til bekreftet smittede personer vil være omfattet av bestemmelsen. Det er ikke nødvendig å ha utviklet symptomer for å omfattes av bestemmelsen. Det vil være en konkret vurdering om det er nødvendig med for eksempel smittekarantene og hvem som vil anses som nærkontakter eller personer som har økt risiko for smitte. Til grunn for vurderingen er blant annet virusets smittsomhet og evne til å gi alvorlig sykdom relevant.

Tiltak som hjemles i denne bestemmelsen, er generelle befolkningsrettede tiltak. Dette er plikter for en ubestemt krets av personer som oppfyller kriteriene.

Det kan ikke brukes tvang for å gjennomføre plikter etter bestemmelsen. Dersom det er nødvendig å bruke tvang, vil smittevernloven kapittel 5 forutsette at det fattes individuelle vedtak.

Hvilke plikter som skal pålegges personer som blir underlagt isolering eller smittekarantene, må konkretiseres i forskriften. For eksempel kan det være at personen skal oppholde seg i eget hjem eller på annet egnet oppholdssted. Andre begrensninger i bevegelsesfrihet vil normalt være mindre inngripende enn isolering. Innholdet i pliktene for den enkelte vil være basert på en medisinskfaglig vurdering, og det vil justeres etter som man får ny kunnskap om sykdommen, utbredelsen og risiko. Tidsrommet som begrensningen gjelder for, må også fremgå av forskrift.

Det konkrete tidsrommet vil i utgangspunktet bero på en medisinskfaglig vurdering av hvor lenge en enkeltperson anses å være smitteførende, og dette vil kunne variere fra person til person.

Lovhjemmelen gir adgang til å fastsette forskrifter om isolering og andre begrensninger i bevegelsesfriheten som tiltak mot SARS-CoV-2. Det er videre et krav at tiltaket må oppfylle de grunnleggende kravene til smitteverntiltak i smittevernloven § 1-5, altså være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering.

Tiltak etter § 4-3 a kan vedtas for hele landet eller for visse deler av landet eller visse typer områder ut fra en vurdering av for eksempel smittespredning.

I forskriftene kan det også stilles nærmere krav om undersøkelser til erstatning for eller i forbindelse med isolering eller begrensninger i bevegelsesfriheten. Det er for eksempel tidligere innført testing som forutsetning for unntak fra smittekarantene. I forskriftene kan det fastsettes krav til hvordan undersøkelse skal innrettes.

3.2 Smittevernfaglige vurderinger fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet

FHI utelukker ikke at det kan oppstå nye varianter av SARS-CoV-2 slik at epidemien endres betydelig etter juli 2022. FHI uttaler i svar på oppdrag 629:

«En variant som overtar for omikron BA.2 vil per definisjon ha større spredningsevne. Problemet oppstår dersom den er betydelig mer virulent, altså gir betydelig mer alvorlig sykdom enn dagens variant. Da endres trusselbildet.»

Som en følge av dette viser FHI til at det kan bli nødvendig med krav om isolering og karantene ved en ny, mer virulent virusvariant.

Samtidig peker FHI på at karantene vil ha mindre effekt med en variant som er enda mer spredningsvillig enn omikron. Tiltaket er mindre nyttig i en befolkning som etter hvert har robust beskyttelse mot alvorlig sykdom, uansett variant. FHI vil likevel ikke avskrive muligheten for at vi vil trenge covid-19-forskriftens bestemmelser om smittekarantene og isolasjon etter juli 2022.

Helsedirektoratet slutter seg til FHIs konklusjon om at den midlertidige hjemmelen i smittevernloven § 4-3 a videreføres slik at det er mulig å gi forskrift om smittekarantene og isolasjon dersom situasjonen skulle endre seg etter juli 2022. Direktoratet viser til at omikronutbruddet som oppstod i november/desember 2021 er et eksempel på en situasjon der det var behov for å handle raskt. Isolering og smittekarantene har vist seg å være effektive og viktige tiltak for å begrense smittespredning. For å ha beredskapen på plass til å kunne håndtere en mulig utvikling, er det behov for å videreføre hjemmelen til å kunne ha isolasjon og smittekarantene.

Direktoratet viser også til at de tidligere har uttalt at det er behov for en tydelig og varig hjemmel for isolering og smittekarantene i smittevernloven.

3.3 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet å forlenge den midlertidige lovbestemmelsen i smittevernloven § 4-3 a som gjør det mulig å gjeninnføre forskriftsbestemmelser om isolering og smittekarantene frem til 1. juli 2023. Forslaget bygger på anbefalinger fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, se omtale i punkt 3.2. I svar 16. februar 2022 på oppdrag 629 vurderte etatene at det av beredskapshensyn er hensiktsmessig å bevare muligheten for å kunne gjeninnføre forskriftsbestemmelser om smittekarantene, isolasjon og undersøkelser.

3.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstanser som FHI, Statens helsetilsyn, Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus HF, Helse Bergen HF, Sørlandet sykehus HF, St. Olavs hospital HF, Legeforeningen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Lindesnes kommune og KS – Kommunesektorens organisasjon støtter forlengelse av forskriftshjemlene i § 4-3 a.

Høringsinstanser som Bergen kommune, Haugesund kommune, Stop Lockdown forskergruppen Graver m. fl. støtter ikke forslaget om forlengelse.

FHI anbefaler at smittevernloven § 4-3 a om forskriftshjemler for isolering og smittekarantene forlenges og uttaler:

«Det kan oppstå nye varianter av SARS-CoV-2. En variant som overtar for omikron BA.2 vil per definisjon ha større spredningsevne. Problemet oppstår dersom den er betydelig mer virulent, altså gir betydelig mer alvorlig sykdom enn dagens variant. Dette er lite sannsynlig ettersom befolkningen har en betydelig grunnimmunitet etter vaksinasjon og infeksjon, og denne immuniteten vil i stor grad beskytte også mot alvorlig sykdom av nye varianter.»

Instituttet uttaler likevel at pålagt isolering og karantene kan bli aktuelle virkemidler ved en ny, mer virulent variant og uttaler:

«Det er likevel ikke mulig å avskrive muligheten for at vi vil trenge covid-19-forskriftens bestemmelser om karantene og isolasjon etter juli 2022. Ved en framtidig, større revisjon av smittevernloven kan det vurderes om det kan være en fordel å ha en slik generell bestemmelse i loven for framtida med tanke på andre sykdommer.»

Helse Sør-Øst uttaler:

«Helse Sør-Øst RHF støtter forslaget om forlengelse av midlertidige forskriftshjemler i smittevernloven § 4-3 a og § 4-3 andre og tredje ledd da det fortsatt anses å være behov for å opprettholde en samfunnsmessig beredskap for en ny utvikling i Covid-19-pandemien.

Nye varianter med lavere beskyttelse i befolkningen av vaksinasjon og gjennomgått infeksjon og evt. også høyere virulens vil på nytt kunne utfordre kapasiteten i helsetjenestene og nødvendiggjøre nye tiltak for isolasjon og karantene av enkeltpersoner samt og kontaktreduksjon i befolkningen.

Det bør imidlertid vurderes å legge bedre til rette for unntak der særlige samfunnsmessige hensyn tilsier dette. For helsetjenestene er det viktig å kunne ha tilgang til kompetent personale fra våre naboland.

Erfaringene fra Covid-19 pandemien i Norge tilsier at det kan være hensiktsmessig å erstatte generelle tiltak med tiltak basert på mer målrettede risikovurderinger knyttet til den enkelte helseinstitusjon.»

Legeforeningen uttaler:

«Legeforeningen ser at det kan være nødvendig å videreføre de omtalte hjemler. Dette med en forutsetning om at eventuelle inngripende tiltak kun innføres dersom det er medisinfaglig begrunnet, at det ikke varer lenger enn det må ut fra formålet og etter en helhetsvurdering synes nødvendig. Legeforeningen støtter imidlertid departementet i at det må vurderes i hvilken grad, og på hvilke områder, det kan være mer hensiktsmessig med mer permanente hjemler for håndtering av allmennfarlige smittsom sykdom.»

Nasjonalforeningen for folkehelsen uttaler:

«Utbruddet av covid-19 er ikke lenger definert som et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. I en slik situasjon er det ikke lenger forholdsmessig å pålegge befolkningen isolasjons- og karanteneplikt. Samtidig er det ikke utelukket at en ny og farligere variant av koronaviruset kan komme, der vaksinering og/eller gjennomgått sykdom av andre virusvarianter har begrenset beskyttende effekt. Nasjonalforeningen mener at det er nødvendig å opprettholde beredskap dersom dette skulle oppstå, og støtter derfor forslag om å forlenge de midlertidige bestemmelsene i smittevernloven og helseberedskapsloven til 1. juli 2023, som beskrevet i høringsnotatet.»

Sørlandet sykehus HF uttaler:

«Konklusjonen er at SSHF støtter en slik ett-års forlengelse. Departementets argumenter for videreføringen av de midlertidige forskriftshjemler er gode, og solid forankret i aktuell kunnskap og i den globale epidemiologiske situasjonen.»

Helse Bergen HF uttaler:

«Helse Bergen meinar det verkar rimeleg å behalde dei midlertidige forskriftsheimlane i ein utvida men likevel avgrensa periode dersom pandemisituasjonen på nytt skulle forverra seg. Terskelen for å innføra nye forskriftsfesta smitteverntiltak bør vera høg. Isolering og karantene er inngripande tiltak og smittevernlova § 1-5 stiller strenge krav til at smitteverntiltak heimla i forskrift skal ha ei klar medisinskfagleg grunngjeving, vera nødvendig av omsyn til smittevernet og stå fram som tenleg ut frå ei heilskapsvurdering. Erfaring frå covid-19-pandemien er at smitteverntiltak iverksett av kommunar og statlege helsestyremakter må vera samordna og det må stillast strenge krav til oppretting av lokale forskrifter. Tilgjengeleg smittevernfagleg kunnskap må ligga til grunn for tiltak i opne og grundige vurderingar, og smittefrykt må ikkje påføra samfunnet eller enkeltpersonar meir ulempe enn nytte.»

St. Olavs hospital HF uttaler:

«Laboratoriemedisinsk klinikk peker på at det er gitt en god begrunnelse for forslaget om å forlenge forskriftshjemlene. Det kan ikke utelukkes at det kan dukke opp nye virusvarianter og man vet ikke hvordan Sars-CoV2 vil påvirke neste års luftveissesong.»

Lindesnes kommune uttaler:

«Lindesnes kommune støtter den foreslåtte forlengelsen av de midlertidige bestemmelsene i smittevernloven og beredskapsloven. Disse bestemmelsene har vist seg anvendelige i pandemihåndteringen så langt og har vært viktige for å begrense og stanse smitteutbrudd. På sikt bør de samme bestemmelsene innarbeides i lovverket på permanent basis da de sansynligvis vil kunne bli viktige også i andre framtidige smitteutbrudd. At forlengelsen er anbefalt i faglige råd fra både Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet er med på å understreke viktigheten av både forlengelsen og en evt innarbeidelse i lovverket på permanent basis.»

KS støtter forslaget om en forlengelse og uttaler:

«Behovet for dette synes tilstrekkelig begrunnet. Nå er de fleste forskriftsfestede koronatiltak avviklet, og det skal mye til for at gjeninnføring av tiltak vil være forholdsmessig. Samtidig legger vi til grunn at både lokale og nasjonale myndigheter fortsetter å følge nøye med i utviklingen. Departementet viser til at koronapandemien har vist seg å være uforutsigbar. Dette er en vurdering vi umiddelbart kan slutte oss til. I forbindelse med forrige forlengelse av §§ 4-3a og 4-3 andre og tredje ledd, mente FHI og Helsedirektoratet at adgangen til å iverksette tiltak burde reduseres og etter hvert oppheves når befolkningen var tilstrekkelig beskyttet av vaksinasjon. Vi har merket oss at både direktoratet og Folkehelseinstituttet har vurdert at det av beredskapshensyn er hensiktsmessig å bevare muligheten for å gjeninnføre tiltak også etter juli 2022, vel og merke dersom det er nødvendig og forholdsmessig. Dette er en faglig vurdering vi ikke har merknader til.»

KS peker samtidig på at en forlengelse til 1. juli 2023 ikke synes å være nødvendig for å ivareta hensynet til forutsigbarhet og er bekymret for at en unødvendig lang varighet undergraver det klare utgangspunktet om at dette skal være strengt midlertidige bestemmelser. I følge KS må det være tilstrekkelig med en forlengelse på 6 måneder.

Advokatforeningen er enig i at det er et beredskapsbehov for en kortvarig videreføring av den midlertidige bestemmelsen i smittevernloven § 4-3a om isolering og smittekarantene, men er skeptiske til behovet for en varighet på forlengelsen på 12 måneder. Advokatforeningen advarer mot at man aksepterer langvarige forlengelser av unntakshjemler og uttaler:

«Advokatforeningen anerkjenner behovet for en revidering av smittevernloven, herunder en utredning om hensiktsmessigheten av en tydelig og varig hjemmel i smittevernloven, men vil advare mot at de midlertidige hjemlene fastholdes som en «føre-var»-ordning inntil grundigere utredede ordninger lovfestes. Å beholde de midlertidige hjemlene for å gjeninnføre pliktene «inntil pandemien ikke lengre utgjør noen fare for befolkningen» uten en tydeliggjøring av hvilke kriterier og vilkår som inngår i begrepet «en fare for befolkningen» kan vi ikke støtte.»

Foreningen Stop Lockdown har engasjert advokat John Christian Elden for å gi sitt høringssvar. Foreningen mener at forslaget ikke bør vedtas og uttaler bl.a:

«Slik situasjonen fremstår i dag, er det etter Stop Lockdowns syn ingen forhøyet risiko ved covid-19 i Norge i dag. Den mulige risiko for at det skal utvikles samfunnsskadelige pandemier, eventuelt gjennom importsmitte fra utlandet, vil alltid ligge der. Dette er en normalrisiko i samfunnet, som må møtes med alminnelig beredskapsarbeid, innenfor rettsstatens alminnelige rammer. Vi kan ikke møte slik normalrisiko med ekstraordinære hjemler for ekstremt inngripende tiltak, med store potensielle konsekvenser for individer og næringsliv.

For det tilfellet, som høringsnotatet peker på, at det skulle utvikle seg en ny og mer alvorlig smittesituasjon enn det dagens forhold tilsier, må eventuelle ekstraordinære hjemler vurderes på nytt, utifra denne nye situasjonen, av Stortinget. En mulig hypotetisk smittesituasjon i fremtiden, som vi hverken kjenner alvoret i eller vet hvilke tiltak som vil avhjelpe, kan ikke tale for at vi opprettholder ekstraordinære hjemler dagens situasjon ikke tilsier at vi trenger.»

Forskergruppen Graver m. fl. som er omtalt under punkt 2.3.2 har avgitt en felles høringsuttalelse hvor det fremgår at de midlertidige hjemlene må fjernes så raskt som mulig.

Forskergruppen stiller seg svært kritisk til forlengelsen av de midlertidige forskriftshjemlene i smittevernloven. Gruppen viser til at dette er hjemler som overfører makt fra Stortinget til regjeringen, og at utformingen av dem gjør at regjeringen får mulighet til å gjøre til dels svært store inngrep i borgernes grunnleggende rettigheter på et meget skjønnsmessig grunnlag. Gruppen uttaler bl.a:

«Når slike beslutninger overføres til regjeringen, minker den demokratiske kontrollen med maktutøvelsen betraktelig. Av hensynet til det liberale demokratiets grunnprinsipper, slik som maktfordeling og menneskerettigheter, er det viktig at slike spesialhjemler brukes i så liten grad som mulig, og fjernes så raskt som mulig. (…)At Stortinget allerede har vist at de er villige til, og i stand til å raskt vedta nye midlertidige forskriftshjemler dersom et akutt behov oppstår, undergraver argumentene om at forlengelsen er nødvendig for en effektiv pandemihåndtering. De någjeldende forskriftshjemlene kan, hvis det trengs, vedtas på nytt på svært kort varsel om det skulle oppstå en kritisk situasjon.»

SMB Norge uttaler:

«Det er et viktig demokratisk prinsipp at viktige lovendringer skal behandles i Stortinget, for å sikre en god demokratisk debatt og prosess. Når man ser hvor alvorlige konsekvenser mange av de innførte tiltakene har fått, vil SMB Norge forlange at regjeringen forelegger midlertidige endringer i smittevernloven på nytt. Vi må kunne forvente at det fremlegges skapelige begrunnelser og dokumentasjon ved innføring av slike inngripende tiltak som de midlertidige endringene i smittevernloven har medført.

Stortinget er landets lovgivende forsamling og det er vår oppfatning at Stortinget fortsatt må forelegges nye midlertidige endringer i smittevernloven.»

3.5 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at den midlertidige lovbestemmelsen i smittevernloven § 4-3 a forlenges frem til 1. juli 2023. Av beredskapshensyn er det fortsatt viktig å bevare muligheten for å kunne gjeninnføre forskriftsbestemmelser om smittekarantene, isolasjon og undersøkelser raskt.

Departementet viser til drøftelsene av behovet og begrunnelsen for lovhjemmelen som fremgår i Prop. 130 L (2019–2020), spesielt punkt 7.3, og legger disse til grunn. Departementet vil særlig vise til de grunnleggende kravene til smitteverntiltak i smittevernloven § 1-5, som innebærer at tiltak i forskriften ikke kan vare lenger enn nødvendig, i tillegg til at de skal være medisinskfaglig begrunnet og være tjenlig etter en helhetsvurdering. I dag er det ikke gitt bestemmelser om isolasjon eller smittekarantene.

Helsedirektoratet og FHI har vist til at muligheten for at det igjen kan være behov for forskriftsbestemmelser om karantene og isolasjon etter 1. juli i år fortsatt er tilstede, og at av beredskapshensyn bør det fortsatt være mulig for å gjeninnføre forskriftsbestemmelser om isolasjon og smittekarantene. Selv med høy vaksinasjonsdekning kan det komme virusvarianter som vaksinene kan ha mindre effekt mot.

Tidlig oppdaging og isolering av smittede, og oppfølging av nærkontakter av smittede for å hindre videre smitte, er blant de mest sentrale kontaktreduserende tiltakene som er blitt tatt i bruk for å holde pandemien under kontroll. Smitteverneffekten av isolering av personer som er smittet av viruset og karantene for nærkontakter, er antatt å være stor på grunn av at påviste og potensielle smittekilder fjernes fra samfunnet så lenge de kan smitte andre.

Bestemmelsene om karantene og isolasjon som tidligere fremgikk av covid-19 forskriften gav generelle handlingsplikter for den aktuelle personkretsen. Dette synes å ha virket etter sin hensikt. Tiltaket har gitt klare føringer for den enkelte smittede, samtidig som selve ordningen har vært lite ressurskrevende å administrere. I en avveiing mellom den enkeltes rett til bevegelsesfrihet og behovet for å beskytte samfunnet mot spredning av smitte, mener departementet at slike generelle handlingsplikter vil være forholdsmessige, forutsatt at personkretsen er basert på en medisinskfaglig vurdering og retter seg mot personer som har forhøyet risiko for å smitte andre.

Pandemien er fortsatt av en uforutsigbar karakter, og departementet mener derfor hjemlene bør beholdes til å kunne gjeninnføre pliktene inntil pandemien ikke lenger utgjør noen fare for befolkningen. På denne bakgrunn vurderer departementet at det også etter 1. juli 2022 er behov for hjemmel for å kunne forskriftsfeste plikt til isolering og smittekarantene for å forebygge eller motvirke SARS-CoV-2. Det samme gjelder for personer som har økt risiko for SARS-CoV-2 etter nærkontakt med smittet eller antatt smittet person. Departementet vil understreke at en forlengelse av forskriftshjemlene ikke i seg selv innebærer at det vil bli gitt forskriftsfestede regler. Hjemlene gir Kongen mulighet til å fastsette forskrifter om isolering og smittekarantene, men de kan bare benyttes så lenge det er nødvendig og forholdsmessig i lys av den til enhver tid gjeldende situasjonen, jf. de grunnleggende kravene til smitteverntiltak i smittevernloven § 1-5.

Smittevernloven § 7-12 kan hjemle eventuelle nye regler om isolering og smittekarantene, dersom det også etter 1. juli 2022 viser seg å være et nødvendig tiltak i pandemihåndteringen og det er behov for rask handling. I Prop. 10 L (2021–2022) la departementet imidlertid til grunn at det bør unngås å planlegge for bruk av den ekstraordinære hjemmelen i smittevernloven § 7-12 for tiltak som er kjente og som man har hatt behov for tidligere. Departementet er fortsatt av samme oppfatning nå og mener det er mer hensiktsmessig å videreføre hjemmelen i smittevernloven § 4-3 a etter ordinær lovbehandling.

Etter departementets syn taler likevel mye for at smittevernloven § 4-3 a bør vurderes tatt inn som en varig hjemmel i smittevernloven for håndtering av allmennfarlig smittsom sykdom. Det er imidlertid nødvendig å bruke mer tid til å utrede behovet for en permanent hjemmel for isolering og smittekarantene enn det som nå er mulig for å sikre videreføring av et hensiktsmessig hjemmelsgrunnlag for håndteringen av covid-19-pandemien.

Koronakommisjonen har i sin rapport, NOU 2021: 6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien, pekt på at smittevernloven på sikt bør revideres. Departementet tar sikte på å vurdere spørsmålet i den sammenheng. Etatene har pekt på at en videreføring av hjemlene kan vurderes innført uten tidsbegrensing og har ikke foreslått en dato for når bestemmelsene skal opphøre.

Departementet legger imidlertid til grunn at bestemmelsene slik de fremstår nå, kun kan være midlertidige, da de er knyttet opp mot SARS-CoV-2. På denne bakgrunn foreslår departementet å forlenge den midlertidige forskriftshjemmelen i § 4-3 a til 1. juli 2023.

Advokatforeningen og KS har uttalt at den foreslåtte forlengelsen av hjemlene på ett år er for lang. KS mener at 6 måneder bør være tilstrekkelig. Departementet fastholder imidlertid at en forlengelse frem til 1. juli 2023 er nødvendig. Det vises til at man under pandemien har erfart at smittesituasjonen med nye virusvarianter kan forverres om vinteren, et mønster som er forventet, og som også sees for andre virus. Det er derfor særlig viktig at hjemmelen er tilgjengelig i vinterhalvåret. FHI og Hdir anser også at en vinterbølge førstkommende vinter med nye varianter av viruset er sannsynlig. Se omtale i pkt 2.2.

Departementet vil understreke at covid-19-forskriftens regulering av smittekarantene har vært endret og tilpasset flere ganger frem til smittekarantene og isolering til slutt ble opphevet i februar 2022. Disse endringene har bidratt til at perioden for tiltakene ikke har vart lenger eller vært mer inngripende enn nødvendig. I dag er det ikke gitt forskriftsbestemmelser om isolasjon eller smittekarantene.