1 Innledning og bakgrunn

Montrealprotokollen om stoff som reduserer ozonlaget ble ferdigforhandlet 16. september 1987 og trådte i kraft 1. januar 1989. Norge ratifiserte Montrealprotokollen 24. juni 1988.

Alle FNs medlemsland, samt tre ikke-medlemmer og EU har ratifisert Montrealprotokollen. Målet med protokollen er å redusere produksjon og forbruk av stoffene protokollen regulerer. Partenes oppfølging av Montrealprotokollen har ført til at over 98 prosent av forbruk og produksjon av de ozonreduserende stoffene er faset ut siden 1989.

Hydrofluorkarboner (HFK) er blant de vanligste erstatterne for ozonødeleggende stoffer. Dette er en gruppe fluorforbindelser. HFK-gassene skader ikke ozonlaget, men er kraftige klimagasser. I dag står HFK-gassene for omtrent én prosent av de globale klimagassutslippene, regnet i CO₂-ekvivalenter. Forbruket av HFK er i sterk vekst, særlig på grunn av velstandsutvikling i utviklingsland. På det 28. partsmøtet under Montrealprotokollen, i Kigali, Rwanda, vedtok partene 15. oktober 2016 å regulere HFK under Montrealprotokollen. Vedtaket, som har fått navnet Kigali-endringene (Kigali Amendment), vil ifølge FNs miljøprogram bidra til at verden unngår opp til 0,5 °C oppvarming innen 2100.

Ratifikasjon av Kigali-endringene i Montrealprotokollen anses å være av særlig viktighet slik at Stortingets samtykke til ratifikasjon er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. Det vises til at endringene innebærer at en ny gruppe gasser (HFK) reguleres under protokollen og at endringene forplikter Norge til bindene reduksjonsmål for disse.

Utslipp av HFK er omfattet av FNs rammekonvensjon om klimaendring, Kyotoprotokollen og Parisavtalen.

Som vedlegg følger endringene i protokollen i engelsk originaltekst og oversatt til norsk.

Bakgrunn om Montrealprotokollen

Under Montrealprotokollen har partene konkrete forpliktelser med tidspunkt for reduksjon i forbruk og produksjon av de regulerte stoffene. Utviklingslandene har vanligvis ti års utsettelse for utfasing av stoffene, sammenlignet med de industrialiserte landene. Hvilke parter som er utviklingsland ble definert på det første partsmøte under Montrealprotokollen i 1989, blant annet basert på kriterier knyttet til landenes forbruks- og produksjonsnivåer for de ozonreduserende stoffene. Listen over land definert som utviklingsland har siden blitt noe justert.

I tilknytning til Montrealprotokollen er det opprettet en multilateral finansieringsmekanisme (Ozonfondet) for å bistå utviklingsland, samt en implementeringskomité for å kontrollere at partene oppfyller sine forpliktelser. Formålet med Ozonfondet er å finansiere merkostnadene utviklingslandene har ved å oppfylle forpliktelsene. Disse finansierings- og kontrollordningene har vist seg å være svært effektive.

Under Montrealprotokollen arbeides det aktivt for å fremme forskning og kunnskapsdeling om alternativ teknologi, produksjon og annen informasjon som er av interesse for alle parter. Hvert år legger et teknisk og økonomisk panel, oppnevnt av partene, fram en rapport om status for utfasing av de ozonreduserende stoffene, samt ny kunnskap om utvikling og tilgjengelighet av alternative stoffer og teknologier.

Dersom partene på grunnlag av ny kunnskap finner det nødvendig, kan de i henhold til avtalen gjøre vedtak om ytterligere reduksjon av forbruk og produksjon av de regulerte stoffene. Det følger videre av avtalen at partene kan inkludere nye stoffer i protokollen. Siden Montrealprotokollen trådte i kraft har den blitt endret fire ganger før endringene fra Kigali (London-endringene i 1990, København-endringene i 1992, Montreal-endringene i 1997 og Beijing-endringene i 1999). Slike endringer i protokollen fordrer ratifikasjon.

Selv om over 98 prosent av de ozonreduserende stoffene er faset ut, tar det på grunn av stoffenes lange levetid i atmosfæren flere tiår før ozonlaget er tilbake i samme stand som før 1980. I tillegg til at disse stoffene reduserer ozonlaget, er de fleste av dem også klimagasser med høyt globalt oppvarmingspotensial (global warming potential, GWP-verdi). Utfasingen av de ozonreduserende stoffene har derfor også hatt en viktig klimaeffekt.

Nærmere om hydrofluorkarboner (HFK)

HFK-gasser brukes primært som kuldemedium i kjøle- og fryseanlegg, varmepumper og luftkondisjoneringsanlegg for bygninger og kjøretøy. Utslipp av HFK skjer som følge av lekkasje fra slike anlegg og til en viss grad ved at gass slippes ut når anlegg kondemneres. HFK-gassene har forskjellige GWP-verdier. De mest vanlige er 1400–4000 ganger sterkere enn CO₂ per vektenhet. De fleste HFK-gassene har kort levetid i atmosfæren sammenliknet med CO₂.

Det globale forbruket av HFK var nærmest ubetydelig i 1990. Fra midten av 1990-årene økte bruken av HFK som erstatning for ozonnedbrytende gasser som klorfluorkarboner (KFK) og hydroklorfluorkarboner (HKFK). Framskrivninger fra det tekniske og økonomiske panelet under Montrealprotokollen viser at uten iverksatte tiltak ville økningen ført til årlig forbruk av HFK tilsvarende seks milliarder tonn CO₂-ekvivalenter innen 2050. Utviklingslandene har allerede et høyere forbruk av HFK-gasser enn de industrialiserte landene, og nærmest all vekst i forbruket er forespeilet å finne sted i disse landene.

Utslipp av HFK-gasser har økt kraftig i Norge siden 1990-tallet, og utgjorde i 2015 to prosent av norske klimagassutslipp. I 2015 gikk de beregnede utslippene ned for første gang siden bruken av HFK tiltok på 90-tallet. Framskrivninger viser at utslippene vil fortsette å gå ned som følge av innførte og planlagte virkemidler. Mens utslippene har økt fram til 2015, har importen av HFK flatet ut de siste årene. Importen av HFK i bulk til Norge har stabilisert seg på et nivå mellom om lag 600 000 og 800 000 tonn CO₂-ekvivalenter årlig. I 2015 var importen av HFK i bulk 580 000 tonn CO₂-ekvivalenter. Norge har ingen produksjon av HFK.

Norge har siden 2003 hatt særavgift på HFK, se omtale i kapittel 5.