2 Beskrivelse av Kigali-endringene i Montrealprotokollen

Reduksjonsforpliktelsene for forbruk og produksjon av HFK

Kigali-endringene i Montrealprotokollen innebærer at partene forplikter seg til gradvis å redusere forbruk og produksjon av HFK, det vil si nettoimport og produksjon av HFK-gasser. I likhet med de ozonreduserende stoffene er det altså ikke utslippene som er gjenstand for regulering.

Hvilke HFK-gasser som reguleres er spesifisert i et nytt vedlegg til protokollen, hvor også HFK-gassenes GWP-verdi oppgis. GWP-verdiene angir akkumulert oppvarmingseffekt i forhold til CO₂ over en periode på 100 år, og gjør at gassenes klimaeffekt kan uttrykkes i CO₂-ekvivalenter. Partenes reduksjonsforpliktelser og basisnivå er definert i tonn CO₂-ekvivalenter.

Reduksjonsforpliktelsene er satt ut fra et basisnivå. Basisnivået er sammensatt av to deler. Den ene er gjennomsnittlig forbruksnivå og produksjonsnivå for HFK for visse år. Den andre er en prosentandel av basisnivået for HKFK, slik det ble definert da disse ble regulert under protokollen. Hvilke år som legges til grunn for HFK-komponenten og hvilken prosentsats av HKFK-basisnivået som benyttes er ulikt for utviklingsland og industriland. I tillegg åpnes det for at enkelte parter kan benytte et høyere basisnivå (se tabell 2.1).

Reduksjonsforpliktelsene består av tidspunkt for frys (stans i veksten) av forbruk og produksjon for utviklingslandene, samt ulike trinn for nedfasing av produksjon og forbruk av HFK for både utviklingsland og industriland. Det siste trinnet er et såkalt platå, som innebærer at Kigali-endringene tillater vedvarende forbruk og produksjon av HFK på 20 eller 15 prosent av basisnivået. Et slikt platå tar høyde for at det muligens ikke vil finnes fullgode alternativer til HFK for alle bruksområder, samt at det sørger for tilstrekkelig mengder gass for å vedlikeholde anlegg under gjenstående tekniske levetid. Ved regulering av de ozonreduserende stoffene var man tryggere på at det fantes tilstrekkelige alternativer og man la derfor opp til fullstendig utfasing.

I likhet med beregning av basisnivå, er nedfasingstakten ulik for utviklingsland og industriland. I tillegg er det en åpning for at enkelte parter kan forplikte seg til en noe langsommere nedfasing. Hvilke parter som kan benytte seg av et alternativt basisnivå og et alternativt nedfasingsregime er ikke definert i Kigali-endringene, men i en annen beslutning fra det 28. partsmøte under Montrealprotokollen. Tabell 2.1 gir en oversikt over nedfasingsregimet for HFK for utviklingsland og industriland, inkludert parter som har alternative forpliktelser.

Kigali-endringene åpner for tidsbegrenset unntak fra reduksjonsforpliktelsene for spesifikke bruksområder for parter som opplever svært høye omgivelsestemperaturer. Dette er fordi det foreløpig ikke finnes fullgode, kommersialiserte alternativer for disse bruksområdene under slike forhold. En beslutning fra det 28. partsmøte under Montrealprotokollen spesifiserer hva som menes med høye omgivelsestemperaturer.

I tillegg til reduksjonsforpliktelsene nevnt ovenfor, omfatter Kigali-endringene en spesiell regulering av gassen HFK-23. Dette er en gass som har svært stor klimaeffekt, med en GWP-verdi på 14 800. HFK-23 dannes ved produksjon av HKFK-22 (som er den mest anvendte av HKFK-gassene). Det stilles krav om at HFK-23, så langt det lar seg gjøre, skal destrueres.

I likhet med partenes reduksjonsforpliktelser for de ozonreduserende stoffene, skal partenes HFK-nedfasing i henhold til Kigali-endringene være gjenstand for vurdering minst hvert fjerde år. Partene skal på grunnlag av tilgjengelig vitenskapelig, miljømessig, teknisk og økonomisk informasjon vurdere reduksjonsforpliktelsene. Dette åpner for at forpliktelsene kan endres dersom utviklingen av alternativer har gått raskere eller langsommere enn antatt da Kigali-endringene ble vedtatt. Erfaringen fra utfasingen av de ozonreduserende stoffene er at man kun har endret forpliktelsene for å oppnå raskere utfasing.

Norges reduksjonsforpliktelser

I henhold til Kigali-endringene er Norges første reduksjonsforpliktelse å redusere forbruket av HFK med 10 prosent innen 2019, sammenliknet med et basisnivå som er basert på gjennomsnittlig forbruksnivå av HFK i 2011–2013, samt 15 prosent av basisnivået for HKFK. Deretter skal Norge redusere forbruket av HFK med 40 prosent innen 2024, 70 prosent innen 2029, 80 prosent innen 2034 og 85 prosent innen 2036, i forhold til samme basisnivå.

Krav til lisensiering

Som et virkemiddel for å kunne gjennomføre reduksjonsforpliktelsene presiserer Kigali-endringene at partene innen 2019 skal etablere et system for lisensiering av import og eksport av ny, brukt, resirkulert og gjenvunnet HFK-gass. Utviklingslandene har tid frem til 2021 for å få dette på plass.

Finansiering

Med Kigali-endringene utvides Montrealprotokollens finansieringsmekanisme (Ozonfondet), slik at utviklingslandenes merkostnaden ved gjennomføring av reduksjonsforpliktelsene for HFK kan dekkes av fondet.

Ikrafttredelse

Kigali-endringene trer i kraft 1. januar 2019 forutsatt at minst 20 parter har deponert ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokumenter for endringene. Dersom ikke tilstrekkelig antall parter har gjort dette innen denne datoen, skal endringene tre i kraft den 90. dagen etter at forutsetningen er oppfylt.