5 Endringsforslag som gjelder plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger

5.1 Forslag om overtredelsesgebyr og straff ved brudd på reglene om konsekvensutredninger

Det reviderte EU-direktivet om vurdering av visse private og offentlige prosjekters virkninger for miljøet, omfatter i artikkel 10a1 krav om sanksjoner («penalties») ved brudd på nasjonale regler som implementerer direktivet. Den nye bestemmelsen krever endringer i både plan- og bygningsloven og forskrift om konsekvensutredninger. Den norske oversettelsen av artikkel 10a i direktivet lyder:

«Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner som gjelder ved overtredelse av nasjonale bestemmelser som vedtas i henhold til dette direktiv. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen, og virke avskrekkende».

Den nasjonale handlefriheten når det gjelder sanksjonenes type og form er stor. I fortalen til direktivet presiseres det at «Member States should be free to decide the kind or form of those penalties». Det er derfor langt på vei opp til det enkelte medlemsland hvordan kravene skal oppfylles.

Sanksjoner kan omfatte både straff og administrative sanksjoner som f.eks. overtredelsesgebyr og rettighetstap. Departementet mener det er hensiktsmessig å avgrense virkemidlene knyttet til brudd på reglene om konsekvensutredninger til overtredelsesgebyr og straff. Andre administrative reaksjoner, som tvangsmulkt, er rettet mot å tvinge frem en lovlig gjennomføring av tiltak. Disse virkemidlene er mindre egnet for å følge opp brudd på reglene om konsekvensutredninger.

Regler om sanksjoner som skal innføres for brudd på regelverket om konsekvensutredninger, bør etter departementets vurdering være i samsvar med det generelle sanksjonssystemet innenfor sammenlignbar offentlig virksomhet. Departementet mener derfor det er naturlig å ta utgangspunkt i plan- og bygningsloven § 32-8 ved vurdering av overtredelsesgebyr for brudd på reglene om konsekvensutredninger. Plan- og bygningsloven kapittel 32 omfatter allerede bestemmelser om både overtredelsesgebyr (§ 32-8) og straff (§ 32-9). Flere forhold gjør imidlertid at disse ikke kan benyttes direkte for brudd på reglene om konsekvensutredninger. Disse bestemmelsene retter seg mot brudd på regler i forbindelse med gjennomføring av byggetiltak. I tillegg er det kun plan- og bygningsmyndighetene som kan ilegge overtredelsesgebyr etter § 32-8. Ettersom også andre myndigheter enn kommunene er ansvarlig myndighet etter reglene om konsekvensutredninger, og således skal kunne ilegge overtredelsesgebyr, er ikke gjeldende § 32-8 dekkende. I tillegg tilfaller overtredelsesgebyr etter § 32-8 kommunen. Overtredelsesgebyr for brudd på bestemmelsene om konsekvensutredninger kan imidlertid tenkes å pålegges kommunen, og det virker da riktigere at overtredelsesgebyret tilfaller staten. Etter departementets vurdering er det derfor hensiktsmessig med en egen lovbestemmelse om overtredelsesgebyr ved brudd på regelverket om konsekvensutredninger.

Det er foreslått en ny bestemmelse i plan- og bygningsloven § 32-8a slik at det kan gis overtredelsesgebyr for brudd på reglene om konsekvensutredninger. Det foreslås at overtredelsesgebyret ilegges av ansvarlig myndighet, og tilfaller staten. Det er også foreslått en endring i plan- og bygningsloven § 32-9 om straff.

Enkelte høringsinstanser har merknader til forslaget. Justis- og beredskapsdepartementet uttaler: «Forslaget til ny bestemmelse i plan- og bygningsloven § 32-8a bør klargjøres og behovet for sanksjoner vurderes noe grundigere». Enkelte høringsinstanser støtter ikke at overtredelsesgebyret skal tilfalle staten, og Gjøvik kommune skriver blant annet:

«Det mest logiske her er at overtredelsesgebyret tilfaller den som ilegger gebyret, altså ansvarlig myndighet, eller staten dersom forslagsstiller også er ansvarlig myndighet. Dette begrunner vi med at det er den myndigheten som ilegger gebyret som også må bruke ressurser på sanksjonsarbeidet».

Videre uttaler Trondheim kommune: «Det vil være vanskelig å vurdere alvorlighetsgraden av en evt. overtredelse».

Artikkel 10a i det reviderte EU-direktivet presiserer ikke hvem det skal kunne sanksjoneres mot, eller hvilke nærmere vilkår som må foreligge ved bruk av sanksjoner. Det er to hovedaktører i direktivet og i norsk regelverk; forslagsstiller og ansvarlig myndighet. I mangel av en presisering i det reviderte EU-direktivet, kan artikkel 10a forstås slik at overtredelse vil kunne foretas gjennom handlinger eller unnlatelser av både forslagsstiller og ansvarlig myndighet. Normalt vil en ansvarlig myndighets brudd på regelverket medføre saksbehandlingsfeil, og kan føre til at vedtaket blir ugyldig. Det foreslås derfor at det kun er forslagsstiller, og ikke ansvarlig myndighet, som kan bli ilagt overtredelsesgebyr eller straff. Disse reglene tilfredsstiller, slik departementet vurderer det, kravene etter direktivets artikkel 10a om at sanksjonene skal være «virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen, og virke avskrekkende». I norsk rett er det også et etablert sanksjonssystem for regelbrudd av myndigheter/myndighetspersoner. Hvis en offentlig ansatt eller tillitsvalgt begår tjenestefeil mv., kan han eller hun straffes etter reglene i straffeloven §§ 171-173.

Den foreslåtte nye bestemmelsen § 32-8a vil ramme forsettlig eller uaktsom overtredelse. Det må altså foreligge skyld, som det blir opp til myndigheten å bevise. Det legges til grunn en streng aktsomhetsnorm, i tråd med det som gjelder etter gjeldende § 32-8. Når det gjelder en forslagsstillers overtredelse av regelverket, har departementet presisert forslaget til lovbestemmelse etter høringen. Departementet vurderer det slik at dette kan bestå i at forslagsstiller unnlater å følge krav til konsekvensutredning som er gitt i plan- og bygningsloven eller forskrift om konsekvensutredninger. Dette kan f. eks. være at forslagsstiller unnlater å følge saksbehandlingsreglene der en plan eller et tiltak åpenbart faller inn under forskriften, at pålegg fra ansvarlig myndighet under plan- eller søknadsprosessen ikke etterkommes eller at et tiltak igangsettes før konsekvensutredning har vært underlagt offentlighet og medvirkning, der det er krav om konsekvensutredning. Forslagsstillers overtredelse av regelverket kan også gjelde der det gis uriktige eller villedende opplysninger i selve konsekvensutredningen eller der det gis uriktige opplysninger om tiltakets størrelse eller omfang med sikte på å unngå å komme inn under oppfangingskriteriene gitt i vedlegg I eller vedlegg II i forskriften.

I plan- og bygningsloven § 32-8 femte ledd sies det uttrykkelig at når en overtredelse som kan medføre overtredelsesgebyr er begått av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan overtredelsesgebyret ilegges foretaket. Dette gjelder selv om det ikke kan anvendes overtredelsesgebyr mot noen enkeltperson, f.eks. fordi det ikke er bevist at en eller flere bestemte personer har utvist uaktsomhet eller forsett. Dette er i tråd med den alminnelige regel om foretaksstraff i norsk rett, jf. straffeloven kapittel 4. Det er naturlig at tilsvarende skal gjelde ved overtredelse av reglene om konsekvensutredninger hvor forslagsstiller ofte vil være et foretak.

Det legges opp til at overtredelsesgebyret ilegges av planmyndigheten som ansvarlig myndighet ved konsekvensutredning av planer etter plan- og bygningsloven, og av ansvarlig myndighet for planer og tiltak etter annet lovverk. Bestemmelsen må også dekke tilfeller der ansvarlig myndighet er forslagsstiller. Der ansvarlig myndighet samtidig er forslagsstiller, foreslås det at det er departementet som ilegger overtredelsesgebyr. For tiltak etter annet lovverk ilegges overtredelsesgebyr av vedkommende sektormyndighet. Overtredelsesgebyr gitt av kommunen kan påklages til departementet. Når departementet fatter førsteinstansvedtak, er det Kongen i Statsråd som er klageinstans.

Det vil være unødvendig kompliserende om overtredelsesgebyret tilfaller forskjellige myndigheter, avhengig av hvem som ilegger det. Bakgrunnen for dette er at kommunal planmyndighet også kan ilegges overtredelsesgebyr som forslagsstiller. Departementet vurderer det derfor som hensiktsmessig at overtredelsesgebyr for overtredelse av regler om konsekvensutredninger tilfaller staten.

Etter plan- og bygningsloven § 32-8 skal det fastsettes et maksimumsbeløp for overtredelsesgebyret. Dette følger av lovforarbeidene, der det heter at «I overensstemmelse med Europarådets rekommandasjon om administrative sanksjoner skal det fastsettes et maksimum for overtredelsesgebyrets størrelse» (Ot.prp. nr. 45 (2007–2008)). Departementet mener det er naturlig å se hen til gjeldende byggesaksregelverk ved vurdering av størrelse på overtredelsesgebyr. Flere høringsinstanser, blant annet Næringslivets Hovedorganisasjon, Norsk Industri og Byggenæringens Landsforening, støtter dette. I forskrift om byggesak av 26. mars 2010 (byggesaksforskriften) er det lagt til grunn en øvre beløpsgrense på inntil 200 000 kroner per brudd, og totalt maksimalt 400 000 kroner ved flere eller særskilt alvorlige brudd. Departementet mener det er naturlig at tilsvarende beløp legges til grunn også for brudd på regelverket om konsekvensutredninger. Departementet har ikke grunnlag for å tro at det i særlig grad begås brudd på regelverket om konsekvensutredninger. Innføring av bestemmelser om overtredelsesgebyr og straff vil virke forebyggende, og det legges til grunn at inntektene fra overtredelsesgebyr vil være marginale.

For overtredelser av plan- og bygningsloven § 32-8 første ledd som er vesentlige og forsettlige eller grovt uaktsomme, straffes overtredelsen med bøter eller fengsel inntil ett år, jf. § 32-9 første ledd. Det samme gjelder også for «overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av loven når det i forskrift er fastsatt at overtredelse av den aktuelle bestemmelse er straffbar», jf. § 32-9 første ledd annet punktum. Dersom overtredelsen er grov, kan fengsel inntil to år anvendes, jf. § 32-9 tredje ledd. Departementet finner at overtredelse av reglene om konsekvensutredninger bør kunne straffes på tilsvarende måte. Bestemmelsen i § 32-9 må derfor uttrykkelig vise også til § 32-8a, og det er foreslått en endring i § 32-9 for å imøtekomme dette.

Departementet har vurdert kravene i direktivet om at sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende med utgangspunkt i praksis fra gjeldende tilsvarende bestemmelser for tiltak i bygningsdelen til plan- og bygningsloven. Departementet mener forslagene om overtredelsesgebyr og straff vil innebære at direktivets artikkel 10a gjennomføres på en dekkende og tydelig måte. Departementet legger til grunn at bestemmelsene vil bli praktisert slik at kravene vil bli oppfylt.

Alvorligheten av bruddet på reglene om konsekvensutredninger må vurderes opp mot forskriften, i hver enkelt sak. Samtidig må det vurderes hvilken størrelse gebyret skal få. Handlingsnormen for når det kan gis overtredelsesgebyr og straff for brudd på reglene om konsekvensutredninger, og utmåling av slik, presiseres i forskriften innenfor rammen av lovbestemmelsen.

5.2 Forslag om å oppheve detaljerte bestemmelser om konsekvensutredninger for områdereguleringer og detaljreguleringer som avviker fra overordnet plan

Gjeldende bestemmelser i plan- og bygningsloven innebærer at konsekvensutredning utløses for områdereguleringer og detaljreguleringer som avviker fra overordnet plan, jf. § 12-2 tredje ledd: «For områderegulering som innebærer vesentlige endringer av vedtatt kommuneplan gjelder §§ 4-1 og 4-2 andre ledd.» og § 12-3 tredje ledd andre punktum: «Ved vesentlige avvik gjelder kravene i §§ 4-1 og 4-2 andre ledd». Lovbestemmelsene utdypes i gjeldende forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven.

For å forenkle reglene om konsekvensutredninger i lov og forskrift, er det foreslått å samle de detaljerte bestemmelsene om konsekvensutredninger i forskriften. Dette innebærer at det er foreslått å fjerne bestemmelsene i loven, som gjelder områdereguleringer og detaljreguleringer som avviker fra overordnet plan (§§ 12-2 tredje ledd og 12-3 tredje ledd andre punktum). Flertallet av høringsinstansene er positive til endringsforslaget. Det vektlegges at forslaget vil gi en opprydding i regelverket. Enkelte høringsinstanser, blant annet Miljødirektoratet og Riksantikvaren, mener imidlertid det er viktig å slå fast i loven prinsippet om at reguleringsplan som ikke er i samsvar med overordnet plan utløser konsekvensutredning.

I gjeldende regler er det delvis overlappende bestemmelser om konsekvensutredninger i lov og forskrift når det gjelder reguleringsplaner som avviker fra overordnet plan. Begrepsbruken er heller ikke konsistent mellom lov og forskrift for disse bestemmelsene. Etter Kommunal- og moderniseringsdepartementets vurdering har bestemmelsene i loven bidratt til å skape usikkerhet om når det vil være krav om konsekvensutredning for områdereguleringer og detaljreguleringer som avviker fra overordnet plan. Det er departementets vurdering at det er mest hensiktsmessig å fjerne de detaljerte lovbestemmelsene i loven i samsvar med høringsforslaget. For å fange opp viktige tiltakstyper, f. eks. hyttefelt eller større boligområder som ikke er i samsvar med overordnet plan, legges det opp til endringer i forskriften som ivaretar dette.

5.3 Forslag om større fleksibilitet ved høring av planprogram

I gjeldende lov går det frem at høring av planprogram for henholdsvis regional plan, kommuneplan og reguleringsplaner skal foregå senest samtidig med varsel om planoppstart, jf. plan- og bygningsloven § 4-1 andre ledd andre punktum: «Forslag til planprogram sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn senest samtidig med varsling av planoppstart», § 11-13 første ledd andre punktum: «Forslag til planprogram skal sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn senest samtidig med varsel om oppstart og kunngjøring av planarbeidet og gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske medier», og § 12-9 andre ledd første punktum: «Forslag til planprogram skal sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn senest samtidig med varsel om oppstart av planarbeidet».

Det er foreslått å endre «senest samtidig» i de tre bestemmelsene til «normalt samtidig» for å legge til rette for større fleksibilitet når det gjelder tidspunktet for høring av planprogram. Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til forslaget. Det påpekes at endringsforslaget vil bidra til et mer fleksibelt system. Enkelte høringsinstanser ønsker imidlertid en presisering av i hvilke tilfeller det kan være aktuelt å høre planprogram etter varsling av planoppstart. Trondheim kommune uttaler blant annet: «Begrepet normalt bør defineres. Hvilke tilfeller faller utenfor det normale, og når skal forslag til planprogram da på høring? Hvem avgjør om situasjonen er normal eller ikke?». Det påpekes også av enkelte høringsinstanser, blant annet Norges Bondelag, at forslaget er svakt begrunnet, og at det er viktig å sikre at ikke muligheten for medvirkning mv. blir begrenset.

I tidligere forskrifter om konsekvensutredninger som er blitt utarbeidet siden 2005, kunne planprogram sendes på høring etter varsel om planoppstart. Ved revisjon av regelverket i 2014, ble det valgt å endre tidspunkt for høring av planprogram til senest samtidig med varsel om planoppstart. Formålet med endringen var å legge til rette for en effektivisering av planprosessen i tidlig fase. Erfaring med praktisering av bestemmelsen viser imidlertid at det kan være hensiktsmessig med fleksibilitet i denne fasen av planprosessen. Dette gjelder blant annet samferdselsprosjekter. Etter Kommunal- og moderniseringsdepartementets vurdering vil det i de fleste tilfeller være mest hensiktsmessig at høring av forslag til planprogram skjer senest samtidig med varsling av planoppstart som regelverket innebærer i dag. I enkelte tilfeller kan det imidlertid være hensiktsmessig å varsle planoppstart før høring av planprogram. Dette vil legge til rette for at det gjennom varsling av planoppstart kan gis innspill i tidlig fase av planarbeidet til planprogrammet. Innspillene kan danne grunnlag for utarbeidelse av forslag til planprogram, som deretter sendes på høring til berørte høringsinstanser. Dette vil legge bedre til rette for medvirkning i tidlig fase av planprosessen. Råd om hensiktsmessig praktisering av denne endringen vil bli gitt i veiledning til reglene om konsekvensutredning.

5.4 Anmodningsvedtak nr. 571, 2. juni 2015

Ved behandlingen av Dokument 8:78 S (2014–2015), jf. Innst. 304 (2014–2015), om en mer helhetlig og langsiktig forvaltning av myr i Norge, vedtok Stortinget 2. juni 2015 følgende anmodning til regjeringen: «Stortinget ber regjeringen snarest mulig sørge for at forskrift om konsekvensutredninger også gir krav om konsekvensutredning for torvuttak under 2 mill. m³ eller på myrarealer under 1500 dekar» (vedtak nr. 571 (2014–2015)).

Nedenfor gis en innledning om forskrift om konsekvensutredninger, som bakgrunn for besvarelsen av anmodningsvedtaket.

5.4.1 Om forskrift om konsekvensutredninger

De mer detaljerte reglene om konsekvensutredninger er gitt i forskrift. Gjennomføringen av det reviderte EIA-direktivet innebærer at det også må gjøres flere endringer i gjeldende forskrifter om konsekvensutredninger.

Et forslag til revidert forskrift om konsekvensutredninger ble sendt på bred offentlig høring sammen med forslaget til endringer i bestemmelsene om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven. Den nye forskriften er utarbeidet av Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Klima- og miljødepartementet i fellesskap. Forskriften er ment å erstatte de to gjeldende forskriftene om konsekvensutredninger; forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven og forskrift om konsekvensutredninger for tiltak etter sektorlover.

Forskriften er innrettet i tråd med EU-direktivet, og inneholder to lister med tiltak som omfattes av forskriften:

• Vedlegg I, tilsvarende direktivets anneks I, som inneholder en liste over 29 større tiltakstyper som alltid skal konsekvensutredes. I vedlegg I er det satt størrelseskriterier som i hovedsak er på samme nivå som tilsvarende kriterier i direktivets anneks I.

• Vedlegg II, tilsvarende direktivet anneks II, som inneholder en liste med 88 tiltak som skal vurderes nærmere og konsekvensutredes dersom tiltaket kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn. I forskriften er det også gitt kriterier for vurdering av vesentlige virkninger i tråd med tilsvarende vurderingskriterier i direktivet. For tiltakstypene i vedlegg II, som inngår i direktivets anneks II, er det ikke satt størrelseskriterier, dvs. at alle disse tiltakene skal vurderes nærmere uavhengig av størrelse.

Direktivet er et minimumsdirektiv og i vedlegg I og II i gjeldende forskrifter inngår også enkelte «nasjonale» tiltak, dvs. tiltak som ikke inngår i anneks I og II i direktivet. Direktivet åpner for at landene kan sette lavere størrelseskriterier enn det som fremgår av direktivet.

5.4.2 Om anmodningsvedtak nr. 571, 2. juni 2015

På bakgrunn av usikkerheten som rådet om behandlingen av uttak av torv og forholdet til regelverket om konsekvensutredninger, sendte Kommunal- og moderniseringsdepartementet, i samråd med Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet, den 19. november 2015 et brev til alle landets kommuner. I brevet slås det fast at uttak av torv til produksjonsformål normalt vil kreve reguleringsplan etter plan- og bygningsloven, og at det etter forskriften om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven av 19. desember 2014 også er krav om konsekvensutredning også for mindre torvuttak, dersom tiltaket kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn.

I Prop. 1 S (2015–2016) fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet ble det varslet at anmodningsvedtaket ville bli vurdert nærmere i forbindelse med den pågående revisjonen av regelverket om konsekvensutredninger i lys av det reviderte EU-direktivet om miljøvurderinger av visse private og offentlige tiltak (2014/52/EU).

Slik departementet har oppfattet anmodningsvedtaket retter dette seg mot størrelseskriteriet for torvuttak i forskriftens vedlegg I, dvs. listen med tiltak som alltid skal konsekvensutredes. I gjeldende forskrift om konsekvensutredninger er størrelsesgrensen på 1500 dekar. Dette størrelseskriteriet er i samsvar med tilsvarende bestemmelse i anneks I i EIA-direktivet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet er enig i at størrelseskriteriet for torvuttak gitt i EU-direktivet på 1500 dekar er urimelig høyt for norske forhold, og i lys av utslipp av klimagasser ved drenering av myr og uttak og bruk av torv. I forslaget til forskrift som var på offentlig høring høsten 2016 ble det derfor foreslått å senke grensen for når torvuttak alltid skal konsekvensutredes betydelig, fra 1500 til 200 dekar.

Flere høringsinstanser er positive til den foreslåtte endringen. Enkelte høringsinstanser, blant annet Fylkesmannen i Østfold, mener det bør vurderes å sette grensen for torvuttak ytterligere ned. Videre skriver blant annet Norges Bondelag: «Norges Bondelag er bekymret for norsk torvindustri dersom arealgrensen for utredning senkes fra 1500 til 200 daa. Det er høye oppstartskostnader for å åpne en myr. Videre må en myr være mellom 600 og 800 daa for å kunne være lønnsom. En senket arealgrense for utredning vil i praksis innebære at alle nye tiltak må utredes. Dette vil innebære ytterligere kostnader for tiltakshaveren. Norges Bondelag mener derfor prinsipalt at grensen for konsekvensutredning ikke bør senkes og i alle fall ikke mer enn til 1000 daa». Norske Torv- og Jordprodusenters bransjeforbund mener endringer i regelverket om konsekvensutredninger må avvente vurdering av utfasing av norsk torvproduksjon som skal gjøres av Miljødirektoratet.

Departementet vil understreke at spørsmålet om hvorvidt torvuttak bør utfases eller ikke, ikke er relevant i forhold til om forskrift om konsekvensutredninger skal inneholde bestemmelser om torvuttak. Tiltak som inngår i direktivet må gjenfinnes i norsk regelverk uavhengig av om virksomheten er tillatt eller ikke nasjonalt. Videre er det viktig å understreke at stillingtaken til gjennomføring av virksomheten skjer gjennom behandlingen av tiltakene etter plan- og bygningsloven eller sektorlover og ikke gjennom behandlingen etter regelverket om konsekvensutredninger.

Klima- og miljødepartement har, som grunnlag for vurdering av den foreslåtte størrelsesgrensen på 200 dekar, innhentet opplysninger fra Miljødirektoratet om tilgjengelige data om størrelsen på torvuttak i drift i Norge. Miljødirektoratet viser til at det som grunnlag for NIBIOs kommende rapportering av Norges klimagassregnskap (National Inventory Report 2017) under FNs klimakonvensjon (UNFCCC) er gjort et forsøk på å skaffe til veie en oversikt over torvproduksjonen i Norge.

Av de data NIBIO har samlet inn, går det frem at det ble funnet 42 aktive torvuttak, som utgjør til sammen 10 735 dekar. Basert på disse tallene, vil et gjennomsnittlig aktivt torvuttak være 255,6 dekar. Av ikke-aktive torvuttak, ble det funnet 94 flater som utgjør 8 148 dekar. Til sammen utgjør, basert på deres data, aktive og ikke-aktive torvuttak et areal på 19 363 dekar.

Miljødirektoratet opplyser at det er en del usikkerhet knyttet til dataene. Men ifølge Miljødirektoratet er de arealdataene som vil bli rapportert den 15. mars i National Inventory Report 2017 de best tilgjengelige dataene en har over torvproduksjonen i Norge i dag. Miljødirektoratet oppgir at det ikke finnes noen oversikt over størrelsen på det enkelte av de aktive torvuttakene.

Basert på at gjennomsnittet på de aktive torvuttakene er beregnet til ca. 255 dekar mener Kommunal- og moderniseringsdepartementet at det foreslåtte oppfangingskriteriet på 200 dekar for når torvuttak alltid skal konsekvensutredes er fornuftig.

I forskriftsforslaget som var på høring foreslås det ellers å videreføre gjeldende bestemmelse om torvuttak i vedlegg II forskriften. Oppsummert vil forslaget til ny forskrift innebære at:

• Alle torvuttak på mer enn 200 dekar skal alltid konsekvensutredes. Også utvidelser av eksisterende torvuttak der utvidelsen i seg selv er på mer enn 200 dekar skal konsekvensutredes.

• Alle nye torvuttak mindre enn 200 dekar skal vurderes nærmere og konsekvensutredes dersom de kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn. Dette gjelder også utvidelser av eksisterende uttak der utvidelsen er mindre enn 200 dekar.

Forskriftens kriterier for vurdering av vesentlige virkninger innebærer at det i den enkelte sak skal gjøres en konkret vurdering av om tiltaket vil kunne gi vesentlig virkninger blant annet som en følge av vesentlig økning av klimagasser eller fordi tiltaket kan komme i konflikt med viktige arter eller naturtyper. Nærmere kriterier for vurdering av vesentlige virkninger fastsettes i ny forskrift.

I de tilfeller der et mindre torvuttak ikke utløser krav til konsekvensutredning, gjelder like fullt de ordinære saksbehandlingsreglene i plan- og bygningsloven, og også kravet til kunnskapsgrunnlaget etter naturmangfoldloven.