5 Endringer i yrkeskvalifikasjonsloven

5.1 Bakgrunn

Deltakerne i det norske arbeidsmarkedet har kvalifikasjoner fra mange forskjellige land. De fleste har fått sine kvalifikasjoner i Norge, men stadig flere har kvalifikasjoner fra utlandet. Noen har flyttet til Norge for å arbeide, noen har flyktet hit, noen har kommet på familiegjenforening og noen har reist ut som student og kommet hjem igjen med kvalifikasjoner for å kunne utøve et lovregulert yrke. Personer som har utdanning og yrkespraksis fra andre land, må få kvalifikasjonene sine godkjent før de kan utøve lovregulerte yrker i Norge. Lovregulerte yrker er der myndighetene har satt kvalifikasjonskrav i lov eller forskrift for å kunne utøve yrket. Hvordan dette kan skje for statsborgere fra en EØS-stat med kvalifikasjoner fra en annen EØS-stat, er regulert i yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Dette er gjennomført i norsk rett i lov 16. juni 2017 nr. 69 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven). For helsepersonell er direktivet gjennomført i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) med forskrifter, og for dyrehelsepersonell i lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell (dyrehelsepersonelloven) med forskrifter. For andre enn statsborgere fra en EØS-stat med kvalifikasjoner fra annen EØS-stat har vi ikke noe samlet regelverk om hvordan yrkesutøvere kan gå fram for å få sine kvalifikasjoner godkjent i Norge.

Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) er en folkerettslig avtale mellom EU, EUs medlemsstater og de tre EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge.

Forslagene i proposisjonen her omfatter ikke endringer for yrker som reguleres etter helsepersonelloven og dyrehelsepersonelloven.

Ved Stortingets integreringsforlik fra 12. januar 2016 ble regjeringen anmodet om å «gjennomgå eksisterende ordninger for godkjenning av utenlandsk utdanning med sikte på forenkling og raskere godkjenning». Departementet vil understreke at forslaget her er noe annet enn godkjenning av utenlandsk utdanning som nevnt i punkt 2.5.

Godkjenning av utenlandsk utdanning og utenlandske yrkeskvalifikasjoner omtales i et eget delkapittel i Meld. St. 16 (2015–2016) Fra utenforskap til ny sjanse – Samordnet innsats for voksnes læring. I meldingen nevner regjeringen flere tiltakspunkter som Stortinget sluttet seg til i behandlingen i juni 2016. Dette gjelder bl.a. å vurdere tiltak som kan gi økt forutsigbarhet, større grad av likebehandling og enkel tilgang til informasjon og veiledning for ikke-EØS-borgere som søker om godkjenning til lovregulerte yrker.

Godkjenningsordningene for medbragt kompetanse har blitt vurdert og utredet i et tverrdepartementalt samarbeid hvor Arbeids- og sosialdepartementet, Finansdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Kunnskapsdepartementet har deltatt.

Ved at Storbritannia har trådt ut av EU og EØS, er Storbritannia nå et tredjeland, og yrkeskvalifikasjoner fra Storbritannia vil dermed omfattes av forslagene i proposisjonen her. Departementet vil vurdere om det er behov for regelverksendringer ved en eventuell frihandelsavtale med Storbritannia som også regulerer yrkesgodkjenning.

Forslaget omfatter som nevnt ikke endringer for yrker som reguleres etter helsepersonelloven. Det legges likevel til at Stortinget i anmodningsvedtak av 16. november 2020 har bedt regjeringen ta initiativ til en stipend- og låneordning, for eksempel gjennom Statens lånekasse for utdanning, til dekning av nødvendige kurs og fagprøver for å oppnå autorisasjon for helsepersonell. I anmodningsvedtaket fra Stortinget framheves blant annet «betydningen av at innvandrere med høyere utdanning fra utlandet kommer raskt ut i jobb, både for enkeltmenneskene det gjelder, og for det norske samfunnet». Kunnskapsdepartementet er sammen med Helse- og omsorgsdepartementet i gang med dette arbeidet, som krever utredning av administrative og økonomiske konsekvenser. Departementene vil komme tilbake til saken ved egnet anledning.

5.2 Høring

Kunnskapsdepartementet sendte 8. april 2020 forslag til endringer i yrkeskvalifikasjonsloven og forskrift 22. desember 2017 nr. 2384 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner på høring.

Yrkeskvalifikasjonsloven og forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner(yrkeskvalifikasjonsdirektivet) med senere endringer, herunder direktiv 2013/55/EU. Loven og forskriften gjelder for personer fra EØS og Sveits som vil utøve et lovregulert yrke i Norge, og som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner eller fått disse godkjent i en annen EØS-stat eller Sveits.

I høringsnotatet foreslo departementet at enkelte av prinsippene i yrkeskvalifikasjonsloven med tilhørende forskrift også skulle gjelde for personer, inkludert norske statsborgere og EØS-borgere, med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Med tredjeland menes i denne sammenhengen land utenfor EØS og Sveits. Departementet foreslo i høringsnotatet at følgende prinsipper skulle legges til grunn for søkere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland:

• Godkjenningsprinsippet:Ved behandling av søknader skal det legges vekt på de helhetlige yrkeskvalifikasjonene og ikke bare den formelle utdanningen. Hvis summen av de helhetlige yrkeskvalifikasjonene ikke er vesentlig forskjellige fra kravene i Norge, bør det i utgangspunktet gis godkjenning.

• Utligningstiltak: Når en søker mangler de nødvendige kvalifikasjonene for godkjenning, skal søkeren opplyses om tiltak som prøveperiode, egnethetstest eller kompletterende utdanning i den grad slike tilbud er tilgjengelige, anses hensiktsmessige og kan utligne de vesentlige forskjellene. I tillegg ba departementet høringsinstansene særlig om en tilbakemelding om dette bare skulle gjelde for dem med oppholdstillatelse i Norge.

• Delvis adgang: Når en søkers kvalifikasjoner dekker deler av de oppgavene en godkjenning gir rett til å utøve, kan det gis godkjenning for denne delen av yrket. Det er en forutsetning at det er mulig å skille mellom de forskjellige delene av det aktuelle yrket.

• Tidspunkt for vurdering av språkkrav: Det stilles som hovedregel ikke språkkrav i godkjenningsprosessen, men før vedkommende kan starte i arbeid. Søker kan dermed få vite om vedkommende kvalifiserer til yrkesutøvelse mens språkopplæringen fortsatt pågår.

Yrker hvor det kreves kort utdanning for å kunne utøve yrket i Norge, var unntatt fra forslaget. Dette er typisk yrker som reguleres av Arbeidstilsynet, f.eks. dykker, gravemaskinfører, maskinførertruckfører. Forslaget omfattet heller ikke endringer for yrker som reguleres av lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. og lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell.

I tillegg ble det foreslått noen tekniske endringer og presiseringer i yrkeskvalifikasjonsloven for å få en bedre gjennomføring av yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Høringsfristen var 1. august 2020. Høringsforslaget ble sendt til følgende instanser:

• Departementene

• Fylkeskommunene

• Kommunene

• Longyearbyen lokalstyre

• Sametinget

• Sysselmannen på Svalbard

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Arbeidstilsynet

• Brønnøysundregistrene

• Direktoratet for byggkvalitet

• Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning

• Direktoratet for mineralforvaltning

• Direktoratet for naturforvaltning

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Forbrukerrådet

• Finanstilsynet

• Forbrukerrådet

• Helsedirektoratet

• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

• Kirkerådet

• Kompetanse Norge

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Miljødirektoratet

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

• Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT)

• Norges vassdrags- og energidirektorat

• Politidirektoratet

• Regelrådet

• Regjeringsadvokaten

• Statens helsepersonellnemnd, Helseklage

• Statens helsetilsyn

• Statens vegvesen

• Tilsynsrådet for advokatvirksomhet

• Universitets- og høgskolerådet

• Utdanningsdirektoratet

• Advokatforeningen

• Akademikerne

• ANSA – Association of Norwegian Students Abroad

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Caritas Norge

• Den Norske Jordmorforening

• Eiendom Norge

• Elevorganisasjonen

• FAFO

• Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid

• Hovedorganisasjonen Virke

• Innvandrernes landsorganisasjon

• Juridisk rådgivning for kvinner Juss-Buss

• KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

• Kirkelig Undervisningsforbund

• KS

• Landsorganisasjonen i Norge

• MiRA

• NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• NITO – Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon

• Norges Røde Kors

• Norsk studentorganisasjon

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Private Barnehagers Landsforbund

• Regnskap Norge

• Revisorforeningen

• SMB Norge

• Unio

• YS

Departementet mottok 34 høringsinnspill. Følgende høringsinstanser hadde kommentarer til forslagene:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Arbeidstilsynet

• Direktoratet for byggkvalitet

• Direktoratet for mineralforvaltning

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Finanstilsynet

• Statens kartverk

• Kompetanse Norge

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

• NOKUT

• NVE

• Statens vegvesen

• Tilsynsrådet for advokatvirksomhet

• EL og IT Forbundet

• Elektromontørenes forening i Oslo og Akershus

• KS

• Legeforeningen

• LO Norge

• Norges Farmaceutiske Forening

• Revisorforeningen

• Norsk Sykepleierforbund

• En privatperson (anonym)

Følgende hadde ikke merknader til høringen:

• Forsvarsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Utenriksdepartementet

• Brønnøysundregistrene

• Diku

• Helsedirektoratet

• Miljødirektoratet

• Harstad kommune

• Stavanger kommune

• Kirkerådet

5.3 Om yrkeskvalifikasjonsdirektivet og yrkeskvalifikasjonsloven

Fri bevegelighet for arbeidstakere og tjenesteytere innenfor hele EØS er ett av hovedprinsippene i EØS-avtalen. Det er også ett av de grunnleggende prinsippene i realiseringen av EUs indre marked. Som et ledd i gjennomføringen av et felles arbeidsmarked har EU arbeidet spesielt med yrker der nasjonal lovgivning regulerer adgangen til å praktisere yrket på en måte som kan virke diskriminerende overfor arbeidstakere med yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat. Det er derfor gitt forskjellige direktiver om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) med senere endringer herunder direktiv 2013/55/EU, er ett av de viktigste.

I yrkeskvalifikasjonsdirektivet er det flere prosessregler om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra EØS. En del av disse reglene er utformet ut fra at det er et nært samarbeid og et felles indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer innenfor EØS. Det inneholder også krav til administrativt samarbeid mellom myndighetene i EØS og at dette skal skje via EUs informasjonssystem for det indre markedet (IMI). Videre har direktivet regler om et europeisk profesjonskort og varslingsplikt i gitte tilfeller til andre myndigheter i EØS.

Direktivet er vedtatt i nært samarbeid mellom de ulike medlemsstatene i EU og gjelder for personer fra EØS med yrkeskvalifikasjoner fra EØS. Direktivet er et viktig virkemiddel for å realisere det indre markedet.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet gjelder for EU-statsborgere og statsborgere fra Island, Liechtenstein og Norge. I tillegg gjelder direktivet for borgere fra Sveits. Dette følger av EFTA-traktaten og Vaduz-konvensjonen. Direktivet gjelder også for borgere som på søknadstidspunktet var borgere fra ovennevnte stater, selv om de har vært statsborgere i et tredjeland.

Direktivet gjelder ikke for statsborgere fra et tredjeland. Visse bestemmelser vil likevel gjelde for tredjelandsborgere. Familiemedlemmer til en EØS-borger, som utøver sin rett til fri bevegelighet, vil også omfattes, jf. direktiv 2004/38/EF om EØS-borgere og deres familiemedlemmers rett til å bevege og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område.

Yrkeskvalifikasjonsloven og forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet i norsk rett. Loven og forskriften gjelder for personer fra EØS og Sveits som vil utøve et lovregulert yrke i Norge, og som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner eller fått disse godkjent i en annen EØS-stat eller Sveits.

Yrkeskvalifikasjonsloven er hovedsakelig en fullmaktslov, dvs. har noen hovedprinsipper og gir departementet hjemler for å regulere de spesifikke reglene i forskrift. De detaljerte bestemmelsene om yrkesgodkjenning reguleres i forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

Yrkeskvalifikasjonsloven med tilhørende forskrift gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet for alle andre regulerte yrker enn helsepersonell- og dyrehelsepersonellyrker. For disse yrkesgruppene er direktivet gjennomført i egne forskrifter med hjemmel i helsepersonelloven og dyrehelsepersonelloven.

Loven omfatter heller ikke yrker som hører inn under særdirektiver. Med særdirektiv menes direktiver som særlig regulerer godkjenning for ett eller flere yrker i EØS, for eksempel yrker innen jernbane, sjø- og luftfart.

Departementet vil understreke at yrkeskvalifikasjonsloven ikke får betydning for hvordan et yrke er regulert i Norge og hvilke kvalifikasjonskrav som stilles for at en yrkesutøver kan utøve yrket. Loven regulerer bare hvordan en yrkesutøver kan få sine yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat godkjent, slik at vedkommende kan få adgang til å utøve det regulerte yrket i Norge.

5.4 Grunnleggende prinsipper for yrkesgodkjenning etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet

5.4.1 Yrkesgodkjenning kontra godkjenning av utdanning

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet er rettet mot arbeidsmarkedet og ikke mot utdanningssystemet. Det er en forskjell mellom godkjenning av utdanning og yrkesgodkjenning. Når det i direktivet vises til vurdering av utdanning betyr ikke dette en detaljert sammenligning av utdanningen som kreves i Norge og hvilken utdanning yrkesutøveren har fra hjemstaten. Et system med detaljert sammenligning av formell utdanning ville innebære et hinder for den frie bevegeligheten for arbeidstakere og tjenesteytere i det indre markedet. EU omtaler systemet i direktivet som «mutual recognition of professional qualifications», jf. artikkel 51 i direktivet. I dette ligger det at EØS-statene skal ha gjensidig tillit til kvalifiseringsløp i andre medlemsstater. Det er med andre ord ikke snakk om godkjenning av utenlandsk utdanning i seg selv (se omtale i punkt 2.5), men om å få anerkjent de totale yrkeskvalifikasjonene som yrkesutøveren har ervervet fra hjemstaten. Dette er grunnen til godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i det følgende omtales som yrkesgodkjenning.

5.4.2 Krav om samme yrke

Ett av prinsippene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet er at yrkesutøveren skal gis rett til å utøve det samme yrket i vertsstaten som vedkommende er fullt ut kvalifisert for å utøve i hjemstaten. Dette kommer fram av artikkel 1 i direktivet.

I artikkel 4 nr. 2 er det nærmere omtalt hva som menes med samme yrke. Kravet er at de formene for aktivitet yrket omfatter må være sammenlignbare.

Det kan være utfordrende å vurdere om en kvalifikasjon gjelder samme yrke eller ikke. Dette henger sammen med ulik oppbygning og organisering av arbeidslivet i de ulike land. Videre er det få domsavgjørelser i EU-domstolen som har vurdert hva som er samme yrke.

Det er avsagt noen dommer av EU-retten som definerer begrepet samme yrke, bl.a. C-330/03. Her slår domstolen fast bl.a. følgende:

20. Heraf følger, som generaladvokaten med rette har anført i punkt 40-43 i forslaget til afgørelse, at udtrykket «det samme erhverv» i direktivets artikel 3, stk. 1, litra a), skal forstås således, at det omfatter erhverv, som i oprindelseslandet og i værtsmedlemsstaten enten er identiske eller analoge, eller som i nogle tilfælde blot er ligeværdige for så vidt angår den virksomhed, de omfatter. Denne fortolkning bekræftes af direktivets artikel 4, stk. 1, litra b), andet led. I det tilfælde, som denne bestemmelse henviser til, skal de kompetente nationale myndigheder tage enhver virksomhed i betragtning, som er dækket af det omhandlede erhverv i de to berørte medlemsstater, med henblik på at fastslå, hvorvidt der er tale om «det samme erhverv», og i givet fald, om en af udligningsforanstaltningerne i nævnte bestemmelse skal finde anvendelse.

EU-domstolens utvikling av muligheten til delvis adgang til et regulert yrke, som ble kodifisert i endringsdirektiv 2013/55/EU til yrkeskvalifikasjonsdirektivet, får også betydning for vurderingen av om det er det samme yrket. Ingeniør og regnskapsfører er åpenbart ikke det samme yrket. Videre er det mange forskjellige typer av ingeniøryrker som kanskje ikke kan sies å være samme yrke. Likevel kan en ingeniør gis delvis adgang til å utøve yrket i stedet for å avvise saken.

I sak C-575/11, Nasiopoulos (yrkesutøver søkte om godkjenning for å utøve yrket som fysioterapeut), foretar domstolen en avgrensning hva som er samme yrke og delvis adgang til et yrke:

30. Selv om det følger af det foregående, at det ikke blot går ud over, hvad der er nødvendigt for opnå formålet om beskyttelse af forbrugerne, men også ud over, hvad der er påkrævet af hensyn til sundhedsbeskyttelsen, at udelukke selv en delvis adgang til fysioterapeuterhvervet, må der imidlertid sondres mellem to forskellige tilfælde.

31. I det første tilfælde drejer det sig om sager, hvor lighedsgraden af de to erhverv i hjemlandet og værtsmedlemsstaten er sådan, at de kan kvalificeres som «sammenlignelige» og dermed som «det samme erhverv» som omhandlet i artikel 4, stk. 2, i direktiv 2005/36. I sådanne sager kan lakuner i ansøgerens uddannelse i forhold til uddannelsen i værtsmedlemsstaten reelt afhjælpes ved anvendelse af udligningsforanstaltningerne i artikel 14, stk. 1, i direktiv 2005/36, der sikrer en fuldstændig indslusning af vedkommende i værtsmedlemsstatens erhvervssystem (jf. dommen i sagen Colegio de Ingenieros de Caminos, Canales y Puertos, præmis 34). Under sådanne omstændigheder er artikel 49 TEUF1 derfor ikke tilsidesat, når værtsmedlemsstaten ikke giver delvis adgang til et erhverv.

32. I det andet tilfælde er der derimod tale om sager, som ikke er omfattet af direktiv 2005/36, idet forskellen mellem aktivitetsområderne er så stor, at det reelt er nødvendigt, at ansøgeren gennemfører en samlet uddannelse for i en anden medlemsstat at kunne udøve den virksomhed, som han ellers er kvalificeret til at udføre. Dette er et forhold, som objektivt set kan afskrække en ansøger fra at udøve denne virksomhed i værtsmedlemsstaten (jf. dommen i sagen Colegio de Ingenieros de Caminos, Canales y Puertos, præmis 35). Under sådanne omstændigheder kan artikel 49 TEUF være tilsidesat.

I premiss 31 viser domstolen til at tilfeller der yrkene kan kvalifiseres som sammenlignbare og derav regnes som det samme yrket, skal godkjenningsmyndigheten avhjelpe mangelen ved å tilby utligningstiltak etter direktivet. Dette kan gjøres som prøveperiode eller i form av en egnethetstest. I premiss 32 viser domstolen til at der forskjellen i aktivitetsområdene er så stor at den ikke omfattes av direktivet, fordi yrkesutøveren reelt sett må gjennomføre en samlet ny utdanning i vertsstaten for å kunne utøve sitt yrke, er det et spørsmål om dette er et brudd med EU-traktaten om yrkesutøver ikke får delvis adgang til å utøve sitt yrke.

Videre slår domstolen fast at med samme yrke menes de som er enten identiske eller analoge, men også tilfeller der aktiviteten er tilsvarende. Dette betyr at aktiviteten ikke må være helt identisk. Domstolen uttaler:

35. Henset til de ovenstående betragtninger skal det forelagte spørgsmål besvares med, at artikel 49 TEUF skal fortolkes således, at den er til hinder for en national lovgivning, der udelukker delvis adgang til det i værtsmedlemsstaten lovregulerede erhverv som fysioterapeut for en statsborger i denne medlemsstat, der i en anden medlemsstat har opnået et kvalifikationsbevis, som f.eks. massør/medicinsk bademester, der giver ham ret til i denne anden medlemsstat at udøve en del af den virksomhed, som er omfattet af fysioterapeuterhvervet, når forskellen mellem aktivitetsområderne er så stor, at det reelt er nødvendigt at gennemføre en samlet uddannelse for at få adgang til fysioterapeuterhvervet. Det tilkommer den nationale ret at efterprøve, om dette er tilfældet.

Departementet vil gjøre oppmerksom på at EFTA-domstolen per mars 2021 har sak E-4/20 til behandling. Her har Norge bedt om en uttalelse om hva som er å regne som det samme yrket. Departementet forventer at domstolen vil komme med sin avgjørelse våren 2021. Denne, og andre framtidige saker, kan få betydning for tolkningen av dette begrepet.

5.4.3 Fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i hjemstat

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet og yrkeskvalifikasjonsloven forutsetter at yrkesutøver er fullt ut kvalifisert til å utøve sitt yrke i hjemstaten eller etableringsstaten for å kunne påberope seg reglene i direktivet og loven. Med etableringsstat menes her den staten hvor vedkommende utøver eller har utøvd sitt yrke. I gitte tilfeller kan dette være en annen stat enn hjemstaten, som i denne sammenheng er den staten hvor vedkommende har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner. Det er ikke noe krav i regelverket at yrkesutøveren faktisk har utøvd yrket, bare at vedkommende er kvalifisert til å utøve yrket i hjemstaten. Dette vil si at yrkesutøvere som mangler en del av utdanningen eller praksis for å kunne utøve yrket i hjemstaten, ikke omfattes av direktivets eller yrkeskvalifikasjonslovens ordninger.

5.4.4 Krav til dokumentasjon

Både yrkeskvalifikasjonsdirektivet og yrkeskvalifikasjonsloven forutsetter at yrkesutøveren har dokumenterbare yrkeskvalifikasjoner. Dokumentasjonskravene kan være et kvalifikasjonsbevis (for eksempel vitnemål, lisens, sertifikat, godkjenning, autorisasjon, bevilling) eller en bekreftelse fra en godkjenningsmyndighet i en annen stat om at vedkommende har utøvd yrket. I det tilfellet verken yrket eller utdanningen er lovregulert i hjemstaten må yrkesutøveren levere dokumentasjon på at vedkommende har utøvd yrket i minst ett av de siste ti år. Dokumentasjonen må være fra hjemstaten eller den staten vedkommende var etablert i.

5.4.5 Godkjenningsprinsippet

Yrkesgodkjenning er som nevnt i pkt. 5.4.1, noe annet enn godkjenning av utdanning. Ordningen er rettet mot arbeidsmarkedet. Mer presist gjelder det adgang til å utøve yrker som er regulert i lov eller forskrift. Det gjelder ikke utdanningssystemet og gjelder heller ikke for personer som ønsker godkjenning for å studere videre i Norge. Personer som blir godkjent, får rett til å praktisere yrket og benytte yrkestittelen i Norge.

Vilkårene for yrkesgodkjenning er regulert i artikkel 13 i direktivet. I utgangspunktet skal en yrkesutøver kunne utøve et regulert yrke på samme vilkår som landets egne personer.

I forbindelse med behandlingen av en søknad skal godkjenningsmyndighetene i vertsstaten foreta en helhetsvurdering av søkerens samlede yrkeskvalifikasjoner fra hjemstaten eller etableringsstaten(e), det vil samlet sett si yrkeserfaring, realkompetanse og formell utdanning. Godkjenningsmyndigheten skal til enhver tid ha yrkesutøvelsen for øyet når det vurderes om vedkommende er kvalifisert. Dersom det er vesentlige forskjeller mellom yrkeskvalifikasjonene som kreves i vertstaten og yrkeskvalifikasjonene til søkeren, kan godkjenningsmyndighetene pålegge yrkesutøveren å gjennomføre utligningstiltak, dvs. en prøveperiode på inntil tre år eller en egnethetstest, jf. artikkel 14. I slike tilfeller skal godkjenningsmyndigheten først undersøke om søkerens samlede yrkeserfaring helt eller delvis kan kompensere for den vesentlige forskjellen.

5.4.6 Utligningstiltak

I følge artikkel 14 kan godkjenningsmyndigheten kreve at yrkesutøveren gjennomgår utligningstiltak dersom den utdanningen som søkeren har, er vesentlig forskjellig fra de kravene som stilles til yrket i vertsstaten (Norge). Det kan også kreves utligningstiltak dersom yrket i vertsstaten omfatter regulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i det tilsvarende yrket i yrkesutøvers hjemstat. Utligningstiltak kan også kreves dersom vertsstatens utdanning omfatter fag som er vesentlig forskjellige fra yrkesutøverens utdanning. Hva dette innebærer vil være avhengig av hvilket yrke det dreier seg om og hvilken utdanning søkeren har. Det vil være ulikheter mellom yrker som har lang utdanning og yrker med kort utdanning. De ulike fagene som kreves i utdanningen, vil kunne vurderes ulikt, da noen fag er viktigere enn andre i utdanningen. Disse forholdene må den enkelte godkjenningsmyndigheten vurdere.

Det er lite rettspraksis om hva som legges i begrepet vesentlig forskjell fra EU-domstolen.

I sak C-118/09, Koller, har Generaladvokaten i sitt forslag til avgjørelse bl.a. en gjennomgang av enkelte punkter som kan være vesentlige forskjeller. Saken gjelder en yrkesutøver som har en akademisk utdanning fra Østerrike og som har fått et eksamensbevis fra Spania som gir adgang til advokatyrket der, som søker om godkjenning i Østerrike selv om han i Spania ikke har oppnådd den yrkeserfaring som kreves i Østerrike. Generaladvokaten skriver bl.a. at siden utdanningen i Spania ikke krever noen praksis, må dette innebære en vesentlig forskjell. Videre skriver generaladvokaten at en også må ta hensyn til at yrkesaktiviteten til advokater kan være vesentlig forskjellig mellom landene. Det påligger derfor godkjenningsmyndigheten å vurdere hvilke fag som kreves i vertsstaten som ikke er omfattet av det eksamensbeviset som søkeren legger fram. Generaladvokaten skriver videre at godkjenningsmyndigheten skal vurdere utdanningens omfang og om det er fag som enten ikke er gjennomgått eller ikke i tilstrekkelig omfang er gjennomgått sammenlignet med utdanningen i vertsstaten. Hvis søkeren ikke kan fremlegge praktisk erfaring innenfor de manglende fagene, kan søkeren pålegges utligningstiltak.

Dersom søkeren skal bli pålagt utligningstiltak, må det altså foreligge vesentlige forskjeller mellom søkerens utdanning og de kravene som stilles i Norge. Det er ikke tilstrekkelig å konstatere at det foreligger forskjeller mellom utdanningene. I dette legges det også til grunn at den vesentlige forskjellen må være i fag som er viktige for yrkesutøvelsen. Hvis det i Norge er krav til praksis i utdanningen og dette ikke er tilfellet i den staten yrkesutøver har sin utdanning fra, vil dette kunne utgjøre en vesentlig forskjell.

5.4.7 Delvis adgang

Reglene om delvis adgang til å utøve et yrke er utviklet gjennom rettspraksis fra EU-domstolen og tatt inn i yrkeskvalifikasjonsdirektivet ved endringsdirektiv 2013/55/EU.

Delvis adgang innebærer at yrkesutøver har full adgang til arbeidsmarkedet i vertsstaten, men bare har rett til å utøve deler av de oppgavene eller yrkesaktivitetene som er regulert i denne staten. For at yrkesutøveren skal få delvis adgang, må yrkesutøveren være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i hjemstaten.

For at yrkesutøveren skal få delvis adgang, må vedkommende oppfylle følgende tre kumulative vilkår:

• yrkesutøveren må være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i hjemstaten,

• forskjellen mellom yrkesutøverens kvalifikasjoner og de kvalifikasjonene som kreves i Norge, må være så store at yrkesutøveren må ta hele utdanningen på nytt og

• yrkesaktiviteten må kunne skilles ut fra andre aktiviteter som hører inn under det regulerte yrket i vertsstaten.

Når de tre kumulative vilkårene er oppfylt, skal vurderingen av delvis adgang gjøres etter reglene om generell godkjenning. Det betyr bl.a. at godkjenningsmyndigheten kan kreve at yrkesutøveren gjennomfører utligningstiltak dersom det er vesentlige forskjeller i utdanningen.

Europakommisjonen har gitt eksempler på tilfeller hvor det kan gis delvis adgang. Et eksempel er en ingeniør med spesialisering innenfor vannbygging og hvor denne yrkesutøveren reiser til en stat hvor ingeniører også er kvalifisert til å arbeide med veier, vannkanaler og skipshavner. I slike tilfeller kan ansvarlig myndighet vurdere å gi delvis adgang til yrket, men da bare innenfor feltet vannbygging. Et annet eksempel er lærer på videregående skoles nivå hvor kvalifikasjonskravet i hjemstaten er spesialisering i ett fag, men hvor vertsstaten har krav til spesialisering i to fag. Da skal vertsstaten vurdere å gi delvis adgang til søkeren til det faget personen er kvalifisert til å utøve.

Delvis adgang vil bare være aktuelt der yrkesaktiviteten kan skilles fra andre aktiviteter som hører inn under det regulerte yrket. Det vil si at det ikke vil være aktuelt for yrker hvor det ikke er noen regulert yrkesaktivitet, men bare yrkestittelen er regulert.

Dersom yrkesutøveren har fått delvis adgang til yrket, skal yrkesaktiviteten bli utøvet i tråd med den yrkestittelen som ble gitt i hjemstaten. Yrkesutøvere som har fått delvis adgang, skal tydeliggjøre omfanget av vedkommende yrkeskvalifikasjon overfor tjenestemottakere. Det er yrkesutøveren som har ansvaret for at mottakeren av tjenesten er klar over hvilke yrkesaktiviteter yrkesutøveren kan utføre.

Selv om vilkårene for delvis adgang er oppfylt, kan godkjenningsmyndigheten likevel avvise søknaden om delvis adgang til et yrke begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Dette kan for eksempel være vernet om menneskers og dyrs liv og helse, eller være begrunnet i orden og sikkerhet.

5.4.8 Språkkrav

I direktivets artikkel 53 slås det fast at yrkesutøver skal ha de språkkunnskapene som er nødvendige for å utøve yrket.

Hva som er nødvendige språkkunnskaper vil variere mellom forskjellige yrker og den arbeidssituasjonen yrkesutøveren er i, og de skal stå i rimelig forhold til den yrkesaktiviteten som skal utføres. Dette innebærer for eksempel at det vil være forskjellige krav til en yrkesutøver som skal ha utstrakt kundekontakt og en yrkesutøver som ikke har slik kontakt.

Det følger av direktivet at eventuell kontroll av språkkunnskaper skal skje etter at yrkesutøveren har fått vurdert sine yrkeskvalifikasjoner. Dette betyr at en yrkesutøver kan bli godkjent, men ikke får utøve yrket før vedkommende har nødvendige språkkunnskaper.

5.5 Godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland

5.5.1 Innledning

Her gjennomgås departementets forslag til endringer i yrkeskvalifikasjonsloven. Forslagene innebærer at loven vil regulere også godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Per i dag regulerer loven kun godkjenning av kvalifikasjoner fra EØS og Sveits. Som nevnt i punkt 5.3 er yrkeskvalifikasjonsloven en fullmaktslov med detaljerte bestemmelser regulert i forskrift. Lovens system innebærer at de overordnede bestemmelsene om å la prinsippene i loven også gjelde ved yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, foreslås regulert i loven. Det vil bli fastsatt utfyllende bestemmelser i forskrift.

5.5.2 Overordnet om forslaget

5.5.2.1 Dagens regler

Det er ikke noe felles regelverk for yrkesgodkjenning for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Søknadsbehandling følger forvaltningsloven og eventuelle sektorvise reguleringer.

5.5.2.2 Høringsforslaget

I høringen (se omtale i punkt 5.2), ble det foreslått å innføre et felles regelverk for yrkesgodkjenning for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland ved å legge enkelte av prinsippene i yrkeskvalifikasjonsloven til grunn.

5.5.2.3 Høringsinnspill

Av de relativt sett få høringssvarene, er det syv høringsinstanser som direkte eller indirekte gir sin støtte til forslaget, bl.a. KS, KompetanseNorge og Direktoratetforbyggkvalitet. En del høringsinstanser har merknader til forslaget uten å si om de støtter forslaget eller ikke. Fire høringsinstanser har eksplisitt gitt uttrykk for at de ikke støtter forslaget. Dette er Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, LO Norge, Elektromontørenes forening i Oslo og Akershus (EMF) og EL og IT Forbundet.

Det er to interesse- og arbeidstakerorganisasjoner som er imot forslaget, begge representerer samme yrkesgruppe. EMF mener at selv om intensjonen om å likebehandle personer uavhengig av om de er EØS-borgere eller kommer fra tredjeland er god, så må kriteriene som kreves for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner være strammere enn i regelverket som gjelder for EØS-borgere. EL og IT Forbundet er imot forslaget, men mener at godkjenningskravene må strammes inn dersom loven likevel skal gjelde for tredjeland. LO Norge viser til at enkelte bransjer og sektorer har utfordringer med arbeidslivskriminalitet og useriøse aktører som utnytter den svake stillingen enkelte grupper av arbeidsinnvandrere har. LO viser til at det er lovregulerte yrker blant disse. LO påpeker at det er behov for verktøy for å rydde opp i kriminelle og uverdige forhold, noe som tilsier en innstramming heller enn å åpne for tredjeland. Videre mener LO at tydelige krav er særlig viktig overfor land der arbeidslivet er svært forskjellig fra arbeidslivet i Norge. Samtidig ser LO at Norge kan ha arbeidskraftbehov som ikke løses nasjonalt og på kort sikt, og hvor adgangen til raskt å komme i arbeid for den enkelte yrkesutøver er ønskelig og nødvendig. For slike tilfeller mener LO det vil være bedre å ha nasjonale bestemmelser hvor vi står friere til å oppstille rimelige kompetansekrav som ivaretar hensynene til produktivitet, yrkesutøverne, nasjonal kompetanse og helse- og sikkerhetshensyn.

Av godkjenningsmyndighetene er det bare Tilsynsrådet for advokatvirksomhet som ikke støtter forslaget.

Kompetanse Norge støtter forslaget i sin helhet og mener at endringene vil kunne gjøre det enklere for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland å få praktisert sitt yrke i Norge.

NOKUT støtter intensjonen i forslaget, men kan ikke se at forslaget vil medføre vesentlige realitetsendringer. Videre mener NOKUT at en del forhold trenger mer utredning.

Statens vegvesen støtter forslaget og mener at det bare vil innebære mindre endringer i deres retningslinjer og fagforskrifter. Vegvesenet har allerede gitt føringer på at søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra utenfor EØS-området skal behandles på mest mulig lik måte som søknader fra annen EØS-stat eller Sveits.

5.5.2.4 Departementets vurdering

Departementet mener det er et godt prinsipp at godkjenningsmyndighetene skal legge vekt på de helhetlige yrkeskvalifikasjonene til yrkesutøveren og at yrkesutøveren er kvalifisert til å utøve et yrke i hjemstaten. Utdanningen alene er ikke avgjørende for utøvelsen av yrket. Fordelene for den enkelte yrkesutøveren ved å få sine helhetlige kvalifikasjoner vurdert, må veie tungt. Flere godkjenningsmyndigheter har allerede i dag som praksis at de legger vekt på de helhetlige kvalifikasjonene og for tredjelandskvalifikasjoner. Dette gjelder blant annet Statens vegvesen og Direktoratet for byggkvalitet. Departementet mener at en helhetlig gjennomføring av dette prinsippet vil gi mer forutsigbarhet og likebehandling av yrkesutøvere.

Departementet mener det er viktig at yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra tredjeland kan bli vurdert etter yrkeskvalifikasjonsloven fordi dette vil gi hurtigere godkjenning og at de raskere kommer ut i arbeid. Departementet kan ikke se at det er nødvendig med en strammere godkjenningsprosess for personer med kvalifikasjoner fra tredjeland så lenge yrkesutøveren er fullt ut kvalifisert til å utøve det samme yrket i det landet vedkommende har sine yrkeskvalifikasjoner fra.

Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste at enkelte av yrkeskvalifikasjonslovens prinsipper skal gjelde tilsvarende for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Nærmere om hvordan dette vil bli regulert og enkelte tilpasninger i prinsippene framgår av de følgende kapitlene.

Departementet vil påpeke at forslaget ikke vil gjelde for yrker med kort utdanning, for eksempel yrker under Arbeidstilsynets ansvarsområde som dykker, gravemaskinfører, maskinfører og truckfører.

Departementet understreker at forslaget ikke får betydning for hvordan de ulike yrkene er regulert i Norge eller hvilke kvalifikasjonskrav som stilles for at en yrkesutøver kan utøve yrket i Norge. Loven regulerer bare godkjenningsprosessen. Forslaget innebærer følgelig at noen av prinsippene for godkjenningsprosessen skal anvendes også for yrkesutøvere fra Norge, EU eller tredjeland, med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Kvalifikasjonskravene til yrkene derimot er – både i dag og med forslaget – de samme for enhver som vil utøve yrket i Norge.

5.5.3 Formålsbestemmelsen

5.5.3.1 Dagens regler

Formålet med yrkeskvalifikasjonsloven er å legge til rette for at en yrkesutøver som er statsborger av en EØS-stat eller Sveits, kan utøve yrket sitt i Norge på lik linje med en yrkesutøver som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge. Dette er i samsvar med EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen.

I utgangspunktet vil verken norske statsborgere, EØS-borgere eller tredjelandsborgere med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet og yrkeskvalifikasjonsloven. Et unntak fra dette er yrkeskvalifikasjonsloven § 2 første ledd. Her heter det at familiemedlemmer til en EØS-borger, som utøver sin rett til fri bevegelighet etter direktiv 2004/38/EF om EØS-borgere og deres familiemedlemmers rett til å bevege og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område, omfattes av loven. Det innebærer at deres yrkeskvalifikasjoner fra en EØS-stat kan bli godkjent etter loven selv om vedkommende selv ikke er EØS-borger.

5.5.3.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo å endre formålsbestemmelsen i lovens § 1 ved å legge til et nytt ledd som åpner for at også yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan utøve sitt yrke i Norge. Departementet foreslo ikke at loven skulle være avgrenset til å gjelde for personer som har opphold eller er bosatt i Norge. Endringen skulle gjelde for alle personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, også dem som er bosatt i et annet land.

Det ble foreslått enkelte begrensninger for yrker med kort utdanning, tilsvarende nivå A i forskriften § 3-1. Nivå A er opplæring av kortere varighet under videregående skoles nivå, typiske kortere kurs som f.eks. for truckfører. Her skulle unntak gjøres i forskrift.

5.5.3.3 Høringsinnspill

Departementet mottok svært få innspill til forslaget om endret formålsbestemmelse.

El og IT Forbundet støtter ikke forslaget om å utvide lovens formål slik at en yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan utøve sitt yrke i Norge.

Kartverket mener at forslaget til ny formålsbestemmelse ikke samsvarer fullt ut med forslaget til avgrensning mot yrker som krever kort utdanning.

5.5.3.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å endre formålsbestemmelsen i lovens § 1 slik at loven også skal legge til rette for at yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan utøve sitt yrke i Norge.

Departementet foreslår ikke å avgrense loven til personer som har opphold eller er bosatt i Norge. Endringen vil gjelde for alle personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, også for dem som er bosatt i et annet land.

For familiemedlemmer til en EØS-borger, som utøver sin rett til fri bevegelighet etter direktiv 2004/38/EF om EØS-borgere og deres familiemedlemmers rett til å bevege og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område, vil forslaget innebære at det nå kan søkes om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, da deres yrkeskvalifikasjoner fra en EØS-stat allerede kan godkjennes etter dagens regler selv om vedkommende selv ikke er EØS-borger.

Til innspillet fra Kartverket vil departementet understreke at forslaget er at loven skal ha til formål å legge til rette for at en yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan utøve sitt yrke i Norge. Departementet mener at formuleringen er god, og kan ikke se at forslaget om å avgrense mot yrker med kort utdanning i forskriften står i motstrid til et slikt formål. Departementet vil følge opp forslaget i forskrift.

Departementet understreker at selv om en yrkesutøver får en godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner, betyr ikke dette at vedkommende har fått eller kan få oppholdstillatelse i Norge. Det er utlendingsmyndighetene som vurderer om utlendingen kan få oppholdstillatelse etter reglene i utlendingsregelverket.

5.5.3.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å endre yrkeskvalifikasjonsloven § 1 slik at loven også skal legge til rette for at yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan utøve sitt yrke i Norge.

5.5.4 Lovens virkeområde

5.5.4.1 Dagens regler

Lovens virkeområde er regulert i § 2. Her heter det blant annet at loven gjelder yrkesutøvere med statsborgerskap fra en EØS-stat eller Sveits som vil utøve et lovregulert yrke i Norge, og som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner eller fått disse godkjent i en annen EØS-stat eller Sveits. Loven gjelder med visse begrensninger også tredjelandsborgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium (direktivet om fri personbevegelighet). Fjerde ledd i bestemmelsen gir Kunnskapsdepartementet hjemmel til å gi forskrift om statsborgere av en EØS-stat eller Sveits som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i et tredjeland. For tredjelandsborgere er denne forskriftshjemmelen begrenset til dem som omfattes av direktiv 2004/38/EF, dvs. familiemedlemmer av EØS-borgere.

5.5.4.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo å legge til et nytt tredje ledd i § 2 fordi enkelte av prinsippene i yrkeskvalifikasjonsloven foreslås å gjelde borgere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

Det ble foreslått å utvide forskriftshjemmelen tilsvarende.

5.5.4.3 Høringsinnspill

Kartverket mente det kunne være grunn til se nærmere på om begrepet «borgere» er hensiktsmessig i denne sammenheng, ettersom bestemmelsen er rettet mot andre enn statsborgere fra EØS eller Sveits. Det viste også til at begrepet «yrkesutøver» brukes i § 2 første ledd og at dette her fremstår som mer pedagogisk. Kartverket foreslår at «borgere» i forslagets tredje ledd erstattes med «yrkesutøver», og at § 2 femte ledd skal lyde:

Departementet kan gi forskrift om yrkesutøvere som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i et tredjeland, og tredjelandsborgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF.

EL og IT Forbundet støtter ikke forslaget om å utvide virkeområdet for loven til også å gjelde for borgere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.4.4 Departementets vurdering

Departementet bemerker at bestemmelsen ikke bare retter seg mot tredjelandsborgere. Bestemmelsen skal reflektere at enkelte bestemmelser i loven skal gjelde for yrkesutøvere som har sine kvalifikasjoner fra et land utenfor EØS-området, uavhengig av om vedkommende er norsk statsborger, statsborger i en EØS-stat eller Sveits, eller statsborger i et tredjeland. For å sikre en slik forståelse foreslås en omformulering av ordlyden sammenlignet med høringsforslaget, slik at også Kartverkets innspill imøtekommes.

I lys av forslagene i proposisjonen her vil utvidelsen av virkeområdet gjelde for bestemmelsene i §§ 3, 8, 12, 13 og 15 til 18, om ikke annet er særskilt bestemt. For nærmere omtale av de ulike bestemmelsene som omfattes, vises det til kapitlene 5.5.5 til 5.5.12.

• § 3 gjelder definisjonene i loven.

• § 8 gjelder godkjenningsprinsippet, utligningstiltak og delvis adgang. Se nærmere om dette i kapittel 5.5.6, 5.5.7 og 5.5.8.

• § 12 gjelder krav til dokumentasjon. Se nærmere om dette i kapittel 5.5.5.

• § 13 gjelder saksbehandlingsregler. Se nærmere om dette i kapittel 5.5.11.

• § 15 gjelder språkkunnskaper. Se nærmere om dette i kapittel 5.5.9.

• § 16 gjelder bruk av akademisk tittel og yrkestittel. Se nærmere om dette i kapittel 5.5.10.

• § 17 gjelder elektronisk søknad. Se nærmere om dette i kapittel 5.5.12.

• § 18 gjelder klage. Se nærmere om dette i kapittel 5.5.11.

Departementet opprettholder forslaget om å utvide forskriftshjemmelen tilsvarende utvidelsen av virkeområdet. Det foreslås derfor en forenkling av ordlyden i forhold til høringsforslaget.

5.5.4.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å endre yrkeskvalifikasjonslovens virkeområde slik at det går frem at yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland omfattes av en del av lovens bestemmelser. Departementet viser til forslag til endring i § 2.

5.5.5 Krav til dokumentasjon

5.5.5.1 Dagens regler

I yrkeskvalifikasjonsloven § 12 og i yrkeskvalifikasjonsforskriften §§ 3-2, 8-1 og vedlegg 2 til forskriften, er det krav om at yrkesutøveren har dokumenterbare yrkeskvalifikasjoner. Dette kan være et kvalifikasjonsbevis eller en bekreftelse fra en godkjenningsmyndighet i en annen stat på at vedkommende har utøvd yrket der. Dersom verken yrket eller utdanningen er lovregulert i hjemstaten, må yrkesutøveren levere dokumentasjon på at vedkommende har utøvd yrket i minst ett av de siste ti årene.

Dokumentasjon av yrkeskvalifikasjoner er et grunnleggende krav i direktivet. En av oppgavene til godkjenningsmyndigheten er å verifisere den dokumentasjonen som yrkesutøveren legger fram og undersøke innholdet i utdanningen eller praksisen. Dette må gjøres for å vurdere om det er vesentlige forskjeller, og om utligningstiltak skal ilegges før godkjenning gis.

Etter yrkeskvalifikasjonsforskriften er det i utgangspunktet yrkesutøveren selv som skal framlegge aktuell dokumentasjon. Det gjelder både bevis for nasjonalitet og kvalifikasjons- og kompetansebevis. Når det gjelder innholdet i utdanningen, fastsetter forskriften at godkjenningsmyndigheten kan be yrkesutøveren legge fram nødvendig dokumentasjon. Dersom yrkesutøveren ikke kan dette, skal godkjenningsmyndigheten ta kontakt med tilsvarende myndighet i hjemstaten via EUs informasjonssystem for det indre marked (IMI) for å få nødvendig informasjon.

De ulike godkjenningsmyndighetene krever i dag at også yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan dokumentere sine yrkeskvalifikasjoner. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har for eksempel opplyst at søknadene må dokumenteres, og at originaldokumenter på et annet språk enn engelsk, svensk eller dansk, må oversettes til engelsk, alternativt til norsk.

5.5.5.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet ble det foreslått at kravet til dokumentasjon av yrkeskvalifikasjoner også skal gjelde for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, jf. yrkeskvalifikasjonsloven § 12.

Det ble ikke foreslått endringer i § 12, men det ble foreslått forskriftsendringer.

For søkere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan det være vanskelig, noen ganger ikke mulig, for godkjenningsmyndigheten i Norge å ta kontakt med tilsvarende myndighet i hjemstaten til yrkesutøveren. Departementet foreslo av den grunn at yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland selv må framskaffe nødvendig dokumentasjon. Selv om kravet til å framskaffe nødvendig dokumentasjon her blir pålagt den enkelte søkeren og ikke godkjenningsmyndigheten, utelukker ikke forslaget at godkjenningsmyndigheten kan ta kontakt med tilsvarende myndighet i søkerens hjemstat hvis det er mulig.

Hvilke dokumenter som kunne kreves av yrkesutøveren med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, ble foreslått regulert i forskrift.

Det ble foreslått understreket i forskriften at personer som er innvilget beskyttelse i Norge (flyktninger), ikke kan pålegges å ta kontakt med hjemlandets myndigheter hvis dette kommer i konflikt med beskyttelsesbehovet, jf. utlendingsloven § 83 andre ledd og utlendingsforskriften § 17-7 andre ledd. Følgelig kan heller ikke godkjenningsmyndighetene ta kontakt med hjemlandets myndigheter dersom det er nødvendig å få bekreftet dokumentene eller få ytterligere dokumentasjon. Dette innebærer en praktisk begrensning i flyktningers mulighet til å nyttiggjøre seg muligheten for yrkesgodkjenning etter loven. Med flyktninger menes her personer som har fått opphold etter §§ 28 eller 35 i utlendingsloven.

5.5.5.3 Høringsinnspill

Få høringsinstanser uttalte seg om forslaget om dokumentasjonskrav.

NOKUT mener at de foreslåtte dokumentasjonskravene er svært strenge. Dette kan vanskeliggjøre godkjenningsprosessen. Det kan være problematisk at søkeren selv skal være ansvarlig for å framskaffe nødvendig dokumentasjon, og at ansvarlig myndighet ikke er pliktig til å innhente og verifisere, slik kravet er for dem med yrkeskvalifikasjoner fra EØS-stater. Dette skyldes at dokumentasjon som kommer fra søkeren selv ikke alltid har tilstrekkelig troverdighet eller notoritet. I tillegg kan den være vanskelig å verifisere.

LO Norge ønsker ikke endringen.

5.5.5.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å la § 12 gjelde for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Øvrige forslag vil bli fulgt opp i forskrift etter at lovforslaget er behandlet.

Departementet vil likevel bemerke at bestemmelser om at yrkesutøvere i utgangspunktet pålegges en plikt til å innhente dokumentasjon, framstår som nødvendige. Bestemmelser som legger denne plikten på godkjenningsmyndighetene forutsetter et administrativt samarbeid mellom slike myndigheter. Et slikt samarbeid er etablert i EØS i henhold til krav i yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Men et slikt samarbeid finnes ikke og er heller ikke mulig å pålegge godkjenningsmyndighetene i stater utenfor EØS. Dette måtte i så fall avtales mellom landene i egne overnasjonale avtaler, for eksempel ved frihandelsavtaler som også omfatter yrkesgodkjenning. Videre vil departementet påpeke at godkjenningsmyndighetene, med unntak av de begrensningene som gjelder personer med beskyttelsesbehov, ikke vil være avskåret fra å ta direkte kontakt med den aktuelle myndigheten eller utdanningsinstitusjonen i hjemstaten.

5.5.5.5 Departementets forslag

Departementet foreslår at yrkeskvalifikasjonsloven § 2 endres slik at § 12 også gjelder for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.6 Godkjenningsprinsippet, herunder kravet om samme yrke og full kvalifisering

5.5.6.1 Dagens regler

Vilkårene for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner innen EØS er regulert i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 og i forskriften § 3-3 som gjennomfører artikkel 13 i direktivet. I utgangspunktet skal en yrkesutøver fra et annet EØS-land kunne utøve et regulert yrke på samme vilkår som landets egne borgere. Se nærmere omtale av godkjenningsprinsippet i punkt 5.4.5. Etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet er det krav om at søkerne må være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i hjemstaten. Det kreves videre at det dreier seg om det samme yrket. Se omtale i punkt 5.4.2 og 5.4.3.

Lovverket for søkere fra tredjeland som ikke omfattes av yrkeskvalifikasjonsloven, er utviklet sektorvis per yrke. Selv om Norge her er ubundet av reglene som EØS-retten bygger på, vil disse likevel ofte kunne spille en rolle ved utforming, fortolkning og praktisering av regelverket for tredjelandsborgere. For enkelte yrker finnes det ikke særskilte regler for personer med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland. Søknadene behandles i disse tilfellene etter alminnelige forvaltningsrettslige regler.

De ulike godkjenningsmyndighetene har forskjellige mål og ulikt regelverk. Det varierer mellom de enkelte godkjenningsmyndighetene hvordan disse vurderer yrkesutøvere med utdanning fra tredjeland. Enkelte krever at utdanningen er jevngod med den i Norge, andre gjør en samlet, konkret og individuell vurdering av søkerens kvalifikasjoner. Andre igjen krever at yrkesutøveren har fått en generell godkjenning av høyere utdanning fra NOKUT, før de kan vurdere en søknad om yrkesgodkjenning.

I det følgende beskrives gjeldende ordninger for noen av godkjenningsmyndighetene. For alle er det slik at vurderingen av utdanningen til søkerne inngår som et sentralt element i grunnlaget for vurderingen av om søkeren er kvalifisert for å utøve yrket. Godkjenningsmyndighetenes kunnskap om det utdanningssystemet som søkeren har sin utdanning fra, vil imidlertid variere.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) stiller de samme kravene til utdanning og praksis for søkere uavhengig av om de er fra Norge, et annet EØS-land eller er tredjelandsborgere. Saken behandles i et kompetansegodkjenningsråd som vurderer kvalifikasjonene opp mot kravene i forskrift om sikkerhet ved vassdragsanlegg (damsikkerhetsforskriften).

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) godkjenner yrker innenfor el-området, brann og redning og eksplosivområdet. Brann- og redningspersonell omfattes ikke av yrkeskvalifikasjonsloven da dette er yrker innen offentlig myndighetsutøvelse. Yrker på el-området vurderes etter forskrift om elektroforetak og kvalifikasjonskrav for arbeid knyttet til elektrisk utstyr § 12. For å bli godkjent kreves det at vedkommende har kvalifikasjoner tilnærmet de kvalifikasjonskravene som framgår av forskriften §§ 6 til 10. DSB har omtrent 150 søknader per år fra tredjelandsborgere. Behandling av yrker under eksplosivområdet, dvs. bergsprenger, bergsprengningsleder og teknisk sprengningskyndig, følger bestemmelser i forskrift om sivil håndtering av eksplosjonsfarlige stoffer. Søknader til yrkene scenepyrotekniker og profesjonell pyrotekniker følger bestemmelser i forskrift 26. juni 2002 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff. Også for disse yrkene er det svært få søknader fra tredjelandsborgere. Felles for alle yrkene er at søknadene må dokumenteres. Dersom originaldokumentene er på et annet språk enn engelsk, svensk eller dansk, må disse oversettes til engelsk, alternativt til norsk. Det foretas en konkret helhetsvurdering av søkerens samlede kompetanse sett opp mot kravene i det norske regelverket for å gi godkjenning til å utøve det aktuelle yrket. Det benyttes ikke utligningstiltak for tredjelandsborgere, og det gis ikke delvis adgang til et yrke. Vedtakene begrunnes. DSB melder om følgende utfordringer:

• Utfordringer knyttet til om søker har forstått hvilket yrke som han eller hun ønsker godkjenning til å utøve i Norge. Tilsvarende er det utfordringer knyttet til å forstå hvilket yrke søkeren har utdanning til og erfaring fra, herunder å få bekreftet innholdet av den utenlandske utdanningen.

• Utfordringer knyttet til å få avklart om det aktuelle yrket er regulert i etableringslandet.

• Til dels lang saksbehandlingstid for enkeltområder.

5.5.6.2 Høringsforslaget

Det ble foreslått å gjøre godkjenningsprinsippet, herunder kravene til at det dreier seg om det samme yrket og at søker må være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i hjemstaten, gjeldende for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Slik må godkjenningsmyndighetene vurdere den samlede yrkeskompetansen til søkeren, ikke bare selve utdanningen.

Departementet vurderte om godkjenningsprinsippet skulle gjelde tilsvarende eller om det er behov for enkelte tilpasninger for at dette prinsippet skal kunne legges til grunn for denne gruppen.

Det ble foreslått at yrkeskvalifikasjonsloven § 8, som lovfester godkjenningsprinsippet, skulle gjøres gjeldende for kvalifikasjoner fra tredjeland. Det ble ikke ansett som nødvendig med endringer i forskriftshjemmelen i § 8, da den vil gi den nødvendige hjemmel til å utarbeide forskriftsregler om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

Departementet foreslo videre å forskriftsfeste at retten ikke skal gjelde for personer med kortere utdanning fra hjemstaten, dvs. yrker som i yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-1 kategoriseres på nivå A. Dette innebærer blant annet at yrker som godkjennes av Arbeidstilsynet, slik som dykker, truckfører i ulike klasser, maskinførere m.m., ikke var omfattet av forslaget.

Departementet gjorde også oppmerksom på at det kunne være annet EØS-regelverk som setter begrensninger for om personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan omfattes av regelverket. Dette gjaldt blant annet revisjonsdirektivet (direktiv 2006/43/EF som endret ved direktiv 2014/56/EU) som setter begrensninger i adgangen til å godkjenne personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Etter artikkel 44 nr. 1 i direktivet kan Finanstilsynet ikke godkjenne revisorer fra tredjeland som Norge ikke har avtale om gjensidig godkjenning av revisorer med. Videre krever direktivet at disse personene må oppfylle kvalifikasjonskravene etter direktivets artikkel 4 og artikkel 6 til 13. Departementet foreslo ikke at begrensninger i annet EØS-regelverk skulle reguleres særskilt.

5.5.6.3 Høringsinnspill

EL og IT Forbundet, LO Norge og Elektromontørenes forening Oslo og Akershus (EMF) har til dels samme begrunnelse for ikke å støtte forslaget. EMF mener at intensjonen om å likebehandle personer, uavhengig av om de er EØS-borgere eller kommer fra tredjeland, er god. Likevel må kriteriene som kreves for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner være strammere enn regelverket som gjelder for EØS-borgere. EL og IT Forbundet er sterkt uenig i forslaget til endringer i godkjenningsordningen. Forbundet frykter at forslaget vil senke kravet til den formelle utdanningen betraktelig og føre til en utvikling hvor personer med liten teoretisk kompetanse blir godkjent som elektroarbeidere.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet uttaler at gjeldende regler for personer med advokatbevilling fra et annet land utenfor EU/EØS eller med statsborgerskap utenfor EU/EØS, som utgangspunkt gir adgang til å yte rettshjelp i fremmed og internasjonal rett. Hvis det åpnes for at disse skal få de samme rettighetene som EU-/EØS- borgere med advokatbevilling fra et EU-/EØS-land, vil dette utgjøre en vesentlig endring fra dagens system. Tilsynsrådet er ikke positive til en slik endring.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) viser til at kravet for kvalifisert person etter autorisasjonsforskriften er sammensatt av formell utdanning og yrkeserfaring. Langvarig praksis kan ikke kompensere for manglende formell utdanning. Nkom mener det er problematisk å vurdere yrkeserfaringer fra søkere fra tredjeland, fordi det ikke finnes et tilsvarende yrke i andre land.

Norges Farmaceutiske Forening mener at prinsippene som legges til grunn må utøves på en slik måte at man tar hensyn til det høye antallet utenlandsk utdannet personell som Norge har. Et høyt antall utenlandsk utdannet personell vil etter foreningens syn for eksempel kunne føre til færre muligheter for kollegaveiledning om norske retningslinjer.

I Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) støtter forslaget delvis og har tatt forbehold for yrker på eksplosivområdet da dette kan få konsekvenser i saker hvor søkeren kommer fra land Norge ikke har har et sikkerhetspolitisk samarbeid med fordi det vil kunne være særskilte utfordringer knyttet til vurderingen av notoriteten til fremlagt dokumentasjon i slike saker. DSB ber om at det innføres en bestemmelse som gir grunnlag for å avslå søknader av hensyn til offentlig helse og sikkerhet.

Statens vegvesen påpeker at det må kunne være mulig å avslå en søknad fra en yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Vegvesenet anbefaler at det ikke legges hindringer i veien for å avslå søknader på øvrige grunnlag. Statens vegvesen presiserer at Norge er det eneste landet – som de kjenner til – hvor trafikklærerutdanning er en toårig universitetsutdanning. Norge har en annen føreropplæring enn andre land både med tanke på det pedagogiske aspektet hos trafikklæreren og med delvis obligatorisk opplæring for eleven. Statens vegvesen opplyser videre at det for verkstedbransjen er særlig vanskelig å vurdere om en kvalifikasjon gjelder samme yrke, fordi oppbygningen og organiseringen av verkstedbransjen bygger på norsk særordning.

Direktoratet for byggkvalitet opplyser at det i dag foretar en totalvurdering av utdanning, praksis og yrkesdeltakelse som aktiv sikkerhetskontrollør når det godkjenner personer fra andre EØS-land og utenfor disse landene.

Revisorforeningen mener at de foreslåtte forslagene ikke vil få betydning for godkjenning av revisorer og ber om en tydeliggjøring av dette.

KS stiller seg bak behovet for effektive ordninger for godkjenning av utenlandsk utdanning og yrkeskvalifikasjoner. KS mener at for samfunnskritiske profesjoner med strenge nasjonale krav, må krav til formell utdanning vektlegges på samme nivå som de helhetlige yrkeskvalifikasjonene.

5.5.6.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at godkjenningsprinsippet i yrkeskvalifikasjonsloven for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland skal legges til grunn ved vurderingen for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Dette synliggjøres ved at lovens § 8 skal gjelde for denne gruppen. Begrensningene i retten til godkjenning vil følge av de lov- og forskriftsendringene som omtales i de øvrige kapitlene i proposisjonen her.

Departementet mener at så lenge en yrkesutøver er fullt ut kvalifisert til å utøve det samme yrket i det landet vedkommende har sine yrkeskvalifikasjoner fra, skal vedkommende vurderes. Det betyr ikke at vedkommende vil få godkjenning, men søknaden skal vurderes ut fra de helhetlige yrkeskvalifikasjonene til yrkesutøveren. Dette innebærer at departementet ikke er enig i innspillet om at langvarig praksis ikke kan kompensere for formell utdanning. Departementet mener tvert imot at det kan være tilfeller der en yrkesutøver har utøvd yrket i lang tid og dermed har tilegnet seg nødvendige kunnskaper.

Departementet understreker at godkjenningsmyndigheten alltid må vurdere om det er snakk om det samme yrket, før myndigheten vurderer yrkeskvalifikasjonene.

Erfaringen fra enkelte godkjenningsmyndigheter er at det kan være vanskelig å vurdere om en søker er kvalifisert til å utøve det samme yrket i hjemstaten, selv for søkere fra EØS. Det kan være vanskelig å finne informasjon om hva som er innholdet i yrket og hvilken aktivitet yrkesutøveren kan utøve. Det er grunn til å anta at dette er vanskeligere med søkere utenfor EØS, spesielt siden det ikke er noe administrativt samarbeid mellom godkjenningsmyndighetene med landene utenfor EØS. I denne sammenhengen viser departementet til at det for kvalifikasjoner fra tredjeland foreslås at dokumentasjonsplikten legges til søkeren, jf. punkt 5.5.5.

Ved å legge til grunn at yrkeserfaring skal være relevant, vil søkerens samlede yrkeskompetanse bli vurdert. For enkelte yrker vil dette få som konsekvens at kravene til dokumentert formell utdanning blir lavere enn i dag, fordi yrkeserfaring kan kompensere for formell opplæring.

En høringsinstans viser til at godkjenningsmyndighetene mangler fagkunnskap til å foreta en vurdering av yrkeskvalifikasjonene. Departementet forutsetter at den enkelte godkjenningsmyndigheten må ha den nødvendige fagkompetansen til å vurdere yrkeskvalifikasjonene til søkeren.

To av høringsinstansene som er sterkt imot forslaget, representerer en yrkesgruppe, dvs. elektroarbeidere. Disse instansene mener at reglene ikke skal endres og frykter at det vil senke kravet til den formelle utdanningen betraktelig og føre til en utvikling hvor personer med liten teoretisk kompetanse blir godkjent som elektroarbeidere. Departementet vil påpeke at yrkeskvalifikasjonsloven ikke regulerer hvilke kvalifikasjonskrav som stilles i Norge for å utøve yrket. Lov og forskrift har prosessuelle regler for hvordan en yrkesutøver skal bli godkjent i Norge, når det i Norge er et regulert yrke.

Departementet mener at fordelene for den enkelte yrkesutøveren må veie tungt, og at det er et godt prinsipp at godkjenningsmyndighetene skal legge vekt på de helhetlige yrkeskvalifikasjonene til yrkesutøveren. Det avgjørende må være at yrkesutøveren er kvalifisert til å utøve et yrke i hjemstaten. Utdanningen alene kan ikke være avgjørende. Det er flere godkjenningsmyndigheter som har slik praksis allerede i dag, bl.a. Statens vegvesen og Direktoratet for byggkvalitet. Departementet mener at endringen vil gi mer forutsigbarhet og likebehandling av yrkesutøvere.

Departementet mener videre at endringen vil kunne føre til en raskere godkjenning og at yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra tredjeland kommer raskere ut i arbeid.

Departementet kan i utgangspunktet ikke se at det er nødvendig med en strammere godkjenningsprosess for yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra tredjeland så lenge yrkesutøveren er fullt ut kvalifisert til å utøve det samme yrket i det landet som vedkommende har sine yrkeskvalifikasjoner fra. Departementet mener at dette må legges til grunn også for samfunnskritiske yrker, og er derfor ikke enig i at det bør gjøres unntak for samfunnskritiske profesjoner. På den annen side vil det gjelde enkelte begrensninger for i hvilken grad de ulike prinsippene i yrkeskvalifikasjonsloven legges til grunn for søknader knyttet til tredjelandskvalifikasjoner, jf. de følgende kapitlene i proposisjonen her.

Departementet vil i forbindelse med forskriftsarbeidet vurdere innspillet om at det bør utformes en bestemmelse som gir grunnlag for å avslå søknader av hensyn til offentlig helse og sikkerhet.

5.5.6.5 Departementets forslag

Departementet foreslår at yrkeskvalifikasjonsloven § 2 endres slik at § 8 også gjelder for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.7 Utligningstiltak

5.5.7.1 Dagens regler

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet inneholder bestemmelser om at godkjenningsmyndigheten skal kunne pålegge yrkesutøvere fra EØS utligningstiltak dersom det er vesentlige forskjeller mellom de kvalifikasjonene vedkommende har fra annen EØS-stat og de som kreves i vertslandet. Reglene om utligningstiltak er tatt inn i forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner §§ 3-4 til 3-6, jf. forskriftshjemmelen i lovens § 8 siste ledd.

Det er bare ved vesentlige forskjeller i kvalifikasjonene at godkjenningsmyndighetene kan kreve utligningstiltak. Utligningstiltakene er som hovedregel enten et krav til en prøveperiode på inntil tre år eller en egnethetstest. En prøveperiode kan også inneholde et krav om at søker gjennomfører kurs eller annen videreutdanning. Poenget med en prøveperiode er at yrkesutøveren skal prøves i de manglene som gjennomgangen av kvalifikasjonene har funnet. Prøveperioden skal etterfølges av en vurdering av om yrkesutøveren har tilegnet seg den manglende kunnskapen. Dersom prøveperioden viser at yrkesutøveren ikke har tilegnet seg kunnskapen, kan søknaden om yrkesgodkjenning avslås. En søknad vil også kunne bli avslått dersom yrkesutøveren ikke består en pålagt egnethetsprøve.

Som hovedregel kan en yrkesutøver fra EØS selv velge mellom prøveperiode og egnethetstest. For yrker hvor utøvelsen krever særskilt kunnskap til nasjonal rett, kan imidlertid godkjenningsmyndighetene bestemme hvilket utligningstiltak som skal pålegges. Det samme gjelder der det er en forskjell mellom utdanningsnivået til søkeren og de kravene som stilles i Norge på mer enn to nivåer.

Godkjenningsmyndigheten skal tilby egnethetsprøve innen seks måneder. Det er ikke krav om at det er godkjenningsmyndigheten som gjennomfører prøven. Den kan settes ut til andre, for eksempel en utdanningsinstitusjon eller en organisasjon. Når det gjelder prøveperiode, må yrkesutøveren få informasjon om hvor dette kan gjennomføres, og om det skal være en vurdering etter gjennomført periode. Det forutsettes at det ikke skal være så vanskelig å få gjennomført en prøveperiode at det reelt sett ikke er et alternativ. Videre bør det være mulig å gjennomføre prøveperioden flere steder i landet. Departementet gjør oppmerksom på at det etter yrkeskvalifikasjonsloven er godkjenningsmyndigheten som skal finansiere utligningstiltak. Men det kan kreves at en yrkesutøver som søker yrkesgodkjenning, må dekke utgiftene gjennom et gebyr.

Bestemmelsene om utligningstiltak gjelder ikke for yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra tredjeland. For disse søkerne vil det variere om godkjenningsmyndigheten tilbyr utligningstiltak.

5.5.7.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo at yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland ikke skal ha rett til utligningstiltak i tilfeller der det er fastslått vesentlige forskjeller mellom de kravene som stilles i Norge og søkerens samlede kompetanse. I slike tilfeller skal godkjenningsmyndighetene i stedet opplyse om tiltak som prøveperiode, egnethetstest eller kompletterende utdanning, dersom slike tiltak er tilgjengelige, anses som hensiktsmessige og vil utligne de vesentlige forskjellene.

I høringsnotatet drøftet departementet om reglene om utligningstiltak skulle gjelde for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, uavhengig av om vedkommende hadde oppholdstillatelse i Norge. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om reglene bare bør gjelde for personer som allerede oppholder seg i Norge med gyldig oppholdstillatelse, eller om det ikke bør settes krav til gyldig oppholdstillatelse.

I tilfeller der det gis en mulighet til å gjennomføre en prøveperiode, foreslo departementet at denne ble begrenset til maksimalt to år. Begrensningen på to år hadde sin bakgrunn i reglene om oppholdstillatelse for studenter etter utlendingsforskriften § 6-19 tredje ledd. Det følger av bestemmelsen at utlendinger som har kompetanse som faglært og som trenger tilleggsutdanning eller praksis for å få den nødvendige godkjenningen av utdanningen i Norge, kan få studietillatelse i til sammen to år.

Departementet foreslo videre at det for personer med kvalifikasjoner fra tredjeland skulle gjøres unntak fra regelen om at søker selv kan velge mellom prøveperiode og egnethetsprøve.

Videre foreslo departementet at dersom det foreligger vesentlige forskjeller mellom de kravene som stilles i Norge og søkerens samlede kompetanse, så kunne godkjenningsmyndigheten avslå søknader fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

Departementet foreslo videre å forskriftsfeste at de særlige kravene til begrunnelse som gjelder ved vedtak om utligningstiltak etter forskriften § 3-6, skal gjelde tilsvarende for søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland.

Det ble foreslått at bestemmelsene skulle gis i ved endringer i forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner §§ 3-4 og 3-5, med hjemmel i yrkeskvalifikasjonsloven § 8.

5.5.7.3 Høringsinnspill

KS mener det må være en forutsetning at søkeren skal kunne pålegges utligningstiltak der det foreligger vesentlige forskjeller mellom søkerens utdanning og de kravene som stilles i Norge, for eksempel krav til praksis i utdanningen.

EL og IT Forbundet mener at det må kreves praksisperiode og teoretisk oppdatering for alle søkerne som ikke kan dokumentere nødvendig formell utdanning og yrkespraksis hvis forslaget blir vedtatt. Elektromontørenes forening Oslo og Akershus (EMF) mener at yrkesutøver må bestå en egnethetstest som bransjeorganisasjonene (EL og IT Forbundet og NELFO) skal utarbeide innholdet i.

LO Norge uttaler at dersom Norge mangler arbeidskraft innen enkelte yrker og ikke selv er i stand til å utvikle nødvendig kompetanse, vil ulike utligningstiltak kunne bidra på kort sikt. Ved liten differanse i kompetansekravene vil eksempelvis pålegg om yrkesprøve eller egnethetstest kunne benyttes. Også ved mindre differanse i de formelle kvalifikasjonene enn det direktivet oppstiller, bør man kunne vurdere slike krav. Arbeidslivet endres raskt og ulikt, og endringene fanges ikke alltid opp av nasjonale utdanninger. LO Norge påpeker at når det foreligger vesentlige forskjeller mellom de kravene som stilles i Norge og søkerens samlede kompetanse, så ikke bare kan, men skal godkjenningsmyndigheten avslå søknader fra personer fra tredjeland.

Direktoratet for samfunnssikkerhetog beredskap (DSB) stiller spørsmål ved at kravet om oppholdstillatelse i Norge nevnes i denne bestemmelsen, og ikke i bestemmelsene om lovens og forskriftens virkeområde. Dersom kravet om oppholdstillatelse i Norge først nevnes i forbindelse med prinsippet om utligningstiltak, vil vi uansett måtte behandle søknaden etter dette regelverket uavhengig av hvor personen befinner seg. Hvis det ikke kreves gyldig oppholdstillatelse for å få behandlet søknader etter dette regelverket, vil det kunne medføre et økt antall ikke-reelle søknader. Dette vil gi økte kostnader i forbindelse med innhenting og evaluering av innsendt dokumentasjon. Dette stemmer ikke godt med intensjonen bak de foreslåtte endringene, som er å få personer i Norge raskere i arbeid. DSB mener dermed at alternativet om at yrkesutøveren skal ha oppholdstillatelse i Norge bør flyttes til bestemmelsene om lovens og forskriftens virkeområde. Videre mener DSB at prøveperioden ikke bør begrenses til to år for tredjelandsborgere.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har få søkere med utenlandsk utdanning. Det anses som lite hensiktsmessig å lage tilpassede opplæringstiltak for de søkerne som mangler kvalifikasjoner for å bli kvalifisert person. For de aller fleste søkerne vil mangel på fordypning i ekomfag være årsaken til at de ikke oppfyller forskriftens kompetansekrav som kvalifisert person. Etter fast praksis vil det i avslagsvedtaket da vises til at slik kompetanse kan oppnås ved å gjennomføre fagskolens fordypningskurs i ekom.

Statens vegvesen uttaler at for yrkene trafikklærer og faglig leder for trafikkskole følger det av trafikkopplæringsforskriften at godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland forutsetter bestått egnethetsprøve og åpning for å ilegge en prøveperiode ved ytterligere behov. Vegvesenet anbefaler av den grunn at det vurderes mulighet for godkjenningsmyndighetene til å kunne kreve egnethetsprøve som en kvalitetssikring. Denne løsningen gir søkeren større mulighet til å få godkjenning, samtidig som godkjenningsmyndighetene sikrer at vedkommende innehar gode nok kvalifikasjoner. Statens vegvesen mener det er hensiktsmessig at det stilles krav om at bestemmelsen om utligningstiltak gjelder for dem med oppholdstillatelse i Norge. Det begrunnes med at flere vil søke godkjenning hvis forslaget gjennomføres.

Kartverket stiller spørsmål om de foreslåtte endringene kan og vil føre til at flere personer fra tredjeland vil søke om yrkesgodkjenning. Dette kan i så fall være et argument for at opplysningene om utligningstiltak bare bør gjelde for dem med oppholdstillatelse. På den andre siden må det etter Kartverkets oppfatning utvikles løsninger for å framskaffe informasjon om søkerens oppholdstillatelse. Det er i tillegg uklart for Kartverket hvorvidt dette vilkåret vil ha innvirkning på den totale mengden av søknader som godkjenningsmyndighetene vil motta fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Søknadene vil uansett måtte behandles, enten de omfatter informasjon om utligningstiltak eller ikke. Det er dermed ikke åpenbart at den samlede arbeidsmengden vil bli vesentlig annerledes ved det ene alternativet sammenlignet med det andre.

Det er bare Direktoratet for mineralforvaltning som støttet alternativet om ikke å kreve oppholdstillatelse i Norge som vilkår for at ansvarlig myndighet skal opplyse om mulige utligningstiltak.

5.5.7.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om at godkjenningsmyndigheten skal opplyse om utligningstiltak dersom de er tilgjengelige, anses hensiktsmessige og kan utligne den vesentlige forskjellen. Departementet vil regulere dette i forskrift med hjemmel i yrkeskvalifikasjonsloven § 8.

Departementet vil understreke at det ikke legges opp til plikt for godkjenningsmyndighetene til å etablere utligningstiltak. Forslaget er bare at godkjenningsmyndighetene skal opplyse om utligningstiltak, dersom de finnes, er hensiktsmessige og kan utligne de vesentlige forskjellene.

Forslaget fra EL og IT Forbundet at det må kreves praksisperiode og teoretisk oppdatering for alle søkerne som ikke kan dokumentere nødvendig formell utdanning og yrkespraksis, er etter departementets vurdering for strengt. Departementet mener at dette vil bryte med prinsippet om å legge de helhetlige yrkeskvalifikasjonene til grunn og at det skal være en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.

LO Norge foreslår at søknaden skal avslås ved vesentlige forskjeller. Departementet er ikke enig i dette, og opprettholder forslaget om å legge til grunn prinsippet i yrkeskvalifikasjonsloven om at yrkesutøvere fra tredjeland i slike tilfeller bør opplyses om hvordan vedkommende kan utligne disse forskjellene. Det bør ikke være et krav at søknaden skal avslås.

På den annen side ser departementet at det ikke alltid finnes tilgjengelige utligningstiltak som det kan opplyses om. Departementet opprettholder derfor forslaget om at godkjenningsmyndigheten kan avslå søknaden dersom det er vesentlige forskjeller i kvalifikasjonene.

Departementet er ikke enig med innspillet om at det bør kunne vurderes krav om utligningstiltak også ved mindre vesentlige forskjeller i kvalifikasjonene. Dette ville bryte med prinsippet i loven om at det er ved vesentlige forskjeller det skal vurderes utligningstiltak. Ulik terskel for kvalifikasjoner fra henholdsvis EØS og tredjeland, ville gjøre godkjenningsmyndighetenes arbeid mer komplisert. Departementet kan uansett ikke se at det foreligger hensyn som taler for en annen terskel i disse sakene.

Departementet vil i forbindelse med utarbeidelse av forskriftsbestemmelsene vurdere forslaget fra Statens vegvesen om at en yrkesutøver i gitte tilfeller må bestå en egnethetsprøve og en prøveperiode.

Bare en høringsinstans uttalte at det ikke bør stilles krav om oppholdstillatelse for at reglene om utligningstiltak skal komme til anvendelse. Et argument for å kreve oppholdstillatelse er at personer med oppholdstillatelse allerede oppholder seg i Norge. Det er viktig at disse kommer raskt i arbeid. Dette kan tale for at de bør behandles likt som søkere fra EØS-stater. Et annet argument, trukket fram av blant annet Statens vegvesen, er at et krav om oppholdstillatelse kan forebygge at godkjenningsmyndighetene får et økt antall søknader fra personer som ikke er reelle søkere, og ikke har til hensikt å etablere seg i Norge. Det blir spørsmål om det er hensiktsmessig å bruke ressurser på å vurdere utligningstiltak for søkere som ikke har oppholdstillatelse i Norge, og heller ikke tilknytning til landet.

Departementet er på denne bakgrunn kommet til at bestemmelsene om utligningstiltak bør forbeholdes personer med oppholdstillatelse i Norge. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at et slikt krav ville innebære at godkjenningsmyndighetene må etablere et system for kontroll av gyldig oppholdstillatelse. Departementet vil understreke at utgangspunktet for forslagene i denne proposisjonen er at dokumentasjonsplikten er lagt til søkeren, se punkt 5.5.5. Det innebærer at det er søkeren som må dokumentere oppholdstillatelse. Det følger dessuten av Utlendingsdirektoratets retningslinjer at opplysninger om hvorvidt en person har oppholdstillatelse ikke er taushetsbelagte. Slike opplysninger kan innhentes elektronisk fra utlendingsmyndighetene.

Både DSB og Kartverket mener at kravet om oppholdstillatelse bør gjelde generelt for godkjenningsordningen og ikke bare knyttes til utligningstiltak. Departementet er ikke enig i dette. Departementet viser i denne sammenhengen til utlendingsforskriften § 6-1 og reglene om oppholdstillatelse til faglærte. I første ledd bokstav b kan en arbeidstaker få oppholdstillatelse dersom det foreligger godkjenning eller autorisasjon fra relevant fagmyndighet i yrker hvor det er kvalifikasjonskrav i lov eller forskrift. Etter departementets vurdering vil et krav om oppholdstillatelse før personen kan vurderes etter yrkeskvalifikasjonsloven undergrave dette systemet.

DSB mener at prøveperioden ikke skal begrenses til to år for tredjelandsborgere. Departementet viser til at det følger av utlendingsforskriften § 6-19 tredje ledd at utlendinger som har kompetanse som faglært og som trenger tilleggsutdanning eller praksis for å få den nødvendige godkjenningen av utdanningen i Norge, kan få studietillatelse i til sammen to år. Dette gjør at prøveperioden maksimalt bør settes til to år for tredjelandsborgere. Departementet vil vurdere forslagene i senere forskriftsarbeid.

Departementet mener at en naturlig følge av ovennevnte regler, vil være at en yrkesutøver ikke kan gis rett til å velge mellom ulike utligningstiltak. Departementet vil derfor følge opp forslaget om å fastsette unntak fra valgfriheten i forskrift.

I forbindelse med forskriftsarbeidet vil departementet også følge opp forslaget om at de særlige kravene til begrunnelse som gjelder ved vedtak om utligningstiltak etter forskriften § 3-6, skal gjelde tilsvarende for søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland. Departementet vil påpeke at forslaget innebærer et utvidet krav til begrunnelse sammenlignet med forvaltningsloven. Det må komme klart fram ikke bare hvilke mangler som foreligger, men også hvordan yrkesutøveren kan utligne disse manglene.

5.5.7.5 Departementets forslag

Departementet foreslår som omtalt i punkt 5.5.6 at § 8 gjøres gjeldende også for denne gruppen. Departementet vil regulere i forskrift at godkjenningsmyndigheten skal opplyse om utligningstiltak dersom de er tilgjengelig, anses hensiktsmessige og kan utligne den vesentlige forskjellen.

5.5.8 Delvis adgang

5.5.8.1 Dagens regler

Yrkeskvalifikasjonsloven § 8 tredje ledd gir hjemmel for å gi forskrift om at en yrkesutøver fra EØS med yrkeskvalifikasjoner fra annen EØS-stat kan få godkjenning til å utøve deler av de oppgavene som er yrkesregulert i Norge. Slike regler er gitt i forskriften § 3-7. Se omtale av temaet delvis adgang i punkt 5.4.7.

Godkjenning etter disse reglene innebærer at yrkesutøveren har full adgang til det norske arbeidsmarkedet, men bare har rett til å utøve deler av de oppgavene eller yrkesaktivitetene som er regulert i Norge. For at yrkesutøveren skal få delvis adgang, må yrkesutøveren være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i hjemstaten. Forskjellen mellom yrkesutøverens kvalifikasjoner og de kvalifikasjonene som kreves i Norge må være så store at yrkesutøveren må ta hele utdanningen på nytt, og yrkesaktiviteten må kunne skilles ut fra andre aktiviteter som hører inn under det regulerte yrket i Norge.

For personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland er det i dag ikke bestemmelser om eller praksis for å gi godkjenning for delvis adgang til et yrke.

5.5.8.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo at reglene for delvis adgang også skulle gjelde for tredjelandsborgere.

5.5.8.3 Høringsinnspill

Få høringsinstanser uttalte seg om forslaget.

KS stiller seg bak behovet for effektive ordninger for godkjenning av utenlandsk utdanning og yrkeskvalifikasjoner. De påpeker likevel at en delvis adgang til et yrke, hvor yrkesutøveren skal utøve dette i tråd med yrkestittel fra hjemstaten, i noen tilfeller vil kunne være utfordrende. Hvordan unntaksbestemmelsene utformes og praktiseres i henhold til forskrift, vil kunne få stor betydning.

EL og IT Forbundet og Elektromontørenes forening Oslo og Akershus (EMF) er mot at det skal gis delvis adgang i yrker innen elektrofagene. De begrunner dette med at i Norge er det et viktig prinsipp at elektrofagarbeidere har kompetanse på og behersker hele fagområdet for å ivareta sikkerheten for menneskers og dyrs liv og helse. En elektrofagarbeider i Norge er en selvstendig fagarbeider som kan alt fra planlegging av arbeidet via utførelse og til og med sluttkontroll av et anlegg. Ingen deler av dette kan sees på som en utskilt del av arbeidet. Å åpne for delvis adgang vil være en fragmentering av faget. Etter deres mening vil dette gi en forringelse av el-sikkerheten i samfunnet og for vanlige borgere. LO Norge støtter ikke forslaget og har samme begrunnelse som EL og IT Forbundet.

Direktoratet for samfunnssikkerhetog beredskap (DSB) støtter ikke forslaget. DSB begrunner dette med at på elsikkerhetsområdet er yrkesaktivitetene og yrkestitlene til faglig ansvarlig regulert i forskrift om elektroforetak og kvalifikasjonskrav for arbeid knyttet til elektriske anlegg og elektrisk utstyr. Her fastsettes strenge krav til foretak og personer som utfører eller tilbyr å utføre arbeid knyttet til elektriske anlegg og elektrisk utstyr. Meningen er at arbeidet ikke fører til skade på liv, helse eller materielle verdier. Direktoratet viser til at personer som er omfattet av EØS-avtalen og som ønsker å utøve et yrke regulert i denne forskriften, skal få vurdert sine yrkeskvalifikasjoner i samsvar med bestemmelsene gitt i eller i medhold av yrkeskvalifikasjonsloven. Tredjelandsborgere som ønsker å videreføre sitt yrke fra utlandet må kunne fremlegge dokumentasjon på tilnærmet de samme kvalifikasjonskravene som fremgår av forskrift om elektroforetak nevnt ovenfor. Yrkestitlene til personer med fagbrev er regulert i annet regelverk. DSB er derfor svært restriktive med å gi personer omfattet av EØS-avtalen delvis adgang til et yrke regulert av forskriften. Direktoratet ønsker derfor ikke at reglene for delvis adgang til et yrke skal gjelde for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

NOKUT mener at godkjenningsmyndigheten skal pålegges å informere om muligheten for søkeren til å søke om delvis adgang.

5.5.8.4 Departementets vurdering

Formålet med reglene om delvis adgang er å legge til rette for at yrkesutøvere kan utøve et yrke de er fullt ut kvalifisert til å utøve i hjemstaten, uten å måtte ta hele utdanningen på nytt i Norge. Dette hensynet veier tungt, også for yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra tredjeland

Departementet er enig i at det kan være vanskelig å vurdere om yrkesutøvere skal gis delvis adgang til å utøve et yrke. Samtidig vil departementet vise til at reglene om delvis adgang til et yrke bygger på en del forutsetninger: Blant annet må yrkesutøveren være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i hjemstaten, og de aktuelle delene av yrkesaktiviteten må klart kunne skilles ut fra annen yrkesaktivitet. Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt for et yrke eller en søker, er delvis adgang ikke aktuelt. Det er også et poeng at i de tilfellene en yrkesutøver får delvis adgang til et yrke, skal yrkesutøveren tydeliggjøre omfanget av egen yrkesaktivitet overfor mottakeren av tjenesten. Videre skal yrkesutøveren benytte yrkestittelen fra hjemstaten og ikke i Norge. Dette gjør at mottakeren av tjenesten vil være klar over hvilke begrensninger som gjelder for den aktuelle yrkesutøveren.

Departementet foreslår at det gis adgang, men ikke rett, til å bli vurdert etter reglene om delvis adgang for yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra tredjeland. Dette vil gjøre det mulig for godkjenningsmyndighetene å benytte delvis adgang der det anses hensiktsmessig. Dette kan bidra til å oppfylle formålet om å legge til rette for at yrkesutøvere kan utøve et yrke de er fullt ut kvalifisert til å utøve i hjemstaten, uten å måtte ta hele utdanningen på nytt i Norge.

Departementet vil påpeke at ordningen om delvis adgang først og fremst er relevant for de som allerede oppholder seg og bor i Norge. Dette er tilfellet fordi en tredjelandsborger som bor utenfor EØS må søke om faglærttillatelse etter utlendingsforskriften § 6-1 før ankomst til Norge for å jobbe. Det vil være vanskelig å gi faglærttillatelse til personer som får delvis adgang til yrke.

Det understrekes videre at ordningen med delvis adgang er en kan-regel, som ikke gir utøver rett til slik godkjenning. Dette ivaretar hensynet til at delvis adgang ikke alltid vil være hensiktsmessig, jf. høringsinnspillene om dette. Ordningen er videre avhengig av at yrkesutøveren selv søker om delvis adgang, da godkjenningsmyndigheten ikke plikter å vurdere delvis adgang av eget tiltak.

Departementet ser ikke grunn til å forskriftsfeste et krav om at godkjenningsmyndighetene skal opplyse om at yrkesutøveren kan søke om delvis adgang til yrket. Plikten til å gi informasjon om dette i tilfeller der det er relevant vil følge av veiledningsplikten etter forvaltningsloven.

5.5.8.5 Departementets forslag

Departementet foreslår at prinsippet om delvis adgang gjennomføres for yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra tredjeland ved at yrkeskvalifikasjonsloven § 8 gjøres gjeldende også for denne gruppen, bestemmelsens tredje ledd. Departementet vil regulere kriteriene for delvis adgang til å utøve et yrke i forskrift, jf. § 8 fjerde ledd.

5.5.9 Språkkrav

5.5.9.1 Dagens regler

Det er et krav i yrkeskvalifikasjonsloven § 15 om at yrkesutøver fra EØS-stat som får godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner fra annen EØS-stat, skal ha nødvendige språkkunnskaper for å kunne utøve yrket. Nærmere bestemmelser er gitt i forskriften § 8-3. Bestemmelsene gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivets bestemmelser om språkkrav. Se omtale om dette i punkt 5.4.8.

Språkkunnskapene trenger ikke å foreligge på godkjenningstidspunktet. Det vil si at godkjenningsmyndighetene kan gi en godkjenning, men sette vilkår om at yrkesutøveren ikke kan starte i yrket før vedkommende har tilegnet seg de nødvendige språkkunnskapene.

Etter yrkeskvalifikasjonsloven kan godkjenningsmyndigheten kontrollere yrkesutøverens språkkunnskaper dersom det foreligger alvorlig og konkret tvil om yrkesutøverens språkkunnskaper. Det er ikke noe krav i loven om at kontroll gjennomføres eller at dette gjøres av godkjenningsmyndighetene.

For enkelte yrker kan det være naturlig at en arbeidsgiver vurderer språkkunnskapene til yrkesutøveren som en del av ansettelsesprosessen. I yrker hvor yrkesutøveren arbeider selvstendig, vil det imidlertid ikke være noen arbeidsgiver som kan kontrollere språkkunnskapene.

For søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland er det ingen generelle bestemmelser om språkkrav. For enkelte yrker er det satt krav til språkferdigheter for å kunne utøve yrket. Det varierer mellom ulike yrker om kravet til språkkompetanse stilles som en del av godkjennings- eller ansettelsesprosessen. Kravene kan være begrunnet i samfunnssikkerhet eller at språkferdigheter er en sentral del av oppgavene i yrket. For eksempel er språkopplæring av barn en sentral del av arbeidsoppgavene til pedagogisk leder i barnehage.

5.5.9.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo at de samme kravene til språkkunnskaper skulle gjelde for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

Departementet foreslo at kontroll av språkkunnskaper skulle skje etter at yrkeskvalifikasjonene var vurdert. Det er de samme reglene som for søkere fra EØS-stater med kvalifikasjoner derfra.

Det ble foreslått å lovfeste i § 2 at § 15 om språkkrav skal gjelde tilsvarende for søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland. I tillegg ble det foreslått en tydeliggjøring i forskriftshjemmelen i § 15.

5.5.9.3 Høringsinnspill

Ingen høringsinstanser er uenige i forslaget om at det skal stilles språkkrav. KS mener muligheten til å stille språkkrav for utøvelse av visse yrker er helt nødvendig. I kommunal sektor rekrutteres det utenlandsk arbeidskraft både i oppvekstsektoren og helsesektoren hvor det er avgjørende at søker har tilstrekkelige språkkunnskaper og evner å drive forsvarlig yrkesutøvelse. Det er viktig å presisere at språkkravet ikke fratar arbeidsgiveren plikten til å sjekke at arbeidstakeren har gode nok språkkunnskaper eller arbeidstakerens plikt til å ha tilstrekkelig kompetanse. KS støtter at det som hovedregel ikke stilles språkkrav i godkjenningsprosessen, under forutsetning av at arbeidsgiveren fortsatt har ansvaret for å vurdere nødvendig språkkompetanse ved ansettelse. Søkeren kan dermed få vite om vedkommende kvalifiserer til yrkesutøvelse mens språkopplæringen fortsatt pågår.

Flere instanser har merknader til forslaget om at språkkravet skal være et vilkår for yrkesutøvelse, men ikke for yrkesgodkjenningen i seg selv. EL og IT Forbundet påpeker at for å kunne jobbe i elektrobransjen er det viktig å kunne kommunisere både skriftlig og muntlig. Kommunikasjon med andre på byggeplassen eller hos kunder er en forutsetning for egen og andres sikkerhet. Mye av regelverket som benyttes finnes bare på norsk, og tegninger og dokumentasjon utgis på norsk. Eventuelle praktiske og teoretiske prøver og praksisperioder vil også foregå på norsk. EL og IT Forbundet mener at det derfor må kunne stilles språkkrav før søknaden blir godkjent.

Elektromontørenes forening Oslo og Akershus (EMF) uttaler at kravet om å kunne gjøre seg forstått språklig ikke er ivaretatt i dagens praktisering av godkjenningsordning. Foreningen mener at en majoritet av DSB-godkjente elektrofolk i Oslo og Akershus ikke kan gjøre seg forstått verken på engelsk eller norsk. Dette gjør at det ikke er uvanlig med store misforståelser på arbeidsplassene, noe som igjen fører til feilmontasje og feilkoblinger. Dette er etter foreningens oppfatning et stort sikkerhetsproblem både under arbeid med elektriske anlegg og for forbrukeren.

Legeforeningen mener at det er uheldig at språkkrav knyttet til enkelte yrker ikke forskriftsfestes som vilkår for godkjenning. I flere yrker, spesielt for helsepersonell, er språket svært viktig i yrkesutøvelsen. For å kunne praktisere mange yrker forsvarlig, er det ofte helt nødvendig å kommunisere på norsk. Tilfredsstillende norskkunnskaper, muntlig og skriftlig, må derfor sees på som en yrkeskvalifikasjon i en del yrker. Det er derfor uheldig at det totale ansvaret for språkkrav legges til arbeidsgiveren. Legeforeningen mener at det derfor bør forskriftsfestes at språkkunnskaper skal inngå som en del av vurderingsgrunnlaget ved godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for yrker som har slike krav.

Justis- og beredskapsdepartementet antar at forskriftshjemlene allerede i dag gir hjemmel for å gi forskrift om krav til og kontroll av språkkunnskaper for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.9.4 Departementets vurdering

Som nevnt over er ingen høringsinstanser uenige i at det skal stilles språkkrav. Uenigheten knytter seg til spørsmålet om språkvurderingen skal skje etter at yrkeskvalifikasjonene er vurdert, men før yrkesutøveren får adgang til å utøve yrket eller om den skal skje samtidig med vurderingen av yrkeskvalifikasjonene. Spørsmålet knytter seg med andre ord ikke til hvilke språkkrav som stilles, men nærmere bestemt spørsmålet om på hvilket tidspunkt språkvurderingen skal foretas.

For eksisterende målgruppe i yrkeskvalifikasjonsloven skal eventuell språkvurdering gjøres etter at yrkeskvalifikasjonene er vurdert, men før yrkesutøveren får adgang til å utøve yrket. Dette er i henhold til direktivets krav, og vil si at en yrkesutøver kan være godkjent, men må ha tilfredsstillende språkkunnskaper før vedkommende kan starte sin virksomhet. Fordelen med en slik regel er at yrkesutøveren får yrkesgodkjenning raskt, og dermed vet at det vil være mulig å søke relevant jobb når språkferdighetene er på plass. På den andre siden kan det innebære en kommunikasjonsutfordring for godkjenningsmyndighetene å sikre at yrkesutøveren forstår at han eller hun har fått en godkjenning, men ikke en reell adgang til å utøve yrket. Uansett er en annen fordel at det er enklere for godkjenningsmyndighetene å ha et regelverk å forholde seg til for alle som omfattes av loven.

Departementet opprettholder sitt syn om at det skal gjelde samme regler til språkkrav og til når eventuell språkvurdering skal foretas både for yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra tredjeland som for dem som i dag omfattes av loven.

Departementet vil i denne sammenhengen vise til at eventuelle utligningstiltak som oftest vil foregå på norsk, noe som innebærer at yrkesutøvere må ha et visst nivå på sine språkkunnskaper før utligningstiltak vil anses hensiktsmessige og kunne bli gjennomført.

Departementet er enig i merknaden fra Justis- og beredskapsdepartementet om at dagens hjemmel i § 15 til å gi forskrift om krav til og kontroll av språkkunnskaper også vil omfatte yrkesutøvere med kvalifikasjoner fra tredjeland og at det derfor ikke er nødvendig med presiseringer i forskriftshjemmelen.

5.5.9.5 Departementets forslag

Departementet foreslår at yrkeskvalifikasjonsloven § 2 endres slik at § 15 om språkkrav gjelder tilsvarende for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.10 Bruk av akademisk tittel og yrkestittel

5.5.10.1 Dagens regler

Yrkeskvalifikasjonsloven skiller mellom akademisk tittel og yrkestittel. Hovedregelen er at en yrkesutøver som er godkjent har rett til å benytte hjemstatens akademiske tittel. Samtidig skal en som er godkjent etter loven benytte norsk yrkestittel, jf. yrkeskvalifikasjonsloven § 16 og forskriften § 8-4. Disse bestemmelsene gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivets bestemmelser om dette temaet.

Dette harmonerer med gjeldende praksis ved godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Den som blir godkjent skal benytte norsk yrkestittel uansett hvor yrkeskvalifikasjonene kommer fra. Dette gjelder både for søkere fra EØS og de utenfor EØS.

Departementet vil understreke at dersom den akademiske tittelen på hjemstatens språk kan forveksles med en norsk tittel hvor det kreves en tilleggsutdanning som yrkesutøveren ikke har, kan godkjenningsmyndigheten kreve at yrkesutøver benytter akademisk tittel fra hjemstaten i en form som gjør at titlene ikke forveksles med norske titler.

5.5.10.2 Høringen

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen i yrkeskvalifikasjonsloven om bruk av akademisk tittel og yrkestittel skal gjelde tilsvarende for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Det ble foreslått å lovfeste i § 2 at § 16 skal gjelde tilsvarende for søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland. Det var ingen høringsinstanser som hadde innspill til forslaget.

5.5.10.3 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at yrkesutøvere som er godkjent etter direktivet, skal ha rett til å benytte hjemstatens akademiske tittel. Samtidig skal en som er godkjent etter loven benytte norsk yrkestittel.

Dette innebærer ingen endring sammenlignet med gjeldende praksis. Den som får sine yrkeskvalifikasjoner godkjent i Norge, skal benytte norsk yrkestittel uansett hvor yrkeskvalifikasjonene kommer fra. Dette gjelder både for søkere fra EØS og de utenfor EØS.

5.5.10.4 Departementets forslag

Departementet foreslår at yrkeskvalifikasjonsloven § 2 endres slik at § 16 om bruk av akademisk tittel og yrkestittel gjelder tilsvarende for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.11 Generelle saksbehandlingsregler

5.5.11.1 Dagens regler

Etter lovens § 13 skal søknader fra yrkesutøvere fra EØS om godkjenning av kvalifikasjoner fra annen EØS-stat behandles uten ugrunnet opphold og senest innen de fristene som er gitt i forskriften. Etter forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner § 8-2, skal søkeren innen én måned få melding om at søknaden er mottatt av godkjenningsmyndigheten. Godkjenningsmyndigheten skal innen samme frist opplyse om eventuelle mangler ved søknaden. Søknaden skal behandles innen tre måneder, men denne fristen kan forlenges med inntil én måned. Yrkesutøveren får imidlertid ingen rett til å utøve yrket dersom saksbehandlingsfristene ikke overholdes. Etter lovens § 13 andre ledd kan en yrkesutøver klage på vedtak etter loven og på at et vedtak ikke er fattet innen fristen. Tilsvarende regler framgår også av lovens § 18. De nevnte bestemmelsene gjennomfører yrkeskvalifikasjonsdirektivet om dette.

For søkere med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland gjelder de generelle reglene i forvaltningsloven. Etter § 11a skal forvaltningen forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold.

5.5.11.2 Høringsforslaget

I høringsforslaget ble det vurdert om saksbehandlingsreglene også skulle gjelde for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

Det ble foreslått å lovfeste i § 2 at § 13 om saksbehandlingsfrister og § 18 om klage skal gjelde tilsvarende for søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland.

Forskriften angir særlige tidsfrister for de ulike delene av søknadsbehandlingen. Det ble foreslått at disse fristene ikke skal gjelde for søknader fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Søknadene skal imidlertid uansett behandles uten ugrunnet opphold, jf. kravet i forvaltningsloven § 11a.

Departementet foreslo at første og andre ledd i § 13 skulle oppheves. Første ledd ble foreslått opphevet da kravet om at saker skal avgjøres uten ugrunnet opphold uansett følger av forvaltningsloven § 11a. Det er ikke behov for å regulere det samme i yrkeskvalifikasjonsloven. Andre ledd ble foreslått opphevet, da klageadgang også er regulert i § 18.

Departementet foreslo videre å presisere at forskriftshjemmelen omfattet behandling av søknader fra yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.11.3 Høringsinnspill

EL og IT Forbundet støtter ikke at første ledd tas ut av loven. Selv om saksbehandlingsfristene er regulert i annet lovverk mener forbundet det er mer tilgjengelig at fristene ligger i yrkeskvalifikasjonsloven. Det vil også være klargjørende i forhold til hvilke saksbehandlingsregler som gjelder for loven. Forbundet støtter imidlertid forslaget om å oppheve andre ledd.

Justis- og beredskapsdepartementet antar at forskriftshjemlene allerede i dag gir hjemler for å gi forskrift om behandling av søknader fra yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Videre bemerket departementet etter forslaget til endringer at det bare er en forskriftshjemmel som gjenstår i forskriften og at overskriften ikke lenger passer. Justis- og beredskapsdepartementet foreslår derfor at bestemmelsen flyttes til kapittel 4 om saksbehandlingsregler, og at det bør vurderes om forskriftshjemlene i det kapittelet kan samles helt eller delvis.

5.5.11.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å oppheve første og andre ledd i § 13, da bestemmelsen i første ledd uansett følger av forvaltningsloven og bestemmelsen i andre ledd også er regulert i § 18.

Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste i § 2 at § 13 om saksbehandlingsfrister og § 18 om klage skal gjelde tilsvarende for søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland.

Når det gjelder de særskilte saksbehandlingsfristene i forskriften, vil departementet påpeke at det i en del tilfeller vil være vanskelig for godkjenningsmyndigheten å få nødvendige opplysninger fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland innen de fristene som er angitt i yrkeskvalifikasjonsforskriften. Fristenes lengde må ses i sammenheng med at det innen EØS er krav til administrativt samarbeid mellom statene og at det er lagt opp til at samarbeidet kan skje elektronisk via Det indre markeds informasjonssystem (IMI). Den muligheten vil ikke godkjenningsmyndighetene ha ved behandlingen av søknader fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Hvis kravet til saksbehandlingstid skal gjøres gjeldende for disse vil det si at godkjenningsmyndighetene må fatte vedtak raskere enn mange gjør i dag. Kravet til rask saksbehandlingstid vil kunne føre til at godkjenningsmyndigheten vil fatte vedtak om avslag i de tilfellene hvor de har problemer med å få bekreftet informasjon fra institusjoner i utlandet, en prosess som kan være tidkrevende. Det vil i så fall være en uheldig konsekvens for søkeren. Departementet tar derfor sikte på å fastsette at de særlige saksbehandlingsfristene i forskriften § 8-2 ikke skal gjelde for søknader om godkjenning av kvalifikasjoner fra tredjeland.

Departementet er enig i merknaden fra Justis- og beredskapsdepartementet om at dagens hjemmel til å gi forskrift om saksbehandling og saksbehandlingsfrister også vil omfatte søknader fra tredjeland. Departementet foreslår derfor ikke å endre bestemmelsen.

Departementet viser videre til at Justis- og beredskapsdepartementet foreslår å flytte bestemmelsen og eventuelt samle alle forskriftshjemler i en bestemmelse. Departementet viser til at yrkeskvalifikasjonsloven kapittel 2 om midlertidig tjenesteyting inneholder en bestemmelse som speiler § 13 i kapittel 3 om etablering. Flytting vil derfor bryte med lovens systematikk. Departementet vil eventuelt komme tilbake til dette og forslaget om å samle alle hjemlene til å gi forskrifter ved en senere anledning.

For å tydeliggjøre bestemmelsen foreslås det imidlertid at overskriften endres til «særlige saksbehandlingsregler for etablering», og at bestemmelsen endres slik at den lyder «Departementet kan gi forskrift om saksbehandling og saksbehandlingsfrister for etablering». Slik speiler bestemmelsen § 7 på en bedre måte, samtidig som forholdet til saksbehandlingsreglene i kapittel 4 tydeliggjøres.

5.5.11.5 Departementets forslag

Departementet foreslår at yrkeskvalifikasjonsloven § 13 første og andre ledd oppheves. Videre foreslås det at § 2 endres slik at §§ 13 og 18 gjelder tilsvarende for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.12 Elektronisk søknad

5.5.12.1 Dagens regler

Muligheten for søkere fra EØS-stat med kvalifikasjoner fra annen EØS-stat til å kunne søke om godkjenning elektronisk ble innført i endringsdirektiv 2013/55/EU artikkel 57a og er gjennomført i yrkeskvalifikasjonsloven § 17 og forskriften § 8-5. Yrkesutøveren kan søke om godkjenning gjennom en elektronisk søknad hos kontaktpunktet for tjenestedirektivet (Single Point of Contact). Yrkesutøvere kan i tillegg søke om godkjenning direkte til ansvarlig myndighet.

I Norge er Altinn kontaktpunkt for tjenestedirektivet. Altinn har utviklet en enkel søknadsportal hvor det ikke er nødvendig med norsk personnummer for å søke om yrkesgodkjenning. Det understrekes at ordningen med elektronisk søknad ikke er til hinder for at godkjenningsmyndighetene kan be om bekreftede kopier av aktuelle søknadsdokumenter.

I dag varierer det mellom de ulike godkjenningsmyndighetene om de aksepterer eller ikke aksepterer elektronisk søknad om godkjenning fra en person med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland.

5.5.12.2 Høringen

Departementet foreslo i høringsnotatet at personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland skulle kunne søke gjennom den samme portalen som søkere som omfattes av direktivet.

Det ble foreslått å lovfeste i § 2 at § 17 om elektronisk søknad skal gjelde tilsvarende for søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland. I tillegg ble det foreslått en tydeliggjøring i forskriftshjemmelen i § 17.

Det var svært få instanser som uttalte seg om forslaget. Av de som er for å utvide loven til å gjelde personer med kvalifikasjoner fra tredjeland, var det ingen motforestillinger til forslaget om å la § 17 gjelde for disse.

EL og IT Forbundet støtter ikke forslaget, fordi forbundet er uenig i at personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland skal omfattes av loven.

Justis- og beredskapsdepartementet stiller spørsmål ved om det er nødvendig å justere forskriftshjemmelen.

5.5.12.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at det i dag er et krav om at yrkesutøver fra EØS med kvalifikasjoner fra annen EØS-stat kan søke godkjenning ved elektronisk søknad og ser ingen grunn til å foreskjellsbehandle søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland.

Departementet er enig i merknaden fra Justis- og beredskapsdepartementet om at dagens hjemmel til å gi forskrift om elektronisk søknad også vil omfatte søknader om godkjenning av kvalifikasjoner fra tredjeland. Departementet foreslår derfor ikke å endre bestemmelsen.

5.5.12.4 Departementets forslag

Departementet foreslår at yrkeskvalifikasjonsloven § 2 endres slik at § 17 om elektronisk søknad også gjelder for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.13 Statistikk

5.5.13.1 Dagens regler

I følge yrkeskvalifikasjonsloven § 24 skal godkjenningsmyndigheten rapportere inn statistiske opplysninger. Dette er nærmere regulert i forskriften § 9-2, der det står at departementet kan be om statistikkrapportering. Dette er delegert til NOKUT.

I dag innhentes ingen statistikk for godkjenninger av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

5.5.13.2 Høringen

Departementet foreslo at godkjenningsmyndighetene skal ha en tilsvarende plikt til å rapportere inn statistiske opplysninger for søknader fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

NOKUT støttet forslaget.

5.5.13.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om at godkjenningsmyndighetene skal ha plikt til å rapportere inn statistiske opplysninger for søknader fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Departementet legger til grunn at dette vil følge av lovens ordlyd uten lovendring. Slik plikt vil gi departementet mulighet for et mer helhetlig bilde av søknader og behandling av disse innenfor godkjenningsfeltet.

5.5.13.4 Departementets forslag

Departementet foreslår at godkjenningsmyndighetene skal ha plikt til å rapportere inn statistiske opplysninger for søknader fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, dette vil følge av gjeldende ordlyd i § 24 sett i sammenheng med øvrige lovendringer. Departementet vil regulere plikten til statistikkrapportering for godkjenning av tredjelandsborgere i forskrift til yrkeskvalifikasjonsloven.

5.5.14 Forholdet til utlendingsregelverket

Endringene i yrkeskvalifikasjonsloven får ingen innvirkning på utlendingsregelverket. Departementet vil understreke at det at en person får godkjenning etter yrkeskvalifikasjonsloven, ikke i seg selv innebærer at vedkommende kan få oppholdstillatelse etter utlendingsregelverket i Norge. Men utlendingsregelverket får betydning for hvilke yrker lovendringen vil gjelde for og for bestemmelsen om utligningstiltak, se omtale i punkt 5.5.7.

Etter reglene i utlendingsloven § 23 kan oppholdstillatelse gis til utenlandske borgere som ønsker å utføre arbeid for en arbeidsgiver i Norge når følgende vilkår er oppfylt:

• Søkeren er fylt 18 år.

• Det foreligger et konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid for én arbeidsgiver.

• Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen, eller det som er normalt for vedkommende yrke og sted.

• Søkeren omfattes av en kvote fastsatt av departementet eller stillingen ikke kan besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS-området.

Utfyllende og supplerende vilkår for de ulike typer oppholdstillatelser er fastsatt i utlendingsforskriften kapittel 6. Yrkeskvalifikasjonsloven og tilhørende forskrifter vil først og fremst ha betydning for oppholdstillatelse til personer som har fagutdanning eller høyere utdanning.

Oppholdstillatelse til faglærte er nærmere regulert i utlendingsforskriften § 6-1. Hvis arbeidstakeren skal jobbe i et yrke hvor det er kvalifikasjonskrav i lov eller forskrift, skal det foreligge godkjenning fra relevant fagmyndighet før faglærttillatelse kan innvilges, se utlendingsforskriften § 6-1 første ledd bokstav b. Utlendinger som har arbeidstilbud fra et yrke hvor utdanningskravet er lavere enn fullført videregående opplæring, kan ikke få oppholdstillatelse som faglært. Dette betyr for eksempel at ulike yrker som godkjennes av Arbeidstilsynet ikke er omfattet av faglærttillatelsen (dykker, maskinfører, truckfører, gravemaskinfører m.fl.).

5.6 Forslag til enkelte endringer for en bedre gjennomføring av direktivet

5.6.1 Innledning

Departementet foreslår i dette kapitlet enkelte endringer som skal sikre en bedre gjennomføring av yrkeskvalifikasjonsdirektivet i yrkeskvalifikasjonsloven. Forslagene er ikke særskilt knyttet til forslaget om å utvide lovens virkeområde til å gjelde godkjenning av kvalifikasjoner fra tredjeland.

5.6.2 Definisjon av etableringsstat

I høringen foreslo departementet å endre definisjonen i § 3 bokstav i) etableringsstat, for å sikre samsvar med artikkel 5 nr. 1 bokstav a) i yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Dagens ordlyd definerer etableringsstaten som den staten der yrkesutøveren utøver eller har utøvd sitt yrke. Direktivets alternativ om at personen er etablert med det formål å utøve yrket, kommer dermed ikke fram.

Ingen høringsinstanser uttalte seg om forslaget.

Departementet foreslår å endre § 3 slik at definisjonen på etablererstat blir «den staten hvor yrkesutøveren er lovlig etablert med det formål å utøve et yrke, utøver eller har utøvd sitt yrke».

5.6.3 Kontroll av kvalifikasjoner

5.6.3.1 Høringsforslaget

Departementet foreslo en endring i § 6 da dagens ordlyd for er for vid slik at unntaksregelen omfatter for mange tilfeller. Det ble foreslått å justere bestemmelsen slik at det bare er for de yrkene hvor det kan få konsekvenser for offentlig helse eller sikkerhet for mottakeren av tjenesten at godkjenningsmyndigheten kan foreta forhåndskontroll.

5.6.3.2 Høringsuttalelsene

Arbeidstilsynet mener at forslaget til § 6 er uklar, og foreslår at bestemmelsen i stedet legges nærmere direktivets ordlyd. Arbeidstilsynet antar at direktivet kan forstås slik at vilkårene knyttet til offentlig helse og sikkerhet og tjenestemottakerens helse og sikkerhet kommer til anvendelse på ulike tidspunkter og områder, der førstnevnte vilkår fastsetter for hvilke yrker ansvarlig myndighet kan velge å kontrollere kompetansen. Dersom det er tilfellet, bør dette skillet gjenspeiles i lovens § 6, for eksempel ved at vilkåret om at kontroll må være nødvendig for tjenestemottakerens helse og sikkerhet, inntas i en egen setning. Arbeidstilsynet mener at det bør redegjøres nærmere for hvordan departementet mener direktivbestemmelsen nå er å forstå, og hvilke yrker eller kategorier av yrker departementet nå mener faller innenfor og utenfor unntaket. Dette vil bidra til å synliggjøre hvor stor endring i loven departementet faktisk foreslår, og vil være oppklarende for godkjenningsmyndighetene som må vurdere hvilke yrker og hvilke saker der yrkesutøvernes kompetanse kan kontrolleres.

NVE mener det er viktig at bestemmelsen formuleres slik at damsikkerheten blir omfattet. Slik NVE forstår endringsforslaget vil ikke damsikkerhet være omfattet.

Justis- og beredskapsdepartementet går ut fra at meningen er at utøvingen av det aktuelle yrket kan få konsekvenser for enten offentlig helse eller for mottakeren av tjenesten. Justis- og beredskapsdepartementet skriver at dette bør komme klart fram i lovteksten og foreslår en endring av denne til «yrker som har konsekvenser for offentlig helse eller for sikkerhet til mottakeren av tjenesten».

5.6.3.3 Departementets vurdering

Departementet er i all hovedsak enig i vurderingen til Justis- og beredskapsdepartementet og foreslår å endre bestemmelsen. Dette vil også ta høyde for merknaden til NVE, ved at damsikkerhet vil omfattes. Det vil også ivareta innspill fra Arbeidstilsynet. Når det gjelder kommentaren om at departementet bør redegjøre for hvilke yrker som eller kategorier av yrker som vil falle innenfor eller utenfor muligheten til å kreve forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjonene til yrkesutøvere, mener departementet at det er godkjenningsmyndigheten som er best egnet til å vurdere dette ut fra kriteriene.

Departementet ser at det også er nødvendig å gjøre et par andre endringer i bestemmelsen for å sikre at den er i tråd med direktivet. Hensikten med bestemmelsen i direktivet er å unngå vesentlig skade for mottakeren av tjenesten som følge av manglende kvalifikasjoner fra tjenesteutøver. Det vil derfor bare være yrker som har vesentlige konsekvenser for helsen eller sikkerheten til mottakeren av tjenesten, hvor godkjenningsmyndigheten kan kontrollere yrkesutøverens kvalifikasjoner før vedkommende kan utøve yrket i Norge. Departementet vil videre endre formuleringen «offentlig helse» til «helse» for å bringe ordlyden nærmere direktivteksten. Denne endringen har ikke vært på høring og departementet mener dette ikke er nødvendig da endringen ikke har noen realitetsvirkning. Endringen er av en teknisk karakter og blir foreslått for å rette opp teksten og gjøre ordlyden mer i samsvar med direktivet.

5.6.3.4 Departementets forslag

Departementet foreslår at yrkeskvalifikasjonsloven § 6 endres for å klargjøre reglene om mulighet for forhåndskontroll av kvalifikasjoner ved midlertidig tjenesteyting.

5.6.4 Vilkår for godkjenning

I høringsnotatet foreslo departementet en endring i § 8 for å sikre overenstemmelse med yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Dagens ordlyd setter en begrensning ved at det ser ut til å være et krav om at yrkesutøver i annen stat må utøve yrket der. Departementet foreslo en endring for å tydeliggjøre at kravet er at vedkommende skal være kvalifisert til å utøve yrket der.

EL og IT Forbundet uttalte at de oppfatter dette som en tekstendring som ikke medfører realitetsendring. Forbundet støtter endringen, men mener at tredjelandssøkere skal unntas fra bestemmelsen.

Departementet kan ikke se at det er grunner for at bestemmelsen ikke skal gjelde tilsvarende for tredjelandssøkere.

Departementet foreslår en endring i § 8 for å tydeliggjøre at det ikke er et krav om at yrkesutøver i annen stat må utøve yrket der, men at kravet er at vedkommende er kvalifisert til å utøve yrket der.