6 Høringsinstansenes syn

Det kom inn 77 høringsuttalelser med merknader. De fleste av høringsinstansene er enige i at kommunenes valgfrihet vedrørende innføring av fritt brukervalg og valg av modell skal bevares. Enkelte høringsinstanser (Seniorrådet i Kristiansand, Mio Gruppen AS, Humana omsorg og assistanse, ULOBA og Norlandia care) mener imidlertid at fritt brukervalg bør være obligatorisk.

En relativt stor andel av høringsinstansene som kom med merknader er negative til forslaget. Dette gjelder både kommuner, offentlige etater og brukerorganisasjoner. Mange av de negative tilbakemeldingene gjelder godkjenningsmodellen som eneste løsning ved innføring av fritt brukervalg, og en oppfatning av at den lovfestede godkjenningsmodellen vil være obligatorisk dersom en kommune ønsker å innføre fritt brukervalg.

En av hovedinnvendingene mot godkjenningsmodellen er at kommunene ikke vil ha mulighet til å sette et tak på antall leverandører, i og med at alle tilbydere som oppfyller kommunens krav og vilkår vil få rett til å levere helse- og omsorgstjenester på kommunens vegne. Det påpekes at dette innebærer en innskrenkning av kommunens handlefrihet. Det vises samtidig til at et stort antall leverandører også vil gjøre det vanskeligere for brukerne å orientere seg og gjøre seg opp en kvalifisert mening om hvilken leverandør som best kan dekke den enkelte brukers behov.

Videre mener blant annet KS og Helsedirektoratet at en lovendring ikke vil være den beste måten å få flere kommuner til å innføre fritt brukervalg på. Det pekes på at kommunene allerede har et tilstrekkelig handlingsrom i eksisterende lovverk til å gjennomføre fritt brukervalg etter den modellen som passer den enkelte kommune best, og at informasjon om erfaringer fra andre kommuner som har tatt i bruk fritt brukervalg, kurs og gode veiledere vil føre til en bedre måloppnåelse. Helsedirektoratet skriver:

Vi stiller spørsmål ved om ikke formålet med forslaget bedre vil kunne oppnås gjennom noe tydeligere føringer og bedre tilrettelegging for å gjøre det enklere for kommuner å ta i bruk ordningen, f.eks. gjennom utarbeidelse av en veileder som kommunene kan ta utgangspunkt i når de skal fastsette et kvalifikasjonsgrunnlag.

Flere av høringsinstansene, blant annet KS og Sandnes, Orkland og Stavanger kommune, viser til at lovforslaget gjør det obligatorisk for kommunene å tilby de aktuelle tjenestene i egenregi for brukere som ikke kan eller vil velge. De mener at for kommuner med lite utbygde tjenester i egenregi, vil etablering eller utvidelse av tjenestetilbud innebære økt ressursbruk og samtidig gjøre det vanskelig for kommunene å vurdere hvor omfattende tjenestetilbud som til enhver tid må være til stede. Som eksempel er det vist til omsorgsinstitusjoner for personer med rusproblematikk, som er et område der mange av kommunene utelukkende kjøper tjenester.

KS uttaler blant annet:

Lovforslaget gjør det obligatorisk for kommunene å også tilby de aktuelle tjenestene i egenregi for brukere som ikke kan eller vil velge. Dette er en begrensning av kommunenes handlingsrom etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1, der kommunen står fritt til å velge hvordan de vil organisere sine helse- og omsorgstjenester (egenregi, interkommunalt samarbeid, bruk av ideelle eller private leverandører).

Det fremgår av høringsnotatet at erfaringen fra Sverige blant annet viser at den foreslåtte modellen medfører en del konkurser hos de private tilbyderne. En rekke av kommunene påpeker at dette krever at kommunen må ha et tilsvarende tilbud i beredskap for raskt å kunne tilby tilsvarende tjenester til brukerne. Samtidig mener de dette vil ha en negativ innvirkning på brukernes mulighet til å motta stabile og forutsigbare tjenester.

Norsk Fysioterapeutforbund og Norsk Manuellterapeutforening viser til at i likhet med fastlegeordningen, står pasientene i dag fritt til å velge den fysio- eller manuellterapeuten de ønsker, og de mener derfor forslaget om fritt brukervalg skal unnta disse tjenestene. Norsk Fysioterapeutforbund skriver blant annet:

NFF er videre svært skeptisk til at fysioterapitjenesten ikke er eksplisitt utelukket fra å innlemmes i ordningen med fritt brukervalg, på lik linje med fastlegene. Det er flere hovedgrunner til dette.

• Kommunene mottar fastlønnstilskudd for ansatte fysioterapeuter. Det gjør at kommunenes selvkost for fysioterapitjenester er lavere enn for andre profesjoner der de ikke mottar dette tilskuddet.

• Pasientene har direkte tilgang til fysioterapeut, det betyr at pasientene allerede selv kan velge fysioterapeut.

• Det er svært få pasienter som mottar fysioterapi i kommunene, som har et vedtak på å motta fysioterapi.

• Fysioterapi er en helsetjeneste. Det kreves derfor større helsekompetanse for å velge fysioterapeut enn en pleie- og omsorgstjeneste. Dette gjelder spesielt for pasientene som vil være omfattet av denne ordningen.

• Flere tjenestetilbydere i offentlig helsetjeneste gir risiko for dårligere koordinering og samarbeid mellom aktører, mindre kontinuitet, forringelse av fagmiljø og forvitring av faglig ansvar.

Det er også flere som støtter forslaget til ny § 3-11, for eksempel Sarpsborg, Færder, Nordre Follo og Larvik kommune. De mener det er positivt at kommunene fremdeles får mulighet til å velge hvilken løsning som passer dem best, samt at en modell utarbeidet av sentrale myndigheter vil gjøre det enklere å innføre fritt brukervalg og at det blir mest mulig likt i de ulike kommunene. Sarpsborg kommune uttaler:

Sarpsborg kommune stiller seg positiv til at det utvikles en modell fra sentrale myndigheter, slik at hver og en kommune ikke trenger å etablere egne ordninger, men at det legges opp til at dette skal gjøres mest mulig likt for de kommunene som innfører fritt brukervalg. Kommunen støtter også departementets forslag om at det skal være opp til hver enkelt kommune å avgjøre hvilke tjenester som eventuelt skal være gjenstand for fritt brukervalg og dermed inngå i en godkjenningsordning.

Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser støtter også forslaget:

For personer med sjeldne diagnoser vil det i mange tilfeller være avgjørende at tjenesteytere har tilstrekkelig kunnskap om diagnosen for at tjenesten skal være tilfredsstillende, helsefremmende og ikke forverre helsetilstanden. Mange som har en sjelden diagnose har et syndrom eller andre former for en sammensatt diagnose. Tverrfaglig, diagnosespesifikk kunnskap utgjør grunnlaget for å forstå hva disse konsekvensene innebærer for den enkelte, hvordan de påvirker hans/hennes funksjonsnivå på ulike områder og hva slags betydning det har for tjenesteutøvelsen.

Det er imidlertid gjennomgående hos alle høringsinstansene, også de som i utgangspunktet er positive til forslaget, at innføring av fritt brukervalg etter den foreslåtte modellen vil være ressurskrevende og medføre økte administrative utgifter. Det etterlyses en nærmere utredning av de økonomiske og administrative konsekvensene.