7 Departementets vurderinger og forslag

7.1 Generelt

Departementet mener det er viktig at helse- og omsorgstjenesten organiseres med utgangspunkt i pasientenes behov, og at det sikres et likeverdig tilbud av helse- og omsorgstjenester over hele landet. Valgfrihet står sentralt i regjeringens politiske plattform, og det er et mål at alle skal få bestemme mest mulig over sin egen hverdag.

Forslaget om å lovfeste godkjenningsmodellen for fritt brukervalg innebærer ikke en innsnevring av kommunenes valgfrihet, verken i forhold til hvorvidt det ønskes å innføre fritt brukervalg i kommunen, eller hvilken løsning som anses å være best for den enkelte kommune.

Pasient, bruker og pårørende kan etter forslaget velge mellom godkjente leverandører. Regjeringen mener valg av leverandør ofte vil være en nøkkelfaktor for at man i større grad åpner for medvirkning til innholdet i tjenestetilbudet (hva), på hvilken måte tjenesten ytes (hvordan) og på hvilket sted og tidspunkt tjenesten gis (hvor og når). Dette fordi de private leverandørene ofte velger ulike innretninger og satsingsområder som brukerne kan velge mellom. Denne medvirkningen endrer maktforholdet i møte med kommunen, for både pasient, bruker og pårørende. Dette er en grunnleggende verdi i regjeringens visjon om å skape pasientens og brukerens helse- og omsorgstjeneste.

Den foreslåtte lovregulerte godkjenningsordningen utgjør en juridisk ramme som gjør det lettere og raskere for kommuner å innføre en godkjenningsmodell for tilskuddsbasert brukervalg. Ved bruk av private og ideelle leverandører bruker kommunene i dag ofte anbud som anskaffelsesverktøy og fritt brukervalg kan innføres i tillegg. Men det er ikke slik at anbud og konkurranseutsetting i seg selv innebærer fritt brukervalg. Det er heller ikke slik at anbud og konkurranseutsetting er en forutsetning for fritt brukervalg. Den foreslåtte lovregulerte godkjenningsordningen legger til rette for at kommuner kan velge å innføre fritt brukervalg, uten konkurranseutsetting eller anbud. Ved å gjøre det med denne lovregulerte godkjenningsmodellen, vil det være enklere for hver enkelt kommune å innføre ordningen.

Flere av høringsinstansene har påpekt at forslaget om fritt brukervalg vil kunne ramme enkelte helse- og omsorgstjenester negativt. Som nevnt under punkt 4.2, vil fastlegeordningen ikke bli berørt av denne lovendringen på grunn av gjeldende lov- og avtaleverk rundt ordningen. Dette vil på samme måte gjelde fysioterapitjenester, som også har etablerte avtale- og finansieringsordninger i kommunene.

7.2 En valgfri modell for fritt brukervalg

Etter dagens lovgivning er beslutningen om å benytte seg av private leverandører overlatt til kommunene. Dette innebærer at valgfriheten for landets innbyggere vil variere fra kommune til kommune, avhengig av om og i hvilket omfang kommunen har valgt å ta i bruk ordninger for fritt brukervalg. Majoriteten av landets kommuner har verken innført eller har planer om å innføre fritt brukervalg.

Lovendringen er ikke ment å gå bort fra denne valgfriheten, men å lovfeste en av løsningene kommunene kan velge å benytte dersom det er politisk avklart at fritt brukervalg skal innføres.

Når departementet velger å lovfeste en fritt brukervalgsordning er det fordi en tydeligere lovregulering og lovfestede rammer er nødvendig for å oppnå målsettingen om økt valgfrihet for pasienter, brukere og pårørende som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Kommunal avtale med private leverandører medfører ikke uten videre fritt brukervalg. Ordningen med å sette bestemte kommunale tjenester ut på anbud berøres følgelig ikke av dette forslaget. Forslaget er heller ikke til hinder for at kommunene kombinerer godkjenningsmodellen for fritt brukervalg og andre avtaleformer med private leverandører for andre tjenester.

Forslaget innebærer at kommunene står fritt til å velge hvilke tjenester som egner seg for et fritt brukervalg i den enkelte kommune. Frihet i tjenestegrunnlaget bidrar til at godkjenningsmodellen kan være aktuell for flere kommuner fordi fleksibiliteten blir større enn ved en nasjonal minimumsstandard. Videre vil frihet til å fastsette tjenestegrunnlaget i større grad muliggjøre avtaler og samarbeid på tvers av kommunegrenser.

7.3 Lovfesting av godkjenningsmodellen

Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste en godkjenningsmodell for fritt brukervalg.

Lovregulering skal bidra til økt legitimitet for bruk av godkjenningsmodellen på lik linje med ordinære offentlige anskaffelser, økt oppmerksomhet rundt alternative måter å organisere kommunale helse- og omsorgstjenester på, og er et tydelig signal fra lovgiver om at valgfrihet for pasienter, brukere og pårørende er et prioritert område. Lovregulering av en valgfri godkjenningsordning for fritt brukervalg vil bidra til å skape tydelige rammer for kommunene som ønsker å innføre en slik modell for å gi økt valgfrihet til sine innbyggere.

Erfaring viser også at det ofte tar lang tid fra kommuner gjennom politiske vedtak bestemmer seg for å innføre fritt brukervalg til kommunens administrasjon har utredet og forberedt gjennomføring av reformen. En lovregulert nasjonal godkjenningsmodell vil kunne forenkle dette arbeidet og gjøre veien kortere fra lokalpolitiske vedtak til endringer for kommunenes innbyggere. Det vil være en styrke for lokaldemokratiet.

Departementet har imidlertid merket seg innspill fra høringsinstansene som mener en slik lovfesting gjør det uklart hvilke valg kommunen har i utformingen av sitt tilbud.

Departementet understreker derfor at den lovfestede modellen ikke er obligatorisk, og at kommunen kan velge en annen modell for brukervalg, for eksempel tjenestekonsesjonsmodell, rammeavtale eller enkeltkontrakt. Det foreligger gode veiledere på området som kan benyttes dersom en kommune ønsker å velge en annen løsning enn godkjenningsmodellen. Som nevnt, er forslaget om en lovfesting ment å forenkle prosessen for kommunene slik at de lettere kan innføre fritt brukervalg.

7.4 Nærmere om godkjenningsmodellen

7.4.1 Tjenestegrunnlaget

En godkjenningsmodell for fritt brukervalg bør omfatte tjenester som egner seg for et valgfrihetssystem. Samtidig skal ikke en lovregulering være til hinder for at kommunene innlemmer nye tjenester i takt med utvikling og innovasjon på området.

Flere av høringsinstansene er skeptiske til at kommunen etter godkjenningsmodellen skal ha et tilbud i kommunal egenregi for brukere som ikke kan eller vil velge privat leverandør. Det argumenteres for at dette vil begrense kommunenes handlingsrom.

Departementet vil her vise til at det ikke er alle som ønsker å ta stilling til hvem som tilbyr hjelpen man har behov for, for eksempel på grunn av brukerens helsetilstand. Godkjenningsmodellen stiller derfor et krav om at kommunene må kunne stille med et tilbud i egenregi. Det vil si en tjeneste der kommunen selv står for driften og som vil være standardvalget for denne gruppen av brukere.

Departementet viser også til at kommunen må ha en beredskap dersom en leverandør trekker seg eller går konkurs. Ved å ha en tjeneste i kommunal egenregi som standardvalg for de som ikke kan eller vil velge, vil kommunen samtidig styrke dette sikkerhetsnettet ved at den aktuelle tjenesten holdes oppdatert på kompetanse og har personell tilgjengelig.

Samtidig vil departementet påpeke at kommunene har full frihet til å velge hvilke tjenester som skal omfattes av fritt brukervalg, og på denne måten tilpasse tjenestegrunnlaget ut fra kommunens forutsetninger. En ordning med brukervalg kan også tilpasses den enkelte kommune så lenge regelverk om anskaffelser og statsstøtte overholdes.

Dersom en kommune for eksempel ikke har en omsorgsinstitusjon for mennesker med rusproblematikk i egenregi, men ønsker å innføre fritt brukervalg etter denne løsningen kan kommunen inngå interkommunale avtaler med kommuner som har slike omsorgsinstitusjoner og dermed dekke kravet om å ha et tilbud i egenregi.

Kommunen kjenner best til lokale forhold, ressurser og demografiske og geografiske forhold og er dermed nærmest til å gjøre hensiktsmessige vurderinger og avgrensninger vedrørende hvilke tjenester som egner seg for fritt brukervalg. Frihet i tjenestegrunnlaget bidrar også til at godkjenningsmodellen kan være aktuell for flere kommuner fordi fleksibiliteten blir større enn ved en nasjonal minimumsstandard. Samtidig vil frihet til å fastsette tjenestegrunnlaget i større grad muliggjøre avtaler og samarbeid på tvers av kommunegrenser. Kommunestørrelse og demografiske og geografiske forhold kan bidra til at noen kommuner ønsker slike samarbeid for å legge til rette for tilstrekkelig kundegrunnlag for leverandørene eller bedre ressursutnyttelse innenfor tjenesteytingen. Dette kan bidra til at brukere ved store geografiske avstander kan bistås fra leverandør med base i en nærliggende kommune eller at leverandører som har satset på særegne tilbud kan ha arbeidsbase i flere kommuner.

Departementet vil samtidig minne om erfaringene fra Danmark og Sverige som viser at kommunen bør ha stor bevissthet knyttet til tjenestenes egnethet og sårbarhetsrisikoen for brukerne.

Nærmere om tjenester til personer med rusmiddelproblemer

Departementet viser til at personer med rusmiddelproblemer er en av flere grupper som skal gis nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester fra kommunene. Dette følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 annet ledd. Bestemmelsen innebærer tjenester som forebygging og helsefremmende arbeid, behandling, diagnostisering og oppfølging før og etter behandling og for eksempel soning, ved at det ytes varierte helse- og omsorgstjenester.

Som det følger av loven, kan tjenestene ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Departementets vurdering er at tjenester til mennesker med rusmiddelproblemer egner seg godt for fritt brukervalg. Det er allerede mange og varierte tilbydere av behandlings- og oppfølgingstjenester for denne gruppen som vil kunne bidra til bedre og mer varierte tjenestetilbud i kommunene og samtidig sikre større valgfrihet for den enkelte bruker. Departementet mener at forslaget til ny § 3-11 legger til rette for at kommunene kan innføre fritt brukervalg for tjenester til personer med rusmiddelproblemer.

I den sammenheng viser departementet til at det er en rekke institusjoner som tilbyr helse- og sosialfaglig oppfølging for personer med rusmiddelproblemer som innholdsmessig er på kommunalt nivå og som får tilskudd for dette fra Helsedirektoratet. Disse institusjonene oppleves ofte av brukerne som et bedre alternativ enn de kommunale boligene og tjenestene og tverrfaglig spesialisert behandling fra spesialisthelsetjenesten i perioder av livet. Det kan både handle om forebyggende opphold for å hindre behov for mer spesialiserte tjenester, men også ettervern etter opphold på institusjon i spesialisthelsetjenesten.

7.4.2 Kvalifikasjonsgrunnlaget

Det følger av Falk Pharma-dommen at utlysning av tjenester som inngår i godkjenningsmodellen må overholde de grunnleggende EØS-rettslige prinsippene, herunder prinsippene om ikke-diskriminering, gjennomsiktighet og gjensidig anerkjennelse.

Kommunen skal i kvalifikasjonsgrunnlaget angi hvilke vilkår leverandørene må oppfylle for å bli godkjent. Kommunene må også gi opplysninger om søknadsprosess, vilkår for godkjenning, kontraktsvilkår og fastsatt kompensasjon for leverandørene, jf. forslagets § 3-11 andre ledd bokstav a. Kvalifikasjonsgrunnlaget skal undergå løpende publisering. Dette betyr at det ikke fastsettes en søknadsfrist, men at kommunen kontinuerlig godkjenner og inngår kontrakt med leverandører som oppfyller kravene i kvalifikasjonsgrunnlaget.

Ettersom tjenestenes art og utforming kan variere, kan det ikke uttømmende fastsettes hvilke krav som skal stilles til leverandørene i lovgivningen. Alle leverandører må imidlertid oppfylle krav som følger av norsk lovgivning, som for eksempel helsepersonelloven, arbeidsmiljøloven, skattelovgivningen, osv.

Departementet har forståelse for at det kan være utfordrende for kommunene å utforme presise krav og angi konkrete terskler for oppfyllelse av disse på en måte som sikrer at alle leverandører som blir innlemmet i ordningen kan levere forsvarlige tjenester til hele brukergruppen. Dette er blitt påpekt av flere av høringsinstansene. Her kan veiledere og erfaringsgrunnlag fra andre kommuner være nyttige hjelpemidler for å komme frem til det kvalifikasjonsgrunnlaget som er best tilpasset de tjenestene brukerne har behov for i den enkelte kommune.

Det er viktig at kvalifikasjonsgrunnlaget tydelig angir hvilke krav som stilles til leverandørene, i og med at dette er leverandørenes grunnlag for å vurdere hvorvidt de vil og kan levere søknad om å yte tjenester. De kommunale kravene bør tilpasses den tjenesten eller den virksomhet det gjelder. Krav som kommunene kan eller bør stille vil blant annet være:

• kompetanse- og erfaringskrav

• kontrollsystemer for kvalitet og klager

• oppfølging av virksomheten

• etablerte elektroniske løsninger for samhandling, rapportering og digital dialog

• innsynsreguleringer for kommunen og for det offentlige

• plikt til å ta oppdrag eller å ta imot alle brukere som velger leverandøren, samt brukerens rett til å velge og bytte leverandør

• oppdragsstart

• eventuell geografisk avgrensing av oppdraget

• informasjon om endringer, for eksempel at kommunen skal informeres om endringer hos leverandøren

• medvirkning i kommunens beredskap etter kommunens beredskapsplaner

• kommunikasjonssystem – hvordan kommunen og leverandøren skal kommunisere

• økonomisk stabilitet – krav om at leverandøren skal ha en økonomisk stabilitet av en viss karakter, for eksempel for å kunne opprettholde tjenesteytingen over en viss tid (soliditet- og likviditetskrav)

• fremleggelse av attest for merverdiavgift og attest for skatt

• universal utforming / tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne

• kvalitetskrav; krav om systematisk kvalitetsarbeid og rapportering. For eksempel krav til å rapportere til kvalitetsregistre, som kvalitetsindikatorer osv.

• krav til journalføringssystemer

• krav til mulighet for tilsyn med tjenestene og kontraktsforpliktelsene

• samarbeid med andre tjenesteytere og leverandører, herunder delta i samarbeid og samhandling med helseforetak, kommuner og andre helsetjenesteytere slik at pasientens behov for sammenhengende og koordinerte helsetjenester ivaretas

• åpningstider og ventetider

• faktureringsvilkår

Den økonomiske kompensasjonen skal fremgå av kvalifikasjonsgrunnlaget, ettersom godkjenningsmodellen bygger på kvalitetskonkurranse og ikke priskonkurranse. Den økonomiske kompensasjonen skal være lik for alle leverandører som utfører samme tjeneste. Prisregulering bør reguleres i avtalen. Utgangspunktet for fastsettelse av den økonomiske kompensasjonen bør være kommunens egenregivirksomhet. Faktureringsvilkårene i kvalifikasjonsgrunnlaget er en viktig faktor for små og nyoppstartede virksomheter og foretak.

For å sikre at avtalevilkårene kan revideres innenfor rammen av godkjenningsmodellen, samtidig som prinsippet om likebehandling overholdes, bør kommunen sørge for å avtale vilkår for reforhandling av avtalen.

7.4.3 Leverandørene

Alle som oppfyller kravene i kvalifikasjonsgrunnlaget kan søke om å bli godkjent som leverandør. Dette innebærer at både fysiske og juridiske personer hver for seg eller sammen med andre leverandører kan søke om å bli godkjent av kommunen.

Departementet har merket seg høringsinstansenes bekymringer om at det i enkelte kommuner vil kunne bli svært mange leverandører som oppfyller kravene og dermed vil ha rett til å levere tjenester for kommunen. Slik godkjenningsmodellen er utformet, vil det ikke være mulig å sette et tak på antall tilbydere eller en tidsfrist for å søke om å levere tjenester uten å være i strid med anskaffelsesregelverket. De kommunene som vil få et så høyt antall leverandører at det vil være krevende for kommunen å følge opp kontraktene og vanskelig for brukerne å orientere seg blant tilbyderne, kan vurdere om det vil være mer hensiktsmessig å benytte en annen avtaleordning ved innføring av fritt brukervalg. Dette kan for eksempel være en rammeavtale eller tjenestekonsesjonsordning. Erfaringene til nå på dette området viser imidlertid at dette ikke vil være et stort problem.

Lovforslaget regulerer vilkårene for å nekte å gi godkjenning eller tilbakekall av en gitt godkjenning. Leverandøren må til enhver tid oppfylle vilkårene for godkjenning. Manglende oppfyllelse av vilkårene for godkjenning gir kommunen rett til å nekte å gi eller tilbakekalle en gitt godkjenning av leverandøren. Uavhengig av om det foreligger brudd på vilkårene for godkjenning, kan kommunen også nekte å gi godkjenning eller tilbakekalle en gitt godkjenning dersom virksomheten ikke lenger oppfyller krav i helselovgivningen, en tilsynsmyndighet har avgjort at den godkjente virksomheten bryter med krav etter helselovgivningen, eller leverandøren har gitt uriktig informasjon eller tilbakeholdt informasjon av betydning for vilkårene for godkjenning. Kommunen kan nekte godkjenning ved mistanke om konkurs eller når konkurs er nært forestående. Godkjenning kan tilbakekalles ved konkurs. Se utkastets § 3-11 fjerde ledd.

Med krav i helselovgivningen siktes blant annet til krav som gjelder autorisasjon, krav til politiattest, internkontroll og lignende. Kommunen må sørge for tilstrekkelig tilsyn med tjenestene. Når en tilsynsmyndighet avgjør at virksomheten bryter med krav etter helselovgivningen, kan kommunen nekte å gi godkjenning eller tilbakekalle en gitt godkjenning. For å sørge for forutsigbarhet og trygghet for pasienter og brukere, kan kommunen som nevnt nekte å gi godkjenning når det fremstår som sannsynlig at leverandøren vil gå konkurs, herunder at konkurs er nært forestående.

Leverandører som nektes godkjenning eller får godkjenningen tilbakekalt, skal få et skriftlig vedtak med begrunnelse for nektet godkjenning eller tilbakekall og en frist for å påklage beslutningen. Vedtaket vil være omfattet av de alminnelige reglene i forvaltningsloven kapittel V og VI. Ved tilbakekall skal det også gis forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16.

7.4.4 Informasjon og beslutningstøtte for pasienter, brukere og pårørende

For å kunne velge må brukerne ha tilgang til god informasjon og noen vil ha behov for støtte til å gjøre valg i tråd med egne preferanser og behov. Selv om kommunen kan gi mye informasjon skriftlig, er den mest sentrale informasjonskilden dialogen mellom saksbehandleren og brukeren. I denne dialogen skal saksbehandleren informere om ulike valgalternativer og annen relevant informasjon for brukeren både etter forespørsel fra brukeren og ut fra kjennskap til brukerens behov og situasjon. Saksbehandleren må opptre nøytralt og kommunen må sørge for at informasjonen er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger. Det følger av forslag til ny § 3-11 annet ledd bokstav c at kommunen skal sørge for informasjon og beslutningsstøtte til pasienter, brukere og pårørende om valg og bytte av leverandør.

Helsenorge.no er innbyggernes offentlige digitale inngangsport. Departementet vil vurdere å etablere en tilsvarende side her for kommunale brukervalgsordninger som det i dag foreligger for fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten. På denne siden vil brukerne kunne finne informasjon om tilgjengelige tjenester og hvor de kan henvende seg for ytterligere veiledning.

Kommunen skal som nevnt i punkt 7.4.1 ha et tilbud i kommunal egenregi for personer som ikke ønsker eller er i stand til å gjøre et valg av leverandør. Dette kan for eksempel skyldes forhold knyttet til brukerens helse, men også at brukeren når behovet oppstår befinner seg i en overveldende og krevende livssituasjon. Erfaringer fra Sverige viser at mange brukere synes det er vanskelig å sammenligne leverandørene og derfor ønsker hjelp og støtte til å ta et valg. Høringsinstansene har også påpekt at dersom det blir mange ulike leverandører, vil det bli vanskeligere for brukerne å velge den tjenesteyteren som passer best for deres behov. Kommunens informasjon må i slike tilfeller tilpasses dette.

Pasienter, brukere og pårørende bør blant annet få informasjon om:

• hvilke tjenester leverandøren har kontrakt på, og evt. tilleggstjenester

• kompetanse hos personalet

• leverandørens målsettinger og spesielle utforminger/innretning.

7.4.5 Kontroll og tilsyn

Kommunens ansvar for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen ligger fast, jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 4-1. Kommunen må derfor sørge for nødvendige vilkår eller kontraktsrettslige reguleringer slik at det kan føres tilsyn med tjenestene og kontraktsforpliktelsene. Kommunene bør i forlengelsen av dette sørge for at kontrakten regulerer innsyn både for kommunen som avtalepart, og evt. innsyn for offentligheten. Det vises her til kommuneloven § 23-6 og § 24-10 som til en viss grad gir slikt innsyn til kontrollutvalg og revisor. Det følger av forarbeidene til kommuneloven (Prop. 46 L (2017–2018) pkt. 26.2) at dette er regler som kommer til anvendelse dersom innsynsretten etter kontrakten ikke er tilstrekkelig for å ivareta kommunens legitime behov for kontroll med selskapet.

Kommunens plikt til internkontroll følger av kommuneloven § 25-1. Ett spørsmål er om kommunens plikt til å ha internkontroll også omfatter plikt til å ha internkontroll overfor private aktører, og et annet er om en privat aktør som utfører oppgaver på vegne av en kommune skal ha samme internkontrollkrav som kommunen selv har. Når private aktører yter oppgaver på vegne av kommunen, vil kommunen alltid ha ansvaret for at innbyggerne får de tjenestene de har krav på uansett om kommunen utfører oppgaven selv eller gjennom private. Kommunen kan sette bort utføringen av oppgaven, men ikke ansvaret for den. Kommunen må således finne en måte å sikre og følge med på at innbyggerne får det de har krav på. Dette kan gjøres på ulike måter. Det kan for eksempel inngå i avtalen kommunen har med en privat aktør visse rutiner for oppfølging. Uansett vil det måtte inngå i kommunens internkontroll, etter ordinær risikovurdering, å ha rutiner, prosedyrer mv. for å sikre kommunens kontroll med at innbyggerne får det de har krav på selv om en privat aktør utfører oppgaven.

For å opprettholde en helhetlig og felles regulering av hele helse- og omsorgstjenesten, uavhengig av om tjenesten ytes av kommuner, helseforetak eller private tjenesteytere i kommunene og spesialisthelsetjenesten, gjelder egne internkontrollregler for helsesektoren. Disse følger av forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten, samt lovbestemmelsene som hjemler forskriften – herunder internkontrollbestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 tredje ledd og helsetilsynsloven § 5 og bestemmelsen om krav til systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2.

Statens helsetilsyn har etter helsetilsynsloven § 4 det overordnede faglige tilsyn med helse- og omsorgstjenesten i landet og skal utøve myndighet i samsvar med det som er bestemt i lover og forskrifter. Statsforvalteren skal føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten og med alt helsepersonell og annet personell i fylket som yter helse- og omsorgstjenester, jf. samme bestemmelse og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3. Statsforvalteren er gitt myndighet til å føre tilsyn med kommunal helse- og omsorgstjeneste, herunder tjenester som ytes av private virksomheter etter avtale med kommuner.

7.4.6 Klageadgang

Klage fra pasient, bruker eller pårørende

Kommunens ansvar for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen ligger fast, jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 4-1. Kommunen har ansvaret for å etablere kontakt mellom bruker og leverandør, og i praksis vil dialog mellom bruker og leverandør bidra til å sørge for et godt tjenestetilbud og gode arbeidsforhold for leverandøren. Det er nærliggende å tro at tilpasninger og problemer kan løses på dette nivået.

Det er kommunen som vurderer og utformer tjenestetilbudet til tjenestemottakeren, og som utformer og inngår kontrakten med leverandøren. Det er derfor kommunen som er rett adressat for eventuelle klager og søknader om endring i tjenestetilbudet, i tråd med kommunens overordnede ansvar for tjenestene. Klager fra brukeren følger derfor de ordinære reglene for klagesaksbehandling etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.

Klage fra leverandør

Avgjørelse om å nekte å gi godkjenning eller tilbakekalle en gitt godkjenning kan påklages av leverandør som er part i saken etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven § 28.