2 Jordbruket og matmarkedene

2.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

Som følge av at Budsjettnemnda for jordbruket ikke har presentert beregninger for budsjettåret 2020 i grunnlagsmaterialet som ble publisert i april, er det i kapittelet henvist til tall for perioden 2010 til 2019.

2.1.1 Produksjons- og markedsutvikling

I perioden 2011 til 2019 har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket økt med 5,2 pst. iflg. normalisert regnskap. Produksjonen av husdyrprodukter har i perioden økt med 5,6 pst., men etterspørselen etter produkter fra grasbasert husdyrhold og svin har stagnert de siste årene. Likevel har produksjonen av storfekjøtt økt og importen er redusert. Produksjonen av fjørfekjøtt og egg har økt med over 25 pst. siden 2011.

Produksjonen av planteprodukter har økt med 4,1 pst. i samme periode. I starten av perioden gikk arealet ned og avlingsutviklingen var svak, blant annet som følge av dårlige værforhold. Siden 2013 har produksjonen av planteprodukter økt, blant annet med flere gode kornår. Unntaket er tørkesommeren 2018, hvor kornproduksjonen ble redusert med 48 pst. sammenlignet med 2017. I perioden har produksjonen av grønnsaker økt med nesten 30 pst., og frukt med over 10 pst.

Kilde: Budsjettnemnda

2.1.2 Selvforsyningsgrad/hjemmemarkedsandel

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt som energi, dvs. hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge, og er ett av flere mål på hvilken markedsandel den norske matsektoren har i det norske matmarkedet. Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket påvirkes av de naturgitte produksjonsforholdene, været, ulike kvalitetskrav, priser, landbrukspolitiske virkemidler og internasjonale handelsavtaler. Det tas i beregningen av selvforsyningsgrad ikke hensyn til eksport, eller til muligheten for å legge om produksjonen til produkter med høyere energigrad dersom situasjonen skulle kreve det. Selvforsyningsgrad er derfor ikke et godt mål på mulighetene til å dekke matvarebehovet med nasjonal produksjon, for eksempel i en situasjon der all import stoppes over tid.

Selvforsyningsevnen forteller hva som kan gjøres i en krisesituasjon, for å sikre befolkningen forsyning av energi og andre næringsstoffer for et fullverdig kosthold. Det inkluderer omlegging av forbruk i retning energirike plantevekster, korn, poteter og grønnsaker, og dreining av produksjonen mot tilsvarende produkter. En krisesituasjon vil også ofte medføre endringer i produksjonen som følge av risikoen for redusert tilgang til innsatsmidler som maskiner og redskaper, reservedeler, gjødsel og andre driftsmidler. For å vurdere selvforsyningsevne må det imidlertid defineres hva slags krise det er snakk om.

Som følge av tørken sommeren 2018 sank selvforsyningsgraden til 45 pst. både i 2018 og 2019, særlig som følge av nær halvering av kornproduksjonen. Selvforsyningsgraden beregnes for det året produksjonen forbrukes. Avlingssvikten i 2018 reduserer derfor selvforsyningsgraden både i 2018 og 2019.

For husdyr er selvforsyningsgraden i Norge gjennomgående høy. Den norskproduserte andelen av kjøtt er om lag 95 pst. av totalforbruket. Husdyrprodukter har høyt proteininnhold. Selvforsyningsgraden for protein er om lag 70 pst. Naturgitte forhold gjør at selvforsyningsgraden for energirike planteprodukter til mat er klart lavere. En del energirike vekster kan ikke produseres i Norge og frukt- og grøntsektoren er i konkurranse med import.

Selvforsyningsgraden sier ikke noe om opprinnelsen til innsatsvarene i produksjonen. Mange av jordbrukets produksjonsmidler importeres. Etter flere år med reduksjon, økte den totale andelen av norske råvarer i kraftfôret i perioden 2014 til 2017. Dette skyldes i stor grad gode kornavlinger, men også økt oppmerksomhet rundt bruken av norsk råvare i kraftfôret de siste årene. I 2018 og 2019 er norskandelen redusert på grunn av den store avlingssvikten for korn tørkesommeren 2018, jf. tabell 2.2.

Norskandelen i kraftfôret påvirkes også av hvilke proteinkilder som benyttes i fôret. De siste årene har bruken av soya som proteinkilde blitt redusert og erstattet av proteinråvarer med høyere karbohydratinnhold. Det gir mindre rom for bruk av norsk fôrkorn. Den norskproduserte hveten er etterspurt i kraftfôrproduksjonen, og økt produksjon av hvete kan bidra til å heve norskprodusert andel i kraftfôret. Selv om det i normalår er rom for å øke kornproduksjonen, gjorde gode kornavlinger i 2019 at det bare har vært behov for å importere et mindre kvantum korn til kraftfôr i første halvår 2020. Høye matkornavlinger gjør i tillegg at 34 000 tonn høsthvete av 2019-avlingen er skrevet ned til fôr, og at anslagsvis 15 000 tonn mathvete vil bli overlagret. Ved utgangen av sesongen 2018–2019 var lagerbeholdningen av matkorn 38 pst. av årlig forbruk.

Norskandelen av fett og protein i kraftfôret har vært relativt stabil på et lavere nivå enn tidligere, som følge av forbud mot bruk av animalsk protein i dyrefôr, henholdsvis fra 2003 for kjøttbeinmel og 2010 for fiskebeinmel. Norskprodusert protein fra jordbruket konkurrerer i stor grad om de mest produktive arealene, som er egnet for korn og matvekster. I kraftfôret brukes fett fra råvarer som erter og oljefrø. Norskprodusert vare holder god kvalitet men bruken er likevel begrenset fordi egenskapene til fettet i disse råvarene ikke fullt ut kan erstatte importert vare.

2.2 Landbruk over hele landet

Ett av målene for landbrukspolitikken er et aktivt og lønnsomt jordbruk over hele landet, med produksjoner og næringsvirksomhet som bygger på lokale ressurser.

2.2.1 Arealutvikling og geografisk fordeling av produksjonene

Norge har litt over 3 pst. jordbruksareal, spredt over alle landsdeler og fylker. Det totale jordbruksarealet økte frem til 1998, men har i årene etter 1998 gått noe ned. I perioden 2005 til 2013 ble nytt kartverk tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. I denne perioden var arealavgangen i gjennomsnitt 60 000 dekar per år. Etter 2013, dvs. etter at overgangen var fullført, har den årlige arealreduksjonen vært på 8 000 dekar per år. Fra 2018 til 2019 ble det totale jordbruksarealet i drift redusert med 0,4 pst.

Reduksjonen i jordbruksareal i drift fra 2010 til 2019 har i hovedsak skjedd på Vestlandet og i Nord-Norge. På Østlandet har det totale jordbruksarealet gått ned med 0,3 pst. i perioden samtidig som arealet til eng og beite har økt med 0,6 pst. Dette skyldes blant annet økt hold av storfe og sau. En del steder bidrar det også til å redusere avrenning til vassdrag gjennom økt grasdekke mellom dyrka mark og vassdrag. Kornarealet har gått ned med 9,4 pst. siden 2010. Det er sannsynlig at reduksjonen i kornarealet i 2019 henger sammen med behov for å bygge opp igjen grovfôrlagre etter tørkesommeren 2018.

Hvert år omdisponeres noe jordbruksareal til andre formål, for eksempel boligområder og samferdselsprosjekter. Stortinget har satt som mål at innen 2020 skal omdisponeringen avgrenses til maksimalt 4 000 dekar. I 2018 ble det omdisponert 3 600 dekar dyrket jord, som er de laveste registrerte omdisponeringene siden registreringene startet i 1976.

Den geografiske fordelingen av produksjon er viktig for det samlede produksjonsvolumet og for målet om landbruk over hele landet. Produksjonen av kumelk styres av kvotesystemet, som gjør at den regionale produksjonsfordelingen i stor grad opprettholdes. Til tross for dette har produksjonen av kumelk gått ned i Agder/Telemark og på Østlandet, mens den har økt noe i Trøndelag. Produksjonen av storfekjøtt har økt i hele landet, men økningen har vært sterkest i Agder/Telemark, Rogaland og Trøndelag. For sau har endringene i produksjonen fra 2014 til 2019 vært mindre i flere regioner med unntak av Trøndelag som har hatt en sterk økning og Nord-Norge som har hatt en reduksjon. Arealet for eng og beite har økt i Trøndelag. Åkerarealet har gått ned i hele landet, men sterkest på Vestlandet og i Rogaland.

2.2.2 Rekruttering og næringsutvikling

Økt verdiskaping er et av hovedmålene for landbruks- og matpolitikken. En rekke virkemidler over jordbruksavtalen skal bidra til økt utnytting av gårdens samlede ressurser, kunnskapsutvikling, kompetanseheving og rekruttering i landbruket. Virkemidlene er hovedsakelig finansiert innenfor Landbrukets utviklingsfond (LUF). For ordningene som forvaltes av Innovasjon Norge er målsettingene om flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljø sentrale. Investeringsvirkemidlene bevilget over IBU-ordningen utgjør den største tilskuddsordningen.

Kapittel 2.2.2.1 gir en kortfattet rapportering av bruken av IBU-midler for 2019. Nærmere rapportering for øvrige virkemidler knyttet til vekst og verdiskaping innen andre landbruksbaserte næringer, rekruttering, kompetanseheving, tilrettelegging for næringsutvikling, forskning og utvikling, fornybar energi og teknologiutvikling, samt virkemidler til skogbruk, vil bli gitt i departementets budsjettproposisjon høsten 2020.

2.2.2.1 Investering og bedriftsutvikling (IBU-midler)

De fylkesvise IBU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket. Midlene forvaltes av Innovasjon Norge. Fylkesvise rammer for IBU-midlene bestemmes av en fordelingsnøkkel. Ut over nasjonale føringer, legger partnerskapene i fylkene bestående av fylkesmannen, fylkeskommunen, faglagene i landbruket og Innovasjon Norge regionale føringer for bruken av midlene.

Det er stor pågang etter investeringsvirkemidler. De fleste søknadene gjelder midler til effektivisering av produksjonen. I 2019 innvilget Innovasjon Norge IBU-tilskudd til 1 084 prosjekter. Om lag 84 pst. av tilskuddene ble gitt til investeringer innen tradisjonelt landbruk.

Investeringsstøtten kan utgjøre inntil 35 pst. av kostnadsrammen for prosjektet, avgrenset til 2 mill. kroner per prosjekt med unntak for Troms og Finnmark, der det ikke er et kronetak på tilskuddet. Gjennomsnittlig tilskuddsbeløp innen tradisjonelt landbruk var på 706 000 kroner i 2019, en økning på ca. 60 000 kroner fra 2018. Oppgangen skyldes delvis at gjennomsnittlig kostnadsoverslag for prosjekter innen tradisjonelt landbruk har økt noe i 2019. Fylkesvis fordeling av midlene via fordelingsnøkkel og ulik pågang etter investeringsstøtte gir variasjoner regionalt i støtteutmåling og totalt innvilget beløp. Finnmark og Troms har høyest gjennomsnittlig tilskuddsandel per prosjekt til tradisjonelt landbruk.

Tilskudd til investeringer i tradisjonelt landbruk

Investeringsstøtte til jord- og hagebruk skal tilpasses de nasjonale markedsforholdene. Figur 2.3 gir en oversikt over fylkesvis fordeling av IBU-tilskudd til ulike produksjoner innen tradisjonelt landbruk i 2019.

¹ Kategorien annet gjelder bl.a. prosjekter som omfatter flere typer produksjoner, eller prosjekter innen andre husdyrproduksjoner enn de som er nevnt i de øvrige kategoriene.

Kilde: Innovasjon Norge

Bevilgningene til planteproduksjon over IBU-ordningen er økende. Totalt ble det bevilget 81 mill. kroner fordelt på 187 prosjekter. 41 pst. av bevilgningene er gitt til utbygging av korntørker. Den største relative økningen gjelder lager for grønnsaker og poteter særskilt i Hedmark, Trøndelag og Vestfold. Vestland har flest prosjekter innen frukt og bær.

I overkant av 77 pst. av alle tilskudd innen tradisjonelt landbruk gikk likevel til investeringer innen grovfôrbasert husdyrhold. Det er en reduksjon på 6 prosentpoeng fra 2018. Nedgangen skyldes i stor grad restriksjoner på støtte til prosjekt innen sauehold i 2019 og at flere partnerskap ikke har prioritert utviding og etablering av storfekjøttproduksjon i kornområder. Innovasjon Norge fører en restriktiv linje for investeringsstøtte til svineproduksjon, konsumeggproduksjon og kyllingproduksjon pga. markedssituasjonen. Det ble bevilget 65 færre investeringsprosjekt innen melkeproduksjon enn i 2018, mens bevilgningen holdt seg på samme nivå.

Økning i buskap gir bedre grunnlag for å ta i bruk ny og effektiv teknologi som bl.a. automatiserte melkings- og fôringsanlegg. Gjennomsnittlig buskap før utbygging innen melkeproduksjon har holdt seg stabilt siden 2018 på ca. 30 årskyr. Planlagt buskap har økt fra 39 til 40 siden 2018. Tendensen er likevel at planlagt økning i buskap er redusert fra 2015. Innovasjon Norge forklarer utviklingen med høye priser på kjøp eller leie av melkekvoter og tilgang til arealressurser tilpasset brukene.

Investeringsprosjekt innen 15–30 kyr har blitt særskilt prioritert i de senere års jordbruksoppgjør. Andelen prosjekt som er innenfor denne bruksstørrelsen etter utbygging har økt fra 25 til 40 pst. de siste 5 årene.

Investeringstilskudd innen andre landbruksbaserte næringer

For etablering av bedrifter i landbruket utenom tradisjonelt jord- og skogbruk, er det en klar politisk målsetting at midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme arbeidsplasser. Det ble bevilget nærmere 101 mill. kroner i IBU-tilskudd til andre landbruksbaserte næringer i 2019. Dette er relativt uendret fra 2018. Innovasjon Norge anslår en gjennomsnittlig forventet sysselsettingseffekt på 381 årsverk for tilsagn gitt til prosjekt innen tiltaksgruppene etablerertilskudd, bedriftsutvikling og investeringer i andre landbruksbaserte næringer.

2.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

Normalt legger Budsjettnemnda for jordbruket fram beregninger for revidert regnskapsår, foreløpig regnskap for foregående år og budsjett for inneværende kalenderår. I årets beregninger vil det si for årene 2018, 2019 og 2020. Koronakrisen ga uvanlig stor usikkerhet for mange av postene i regnskapet for 2020. Det gjelder særlig anslag på makroøkonomiske størrelser, som prisutvikling, lønn, valuta og renter. Budsjettnemnda benytter normalt prognoser fra SSB i marsutgaven av «Konjunkturtendensene». Grunnet uvanlig stor usikkerhet avlyste SSB denne publiseringen.

På beregningstidspunktet var det også stor usikkerhet knyttet til produksjonsvolumer. Det gjaldt blant annet tilgangen til innleid utenlandsk arbeidskraft i grøntsektoren. Men det gjaldt også usikkerhet mhp. produksjonsvolumer av ulike varer på grunn av nær full stopp i grensehandelen, nedstenging av Horeca-markedet og stor reduksjon i utenlandsreiser.

På denne bakgrunn la Budsjettnemnda ikke fram beregninger for budsjettåret 2020, og nemnda la heller ikke fram referansebruksberegninger, som partene benytter til å vurdere utslag av et oppgjør på ulike typer av bruk.

2.3.1 Inntektsutvikling

Perioden under Solberg-regjeringen (2014–2019) har vært preget av overproduksjon i flere sektorer, med påfølgende inntektstap for produsentene. Overproduksjonstap er jordbrukets ansvar, iht. jordbruksavtalen. Samtidig har etterspørselen etter produkter fra grasbasert husdyrhold stagnert, mens det er usikkerhet om etterspørselsutviklingen i 2020. Høsten 2017 var preget av mye regn på Vestlandet, mens ekstrem tørke rammet produksjonssesongen 2018. Året 2019 ga gode avlinger. Samtidig startet arbeidet med nedskalering av melkeproduksjonen, for å tilpasse produksjonen til hjemmemarkedet, etter utfasing av eksportsubsidier fra 1. juli 2020. Det ga økt omsetningsavgift fra 2019, og dermed redusert melkepris. Samtidig økte beregnet realrente i 2019. Figur 2.4 viser inntektsutviklingen fra de siste ti årene i Totalkalkylen, normalisert regnskap, beregnet av BFJ i 2019 og i 2020.

I perioden 2014 til 2019 økte inntektene per årsverk i jordbruket med 12,7 pst. Det er litt mer enn beregningene i 2019 viste. En av årsakene er at Budsjettnemnda i årets beregning har revidert tidsseriene for energiforbruk i veksthus og arbeidsforbruket i jordbruket. Det siste skyldes en gjennomgang som viste at SSBs serie for arbeidsforbruk fra 1999 har inkludert noe arbeidsforbruk utført av selvstendig næringsdrivende, samtidig som dette arbeidsforbruket har vært kostnadsført som innleide tjenester under flere kostnadsposter. Omfanget av slik innleie har vært økende i perioden. Det innebærer at arbeidsforbruket i jordbruket faller litt mer per år enn beregnet de siste årene.

Endringer på flere poster, spesielt på inntektssiden gir en noe annen bevegelse i resultatet de siste årene enn fjorårets beregning. Tørkesommeren 2018 påvirker resultatregnskapet både i 2018 og 2019, både i registrert og normalisert regnskap. Det kan synes paradoksalt at beregnet inntekt er høyest i tørkeåret 2018. Det har delvis regnskapstekniske årsaker. Tørkeåret påvirket mange kostnadsposter, både i 2018 og delvis i 2019. Noe av kostnadene, bl.a. til fôrinnkjøp kommer i 2019, mens ekstrautbetalingene av tilskudd til grasbasert husdyrhold i forbindelse med avlingssvikten er regnskapsført på 2018. Som tabell 2.4 viser, reduseres derfor regnskapsførte direkte tilskudd fra 2018 til 2019. Videre bidrar økte kapitalkostnader, bl.a. økt beregnet realrente, negativt til inntektsutviklingen fra 2018 til 2019, isolert. Beregnet inntektsutvikling i perioden er også påvirket av redusert verdi på jordbruksfradraget ved ligningen, som følge av gradvis lavere skatt på alminnelig inntekt som reduserer fordelen med fradraget.

Både på beregningstidspunktet for Budsjettnemnda, forhandlingstidspunktet og i tiden frem til fremleggelse av denne proposisjonen, har det vært betydelig usikkerhet om utviklingen etter 2019. Melkeprodusentene vil ha et krevende år økonomisk, som følge av høy omsetningsavgift i 2020 og lav melkepris, som lagt til grunn i protokollen om nedskalering av melkeproduksjonen. Imidlertid har forholdstallet for kvotene økt med 5 prosentenheter siden da. Sannsynligvis vil også salget av bl.a. kjøtt og egg øke midlertidig pga. redusert grensehandel.

På kostnadssiden gir situasjonen med tilgang på sesongarbeidskraft økte kostnader i grøntsektoren. Uvanlig svak krone gir også økte priser på importerte driftsmidler. For kraftfôr er det anslått en kostnadsvekst på i størrelsesorden 350 mill. kroner. For energiprodukter (strøm, diesel mv.) kan data fra SSB tyde på en kostnadsreduksjon for jordbruket på over 600 mill. kroner. I tillegg er styringsrenta historisk lav, og i to omganger redusert fra 1,5 pst. til null. Et prosentpoengs lavere realrente i jordbruket gir en kostnadsreduksjon på om lag 600 mill. kroner.

Lønnsveksten

Lønnsveksten for lønnsmottagerne var iflg. SSB 13,8 pst. fra 2014 til 2019. Lønnsoppgjørene i 2020 er utsatt til høsten. I Revidert nasjonalbudsjett er lønnsveksten i 2020 anslått til 1,5 pst. SSB anslår lønnsveksten til 2,0 pst. i 2020 og 1,6 pst. i 2021. Permitterte tas ut av grunnlaget for beregning av lønnsveksten. Lønnsstatistikken omfatter bare kompensasjon fra arbeidsgiver. Omfattende permittering påvirker derfor først og fremst beregnet lønnsvekst ved lønnen som faller ut av statistikken sammenlignet med lønnsnivået til den delen av arbeidsstyrken som ikke er permittert. Konsekvenser av eventuelle avtaler om redusert lønn eller stopp på lønnsvekst vil bli fanget opp i statistikken direkte.

2.3.2 Utvikling i sysselsetting

Tabell 2.5 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1999. Arbeidsforbruket er basert på SSBs arbeidsforbrukstellinger. Som nevnt har Budsjettnemnda i årets beregning revidert tallserien. Fra 2000 til 2010 var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 4,2 pst. Etter 2010 har den årlige nedgangen vært klart lavere. Med grunnlag i SSBs arbeidsforbruksundersøkelser, regner Budsjettnemnda med en årlig reduksjon i antall årsverk på 1,9 pst. i perioden 2010–2019.

Reduksjonen i antall jordbruksbedrifter er også avtagende. I perioden 2000 til 2010 var den årlige reduksjonen på 3,8 pst. Fra 2010 til 2019 var den på ca. 2 pst. per år.

2.3.3 Produktivitet

Produktivitetsveksten i jordbruket har tradisjonelt sett vært høy. Jordbrukssektoren har de siste 10 årene hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet (bruttoprodukt per timeverk) på i gjennomsnitt 1,7 pst. hvert år. Det er samme vekst som for norsk industri, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge var 0,9 pst. og for handelspartnerne 1,0 pst. per år.

Total faktorproduktivitet i jordbruket økte med 0,9 pst. per år de siste 10 årene. Beregningene fra Budsjettnemnda viser at produktivitetsutviklingen er lavere enn den har vært de siste årene. I flere år lå veksten i brutto arbeidsproduktivitet på i størrelsesorden 4 pst. per år. Volumveksten i bruttoproduktet er svakere enn i tidligere beregningsår, både som følge av svakere produksjonsutvikling og vekst i vareinnsatsen. Selv om produktivitetsveksten beregnes med grunnlag i normalisert regnskap, blir veksten klart påvirket av tørkesommeren 2018.

2.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

2.4.1 Miljø og klima

I dette kapitlet rapporteres det på målsettingen om bærekraftig landbruk. Det vises for øvrig til rapportene Jordbruk og miljø 2019 utgitt av SSB og Produksjon og omsetning av økologiske jordbruksvarer 2019 utgitt av Landbruksdirektoratet, samt nettbasert miljø- og klimastatistikk fra Landbruksdirektoratet, miljøstatus.no, vann-nett.no og SSB.

Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden. Målretting i utvikling av miljøvirkemidlene har stått sentralt. Økt tilskudd og aktivitet skyldes primært økt ramme innenfor ordninger som Regionale miljøpgrogram og Utvalgte kulturlandskap, men også at flere tilskudd har blitt tilgjengelig i flere fylker.

Jordbrukets klimagassutslipp har blitt redusert med 5,3 pst. fra 1990 til 2018, og med 1,1 pst. fra 2017 til 2018. Bokførte tall for utslipp av klimagasser fra jordbrukssektoren i Norge var på 4,5 mill. tonn CO_2-ekvivalenter i 2017, og utgjorde 8,7 pst. av de totale norske utslippene i 2018. Klimagassutslippene fra jordbrukssektoren blir beregnet med metodikk anbefalt av FNs klimapanel (IPCC). Utslipp av lystgass kommer i hovedsak fra spredning av mineral- og husdyrgjødsel. Utslippene avhenger blant annet av hvordan jorda bearbeides og hva som dyrkes, noe som gir utslippstall med stor usikkerhet. Utslipp av metan kommer i hovedsak fra dyrenes fordøyelse, og fra lagring av husdyrgjødsel. For metan har utslippstallene mindre variasjon enn for utslippstall for lystgass.

Færre storfe, grunnet økt effektivitet i melkeproduksjonen, og redusert bruk av gjødsel er hovedårsakene til nedgangen i utslipp fra jordbruket siden 1990. I følge GENO har avlsarbeid bidratt til at klimagassutslippene fra melkekyr er redusert med 10 pst. per produserte enhet fra 1980 til i dag. Utslipp av metan fra norsk jordbruk har avtatt med om lag 4 pst. fra 1990 til 2017 (National Inventory Report 2019).

Teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp fra jordbruket

Teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp fra jordbruket ble etablert i november 2017, som en oppfølging av rapporten Landbruk og klimaendringer i 2016. Teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp i jordbruket avleverte sin rapport i juli 2019. Utvalget konstaterte at mye av jordbrukets utslipp og binding er knyttet til komplekse biologiske prosesser med stor variasjon og usikkerhet. Utvalget konkluderte med at utslippsregnskapet kan forbedres både gjennom bedre aktivitetsdata og/eller bedre metoder for utslippsberegninger. Enkelte forbedringer vil kunne gjennomføres uten særlig stor ressursinnsats, mens andre forbedringer vil kreve betydelig innsats gjennom forskning og/eller innhenting av data for å finne fram til entydig faglig dokumentasjon av effekten. Forskning som gir bedre kunnskap om effekter av tiltak som kan synliggjøres i utslippsregnskapet bør vektlegges i prioriteringen av forskningsmidler.

2.4.1.1 Regionale miljøprogram

Regionale miljøprogram (RMP) ble innført i 2005 for å stimulere til økt miljøinnsats i jordbruket ut over det som er mulig gjennom nasjonale ordninger. Hvert fylke har et eget miljøprogram som dekker en rekke miljøtemaer. RMP omfatter en sentral del av de mest målrettede miljøtiltakene og miljøvirkemidlene over jordbruksavtalen. Formålet er bevaring og skjøtsel av naturmangfold, kulturminner og kulturmiljøer i kulturlandskapet og å redusere forurensing til vann og luft, samt stimulere til matproduksjon basert på utmarksbeite. Det er fastsatt en nasjonal meny av tiltak som fylkene kan velge fra, basert på sine miljøutfordringer.

I 2019 ble det gjennomført tiltak på 20 880 foretak for 525 mill. kroner innenfor de regionale miljøprogrammene. Det var en økning på 600 foretak som gjennomførte miljøtiltak og søkte tilskudd fra året før. Figur 2.5 viser den totale fordelingen av tiltak per hovedområde. De største tiltaksområdene var avrenning til vassdrag og kyst (32 pst.) og kulturlandskap (28 pst.).

Oppslutningen om tiltaket som er spesielt innrettet mot å redusere utslipp til luft, «Miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel», har økt betydelig de siste årene, og alle fylker har implementert tiltaket i Regionalt miljøprogram fra 2019. Tiltaket bidrar til mindre utslipp av ammoniakk, mindre avrenning av næringsstoff til vann og gir bedre utnyttelse av husdyrgjødsel. 13 pst. av midlene gikk til dette formålet i 2018, og dette økte til 17 pst. i 2019. Tiltaket ble gjennomført på 1 770 000 dekar, som er en økning på nær 900 000 dekar fra 2017. Værforhold og muligheter for høstkorndyrking har betydning for oppslutning om tiltaket «Ingen jordarbeiding om høsten». I 2019 var det en økning i areal som ikke ble pløyd om høsten. Dette er det høyeste nivå siden 2013 og utgjorde 42 pst. av kornarealet.

Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene, jf. figur 2.5. Fylker med stor andel korndyrking bruker en betydelig andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning til vann og vassdrag, mens de øvrige fylkene særlig vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper. Den ulike prioriteringen av tiltak mellom fylker er i tråd med intensjonen for ordningen. Det kommer også klart fram av figuren at tiltaket «Miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel» begynner å få en tydelig oppslutning i enkelte fylker, og da særlig i fylker med mye husdyr. Det ble utbetalt 30,5 mill. kroner i driftsstøtte til 746 godkjente beitelag (OBB) for sau, geit og storfe i 2019.

Kilde: Landbruksdirektoratet

2.4.1.2 Miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsfond

Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL)

Formålet med Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet, samt redusere forurensingen fra jordbruket. Ordningen skal gi mer målrettet innsats med utgangspunkt i lokale behov, utfordringer og målsettinger.

Ordningen forvaltes av kommunene og totalt ble det i 2019 innvilget 148,2 mill. kroner. Om lag 60 pst. av midlene ble i 2019 innvilget til tiltak for å fremme verdier i kulturlandskap, kulturmiljøer og biologisk mangfold, mens 40 pst. av midlene gikk til tiltak for å redusere forurensing til vann.

Det er de siste årene øremerket midler til utbedring av hydrotekniske anlegg i planeringsområdene, dvs. i kornområdene rundt Oslofjorden og i Trøndelag. Dette har gitt en betydelig økning i oppslutningen, både i antall anlegg oppgradert og innvilget tilskudd.

Levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg

Ved å bruke husdyrgjødsel og matavfall til biogassproduksjon, bidrar man til reduserte utslipp av klimagasser fra jordbruket, samtidig som det produseres klimavennlig biogass som kan komme til erstatning for fossile drivstoff. Forskrift om tilskudd for levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg trådte i kraft 1. januar 2015, med tilbakevirkende kraft for leveranser av husdyrgjødsel i 2013 og 2014. Tilskuddssatsen har økt siden oppstarten av ordningene og ble doblet til kroner 60 per tonn husdyrgjødsel fra 1. januar 2016. I jordbruksoppgjøret 2018 besluttet avtalepartene at tilskuddssatsen skulle økes til 70 kroner per tonn husdyrgjødsel fra 1. januar 2019 med virkning for leveranser av husdyrgjødsel i 2018.

For søknadsomgangen 2019 var 4,7 mill. kroner tilgjengelig til ordningen. Ved denne søknadsomgangen søkte 35 foretak om et beløp på til sammen 4,16 mill. kroner. 30 av disse foretakene leverte husdyrgjødsel til Greve Biogassanlegg og ett foretak leverte til Romerike Biogassanlegg. De resterende fire søkere brukte husdyrgjødsla i eget anlegg. For budsjettårene 2013–2020 er det avsatt til sammen 15 mill. kroner til ordningen.

Klima- og miljøprogrammet

Klima- og miljøprogrammet skal bidra til å oppnå landbrukspolitikkens målsettinger på klima- og miljøområdet gjennom utredninger og informasjonstiltak som raskt kan formidles til landbruket. Høsten 2019 ble den totale rammen for 2020 på 22,2 mill. kroner fordelt med 7 mill. kroner til fylkesvise tiltak og 15,2 mill. kroner til sentrale tiltak. Det ble registrert 57 søknader på de sentrale midlene, med et søknadsbeløp på 84,9 mill. kroner.

2.5 Situasjonen i matindustrien

For matindustrien har konsekvensene av pandemien vært mindre enn for mange andre industrigrener. Matindustrien har vært i normal drift og har gjennom hele perioden forsynt markedet med ferdigvarer. Dette gjelder både for kjøtt- og meierivarer, brødvarer, frukt og grønnsaker og andre varegrupper. Likedan har det vært stabil tilførsel av kraftfôr og andre innsatsfaktorer til husdyrholdet. Leveransene fra primærjordbruket til industrien har også vært stabile. Landbruksdirektoratet har videre i perioden administrert ned tollsatsene for kornvarer og storfekjøtt for å sikre nødvendig supplement gjennom import. Verdikjeden for matvarer har vært intakt fra første dag under pandemien.

Samtidig har det vært mange utfordringer for matindustrien nyttet til å holde produksjonen og leveransene i gang. Industrien ble tidlig definert som samfunnskritisk virksomhet, noe som gjorde at den ble omfattet av myndighetens tiltak for å sikre driften av virksomheten, blant annet tilgang til barnehage. Matindustrien ble videre prioritert for testing av arbeiderne, slik at en kunne unngå nedstenging av eksempelvis slakteri, meieri og matmel- og kraftfôrmøller. Matindustrien har videre et stort innslag av utenlandske arbeidstakere. Åpning av grensene for arbeidskraft fra andre land var derfor viktig for å holde virksomhetene i gang.

Matindustrien har i utgangspunktet strenge hygienekrav. Bedriftene kunne således raskt tilpasse seg nye smittevernkrav, og videre forberede tilpasninger i driften slik at produksjonen kunne videreføres, også om det oppstod smittetilfeller og behov for karantene. Eksempelvis ble produksjonen fordelt utover døgnet og med klart adskilte skift, slik at produksjonen ikke stoppet opp. Dette bidro til kontinuitet i mattilførselen til samfunnet.

Industriens behov for tilførsel av råvarer og innsatsvarer, som for eksempel emballasje, ble i noen grad forsinket på grunn av problemer ved grensepasseringer. Myndighetene iverksatte tidlig tiltak for å sikre flyten i tilførslene av varer over landegrensene, noe som gjorde at dette ikke skapte store vansker.

En svekket norsk valuta har medført kostnadsøkninger for importvarer til industrien. Dette medførte i noen grad prisøkninger ut i det norske markedet.

Pandemien har i noen grad endret forbruksmønstrene. Særlig for foredlingsbedriftene som var rettet inn mot storhusholdningsmarkedet medførte pandemien bortfall av leveranser og behov for rask omstilling. For noen bedrifter medførte bortfall av markedet permitteringer. Samtidig viste mange bedrifter evne til omstilling med satsing på nye produkter, nye kundegrupper og endrede salgskanaler.

Som følge av økt forbruk av melk ble det behov for økte tilførsler til meieriene. Forholdstallet i kvoteordningen for melk ble derfor økt for å åpne for større melkeproduksjon i samsvar med behovet.

2.6 Prisutviklingen på matvarer

På grunn av importvernet for sentrale produkter fra det norske jordbruket, påvirkes forbrukerprisene for mat i Norge normalt mindre av internasjonale prissvingninger enn i mange andre land. Sterkt svekket krone gjør importerte matvarer dyrere. Samtidig blir driftsmidler til jordbruket dyrere, som vil slå ut i økte priser på norskprodusert mat, med noe forsinkelse.

Til nå i år har prisen på importerte jordbruksvarer blitt 9 pst. høyere, mens norskproduserte jordbruksvarer har økt med 4,3 pst. iflg SSB. Til og med april i år har matprisene økt med 6,4 pst. I 2019 var prisveksten i samme periode på 1,4 pst. Det er relativt betydelig variasjon i prisendringene på mat fra måned til måned. Figur 2.6 viser prisøkningen på mat de 4 første månedene i år, sammenlignet med gjennomsnittlig prisøkning samme måned de siste 10 årene.

Kilde: SSB

Til nå i år har prisøkningen vært størst for varegrupper med stor omløpshastighet og høy importandel på denne tiden av året, som frukt og grønnsaker, jf. figur 2.7. Prisveksten for frukt, grønnsaker, poteter, rotvekster og sukkervarer har i perioden vært på i overkant av 10 pst.

Kilde: SSB

I konsumprisindeksen er andelen av husholdningenes konsum som gikk til mat- og alkoholfrie drikkevarer 12,4 pst. for 2019, mens matvarer alene har en vekt på 11,0 pst. Nordmenn bruker en liten andel av inntekten på mat, til tross for at prisnivået er høyt. Absolutte prisforskjeller til omverdenen på råvarer og forbruksvarer har betydning for sektorens konkurransekraft.

Grensehandelen

Etter mange år med vekst i grensehandelen, gikk den litt ned i 2019. SSBs grensehandelsundersøkelse anslår at nordmenn totalt handlet dagligvarer og andre varer for 15,6 mrd. kroner i forbindelse med dagsturer til utlandet i 2019. Som følge av koronatiltakene er det nær full stopp i grensehandelen. Datagrunnlaget er usikkert, men en ikke ubetydelig del av grensehandelen er matvarer som kan produseres i Norge. Sterkt redusert grensehandel øker midlertidig størrelsen på hjemmemarkedet, bl.a. for kjøttvarer. Hele koronaperioden med nedstenging av samfunnet har gitt endringer i forbruksmønsteret. Det er stor usikkerhet om effekten for jordbruket av redusert grensehandel, bl.a. avhengig av varigheten på tiltakene, karantenebestemmelser og utviklingen i kronekursen mot svenske kroner.

2.7 Utviklingen i internasjonale matvaremarkeder

De økonomiske konsekvensene av smitteverntiltakene har vært mindre for landbruksnæringen enn andre sektorer i Europa. Likevel har krisen satt både landbruket, næringsmiddelindustrien og EUs indre marked på prøve.

Da en rekke medlemsland begynte å stenge ned grensene i mars, dannet det seg raskt flaskehalser og lange køer på grenseovergangene. Kombinert med hamstring av nødvendige forbruksvarer og tørrvarer, ga forsinkelser ved grensene tilløp til tomme hyller i dagligvareforretningene. Ved hjelp av felles retningslinjer har imidlertid landene i Europa gjort tiltak for at handelen med nødvendige varer som mat skal gå som normalt, gjennom å gi prioritet i såkalte «grønne korridorer» ved grenseovergangene så lenge smitteverntiltakene opprettholdes.

Landbruket og matindustrien er sårbare for at viktig arbeidskraft settes ut av spill gjennom smitte, sykdom eller karantene, noe som kan gå ut over kapasitetsutnyttelsen i produksjonen. For landbruket i Europa har krisen også medført utfordringer med tilgangen på sesongarbeidere. Smitteverntiltakene satte først kraftige begrensninger på den frie bevegelsen av arbeidskraft. Også på dette området samlet medlemslandene seg rundt felles retningslinjer for fri bevegelse av grensearbeidere, utstasjonerte arbeidstagere og sesongarbeidere innenfor kritiske næringer, slik som matproduksjon. I tillegg har en rekke medlemsland iverksatt ekstraordinære kampanjer for å rekruttere sesongarbeidere nasjonalt.

Krisen påvirker forbruksmønsteret i Europa. Ifølge Kommisjonen spiser europeerne nå mer frisk frukt og grønnsaker, og fersk melk og meierivarer enn tidligere. For biff, lammekjøtt, vin og spesialoster reduseres derimot salget som følge av at restaurantsektoren er stengt ned. Den økonomiske nedgangen vil jevnt over medføre lavere etterspørsel etter høy-verdi produkter og animalske matvarer fremover, og redusert verdenshandel vil kunne påvirke noen av de eksportrettede produksjonene. Markedsutsiktene er derfor forskjellig fra sektor til sektor.

For meierivarer merkes særlig nedgang i eksport til viktige markeder i Asia. I Kina, som er et betydelig eksportmarked for europeisk melkepulver, ser man nå tidlige tegn på at kinesisk etterspørsel begynner å komme tilbake. Likevel er det lite trolig at dette vil medføre at europeisk eksport av meierivarer kommer tilbake for fullt med det første. Gjennom nedstengingen har kinesiske meierier produsert pulver og lagringsdyktige meierivarer. Nå kommer de derfor ut av nedstengingen med betydelige lagre, som også demper prisutviklingen i Europa. Prisen på tysk skummetmelkpulver og smør falt med om lag 17 pst. fra mars til mai. Fremover forventer Kommisjonen at lavere priser på pulver og smør vil gi lavere melkepriser til bonden.

For storfekjøtt forventer Kommisjonen at krisen vil kunne forsterke en allerede negativ pristrend. Stengte restauranter og økt matkonsum hjemme medfører mindre salg for høy-verdi stykningsdeler, og for 2020 forventes det en liten nedgang i EUs storfekjøttproduksjon. For svinekjøtt forventes imidlertid fortsatt høye priser og sterk eksportvekst. Her er situasjonen forskjellig fra meierivarer, da det ventes økt eksport av svinekjøtt til Kina i 2020 på grunn av lavere kinesisk produksjon som følge av afrikansk svinepest.

Store globale lagre av korn gir forventninger om en romslig markedsbalanse til neste sesong. På kort sikt preges imidlertid kornmarkedet av økt usikkerhet som følge av at store korneksportører som Russland, Ukraina og Kasakhstan har innført midlertidige eksportrestriksjoner frem til innhøstingen av årets avling. Verdens beholdning av hvete er imidlertid rekordstor, og det demper prispresset.

Den politiske oppmerksomheten i EU har først og fremst vært rettet mot håndteringen av krisen, også på landbruksområdet. Det betyr bl.a. at reformen av EUs felles landbrukspolitikk er satt på vent. I stedet er det iverksatt forskjellige midlertidige endringer innenfor eksisterende rammeverk for å lette situasjonen for bøndene. Eksempelvis har man fra EU-nivå utsatt søknadsfrister, økt muligheten medlemslandene har til å forhåndsutbetale støtte og åpnet for gunstige låneordninger for bønder.

Gjennom koronakrisen har medlemslandene, i tillegg til landbrukskomiteen i Europa-parlamentet, presset på for at man nå må hente frem markedsreguleringsvirkemidlene i utsatte sektorer. Kommisjonen lanserte derfor en pakke med markedsreguleringstiltak, herunder blant annet støtte til privat lagring. I tillegg åpnes det for at produsentsammenslutninger innen melk, blomster og potetproduksjon i større grad kan drive produksjonsplanlegging og organisere frivillig markedsregulering.

2.7.1 Import av landbruksvarer

Importen av landbruksvarer til Norge øker i verdi år for år. Fra 2018 til 2019 økte importverdien med 6,6 pst. Importen av kraftfôrråvarer falt med 10 pst., etter å ha økt kraftig i 2018, som følge av tørkesommeren. Størst vekst var det i importverdien av råvarer til fiskefôr, som økte med 13,6 pst. i 2019. Importen av andre landbruksvarer enn fôrråvarer falt med 2,6 pst. målt i tonn, men økte med 5,4 pst. målt i verdi.

Kilde: Landbruksdirektoratet

2.7.2 Internasjonale råvarepriser

Internasjonale råvarepriser steg med knapt 2 pst. i 2019, iflg. FAOs råvareprisindeks. Koronapandemien har hatt negativ effekt på internasjonale matvaremarkeder. Prisene har til nå i år i gjennomsnitt falt med nesten 9 pst., t.o.m. april. Det har vært prisreduksjon for alle varegrupper.

Prisreduksjonene har vært minst for korn (-0,3 pst.). FAOs kornindeks omfatter både mais, korn og ris. Hveteprisene økte med 2,5 pst. i april, som antas å henge sammen med de midlertidige eksportrestriksjonene i Russland. Prisene på meierivarer har falt med 1,4 pst. til nå i år. Prisene for melkepulver falt med 10 pst. i april.

Prisreduksjonene har vært klart større for oljer og sukker (-20 til 24 pst.) og for kjøtt (-11,5 pst.). FAO skriver at prisreduksjonene for kjøtt henger sammen med økonomisk tilbakegang, flaskehalser i logistikken og nedstenging av restaurant- og servicemarkedet.