5 Ny meldeadgang i helsepersonelloven § 34 a

5.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at leger, psykologer og optikere skulle få en adgang til å melde til offentlige myndigheter når det er grunn til at tro at en pasients helsesvekkelse kan føre til skade på person, ved at pasienten fører skinnegående kjøretøy eller fartøy på sjøen, eller ved at pasienten utfører tjeneste som los. Det ble foreslått at meldeadgangen ikke skulle omfatte fiskeskippersertifikat klasse C og førerett for fritidsbåter med skroglengde opptil 24 meter som ikke brukes i næringsvirksomhet.

Departementet uttalte i høringsnotatet at det hadde vært noe i tvil om hvilke vilkår som bør oppstilles for en meldeadgang og ba særlig om høringsinstansenes innspill til hvordan meldeadgangen bør utformes.

Det ble også foreslått å lovfeste at pasienten skal få beskjed om at melding er gitt. Det ble dessuten foreslått en hjemmel for departementet til å gi forskrift om hvordan meldinger skal gis.

I tillegg ble det foreslått en hjemmel for departementet til å gi forskrift om hvem som omfattes av meldeadgangen, og om at adgangen skal gjelde tilsvarende for andre som utfører tjeneste av betydning for sikkerheten på sjøen eller på skinnegående kjøretøy.

5.2 Høringsinstansenes syn

5.2.1 Innspill om meldeplikt eller meldeadgang

De fleste høringsinstansene støtter forslaget om en meldeadgang, blant annet Helsedirektoratet, Sjøfartsdirektoratet, Politidirektoratet, Statens helsetilsyn, Statsforvalteren i Agder, Forsvarsdepartementet ved Forsvaret, Kystverket, Den rettsmedisinske kommisjon, Molde kommune, Trygg Trafikk, Den norske legeforening, Norsk Optikerforbund, Advokatforeningen, Norsk forening for palliativ medisin og Arbeidsbevegelsens Rus- og Sosialpolitiske Forbund.

Sjøfartsdirektoratet uttaler følgende:

Sjøfartsdirektoratet støtter Helse- og omsorgsdepartementets forslag til endringer i helsepersonelloven. Når det gjelder helsepersonells meldeadgang innen sjøfart i ny § 34 a, mener direktoratet at kriteriene for meldeadgang gir en god balanse mellom behovene for sjøsikkerhet, helsepersonells taushetsplikt og pasientvern.

Kystverket uttaler følgende:

Kystverket støtter høringsforslaget som skal sikre at leger, psykologer og optikere har adgang til å melde fra til offentlige myndigheter om at visse helsesvekkelser kan være til fare for trafikksikkerheten. Forslaget omfatter førere innen sjøfart og på skinnegående kjøretøy, samt loser og flygeledere.

Vi legger særlig vekt på hensynet til å minimere risiko for både den som er pasient og samfunnet for øvrig tilsier at det bør være adgang til å melde fra om helsesvekkelse. En slik meldeadgang kan bidra til at ulykker og farlige situasjoner unngås.

Den norske legeforening uttaler følgende:

Legeforeningen støtter dette som et forebyggende tiltak, da det ikke pålegger leger, psykologer og optikere en plikt til å melde fra, men det gir en adgang til å melde fra gitt en skjønnsmessig vurdering at dette er hensiktsmessig for å unngå personskader. Dette er i tråd med de interesseavveininger som ligger bak gjeldende regulering av taushetsplikten.

Legeforeningen presiserer at innhenting av pasientens samtykke til å melde ifra til aktuelle myndigheter alltid bør vurderes før man ev. velger å støtte seg på § 34 a.

Helsedirektoratet støtter forslaget, men peker i sin høringsuttalelse på enkelte utfordringer knyttet forslaget:

Vi ser at det i enkelte tilfelle kan være behov for en meldeadgang der yrkesgrupper på grunn av helsesvekkelse kan utsette et stort antall mennesker for alvorlig skade, uten at tilfellet dekkes av taushetsfritaket på nødrettslig grunnlag etter helsepersonelloven § 23 nr. 4. Forslaget åpner imidlertid for ulik behandling av pasienter, avhengig av det enkelte helsepersonells vurdering og kjennskap til pasienten. I vurderingen av om helsepersonell kan sende melding til andre offentlige myndigheter for å ivareta trafikksikkerheten er det viktig at taushetspliktbestemmelsene ivaretas så langt det er mulig i avveiningen av om melding kan gis og innholdet i meldingen. Taushetsplikten ivaretar blant annet pasienter sin tillit til helsetjenesten. En uthuling av taushetspliktbestemmelsene kan blant annet ha som en uheldig effekt at personer ikke oppsøker helsetjenesten i situasjoner hvor de har behov for dette av frykt for at personopplysninger kommer på avveie, eller at det vil ha konsekvenser for personen sitt liv for øvrig, for eksempel arbeidsliv.

Flere av høringsinstansene mener at det bør innføres en meldeplikt i stedet for en meldeadgang, blant annet Sykehuset Østfold, Helse Sør-Øst RHF, Norsk Forening for Maritim Medisin, Norsk Senter for maritim medisin og dykkemedisin og MA-Rusfri trafikk.

Sykehuset i Østfold HF begrunner dette med følgende:

Det er antakelig riktig som departementet skriver at flere kan komme til å unngå å oppsøke helsehjelp dersom helsepersonellet er pålagt å melde. Dette er imidlertid ikke et nytt dilemma. For helsepersonell som yter helsehjelp til pasienter med rusmisbruksproblemer oppleves det i dag som et stort dilemma at noe av det første de foretar seg er å sørge for at pasienter ikke kjører bil. Pasienter som allerede sliter med å motivere seg for å motta helsehjelp blir altså møtt med kjøreforbud, noe som kan få store konsekvenser både yrkesmessig og sosialt. Hvorfor det skal foreligge en meldeplikt i forhold til denne gruppen, mens det for personell som bl.a. kan ha som arbeidsoppgave å befrakte et stort antall personer både til sjøs og på skinner kun skal være en meldeadgang, er vanskelig å forstå, selv om departementets avveininger i og for seg er forståelige.

Sykehuset vil foreslå at det innføres en meldeplikt og ikke kun en meldeadgang.

Et argument i denne forbindelse er også at det trolig vil være enklere for helsepersonell å forholde seg til en meldeplikt. Det er etter sykehusets oppfatning også en risiko for at en meldeadgang vil føre til ubegrunnet forskjellsbehandling, da de hensyn som skal balanseres ved praktiseringen av en meldeadgang vil være krevende. Det er også mulig å tenke seg at helsepersonell vil bli forsøkt stilt til ansvar dersom de har valgt å ikke melde, og det senere skjer en ulykke som får store konsekvenser og det fremkommer at ulykken kunne vært forhindret dersom rette myndighet hadde vært varslet. Som arbeidsgiver ønsker Sykehuset Østfold HF ikke at sykehusets medarbeidere skal utsettes for en slik ekstrabelastning.

Norsk Senter for maritim medisin og dykkemedisin uttaler følgende:

Vi anbefaler at departementet innfører meldeplikt, snarere enn melderett, når det gjelder helsesvekkelse hos maritimt personell. Vi mener at dersom behandlende lege har grunn til å tro at det er uforsvarlig at pasienten fortsetter å føre et fartøy eller fortsetter i tjeneste som los, bør det være legens plikt å melde ifra om dette.

Allerede etter dagens lovverk har sjømannen en selvstendig meldeplikt når vedkommende selv har grunn til å tro at man ikke fyller helsekravene (jf. Forskrift om helseundersøkelse av arbeidstakere på norske skip og flyttbare innretninger § 6). Legens behov for å melde en sak oppstår derfor i prinsippet først når sjømannen selv unnlater å melde ifra. Dette kan for eksempel skyldes at sjømannen ikke har innsikt i sin egen helsetilstand, at vedkommende av ulike årsaker er forhindret fra å melde ifra eller at vedkommende ikke ønsker at forholdet blir kjent. Det framstår dermed merkelig at legen kun skal ha melderett for et forhold som sjømannen selv har plikt til å melde, all den tid formålet med begge bestemmelsene er å redusere risiko for skade på en tredjepart. Det framstår dessuten inkonsistent at leger i møte med førere av motorvogner pålegges meldeplikt, mens de i møte med maritimt personell kun har melderett. Ulykker til havs kan ha vel så store konsekvenser for personer og miljø som trafikkulykker på veien. Det blir dermed ulogisk med mindre strenge regler for sjøfolk enn for førere av motorvogner, ut ifra et sikkerhetsperspektiv. Vi anbefaler at bestemmelsene harmoniseres ved å innføre meldeplikt også for maritimt personell. Dette vil gjøre regelverket lettere å forstå og etterleve, spesielt for leger, psykologer og optikere som ikke til daglig vurderer helsekrav til sjøs.

Departementet anfører i sitt høringsnotat at melderett bør brukes fordi det gir legen mer rom for «faglig vurdering i det enkelte tilfelle». Vi er usikre på hva departementet legger i disse betraktningene. Dersom en lege har grunn til å tro at en pasients helsesvekkelse kan føre til «skade på person», hvilke faglige vurderinger ser departementet for seg at skulle begrunne at legen likevel ikke går videre med denne informasjonen? Vi mistenker at melderett vil være en kilde til svært ulik praksis mellom leger, blant annet med utgangspunkt i ulik kunnskap om den maritime næringen, risikofaktorer til sjøs osv. Vi er bekymret for at en faglig vurdering i det enkelte tilfelle kan komme til å handle mer om individuelle forhold hos pasienten, snarere enn om et større bilde av sikkerhet for kollegaer, passasjerer og miljø. Variasjoner i praksis mellom leger og andre behandlere vil oppleves urettferdig og kan potensielt undergrave ordningen. Vi er dessuten bekymret for at melderett vil kunne øke risikoen for at leger blir satt i en lojalitetskonflikt og at enkelte sjøfolk vil kunne ønske å tilpasse seg dette i sin legesøkningsatferd («doktorshopping»), f.eks. ved å oppsøke leger som har rykte på seg for å være mindre restriktive i sin risikovurdering eller som av ulike årsaker praktiserer en høyere terskel for å melde.

Kommuneoverlegetjenesten for Dyrøy, Senja og Sørreisa kommune uttaler derimot at de foreslåtte endringene og tilleggene ikke er en god ide:

Vi mener Helsepersonelloven bør holdes så enkel og oversiktlig som mulig. Unntak fra taushetsplikt når helsesvekkelse og manglende samarbeid medfører en alvorlig fare på pasient og andre, bør hjemles i et generelt unntak som treffer bredere og åpner for mer skjønn enn særregler tilknyttet særlige yrkesgrupper.

Videre mener vi at når en slik melding skal sendes, bør det være én felles mottaksadresse som kan sikre tilstrekkelig kvalitet i et slikt meldingssystem. Denne adressen mener vi bør være Fylkesmannens helseavdeling.

Det betyr at vi strengt tatt ikke syns at de foreslåtte endringene og tilleggene i § 34 er en god ide. Snarere tvert imot. Her bør man heller presisere muligheten for å bruke de unntakene som fins i eksisterende lovverk, snarere enn å utvide med tillegg som kun dekker noen av de utfordringene de generelle unntakene bør kunne favne.

5.2.2 Innspill om vilkårene for adgangen til å melde

Når det gjelder hvilke vilkår som bør oppstilles for en meldeadgang uttaler Statens helsetilsyn følgende:

Statens helsetilsyn støtter tiltak som tar sikte på å forbedre trafikksikkerheten til lands og til sjøs. Imidlertid ser vi også at helsekravene for de respektive yrkesførerne er omfattende og lite oversiktlige. Attestering gjennomføres i dag av leger med spesialkompetanse, for eksempel sjømannsleger eller flyleger, nettopp fordi helsekravene er så spesifikke for det enkelte yrket. Vi mener det vil være vanskelig for leger, psykologer eller optikere generelt å ha oversikt over yrket til pasientene og de aktuelle helsekravene, slik at meldeordningen faktisk blir effektiv. Den foreslåtte lovteksten i § 34 a er i tillegg detaljert. For at meldeadgangen skal være forståelig og bli tatt i bruk, ber vi departementet vurdere om ordlyden kan forenkles, evt. at presiseringer tas inn i den foreslåtte forskriften.

Statsforvalteren i Agder uttaler følgende:

Departementet foreslår at meldeadgangen bør knyttes til mer konkrete vilkår enn «uforsvarlig» og heller knytter vurderingen til «grunn til å tro» og «skade på person». Det åpner for en mer generell og skjønnsmessig vurdering.

Vi er enige i departementets vurderinger.

Molde kommune uttaler at vilkåret «grunn til å tro» vil være et hensiktsmessig nivå for at meldeadgangen skal utløses. Dette vil slik Molde kommune vurderer det inntre noe tidligere enn unntaksbestemmelsen fra taushetsplikten i helsepersonelloven § 24 nummer 3, og vesentlig tidligere enn plikten etter helsepersonelloven § 31. Molde kommune mener videre at meldeadgangen bør utløses både ved fare for skade på person og eiendom/materiell.

Statens helsetilsyn mener også at det bør kunne meldes ved fare for «alvorlig skade på materiell» og uttaler:

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om også «fare for skade på materiell» bør inkluderes i lovteksten. Vi mener at meldeadgangen skal knyttes opp mot «alvorlig skade på materiell», i tillegg til «skade på person». Etter vår vurdering vil det kunne føre til en lavere terskel for at meldeadgangen tas i bruk, dersom begge alternativene inntas i bestemmelsen. Videre mener vi, som departementet, at det vil være lavere terskel for å ta meldeadgangen i bruk dersom formuleringen «kan føre til» inntas, fremfor formuleringen «vil føre til».

Norsk senter for maritim medisin og dykkermedisin anbefaler at det føyes til «skade på miljø» som et selvstendig kriterium og uttaler:

Vi anbefaler at departementet føyer til «skade på miljø» som et selvstendig kriterium i ny § 34 a.

I departementets forslag til ny § 34 a står det at lege, psykolog og optiker skal kunne melde ifra til relevant tilsynsmyndighet «når det er grunn til at tro at en pasients helsesvekkelse kan føre til skade på person». Ofte vil det være stor overlapp mellom type hendelser som fører til personskader og type hendelser som fører til materielle skader. Materielle skader behøver derfor ikke å løftes opp som et selvstendig kriterium i loven. Når det gjelder miljøødeleggelser, stiller det seg annerledes. Etter vårt syn vil miljørisikoen ikke alltid sammenfalle med risiko for skade på person. Potensialet for miljøødeleggelser ved ulykker i sjøfarten er såpass alvorlige, at slik risiko bør løftes opp som et selvstendig kriterium i legens vurdering.

5.2.3 Innspill om hvilke personellgrupper som bør omfattes

Når det gjelder hvilke personellgrupper som skal omfattes av bestemmelsen, støtter de fleste høringsinstansene departementets forslag, blant annet Sjøfartsdirektoratet, Kystverket og Jernbanetilsynet.

Statsforvalteren i Vestfold og Telemark peker på at en ikke bør forvente eller pålegge det enkelte helsepersonell å ha kjennskap til klassifisering av fiskeskippersertifikat og klassifisering av førerett av fritidsbåter. Det foreslås derfor at dette unntaket fjernes. Alternativt foreslås det at adgangen til å gi opplysninger om fører av fartøy på sjøen kun gjelder der hvor føreretten forutsetter helseerklæring.

Statens Jernbanetilsyn peker på at personell med ansvar for trafikkstyring på jernbane ikke er tatt inn i bestemmelsen, mens tilsvarende personellgruppe i luftfart omfattes. De kan ikke se at dette er begrunnet i høringsnotatet.

Norsk Forening for Maritim Medisin og Norsk Senter for maritim medisin og dykkemedisin mener at flere grupper knyttet til sjøfart bør omfattes. Norsk Forening for Maritim Medisin uttaler:

Departementet «tar i utgangspunktet sikte på å begrense meldeadgangen til å gjelde førere av skip …». Sikkerhet for fartøy, miljø og de andre ombordværende er grunnlaget for helsekravene til sjøfolk. På dette grunnlaget virker det ikke fornuftig å begrense forslaget til «førere av skip». Navigatørene har en svært viktig funksjon ombord, men det har alle med sikkerhetsfunksjon, også de som ikke er navigatører også. Forslaget tyder på begrenset forståelse for hva som til sammen skaper sikker skipsfart. Norsk Forening for Maritim Medisin foreslår at melding skal omfatte alle ombord med sikkerhetsfunksjon.

Forslaget vil inkludere flygeledere i meldeplikten. Foreningen ser logikken i forslaget, men ser ikke logikken i at personell på de maritime trafikksentraler ikke er inkludert. Disse operatørene har en svært viktig rolle i forhold til skipssikkerheten i utvalgte områder og bør omfattes av helsekrav og meldeplikt.

Norsk Senter for maritim medisin og dykkemedisin mener at alt personell som arbeider om bord på skip og flyttbare enheter og som har krav til helseattest bør inkluderes. Videre mener senteret at bestemmelsen bør få anvendelse for petroleumsarbeidere. I tillegg anbefaler senteret at departementet presiserer at helsesvekkelse som gjør personen ute av stand til å utføre sin sikkerhetsfunksjon, inkludert håndtering av nødsituasjoner om bord, også rammes av bestemmelsen. Utvidelsen av personellgrupper begrunnes på følgende måte:

Vi opplever ikke at departementets forslag til lovendring i tilstrekkelig grad tar høyde for kompleksiteten i samspillet mellom de maritime yrkesgruppene om bord. Det er etter vårt syn for snevert å snakke om «hvem» som fører et fartøy eller «hva» som fører til skade. Transportulykker på sjøen har ofte mange og sammensatte årsaker. Maritim sikkerhet handler dessuten ofte om evnen til adekvat forebygging av konsekvenser når uhell først inntreffer, og inkluderer evnen til å utføre nødprosedyrer, hindre vanninntrenging, røykdykke, tilkalle hjelp, sørge for trygg evakuering i livbåter osv. All den tid nødsituasjoner stiller særlige helsekrav til sjøfolk, mener vi at dette også bør reflekteres i bestemmelse om meldeplikt i helsepersonelloven. Vi mener at den foreslåtte formuleringen «helsesvekkelse som kan føre til skade» ikke er tilstrekkelig dekkende og anbefaler tillegg av presisering om at også helsesvekkelse som gjør personen ute av stand til å håndtere nødsituasjoner omfattes av loven.

Et skip er et 24-timerssamfunn, ofte avskåret fra omverdenen. Sjøfolk bor og jobber tett sammen og er gjensidig avhengige av hverandre. Dårlig fysisk eller psykisk fungering hos et medlem av besetningen vil potensielt kunne få store konsekvenser for de øvrige. Mange moderne fartøyer opererer dessuten med en slank bemanningsstruktur («lean manning») og lav grad av redundans i arbeidsfunksjoner. Dette gjør fartøyene særlig sårbare for bortfall av kritiske funksjoner i forbindelse med sykdom om bord, uavhengig av hvilken personellkategori som rammes.

Vi mener det ikke kan forlanges av leger, psykologer og optikere uten særlig kjennskap til maritim sektor å skulle sette seg inn i detaljer om fartøyets sikkerhetsbemanning eller samspillet mellom de ulike personellkategoriene om bord. Vi anbefaler derfor at alle maritime personellkategorier med krav om helseattest blir omfattet av meldeplikten. Dette vil gjøre bestemmelsen mer treffsikker og vesentlig enklere for leger, psykologer og optikere å etterleve.

Vi mener dessuten at offshorearbeidere bør inkluderes i loven. Til tross for at oljeinstallasjoner ikke er i geografisk bevegelse, inneholder oljeplattformer mange bevegelige deler og mye energi. Ulykker i offshoresektoren kan få store konsekvenser, både for personellet om bord og for miljøet. På samme måte som ved transportulykke, vil helsesvekkelse hos enkeltpersoner kunne utgjøre en betydelig sikkerhetsrisiko i offshorevirksomheten. Vi anbefaler derfor at offshorearbeidere sidestilles med maritimt personell i lovverket.

5.3 Departementets vurderinger og forslag

5.3.1 Behovet for en meldeadgang

Sjøfartsdirektoratet har de siste ti årene, årlig fått to til tre henvendelser fra helsepersonell som forteller om pasienter som er sjømenn med ledende stilling om bord, men som på grunn av sin helsetilstand eller endringer i helsetilstand ikke burde hatt arbeid på skip med ansvar for fartøy, passasjerer eller kolleger om bord. Direktoratet mener det mangler nødvendige verktøy for oppfølging av disse henvendelsene. Departementet er også kjent med at noen fastleger i andre kanaler har gitt uttrykk for tilsvarende utfordringer. Denne utfordringen gjelder ikke bare for loser og førere innen sjøfart, men også for førere av kjøretøy på skinner.

Hensynet til å minimere risiko for både pasienten og samfunnet for øvrig tilsier at det bør finnes en adgang til å melde fra i slike tilfeller. En meldeadgang kan bidra til at ulykker og farlige situasjoner unngås. I høringen støtter de høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet, departementets vurdering av behovet for en hjemmel for å kunne melde helsesvekkelser som det er grunn til å tro kan føre til personskade.

Kommuneoverlegetjenesten for Dyrøy, Senja og Sørreisa peker på at mange yrker krever stor grad av forsiktighet og innehar et betydelig skadepotensial ved ukritisk eller helsesvekket yrkesutøvelse. De mener derfor at departementet heller bør presisere muligheten for å bruke de unntakene som finnes i eksisterende lovverk, snarere enn å utvide med tillegg som kun dekker noen av de utfordringene de generelle unntakene etter deres vurdering bør kunne favne.

Departementet ser at det også vil være andre yrker hvor det er et skadepotensial og hvor en pasient kan utgjøre en fare for seg selv eller andre. Helsepersonell har i dag en adgang til å melde fra dersom «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre», jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4. Som nevnt i punkt 3.2 er unntaket snevert, og i alminnelighet vil det være snakk om nødrettsbetraktninger. Dette innebærer at det blant annet vil være aktuelt å vurdere unntak etter bestemmelsen dersom helsepersonell har grunn til å tro at pasienten er i ferd med å utføre kriminelle handlinger og på denne bakgrunn vurderes å være til fare for sine omgivelser. Hvor stor risikoen er for at en skadevoldende handling vil inntre, må vurderes opp mot hensynene som taushetsplikten er ment å ivareta. Det må foretas en konkret vurdering av påregneligheten for at handlingen skal skje, og alvorligheten av faren og det potensielle skadeomfang.

Det må antas at en generell utvidelse av denne hjemmelen slik at den gir adgang til å melde i alle tilfeller hvor en pasient kan utgjøre en fare for seg selv eller andre, vil innebære et betydelig inngrep i taushetsplikten. Taushetsplikten er viktig for at pasienter skal ha tillit til helsepersonell. Departementet viser i denne forbindelse til Helsedirektoratets høringsinnspill hvor direktoratet peker på at en uthuling av taushetspliktbestemmelsene blant annet kan ha som en uheldig effekt at personer ikke oppsøker helsetjenesten i situasjoner hvor de har behov for dette av frykt for at personopplysninger kommer på avveie, eller at det vil ha konsekvenser for personen sitt liv for øvrig, for eksempel arbeidsliv. Dersom en meldeadgang fører til at pasienter lar være å oppsøke helsehjelp, kan både pasienten og samfunnet være bedre tjent med at pasienten heller får tett oppfølging av helsetjenesten.

En slik generell utvidelse vil også innebære at helsepersonellet må vurdere om det bør meldes i et mye større omfang enn det departementets forslag legger opp til. Dette vil sette helsepersonellet i en krevende situasjon, ettersom det kan oppleves som et stort ansvar å ta stilling til hvorvidt det skal meldes eller ikke.

Departementet mener at en vurdering av de ulike hensynene tilsier at meldeadgangen ikke gjøres generell slik at den kan omfatte alle tilfeller hvor pasienten kan utgjøre en alvorlig trussel for seg selv og andre. Departementet vil derfor foreslå at det gis en ny bestemmelse i helsepersonelloven § 34 a som gir leger, psykologer og optikere en meldeadgang når det er grunn til å tro at en pasients helsesvekkelse kan føre til skade på person ved at pasienten fører skinnegående kjøretøy eller fartøy på sjøen, eller ved at pasienten utfører tjeneste som los. Se også nærmere vurderinger i punkt 5.3.3.

5.3.2 Meldeadgang eller meldeplikt?

I høringsnotatet ble det foreslått at leger, psykologer og optikere har en meldeadgang og ikke en meldeplikt når det er grunn til å tro at en pasients helsesvekkelse kan føre til skade på personer ved at pasienten fører skinnegående kjøretøy eller fartøy på sjøen, eller ved at pasienten utfører tjeneste som los. Det fremgikk av høringsnotatet at departementet hadde vurdert både meldeplikt og en meldeadgang.

De fleste høringsinstansene støtter departementets forslag om en meldeadgang, men en del høringsinstanser mener at det ikke bør være en adgang til å melde, men en meldeplikt.

Et argument for at det innføres meldeplikt er at en plikt trolig vil føre til at det meldes i flere tilfeller enn ved en meldeadgang. Flere meldinger kan føre til at flere tilfeller kan fanges opp og at potensielt flere ulykker og skader unngås. Samtidig er effekten av meldeplikt til offentlige myndigheter uviss, og dermed også i hvilken grad dette er et hensiktsmessig tiltak for å unngå at pasienten utsetter seg selv og andre for fare. Departementet vil peke på at det er iverksatt en rekke andre tiltak for å hindre at helsesvekkelser fører til trafikkfarlige situasjoner, blant annet krav til helseerklæringer og periodiske helseundersøkelser, arbeidstakers plikt til å melde fra om helsesvekkelser og tiltak for at arbeidsgiver kan gripe inn dersom det er grunn til å tro at de medisinske kravene ikke er oppfylt. Det vises i denne forbindelse til punkt 3.4 hvor dette er nærmere omtalt. En meldeadgang skal således kun være en sikkerhetsventil.

Dersom helsepersonellet er pålagt en meldeplikt, kan det foreligge en større risiko for at flere vegrer seg mot å oppsøke helsehjelp, enn ved en meldeadgang hvor helsepersonellet kan vurdere om en melding vil være til det beste for pasienten og dens omgivelser. Tett oppfølging kan i noen tilfeller være et bedre alternativ enn at det sendes melding til offentlig myndighet. Det vil være en belastning for pasientene å bli meldt fra om, noe som tilsier at regelverket bør utformes slik at det ikke meldes fra i flere tilfeller enn nødvendig. Ved en adgang til å melde kan helsepersonellet la være å melde dersom det er usikkert om vilkårene er oppfylt. En meldeplikt, som leder til flere meldinger enn hva en meldingsadgang vil gjøre, vil også føre til mer arbeid for leger som må gi melding og myndigheter som mottar meldingene.

Sykehuset Østfold HF uttaler at et argument for å pålegge en meldeplikt er, at det trolig vil være enklere for helsepersonell å forholde seg til en plikt. Det vises også til at det er en risiko for at en meldeadgang vil føre til ubegrunnet forskjellsbehandling, da de hensyn som skal balanseres ved praktiseringen av en meldeadgang vil være krevende.

Departementet har forståelse for at det for helsepersonellet kan oppleves krevende at det må vurdere hvorvidt det bør meldes, men er usikker på om det vil være enklere for helsepersonellet å ha en plikt til å melde. Departementet vil peke på at dersom helsepersonellet pålegges en meldeplikt, vil helsepersonellet ha plikt til å melde når vilkårene er oppfylt. En meldeplikt vil medføre at helsepersonell må foreta vanskelige avveininger knyttet til om meldepliktens vilkår er oppfylt eller ikke. Dersom helsepersonellet ikke melder når vilkårene er oppfylt, vil dette innebære et pliktbrudd etter helsepersonelloven. I de tilfellene pliktbruddet vurderes som grovt uaktsomt eller forsettlig, vil pliktbruddet kunne medføre straff etter helsepersonelloven § 67.

En meldeadgang vil på den annen side gi helsepersonellet en adgang til å melde ifra når helsepersonellet mener at helsesvekkelsen kan føre til skade på person. Også i slike tilfeller vil helsepersonellet måtte vurdere om vilkårene for å melde er oppfylt og at det dermed er adgang til å gjøre unntak fra taushetsplikt, men dersom helsepersonellet er usikker på dette, vil helsepersonellet ha mulighet til å unnlate å melde.

En meldeadgang vil også, som Legeforeningen peker på i sin høringsuttalelse, gi helsepersonellet mulighet til å foreta en skjønnsmessig vurdering av om det å melde er hensiktsmessig for å unngå personskader.

Norsk Senter for maritim medisin og dykkermedisin peker på at det er inkonsistent at leger i møte med førere av motorvogner pålegges meldeplikt, men i møte med maritimt personell har meldeadgang.

Forslaget om meldeadgang innebærer at det vil være ulike regelsett ved helsesvekkelser for førere av ulike framkomstmidler. Ulikhetene knytter seg både til hvorvidt det foreligger meldeplikt eller meldeadgang, og til når meldeplikt eller meldeadgang inntrer.

Etter departementets vurdering vil det være enklere for helsepersonellet å ta stilling til når det inntrer en meldeplikt for førere av motorvogn enn for de øvrige gruppene. Dette fordi helsepersonellet er vant med å forholde seg til helsekravene for motorvogn. Det er blant annet fastleger som gir helseattester for førerkort for motorvogn. Dette skiller seg fra de andre sektorene hvor det er spesialleger (sjømannsleger etc.) som utsteder helseerklæringer/helseattester på grunnlag av til dels svært omfattende helsekrav for sektoren. Førerkort for motorvogn er videre svært utbredt og vurderingen av hvorvidt helsesvekkelsen vil påvirke evnen til å føre motorvogn er noe som helsepersonellet ofte må vurdere. I tillegg vil helsepersonellet ofte ha bedre innsikt i hva som kreves for å føre en bil, blant annet fordi de ofte selv har førerkort, enn hva som kreves av f.eks. av en los eller en fører av skip.

Som påpekt av Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin, er maritim navigasjon et komplisert samspill mellom ulike funksjoner ombord på et skip og det er summen av disse funksjonene som gir sikker framdrift av et fartøy. Det kan ikke forventes at en fastlege, psykolog eller optiker har inngående forståelse av hvilke oppgaver føreren av et skip ivaretar og samspillet mellom de ulike gruppene om bord. Videre kan det heller ikke forventes at helsepersonellet er kjent med de spesifikke helsekravene som stilles til denne gruppen. Departementet mener disse forskjellene forklarer behovet for å differensiere mellom reglene som gjelder for helsesvekkelser knyttet til personer med førerkort for motorvogn og førere av fremkomstmidler til sjøs og på skinner.

Departementet vil vise til at det i høringsnotatet ble lagt til grunn at meldeplikten for førere av motorvogn og piloter skulle opprettholdes, og det ble videre foreslått at flygeledere skulle tas inn i denne bestemmelsen. Dette sluttet alle høringsinstansene seg til, med unntak av Molde kommune. Molde kommune peker på at helsekravene for piloter og flygeledere trolig ikke er kjent for leger, optikere og psykologer. Innføringen av en meldeplikt for flygeleder er derfor etter kommunens vurdering uheldig fordi mulighetene for å etterleve denne meldeplikten er begrenset fordi helsepersonellet ikke har tilstrekkelig kompetanse. Kommunen mener at det i stedet bør være en meldeadgang for piloter og flygeledere.

Departementet ser at det er argumenter for at meldeplikten kun skal gjelde for førere av motorvogn og det for de øvrige gruppene reguleres en meldeadgang. Departementet viser imidlertid til at de øvrige høringsinstansene støttet departementets forslag om at flygeledere bør omfattes av meldeplikten. Departementet foreslår på denne bakgrunn å opprettholde forslaget om å likestille flygeledere med piloter og at de tas inn i meldepliktbestemmelsen. Det vises i denne forbindelse til punkt 4.1 hvor dette er nærmere omtalt.

Departementet opprettholder etter dette forslaget om at det for de fleste gruppene ikke bør innføres en slik plikt, men en meldeadgang. Når det gjelder hvilke grupper som bør omfattes av meldeadgangen, behandles dette nærmere i punkt 5.3.4.

Forslaget innebærer at lege, psykolog og optiker har en adgang til å melde i de tilfellene hvor helsepersonellet er kjent med at pasienten har en førerett og/eller et yrke som faller inn under meldeadgangen, og hvor vilkårene er oppfylt. Meldeadgangen pålegger som kjent ikke helsepersonell en plikt til å melde, men gir en mulighet for dette. Vilkårene for adgangen til å melde er omtalt under punkt 5.3.3.

Departementet vil presisere at en slik meldingsadgang er ment å være en sikkerhetsventil. Det finnes i dagens regelverk flere bestemmelser som skal sikre at pasienter, på grunn av sin helse, ikke skal utgjøre en trussel for trafikksikkerheten. Personer som har arbeid som er betinget av at disse helsekravene er oppfylt, vil fortsatt ha en plikt etter dagens regelverk til selv å melde fra om svekket helse til sin arbeidsgiver. Og arbeidsgiver vil fortsatt ha ansvar for å følge dette opp. Meldingsadgangen vil heller ikke rokke ved hvor ofte helseerklæringer skal måtte fornyes, eller hvor lang periode en helseerklæring skal gis for.

5.3.3 Når bør meldeadgangen inntre?

Departementet har vært noe i tvil om hvilke vilkår som bør oppstilles for en meldeadgang, og ba i høringen om høringsinstansenes innspill til hvordan vilkårene burde utformes.

Departementet har vurdert om meldeadgangen bør knyttes opp til hvorvidt helsekravene er oppfylt eller ikke, slik vilkåret er for gjeldende meldeplikt etter helsepersonelloven § 34. Gjeldende meldeplikt for pasienter med førerkort for motorvogn og sertifikat for luftfartøy inntrer når pasienten ikke oppfyller helsekravene, og pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, jf. helsepersonelloven § 34. Det foreslås ikke endringer i dette, se punkt 4.1.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det skulle legges andre vilkår til grunn for meldeadgangen enn for meldeplikten i helsepersonelloven § 34. Departementet vektla at det ikke kan forventes at de fleste leger, psykologer og optikere har inngående kjennskap til hvilke helsekrav som gjelder for førere av skinnegående kjøretøy eller fartøy på sjøen, samt loser. Det kan heller ikke forventes at helsepersonellet skal sette seg inn i alle de ulike typene helsekrav som gjelder for de ulike gruppene som foreslås omfattet av meldeadgangen.

Departementet har vurdert om meldeadgangen bør knyttes til om helsepersonellet har grunn til å tro at det er «uforsvarlig» at pasienten fortsetter å føre framkomstmiddelet eller fortsetter i tjeneste som los. Dette vil gi rom for at helsepersonell gjør en noe mer generell vurdering av om det virker forsvarlig at pasienten fortsetter i sin tjeneste, ved vurderingen av hvorvidt det skal meldes fra til offentlige myndigheter. En utfordring med et slikt forsvarlighetsvilkår, er at det vil være et stort skjønnsrom i vurderingen av om vilkårene for å melde er oppfylt. Etter departementets vurdering er det viktig at vilkårene som utløser adgang til å gjøre unntak fra taushetsplikten er mer konkrete. Brudd på taushetsplikten anses som alvorlig og kan utløse reaksjoner mot det enkelte helsepersonellet. Meldeadgangen bør derfor etter departementets vurdering knyttes til mer konkrete vilkår enn «uforsvarlig».

Formålet med meldeadgangen er først og fremst å hindre ulykker og hendelser som kan føre til skader på personer. Det ble derfor foreslått i høringen å knytte meldeadgangen til «skade på person». Dette vil omfatte skade på både pasienten selv og andre personer. I høringen har de fleste som har uttalt seg om dette, støttet departementet i at meldeadgangen bør knyttes til skadebegrepet. Et unntak er MA-Rusfri trafikk som mener det bør innføres en meldeplikt og at man må følge de samme vilkårene som gjelder for meldeplikten i helsepersonelloven § 34.

I høringen har det kommet flere innspill på hvilke vilkår som bør ligge til grunn for meldeadgangen. Noen høringsinstanser uttaler at meldeadgangen i tillegg til skade på person bør knyttes til skade på materiell eller alvorlig skade på materiell. Det vises til at det kunne føre til en lavere terskel for at meldeadgangen tas i bruk. Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin mener at «skade på miljø» bør være et selvstendig kriterium.

Helsedirektoratet mener derimot at terskelen bør heves til «alvorlig skade» på person. Det vises til at taushetsplikten ivaretar pasienter sin tillit til helsetjenesten og at en uthuling av taushetspliktbestemmelsene kan føre til at personer ikke oppsøker helsetjenesten i situasjoner hvor de har behov for dette av frykt for at personopplysninger kommer på avveie, eller at det vil ha konsekvenser for personen sitt liv for øvrig, for eksempel arbeidsliv.

Departementet er enig med Helsedirektoratet at det er viktig at taushetsplikten ikke uthules. Det bør derfor ikke gis adgang til å melde i større utstrekning enn det som er nødvendig for å hindre ulykker og hendelser som kan føre til skade på personer. Departementet mener derfor at alvorlig skade på materiell ikke bør tas inn som et selvstendig kriterium. Etter departementets vurdering vil dette også gjelde skader på miljøet.

Departementet vil imidlertid peke på at i situasjoner hvor det foreligger grunn til at tro at pasients helsesvekkelse kan føre til hendelser som medfører alvorlig skade på materiell eller alvorlige miljøødeleggelser, så vil det ofte også foreligge en fare for skade på person. Det vil derfor som regel i slike tilfeller foreligge adgang til å melde. Departementet vil i denne forbindelse påpeke at det ikke stilles strenge krav til sannsynligheten for at personskader faktisk vil inntreffe, se nærmere om dette under.

Departementet mener imidlertid ikke at det bør stilles krav om at helsesvekkelsen kan føre til «alvorlig skade på person» slik det er foreslått av Helsedirektoratet. Dette vil innebære at terskelen for å melde heves. Videre mener departementet at et slikt krav vil gjøre det vanskelig for helsepersonellet å vurdere om vilkårene for å melde foreligger. Etter departementets vurdering vil denne begrensningen dermed undergrave formålet med å innføre denne meldeadgangen, nemlig å hindre ulykker og hendelser som kan føre til fare for skade på person.

I høringen foreslo departementet at meldeadgangen skal gjelde i de tilfeller hvor leger, psykologer eller optikere har «grunn til å tro» at pasientens helsesvekkelse vil kunne føre til skade på person ved at pasienten fører skinnegående kjøretøy eller framkomstmiddel på sjø, eller er i tjeneste som los.

Helsedirektoratet har i høringen pekt på at «grunn til å tro» ikke er et entydig begrep i lovgivningen. Departementet ser at begrepet er tolket forskjellig på ulike rettsområde, men mener dette begrepet best beskriver nivået for når meldeadgangen skal utløses. «Grunn til å tro» gir anvisning om at helsepersonellet må ha konkrete holdepunkter for at helsesvekkelsen vil kunne føre til skade ved at pasienten fører framkomstmiddel på sjø eller skinner, eller er i tjeneste som los. Departementet mener også at formuleringen «har grunn til å tro», gjenspeiler at det ikke stilles krav til at leger, psykologer og optikere må ha inngående kjennskap til hvilke eksakte helsekrav som gjelder for de ulike gruppene og hva som derfor er naturlig å anse som en helsesvekkelse som vil kunne føre til skade på person for denne eksakte gruppen. I høringen støtter de øvrige høringsinstansene som har uttalt seg om dette, departementets vurderinger.

I høringsnotat ble det foreslått at vurderingstemaet knyttes til hvorvidt helsesvekkelsen «kan føre til skade». Formuleringen er ment å tydeliggjøre at lege, psykolog eller optiker ikke trenger ha konkrete holdepunkter for at helsesvekkelsen faktisk vil føre til skade, men at helsepersonell som nevnt kan melde fra dersom de vurderer at det foreligger fare for skade. Dette henger sammen med at det ikke kan forventes at leger, psykologer og optikere er kjent med akkurat hvilke oppgaver de ulike yrkesgruppene utfører. Det kan heller ikke forventes at helsepersonell som nevnt i detalj er kjent med hvor alvorlig den svekkede helsetilstanden vil være for oppgaveutførelsen til den aktuelle pasienten. Det kan tenkes at for eksempel nedsatt hørsel vil være mer alvorlig i noen tilfeller enn i andre. Det kan også være krevende å vurdere hvor stor fare for eksempel et begynnende rusproblem utgjør i praksis. Departementet er derfor redd for at lege, psykolog og optiker vil kunne bli for tilbakeholdne med å melde dersom det stilles krav til at helsepersonellet må ha grunn til å tro at helsesvekkelsen «vil føre til skade».

Formuleringen som foreslås vil også tydeliggjøre at meldeadgangen i ny helsepersonelloven § 34 a åpner for at det kan meldes fra i flere tilfeller enn det som er tillatt etter helsepersonelloven § 23 nr. 4. Bestemmelsen som foreslås er med andre ord ikke ment å stille like strenge krav som helsepersonelloven § 23 nr. 4 til hvor stor sannsynligheten må være for at skade vil inntreffe. Dette støttes av Statens helsetilsyn som den eneste som har uttalt seg om dette vilkåret.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at meldeadgangen skal inntre når lege, psykolog eller optiker har grunn til å tro at en pasient som fører skinnegående kjøretøy eller fartøy på sjøen, eller står i tjeneste som los, har en helsesvekkelse som kan føre til skade på person.

5.3.4 Hvilke pasientgrupper bør være omfattet av meldeadgangen?

Departementet foreslo i høringsnotatet å begrense meldeadgangen til å gjelde førere av skip og skinnegående kjøretøy. Tilsvarende avgrensning er gjort for motorvogn og luftfartøy i pliktbestemmelsen i helsepersonelloven § 34. Videre ble det foreslått at loser omfattes av meldeadgangen.

De fleste høringsinstansen uttaler generelt at de støtter departementets forslag. Det er få av høringsinstansene som uttaler seg spesifikt om hvilke grupper som bør omfattes av meldeadgangen. Flere av høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet mener at meldeadgangen bør omfatte flere grupper enn det som ble foreslått i høringsnotatet.

Grupper innen sjøfart

I høringsnotatet ble det foreslått at førere innen sjøfart som har sitt arbeid på fartøy i næringsvirksomhet, og som skal ha helseerklæring etter forskrift om helseundersøkelse på skip skal omfattes av meldeadgangen.

I tillegg til dekksoffiserer med kompetansesertifikat, omfattes førere av fartøy som reguleres av forskrift 14. januar 2020 nr. 63 om fartøy under 24 meter som fører 12 eller færre passasjerer. Førere av fartøy som ikke anvendes i næringsvirksomhet, omfattes ikke av denne forskriften.

Etter forskrift om helseundersøkelse på skip er det ikke krav til helseerklæring for utstedelse av fritidsskippersertifikat og fiskeskippersertifikat klasse C. Disse førerne vil dermed falle utenfor ordningen, med mindre de fører fartøy som reguleres av forskrift 14. januar 2020 nr. 63 om fartøy under 24 meter som fører 12 eller færre passasjerer. Det innebærer at personer som utenfor næringsvirksomhet fører fritidsfartøy med skroglengde opp til 24 meter, vil falle utenfor meldeadgangen. Det samme gjelder fiskeskippere på mindre fiskefartøy i kystnære områder.

I høringsnotatet ble det derfor foreslått at det i lovbestemmelsen fremgår at meldeadgangen ikke gjelder fiskeskippersertifikat klasse C og førerett for fritidsbåter med skroglengde opptil 24 meter som ikke brukes i næringsvirksomhet. Statsforvalteren i Vestfold og Telemark har pekt på at det ikke bør forventes at det enkelte helsepersonell har kjennskap til klassifisering av fiskeskippersertifikat og klassifisering av førerett av fritidsbåter. Videre mener statsforvalteren at presiseringen gjør bestemmelsen mindre tilgjengelig for helsepersonell. Statsforvalteren foreslår derfor at adgangen til å melde omfatter alle former for førere av fartøy på sjøen. Det vises i den forbindelse til at det er enklere for mottakende myndighet å ha oversikt over kravene som stilles til de ulike gruppene og vurdere om meldingen tilsier videre tiltak. Alternativt foreslår statsforvalteren at bestemmelsen forenkles ved at det fremgår at adgangen er begrenset til førere av fartøy på sjøen hvor føreretten forutsetter helseerklæring. Statens helsetilsyn har lignende innspill.

Departementet mener at meldeadgangen på dette området bør begrenses til de tilfellene hvor føreretten forutsetter helseerklæring. På bakgrunn av innspillene i høringen ser departementet behov for å gjøre lovteksten mer tilgjengelig, og foreslår at det ikke vises til de bestemte gruppene av førere som er unntatt kravet til helseerklæring. I stedet foreslår departementet å presisere at meldeadgangen kun omfatter førere av fartøy hvor føreretten forutsetter helseerklæring.

Norsk Forening for Maritim Medisin mener at forslaget ikke bør begrenses til førere av skip og viser til at blant annet navigatører har viktige funksjoner om bord. Det vises til at sikkerhet for fartøy, miljø og de andre ombordværende er grunnlaget for helsekravene til sjøfolk. På dette grunnlaget virker det ikke fornuftig å begrense forslaget til «førere av skip». Foreningen foreslår at melding skal omfatte alle ombord med sikkerhetsfunksjon. Videre mener foreningen at personell på de maritime trafikksentralene også bør inkluderes. Det vises til at denne gruppen har en viktig rolle i forhold til skipssikkerheten i utvalgte områder.

Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin anbefaler at alt personell som arbeider om bord på skip eller flyttbare enheter og som har krav til helseattest omfattes av meldebestemmelsen. Etter senterets syn er «fører» verken et entydig begrep eller en hensiktsmessig avgrensning av adgang til å melde etter ny § 34 a. Det pekes på at maritim navigasjon er et komplisert samspill mellom ulike funksjoner og at det er summen av alle disse funksjonene som gir sikker framdrift av et fartøy. Videre understrekes det at maritim sikkerhet handler også om evnen til adekvat forebygging av konsekvenser når uhell først inntreffer, og inkluderer evnen til å utføre nødprosedyrer, hindre vanninntrenging, røykdykke, tilkalle hjelp, sørge for trygg evakuering i livbåter osv. Senteret mener også at offshorearbeidere bør inkluderes i bestemmelsen. Det vises til at ulykker i offshoresektoren kan få store konsekvenser, både for personellet om bord og for miljøet.

Departementet ser at det kan være andre grupper som er viktig for sikkerheten om bord. Maskinister med kompetansesertifikat vil for eksempel kunne overstyre skip fra maskinrommet. I slike tilfeller vil imidlertid fører på bro bli gjort oppmerksom på forsøk på overstyring ved brovaktsalarm, slik at denne overstyringsmuligheten likevel ikke vil ha like stor betydning for sikkerheten om bord. Navigatøren er en annen gruppe som har en viktig funksjon om bord.

I vurderingen av hvilke grupper som meldeadgangen skal omfatte, må det imidlertid etter departementets vurdering foretas en avveining av hensynet til å minimere risiko for både pasienten og andre om bord opp mot hensynene som begrunner taushetsplikten og hensynet til at det skal være mulig for helsepersonellet å kunne vurdere om det bør meldes.

Taushetsplikten er en bærebjelke i norsk helse- og omsorgstjeneste, og det tilsier varsomhet når det gjelder å gjøre unntak fra denne. I vurderingen av hvilke persongrupper som skal omfattes av meldeadgangen må det derfor etter departementets vurdering foretas en avgrensning til det som er strengt nødvendig. En utvidelse av meldeadgangen til flere grupper vil kunne føre til at flere med gyldig helseerklæring vil kvie seg for å oppsøke helsehjelp, i frykt for å miste denne. Dette vil også bidra til å uthule taushetsplikten.

Videre kan det etter departementets vurdering heller ikke kreves eller forventes at leger, psykologer og optikere har inngående kunnskap om alle disse gruppenes ansvar og arbeidsoppgaver slik at de kan vurdere hvordan en helsesvekkelse vil kunne påvirke deres arbeid og faren for at det kan oppstå personskade. Det vises i den forbindelse til at Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin i sin høringsuttalelse peker på at det ikke kan forlanges at leger, psykologer og optikere uten særlig kjennskap til maritim sektor skal kunne sette seg inn i detaljer om fartøyets sikkerhetsbemanning eller samspillet mellom de ulike personellkategoriene om bord.

Departementet vil i denne forbindelse understreke at det i dagens regelverk er flere bestemmelser som skal sikre at pasienter, på grunn av sin helse, ikke skal utgjøre en trussel for sikkerheten om bord på fartøy til sjøs. Meldeadgangen er kun en sikkerhetsventil.

Etter departementets syn står førere i en særstilling hva gjelder både trafikksikkerhet og sikkerhet om bord. Som fører har man kontroll på fartøyet og det er viktig å være årvåken og medisinsk skikket for å utføre sine arbeidsoppgaver på en sikker måte, og særlig for å unngå kollisjoner eller andre ulykker. Feil eller uoppmerksomhet fra førerens side har dermed stort skadepotensiale, spesielt med tanke på de potensielt mange passasjerer og annet mannskap som kan være om bord. Videre mener departementet at «fører» et relativt enkelt begrep for helsepersonell å forholde seg til.

Norsk senter for maritim medisin og dykkemedisin har imidlertid pekt på at «fører» ikke er et entydig begrep og at maritim navigasjon er et komplisert samspill mellom ulike funksjoner. Det er summen av alle disse funksjonene som gir sikker framdrift av et fartøy. Som et eksempel viser senteret til havariet av cruiseskipet Viking Sky i 2019 hvor det var maskinisten som fikk styring på skipet ved å få start på motorene igjen.

Departementet ser at det kan være flere grupper som i samspill sikrer fremdriften av skipet og at for eksempel en maskinist kan få styring over skipet ved å få motoren i gang. Departemenet mener at allikevel at det ikke innebærer at maskinisten ved en alminnelig språklig forståelse av begrepet i bestemmelsen vil anses å være fører av skip.

De vurderinger som ligger til grunn for å inkludere førere på sjø vil i stor grad også være gjeldende når det gjelder loser. Losers kjerneoppgave er å gå om bord på fartøy som seiler innaskjærs i norske farvann og gi veiledning til skipsfører/navigatører under seilasen. Losen tilfører fartøyet en spesifikk lokalkunnskap som er viktig for sikker navigasjon. Skipsføreren kan overlate kontrollen med fartøyets fremdrift, navigering og manøvrering til losen. I høringen har ingen hatt innvendinger mot forslaget om å inkludere loser i meldeadgangen.

Departementet foreslår etter dette at loser skal omfattes av meldeadgangen i tillegg til førere innen sjøfart hvor føreretten forutsetter helseerklæring.

Grupper innen jernbane

På jernbaneområdet ble det i høringsnotatet foreslått at førere av alle typer jernbanekjøretøyer som er omfattet av jernbaneloven, og som er underlagt krav til medisinsk og eventuelt yrkespsykologisk skikkethet, omfattes av meldeadgangen. Det omfatter følgende grupper:

• Fører av trekkraftkjøretøy på det nasjonale jernbanenettet som er underlagt førerforskriften.

• Fører av sporvogn, bybane, t-bane og annet sporbundet transportmiddel som er underlagt kravforskriften.

• Fører av museumsbanetog og fører på sidespor.

Statens Jernbanetilsyn mener at personell med ansvar for trafikkstyring på jernbane også bør omfattes. De viser til at dette er personell med operativt ansvar og som har oppgaver av stor sikkerhetsmessig betydning.

Departementet ser at trafikkstyrere innehar kritiske oppgaver og at en helsemessig svikt vil kunne få alvorlige konsekvenser. For disse personellgruppene finnes det likevel systemer og rutiner som hindrer alvorlige situasjoner i å oppstå gjennom virksomhetenes sikkerhetsstyring. Departementet foreslår derfor ikke at denne gruppen inkluderes i forslaget.

Departementet foreslår etter dette at meldeadgangen begrenses til førere av skinnegående kjøretøy.

Forskriftshjemmel

Det er i høringsnotatet foreslått en hjemmel til i forskrift å utvide gruppen som skal omfattes av meldeadgangen. Hjemmelen er begrenset til nye grupper som utfører tjeneste av betydning for sikkerheten på sjøen eller på skinnegående kjøretøy. Dersom det i fremtiden oppstår behov for å inkludere nye grupper på disse områdene i meldeadgangen vil det dermed foreligge en hjemmel til å gjøre dette i forskrift. Det er i høringen ikke kommet innvendinger mot dette forslaget.

Videre foreslo departementet i høringsnotatet at det forskriftsfestets hvilken instans eller instanser melding etter ny § 34 a i helsepersonelloven skal sendes til. I høringen ble det foreslått at meldingen kunne sendes til én instans, statsforvalteren, og at denne instansen sender disse meldingene videre til rette instans. Det ble i høringsnotatet også åpnet for at meldingene kunne sendes direkte til den offentlige instansen som følger opp meldingen videre.

Forslaget om at det sendes til én instans støttes av flere av høringsinstansene.

Helsedirektoratet og Statsforvalteren i Agder mener imidlertid at en slik løsning ikke er hensiktsmessig og mener meldingene bør sendes direkte til den myndigheten som skal behandle sakene. Helsedirektoratet peker på at statsforvalteren vil bli et forsinkende mellomledd og at det er viktig at meldinger kom frem til rett instans så raskt som mulig. Videre reises det spørsmål om en slik løsning vil være i tråd med dataminimeringsprinsippet og formålet om at slike opplysninger ikke skal spres mer enn nødvendig, jf. GDPR og personopplysningsloven.

Spørsmålet om hvor og hvordan meldinger skal sendes vil vurderes nærmere i forbindelse med forskriftsarbeidet. Departementet vil ta med seg innspillene i dette arbeidet.

Departementet opprettholder etter dette forslaget om hjemmel for forskrifter om hvordan meldinger skal gis og behandles, og hjemmel for forskrifter om at meldeadgangen skal gjelde tilsvarende for andre som utfører tjeneste av betydning for sikkerheten på sjøen eller på skinnegående kjøretøy.

Departementet opprettholder også forslaget om at pasienten skal få beskjed om at melding er gitt.