3 Grunnvilkår for rett til kompensasjon etter avvikling (forslag til ny § 3 første ledd)

3.1 Gjeldende rett

Lov 21. juni 2019 nr. 63 om forbud mot hold av pelsdyr fastsetter at det ikke er tillatt å holde dyr utelukkende eller primært for at dyrene eller deres avkom skal avlives med sikte på salg eller annen utnyttelse av pelsen.

Lovens § 2 fastsetter at pelsdyroppdrettere som holdt pelsdyr 15. januar 2018, kan holde pelsdyr fram til 1. februar 2025. Departementet kan gi nærmere forskrift om hvem som omfattes av denne bestemmelsen.

Etter lovens § 3 kan departementet gi forskrift om økonomisk kompensasjon og tilskudd til omstilling til oppdrettere som omfattes av § 2. I forskrift fastsatt med hjemmel i lovens §§ 2 og 3 er det angitt at kompensasjon ytes til pelsdyroppdrettere som holdt pelsdyr for pelsdyrproduksjon 15. januar 2018. Slik kompensasjon ytes også til pelsdyroppdrettere som den 15. januar 2018 hadde opphold i driften som følge av at de deltok i et organisert opplegg for sanering av smittsom dyresykdom. I tillegg kan det etter dispensasjon fra Landbruksdirektoratet gis kompensasjon dersom pelsdyroppdretteren av «tvingende grunner utenfor dennes kontroll» hadde et midlertidig opphold i pelsdyrholdet 15. januar 2018.

Det er et vilkår for rett til kompensasjon at pelsdyroppdretteren ved tidspunktet for vedtak om kompensasjon har avsluttet pelsdyrproduksjonen. Videre er det fastsatt at kompensasjonen ikke kan benyttes til å bedrive handel med skinn. Dersom pelsdyroppdretteren driver handel med skinn, må bokføringen innrettes slik at det kan dokumenteres at kompensasjonen ikke benyttes til å drive handel med skinn.

3.2 Forslaget i høringsnotatet

Det ble i høringen ikke foreslått noen endring av lovens bestemmelse om hvem som er berettiget til kompensasjon. Det ble imidlertid foreslått å lovfeste at pelsdyroppdretteren må ha avviklet alt sitt pelsdyrhold og ikke lenger drive handel med pels for å kunne få kompensasjon. Dette innebærer en videreføring av vilkår som i dag følger av forskrift. Det ble i den sammenheng vist til Prop. 99 L (2018–2019) pkt. 7.3.8.

Det ble i høringsnotatet vist til at det i Prop. 99 L (2018–2019) pkt. 6.3 er konkludert med at full erstatning etter ekspropriasjonsrettslige regler ikke er nødvendig for å ivareta pelsdyroppdretternes rettsvern etter Grunnloven eller EMK. Dette innebærer at også avgrensningen av hvem som skal være berettiget til å kreve erstatning etter disse reglene beror på en vurdering av hvem det er rimelig eller hensiktsmessig å tilgodese.

3.3 Høringsinstansenes syn

3.3.1 Hvem som skal være berettiget til kompensasjon/erstatning

De fleste som har uttalt seg i høringen, både sentrale og lokale næringsorganisasjoner, statsforvaltere, politiske lokallag, virksomheter med tilknytning til pelsdyrnæringen og nåværende eller tidligere pelsdyroppdrettere, mener grunnvilkårene for å være berettiget til erstatning er for snevre i det fremlagte forslaget

Det pekes på at det kan være mange grunner til at det ikke var dyr i pelsdyrvirksomheten 15. januar 2018, og det fremholdes at det er urimelig om noen faller utenom erstatningsordningen fordi de hadde et midlertidig opphold i driften på denne datoen. Mange argumenterer for å inkludere alle som hadde drift i et anlegg som var oppdatert i tråd med nye forskriftskrav pr. 1, januar 2015, og som var i bruk på denne datoen. Det fremholdes at det må antas at de som investerte for å oppgradere anlegget til nye forskriftskrav fra 2015, hadde en intensjon om å drive med pelsdyr i årene fremover.

Synspunkter fremmet av Norges Pelsdyralslag sammenfaller med synspunkter fra andre næringsorganisasjoner, lokalforeninger av disse, politiske lokallag og enkeltstående pelsdyroppdrettere.

Norges Pelsdyralslag uttrykker det slik: «De siste store endringene i forskriftskravene for pelsdyrnæringen ble innført 1. januar 2015. Endringene innebar kostnadskrevende oppgraderinger av blant annet vanningsanlegg, oppstalling av dyr i sosiale grupper, etablering av fleksible bursystemer, samt krav om skjul til rev og liggehylle til mink. Dette er investeringer som har lengre leve- og avskrivningstid enn noen få år, og det er utenkelig at bønder tilpasset seg disse endringene uten å ha et langsiktig perspektiv på pelsdyrholdet.

Norges Pelsdyralslag mener derfor at grunnvilkårene i § 3 må endres slik at samtlige bønder som hadde et forskriftsmessig anlegg den 1. januar 2015 eller senere, og der hvor bonden ikke har gjennomført en endelig avvikling av virksomheten før 15. januar 2018, skal kvalifisere for erstatning.»

Norges Pelsdyralslag viser i den sammenhengen også til at naturmangfoldloven gir grunneiere og rettighetshavere rett til erstatning for økonomisk tap når vernevedtak medfører en vanskeliggjøring av «igangværende bruk». De fremholder: «I forarbeidene til loven er det klart forutsatt at bruk som er midlertidig opphørt for en begrenset periode, for eksempel på grunn av sykdom, ikke vil være til hinder for erstatning, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 427. En liknende ordning må gjelde for pelsdyrbønder som hadde midlertidig opphold i driften.»

Norges Bondelag uttaler at de har erfart at kriteriene for erstatningen kan vanskeliggjøre generasjonsskifter. De peker på at kriteriene for hvem som omfattes av erstatningsordningen, og rett til dekning av rivings- og oppryddingskostnader, i utgangspunktet innebærer at bøndene må avvente ønskede eierskifter.

Flere av statsforvalterne mener også at hensynet til de som faller utenom erstatningsordningen på grunn av generasjonsskifte, sykdom, skolegang, oppgradering av anlegget mv., best kan ivaretas ved at det gis erstatning til alle som disponerte et intakt og forskriftsmessig anlegg pr. 1. januar 2015. Andre mener det bør gis videre adgang til konkret vurdering av om erstatning skal gis i enkelttilfeller. Statsforvalteren i Innlandet uttrykker det slik: «Statsforvalteren savner muligheten for en konkret vurdering der andre årsaker, som eksempelvis sykdom hos produsenten, er en saklig grunn til å kunne innvilge kompensasjon eller erstatning. På denne måten vil man kunne gi en åpning for at også andre produsenter som hadde til hensikt å fortsette med produksjonen vil kunne være berettiget erstatning.»

Svært mange av de som har uttalt seg i høringen mener at også eiere av pelsdyranlegg som er utleid, bør ha rett til erstatning.

Også på dette punktet er synspunkter fremmet av Norges Pelsdyralslag sammenfallende med synspunkter fra andre næringsorganisasjoner, lokalforeninger av disse, politiske lokallag og enkeltstående pelsdyroppdrettere.

Norges Pelsdyralslag peker på at slik lovutkastet er formulert, vil eier av en pelsdyrgård som var leid bort 15. januar 2018, ikke ha rett til erstatning for det tap han eller hun blir påført ved at anlegget blir stående tomt etter at pelsdyrholdet i anlegget er avviklet. De mener at dersom det dreier seg om et leieforhold som var etablert før skjæringsdatoen (15. januar 2018), må også utleier ha rett til erstatning for tap som følge av at anlegget ikke lenger kan brukes til pelsdyrhold.

Norges Pelsdyralslag fremholder videre: «Dersom det hadde vært tale om ordinær ekspropriasjon, med andre ord innløsning av en pelsdyrgård der det er én driver (leietaker) og én eier (utleier), ville begge hatt krav på status som parter i en mulig skjønnssak, forutsatt at det dreier seg om et uoppsigelig leieforhold. I et slikt tilfelle ville eieren hatt krav på erstatning for tapte leieinntekter så lenge leieforholdet er uoppsigelig fra utleiers side, altså så lenge leietakeren er erstatningsrettslig vernet. I tillegg har utleier krav på erstatning for nåverdi av eiendommen på det tidspunkt leieforholdet opphører. Leietakeren (driveren) ville i utgangspunktet hatt krav på erstatning for tapt netto inntekt (bruksverdi) i den perioden som var igjen av leieforholdet.»

Norges Pelsdyralslag anfører at de mener eiendomsretten er krenket for eiere av utleide pelsdyranlegg dersom de ikke får full erstatning.

Også flere statsforvaltere peker på at ikke bare pelsdyroppdretter, men også utleier av pelsdyranlegg bør har rett til erstatning. Statsforvalteren i Rogaland peker på at gjeldene lov ikke definerer begrepet pelsdyroppdretter, men at pelsdyroppdretter gjennom forskrift er definert som «den fysiske eller juridiske personen som disponerer eller har disponert pelsdyr med sikte på salg eller annen utnyttelse av pelsen». Statsforvalteren i Rogaland fremholder at lovens intensjon er å gi kompensasjon til de som mister inntektsgrunnlaget ved avviklingen og uttaler at «det omfatter etter vår vurdering også utleier av pelsdyranlegg.» Tilsvarende synspunkt fremholdes av Statsforvalteren i Nordland.

Statsforvalteren i Innlandet stiller også spørsmål ved definisjonen av «pelsdyroppdretter» og uttaler blant annet: «Utleieren vil kunne få kompensasjon for riving og opprydding, men siden man ikke driver med oppdrett får man ikke kompensasjon for den «ikke-realiserbare drifts- og anleggskapitalen» utleier eier. Leieren på sin side kan kreve kompensasjon etter den alternative metoden for mink. Denne kompensasjonen vil til en viss grad ta hensyn til den ikke-realiserbare drifts- og anleggskapitalen i utregningen. På denne måten vil leieren kunne få en romslig økonomisk kompensasjon, men en utleier som til dels har leid ut ikke-realiserbar drifts- og anleggskapital, kan være definert ut av en økonomisk kompensasjon.»

I flere høringsinnspill fremholdes det at også andre virksomheter som er tilknyttet pelsdyrnæringen, bør omfattes av erstatningsordningen.

Jæren Pelseri mener det er urimelig at pelseri som er organisert som eget selskap eid av pelsdyroppdrettere, ikke blir kompensert, mens det hadde blitt kompensert hvis én av oppdretterne hadde eid det som del av eget pelsdyrforetak. Også Norges Bondelag mener grunnvilkårene må utvides «slik at de også omfatter selskap som pelsdyroppdretterne eier helt eller delvis, og som har virksomhet eller maskiner knytta til pelsdyrproduksjon. For eksempel bønder som eier pelseri sammen med andre, og der pelserivirksomheten er organisert under et eget organisasjonsnummer.» De mener retten til erstatning må gjelde fullt ut, uavhengig av hvordan den enkelte pelsdyrbonde har organisert virksomheten. Tilsvarende synspunkt fremholdes av blant andre Norges Pelsdyralslag.

Rogaland Pelsdyrfôrlag SA, Midt-Norsk Fôr SA og Pelsdyrfôr Hamar SA gir i en felles høringsuttalelse uttrykk for at verdier knyttet til fôrproduksjon, som går tapt som følge av forbudet mot pelsdyrhold, må erstattes, og at dette må gjøres uavhengig av hvordan produksjonen er organisert. De mener det er urimelig at tap tilknyttet fôrproduksjon på den enkelte gården erstattes, men ikke fôrproduksjon i sameier eid av pelsdyroppdrettere. De omtaler økonomisk verdi, sysselsetting mv. og peker på at de tre fôrlagene siden 2001 har investert 136,2 millioner kroner i maskiner, biler, utstyr og bygninger.

Norges Pelsdyralslag anfører at «(l)ovforslaget må endres for å inkludere erstatning for verdier i fôrlag og annen følgeindustri som går tapt som en direkte konsekvens av lovforbudet mot pelsdyrhold.»

3.3.2 Kravet om at handel med skinn må være avsluttet

I flere høringsinnspill pekes det på at det har vært svært krevende å få omsatt skinn i det siste, særlig på grunn av covid-19. Flere høringsinstanser og pelsdyroppdrettere som har avgitt høringsuttalelse, mener at den foreslåtte lovbestemmelsen om at pelsdyrvirksomhet først anses som avviklet når pelsdyroppdretteren har avviklet alt sitt pelsdyrhold og ikke lenger driver handel med pels, må fjernes.

Norges Bondelag uttrykker det slik: «I lovforslaget § 3 første ledd er det presisert at pelsdyrvirksomheten først anses som avviklet når pelsdyroppdretteren ikke lenger driver handel med pels. Etter forarbeidene til kompensasjonsforskriften og forbudsloven er dette vilkåret inntatt for å sikre at kompensasjonen ikke utgjør ulovlig statsstøtte i strid med EØS-regelverket. Norges Bondelag vil her påpeke at når skinn omsettes på auksjoner, slik nærmest all norsk produksjon blir, har oppdretter ingen innflytelse på prissettingen. Skinnene selges i kommisjon, der hver auksjonslott består av skinn fra flere oppdrettere. Skinnprisen settes dermed helt og fullt i et fritt marked. Salgsomkostninger er faste og fastsettes av auksjonshuset. Kompensasjonsutbetalinger vil ikke kunne brukes til å subsidiere pris på skinn som selges på auksjon. Ut fra dette ser vi ingen grunn til å ha vilkåret om at pelsdyroppdretteren ikke lenger skal drive med handel av pels for å ha rett på erstatning. Det kan videre bes om en forhåndsavklaring hos ESA for å avklare om de anser dette som statsstøtte, og/eller søke om å få godkjent støtten.»

3.4 Departementets vurdering

3.4.1 Hvem som skal være berettiget til kompensasjon/erstatning

Departementet konstaterer at mange mener at kretsen av hvem som skal ha rett til erstatning etter ekspropriasjonsrettslige regler, bør utvides sammenlignet med høringsforslaget. I flere høringsuttalelser tas det også til orde for at tilknyttet virksomhet som f.eks. anlegg for produksjon av pelsdyrfôr, bør omfattes.

Overordnet vil departementet vise til at spørsmålet om hvem som skulle kunne få kompensasjon eller erstatning etter avvikling av pelsdyrhold, ble avklart ved Stortingets behandling av lov om forbud mot hold av pelsdyr. Etter loven er det pelsdyroppdrettere som holdt pelsdyr 15. januar 2018 som har rett til økonomisk kompensasjon. Departementet er i forskrift gitt anledning til å fastsette nærmere bestemmelser om hvem som skal anses å ha holdt pelsdyr på denne datoen. I tråd med forarbeidene omfattes de som hadde et midlertidig avbrudd på grunn av smittsom dyresykdom, i tillegg til de som faktisk holdt pelsdyr 15. januar 2018.

Det er videre åpnet for at Landbruksdirektoratet kan dispensere og tilkjenne rett til kompensasjon dersom pelsdyroppdretteren av tvingende grunner utenfor dennes kontroll hadde et midlertidig opphold i pelsdyrholdet 15. januar 2018.

Departementet ser at det i flere tilfeller enn i dag bør gis erstatning til oppdrettere som hadde til hensikt å fortsette produksjonen, selv om de ikke hadde pelsdyr 15. januar 2018. Departementet vil derfor foreslå en forskriftsendring for bedre å legge til rette for at det kan gis erstatning til oppdrettere som hadde et nødvendig, midlertidig opphold på denne datoen på grunn av egen sykdom. Det kan også være aktuelt å inkludere oppdrettere med opphold av andre grunner, for eksempel utdanning/kompetanseheving med sikte på videre drift. Slik loven er utformet må dette gjøres som forskrift hjemlet i lovens § 2 andre ledd. På denne måten gis aktuelle oppdrettere med midlertidig avbrudd samme rettigheter etter loven som de som faktisk holdt pelsdyr 15. januar 2018. Departementet legger til grunn at lov om forbud mot hold av pelsdyr gir hjemmel til dette.

I gjeldende kompensasjonsordning er det bestemt at det er oppdretteren, den fysiske eller juridiske personen som disponerer eller har disponert pelsdyr med sikte på salg eller annen utnyttelse av pelsen, som skal kompenseres for nedleggelsen. Eier av anlegget får bare dekket utgiftene til riving og opprydding etter at driften er opphørt. Eieren får ikke kompensert sitt inntektsbortfall ved at anlegget ikke lenger kan benyttes.

I mange høringsuttalelser gis det uttrykk for at ikke bare oppdrettere, men også de som leier ut sine anlegg til oppdrettere, bør omfattes av kompensasjonsordningen, slik at også de kan kreve bortfall av fremtidige leieinntekter erstattet etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper.

Når kompensasjonsreglene baseres på ekspropriasjonsrettslige prinsipper, vil det for oppdretteren som driver sin virksomhet i andres anlegg, være riktig å regne inn leie som en kostnad på oppdretterens hånd. Dermed vil den kapitaliserte nettoen, og dermed også erstatningen, bli lavere for den som leier enn den som eier. Skal en utleier holdes utenfor kompensasjonsordningen, oppstår det følgelig en skjevhet, ved at noen anlegg kompenseres, mens andre anlegg faller utenfor ordningen.

Skal utleiere trekkes inn under ordningen, er det samtidig viktig å understreke at summen av utbetalt kompensasjon for eier og leier i så fall ikke skal kunne overstige den kompensasjon som ville blitt utbetalt dersom eier- og bruksinteressene var samlet på en hånd. Som en konsekvens av dette kan utleier ikke kreve kompensasjon for lengre tid enn leieforholdet består og bare i den utstrekning utleier har ekspropriasjonsrettslig vern etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Ved fastsetting av kompensasjonen må vedkommende også tåle fradrag for verdien av tomta som følge av at eiendommen kan brukes til annet påregnelig formål etter nedleggelsen.

Departementet ser at det i forlengelsen av en ekspropriasjonsrettslig tankegang kan være nærliggende å utvide retten til erstatning til også å omfatte utleiere.

Det er imidlertid mange flere enn utleiere som blir berørt av at pelsdyrnæringen opphører og får redusert inntekt som følge av dette. Det gjelder blant annet leverandører av varer og tjenester som næringen benytter i sin produksjon og som kanskje bare har pelsdyroppdrettere som kunder, samt grunneiere som ikke eier anlegg, men fester eller leier bort grunn til slike anlegg.

Ved behandlingen av lovforbudet mot pelsdyrhold, var det uttrykkelig forutsatt at disse skulle holdes utenfor kompensasjonsordningen, og at retten til kompensasjon bare skulle gjelde aktive pelsdyroppdrettere som direkte ble omfattet av lovens forbud mot hold av pelsdyr. Om dette, se Prop. 99 L (2018–2019) punkt 7.3.2.

I Stortingets anmodningsvedtak er forholdet til utleiere og andre som har sin næring knyttet til pelsdyroppdrett, ikke omtalt.

Departementet vil derfor ikke foreslå utvidelse av erstatningsordningen til å omfatte utleiere eller andre som leverer varer eller tjenester til pelsdyroppdrettere.

3.4.2 Kravet om at handel med skinn må være avsluttet

I høringen var det foreslått å sette som vilkår for å være berettiget til erstatning at pelsdyrholdet var avviklet og at oppdretteren ikke lenger drev handel med pels/skinn. Bakgrunnen for dette er beskrevet i Prop. 99 L (2018–2019) pkt. 7.3.8. Vilkåret bygget på at kompensasjon ikke skulle ytes til «foretak» som fortsatt tilbyr varer og tjenester på et marked.

Departementet legger etter en fornyet vurdering til grunn at kompensasjon etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper ikke vil være en selektiv fordel og derfor ikke representere statsstøtte etter EØS-avtalen artikkel 61.1.

Høringsnotatets forslag på dette punktet videreføres derfor ikke.