4 Utmålingsreglene (forslag til ny § 3 andre og tredje ledd)

4.1 Gjeldende rett

Reglene for utmåling av kompensasjon etter avvikling av pelsdyrhold følger i dag av forskrift fastsatt med hjemmel i gjeldende lovs §§ 2 og 3.

Det er et vilkår for rett til kompensasjon at pelsdyroppdretteren ved tidspunktet for vedtak om kompensasjon har avsluttet pelsdyrproduksjonen. Kompensasjonen kan ikke benyttes til å bedrive handel med skinn.

Kompensasjon gis for ikke-realiserbar drifts- og anleggskapital som tilhører pelsdyroppdretteren og som har vært brukt i pelsdyrvirksomheten.

Denne kompenseres med bokført verdi ved utgangen av regnskapsåret 2017, men fratrukket 7 prosent pr. år etter dette (syv prosent årlig avskrivning) til og med det siste året med pelsdyrproduksjon ved virksomheten. For ikke-realiserbar drifts- og anleggskapital som brukes både innenfor og utenfor pelsdyrvirksomheten, fastsetter fylkesmannen skjønnsmessig hvor stor andel av kapitalen som skal inngå i grunnlaget for kompensasjon. Pelsdyroppdretterens andel av bokført verdi av pelsingsanlegg som har vært benyttet i pelsdyrvirksomheten, og som ikke inngår i annen pelsdyroppdretters kompensasjonsgrunnlag, inngår også i grunnlaget for kompensasjon.

Det gis videre en kompensasjon på 420 kroner pr. avlstispe av mink og 840 kroner pr. avlstispe av rev. Denne kompensasjonen utmåles på grunnlag av gjennomsnittlig antall avlstisper slik det fremkom i godkjente søknader om produksjons- og avløsertilskudd i første og andre søknadsomgang i 2017. For pelsdyroppdrettere som ikke hadde avlstisper i 2017, men som omfattes av § 3 første ledd andre punktum, legges gjennomsnittlig antall avlstisper i de to siste søknadsomgangene før sanering til grunn. For pelsdyroppdrettere som ikke søkte om produksjons- og avløsertilskudd, utmåles denne kompensasjonen på grunnlag av annen dokumentasjon på antall avlstisper.

Som alternativ til kompensasjonen omtalt ovenfor, kan minkoppdrettere motta en kompensasjon på 2.150 kroner pr. avlstispe av mink.

Pelsdyroppdrettere som har foretatt større påkostninger i pelsdyrvirksomheten etter 10. januar 2017, men før 15. januar 2018, kan etter en individuell vurdering gis en høyere kompensasjon for ikke-realiserbar kapital enn det som fremgår ovenfor.

4.2 Forslaget i høringsnotatet

Høringsnotatets forslag innebar at pelsdyroppdretterne gis krav på kompensasjon i form av en erstatning i samsvar med utmålingsreglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningslova). Forslaget innebar også at staten gir den enkelte pelsdyroppdretter et tilbud basert på reglene i ekspropriasjonserstatningsloven. Dersom tilbudet ikke aksepteres, vil pelsdyroppdretteren kunne kreve at staten begjærer rettslig skjønn til fastsetting av erstatningen.

Høringsforslaget var en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak om at kompensasjonsordningen etter avvikling av hold av pelsdyr skal endres, slik at det gis kompensasjon som om det dreier seg om et ekspropriasjonsartet inngrep. Det ble i høringsnotatet pekt på at dette langt på vei kan imøtekommes gjennom en endring av forskrift om kompensasjon etter avvikling av hold av pelsdyr, slik at selve utmålingen skjer etter de regler som følger av ekspropriasjonsretten.

Gjeldende lov legger imidlertid opp til at fastsettelse av kompensasjon skal skje gjennom enkeltvedtak i forvaltningen – ved at førsteinstans vedtak fattes av statsforvalteren med Landbruksdirektoratet som klageinstans. Dette er uttrykkelig forutsatt i Prop. 99 L (2018–2019) Lov om forbud mot hold av pelsdyr punkt 7.3.1. Siden det har vært reist spørsmål om dette sikrer tilstrekkelig uavhengighet i utmålingen av kompensasjon, fant departementet det riktig å foreslå at også utmålingen skal skje med samme prosess som i ekspropriasjonsretten. Dette vil sikre at pelsdyroppdretterne får «full erstatning» i tråd med ekspropriasjonslovgivningens bestemmelser. Eventuelle uenigheter mellom oppdrettere og forvaltningen om hvordan ekspropriasjonsrettens utmålingsregler skal praktiseres, vil i så fall finne sin løsning i domstolene.

Med den klare forutsetning om at kompensasjonen skal fastsettes gjennom forvaltningsvedtak som følger av Prop. 99 L (2018–2019) punkt 7.3.1 og under henvisning til skjønnsprosessloven § 4 første ledd, mener departementet at denne omleggingen må skje gjennom en lovendring. Andre forhold som taler for at omleggingen skjer gjennom lovendring, er at ordningen vil avvike vesentlig fra det som var lagt til grunn i forarbeidene til Prop. 99 L (2018–2019), både når det gjelder innretning og økonomiske og administrative konsekvenser. Videre vil det at kompensasjonsordningen følger direkte av et lovvedtak i Stortinget kunne bidra til at det blir større ro om ordningen.

Departementet understreket i høringsnotatet at en slik innretning av kompensasjonsordningen er et resultat av et politisk ønske om å sikre pelsdyroppdretterne «full erstatning». Dette innebærer ikke et nytt syn på spørsmålet om erstatning for rådighetsbegrensninger med gyldighet utover denne saken.

Det fremgikk av forslaget at det er pelsdyrvirksomhetens verdi pr. 15. januar 2018 som skal legges til grunn for verdsettingen. Den viktigste årsaken til dette er at det det var denne datoen de daværende regjeringspartiene varslet sin intensjon om å forby pelsdyrhold. Det vil ved anvendelse av denne datoen ikke være mulig å påvirke erstatningsbeløpets størrelse gjennom senere tilpasninger. En konsekvens av denne løsningen vil være at pelsdyroppdrettere som har drevet etter denne datoen, vil få full erstatning for virksomhetens verdi pr. 15. januar 2018, selv om de har kunnet hente inntekt fra pelsdyrproduksjon etter denne datoen. De vil derfor kunne få en overkompensasjon. Tidspunktet som skal legges til grunn ved verdsettelsen, ble foreslått klargjort i lovbestemmelsen.

I høringsforslaget ble det vist til at oppdretterne selv kan velge avviklingstidspunkt innenfor avviklingsperioden. Det ble foreslått at det ved fastsettelse av vederlaget ikke skal tas hensyn til at utbetaling skjer på et senere tidspunkt enn selve avviklingen.

Forslaget innebar også at det ved utbetaling av vederlag fastsatt etter den nye lovbestemmelsen, vil bli gjort fradrag for kompensasjon som eventuelt allerede er utbetalt til pelsdyroppdretteren etter forskrift 27. november 2019 nr. 1587 om kompensasjon etter avvikling av hold av pelsdyr mv. § 5 første, annet og tredje ledd og/eller § 6. Dersom vederlaget som blir fastsatt etter den nye lovbestemmelsen, skulle være lavere enn den kompensasjonen som allerede er utbetalt etter disse bestemmelsene, vil det på den annen side ikke bli fremmet krav om tilbakebetaling.

Det ble videre foreslått at det gis hjemmel å gi forskrift om kontroll og om opplysningsplikt for å få fastsatt riktig erstatning etter de ekspropriasjonsrettslige reglene.

4.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om en lovendring som innebærer at pelsdyroppdretterne får rett på kompensasjon i form av en erstatning utmålt etter bestemmelsene i ekspropriasjonslovgivningen, fikk bred tilslutning i høringen.

Norges Bondelag uttrykker det slik: «Det er uomtvistet at pelsdyroppdretterne oppfatter lovforbudet som et faktisk ekspropriasjonsinngrep, selv om det formelt ansees som en rådighetsinnskrenkning. Virkningen for den enkelte oppdretter er den samme uansett den formelle betraktningen av inngrepet. Vi ser heller ingen sammenliknbare tilfeller der en næring på grunn av et lovforbud må legge ned virksomheten uten et forsvarlig rettsvern. Norges Bondelag er derfor tilfreds med at det nå endelig lovfestes at kompensasjon skal gis som om det dreier seg om et ekspropriasjonsartet inngrep, og at regjeringen slik følger opp Stortingets vedtak fra 11. februar 2020 (Vedtak 354 – 357).»

4.3.1 Om anvendelse av ekspropriasjonserstatningsloven

Advokatforeningen peker på at ekspropriasjonserstatningslovens bestemmelser gjelder ved ekspropriasjon av fast eiendom, og at forbudet mot pelsdyroppdrett ikke berører den faste eiendommen som næringsutøvelsen er knyttet til. De peker på at det som skal erstattes, dermed er en ren formuesskade. Ekspropriasjonserstatningsloven er ikke skrevet med sikte på at erstatning skal utmåles for slike tilfeller. De fremholder at derfor vil anvendelsen av loven i pelsdyrsaker reise flere rettsanvendelsesspørsmål, og at disse bør omtales i forarbeider, rundskriv eller lignende. De anfører: «Det er «pelsdyrvirksomhet» som skal erstattes, jf. lovutkastet § 3 første ledd annet punktum. Dette må forstås slik at det vil være den neddiskonterte verdien av den pågående og fremtidige virksomheten som er gjenstand for erstatning, i tråd med vederlagsloven § 6. Omsetningsverdien etter § 5 må være meget vanskelig å anslå, siden virksomheten generelt nedlegges.»Advokatforeningen fremholder videre at ut fra slik de leser høringsnotatet, bør det tydeliggjøres i premissene at den skjæringsdatoen (15. januar 2018) som er valgt, ikke skal spille noen rolle for verdsettelsen av den hypotetiske inntektsstrømmen som skal nedkapitaliseres hvis man benytter ekspropriasjonserstatningsloven. De peker i den sammenheng på at datovalget vil ha betydning for å unngå dobbelterstatning (både erstatning for avvikling og inntekt av virksomheten).

Norges Bondelag uttaler at de deler Advokatforeningens vurdering av at det er behov for nærmere retningslinjer for praktisering av utmålingsbestemmelsen og anfører blant annet: «Norges Bondelag er enig med Advokatforeningen og ber om at det gis nærmere retningslinjer i lov, forarbeider og rundskriv som skisserer hvordan ekspropriasjonsretten skal anvendes i dette spesielle tilfellet hvor det er blitt nedlagt et næringsforbud. Dette er nødvendig for å sikre likebehandling mellom pelsdyrbøndene, mer effektiv saksbehandling og et tilbud fra staten til den enkelte som ikke nødvendiggjør skjønn. Det er både i statens og pelsdyrbøndenes interesse at erstatningen blir fastsatt så effektivt som mulig og uten at det blir nødvendig å bringe saken inn for tingretten.»

Også mange pelsdyroppdrettere, lokale næringsorganisasjoner, enkelte kommuner og politiske lokallag peker på at det bør lages klare regler for utmåling av erstatning basert på bruksverdi. Flere peker på at disse bør fastsettes i samarbeid med næringen.

Flere høringsinstanser, blant andre Norges Bondelag, Norges Pelsdyralslag og NHO Mat og Drikke mener imidlertid det bør gjøres noen tilpasninger i anvendelsen av ekspropriasjonsrettens erstatningsregler, slik at alle oppdretterne kan velge om de vil ha erstatning etter bruksverdi eller gjenervervsverdi. Norges Bondelag uttrykker det slik: «I denne saken er det ikke tale om ekspropriasjon i tradisjonell forstand – det gjelder nedleggelse av en hel næring gjennom et ekstraordinært næringsforbud. Det innebærer at staten må kunne gjøre en tilpasning av ekspropriasjonsretten i dette tilfellet slik at bøndene skal kunne kreve nedskrevet gjenanskaffelsesverdi ved utmåling av erstatningen. Norges Bondelag mener det bør tas utgangspunkt i teknisk verdi, som et alternativ. Det har allerede blitt avholdt takster for en rekke pelsdyrgårder basert på slik verdsetting. Ved å kunne benytte denne verdsettingsmetoden, vil man kunne se hen til de allerede avholdte takstene og dermed kunne spare kostnader. Videre vil det kunne medføre en forenklet og raskere saksavvikling.»

Flere pelsdyroppdrettere viser også til at det er gjennomført taksering av anleggene ut fra nedskrevet gjenanskaffelsesverdi og mener at disse takstene må kunne legges til grunn ved erstatningsutmålingen.

En rekke høringsinstanser har synspunkter på faktorer som vil inngå i en bruksverdiberegning. Mange uttaler at det ikke er dyretall på en bestemt dato, men påregnelig utnyttelse eller anleggets totale kapasitet som må legges til grunn ved bruksverdiberegningen.

Statsforvalteren i Innlandet uttaler at det kan være krevende å vurdere hva som er den påregnelige utnyttelsen av pelsdyranleggene eller arealene som er brukt til dette.

Norges Pelsdyralslag mener at det er anleggets kapasitet pr. 15. januar 2018 som må legges til grunn, og beregnes ut fra det dyretall som det etter gjeldende forskrift ville være tillatt å holde i anlegget.

Norges Pelsdyralslag peker også på at de økonomiske forutsetningene må «være riktige, og basert på en objektiv vurdering av hva en normalt forstandig bonde vil oppnå.» De mener det må utformes en delvis standardisert modell og uttaler: «Ved beregning av bruksverdien til en pelsdyrgård vil det være en rekke faktorer, spesielt på kostnadssiden, hvor det ved en fullstendig individuell beregningsmåte vil være svært ressurskrevende å finne god dokumentasjon. Videre skal beregningen legge til grunn den utnytting en påregnelig bruk av eiendommen vil gi. Det siste taler for at en modell må inneholde en del elementer som baseres på gjennomsnittstall. Samtidig er det avgjørende at bønder som kan dokumentere en bedre drift i form av høyere skinnpriser, bedre valperesultat, lavere kostnader, høyere arbeidseffektivitet eller lavere kostnader knyttet til pelsdyranlegget skal kunne få hensyntatt dette ved utmåling av erstatning.»Norges Pelsdyralslag kommer med konkrete innspill knyttet til slike beregninger, både når det gjelder inntekter og utgifter ved pelsdyrholdet.

Jæren Rekneskapslag AS foreslår at det av hensyn til forutsigbarhet, behandlingstid og for å unngå et stort antall rettssaker gis et tilbud om en «basiserstatning» basert på en generell beregnet bruksverdi ut fra anleggets kapasitet, og at de som mener seg berettiget en høyere erstatning, må ha mulighet til å få prøvd dette gjennom forhandlinger med staten og eventuelt gjennom rettslig skjønn. Norges Pelsdyralslag fremmer tilsvarende synspunkt.

Noen høringsinstanser uttrykker også synspunkter på valg av kapitaliseringsrente ved bruksverdiberegningen og anbefaler at det gis hjemmel til å fastsette kapitaliseringsrente gjennom forskrift.

I en rekke høringsinnspill tas det til orde for at det må tydeliggjøres at erstatning skal utmåles som om det ikke var et forbud mot hold av pelsdyr. Norges Bondelag uttrykker det slik: «Erstatningen må baseres på et marked uten forbud mot hold av pelsdyr. Det følger forutsetningsvis av ekspropriasjonserstatningsloven § 5 tredje ledd at det skal ses bort fra lovforbudet ved erstatningsutmålingen, men Norges Bondelag mener dette også må fremkomme av forbudsloven § 3 slik at det ikke kan oppstå noen tvil om denne grunnleggende forutsetningen.»

4.3.2 Dokumentasjon når tidspunktet for nedleggelse/riving er et annet enn utmålingstidspunktet

I flere høringsinnspill gis det uttrykk for at pelsdyrbønder ikke «tør» å rive sine pelsdyranlegg av frykt for at dette kan føre til mangelfull dokumentasjon til den verdsettingsprosessen som skal foregå. Norges Pelsdyralslag viser til at gjeldende regler om kompensasjon slår fast at pelsdyrproduksjonen må være avsluttet ved tidspunktet for vedtak om kompensasjon, og at det er et stort antall pelsdyroppdrettere som har fått kompensasjon etter denne forskriften. De peker på at «dette innebærer at pelsdyrproduksjonen vil kunne være avviklet lenge før den nye erstatningsordningen trer i kraft. I tillegg kommer tiden som vil medgå før staten fremmer sitt tilbud om erstatning etter de nye reglene, jf. lovutkastet § 4 første ledd.» De viser til at etter lovutkastet § 3 skal verdsettingen skje på grunnlag av anleggets tilstand/verdi pr. 15. januar 2018 og anfører: «Dette innebærer at mange pelsdyrbønder i dag sitter med tomme anlegg de ikke vil kunne rive før staten har foretatt en vurdering av anlegget som grunnlag for tilbudet om erstatning etter de nye reglene. Det innebærer at pelsdyrbonden i praksis må vente med å rive anlegget, i hvert fall til etter at staten har fremsatt sitt tilbud og eventuelle forhandlinger er avsluttet. I denne perioden vil det kunne påløpe utgifter, for eksempel til vedlikehold av anlegget, forsikring etc. Ettersom det også vil være i statens interesse at det ikke oppstår uenighet om grunnlaget for tilbudet, må det inntas en bestemmelse, eventuelt i forskrift, om at staten skal dekke nødvendige utgifter til vedlikehold og forsikring av anlegget fra avvikling av pelsdyrholdet til staten har fremsatt sitt tilbud om erstatning.»

Norges Pelsdyralslag fremholder videre at «utgangspunktet er at den som har lidt et tap, må dokumentere tapet. Dersom det er tvil om tapets omfang, vil tvilen kunne gå utover den som krever erstatning. Det er derfor viktig at retten har et tilstrekkelig grunnlag for å kunne vurdere anleggets faktiske tilstand pr. 15. januar 2018, som er det tidspunkt som skal legges til grunn ved verdsettingen. Det kunne tale for at anlegget var mest mulig intakt når retten skal treffe sin avgjørelse. Samtidig vil et tomt anlegg medføre en rekke utgifter som vil være unødvendige, all den tid anlegget skal rives. Det er samfunnsmessig uheldig hvis tomme pelsdyranlegg ikke skal kunne rives fordi det vil kunne gå ut over pelsdyroppdretteren at anlegget ikke er intakt på det tidspunkt skjønnet avholdes. Det må derfor legges opp til at det i samarbeid med staten foretas en dokumentasjon av anlegget i forbindelse med at staten setter frem tilbudet om erstatning, slik at det ikke senere skal oppstå uenighet om anleggets tilstand når saken eventuelt kommer til skjønnsretten. I så fall vil anlegget kunne rives senest etter at staten har satt frem sitt tilbud om erstatning.»

4.3.3 Andre merknader om utmålingen

Norges Bondelag viser til at det følger av lovforslaget § 3 andre ledd siste punktum at det ikke skal tas hensyn til fortjeneste eller tap som følger av at avvikling av pelsdyrhold har skjedd etter 15. januar 2018 eller til at utbetaling av vederlaget skjer på et senere tidspunkt enn avvikling. Norges Bondelag mener dette må endres «slik at bøndene har rett på renter for perioden fra et tilbud fremsettes, og frem til det eventuelt foreligger en rettskraftig avgjørelse i domstolene.»

Både Norges Pelsdyralslag og Norges Bondelag tar videre til orde for at pelsdyrbøndene gjennom loven bør få en lovfestet rett til å få dekket alle sine øvrige dokumenterte tap på grunn av lovforbudet. Norges Bondelag anfører: «Dette gjelder særlige de bøndene som hittil har falt utenfor kompensasjonsordningen, og som har hatt driftskostnader og renteutgifter på de tomme anleggene uten å ha hatt mulighet til å gjenoppta driften på grunn av lovforbudet.»

4.4 Departementets vurdering

4.4.1 Om anvendelse av ekspropriasjonserstatningsloven

Både Advokatforeningen og flere organisasjoner peker på at ekspropriasjonserstatningsloven ikke er innrettet på å erstatte en ren formuesskade slik situasjonen er i forbindelse med avvikling av pelsdyrhold, og at det derfor er ønskelig at rettsanvendelsesspørsmål dette reiser, bør omtales i forarbeider.

Kompensasjonen til pelsdyroppdretterne skal dekke oppdretterens påregnelige inntektsbortfall ved fortsatt drift innenfor næringen som følge av lovforbudet mot hold av pelsdyr.

Når det legges opp til at utmåling av kompensasjonen skal skje etter ekspropriasjonserstatningslovens regler, er det nødvendig å påpeke at ekspropriasjonserstatningsloven retter seg mot tvangsavståelse av eiendomsrett eller annen rett i eller over fast eiendom. Noen slik avståelse finner ikke sted når nedleggelse er et resultat av næringsregulering og anlegget ikke skal overtas av det offentlige. Så selv om både ekspropriasjonserstatningsloven og kompensasjonsordningen har som siktemål å holde oppdretterne skadesløse, er det viktige forskjeller. En uforbeholden anvendelse av loven vil i tilfelle innebære at det utbetales erstatninger som faller utenom siktemålet for kompensasjonsordningen.

For å tydeliggjøre dette har departementet funnet grunn til å foreslå at loven bare skal gjelde «så langt den passer». Det vil være opp til forvaltningen og domstolene å trekke grensen, basert på formålet med kompensasjonsordningen, slik dette kommer til uttrykk i lovens forarbeider.

Erstatningen vil ha som siktemål å erstatte inntektsbortfall ved fortsatt påregnelig drift – når man ser bort fra lovforbudet – men uten forutsetning om at virksomheten skal gjenopptas annet sted. Departementet legger derfor til grunn at det er bruksverdien for vedkommende oppdretter som kompensasjonen skal dekke.

Når bruksverdien fastlegges slik, vil kompensasjonen også dekke verdien av grunn med påstående anlegg. Da må det som en konsekvens av at man ikke står overfor noen tvangsavståelse, gjøres fradrag i vederlaget for verdien av tomt og driftsmidler som skal beholdes av oppdretteren og som har verdi for vedkommende etter nedleggelsen.

Normalt vil en objektivt fastsatt bruksverdi korrespondere med virksomhetens salgsverdi, og det har derfor fra et praktisk ståsted liten hensikt å trekke grensen mellom en slik fastsatt bruksverdi og salgsverdien. Tenker man seg et slikt anlegg solgt, vil eventuelle ulemper som avståelsen representerer på oppdretterens gjenværende virksomhet være en konsekvens av salget. Det vil i så fall ikke være plass til ulempeserstatning i tillegg.

Skal slike ulemper erstattes, må det i tilfelle dreie seg om en subjektivt fastsatt merverdi som anlegget har for vedkommende eier og dermed være del av næringstapet.

Er det ingen økonomisk sammenheng mellom driften av pelsdyranlegget og eiernes øvrige virksomhet, er ulempeserstatning for gjenværende virksomhet utelukket – ganske enkelt fordi det ikke foreligger noe tap.

Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan forekomme synergier som leder til at nedleggelsen av virksomheten har konsekvenser for eiers øvrige drift. Spørsmålet om nedleggelsen representerer ulemper kommer derfor bare opp i de tilfeller pelsdyranlegget representerer en merverdi for eierne i form av reduserte kostnader i annen virksomhet som eier driver. Siden pelsdyranlegg gjerne drives sammen med jord- og skogbruksdrift, blir det i praksis spørsmål om hvilken innvirkning en nedleggelse vil ha for driften av oppdretterens gjenværende virksomhet.

Når pelsdyrnæring er gjort ulovlig, vil de synergier som det eventuelt kunne være aktuelt å dekke ikke lenger være påregnelige. Det er derfor et spørsmål om hvor langt kompensasjonsreglene skal strekkes, og om de eventuelt skal dekke annet næringstap enn verdien av virksomheten som sådan.

Identifisering og verdsetting av ulemper på gjenværende eiendom/næring som eventuelt ikke ligger i bruksverdien av oppdrettsvirksomheten, kan være komplisert. Det må imidlertid antas at salgs- eller bruksverdien av virksomheten regelmessig dekker eiers fulle økonomiske tap, slik at de tillegg det eventuelt kan være tale om, har begrenset økonomisk verdi.

I stortingets anmodningsvedtak 355 er regjeringen bedt om å erstatte gjeldende kompensasjonsordning med regler som bygger på en verdivurdering av hvert enkelt pelsdyranlegg. En ordning som innebærer en ytterligere verdsettelse av den betydning nedleggelsen har for eiers øvrige virksomhet, er ikke nevnt. Skal slike regler omfattes av ordningen, vil kostnaden til ordningen bli uforutsigbar og innebære at det i praksis blir komplisert å beregne kompensasjonen. Like anlegg vil dessuten kunne bli kompensert ulikt.

Spørsmålet om ulemper skal erstattes i tillegg til verdien av virksomheten som sådan, må i noen grad også ses i sammenheng med de midler som det offentlige stiller til disposisjon for omstilling til annet arbeid og for redusert alderspensjon.

Flere høringsinstanser mener at det må lovfestes en rett for oppdretteren til alltid å kunne velge erstatning etter bruksverdi eller gjenervervsverdi. Departementet vil ikke foreslå at det lovfestes utmålingsregler som går lengre enn det som følger av ekspropriasjonsretten. Eventuell uenighet mellom staten og oppdrettere om anvendelse av ekspropriasjonsrettens utmålingsregler vil kunne avklares i domstolene.

I høringen pekes det på at det er viktig med gode føringer for bruksverdifastsettelsen. Departementet legger opp til at NIBIO skal utarbeide beregninger som vil danne et godt grunnlag for arbeidet med å utforme statens tilbud til pelsdyroppdretterne. Det tas sikte på at slike oppdaterte beregninger skal foreligge innen 1. juni 2021.

I mange høringsinnspill tas det opp at det ikke vil være riktig automatisk å legge tispetallet i 2017 til grunn for en bruksverdiberegning. Departementet er enig i dette. Når ekspropriasjonsrettslige utmålingsregler skal legges til grunn, vil det være den påregnelige utnyttelsen av anlegget som skal legges til grunn, og denne behøver ikke å sammenfalle med dyretallet på en gitt dato. Utnyttelsesgraden i enkeltanlegg og i pelsdyrnæringen som helhet har variert over tid, og dette vil det etter departementets vurdering måtte tas hensyn til når det skal vurderes hva som er påregnelig utnyttelse av et pelsdyranlegg.

4.4.2 Dokumentasjon når tidspunktet for nedleggelse/riving er et annet enn utmålingstidspunktet

Det fremholdes i høringen at mange pelsdyroppdrettere ikke våger å rive og rydde opp etter pelsdyrholdet før pelsdyrvirksomheten er verdivurdert, og det eventuelt er gjennomført skjønn for å fastsette erstatningen. Mange fremholder at dette forsinker omstilling til annen inntektsgivende virksomhet. Slik vi forstår det, er oppdretterne anbefalt å avvente riving av Norges Pelsdyralslag, for å unngå at mangel på dokumentasjon kan føre til feil erstatningsutmåling. Departementet deler synspunktene som fremmes i høringen om at det er ønskelig at alle som ønsker å rive, får mulighet til å gjøre det så raskt som ønskelig.

Problemsstillingen om dokumentasjon, som er nevnt av Pelsdyralslaget under høringen, gjør seg gjeldende i alle ekspropriasjonssaker hvor det er gitt forhåndstiltredelse ved avtale eller vedtak i medhold av oreigningsloven § 25.

I slike tilfeller stilles det regelmessig krav om at eksproprianten må foreta registeringer i forkant, slik at skjønnsretten har et fullgodt faktagrunnlag for sin verdsettelse. Oreigningsloven § 25 annet ledd har nærmere bestemmelse om dette. Slik registering skjer gjerne gjennom billeddokumentasjon, tegninger, innhenting av meldinger/tillatelser etter bygningslovgivningen og beskrivelser fra synfaring ol. Normalt utføres registreringene av en uavhengig tredjemann, oftest en bygningskyndig takstmann. Dersom det senere viser seg at registreringen er utilstrekkelig, vil usikkerheten rundt fakta gjerne slå tilbake på eksproprianten ved at denne blir sittende med tvilsrisikoen.

Utgiftene til slik taksering dekkes i disse tilfellene av eksproprianten.

Der det er behov for å sikre dokumentasjon før riving, legger departementet til grunn at statsforvalteren vil besørge dette i samarbeid med de berørte. For øvrig er det heller ikke noe i veien for at vedkommende oppdretter selv fremlegger fotografier, takster mv. som kan gi ytterligere informasjon ved senere verdsettelse

4.4.3 Verdsettingstidspunktet

Det er i høringsforslaget lagt til grunn at verdsettelsen av oppdretternes virksomhet skal skje pr. 15. januar 2018, som var tidspunktet hvor regjeringspartiene varslet sin intensjon om å forby pelsdyrhold. Dermed har man ønsket å fravike regelen i ekspropriasjonserstatningslovens § 10 første pkt. om at verdsettelsen skal skje på det tidspunkt erstatningen fastsettes. Årsaken til at man ønsker et tidligere tidspunkt, er at det ikke skal være mulig å påvirke erstatningsbeløpet størrelse gjennom senere tilpasninger.

Forslaget om verdsettelsestidspunkt er i praksis en videreføring av de prinsipper som ligger til grunn i gjeldende lov.

I høringsforslaget er det videre forutsatt at oppdretterne selv velger avviklingstidspunkt innenfor tidsintervallet for lovlig drift, og at de dermed beholder de inntekter som er opptjent i ettertid.

Det er ikke uvanlig at tidspunktet for verdsettelse er et annet enn datoen for utbetaling av erstatning også i ekspropriasjonssaker. Ved større ekspropriasjonserverv er dette oftest situasjonen. Da er det i forkant gitt samtykke til såkalt forhåndstiltredelse gjennom avtale eller forvaltningsvedtak etter oreigningsloven § 25, slik at overtakelse finner sted før erstatningen blir utmålt og utbetalt. I slike tilfeller fastlegger ekspropriasjonserstatningsloven § 10 annet og tredje pkt. at verdsettelsen skal skje på overtakelsestidspunktet, og at det skal utbetales en avsavnserstatning i tillegg. I praksis utmåles denne som en rente som løper fra overtakelse fant sted til oppgjør utbetales.

Kompensasjonsordningen for pelsdyr har ikke som forutsetning at staten skal overta de enkelte virksomheter. Det er utelukkende tale om kompensasjon for en lovregulering som gjør fortsatt virksomhet forbudt. Når virksomheten som skal kompenseres fortsetter etter verdsettelsestidspunktet, er situasjonen en annen enn det som er angitt i lovens § 10. Når vedkommende oppdretter beholder inntektene fra sin virksomhet frem til opphør, oppstår det nemlig ikke noe avsavnstap. Samtidig er det opp til vedkommende selv om han eller hun ønsker å drive frem til utgangen av lovens avviklingsperiode, som etter lovens § 2 er satt til 1. februar 2025.

Departementet foreslår derfor at loven angir 15. januar 2018 som verdsettelsestidspunkt etter ekspropriasjonserstatningsloven § 10, og at det ikke tas hensyn til fortjeneste eller tap etter dette tidspunkt eller at utbetalingen skjer på et senere tidspunkt.