5 Fremgangsmåten ved fastsetting av erstatningen (forslag til ny § 4)

5.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov forutsetter at kompensasjon etter avvikling av pelsdyrhold skal fastsettes gjennom enkeltvedtak i forvaltningen. Nærmere bestemmelser er gitt i forskrift fastsatt med hjemmel i gjeldende lov §§ 2 og 3.

Kompensasjonsordningene administreres av Landbruksdirektoratet. Statsforvalteren fatter vedtak i førsteinstans. Se ellers omtale under pkt. 4.1.

5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet pekte i høringsforslaget på at fremgangsmåten ved fastsettelse av erstatning må tilpasses det faktum at det ikke skjer en ekspropriasjon, og at tidspunktet for avvikling innenfor avviklingsperioden bestemmes av den enkelte oppdretter selv. Det ble derfor foreslått at pelsdyroppdretteren selv må fremme krav om erstatning, og at dette skjer innenfor en frist på seks måneder etter avvikling. For å ta høyde for at avvikling i mange tilfeller allerede har skjedd før denne lovendringen eventuelt blir vedtatt, ble det lagt opp til at det uansett vil gjelde en alternativ frist satt til 1. januar 2022 for å fremsette krav. Denne fristen var basert på en forventning om at en eventuell lovendring vil kunne vedtas våren 2021. Det ble videre foreslått at staten deretter må fremsette tilbud om erstatning innen seks måneder etter at kravet er fremsatt.

I høringsnotatet ble det pekt på at staten selv vil måtte bestemme hvilket organ kravet om et tilbud skal fremsettes for, og hvilket organ som skal fremsette tilbudet. Departementet anførte at fylkesmannen (nå statsforvalteren) og Landbruksdirektoratet er blant de aktuelle organer.

Et tilbud forutsetter en aksept av mottakeren for å bli bindende. Dersom en slik enighet ikke kommer i stand, innebar forslaget at staten begjærer skjønn for tingretten og at skjønnet holdes etter de alminnelige regler i skjønnsloven av 1. juni 1917 nr. 1, med visse særregler.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at tilbudet om erstatning ikke skal regnes som et enkeltvedtak som kan påklages.

5.3 Høringsinstansenes syn

5.3.1 Oppdretternes kostnader i forbindelse med fastsetting av erstatningen

Norges Pelsdyralslag og Norges Bondelag mener at pelsdyrbondens utgifter til vurdering av tilbud om erstatning og dialog med staten bør kunne kreves dekket av staten, uavhengig av om saken går videre til rettslig skjønnsbehandling. Disse høringsinstansene forventer at den praksis som blant annet er etablert i saker om erstatning etter fredningsvedtak i henhold til naturmangfoldloven, blir lagt til grunn.

Norges Pelsdyralslag og Norges Bondelag viser til at lovutkastet legger opp til en kostnadsdekning for skjønnsprosessen etter reglene i skjønnsprosessloven § 42. I henhold til første ledd i denne bestemmelsen har bonden rett på dekning av «nødvendige utgifter» i anledning skjønnssaken. Det følger imidlertid av andre ledd at retten kan gjøre helt eller delvis unntak fra første ledd når den som utsettes for inngrepet har avslått et rimelig forlikstilbud eller begjært skjønn uten rimelig grunn. De fremholder at lovforslaget og forbudet mot hold av pelsdyr reiser mange spørsmål når det gjelder erstatningsutmålingen, noe som innebærer at bonden vil kunne ha god grunn til å få prøvd saken for skjønnsretten. Norges Pelsdyralslag og Norges Bondelag mener på dette grunnlaget at pelsdyrbøndene må stå i samme stilling som ved ekspropriasjon, og at henvisningen til skjønnsprosessloven § 42 i lovforslaget må erstattes med en henvisning til skjønnsprosessloven §§ 54. Disse høringsinstansene viser til at denne bestemmelsen også gjelder ved overskjønn og anke, med mindre noe annet følger av skjønnsprosessloven §§ 54a og 54b og anfører at henvisningen også vil innebære at oreigningsloven § 15 tredje og fjerde ledd vil komme til anvendelse. Disse bestemmelsene gir regler om forskuddsbetaling av sakskostnader under skjønnssaken. Norges Pelsdyrsalslag og Norges Bondelag mener derfor at henvisningen til tvisteloven i lovforslaget § 4 tredje ledd fjerde punktum må strykes og erstattes med en henvisning til skjønnsprosessloven §§ 54a og 54b.

5.3.2 Mulighet til å kreve forskudd på erstatningen

Norges Pelsdyralslag og Norges Bondelag peker på at dersom saken går til skjønnsbehandling og eventuelt overskjønn, kan det ta lang tid før erstatningen blir fastsatt, noe som kan gi økonomiske utfordringer for pelsdyrbonden. De mener derfor det bør fastsettes en bestemmelse om forskuddsvis utbetaling av erstatning før det foreligger et rettskraftig skjønn.

5.3.3 Andre merknader knyttet til fremgangsmåten ved fastsetting av erstatning

Norges Bondelag viser til at lovforslaget ikke fastsetter noen frist for staten til å begjære skjønn og mener at en slik frist bør fastsettes, eksempelvis tre måneder. Norges Pelsdyralslag mener at det bør lovfestes at staten skal begjære skjønn så snart som mulig og senest innen én måned.

Norges Pelsdyralslag og Norges Bondelag viser til at det følger av høringsnotatet at det ikke er bestemt hvilket organ som skal motta kravet, og heller ikke hvilket organ som skal fremsette tilbudet. Begge mener at denne kompetansen bør legges til statsforvalteren. Norges Bondelag viser til at statsforvalterne allerede har håndtert den nåværende kompensasjonsordningen og dermed allerede innehar kunnskap om næringen, lokale forhold og de enkelte oppdrettere. Norges Pelsdyralslag legger til grunn «at organet vil bli bistått av sakkyndige i arbeidet med å utarbeide tilbudet og at organet har tilstrekkelig kapasitet til å unngå lang saksbehandlingstid.»

Også Statsforvalteren i Rogaland mener det er naturlig at statsforvalteren har ansvaret for saksbehandlingen, men at Landbruksdirektoratet «fungerer som en veileder for embetene, utarbeider veiledningsmateriell og er kunnskapsformidler på tvers av fylkesgrenser.»

Statsforvalteren i Oslo og Viken peker på at det bør legges til rette for likebehandling av søkere og effektiv forvaltning og anbefaler at saksbehandlingen samles i én instans, enten ett av statsforvalterembetene eller Landbruksdirektoratet. Det pekes på at oppgaven må følges av nødvendige ressurser.

Flere av statsforvalterne peker på at den foreslåtte modellen for utmåling av erstatning vil være ressurskrevende for forvaltningen. Statsforvalteren i Trøndelag«anmoder derfor om at ressurser til forvaltningen av ordningen står i samsvar til de roller oppgaver vi blir tiltenkt» og peker på at dette så langt ikke har vært tilfelle, noe som er særlig merkbart i et stort pelsdyrfylke.

Domstolsadministrasjonen peker på at det er vanskelig å forutse den konkrete økningen i saksmengden, men forutsetter at dette blir hensyntatt i fremtidige budsjett.

5.4 Departementets vurdering

5.4.1 Oppdretternes kostnader i forbindelse med fastsetting av erstatningen

Flere høringsinstanser har ment at staten bør dekke oppdretternes kostnader ved fastsetting av erstatning etter kompensasjonsordningen.

I ekspropriasjonssaker vil den som er utsatt for ekspropriasjon, ha krav på å få dekket utgiftene til nødvendig juridisk og teknisk bistand. Det er egne regler om dette i oreigningslovens § 15. Disse gir de berørte rett til å få sine nødvendige saksomkostninger dekket fra formelt varsel om ekspropriasjon blir sendt til det fattes endelig ekspropriasjonsvedtak. Også utgiftene i klagesak dekkes, med mindre det er klaget uten god grunn. Det er forvaltningen som endelig avgjør kravet, men går saken til skjønn, tas avgjørelsen av domstolene.

Det er skjønnsloven som har nærmere bestemmelser om dekning av saksomkostninger under selve skjønnssaken. I ekspropriasjonssaker er reglene om dette nedfelt i lovens § 54. Også disse reglene forutsetter at den som eksproprierer må dekke ekspropriatens nødvendige utgifter i saken. Kreves overskjønn eller ankes avgjørelsen, er det egne regler om omkostningsansvaret i § 54 a og § 54 b. Også her er regelen at den som krever ekspropriasjon, må dekke utgiftene med mindre det er ekspropriaten som alene begjærer overskjønn, og denne ikke oppnår noen bedre avgjørelse enn i underskjønnet. I så fall må vedkommende selv dekke egne omkostninger. Finner retten at det var åpenbart urimelig å kreve overskjønn, kan vedkommende i tillegg pålegges å dekke motpartenes utgifter. Påankes avgjørelsen av den som eksproprierer, må denne dekke alle utgifter med saken, uansett utfall. Og er det motparten som anker, og vinner frem, gjelder det samme. Ellers gjelder tvistelovens regler.

Skal saken endelig behandles ved rettslig skjønn, er reglene om omkostninger forskjellig ut fra sakstype. Skjønnsloven skiller mellom saker som er av ekspropriasjonsartet karakter, men som likevel ikke er ekspropriasjon, og andre saker.

Som inngripende saker av ekspropriasjonsartet karakter, regnes saker om utøvelse av forkjøpsrett, innløsning, avløsning eller lignede. Her er utgangspunktet at den som har interesse av inngrepet må dekke motpartens nødvendige omkostninger, med mindre den som utsettes for inngrepet har avslått et rimelig forlikstilbud eller krevd skjønn uten rimelig grunn. Om dette, se skjønnslovens § 42. Blir det begjært overskjønn og anke, gjelder reglene i skjønnsprosessloven § 54 a og § 54 b tilsvarende.

I andre skjønnssaker, avgjøres spørsmålet om dekning av sakskostnader etter de vanlige reglene i tvisteloven. Om dette, se skjønnslovens § 43. Grovt gjengitt innebærer det at den som vinner frem med sin sak, vinner med sakskostnader og den som taper derfor må dekke motpartens utgifter i tillegg til sine egne. Det er diverse unntak fra dette. Det gjelder blant annet saker som byr på tvil og/eller har prinsipiell interesse.

Departementet vurderer det slik at reglene om dekning av sakskostnader under rettergang bør følge bestemmelsene i skjønnslovens § 42. Disse regler gjelder inngrep i private interesser som ikke er ekspropriasjon, men som likevel er svært inngripende og er derfor er sammenlignbar.

Bestemmelsen sikrer at oppdretterne får dekket sine nødvendige utgifter med mindre de selv har valgt å avslå det offentliges tilbud om kompensasjon, og domstolen oppfatter tilbudet som rimelig. Unntaket gjelder også overskjønn, dersom oppdretterne alene begjærer skjønn uten rimelig grunn.

Når det gjelder pelsdyroppdretterens kostnader til vurdering av, og dialog, om statens tilbud, finner departementet at rimelige utgifter til juridisk bistand bør dekkes av staten. Tilsvarende ulovfestede praksis er etablert ved behandling av saker om områdevern etter naturmangfoldloven. Departementet legger opp til at slik kostnadsdekning håndteres av Landbruksdirektoratet uten at dette foreslås lovfestet.

5.4.2 Mulighet til å kreve forskudd på erstatningen

I lovforslaget er det satt en frist på 6 måneder fra forvaltningen mottar krav til det skal foreligge et tilbud om kompensasjon til den enkelte oppdretter. En eventuell oversittelse av fristen vil ikke utløse rettsvirkninger til fordel for den enkelte oppdretter, men skal oppfattes som et pålegg til forvaltningen.

Dersom oppdretteren avslår tilbudet og kompensasjonen må fastsettes ved rettslig skjønn, kan det ta lang tid før kravet er endelig avgjort.

Departementet foreslår derfor at oppdretteren i disse tilfeller skal kunne kreve et forskudd på erstatningen. Blir partene ikke enig om størrelsen, fastsettes dette med endelig virkning av statsforvalteren og slik at vedtaket ikke kan påklages til departementet. Oppdretterne har kunnet søke kompensasjon etter gjeldende ordninger siden desember 2019. Også ved forskuddsutbetaling må det tas hensyn til hvilken kompensasjon som allerede er utbetalt. Reglene vil bli inntatt i forskrift, og det foreslås lovfestet en hjemmel til å gi slik forskrift i forslaget til ny § 5.

5.4.3 Andre forhold knyttet til fremgangsmåten ved fastsetting av erstatning

Det tas i høringen til orde for at det bør lovfestes en frist for staten til å begjære skjønn. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig. Departementet legger til grunn at skjønn vil bli begjært uten ugrunnet opphold. Når det gjelder overskjønn, er det etter skjønnslovens alminnelige regler en frist på én måned, jf. henvisning i lovens § 2 til tvisteloven § 29-5.

I høringen var det ikke tatt stilling til hvem som skal motta pelsdyroppdretternes krav om et tilbud om erstatning, og det var heller ikke sagt noe om hvilket organ i staten som skal gi tilbud om erstatning. Noen høringsinstanser mener det vil være det riktige at det er statsforvalterne som skal gi tilbudet, men det pekes også på at det kan være ønskelig å samle arbeidet med utforming av tilbud enten i ett statsforvalterembete eller hos Landbruksdirektoratet. Departementet mener det vil være hensiktsmessig at krav om tilbud fremsettes overfor statsforvalteren. Dette foreslås klargjort i lovteksten. Statsforvalteren vil også ut fra sin kjennskap til den enkelte virksomheten kunne være en viktig bidragsyter, både i dialog med pelsdyroppdretteren og for relevante innspill knyttet til det tilbudet som skal gis. For å få en mest mulig enhetlig tilnærming til utforming av tilbud, har departementet kommet til at det vil være mest hensiktsmessig at arbeidet med utforming av tilbud legges til Landbruksdirektoratet.