5 Forholdet mellom arbeidsmiljøloven og skipsfartsreguleringen

5.1 Innledning

I forbindelse med Stortingets lovvedtak om at yrkesdykkere skal «overføres» til arbeidsmiljøloven, har det blitt reist ulike spørsmål om forholdet mellom arbeidsmiljøloven og skipsfartsreguleringen. Det ene spørsmålet knytter seg til betydningen og rekkevidden av begrepet «dykkeoperasjoner» i den vedtatte bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a (endring i kursiv):

Unntatt fra loven er

• a) sjøfart, fangst og fiske, herunder bearbeiding av fangsten ombord i skip, men likevel slik at dykkeoperasjoner og losing er omfattet av loven

Bestemmelsen innebærer at «dykkeoperasjoner» blir omfattet av arbeidsmiljøloven. Etter Stortingets lovvedtak har det blitt reist spørsmål om hvilken betydning begrepet «dykkeoperasjoner» har med hensyn til når arbeidsmiljøloven vil gjelde, og således grensedragningen mot skipsarbeidsloven. Nærmere bestemt hvorvidt bestemmelsen må forstås slik at arbeidsmiljøloven kun vil gjelde under selve dykkeoperasjonen og at arbeidsforholdet for øvrig vil reguleres av skipsfartslovgivningen, eller om arbeidsmiljøloven vil gjelde for hele arbeidsforholdet. Et tilgrensende spørsmål, som departementet ikke berørte i høringsnotatet 30. juni 2022, er rekkevidden av begrepet «dykkeoperasjoner» i sin alminnelighet, nærmere bestemt spørsmål om hva som skal til for at bestemmelsen (om at dykkeoperasjoner omfattes av arbeidsmiljøloven) i det hele tatt kommer til anvendelse. I høringen har flere høringsinstanser pekt på disse problemstillingene, særlig relatert til skipsarbeidere som både utfører yrkesdykking og har andre arbeidsoppgaver på skipet. Departementet oppfatter at det er behov for en klargjøring av disse spørsmålene.

Videre har Stortinget i anmodningsvedtak nr. 771 bedt om «at bestemmelsene knyttet til arbeids- og hviletid i forbindelse med dykkeroperasjoner til sjøs klargjøres». Departementet oppfatter dette som at det bes om klargjøring av om det er arbeidsmiljølovens eller skipssikkerhetslovens arbeids- og hviletidsbestemmelser som vil gjelde for dykkere som utfører dykkeoperasjoner til sjøs, og som med lovvedtaket vil henføres under arbeidsmiljøloven. I høringen er det også etterlyst klargjøring knyttet til mulig lovkollisjon hva gjelder andre HMS-bestemmelser i henholdsvis arbeidsmiljøloven og skipssikkerhetsloven.

5.2 Høringsinstansenes syn

LO viser blant annet til at lang arbeidstid er en av de viktigste risikofaktorene ved yrkesdykking, og at for lang arbeidstid vil kunne medføre både sikkerhetsrisiko og fysiologisk helserisiko for dykkerne. LO mener det gir liten mening hvis rammene for arbeidstidsordninger for dykkere på skip skal være videre enn for de som dykker fra kai og lignende. LO slutter seg til departementets vurdering om at arbeidsmiljølovens regler om arbeids- og hviletid skal gjelde og ha forrang over skipssikkerhetsloven i tilfelle motstrid på dette området, og at det har vært Stortingets intensjon at arbeidsmiljølovens arbeids- og hviletidsbestemmelser skal gjelde fullt ut for de aktuelle arbeidstakerne. Yrkesdykkernes fagforening har ingen innvendinger til departementets vurdering. Industri Energi støtter departementets vurdering i sin helhet. Norsk Sjøoffiserforbund, Norsk Sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund er enige i at skipssikkerhetslovens arbeids- og hviletidsbestemmelser i §§ 23 og 24 må vike for arbeidsmiljøloven, men mener at skipssikkerhetsloven kapittel 4 bør gå foran arbeidsmiljøloven kapittel 4 ved eventuell motstrid.

NHO mener at drøftelsene i høringsnotatet legger opp til en endret grensedragning mellom skipsarbeidsloven og arbeidsmiljøloven. NHO mener at det er av stor betydning at man ikke reelt sett gjør endringer som medfører at personer som har sitt arbeidssted på skip blir underlagt et annet regelsett enn sjøfolk for øvrig, uten at dette er konsekvensutredet grundigere. Sjømat Norge er ikke enige i departementets fortolkning av at lovgiver må ha ment at arbeidsmiljølovens arbeidstidsregler også skal gjelde for aktiviteter som ikke er dykkeoperasjoner. Sjømat Norge viser også til at komiteen på tidspunktet innstillingen ble avgitt ikke var tilstrekkelig kjent med at gjennomføringen trolig er i strid med både utredningsinstruksen og internasjonale forpliktelser. Sjømat Norge viser også til at dersom departementet fastholder sitt syn, vil dette bryte rammene fra lovgiver, og vil føre til en ytterligere begrensning i sjøfartslovverkets virkeområde. Sjømat Norge mener at det enkleste vil være å videreføre skipssikkerhetslovens regler også under dykking, alternativt må det klargjøres hvordan vekslingen mellom arbeids- og hviletidsbestemmelser i arbeidsmiljøloven og skipssikkerhetsloven skal fungere for de sjøfolk som kun dykker i en begrenset del av arbeidstiden sin. Kystrederiene mener at dersom arbeidsmiljøloven gjøres gjeldende for hele besetningene og alle som deltar i dykkeoperasjonene, vil det være brudd med de internasjonale forpliktelsene. Kystrederiene viser også til at ved innføring av arbeidsmiljøloven på skip ikke vil være mulig å opprettholde dagens drift av skip hvor det også gjennomføres dykkeoperasjoner.

Arbeidstilsynet viser til at yrkesdykking er en høyrisikobransje, både med hensyn til antall ulykker og konsekvensene ulykkene har. Arbeidstilsynet viser til at det er godt dokumentert i arbeidsmedisinsk forskning at lang arbeidstid påvirker ulykkesrisikoen ytterligere, samtidig som risikoen for helseplager øker. Arbeidstilsynet viser til at en løsning som legger opp til at arbeidsmiljøloven bare gjelder for selve dykkeoperasjonen, mens skipssikkerhetsloven gjelder for øvrig arbeid, kan bli svært vanskelig å håndtere i praksis.

Sjøfartsdirektoratet mener at spesiallovgivningen ikke kan settes til side av de mer generelle bestemmelsene i arbeidsmiljøloven når dykkeroperasjoner ikke er en fulltidsbeskjeftigelse for besetningen. Sjøfartsdirektoratet viser til MLC og mener at en avgjørelse knyttet til hvem som er omfattet av begrepet dykkeoperasjoner, skal treffes av Sjøfartsdirektoratet i samråd med relevante rederi- og sjømannsorganisasjoner. Disse viser også til at det kan innebære brudd på MLC dersom arbeidsmiljøloven skal regulere arbeidsforholdene til alle arbeidstakere som deltar i dykkeoperasjoner om bord på norske skip, også arbeidstakere som forestår den normale driften av skipet og som har oppgaver som fremgår av skipets alarminstruks. Sjøfartsdirektoratet mener at det er selve arbeidets art som bør være bestemmende for hvilke arbeids- og hviletidsregler som vil gjelde. Disse mener at dykkeoperasjoner vil følge arbeidsmiljøloven, mens oppgaver knyttet til driften av selve skipet og som derfor ikke omfatter dykkeoperasjoner vil følge skipssikkerhetsloven. Sjøfartsdirektoratet viser videre til at det å gi arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser anvendelse for vaktgående besetning på skip sertifisert for fartsområde 3 eller høyere, kan innebære brudd på STCW-konvensjonen, jf. STCW A-koden seksjon VIII/1.2.1. Sjøfartsdirektotatet viser videre til situasjoner hvor skipsfører deltar i dykkeoperasjoner, og påpeker at arbeidsmiljøloven § 10-12 første og andre ledd innebærer at arbeidstaker i ledende eller særlig uavhengig stilling kan unntas arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10. Det vises til at det på mindre skip er vanlig at skipsfører utfører regulær brovakttjeneste, og at skipssikkerhetslovens arbeids- og hviletidsbestemmelser følgelig får anvendelse. Sjøfartsdirektoratet uttaler at «med mindre arbeidsmiljølovens bestemmelser i denne sammenhengen viker tilbake for unntaksbestemmelsene som følger av arbeidsmiljøloven § 10-12, vil Norge risikere å være i brudd med internasjonale forpliktelser slik de følger av STCW-konvensjonen med tilhørende obligatoriske regelverk fastsatt i STCW A-koden».

Redningsselskapet fremholder blant annet at det har vært en allmenn oppfatning at Redningsselskapets dykkervirksomhet ikke omfattes av endringsloven. Redningsselskapet viser til konkrete uttalelser gitt muntlig fra Stortingets talerstol under behandling av Prop. 68 L (2021–2022), blant annet om at redningsdykking og nøddykking ikke var ment å omfattes av arbeidsmiljøloven. Redningsselskapet hevder at dersom arbeidsmiljøloven skulle bli gjeldende regelregime for Redningsselskapets dykkervirksomhet, og det ikke sikres tilstrekkelig tilpasning til gjeldende krav, herunder for arbeids- og hviletid, vil det innebære en tvungen avvikling av Redningsselskapets dykkevirksomhet. Redningsselskapet viser blant annet til at arbeidsmiljølovens arbeids- og hviletidsbestemmelser ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet for den turnus som er nødvendig for å ivareta tilstrekkelig beredskap, at overgang fra skipsarbeidsloven til arbeidsmiljøloven vil medføre dramatiske økte utgifter til reise og lønn, at endringene vil innebære behov for omfattende administrative endringer, og viser også til potensielle utfordringer knyttet til rekruttering. Redningsselskapet mener videre at det ikke er grunnlag for å tolke at alle arbeidstakere som er involvert i dykkeoperasjoner skal omfattes av arbeidsmiljøloven uavhengig av stillingsbrøk. Redningsselskapet er således uenig i departementets vurdering om at arbeidsmiljøloven vil regulere hele arbeidsforholdet, og ikke bare selve dykkeoperasjonen. Redningsselskapet mener at dette vil innebære et fragmentert regelsett for «dykkeoperasjoner» som i enda større grad vil befinne seg i grenseområdene mellom arbeidsmiljøloven og skipsarbeidsloven, og at dette vil svekke vernet for yrkesdykkere.

5.3 Departementets vurdering

5.3.1 Rekkevidden av begrepet «dykkeoperasjoner»

Departementet behandler først spørsmålet om den generelle rekkevidden av begrepet «dykkeoperasjoner», nærmere bestemt virkeområdet for den vedtatte bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a. Departementet vil deretter vurdere spørsmålet om hvilken betydning det har for lovvalget at yrkesdykkere omfattes av arbeidsmiljøloven, det vil si om arbeidsmiljøloven i så fall vil regulere hele arbeidsforholdet eller om arbeidsmiljøloven kun vil gjelde under selve gjennomføringen av «dykkeoperasjoner». Problemstillingene er særlig reist for arbeidsforhold hvor arbeidstaker som har sitt arbeid om bord på skip både er involvert i dykkeoperasjoner og også utfører annet arbeid på skipet.

Når det gjelder spørsmålet om det generelle virkeområdet for den vedtatte bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a, er dette omtalt både i Prop. 68 L (2020–2021) og i Innst. 282 L (2020–2021).

I Prop. 68 L (2020–2021) side 16-17 uttaler departementet:

Departementets lovforslag innebærer at alle arbeidstakere som er direkte involvert i dykkeoperasjoner i utgangspunktet vil være omfattet av arbeidsmiljøloven. Etter departementets syn vil dette innebære at i alle fall det personellet som er nødvendige for å oppfylle kravet til forsvarlig bemanning ved dykkeoperasjoner etter forskrift om utførelse av arbeid § 26-27 vil være underlagt arbeidsmiljøloven. Det innebærer som hovedregel minimum dykkeleder, dykker, beredskapsdykker og lineholder. Dersom slikt personell også utfører andre arbeidsoppgaver, vil ikke det i seg selv innebære at arbeidsmiljøloven ikke skal gjelde. Etter departementets syn vil arbeidstakere som dykker som en del av virksomhetens vanlige drift eller som en del av en tjeneste som tilbys, uansett være omfattet. I tilfeller hvor skipsarbeidstakere mer tilfeldig og unntaksvis foretar dykk, typisk i forbindelse med vedlikehold av eget skip, legger departementet til grunn at arbeidstakerne vil være omfattet av sjøfartsreglene.

Flertallet i komiteen slutter seg til dette, jf. Innst. 282 L (2020–2021) side 7, og uttaler videre på side 7-8:

F l e r t a l l e t legger til grunn at arbeidstakere som dykker som en del av virksomhetens vanlige drift eller som en del av en tjeneste som tilbys, alltid vil være omfattet av arbeidsmiljøloven. I tilfeller hvor skipsarbeidstakere mer tilfeldig og unntaksvis foretar dykk, typisk i forbindelse med vedlikehold av eget skip, vil arbeidstakerne være omfattet av sjøfartsreglene. Dette gjør det unødvendig å fastsette en nedre grense for arbeidstakerens dykkeaktivitet. F l e r t a l l e t fremhever viktigheten av å hindre tilpasninger til lovverket slik at arbeidstakere som utøver dykkevirksomhet, likevel ikke blir omfattet av arbeidsmiljøloven. Unntaksadgangen må derfor praktiseres strengt.

I merknaden til § 1-2 i Prop. 68 L (2020–2021) uttales det videre:

Begrepet «dykkeoperasjon» skal forstås på samme måte som definisjonen i forskrift om utførelse av arbeid § 1-4 nr. 12. Dykkeoperasjoner er der definert som «arbeid ved økt omgivende trykk under vann eller i trykkammer hvor dykkeren tilføres pustegass». Som et minimum, vil det personellet som er nødvendig for å oppfylle kravet til forsvarlig bemanning ved dykkeoperasjoner etter forskrift om utførelse av arbeid kapittel 26 anses som involvert i dykkeoperasjoner, og dermed være omfattet av arbeidsmiljøloven.

Etter departementets syn legger disse uttalelsene rammene for når arbeidsmiljøloven er ment å gjelde, samt også i hvilke tilfeller arbeidsmiljøloven ikke vil gjelde. Når dykking er en del av virksomhetens vanlige drift eller som del av en tjeneste som tilbys, vil arbeidstakere som normalt deltar i dykkeoperasjonene være underlagt arbeidsmiljøloven – i hvert fall den del av personellet som er nødvendige for å oppfylle kravet til bemanning ved dykkeoperasjoner etter forskrift om utførelse av arbeid § 26-27. Dette vil etter departementets syn gjelde uavhengig av hvor stor eller liten andel av arbeidstiden som går med til å delta i dykkeoperasjoner. Det sentrale vil være om deltakelse i dykkeoperasjon kan sies å være en ordinær del av arbeidstakerens arbeidsoppgaver. Departementet legger motsetningsvis til grunn at skipsarbeidstakere som tilfeldig og unntaksvis deltar under slike dykkeoperasjoner, for eksempel i forbindelse med et kortvarig vikariat i en annens fravær, vil skipsarbeidsloven gjelde for denne arbeidstakeren. Etter departementets vurdering har det fra lovgivers side ikke vært meningen at arbeidstakere skal hoppe inn og ut av regelverksregimene, jf. også vurderingen nedenfor. Det vil være arbeidsoppgavene over noe tid, som avgjør om arbeidsmiljøloven eller skipsarbeidsloven vil gjelde. For virksomheter hvor dykking ikke er en del av virksomhetens ordinære drift, men hvor dykkeoperasjoner utføres av skipsarbeidstakere mer tilfeldig og unntaksvis, for eksempel i forbindelse med vedlikehold av eget skip, vil skipsarbeidsloven, og ikke arbeidsmiljøloven, gjelde.

Departementet legger til grunn at det i de fleste tilfeller vil være enkelt å avgjøre om virksomheten har dykking som del av sin ordinære virksomhet eller ikke, samt hvilke arbeidstakere som normalt er involvert i dette arbeidet. Samtidig antar departementet at det kan forekomme grensetilfeller, herunder at det etter omstendighetene kan fremstå noe uklart hva som regnes som «tilfeldig og unntaksvis» dykking. Departementet viser til at det fremmes forslag om at det inntas en forskriftshjemmel i arbeidsmiljøloven § 1-2 som gir departementet adgang til blant annet å gi utfyllende forskrifter om lovens anvendelse for «dykkeoperasjoner». Departementet vil følge med på utviklingen, og på den bakgrunn vurdere om det er behov for nærmere å tydeliggjøre denne grensedragningen i forskrift.

Dersom man etter en vurdering av ovenstående kommer til at arbeidsmiljøloven gjelder, er neste spørsmål om arbeidsmiljøloven i så fall regulerer hele arbeidsforholdet, eller om arbeidsmiljøloven kun gjelder under selve dykkeoperasjonen og at arbeidsforholdet for øvrig reguleres av skipsarbeidsloven og skipssikkerhetsloven.

Departementet kan være enig i at ordlyden isolert sett kan tolkes slik at arbeidsmiljøloven kun kommer til anvendelse under selve dykkeoperasjonen, med en mulig motsatt slutning at skipsfartslovgivningen vil gjelde for arbeidsforholdet for øvrig. Etter departementets vurdering fremstår det imidlertid klart at en slik tolkning ikke har vært lovgivers intensjon.

Departementet viser for det første til merknaden til bestemmelsen i Prop. 68 L (2020–2021), hvor det fremgår at «[d]ette betyr at yrkesdykking vil være omfattet av arbeidsmiljøloven, også når dykking skjer fra skip og utføres av skipets mannskap». Her er begrepet «yrkesdykking» benyttet, og er således ikke avgrenset til kun selve dykkeoperasjonen.

Departementet viser videre til innstillingen fra komiteen, hvor det fremgår at

Flertallet vil videre understreke at arbeidsmiljøloven gjør seg gjeldende for disse arbeidstakerne selv om de utfører øvrige oppgaver om bord på fartøyet. Følgelig reguleres ansettelsesforholdet av arbeidsmiljøloven.

Det å skulle «hoppe» ut og inn av ulike lovregimer basert på hvilket arbeid som utføres, kanskje i løpet av en og samme dag, synes etter departementets vurdering generelt både upraktisk og uhensiktsmessig. Departementet viser i denne forbindelse også til Innst. 282 L (2020–2021) hvor komiteflertallet på side 6 uttaler:

F l e r t a l l e t vil understreke at arbeidsmiljøloven skal gjelde for de som deltar i dykkeoperasjoner, fordi det er denne operasjonen (inklusive planlegging og gjennomføring) som representerer stor risiko. Det innebærer at alle personer som er ment å skulle dykke (delta i dykkeoperasjonen) ikke veksler mellom to regelverk, men er underlagt arbeidsmiljøloven.

Departementet viser også til at komitéflertallet i Innst. 282 L (2020–2021) side 6 viser til at «arbeidsmiljøloven presist lovregulerer innholdet i faste ansettelser, midlertidige ansettelser og bruk av bemanningsselskaper». Etter departementets syn vil det gi lite mening å skulle vise til arbeidsmiljølovens regler om ansettelse og tilknytningsformer, dersom hensikten var at arbeidsmiljøloven kun skal gjelde under selve dykkeoperasjonen. Det fremgår også uttrykkelig av Innst. 282 L (2020–2021) at

Det legges til grunn at arbeidstaker enten er omfattet av arbeidsmiljøloven eller skipsarbeidsloven, og at disse lovene er gjensidig utelukkende som vernelov for den enkelte arbeidstaker.

Departementet kan ikke forstå dette på annen måte enn at det har vært meningen fra lovgivers side at arbeidsmiljøloven skal regulere hele arbeidsforholdet til de aktuelle arbeidstakerne, og ikke kun under selve dykkeoperasjonen. Dette må i hvert fall gjelde forholdet til skipsarbeidsloven. Departementets vurdering når det gjelder forholdet til skipssikkerhetsloven fremgår i punkt 5.3.2.

5.3.2 Forholdet mellom arbeidsmiljøloven og skipssikkerhetsloven

Når det gjelder forholdet til skipssikkerhetsloven, uttaler komitéflertallet i Innst. 282 L (2020–2021) side 7 at

Skipssikkerhetsloven får naturlig anvendelse med hensyn til forhold knyttet til skipet, så lenge skipet omfattes av lovens virkeområde. Dette gjelder for eksempel krav til teknisk, operativ, personlig og miljømessig sikkerhet.

Departementet er enig i at skipssikkerhetsloven vil gjelde også for dykkere underlagt arbeidsmiljøloven i den grad de utfører arbeid på skip som omfattes av skipssikkerhetsloven. Skipssikkerhetsloven vil i all hovedsak utfylle arbeidsmiljøloven på dette området. Det er likevel enkelte regler i disse to lovene som overlapper eller regulerer samme forhold som kan innebære motstrid. Ved regelverkskollisjon må man på vanlig måte gjennom tolkning av relevante rettskilder og momenter vurdere hvilke regler som skal ha forrang. Som et generelt utgangspunkt mener departementet at siden skipssikkerhetsloven har spesialregler for skip, kan dette tale for at skipssikkerhetsloven, ved motstrid med arbeidsmiljøloven, legges til grunn lex specialis. Det må likevel vurderes om andre forhold tilsier et annet resultat.

Stortinget har i anmodningsvedtak bedt om at «bestemmelsene knyttet til arbeids- og hviletid i forbindelse med dykkeoperasjoner til sjøs klargjøres».

Skipssikkerhetsloven har blant annet regler om arbeidsmiljø og personlig sikkerhet om bord på skip i kapittel 4, herunder regler om arbeids- og hviletid. Som et utgangspunkt har Stortinget lagt til grunn at «skipssikkerhetsloven får naturlig anvendelse med hensyn til forhold knyttet til skipet, så lenge skipet omfattes av lovens virkeområde», jf. Innst. 282 L (2020–2021). Fordi skipssikkerhetsloven har egne regler om arbeids- og hviletid, jf. §§ 23 og 24, oppfatter departementet at Stortinget ber om en klargjøring av hvilke arbeids- og hviletidsregler som skal gjelde for dykkeoperasjoner til sjøs.

Når det gjelder arbeids- og hviletidsbestemmelser særskilt, står man potensielt overfor en lovkollisjon ved at arbeidsmiljøloven og skipssikkerhetsloven har til dels ulike regler. Departementet viser til omtalen i Prop. 68 L (2020–2021) punkt 2.6:

Sjøfartslovgivningen gir videre ytterrammer for arbeidstid sammenlignet med arbeidsmiljøloven. Sjøfartsregelverket begrenser den alminnelige arbeidstiden til 36 timer i gjennomsnitt i løpet av en periode på høyst ett år, men åpner for betydelig mer intensive arbeidsperioder når arbeidstaker er på jobb. Hensynet til skipets drift, enten det er i sjøen eller ligger i havn, gjør at arbeidstidsbestemmelsene for mannskapet om bord har videre rammer enn det som følger av arbeidsmiljøloven.

Flere høringsinstanser har gitt innspill til spørsmålet om det er skipssikkerhetslovens eller arbeidsmiljølovens arbeids- og hviletidsbestemmelser som vil gjelde. Blant annet uttaler Sjøfartsdirektoratet at

Det er Sjøfartsdirektoratets vurdering at det er selve arbeidets art som bør være bestemmende for hvilke sett av arbeids- og hviletidsbestemmelser som vil gjelde. Hvis det er tale om dykkeoperasjoner, følger arbeids- og hviletidsbestemmelsene av regelsettene i arbeidsmiljøloven. Er det tale om oppgaver knyttet til driften av selve skipet, og som derfor ikke omfatter dykkeroperasjoner, vil det være skipssikkerhetslovens bestemmelser om arbeids- og hviletid som skal legges til grunn.

Sjømat Norge er ikke enig i at forarbeidene gir tilstrekkelig grunnlag for å bestemme at arbeidsmiljøloven og dens arbeidstidsregler skal gjelde andre operasjoner enn dykkeoperasjoner. Departementet viser på den ene siden til at skipssikkerhetsloven har spesialregler for skip, og at dette kan tale for at skipssikkerhetslovens arbeids- og hviletidsbestemmelser må legges til grunn lex specialis, jf. også ovenfor. På den andre siden finner departementet det klart og dermed må gis avgjørende betydning, at Stortingets intensjon har vært at arbeidsmiljølovens arbeids- og hviletidsregler skal gjelde for de aktuelle arbeidstakerne.

I Prop. 68 L (2020–2021) fremgår det at arbeidsmiljølovens regulering av arbeidstid nettopp var en viktig årsak til forslaget om å gjøre arbeidsmiljøloven gjeldende for dykkere, også til sjøs:

Det er departementets oppfatning at den særlige risikoen dykking i seg selv innebærer, samt kunnskapen om arbeidstidens betydning i denne sammenheng, innebærer at det bør utvises stor varsomhet med å la dykkere arbeide etter belastende arbeidstidsordninger. Departementet vil videre vise til at arbeidsmiljølovens arbeidstidsregulering er fleksibel, ved at det innenfor visse rammer og vilkår er anledning til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden og å gjøre tilpasninger og unntak gjennom individuell avtale, etter avtale med tillitsvalgte, etter dispensasjon fra Arbeidstilsynet eller ved tariffavtale. I denne sammenheng vil det alltid gjelde et generelt krav om at de arbeidstidsordninger som iverksettes er forsvarlige, jf. arbeidsmiljøloven § 10-2 første ledd. Departementet legger til grunn at arbeidsmiljølovens arbeidstidsregulering uansett gir tilstrekkelig fleksibilitet for å kunne tilpasses dykkere på skip, ikke minst hensett til risikobildet innen dykkevirksomhet.

I Innst. 282 L (2020–2021) fra arbeids- og sosialkomiteen la komiteens flertall også vekt på blant annet regulering av arbeidstid:

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger avgjørende vekt på at sikkerhetsbestemmelser, regulering av arbeidstid samt ansettelsesforhold er best og mest helhetlig regulert i arbeidsmiljøloven. Sett på bakgrunn av det erfarte behovet for å få tryggere forhold for yrkesdykkere støtter derfor flertallet regjeringens prinsippløsning. Forholdene skal derfor reguleres av arbeidsmiljøloven med Arbeidstilsynet som tilsynsmyndighet.

Etter departementets syn fremgår Stortingets vilje på dette området også forutsetningsvis av enkelte uttalelser. I Innst. 282 L (2020–2021) side 7 fremgår:

I redegjørelsen bør regjeringen avklare nærmere hvordan arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven skal kunne praktiseres for eksempelvis dykkere som også er mannskap om bord på båtene.

Det hadde etter departementets syn gitt liten mening å skulle avklare hvordan arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven skal praktiseres, dersom de ikke var ment å gjelde. Departementet viser i denne sammenheng også til anmodningsvedtak nr. 772 fra Stortinget, hvor det fremgår:

Stortinget ber regjeringen vurdere innføring av en forskrift med krav til arbeids- og hviletid for selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere som driver yrkesdykking fra skip i virksomhet. Forskriften skal gi samme vern for selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere som for arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven.

Departementet har vanskelig for å se hvorfor Stortinget skulle be regjeringen vurdere innføring av krav til arbeids- og hviletidsbestemmelser med samme vern som i arbeidsmiljøloven for selvstendige, dersom ikke tilsvarende var ment å gjelde for yrkesdykkere med arbeidstakerstatus.

Etter departementets vurdering kan det heller ikke ha vært lovgivers intensjon at det skal veksles mellom henholdsvis arbeidsmiljølovens og skipssikkerhetslovens arbeidstidsbestemmelser, basert på arbeidsoppgaven som utføres, slik som enkelte høringsinstanser synes å mene. Departementet viser til uttalelsene gitt i Innst. 282 L (2020–2021) om at «F l e r t a l l e t mener lovendringen bør gjennomføres nettopp for å redusere den totale arbeidsbelastningen til dykkerne. Selv om en mindre del av arbeidstiden går med til dykking, er det den totale arbeidstiden som medfører forhøyet risiko». Departementet kan heller ikke se hvordan to ulike arbeidstidsregimer i praksis skal kunne anvendes på ett og samme arbeidsforhold. Reglene om arbeidstid setter ytre rammer for arbeidstakers arbeids- og hviletid for arbeidsforholdet i sin helhet. Dersom regelsettene har ulike ytre rammer for arbeids- og hviletid, må ett av regelsettene nødvendigvis gis forrang.

Etter departementets syn kan det etter dette ikke være tvil om at lovgiver i utgangspunktet har ment at arbeidsmiljølovens arbeids- og hviletidsbestemmelser skal gjelde fullt ut, og dermed ha forrang over skipssikkerhetslovens regler på dette området. Forutsetningen er at arbeidsmiljøloven faktisk kommer til anvendelse, jf. ovenfor i punkt 5.3.1. Samtidig har komiteflertallet uttalt at det er behov for avklaring knyttet til «hvordan arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven skal kunne praktiseres for eksempelvis dykkere som også er mannskap om bord på båtene», jf. side 7 i Innst. 282 L (2020–2021). Det fremgår også at

Flertallet mener regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse om arbeidsmiljølovens virkeområde for yrkesdykking samt Arbeidstilsynets oppfølging av lovendringen, dette for å sikre at Stortinget kan drøfte nærmere det krevende skillet mellom skipsarbeidsloven/skipssikkerhetsloven kontra arbeidsmiljøloven for de yrkesdykkerne som også er mannskap om bord på skip.

Også flere høringsinstanser mener at en løsning med at arbeidsmiljølovens arbeidstidsregler skal gjelde vil være upraktisk eller har etterlyst hvordan arbeidsmiljølovens arbeidstidsregler bør praktiseres. Kystrederiene viser blant annet til at

Ved innføringen av AML på skip vil det ikke være mulig å opprettholde dagens drift av skip hvor det også gjennomføres dykkeroperasjoner. Etter som AML har begrensninger på timer, vil en døgnkontinuerlig drift og en 1:1 ordning som i SAL, bety at det må opprettes ett ekstra skift på hvert enkelt skip. Økningen på driftskostnaden for ett ekstra skift alene er satt til minimum 30%, men en annen utfordring her er mangel på sjøfolk og kompetanse. Det finnes ikke folk til å kunne besette dette ekstra skiftet.

Sjømat Norge fremholder at det enkleste vil være å videreføre skipssikkerhetslovens regler også under dykking, da man normalt uansett ikke kommer i konflikt med lovverkets begrensninger på dette området. Alternativt mener Sjømat Norge at departementet må klargjøre hvordan vekslingen mellom arbeids- og hviletidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven og skipssikkerhetsloven skal fungere for sjøfolk som kun dykker i en begrenset del av arbeidstiden.

Sjøfartsdirektoratet fremholder at det å gi arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser anvendelse for vaktgående besetning på skip sertifisert for fartsområde 3 eller høyere, kan innebære brudd på STCW-konvensjonen, jf. STCW A-koden seksjon VIII/1.2.1. Etter hva departementet forstår mener Sjøfartsdirektoratet også at det kan foreligge brudd med STCW-konvensjonen å gjøre arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser gjeldende for skipsfører som går brovakt. Departementet oppfatter at bakgrunnen for dette er at arbeidstaker i ledende eller særlig uavhengig stilling etter arbeidsmiljøloven i stor grad er unntatt lovens arbeidstidsbestemmelser, jf. § 10-12. Skipssikkerhetslovens arbeids- og hviletidsbestemmelser gjelder på sin side for alle som har sitt arbeid om bord og følgelig også for blant annet skipsfører. Skipssikkerhetsloven inneholder skjerpede krav til hviletid for sjøfolk som inngår i brovakt, som følger av STCW-konvensjonen.

Departementet viser til at arbeids- og hviletidsbestemmelsene i skipssikkerhetsloven i betydelig grad gjennomfører internasjonale forpliktelser, herunder både MLC og STCW-konvensjonen, jf. blant annet Prop. 11 L (2011–2012). Departementet er enig i at det bør undersøkes om disse konvensjonene innebærer forpliktelser som ikke kan oppfylles gjennom arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Dersom det viser seg behov for å videreføre enkelte regler om arbeids- og hviletid som i dag følger av skipssikkerhetsloven, vil departementet i så fall fastsette dette i forskrift tilsvarende som for enkelte rettigheter etter skipsarbeidsloven, jf. omtale i punkt 3.

Når det gjelder hvordan arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser skal kunne praktiseres for arbeidstakere som har sitt arbeid om bord på skip, viser departementet til uttalelsene i Prop. 68 L (2020–2021) punkt 2.6:

Departementet vil videre vise til at arbeidsmiljølovens arbeidstidsregulering er fleksibel, ved at det innenfor visse rammer og vilkår er anledning til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden og å gjøre tilpasninger og unntak gjennom individuell avtale, etter avtale med tillitsvalgte, etter dispensasjon fra Arbeidstilsynet eller ved tariffavtale. I denne sammenheng vil det alltid gjelde et generelt krav om at de arbeidstidsordninger som iverksettes er forsvarlige, jf. arbeidsmiljøloven § 10-2 første ledd. Departementet legger til grunn at arbeidsmiljølovens arbeidstidsregulering uansett gir tilstrekkelig fleksibilitet for å kunne tilpasses dykkere på skip, ikke minst hensett til risikobildet innen dykkevirksomhet. Som departementet allerede har vært inne på, er det videre et poeng i seg selv at likt lovgrunnlag innebærer lik konkurranse mellom aktører som utfører samme aktivitet, dvs. uavhengig av hvilken «plattform» det dykkes fra.

Departementet viser videre til at det finnes «to sett» med dykkespesifikke regler fastsatt i forskrift, med hjemmel i henholdsvis arbeidsmiljøloven og skipssikkerhetsloven. Selv om forskriftene i store trekk har de samme materielle regler, er det blant annet ulike tilsynsorganer, og innebærer i den forstand en motstrid. Også her finner departementet det klart at Stortingets intensjon har vært at forskrift om utførelse av arbeid, med hjemmel i arbeidsmiljøloven og med Arbeidstilsynet som tilsynsmyndighet, skal gjelde for dykkere – også når dykking foregår fra skip. Dette vil særlig gjelde forskriftens kapittel 26 om sikkerhet ved dykkearbeid. Arbeidsmiljølovens dykkespesifikke regler fastsatt i forskrift vil også på dette området dermed måtte gis forrang foran forskrift om dykking gitt i medhold av skipssikkerhetsloven.

Når det gjelder øvrige regler i henholdsvis arbeidsmiljøloven og skipssikkerhetsloven som potensielt innebærer motstrid, er departementets vurdering at Stortinget ikke har vært like tydelig på at arbeidsmiljølovens regler skal ha forrang. Det vises i denne sammenheng også til at komiteflertallet i Innst. 282 L (2020–2021) side 7 uttaler at «skipssikkerhetsloven får naturlig anvendelse med hensyn til forhold knyttet til skipet, så lenge skipet omfattes av lovens virkeområde. Dette gjelder for eksempel krav til teknisk, operativ, personlig og miljømessig sikkerhet». Etter departementets vurdering er det derfor naturlig å legge til grunn at skipssikkerhetsloven med tilhørende forskrifter legges til grunn lex specialis i tilfelle motstrid med arbeidsmiljøloven når det gjelder øvrige regler.

Oppsummert innebærer departementets vurdering av ovennevnte forhold at for dykkere som har sitt arbeid på skip, og som med lovvedtaket henføres under arbeidsmiljøloven, vil både arbeidsmiljøloven og skipssikkerhetsloven gjelde. Der lovene regulerer samme forhold som innebærer motstrid, vil for det første arbeidsmiljøloven kapittel 10 om arbeidstid gå foran skipssikkerhetsloven §§ 23 og 24, og for det andre vil de dykketekniske regler fastsatt i medhold av arbeidsmiljøloven gå foran forskrift om dykking fastsatt i medhold av skipssikkerhetsloven. I tilfelle regelverkskollisjon mellom andre regler for øvrig, vil skipssikkerhetsloven måtte gå foran. Av pedagogiske hensyn antar departementet at det er hensiktsmessig at disse forhold fremgår uttrykkelig i forskrift.

5.3.3 Særlig om rednings- og nøddykking

Departementet har merket seg at Redningsselskapet i sitt høringsinnspill fremholder at «det har vært en allmenn oppfatning at RS’ dykkervirksomhet ikke omfattes av endringsloven».

Redningsselskapet viser i den forbindelse til muntlige uttalelser fra Stortingets talerstol i forbindelse med behandling av Prop. 68 L (2020–2021). Redningsselskapet hevder blant annet at dersom arbeidsmiljøloven skulle bli gjeldende regelregime for Redningsselskapets dykkevirksomhet, og det ikke sikres tilstrekkelig tilpasning til gjeldende krav herunder for arbeids- og hviletid, vil det innebære en tvungen avvikling av Redningsselskapets dykkevirksomhet.

Departementet viser til at den vedtatte bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a ikke oppstiller noen unntak for særlige bransjer, visse former for dykking eller lignende. Dersom rednings- og nøddykking skal unntas fra bestemmelsen er det etter departementets vurdering således behov for at dette fastsettes særskilt. Departementet vil vurdere nærmere behovet for et unntak for rednings- og nøddykking, og viser i den forbindelse til at den foreslåtte forskriftshjemmelen vil åpne for at det kan fastsettes unntak fra arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a om «dykkeoperasjoner» i forskrift.

5.4 Særlig om skipsførers ansvarsforhold

5.4.1 Bakgrunn og gjeldende rett

I anmodningsvedtak nr. 771 har Stortinget bedt om at kapteinens ansvarsforhold under dykkeoperasjoner avklares. I skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven benyttes betegnelsen «skipsfører» om den som har øverste myndighet om bord på skipet, og departementet vil i det videre benytte denne betegnelsen.

Når det gjelder skipssikkerhetsloven, får denne anvendelse for skip uavhengig av om arbeidstakere på skipet omfattes av arbeidsmiljøloven eller skipsarbeidsloven. Dersom skipsfører selv deltar i dykkeoperasjoner, vil skipssikkerhetslovens plikter for skipsfører dermed gjelde uavhengig av om arbeidsmiljøloven ellers regulerer arbeidsforholdet. Skipsførerens ansvarsforhold i forbindelse med dykkeoperasjoner må vurderes med dette som utgangspunkt.

Skipsførerens ansvarsforhold må ses i sammenheng med rederiets plikter. Rederiet er hovedpliktsubjekt etter skipssikkerhetsloven, jf. eksempelvis Ot.prp. nr. 87 (2005–2006) punkt 8.2.4. Der hvor skipsfører har «sørge for»-plikter er dette konkret angitt. I tilknytning til eksempelvis lovens kapittel 3 om teknisk og operativ sikkerhet, og lovens kapittel 4 om arbeidsmiljø og personlig sikkerhet, er skipsførerens medvirknings- og sørge for-plikter konkret listet opp i henholdsvis §§ 19 og 29.

5.4.2 Høringsinstansenes syn

LO viser til at de har fått beskrevet flere uheldige situasjoner der skipsfører samtidig har fungert som dykkeleder eller lineholder og derfor ikke alltid kan ha tilstrekkelig oppmerksomhet og innsats i samtlige oppgaver på en gang. LO mener at skipsfører derfor ikke bør ha oppgaver med å ivareta fartøyets integritet så lenge dykkeoperasjonen pågår, og eventuelle redningsoperasjoner er avsluttet. Ut over dette støtter LO departementets vurderinger på dette feltet.

Også Industri Energi bemerker at de har fått flere tilbakemeldinger om uheldige situasjoner der skipsfører samtidig har fungert som dykkeleder eller lineholder, og derfor ikke har hatt tilstrekkelig fokus på dykkeleder- eller lineholderoppgaven. Industri Energi fremholder at dersom skipsfører skal fungere som en del av et dykkerlag, fordrer dette full fokus. Skipsfører kan dermed ikke ha oppgaver med å ivareta fartøyets integritet så lenge dykkeoperasjonen pågår, og eventuelle redningsoperasjoner er avsluttet. Industri Energi fremholder at de vet at enkelte selskap nå i noe større grad benytter egne skipsførere, mens andre selskap har etablert interne prosedyrer for å holde disse oppgavene adskilt, grunnet uheldig erfaring. Utover dette støtter Industri Energi departementets vurdering i høringsnotatet.

Yrkesdykkernes Fagforening mener at skipsførerens ansvarsforhold kan opprettholdes selv ved dykking. Yrkesdykkernes Fagforening viser til at når skipsfører selv dykker, kan regelverket i sjøloven § 136 andre ledd brukes: «Forlater skipsføreren skipet, plikter denne å gi den øverste tilstedeværende styrmann eller, dersom ingen styrmann er til stede, en annen av mannskapet underretning og nødvendig ordre for påkommende tilfelle.» Yrkesdykkernes Fagforening fremholder at det nok er flere spørsmål rundt dette temaet, men mener at det vil være et åpent spørsmål uansett hvilken vernelov som gjelder.

Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøoffisersforbund og Det norske maskinistforbund fremholder at skipsfører etter bestemmelser i skipssikkerhetsloven har et strengere ansvar enn arbeidsgiver, noe som avviker fra arbeidsmiljølovens regler. Disse organisasjonene viser til at departementets uttalelse i høringsnotatet om at skipsfører er «arbeidsgivers leder om bord» bare kan være korrekt dersom det legges til grunn at arbeidsgiver og rederiet er samme rettssubjekt, noe det ofte ikke er i skipsfarten. Sjøretten for øvrig er nemlig basert på at skipsføreren er rederens fullmektig (jf. sjøloven kapittel 6), mens skipssikkerhetsloven har definerte plikter for rederi, skipsfører og arbeidsgiver, som ikke har paralleller i arbeidsmiljøloven. Disse organisasjonene viser blant annet til at rederiet er hovedpliktsubjektet i skipssikkerhetsloven, og at det har en plikt til å påse at hele kapittel 4 er oppfylt. Etter Norsk Sjømannsforbunds, Norsk Sjøoffisersforbunds og Det norske maskinistforbunds syn adresserer ikke departementet godt nok hvem som har ansvar for sikkerheten når det gjelder dykkeoperasjoner. Det må blant annet avklares om skipsfører nå har ansvaret for alle de plikter som i dag etter forskrift om utførelse av arbeid (FOR-2011-12-06-1357) kapittel 26 tilligger arbeidsgiver, og dette må i tilfelle klargjøres i forskriften.

Sjømat Norge viser til at arbeidsgiver og rederi ikke nødvendigvis alltid er samme rettssubjekt, noe som ikke er hensyntatt i høringsnotatets behandling av blant annet skipsførers ansvar.

Kystrederiene har vedlagt juridisk betenkning om dykkeregelverket til sjøs av Sigmund Simonsen og Roald M. Engeness av 28. oktober 2021 til sitt høringsinnspill. I betenkningen kapittel 6.8 fremgår det blant annet om skipsførers ansvarsforhold at skipsføreren har sørge for-ansvar i de tilfeller rederiet ikke har det, ellers har skipsføreren, som rederiets øverste representant om bord og den som har kommandoen om bord, flere sentrale medvirkningsplikter. I kapittel 7.2 i betenkningen fremkommer det videre at «når uhell inntrer, oppstår spørsmål om rederiet eller noen som handler på vegne av rederiet eventuelt kan straffes etter arbeidsmiljøloven. Dette kan være usikkert. Dersom det foreligger et straffverdig forhold, vil det i alle tilfelle kunne bli spørsmål om straff for overtredelse av skipssikkerhetsloven og forskrifter i medhold av den. Dersom dykkerarbeidet ledes av skipsføreren selv om denne ikke tar del i dykkeroperasjonen, oppstår spørsmålet om denne kan anses som «den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten».»

Sjøfartsdirektoratet påpeker at det er klart nok at skipsfører har selvstendige plikter og tilhørende ansvar som følger av skipssikkerhetsloven. Det er likevel uklart for Sjøfartsdirektoratet hvilke premisser departementet legger til grunn når departementet konkluderer med at endringene i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a, når disse trer i kraft, ikke vil berøre eller innskrenke skipsførers rolle eller myndighet etter skipssikkerhetsloven. Sjøfartsdirektoratet viser til at skipssikkerhetslovens og skipsarbeidslovens regler er kompletterende, og det forhold at skipsarbeidsloven helt eller delvis settes til side, kan da også påvirke skipsførerens rolle og myndighet. Sjøfartsdirektoratet er videre ikke ubetinget enig i departementets begrunnelse knyttet til at skipsfører i en arbeidsmiljøkontekts (alltid) vil regnes som arbeidsgiver om bord. Det er ikke uvanlig at en virksomhet som bruker skip som base for å produsere tjenester eller fysiske produkter, ikke har en direkte tilknytning til rederiet. Sjøfartsdirektoratet viser til at et skip kan være leid ut til en befrakter som har eget personell om bord for å gjøre bruk av skipet, og dette personalet vil følgelig ikke være underlagt rederiets styringsrett. Sjøfartsdirektoratet fremholder at med utgangspunkt i at skipsfører kan vurderes som rederiets fullmektig om bord, vil denne rollen ikke nødvendigvis anses som arbeidsgiver for alle som utøver et yrke om bord i skipet. Virksomheter som tilbyr yrkesdykking fra skip, må følgelig heller ikke være direkte knyttet til den virksomheten som drifter selve skipet. Likevel påpeker Sjøfartsdirektoratet at skipsføreren har det overordnede ansvaret for skipets og de ombordværendes sikkerhet slik dette følger av skipssikkerhetsloven og forskrifter gitt i medhold av loven.

Arbeidstilsynet er enig i departementets vurderinger: At «lovvedtaket ikke på noen måte vil berøre eller innskrenker skipsførers rolle eller myndighet etter skipssikkerhetsloven.» Arbeidstilsynet støtter videre at skipsfører vil regnes som arbeidsgiver om bord («den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten»), jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd andre punktum. Arbeidstilsynet påpeker at under en pågående dykkeaktivitet er det samtidig viktig at dykkeleder har ansvar for å lede dykkeoperasjonen og påse at hensynet til helse og sikkerhet blir ivaretatt i den forbindelse, jf. forskrift om utførelse av arbeid § 26-28. Arbeidstilsynet påpeker at kommunikasjon mellom dykkeleder og skipsfører må være god, men ser ikke grunn til å foreslå nye regler som regulerer forholdet mellom skipsfører og dykkeleder.

5.4.3 Departementets vurdering

Som det fremgår under forrige punkt, har flere instanser i høringen fremholdt at det ikke vil være forsvarlig å la skipsfører delta i dykkeoperasjoner, fordi det kan gå utover skipsførerens overordnede ansvar for skipets sikkerhet. Det fremholdes derfor at det bør fastsettes at skipsføreren ikke skal kunne delta i slike operasjoner. Slik departementet ser det, er det ikke grunnlag for å fastslå en slik regel. Skipsfører, og eventuelt rederiet, må konkret vurdere om det vil være forsvarlig for skipsføreren å delta i dykkeoperasjonen, det være seg rollen som dykkeleder, lineholder, beredskapsdykker eller dykker. For øvrig vil reglene om rederiets ansvar og rolle i styring av risiko, drift av skipet mv. i skipssikkerhetsloven fortsatt gjelde.

Det er videre viktig for departementet å slå fast at innføring av bestemmelsen om dykkeoperasjoner i arbeidsmiljøloven § 1-2 andre ledd bokstav a ikke er ment å berøre eller innskrenke skipsførers rolle og myndighet etter skipssikkerhetsloven. Sjøfartsdirektoratet har i den sammenheng fremholdt at det fremstår som uklart hvilke premisser departementet legger til grunn for dette. Departementet viser til at skipssikkerhetslovens (og sjølovens) regler om skipsførerens myndighet og plikter vil gjelde fullt ut, og at det også vil være tilfelle dersom skipsføreren selv deltar i dykkeoperasjoner, og derved, i kraft av endringsloven, vil være omfattet av arbeidsmiljøloven.

Departementet legger for øvrig til grunn at skipsfører i en arbeidsmiljølovkontekst ikke vil anses som en «ordinær» arbeidstaker, men «den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten», jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd andre punktum. Sjøfartsdirektoratet har påpekt at skipsfører betraktes som rederiets fullmektig om bord og videre at skipsfører ikke nødvendigvis vil anses som «arbeidsgiver» for alle som utøver et yrke om bord i skipet. Departementet er ikke uenig i dette. Hva gjelder «innaskjærs yrkesdykking», antar departementet at rederi og arbeidsgiver normalt er samme rettssubjekt. I tilfeller hvor rederi og arbeidsgiver skulle være ulike rettssubjekter, viser departementet til at rederiet som innleier også i en arbeidsmiljølovkontekst vil ha styringsrett overfor innleide arbeidstakere. Videre vises det til at arbeidsmiljøloven § 2-2 gir nærmere regler om arbeidsgivers plikter overfor andre enn egne arbeidstakere, herunder innleide arbeidstakere og selvstendige som utfører arbeidsoppgaver i tilknytning til arbeidsgivers aktivitet eller innretning. Videre fastsetter § 2-2 andre ledd at den virksomhet som anses som «hovedbedrift» har ansvar for samordningen av de enkelte virksomheters helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Departementet antar at rederiet i tilfeller hvor det er flere virksomheter som utfører arbeidsoppgaver om bord på skip, vil anses som hovedbedrift, og at skipsfører som rederiets representant i et slikt tilfelle vil forestå den praktiske koordineringen om bord.