13 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1

Bestemmelsen regulerer lovens formål og virkeområde. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 10.3.

I første ledd fastsettes det at formålet med loven er å begrense retten til innreise for utlendinger for å trygge folkehelsen ved utbrudd av den allmennfarlige smittsomme sykdommen covid-19. Det er presisert at det bare kan besluttes regulering som er «nødvendig» for å trygge folkehelsen.

Annet ledd fastslår at loven ikke gjelder for norske statsborgere eller for statsborgere fra et annet nordisk land som er bosatt i Norge.

Til § 2

Første ledd fastsetter begrensninger i hvem som har rett til innreise. Det bemerkes i denne sammenheng at også en utlending som er omfattet av de særskilte unntakene i loven eller forskriften, må ha adgang til innreise etter utlendingsloven, for at innreisen skal være lovlig.

I annet ledd er det fastsatt at det også kan tillates innreise i andre tilfeller enn nevnt i første ledd dersom særlige grunner tilsier det, slik som særskilt omsorgsansvar for personer i Norge eller andre sterke velferdshensyn. Dette svarer til dagens bortvisningsforskrift § 2 bokstav d.

I tredje ledd er det fastsatt at det kan treffes vedtak om bortvisning dersom en utlending kommer til riket eller har reist inn i strid med loven eller forskriften. Det ligger i dette at vedtak om bortvisning ikke bare kan treffes på grensen, men også etter innreise. I annet punktum presiseres det at utlendinger som bortvises skal forlate riket uten ugrunnet opphold.

I fjerde ledd er det gitt hjemmel for at Kongen i forskrift kan gi nærmere regler om unntak fra innreiserestriksjoner og bortvisning. Det er foreløpig lagt opp til å videreføre alle de unntakene som i dag fremgår av bortvisningsforskriften, i tillegg til at ytterligere unntak er under forberedelse. Ved eventuelt behov for nye innstramninger, kan fastsatte unntak oppheves gjennom forskriftsendring.

Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 10.6.

Til § 3

Bestemmelsen gjelder utsatt innreise for utlendinger med oppholdstillatelse. Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 10.7.

I første ledd er det fastsatt at utlendinger som gis oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven, kan få utsatt retten til innreise inntil videre. Bestemmelsen må ses i lys av at det er ønskelig at Utlendingsdirektoratet skal kunne behandle søknader om oppholdstillatelse fortløpende selv om det inntil videre er behov for strenge begrensninger i hvem som skal gis tillatelse til innreise. Departementet legger til grunn at det ikke er aktuelt å utsette innreise for overføringsflyktninger.

Annet ledd har en tilsvarende bestemmelse om å utsette utstedelse av innreisevisum til utlending som er gitt oppholdstillatelse. I bestemmelsens annet punktum er det presisert at utstedelse av innreisevisum også kan utsettes dersom tillatelsen vurderes tilbakekalt. Spørsmålet om tilbakekall kan særlig komme opp dersom forutsetningene for den aktuelle tillatelsen er bortfalt på det tidspunkt innreiserestriksjonene oppheves eller endres, f.eks. som følge av at et tilbud om arbeid eller studieplass er bortfalt eller som følge av at familietilknytningen som ga grunnlag for oppholdsvedtaket ikke lenger består.

Tredje ledd fastsetter i hvilke tilfeller det likevel skal gis adgang til innreise uten utsettelse, og gir departementet adgang til å gi nærmere regler om dette i forskrift.

Til § 4

Bestemmelsen regulerer ansvaret for utgifter i forbindelse med sak om bortvisning. I første ledd fastsettes det at utlendingslovens bestemmelser om betaling av utgifter til egen utreise skal gjelde tilsvarende for utlending som blir uttransportert etter vedtak om bortvisning etter loven. Dette medfører også at utlendingen kan bortvises ved senere innreise, dersom vedkommende ikke har dekket utgifter som er blitt påført det offentlige, jf. utlendingsloven § 17 første ledd bokstav k.

I annet ledd reguleres transportørens ansvar for utgifter som måtte bli påført det offentlige ved at utlendingen føres ut av landet. Transportøransvar for vedtak om bortvisning etter loven gjelder på samme måte som etter utlendingsloven § 91 tredje ledd. Transportøransvaret gjelder ikke ved kryssing av indre Schengen-grense, heller ikke når det er etablert indre grensekontroll.

Det vises ellers til avsnitt 10.11 i de alminnelige motivene.

Til § 5

Bestemmelsens første ledd regulerer forholdet til saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og utlendingsloven. Forvaltningslovens kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak og kapittel V om utforming av vedtak gjelder ikke for vedtak om bortvisning etter loven her. Disse reglene vil imidlertid gjelde for vedtak om utvisning etter lovens § 7.

Utlendingsforskriften § 5-4 om veiledning og underretning gjelder ikke i saker om bortvisning etter den midlertidige loven. Reglene om saksbehandling i utlendingsloven kapittel 11 og utlendingsforskriften kapittel 17 gjelder bare så langt de lar seg forene med en forenklet og rask behandling av vedtak om bortvisning.

Vedtak etter lovens § 3 om utsatt innreise for utlending som gis oppholdstillatelse, kan ikke påklages. Det understrekes samtidig at det er etablert praksis for at det kan bli foretatt en ny vurdering av Utlendingsdirektoratet dersom det etter vedtakstidspunktet inntreffer nye rettslige eller faktiske omstendigheter, og utlendingen fremsetter anmodning om en ny vurdering.

Bestemmelsens annet ledd fastslår at reglene om fritt rettsråd i utlendingsloven § 92 første ledd ikke gjelder for vedtak om bortvisning etter loven her. Reglene om fritt rettsråd vil imidlertid gjelde for saker om utvisning etter § 7.

Til § 6

Bestemmelsen regulerer forenklet saksbehandling i saker om bortvisning etter loven her. Vedtak om bortvisning skal være skriftlig. Begrunnelsen kan være kort og standardisert, men skal angi reglene som vedtaket bygger på, og det skal gis opplysning om klagerett. Det åpnes for at vedtak kan være muntlig hvis avgjørelsen haster eller skriftlighet av andre grunner ikke er praktisk mulig. Vedtaksorganet skal i så fall bekrefte vedtaket og dets begrunnelse skriftlig hvis parten ber om det.

Bestemmelsens tredje ledd regulerer hvem som har vedtaksmyndighet i sak om bortvisning etter loven. Vedtak om bortvisning treffes av Utlendingsdirektoratet eller politiet. Justis- og beredskapsdepartementet kan gi vedtakskompetanse til annen myndighet. Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer om vedtaksmyndighet.

En utlending som bortvises, kan påklage vedtaket til Utlendingsdirektoratet, eller til Utlendingsnemnda hvis Utlendingsdirektoratet har truffet vedtak i første instans. Reglene i forvaltningslovens kapittel VI om klage og omgjøring gjelder. Forvaltningsloven § 42 om utsatt iverksetting gjelder ikke.

Bestemmelsen gir også hjemmel for at det i forskrift kan gis nærmere regler om saksbehandlingen.

Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 10.9.

Til § 7

Bestemmelsen gir hjemmel for utvisning for grove eller gjentatte overtredelser av innreiserestriksjoner etter loven, og for vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger gitt i innreisekontroll eller ved senere behandling av spørsmålet om innreiseadgang. Bestemmelsen er en «kan»-regel som ikke forutsettes brukt i utstrakt grad, bl.a. fordi eventuell utvisning må skje i tråd med utlendingslovens alminnelige saksbehandlingsregler og således kan komplisere håndhevingen av innreiserestriksjonene.

Samtidig er det viktig å kunne slå ned på alvorlige og gjentatte overtredelser når det, etter en helhetlig vurdering, fremstår som viktig for å ivareta respekten for regelverket. Innreiserestriksjonene og øvrige tiltak innebærer en stor belastning for mange, som vil oppleve det som høyst urettferdig om enkelte tar seg til rette uten å møte reaksjoner. Det vises ellers til avsnitt 10.10 i de alminnelige motivene.

Til § 8

Bestemmelsen fastslår at reglene om bruk av tvangsmidler i utlendingsloven kapittel 12 gjelder tilsvarende som ved bortvisning etter utlendingsloven.

Det vises til de alminnelige motivene avsnitt 10.12.

Til § 9

Bestemmelsen gjør det straffbart å overtre innreiserestriksjoner etter loven eller å gi vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i innreisekontroll eller ved senere behandling av spørsmålet om innreiseadgang. Skyldkravet er i begge tilfeller forsett, jf. den alminnelige hovedregelen i straffeloven § 21. Strafferammen er bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler. I likhet med utvisningsbestemmelsen i § 7, jf. merknadene til denne ovenfor, forutsettes det at straffebestemmelsen ikke vil bli hyppig brukt. Av hensyn til respekten for regelverket og de formål det skal ivareta, er det imidlertid viktig å kunne reagere med straff i de mest alvorlige tilfellene. Det vises ellers til avsnitt 10.13 i de alminnelige motivene.

Til § 10

Bestemmelsen gjelder lovens ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Det fastsettes i annet ledd at loven oppheves 31. oktober 2020.

Til § 11

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 11.