3 Forskriftshjemler i SE-loven og SCE-loven

3.1 Gjeldende rett

Hverken SE-loven eller SCE-loven har i dag noen forskriftshjemmel til å gjennomføre forpliktelser som følger av EØS-avtalen, eller til å gi unntak fra SE-forordningen eller SCE-forordningen.

SE-loven § 2 andre ledd første punktum inneholder en forskriftshjemmel for de tilfeller det er tvil om forholdet mellom SE-forordningen, SE-loven og annen lovgivning. Kongen kan da gi forskrift som avklarer dette. Etter andre punktum kan Kongen også gi forskrift om ledelsesorganene i europeiske selskaper som driver virksomhet etter finansforetaksloven, og kan i en slik forskrift gjøre unntak fra bestemmelser i loven i den utstrekning dette innebærer nødvendige tilpasninger til SE-forordningen og direktivet om arbeidstakernes innflytelse nevnt i forordningen artikkel 1 nr. 4.

SCE-loven § 2 andre ledd har tilsvarende forskriftshjemmel som SE-loven § 2 andre ledd første punktum.

Hverken SE-loven eller SCE-loven inneholder hjemler til å gi forskrift om tilpasninger av saksbehandlingsregler i allmennaksjeloven, samvirkelova eller annen lovgivning som gjelder for allmennaksjeselskaper eller samvirkeforetak for å sikre at saksbehandlingsreglene skal være egnet for organer i SE-selskaper eller SCE-foretak.

3.2 Forslagene i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet to nye forskriftshjemler i både SE-loven og SCE-loven. Den ene hjemmelen gjaldt å kunne gi forskrift med eventuelle nødvendige tilpasninger for SE-selskaper eller SCE-foretak til regler som i utgangspunktet gjelder for allmennaksjeselskaper eller for samvirkeforetak. Den andre hjemmelen gjaldt å kunne gi forskrift for å gjennomføre forpliktelser som følger av EØS-avtalen, og som gjelder saksbehandling i selskapsorganer i SE-selskaper eller SCE-foretak. Rådsforordningen er eksempel på slikt regelverk.

3.3 Høringsinstansenes syn

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttalte at den støtter forslagene i høringsnotatet.

En anonym privatperson sendte et høringssvar som lyder «Nei».

3.4 Departementets vurdering

3.4.1 Tilpasninger i regelverk for SE-selskaper og SCE-foretak

Som beskrevet i kapittel 1 har SE-selskaper likhetstrekk med allmennaksjeselskaper. SE-loven § 2 fastsetter at reglene i allmennaksjeloven gjelder tilsvarende så langt de passer for SE-selskaper, såfremt ikke noe annet følger av SE-forordningen, vedtekter gitt i medhold av SE-forordningen eller SE-loven. Det samme gjelder øvrige regler gitt i eller i medhold av lov som gjelder for allmennaksjeselskaper, eller som gjelder for den virksomheten selskapet driver.

Selv om SE-selskapsformen har mange likhetstrekk med foretaksformen allmennaksjeselskap, har den også noen særegenheter. For eksempel kan SE-selskaper vedtektsfeste et to-nivåsystem for selskapets ledelse, der selskapet skal ha et kontrollorgan i tillegg til et ledelsesorgan. Regler som gis for allmennaksjeselskaper vil ikke hensynta særegenheter ved SE-selskaper, eller annen regulering av disse. Eventuelle forskjeller vil hovedsakelig følge av SE-forordningen, vedtektene eller SE-loven, som i stor grad også vil regulere nødvendige tilpasninger. Det kan likevel være tilfeller der det er behov for ytterligere tilpasninger. Dette gjelder for eksempel der norske allmennaksjeselskaper er annerledes regulert enn tilsvarende selskapsformer i EU, slik at tilpasningene ikke er inntatt i SE-forordningen. Hensynet til et klart regelverk og forutsigbarhet for aktørene kan i enkelte tilfeller gjøre det nødvendig å regulere nærmere i hvilken grad lovgivning som gjelder allmennaksjeselskaper også skal gjelde for SE-selskaper.

Etter SCE-loven § 2 gjelder regler gitt i eller i medhold av lov som gjelder for samvirkeforetak generelt, eller som gjelder for den virksomheten foretaket driver, tilsvarende så langt de passer for SCE-foretak, såfremt ikke noe annet følger av SCE-forordningen, vedtekter gitt i medhold av SCE-forordningen eller SCE-loven. Det som er beskrevet ovenfor gjelder derfor også for SCE-foretak.

Departementet foreslår forskriftshjemler i SE-loven og SCE-loven slik at Kongen kan gi regler for å tilpasse annen lovgivning til SE-selskaper eller SCE-foretak. Dette kan være rent lovtekniske tilpasninger, eller mindre, materielle endringer. Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessig at slike endringer eller tilpasninger fastsettes i forskrift. Det kan etter departementets syn gi bedre fleksibilitet, blant annet ved at prosessen ved å endre forskrift normalt er raskere enn prosessen ved lovendringer. Aktuelle regler kan også være av svært teknisk eller detaljert karakter. Også dette tilsier regulering i forskrift fremfor i lov.

Departementet viser til at NHO støtter forslaget. Departementet har også merket seg at det er kommet et høringssvar som lyder «Nei». Det fremkommer imidlertid ikke av høringssvaret hva innvendingene eventuelt går ut på, eller om de er rettet mot de faktiske lovforslagene. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.

Se forslagene til SE-loven § 2 andre ledd nytt andre punktum og SCE-loven § 2 andre ledd nytt andre punktum, samt merknadene til bestemmelsene.

3.4.2 Forskriftshjemler til å gjennomføre EØS-rettsakter om saksbehandling

Foretaksformene SE-selskaper og SCE-foretak er opprettet for å lette organisering av virksomhet over landegrensene. Derfor er det ønskelig med harmonisering av regelverket på tvers av landegrenser. SE-forordningen og SCE-forordningen inneholder noen konkrete saksbehandlingsregler for selskapsorganer og foretaksorganer. Det kan komme generelle endringer eller unntak fra disse i form av EØS-rettsakter. Håndteringen av covid-19-pandemien har også vist at det kan oppstå behov for å gi midlertidige saksbehandlingsregler også for SE-selskaper og SCE-foretak. For å opprettholde harmonisering, kan slike regler komme i form av EØS-rettsakter.

På bakgrunn av dette foreslår departementet å ta inn forskriftshjemler i SE-loven og SCE-loven til å gjennomføre forpliktelser som følger av EØS-avtalen, og som gjelder saksbehandling i selskapsorganer i SE-selskaper eller foretaksorganer i SCE-foretak. Forskriftene kan gjøre unntak fra SE-forordningen eller SCE-forordningen. Forskriftshjemlene begrenses til å gjennomføre saksbehandlingsregler som er tatt inn i EØS-avtalen. Dette gjelder saksbehandling i de ulike organene i SE-selskaper eller SCE-foretak. Dette kan typisk gjelde innkallingsregler og regler for å gjennomføre styremøte og generalforsamling eller årsmøte.

Departementet forventer at regulering med hjemmel i de foreslåtte forskriftshjemlene hovedsakelig vil være aktuelt dersom midlertidige unntak fra reguleringen i SE-forordningen eller SCE-forordningen tas inn i EØS-avtalen. Skal slike endringer tas inn i EØS-avtalen og bli bindende for Norge, vil det være krav om konstitusjonelt samtykke der det er behov for endring i lov eller der saken er av særlig stor viktighet, jf. Grunnloven § 26 andre ledd. For saker som er av særlig stor viktighet vil det være krav om Stortingets samtykke for å innta rettsakter i EØS-avtalen selv om det gis hjemmel til å gjennomføre rettsakten i forskrift. Dermed kan det synes unødvendig å fastsette unntak i forskrift til SE-loven og SCE-loven, i stedet for i lovene. Departementet vurderer det likevel som mest hensiktsmessig med forskriftshjemler. Dette beror på flere forhold.

Det første er for å kunne gi et oversiktlig og brukervennlig regelverk. Det er fordeler og ulemper ved å legge midlertidige tiltak i forskrift. En ulempe er at midlertidige tiltak i forskrift kan være vanskeligere å finne i perioden de gjelder for brukerne av regelverket. En fordel ved forskriftsregulering at man unngår lovbestemmelser som blir stående i loven selv etter at tiltakene ikke lenger er aktuelle. Slike lovbestemmelser kan gjøre loven mindre oversiktlig.

Dette vil spesielt gjelde for tilfeller som Rådsforordningen. Tiltakene i Rådsforordningen er midlertidige. En bestemmelse som gjør Rådsforordningen til norsk rett, er selv ikke midlertidig. Bestemmelsen vil fortsatt gjelde, selv om tidsperioden for de midlertidige tiltakene i Rådsforordningen er utløpt, og Rådsforordningen som sådan ikke lenger har praktisk eller rettslig betydning for berørte aktører. SE-loven og SCE-loven er korte lover. Mye av den aktuelle reguleringen fremgår av SE-forordningen, SCE-forordningen, allmennaksjeloven eller samvirkelova. Reguleringen av SE-selskaper og SCE-foretak er dermed allerede fordelt over flere rettskilder. I flere kildedatabaser er SE- eller SCE-forordningen lagt ved den relevante loven som vedlegg. Hvis midlertidige endringsforordninger blir gjennomført direkte i loven, kan man derfor forvente at disse endringsforordningene blir presentert som vedlegg til loven. Et høyt antall vedlegg kan også bidra til å gjøre lovene mindre brukervennlige.

Et annet forhold som tilsier regulering i forskrift fremfor i SE-loven og SCE-loven, er at reguleringene vil gjelde for få foretak. Det kan være hensiktsmessig eller nødvendig med andre tilpasninger som følge av EØS-rettslige endringer, for eksempel mot regelverket som gjelder for allmennaksjeselskaper eller samvirkeforetak. Slike tilpasninger kan være tekniske eller detaljerte. Forslaget er ment å gjelde for enkle tilpasninger eller justeringer, ikke større materielle endringer. Det kan tilsi at det er mer hensiktsmessig å fastsette slike tilpasninger i forskrift til SE-loven eller SCE-lovene, fremfor i lovene selv.

Departementet foreslår derfor forskriftshjemler for å gjennomføre forpliktelser som følger av EØS-avtalen og som gjelder saksbehandlingen i selskapsorganene i SE-selskaper, eller i foretaksorganene i SCE-foretak.

Forslaget legger myndigheten til å gi forskrifter til departementet. Dette i motsetning til forslaget som nevnt i kapittel 3.4.1, der myndigheten legges til Kongen. De forskriftshjemlene gjelder tilpasninger i lovverket. Lovenes § 2 andre ledd første punktum inneholder forskriftshjemler der det er tvil om forholdet mellom forordningene og lovene som gjelder foretakene. Her er myndighet til å gi forskrift lagt til Kongen. Det er etter departementets syn nær sammenheng mellom det å avklare tvil mellom regelverk og det gjøre tilpasninger i lovverket etter forslagene til nye forskriftshjemler. Derfor har departementet foreslått å legge myndigheten til samme nivå. Departementet foreslår imidlertid ikke det samme for forskriftshjemmelen til å gjennomføre forpliktelser som følger av EØS-avtalen som nevnt i avsnittet ovenfor. Denne forskriftshjemmelen er mindre generell, og har et tydelig avgrenset virkeområde. Departementet foreslår derfor at myndigheten til å gi slike forskrifter legges til departementet.

Tilsvarende som for temaet behandlet i kapittel 3.4.1, viser departementet til at NHO støtter forslaget. Departementet har også merket seg at det er kommet et høringssvar som lyder «Nei». Det fremkommer imidlertid ikke av høringssvaret hva innvendingene eventuelt går ut på, eller om de er rettet mot de faktiske lovforslagene. Departementet opprettholder forslagene fra høringsnotatet.

Se forslagene til SE-loven ny § 11a og SCE-loven ny § 11a, samt merknadene til bestemmelsene.