3 Utvidet rett til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde

3.1 Innledning

Departementet foreslår en styrking av ordningen med tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Styrkingen innebærer at folketrygden overtar noe av ansvaret til kommunene for døvblinde, samt en utvidelse av retten til tolke- og ledsagerhjelp til fritidsaktiviteter. Departementet foreslår derfor en presisering i folketrygdloven §§ 10-6 og 10-8.

3.2 Bakgrunn

Det er i dag om lag 370 døvblinde personer i Norge, hvorav om lag 270 benytter seg av tolke- og ledsagerordningen fra folketrygden.

I årene fram mot 2012 var det en relativt stor økning i ressurskrevende oppdrag for tolketjenesten, og særlig for tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Tolketjenesten, som yter tjenester for døve, hørselshemmede og døvblinde, har vært svært presset på ressurser. Dekningsgraden på tolkeoppdrag hvor bruker etter loven har rett på tolk har ikke vært tilfredsstillende, reglene har vært ulikt praktisert og praksis har til dels vært lempeligere enn regelverket gir rom for. Arbeids- og velferdsdirektoratet ga derfor nye retningslinjer sommeren 2012, som presiserte hva som ligger i tolke- og ledsagerordningen for døvblinde.

Endringen innebar en presisering av at retten til tolke- og ledsagerhjelp i hovedsak er knyttet til brukerens behov for kommunikasjon. Oppdrag som primært omhandler praktisk bistand faller utenfor, slik denne er definert i folketrygden. Videre ble det presisert at det er begrensninger i hvilke hobby- og fritidsaktiviteter brukerne kan påregne å få stønad til fra folketrygden. Presiseringen var nødvendig for å sikre at etaten behandlet sakene i tråd med regelverket, samt sikre lik nasjonal praksis.

Innføringen av de nye retningslinjene innebar en innstramming sammenliknet med tidligere praksis. En del døvblinde fikk derfor avslag på oppdrag de tidligere hadde fått innvilget. Dette har for noen av disse medført økt isolasjon og svekket livskvalitet. Nedgangen i tilbudet har i hovedsak vært aktiviteter med liten grad av språktolkning, fordi aktiviteten ikke skjer sammen med andre. Eksempler på dette er egentrening, handleturer, middag på kafé med ledsager og spasertur i byen.

3.3 Gjeldende rett

Etter folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav g kan det gis stønad til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Stønaden ytes for å kunne fungere i arbeid eller utdanning (§ 10-5), eller i dagliglivet (§ 10-6). Stønaden må være nødvendig og hensiktsmessig for å bedre funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet. Stønad til tolke- og ledsagerhjelp er nærmere regulert i forskrift 15. april 1997 nr. 321 om stønad til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde.

En døvblind er definert å ha en så alvorlig grad av kombinert syns- og hørselshemming at evnen til å ferdes ute og evnen til å kommunisere med andre på egenhånd eller ved hjelp av egnede hjelpemidler, er vesentlig innskrenket.

Det framgår av forarbeidene til § 10-6 (Ot.prp. nr. 10 (2003–2004)) at rett til stønad i forbindelse med dagliglivet ikke skal anses å omfatte hjelpemidler (herunder tolke- og ledsagerhjelp) i forbindelse med trening, sport og hobby (fritidsaktiviteter). Det er i dagens regelverk to unntak fra dette:

• Der slik aktivitet skjer sammen med andre og dermed stiller krav til kommunikasjon, og aktiviteten utgjør en så stor del av livet til vedkommende at det dermed er å anse som en del av dagliglivet.

• Det er etablert forvaltningspraksis at man praktiserer en noe videre definisjon av begrepet «dagligliv» for ordningen med tolke- og ledsagerhjelp enn det som framgår av loven og dens forarbeider. Dette har sammenheng med at døvblinde har et annet kommunikasjonsbehov enn andre personer, hvilket innebærer at en døvblind vil ha et annet behov for faglært bistand enn andre personer med nedsatt funksjonsevne.

Av folketrygdloven § 10-8 framgår det at retten til ytelsene faller bort i den utstrekning det kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning. Kommunene har i dag ansvar for å tilby personlig assistanse, herunder praktisk bistand, opplæring og støttekontakt. Dette er hjemlet i lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. § 3-2. Etter dagens regelverk har døvblinde dermed ikke rett til tolke- og ledsagerhjelp fra folketrygden der bistanden er et kommunalt ansvar. Dette gjelder blant annet ansvaret for å dekke rene ledsagingsoppdrag.

3.4 Departementets vurdering og forslag

Dagens tolke- og ledsagerordning hjemler kun rett til ledsaging når dette har et element av kommunikasjon i seg. Rene ledsagingsoppdrag faller utenfor folketrygdens ansvar. Det er presisert i retningslinjene til Arbeids- og velferdsetaten at tolke- og ledsagerhjelp gis der hovedformålet er språktolking.

Døvblindhet er imidlertid en helt spesiell funksjonsnedsettelse med et dobbelt sansetap som gjør at de fleste tilfellene av ledsaging også innehar et kommunikasjonselement. Oppdragene forutsetter tolker som er utdannet og innehar kompetanse til å utføre disse. Kompetansen ligger hos de statlige tolkesentralene. Det foreslås derfor at døvblinde gis rett til tolke- og ledsagerhjelp gjennom folketrygden, selv om kommunikasjon med andre ikke er hovedformålet med oppdraget. Det foreslås videre at døvblinde kan få rett til ledsager med tolkekompetanse, som kan bidra til at den døvblinde får en mer meningsfull fritid. Dette vil blant annet omfatte ledsaging i forbindelse med fysisk aktivitet, kafébesøk eller kulturelle begivenheter.

Utvidelsen av folketrygdens ansvar omfatter ikke hjelp i hjemmet (egenomsorg, husstell og personlig stell) og rene transportoppdrag. Selv om en døvblind kan oppleve behov for å få formidlet ulike sanseinntrykk i forbindelse med transportoppdrag, husstell og liknende, faller dette utenfor tolke- og ledsagerordningen i folketrygden. Det må settes en grense for hvor langt folketrygdens ansvar skal strekke seg. Dekning til denne type oppdrag vil derfor fortsatt være et kommunalt ansvar.

Tilsvarende som tidligere skal det gjøres en nødvendighetsvurdering av en søknad om tolke- og ledsagerhjelp i forhold til omfang av lange og ressurskrevende aktiviteter. Dette kan eksempelvis dreie seg om aktiviteter over flere uker, eller aktiviteter personen ønsker å utføre langt unna eller i utlandet, når samme aktivitet kan gjøres i nærområdet eller innlandet. Departementet viser til at slike oppdrag er ressurskrevende i form av antall tolker som må avsettes til den ene brukeren, og som i tidsrommet aktiviteten pågår belaster den samlede tilgangen på tolker – som er en begrenset ressurs.

Utvidelse av retten til tolke- og ledsagerhjelp til fritidsaktiviteter innebærer at definisjonen av «dagligliv» i folketrygdloven § 10-6 må endres, ved at det gjøres et unntak fra den generelle begrensningen i bestemmelsen. Departementet foreslår at dagliglivsbegrepet skal ha et videre innhold for brukere av tolke- og ledsagerhjelp enn hva som gjelder generelt. Det foreslås at definisjonen av «dagligliv» for denne gruppen gjøres i forskrift.

Retten til ytelsene fra folketrygden faller bort i den utstrekning det kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning. Dette omtales som sektoransvarsprinsippet. Den foreslåtte styrkingen av ordningen innebærer at folketrygden overtar deler av ansvaret for døvblinde fra kommunene. Det foreslås derfor en presisering av forskriftshjemmelen i folketrygdloven § 10-8, som gir departementet hjemmel til å gi forskrift om unntak fra sektoransvarsprinsippet for bestemte grupper.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven §§ 10-6 og 10-8.

3.5 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 2017.

Forslaget innebærer en utvidelse av retten til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde, noe som er anslått å gi økte utgifter knyttet til utgifter til fast ansatte tolker og til frilanstolker på til sammen 18,3 mill. kroner i 2017.