8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

8.1 Til endringene i forsvarsloven

Til § 57 a

Bestemmelsen erstatter, sammen med forsvarsloven § 58, forsvarsloven § 7. Paragraf 7 oppheves. Se nærmere omtale i punkt 4.9.4.

Paragrafen 57 a gir Forsvaret behandlingsgrunnlag til å behandle personopplysninger når det er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter forsvarsloven, blant annet behandling av opplysninger til forvaltning av de personellkategorier som faller inn under forsvarsloven. Paragrafen harmoniserer forsvarsloven med systematikken og begrepsbruken som benyttes i personvernforordningen, og gir et klart rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger.

Bestemmelsen fastsetter i første ledd behandlingsgrunnlaget for Forsvarets behandling av personopplysninger. Forsvaret kan behandle personopplysninger når det er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter forsvarsloven. Behandlingen må knytte seg til myndighetsutøvelse eller andre oppgaver som følger av forsvarsloven. Det inkluderer blant annet utøvelse av disiplinærmyndighet, vurdering av skikkethet og innkalling av personell til tjeneste. Behandlingen av opplysningene til disiplinære formål vil eksempelvis være nødvendig som ledd i undersøkelse, saksbehandling, ileggelse, forkynning eller effektuering av avgjørelser om refselse. Første ledd omhandler også behandling av personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Personvernforordningen artikkel 9 og 10 gjelder behandling av særlige kategorier av personopplysninger og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Behandlingen begrenses gjennom et krav om at den må være nødvendig.

Etter første ledd er det «Forsvaret» som kan behandle personopplysningene. «Forsvaret» omfatter her alt personell i Forsvaret som har myndighet til å utøve myndighet eller utføre oppgaver etter forsvarsloven. I nødvendighetsvilkåret ligger et krav om at det kun er den som har tjenstlige behov, som skal kunne behandle personopplysningene.

Forsvaret kan behandle personopplysninger om personer som er omfattet av forsvarsloven. I den grad utøving av myndighet eller utføring av oppgaver etter forsvarsloven gjør det nødvendig å behandle personopplysninger om sivilt tilsatte i Forsvarsdepartementet og underliggende etater, vil også disse være omfattet av bestemmelsen.

Det følger av andre ledd at Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvaret kan behandle personopplysninger som nevnt i første ledd når det er nødvendig i forbindelse med klagebehandling etter loven her. Dette innebærer at medlemmene av Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvaret kan behandle personopplysningene i forbindelse med klagebehandling av refselsene etter § 76, samt § 72. Klagenemnda er ikke en del av Forsvaret og må derfor reguleres særskilt.

Det følger av tredje ledd at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om behandling av personopplysninger, blant annet om formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om, adgangen til viderebehandling, utlevering, registerføring, tilgang til registre og sletting. Viderebehandling og utlevering vil kunne være aktuelt i noen disiplinærsaker, se departementets vurdering i punkt 4.9.4. Det vil eksempelvis kunne være behov for å utlevere personopplysninger innhentet i forbindelse med disiplinærsaker, til påtalemyndigheten. Dette vil være i saker der den sivile påtalemyndigheten har behov for opplysninger om ilagte refselser for å kunne vurdere om påtale skal unnlates i saker der forholdet er anmeldt til politiet, jf. straffeprosessloven § 70 andre ledd. En slik utleveringen av opplysninger vil være i den refsedes interesse. Den nærmere regulering av hvilken type opplysninger som kan behandles for å utbetale godtgjøring til tjenestepliktige, reguleres nærmere i forskrift. Formålet vil være å sikre detaljerte regler om behandlingen i forskriften og dette vil sikre forutberegneligheten for den enkelte.

Til § 58

Første ledd viderefører hjemmelen i § 7 første ledd til å innhente personopplysninger når det er nødvendig til visse formål, se departementets vurdering i punkt 4.9.4.

I første ledd bokstav a gis det adgang til å innhente personopplysninger når det er nødvendig for å avgjøre hvem som anses skikket til tjeneste. Dette er en videreføring av § 7 første ledd bokstav a.

Første ledd bokstav b omhandler innhenting av personopplysninger når det er nødvendig for å innkalle tjenestepliktige til tjeneste. Dette er en videreføring av § 7 første ledd bokstav b. Begrepet «tjenestepliktig» brukes om alle som etter loven har en tjenesteplikt i Forsvaret i fred, krig og når krig truer, jf. § 2.

Første ledd bokstav c gir hjemmel til å innhente personopplysninger når det er nødvendig for å holde verneplikts- og tjenesteregisteret oppdatert. Dette er en videreføring av § 7 første ledd bokstav c.

Første ledd bokstav d gir hjemmel til å innhente personopplysninger når det er nødvendig for å utbetale godtgjøring til tjenestepliktige. Se nærmere omtale av behovet for å innhente og behandle i forbindelse med utbetaling av godtgjøring til tjenestepliktige i punkt 4.9.4.

Andre ledd første og andre punktum slår fast at Forsvaret kan innhente opplysninger som nevnt i første ledd bokstav a til c, fra det året personer fyller 17 år, og at disse opplysningene kan registreres i Forsvarets verneplikts- og tjenesteregister. Dette er en videreføring av forsvarsloven § 7 andre ledd. Innhenting av personopplysninger om personer også før de er vernepliktige, er nødvendig for at Forsvaret skal kunne vurdere hvem som er aktuelle for tjeneste i Forsvaret.

Andre ledd tredje punktum oppstiller en plikt for offentlige myndigheter, arbeidsgivere, utdannings- og helseinstitusjoner, prester og forstandere i tros- og livssynssamfunn til, på forespørsel fra Forsvaret og uten hinder av lovpålagt taushetsplikt, å gi opplysninger som er nødvendige for å avgjøre hvem som anses skikket til tjeneste, innkalle tjenestepliktige til tjeneste, holde verneplikts- og tjenesteregisteret oppdatert og utbetale godtgjøring til tjenestepliktige. Nødvendighetskriteriet setter en skranke for hvilke opplysninger som skal utleveres til Forsvaret. Opplysningene kan gis fra det året personene fyller 17 år. Det kan ikke kreves betaling for slike opplysninger.

Til § 64

Paragrafens nye andre ledd viderefører delvis disiplinærloven § 49 om at forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse på saker etter disiplinærloven. Bestemmelsen innebærer at forvaltningslovens regler om blant annet habilitet, saksbehandlingen, partenes adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter og administrative sanksjoner, inkludert domstolenes prøvingskompetanse, i utgangspunktet gjelder ved behandlingen av disiplinærsaker etter §§ 65–83. Med andre ord gjelder forvaltningslovens regler for saksbehandling med de unntak og særregler som er nødvendige for å imøtekomme de særegne behov som foreligger ved utøvelse av disiplinærmyndighet i Forsvaret. Spesielt nevnes behovet for en tilstrekkelig effektiv saksbehandling for å oppnå den ønskede effekten på disiplinen i den aktuelle avdelingen. Se nærmere redegjørelse om dette i punkt 4.4.4.

Til § 65

Bestemmelsen viderefører disiplinærloven § 1.

I første ledd omtales blant annet «militære tjenesteplikter som følger av lov», noe som i hovedsak omfatter militære tjenesteplikter etter militær straffelov og forsvarsloven. Militære tjenesteplikter kan også følge av reglement, instruks, direktiv, forskrift eller rettmessig ordre. Med «rettmessig ordre» menes enhver befaling som gjelder den militære tjeneste, som er gitt av foresatt og som ikke er rettsstridig. Bestemmelsen er en videreføring av disiplinærloven § 1 første ledd.

Andre ledd omtaler «militær skikk og orden». Dette er en videreføring av disiplinærloven § 1 andre ledd. Begrepet «militær skikk og orden» knytter seg til militære tradisjoner og sedvaner, som i stor grad baserer seg på skrevne og uskrevne regler. Det har etablert seg skikker og vaner som omfatter både hva militært personell kan og bør gjøre, og hva de bør unngå å gjøre. Det er oppførsel som ikke passer for militærpersoner, særlig når vedkommende er i uniform, eller oppfattes som en militærperson. Dette går ikke kun på ytre forhold, men griper også inn i den enkeltes levesett og holdninger. Dette kan for eksempel være utilbørlige forhold som ikke dekkes av noen enkeltbestemmelse. Dette kan blant annet omfatte forulemping av medsoldater, upassende opptreden overfor foresatte, militærpoliti eller vakter og upassende eller annen utilbørlig atferd som ikke er straffbar. Begrepet militær skikk og orden er vidt innarbeidet i Forsvaret. For nærmere omtale om begrepet se punkt 4.2.4.

Tredje ledd er en videreføring av disiplinærloven § 1 tredje ledd. Det er gjort noen mindre språklige endringer, hvor begrepet «borgerlig straffbare forhold» er erstattet av «andre straffbare forhold». Hensikten med endringen er å omfatte straffbare forhold som ikke er regulert i den militære straffelovgivning, men i straffeloven og særlovgivningen. Ordlyden «vernepliktige i tjeneste og militært tilsatte» oppdateres til «tjenestepliktige, jf. § 2 første ledd», i tråd med ordlyden i forsvarsloven § 2. Begrepet «tjenestepliktige» omfatter alle kategorier, både vernepliktige, militært tilsatte og andre som har inngått kontrakt om tjeneste med Forsvaret. Bestemmelsen er ment å videreføre gjeldende rett. Det er kun handlinger overfor tjenestepliktige som er inne til tjeneste i Forsvaret som omfattes. «Militært område» skal forstås på samme måte som i lov om politimyndighet i forsvaret § 1, det vil si at også umiddelbar nærhet av militært område omfattes. «Militært område» er geografiske områder som Forsvaret har rådighet over eller som har blitt erklært som militært område. Det vil være områder hvor det foregår permanent eller midlertidig militær aktivitet, eller som fyller en beredskapsfunksjon for Forsvaret. Militært fartøy eller transportmiddel omfattes også, jf. lov om politimyndighet i forsvaret § 1 første ledd andre setning.

I forskrift om politimyndighet i Forsvaret angis i punkt 5 nærmere hva som regnes som militært område:

«Med militært område forstås område som Forsvaret har rådighet over og/eller er erklært som militært område. Militært område omfatter også militært fartøy eller transportmiddel, herunder også sivilt eid fartøy eller transportmiddel når slikt i sin helhet disponeres av Forsvaret til militært organisert transport.

Under feltforhold regnes de steder hvor det etableres bivuakk, stillinger, kommandoplasser og tilsvarende som militært område.».

Overtredelse av § 62 om pliktmessig avhold er også refsbart etter § 65 første ledd, se punkt 4.2.4.

Til § 66

Første ledd lovfester at grunnvilkårene i straffeloven kapittel 3 gjelder tilsvarende i disiplinærsaker med de unntak som følger av paragrafen her. Dette innebærer blant annet at straffrihetsgrunnene gjelder tilsvarende i disiplinærsaker, og at medvirkning til et refsbart forhold kan refses. Første ledd er en lovfesting av gjeldende praksis.

I andre ledd presiseres det at forsøk kan refses uavhengig av lovbruddets strafferamme. Begrunnelsen er at det anses hensiktsmessig å kunne refse også forsøk på straffbare forhold som har lavere strafferamme enn ett års fengsel siden det er mindre alvorlige forhold som kan refses.

Paragrafen viderefører i tredje ledd gjeldende rett i disiplinærloven § 2 om at uaktsomhet er tilstrekkelig for å bli ilagt refselse.

Se nærmere vurdering om grunnvilkårene for straffansvar i disiplinærsaker i punkt 4.2.4.

Til § 67

Første ledd viderefører disiplinærloven § 3, det vil si at alle tjenestepliktige i Forsvaret skal kunne refses disiplinært. Ordlyden «vernepliktige i tjeneste og militært tilsatte» endres til «tjenestepliktige» fordi begrepet «tjenestepliktige» omfatter alle kategorier, både vernepliktige, militært tilsatte og andre som har inngått kontrakt om tjeneste med Forsvaret. Det presiseres at en forutsetning for å kunne refses er at du står under militær kommando. Første ledd refererer til forsvarsloven § 2 slik at innholdet i begrepet «tjenestepliktige» blir tydelig og entydig. Personer under 18 år kan ikke være tjenestepliktige, og de er derfor heller ikke omfattet av det disiplinærsystemet, se punkt 4.2.4.

Personell som gjør noe refsbart mens de tjenestegjør i Forsvaret kan også ilegges refselse etter at de har dimittert fra Forsvaret, såfremt de fremdeles er tjenestepliktige i Forsvaret. Se nærmere om dette i departementets vurdering i punkt 4.2.4.

Andre ledd er en videreføring av disiplinærloven § 3 andre ledd og § 48. Refselse kan brukes overfor krigsfanger med de særregler som følger av Genève-konvensjonen av 12. august 1949 om behandling av krigsfanger, og overfor den som omfattes av lov 17. mars 1916 om straffebestemmelse for utenlandske militærpersoner som er internert her i riket under krig mellom fremmede makter.

Tredje ledd viderefører gjeldende rett og lovfester at sivile ikke kan refses bortsett fra i krig eller når krig truer, slik dette nærmere følger av § 87. Bruk av refselse er knyttet opp mot kommandomyndigheten, og det er derfor kun militært personell som kan refses disiplinært i fredstid. Det vises for øvrig til nærmere redegjørelse i punkt 4.2.4.

Til § 68

Første ledd viderefører disiplinærloven § 4. Refselse kan brukes så lenge det refsbare forholdet er «utvist i tjenestetiden». For vernepliktige er dette tiden fra innkalling til dimisjon, døgnet rundt. Forståelsen av «tjenestetiden» i disiplinærregelverket videreføres. Tjenestetiden er definert som den tid vedkommende gjør militærtjeneste. Den omfatter den tid som medgår til reise til og fra tjenestestedet, i alle fall minst 24 timer før fremmøte og like lang tid etter dimisjon. Tjenestetiden omfatter også fritid, inkludert permisjon. Definisjonen av tjenestetiden foreslås fastsatt nærmere i forskrift.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende rett og regulerer når refselse kan brukes utenfor tjenestetiden. Begrepet «utenfor tjenestetiden» omfatter den tid tjenestepliktige, utenom militært tilsatt, ikke er inne til tjeneste. I andre ledd bokstav a henvises det til § 84, som tilsvarer gjeldende straffebestemmelse i forsvarsloven § 66.

Andre ledd bokstav c tar sikte på klanderverdige forhold utvist utenfor tjenestetiden og er ikke ment å ramme ethvert forhold som faller innenfor § 65 og som er utvist mens vedkommende lovlig hadde på seg militær uniform på offentlig sted eller militært område. Det må avgrenses hvilke forhold som kan og bør refses i henhold til kommandomyndigheten. Andre ledd bokstav e presiserer plikten til ikke å misbruke militært utstyr og bekledning, slik at det ikke skal oppstå tvil om hva som ligger i «oppbevaring» etter forsvarsloven § 63 og vernepliktsforskriften § 87.

Tredje ledd viderefører foreldelsesfristen på to år i disiplinærloven § 9. Det vises for øvrig til redegjørelse i punkt 4.2.4.

Til § 69

Første ledd omhandler hvilke disiplinære reaksjoner som kan brukes. Simpel og streng irettesettelse slås sammen til «irettesettelse», og adgangen til å gi en simpel irettesettelse i tjenstlig skriv videreføres ikke. Normalt gis irettesettelse i enerom med ett vitne til stede, men det kan av allmennpreventive grunner i tillegg opplyses om refselsen til de øvrige i avdelingen. En alminnelig tilrettevisning eller pålegg om å utføre eller gjenta en tjeneste som er forsømt eller dårlig utført, er ikke en refselse.

Refselsesmiddelet «bot» endrer navn til «overtredelsesgebyr». Dette understreker at det ikke er snakk om en strafferettslig reaksjon.

Videre tas arrest ut som refselsesmiddel i både fred og krigstid, men ved å derogere fra EMK i krigstid vil man kunne gjennomføre frihetsinnskrenkning på en måte som innebærer frihetsberøvelse, se § 82 andre ledd. Som følge av at arrest tas ut som refselsesmiddel, bortfaller også subsidiær arrest (ved manglende betaling av overtredelsesgebyr). For øvrig videreføres de tidligere refselsesmidlene i disiplinærloven § 5, og det videreføres at kollektive reaksjoner i refselseshensikt er forbudt.

Andre ledd omhandler overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyret fastsettes på grunnlag av tjenestetillegget som gjelder for menige inne til førstegangstjeneste. Andre ledd andre punktum viderefører disiplinærloven § 40 første ledd og andre ledd første punktum. Det er i tillegg inntatt at det kan gjøres trekk i dimisjonsgodtgjørelse. Dette for å sikre at det kan trekkes i dimisjonsgodtgjørelse uten at det kreves samtykke fra den refsede.

Tredje ledd lovfester at refselsesvedtak som går ut på overtredelsesgebyr, og som ikke blir brakt inn for domstolene ved søksmål, har samme virkning som en rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Dette medfører at krav som er knyttet til overtredelsesgebyr, er et alminnelig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 andre ledd bokstav b som kan begjæres fullbyrdet etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Fjerde ledd viderefører disiplinærloven § 5 tredje ledd.

Etter femte ledd kan departementet i forskrift gi nærmere bestemmelser om refselsesmidlene, blant annet om gjennomføringen av frihetsinnskrenkningen, de maksimale grensene for overtredelsesgebyr, utmålinger og trekk i tjenestetillegg, dimisjonsgodtgjørelse eller lønn ved innkreving av overtredelsesgebyr.

Se for øvrig departementets vurdering i punkt 4.3.4.

Til § 70

Bestemmelsen er ny og lovfester en plikt for militære sjefer med disiplinærmyndighet og sivilt ansatte ledere i Forsvaret med tilsvarende funksjon, til å forelegge forhold som kan kvalifisere til straff for påtalemyndigheten etter nærmere retningslinjer fra riksadvokaten. Formålet er å sørge for lik håndhevelse av lovbrudd som begås i Forsvaret, og at den sivile kontrollen med militærmakten understøttes av en uavhengig påtalemyndighet. Foreleggelsesplikten har også til formål å forhindre konflikt med forbudet mot dobbel straffeforfølgning, og å legge til rette for et effektivt og nyansert sanksjonssystem.

Første ledd innebærer at riksadvokaten gis hjemmel til å gi retningslinjer for når militære sjefer og sivilt ansatte ledere i Forsvaret har foreleggelsesplikt overfor påtalemyndigheten. Det er forhold som «kan kvalifisere til straff» som skal forelegges påtalemyndigheten. Det er de mer graverende forholdene som kan kvalifisere til straff som aktualiserer en foreleggelsesplikt, eksempelvis mer alvorlige ulykker, promillekjøring og vold.

Ansatte i og kilder eller oppdragstakere for Etterretningstjenesten, må fra tid til annen handle i strid med den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffebestemmelser som ledd i lovlig tjeneste- eller oppdragsutførelse. Slike lovlige tjenestehandlinger kan ikke straffes etter norsk rett, og faller derfor utenfor foreleggelsesplikten som gjelder «forhold som kan kvalifisere til straff». Det vises for øvrig til nærmere redegjørelse av hva som kan kvalifisere til straff i punkt 4.8.4.

Andre ledd viser til hvem som har foreleggelsesplikt. Det er militære sjefer med disiplinærmyndighet og sivilt ansatte ledere i Forsvaret som har slik foreleggelsesplikt overfor påtalemyndigheten. Ved spørsmål om en sak skal forelegges påtalemyndigheten, altså om forholdet kan kvalifisere til straff, vil det være naturlig at disiplinærmyndigheten forhører seg med militærpolitiet.

Tredje ledd omhandler fremgangsmåten dersom det er grunn til å anta at både straff og refselse kan være en aktuell reaksjon mot samme forhold. I praksis vil det være naturlig at disiplinærmyndigheten (sjefen med foreleggelsesplikt) vurderer spørsmålet om foreleggelse i samråd med militærpolitiet. Foreleggelsesplikten i enkeltsaker skjer til påtalemyndigheten i det politidistriktet som saken vil høre under. Det forutsettes at riksadvokaten utarbeider en instruks for gjennomføringen av foreleggelsesplikten. Forsvaret vil også få et fast kontaktpunkt i påtalemyndigheten, plassert ved Riksadvokatembetet, for faglig oppfølging utenom enkeltsaker.

Til § 71

Paragrafens første ledd viderefører disiplinærloven § 12. Det er den som fører kompanisjefs eller tilsvarende eller høyere kommando, som beslutter hvorvidt refselse er en formålstjenlig reaksjonsmåte. Begrunnelsen for refselsesmyndigheten er at den som fører kommando, plikter å sørge for at avdelingen er en effektiv enhet. Til dette hører også å opparbeide, styrke og opprettholde disiplinen i avdelingen.

Andre ledd viderefører at disiplinærmyndigheten ikke kan delegeres. Dette har sammenheng med at disiplinærmyndighet er et ledelsesverktøy. Av pedagogiske hensyn erstattes «refselsesmyndighet» med «disiplinærmyndighet», se nærmere om dette i punkt 4.2.4.

Etter tredje ledd kan departementet i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvem som har begrenset og full disiplinærmyndighet.

Til § 72

Paragrafen viderefører disiplinærloven § 17 med enkelte språklige endringer. Forvaltningsloven § 17 om forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt skal ikke gjelde ved behandlingen av disiplinærsaker. Grunnen er at forvaltningsloven § 17 ikke er treffende for disiplinærsaker, og at kravet om «tilstrekkelig opplysning» av saken vil ivareta behovet for utredning av saken før det tas en avgjørelse. Det vises til departementets vurderinger i punkt 4.4.4.

Første ledd andre punktum lovfester videre beviskravet i disiplinærsaker, som ikke tidligere har fremkommet av lov. Det stilles krav til «klar sannsynlighetsovervekt for de faktiske omstendigheter» som ligger til grunn for et refselsesvedtak. Dette er i utgangspunktet en videreføring av gjeldende rett, men vil i realiteten innebære en viss oppmykning sammenlignet med dagens praksis, hvor kravet ligger tett opp mot det strafferettslige beviskravet.

Andre ledd viderefører disiplinærloven § 17 andre ledd med noen språklige endringer. Se nærmere om dette i punkt 4.4.4.

Tredje ledd viser til at de samme kravene som nevnt i første og andre ledd også gjelder for klagebehandling i Klagenemda for disiplinærsaker i Forsvaret.

Til § 73

Paragrafens første ledd viderefører bestemmelsen i disiplinærloven § 18 om at den forfølgningen retter seg mot, har rett til å la seg bistå av vernepliktig i tjeneste, tillitsvalgt eller militært tilsatt. I tillegg kan vedkommende la seg bistå av advokat, noe som er nytt. Denne retten følger av forvaltningsloven § 12 (i kapittel III), som nå gjelder ved behandlingen av disiplinærsaker, jf. forsvarsloven § 64 andre ledd. Som etter gjeldende rett må valget av bistandsperson ikke vesentlig forsinke saken, og kun i særegne tilfeller bør Forsvaret dekke kostnadene til dette.

I tillegg er det gjort noen språklige endringer. Ordet «forfølgningen» endres til «disiplinærundersøkelsen». Videre er ordlyden «vernepliktige i tjeneste» og «militært tilsatte» endret til «tjenestepliktige, jf. § 2 første ledd», i tråd med ordlyden i forsvarsloven § 2.

Andre ledd er ny og presiserer at retten til å la seg bistå også gjelder ved Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvarets klagebehandling etter loven her. Dessuten kan nemnda beslutte om det skal oppnevnes advokat på Forsvarets bekostning, i motsetning til på det «offentliges bekostning» etter gjeldende rett.

Det vises for øvrig til departementets vurderinger i punkt 4.4.4.

Til § 74

Paragrafens første ledd første punktum viderefører hovedsakelig bestemmelsen i disiplinærloven § 20 om at den refsede uten opphold skal underrettes om avgjørelsen i saken. Det er gjort visse språklige endringer ved at «den refsede» byttes ut med «den disiplinærundersøkelsen retter seg mot». I tillegg er kravet om underretning utvidet til også å gjelde avgjørelser som går ut på at det ikke ilegges refselse etter at det har vært åpnet disiplinærundersøkelse.

Første ledd andre punktum er ny og innebærer at i saker hvor det er en personlig fornærmet, skal også vedkommende underrettes om avgjørelsen i disiplinærsaken. Dette gjelder både når det blir ilagt en refselse og når det blir besluttet at det ikke skal brukes en disiplinær reaksjon. Retten til å bli underrettet om et vedtak er viktig for å ivareta en reell klageadgang, se § 76. Med «personlig fornærmet» forstås den som gjennom den utførte handling er rammet som person og ikke som innehaver av en tjenestestilling. Begrepet innføres for å tydeliggjøre at det er en person som er fornærmet, ikke (bare) en avdeling eller lignende, noe som kan være aktuelt i saker om vold, plagsom atferd eller seksuell trakassering. Det vises for øvrig til departementets vurdering vedrørende den fornærmedes rettsstilling i punkt 4.4.4.

Andre ledd viderefører gjeldende rett om at den refsede skal underrettes om klageadgangen og om klagefristen.

Tredje ledd viderefører gjeldende rett om at dersom forholdet blir forelagt påtalemyndigheten, skal den som disiplinærundersøkelsen har rettet seg mot, gis underretning om dette med mindre det kan være til hinder for oppklaringen av saken. Dette er en videreføring av disiplinærloven § 20 femte ledd. I tillegg tilføyes det at dersom det er en personlig fornærmet i saken, skal også vedkommende underrettes. Underretning om slik foreleggelse er særlig viktig for den refsede og en eventuelt personlig fornærmet dersom refselse ikke blir ilagt.

Etter fjerde ledd gir departementet i forskrift nærmere bestemmelser om hvordan underretningen skal gjennomføres, herunder om bruk av elektronisk kommunikasjon.

Til § 75

Paragrafens første ledd viderefører bestemmelsen i disiplinærloven § 22 når det gjelder adgangen til å oppheve eller omgjøre en ilagt refselse. Se departementets vurdering i punkt 4.4.4. Vilkårene for å oppheve eller omgjøre en refselse er at vedtaket er uriktig, eller det på grunn av etterfølgende omstendigheter er urimelig at det blir stående. Refselsen kan oppheves eller omgjøres uten at den er påklaget. For å forhindre en eventuell konflikt med forbudet mot gjentatt straffeforfølgning og av hensynet til forutberegnelighet, innføres det en ny regel om en frist på tre måneder for oppheving og omgjøring av avgjørelsen i en disiplinærsak.

Andre ledd utvider adgangen til å oppheve eller omgjøre avgjørelsen noe ved at den refsende sjefs foresatte også kan omgjøre en beslutning om å ikke ilegge refselse, ved å ilegge en refselse. Dette fremgår av ordlyden «avgjørelsen i saken», som omfatter både en avgjørelse om ikke å ilegge refselse og en avgjørelse om å ilegge refselse. Slik omgjøring kan også være aktuell i de tilfeller en personlig fornærmet klager på avgjørelsen om ikke å ilegge refselse. At bare en foresatt kan endre en beslutning om å ikke ilegge refselse, samsvarer med regelen i straffeprosessloven § 75.

Etter tredje ledd vil adgangen til omgjøring falle bort når en eventuell klage over refselse er sendt til klagenemnda.

Etter fjerde ledd kan departementet i forskrift gi nærmere bestemmelser om adgangen til å oppheve og omgjøre en avgjørelse i saken.

Til § 76

Paragrafens første ledd viderefører disiplinærloven § 23 om at den som er ilagt en refselse, kan klage på refselsen. Første ledd første punktum er ny og medfører en forenkling av klageordningen ved å fjerne en klageinstans, slik at det kun er én klageinstans, nemlig Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvaret. I første ledd andre punktum endres også klagefristen fra 48 timer som er gjeldende rett, til to virkedager. Videre skal klagen fremsettes for den refsende sjef, og dersom klagen ikke tas til følge, sender vedkommende saken til klagenemnda.

I andre ledd utvides klageretten til å omfatte en personlig fornærmet i en disiplinærsak hvor det ikke blir ilagt refselse. Vedkommende gis i slike tilfeller samme klageadgang til klagenemnda som den disiplinærundersøkelsen har vært rettet mot og på de samme vilkår. Styrkingen av den fornærmede rettsstilling gjennom denne klageadgangen er nærmere omtalt i punkt 4.4.4.

Etter tredje ledd gir departementet i forskrift nærmere bestemmelser om klagen, klagebehandlingen og klagenemnda. Dette kan eksempelvis være bestemmelser om at klagenemnda kun kan ta stilling til lovligheten ved avgjørelsen ved klage over avgjørelsen om ikke å ilegge noen disiplinær reaksjon.

Til § 77

Paragrafens første ledd viderefører disiplinærloven § 36 om at søksmål etter tvisteloven bare kan reises når klageadgangen er uttømt. Det videreføres at søksmål må reises innen to måneder etter at den refsede fikk underretning om avgjørelsen og om fristen til å reise søksmål.

Selv om det ikke fremgår av bestemmelsen, utvides domstolenes kompetanse slik at de kan prøve alle sider av saken ved prøving av refselsesvedtak. Det vises i den forbindelse til forvaltningsloven § 50 og at «retten kan prøve alle sider av saken» ved prøving av vedtak om administrative sanksjoner. Ettersom disiplinærbestemmelsene flyttes til forsvarsloven, gjelder forvaltningslovens bestemmelse om domstolenes kompetanse, jf. en antitetisk tolkning av forsvarsloven § 64. Dette er også i tråd med EMKs krav om full prøvingsadgang hos en ordinær domstol.

Andre ledd viderefører punkt 150 tredje ledd i forskrift om disiplinærreglement for Forsvaret, og fastslår at søksmål ikke har oppsettende virkning for iverksetting av refselsen.

Det vises for øvrig til punkt 4.4.4.

Til § 78

Paragrafens første ledd viderefører disiplinærloven § 37 andre ledd om at utøvelsen av disiplinærmyndigheten skjer med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller som følger av avtale med fremmed stat eller med internasjonal organisasjon.

Etter andre ledd kan departementet i forskrift gi nærmere bestemmelser om utøvelsen av disiplinærmyndighet etter første ledd. Forskriftshjemmelen i disiplinærloven § 37 første ledd, om å gi nærmere bestemmelser om utøvelsen av disiplinærmyndighet overfor personell som tjenestegjør ved internasjonal enhet, er videreført i ny § 83 i forsvarsloven.

Til § 79

Første ledd viderefører hovedregelen etter disiplinærloven § 38 om at et endelig vedtak skal settes i verk uten opphold. Fristen for å iverksette et refselsesvedtak endres fra ett år til tre måneder etter at vedtaket ble endelig. Dette anses både tilstrekkelig og hensiktsmessig all den tid en disiplinær reaksjon er et ledelsesverktøy, noe som innebærer at det er en fordel med en rask reaksjon. Det fremstår derfor som unødvendig lang tid med en frist på ett år, se punkt 4.4.4.

Etter andre ledd kan departementet i forskrift gi nærmere bestemmelser om unntak fra første ledd første punktum.

Til § 80

Paragrafens første og tredje til femte ledd viderefører disiplinærloven § 42 om erstatning i de tilfeller hvor en refselse er opphevet, se punkt 4.4.4. Det fastsettes for øvrig i andre ledd at det kan gis oppreisningserstatning i tillegg til erstatning for økonomisk tap dersom en refselse på frihetsinnskrenkning oppheves etter at den er gjennomført. Dette er nytt. Adgangen til oppretningserstatning er innført på bakgrunn av at det er hjemmel for å iverksette frihetsinnskrenkning før klagen av avgjort.

Til § 81

Paragrafen regulerer juridisk rådgivning i disiplinærsaker, tilsyn med utøvelsen av refselsesmyndigheten og kontroll med ilagte refselser. Første ledd viderefører at militære sjefer skal bistås av jurister ved utøvelsen av disiplinærmyndighet. I motsetning til disiplinærloven § 15 første ledd skilles det ikke mellom hvem som bistår Forsvarssjefen og grensjefene, og hvem som bistår andre militære sjefer som har myndighet til å ilegge refselse. I alle tilfeller er det Forsvarets jurister som skal bistå i disse sakene, se nærmere vurderinger i punkt 4.6.4. Det forutsettes at den juridiske rådgivningen i forbindelse med disiplinærsaker skjer ved en identifiserbar enhet sentralt plassert i Forsvarets organisasjon, og at juristene er uavhengige i sin rådgivning innen disiplinærsaker.

Andre ledd viderefører disiplinærloven § 43 første ledd om at enhver sjef skal føre tilsyn med sine undergittes utøvelse av disiplinærmyndigheten.

Etter tredje ledd skal Forsvaret gjennomføre legalitetskontroll av ilagte refselser og føre en sentral oversikt over disse. Det er dermed ikke lenger Generaladvokatembetet som skal utføre disse oppgavene, men jurister i Forsvaret. Dette er nærmere beskrevet i punkt 4.5.4.

Etter fjerde ledd gir departementet i forskrift nærmere bestemmelser om rådgivning, tilsyn og kontroll. Det innebærer bestemmelser som blant annet sikrer at juristene som gir råd i disiplinærsaker er uavhengige i sin rådgivning, og ikke underlagt forsvarssjefens kommando- og instruksjonsmyndighet, samt bestemmelser som nærmere regulerer gjennomføringen av tilsynet, legalitetskontrollen og statistikkføring over ilagte refselser.

Til § 82

Paragrafen viderefører gjeldende særregler i krigstid med noen språklige endringer og presiseringer.

I første ledd erstattes ordlyden i disiplinærlovens § 47 «i krigstid» med «i krig». En slik begrepsbruk harmonerer med øvrige beredskapshjemler i forsvarsloven. Særreglene § 82 gjelder også når krig truer, men da kun for personer i de avdelinger som er under styrkeoppbygging. Det innebærer at sivile som ikke er en del av en avdeling som er under styrkeoppbygging heller ikke kan refses når krig truer. Dette er en videreføring av punkt 181 bokstav b i forskrift om disiplinærreglement for Forsvaret. Se nærmere om dette i departementets vurdering i punkt 5.7.4. Bestemmelsen gjelder fra det tidspunkt myndighetene har fattet beslutning om at Norge er i krig eller krig truer, sml. forsvarsloven § 34.

Andre ledd innfører en ny bestemmelse om at frihetsinnskrenkning, i tilfeller som nevnt i første ledd, kan innebære frihetsberøvelse. Dette forutsetter imidlertid at det gjøres et lovvedtak om derogasjon fra EMK artikkel 5, jf. artikkel 15, se punkt 4.7.4.

Tredje ledd viderefører gjeldende rett om at i tilfeller som nevnt i første ledd gjelder ikke bestemmelsen i § 76 om klagenemd. I de tilfellene er den refsede sjefs nærmeste foresatte er klageinstans. Vedkommende vil da være eneste klageinstans.

Fjerde ledd viderefører at bestemmelsene i første, andre og tredje ledd også gjelder i de tilfeller hvor Kongen har truffet bestemmelse i medhold av straffeprosessloven § 463 andre ledd. Det innebærer de tilfeller når Kongen har bestemt at krigstidsbestemmelsene i den militære straffelov og i forsvarsloven kapittel 8 helt eller delvis skal kunne anvendelse ved handlinger foretatt av norsk militært personell i internasjonale operasjoner eller i andre internasjonal innsats. Begrepet internasjonale operasjoner skal forstås på samme måte som i forsvarsloven § 3.

I femte ledd presiseres det at departementet i forskrift gir nærmere bestemmelser som gjelder i krig eller når krig truer om begrenset disiplinærmyndighet, økning av maksimale satser for overtredelsesgebyr, økning i antall dager frihetsinnskrenkningen kan anvendes, saksbehandling for krigsfanger og internerte og forenkling i saksbehandlingen, herunder om rådgivning, frist for iverksetting og kontroll. Departementet kan også i forskrift i bestemmelser om bruk av refselse under styrkeoppbygging.

Til § 83

Foruten forskriftshjemler som er nevnt i de enkelte paragrafer, gir departementet etter første ledd nærmere bestemmelser i forskrift om visse forhold som det er foreslått å regulere i forskrift. I tillegg kan departementet gi nærmere bestemmelser om gjennomføring av disiplinærbestemmelsene i forsvarsloven i forbindelse med tjenestegjøring ved internasjonale enheter, i internasjonale operasjoner og lignende. Dette er en videreføring av forskriftshjemmelen i disiplinærloven § 37.

Etter andre ledd kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av kapittel 8 for øvrig. Bestemmelsen tar sikte på å gi en generell forskriftshjemmel dersom det oppstår behov for å regulere spørsmål som ikke er berørt av forslagene.

8.2 Til endringene i militær straffelov

Til § 4

Som følge av at ordningen med et særskilt militært rettsvesen er opphevet er unntaket for det militære rettsvesen i bestemmelsens nr. 4 ikke lenger relevant. Henvisningen til «det militære Retsvæsen» tas derfor ut.

Til § 9

I første ledd nr. 1 og 3 tas «unntatt de tjenestemenn som er ansatt ved det militære rettsvesen» ut da unntaket for ansatte ved det militære rettsvesen ikke lenger er relevant som følge av at ordningen med et særskilt militært rettsvesen er opphevet.

8.3 Til endringene i lov om militære rekvisisjoner

Til § 16

I andre ledd erstattes henvisningen til rettergangsloven § 142 andre ledd, som beror på en inkurie, med en henvisning til tvisteloven § 19-3 fjerde ledd. Dette innebærer ikke noen realitetsendring.

8.4 Til endringene i lov om tjenesteplikt i politiet

Til § 6

Som en følge av at disiplinærloven oppheves og at reglene om militær disiplinærmyndighet tas inn i forsvarsloven kapittel 8, erstattes henvisningen i paragrafen til disiplinærloven med tilhørende disiplinærreglement, med en henvisning til forsvarsloven.

8.5 Til endringene i lov om oppfinnelser av betydning for rikets forsvar

Til § 10

Paragrafen inneholder bestemmelser som henviser til overgangsbestemmelser i § 12, annet ledd, annet punktum uten praktisk betydning og som er fjernet fra § 12. Det foreslås derfor å fjerne henvisningen til § 12, annet ledd, annet punktum. Rettelsen medfører ingen realitetsendring.

8.6 Til endringene i straffeprosessloven

Til kapittel 33

Kapittelet er vesentlig omredigert og skal etter forslaget inneholde bestemmelsene i §§ 463 til 467. Etter forslaget blir kapittel 33 eneste kapittel i tiende del.

Til § 463

Første ledd er en omskrevet videreføring av straffeprosessloven § 463 første ledd andre punktum og § 466 første ledd.

Kategorien «militære straffesaker» er opphevet, og første ledd fastsetter dermed det alminnelige utgangspunktet for enhver straffesak med tilknytning til Forsvaret. Begrepet «straffesak med tilknytning til Forsvaret» skal forstås på samme måte som den tidligere kategorien «militær straffesaker». Alle straffesaker med tilknytning til Forsvaret behandles etter straffeprosesslovens alminnelige regler og for de alminnelige domstolene. Bestemmelsen er først og fremst ment å være av opplysende art, idet eldre særregler nå er bortfalt. Se departementets vurdering i punkt 5.2.4.

Begrepet «krig» skal tolkes i tråd med begrepsbruken i forsvarsloven, og i den norske beredskapslovgivningen for øvrig.

Andre ledd er en videreføring av straffeprosessloven § 463 femte ledd annet punktum, se departementets vurdering i punkt 4.7.4. Henvisningen til hjemmel for disiplinærreglene er oppdatert til forsvarsloven kapittel 8. Bestemmelsen slår fast at Kongen kan bestemme at krigstidbestemmelsene innen disiplinærretten kommer til anvendelse ved handlinger foretatt av norsk militært personell i internasjonale operasjoner eller i annen internasjonal innsats. Begrepet «internasjonale operasjoner» skal forstås på samme måte som i forsvarsloven § 3. «Annen internasjonal innsats» betegner operasjonsrettet aktivitet, nærvær og oppdrag i utlandet som ikke er definert som en internasjonal operasjon. Begrepet omfatter ikke aktiviteter som tjenestereise, seminar, kurs, attachéopphold e.l.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med ny § 467, som gir forskriftshjemmel til å fastsette regler om særskilt verneting.

Til § 464

Bestemmelsen er ny og innebærer dels en videreføring av gjeldende rett.

Første ledd gir militærpolitiet, offiserer og befal i Forsvaret kompetanse til å etterforske straffesaker som er nærmere definert i lov om politimyndighet i forsvaret § 5. Lovforslaget innebærer en videreføring av gjeldende rett, i lov om politimyndighet i forsvaret § 5.

Andre ledd viderefører straffeprosessloven § 478 om at militærpoliti og militære befalingsmenn likestilles med polititjenestemenn ved etterforsking og bruk av tvangsmidler. Dette er utvalgt personell i Forsvaret med etterforskningskompetanse. Ordlyden oppdateres til å samsvare med lov om politimyndighet i forsvaret § 5, slik at det ikke lenger står «militære befalingsmenn», men «offiserer og befal». Bestemmelsen medfører at når militærpoliti, offiserer og befal etterforsker straffesaker eller bruker tvangsmidler, omfattes de av straffeprosesslovens regler på vanlig måte.

Tredje ledd er ny og etablerer påtalefaglig etterforskningsledelse for militærpoliti, offiserer og befal ved etterforskning og bruk av tvangsmidler i straffesakssporet. Bestemmelsen er med på å sikre en påtalestyrt etterforskning. Se departementets vurdering i punkt 5.2.4.

Til § 465

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett i straffeprosessloven § 480, se punkt 5.5.4. Bestemmelsen regulerer at i saker som gjelder overtredelse av militær straffelov § 34, jf. §§ 95 eller 35, jf. § 96, og hvor tiltalte ikke er til stede, kan hovedforhandling i krig fremmes etter reglene i § 281. Dette gjelder uten hensyn til den straff som vil bli påstått idømt, eller etter § 336 andre ledd uten hensyn til den straff som er idømt.

Til § 466

Bestemmelsen er ny og etablerer en generell beredskapsplikt for personell i påtalemyndigheten, se punkt 5.4.4.

Første ledd er en konsekvens av at ordningen med en særskilt militær påtalemyndighet foreslås opphørt. Ordningen med særskilt utpekt personell er ment å ivareta påtalemyndighetens ansvar for beredskap med hensyn til straffesaksporteføljen ved tilfelle av krig eller annen nødstilstand. Bestemmelsen omtaler kun «påtalemyndigheten».

Riksadvokaten kan utøve kun arbeidsrettslig styringsrett overfor personell i Den høyere påtalemyndighet. Bestemmelsen er derfor ment slik at riksadvokaten i dialog med Politidirektoratet utpeker personell i påtalemyndigheten i politiet. Plikten påhviler likevel riksadvokaten, som øverste ansvarlig for straffesaksbehandlingen. Terskelen i loven for hvilke situasjoner ordningen er ment å ivareta, sammenfaller med terskelen for konstitusjonell nødrett og beredskapsloven, men er ikke ment å innskrenke påtalemyndighetens plikt til å sørge for beredskap i sin alminnelighet.

Andre ledd skal sørge for at det personell som er utpekt av riksadvokaten, skal kunne få fritak fra tjeneste i Forsvaret uten selv å måtte søke om dette hvert tredje år etter forsvarsloven og vernepliktsforskriften § 59. Når det gjelder påtalemyndigheten i politiet, må fritaksadgangen ses i sammenheng med den særskilte adgangen til fritak etter vernepliktsforskriften § 61.

Til § 467

Bestemmelsen er ny, men inneholder i det vesentlige en videreføring av gjeldende rett på særskilte områder.

Bokstav a gir Kongen adgang til å gi forskrift om påtalemyndighetens behandling av straffesaker med tilknytning til Forsvaret. Dette viderefører forskriftshjemmelen i straffeprosessloven § 477 for de deler som gjelder som gjelder den militære påtalemyndighets behandling av militære straffesaker. Forskrift 13. juni 1997 nr. 581 om tjenesteordning og instruks for generaladvokaten og krigsadvokatene faller bort. Behandlingen av militære straffesaker er i dag nærmere regulert i påtaleinstruksen kapittel 36. Kapittelet vil bli endret i tråd med lovendringene.

Bokstav b viderefører adgangen i § 466 til å gi forskrift om særskilt verneting i straffesaker med tilknytning til Forsvaret i krig. Kongen kan gi forskrift som legger ansvaret for slike saker til enkelte domstoler. Domstolsordningen for militære straffesaker oppheves, og forskrift 13. juni 1997 nr. 582 om domstolsordningen i saker etter militær straffelov i krigstid og forskrift 6. oktober 1997 nr. 1081 om stedlig virkekrets for tingretter som skal behandle militære straffesaker etter krigstidsreglene faller bort.

Bokstav c gir en adgang til å regulere sammensetningen av retten med fagkyndige meddommere. Dette erstatter ordningen med militære meddommere.

Bokstav d gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om adgangen til å sette rett i utlandet. Dette må gjøres i overenskomst med det aktuelle vertslandet. Se departementets vurdering i punkt 5.5.4.

8.7 Til endringene i kystvaktloven

Til § 9

I første ledd oppheves bokstav c som viser til lov av 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utledninger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann. Loven ble opphevet som følge av at lov 16. juni 2017 nr. 16 om endringer i havressurslova m.m. trådte i kraft 1. juli 2017 uten at henvisningen i kystvaktlova § 9 første ledd bokstav c samtidig ble oppdatert. Opphevelsen av § 9 første ledd bokstav c medfører ikke noen realitetsendring.

Til § 35

I femte ledd erstattes henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven §§ 14-9 til 14-11, som beror på en inkurie, med en henvisning til tvisteloven kapittel 32 og 33. Ved vedtakelsen av tvisteloven ble reglene om arrest flyttet fra tvangsfullbyrdelsesloven til tvisteloven, uten at det samtidig ble gjort nødvendige endringer i kystvaktloven. Rettelsen medfører ikke noen realitetsendring.