2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Verneplikt og tjenesteplikt
Den allmenne verneplikten bidrar til å forankre forsvaret av Norge i befolkningen, og til å sikre Forsvaret tilgang på nødvendig personell og kompetanse for å bemanne Forsvarets styrkestruktur. Verneplikten utgjør på den måten en viktig forutsetning og grunnlag for Forsvarets operative evne. Verneplikten utvikles kontinuerlig for å være best mulig tilpasset Forsvarets behov i henhold til den sikkerhetspolitiske situasjonen, og forvaltningen av de vernepliktige tilpasses Forsvarets til enhver tid gjeldende krav til reaksjonsevne og kompetansebehov.
For mange er det å avtjene verneplikten synonymt med førstegangstjenesten. Imidlertid er vernepliktstjenestens innhold langt bredere, og kan fortone seg forskjellig for ulike personer. Reservisttjeneste er en viktig del av vernepliktstjenesten. Den bidrar til at alle vernepliktige som tildeles en funksjon av Forsvaret i tilfelle krise og krig er forberedt og har tilstrekkelig kompetanse til å utføre oppgavene Forsvaret pålegger dem.
Verneplikten er hjemlet i Grunnloven § 119, som slår fast at statens borgere har en alminnelig plikt til å verne om sitt fedreland. Det følger videre av bestemmelsen at pliktens anvendelse og begrensninger skal fastsettes i lov. De juridiske rammene for dagens vernepliktsordning følger av forsvarsloven. Etter forsvarsloven § 2 er verneplikten den plikten norske statsborgere, og i noen tilfeller utenlandske statsborgere, har til å gjøre tjeneste i Forsvaret.
Med verneplikten følger også en tjenesteplikt i Forsvaret. Dette er plikten til i fred og krig å utføre de oppgavene som Forsvaret tildeler, i den stillingen og på det stedet Forsvaret bestemmer, jf. forsvarsloven § 2 tredje ledd. I tillegg til de vernepliktige, er også militært tilsatte og andre som har inngått kontrakt om tjenesteplikt med Forsvaret, tjenestepliktige etter forsvarsloven § 2 første ledd.
Tjenesteplikten i fred omfatter ordinær og ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17.
Ordinær tjeneste omfatter førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste, årlig heimevernstjeneste og offisers-, befals- og spesialistopplæring. Det er Stortinget som fastsetter lengden på den ordinære tjenesten etter forslag i de årlige budsjettproposisjonene. Vernepliktige kan bli pålagt inntil 19 måneder ordinær tjeneste etter forsvarsloven § 18 første ledd. Innkalling til ordinær tjeneste styres av Forsvarets behov.
Ekstraordinær tjeneste avregnes ikke mot tjenesteplikten på 19 måneder og kommer derfor i tillegg til den ordinære tjenesten. Ekstraordinær tjeneste kan omfatte tjeneste for å avverge og begrense naturkatastrofer eller alvorlige ulykker, tjeneste for å ivareta andre vesentlige samfunnsinteresser, beredskapstjeneste ved styrkeoppbygging, særlige øvelser som skal styrke Forsvaret og vakthold og sikring av objekter og infrastruktur. Ekstraordinær tjeneste kan også benyttes for å kalle inn personell som må ivareta viktige funksjoner fordi andre avdelinger skal styrkeoppbygge.
Når tjenestepliktig personell kalles inn til tjeneste i kraft av den lovpålagte verneplikten, skal tjenesten det kalles inn til være innenfor rammen av ordinær eller ekstraordinær tjeneste som beskrevet i § 17.
Etter forsvarsloven § 17 fjerde ledd første punktum er myndigheten til å kalle inn vernepliktige til ekstraordinær tjeneste lagt til Kongen i statsråd. For vernepliktige i Heimevernet er det åpnet for at myndigheten til å kalle inn til ekstraordinær tjeneste etter § 17 tredje ledd bokstav a til c, ved forskrift kan delegeres til Forsvaret. Slik delegasjon er gjort i forskrift 16. juni 2017 om verneplikt og heimevernstjeneste (vernepliktsforskriften) § 40.
Forsvarsloven § 6 regulerer nærmere hvem som har verneplikt. Utgangspunktet er at alle norske statsborgere som er skikket til tjeneste i Forsvaret, har verneplikt fra det året de fyller 19 år, til utgangen av det året de fyller 44 år. Også utenlandske statsborgere kan pålegges verneplikt i Norge etter § 6 tredje ledd. Vilkåret for at utenlandske statsborgere skal kunne pålegges en verneplikt er at de oppholder seg i og har en fast tilknytning til Norge, og at det ikke er en avtale med landet de er statsborgere av som er til hinder for det.
Noen personellkategorier har en utvidet verneplikt. Personer som har vært tilsatt i militær stilling i Forsvaret i ett år eller mer etter gjennomført førstegangstjeneste, er vernepliktige til og med det året de fyller 55 år etter forsvarsloven § 13. I tillegg har Forsvaret mulighet til å pålegge en utvidet verneplikt i Heimevernet for personer mellom 44 og 55 år etter forsvarsloven § 14, dersom det ikke finnes nok personer under 44 år som kan disponeres i styrkestrukturen.
Forsvarsloven § 44 regulerer tilsettingsvilkårene for offiserer, befal, grenaderer og konstabler. Disse personellkategoriene defineres som militært tilsatte, og er underlagt de samme reglene for tilsetting. Militært tilsatte er gjennom sitt tilsettingsforhold med Forsvaret pålagt en tjenesteplikt. De tilsattes tjenesteplikt utløses av arbeidskontrakten med Forsvaret, men majoriteten av de militært tilsatte vil i tillegg også være vernepliktige etter forsvarsloven. Hvis ikke annet fremgår av den enkeltes tilsettinsgforhold, gjelder reglene om verneplikt og tjenesteplikt i forsvarsloven kapittel 2 og 3 også for militært tilsatte.
Personer som tjenestegjør i Forsvaret med bakgrunn i den lovpålagte verneplikten, gjennomfører en offentligrettslig plikt til ordinær og ekstraordinær tjeneste. Det følger forutsetningsvis av arbeidsmiljøloven § 1-6 første ledd bokstav b) at vernepliktige ikke regnes som arbeidstakere når de utfører tjenesten. Sivilt tilsatte i Forsvaret har ikke en tjenesteplikt etter forsvarsloven i kraft av ansettelsesforholdet, men kan etter omstendighetene ha en lovbestemt verneplikt som medfører at de har en slik tjenesteplikt.
2.2 Forvaltning av reservister
2.2.1 Forsvarets produksjonsstruktur og styrkestruktur
Forsvaret består av en styrkestruktur og en produksjonsstruktur. Produksjonsstrukturen ivaretar daglig drift (fredsdrift) i Forsvaret, og består i dag av ca. 25 000 stillinger. Produksjonsstrukturen bemannes av fast og midlertidig ansatte, både militære og sivile, samt vernepliktige i førstegangstjeneste. Personellet bekler som regel samme stilling i produksjonsstrukturen som i styrkestrukturen.
Store deler av produksjonsstrukturen overlapper med styrkestrukturen (se figur 2.1), men det finnes noen stillinger i produksjonsstrukturen som ikke inngår i styrkestrukturen, fordi de ikke er like relevante i krise og krig.
Figur 2.1 Illustrerer forholdet mellom produksjonsstrukturen og styrkestrukturen
Styrkestrukturen er Forsvarets «krigsstruktur» og omfatter alt personell som er nødvendige for gjennomføringen av militære operasjoner i krise og krig. Når Forsvaret beveger seg fra en produksjonsstruktur til en styrkestruktur kalles dette styrkeoppbygging. Styrkestrukturen består i dag av ca. 70 000 stillinger.
Den største andelen av styrkestrukturen bemannes av reservister, der Heimevernet alene disponerer ca. 40 000 reservister. Disse reservistene disponeres i definerte stillinger i styrkestrukturen og har forhåndsbestemte oppgaver i krise og krig. Dette betyr at reservistene fyller stillinger og funksjoner som ikke bemannes i fredstid. Forutsetningen for at Forsvaret kan disponere en person inn i styrkestrukturen, er at personen har en tjenesteplikt etter forsvarsloven. Den største andelen av reservistene i styrkestrukturen tjenestegjør med bakgrunn i den lovpålagte verneplikten, mens en mindre andel tjenestegjør med bakgrunn i en kontrakt om tjenesteplikt.
2.2.2 Reservisten
Reservister er personell som til daglig har sitt primære virke utenfor Forsvaret, men som samtidig har en tjenesteplikt i Forsvaret gjennom verneplikten, gjennom et tidligere tilsettingsforhold i Forsvaret eller gjennom kontrakt om tjenesteplikt. Tidligere militært tilsatte har i medhold av forsvarsloven § 13 en utvidet verneplikt til og med det året de fyller 55 år. Reservistene er personell som Forsvaret i fredstid normalt ikke har behov for å disponere for å utføre Forsvarets oppgaver, men som det vil kunne være behov for på det tidspunktet en krise oppstår. Reservister skal følgelig ikke dekke permanente kompetansebehov i Forsvaret i fredstid.
Overordnet vil alle personer med verneplikt og/eller tjenesteplikt kunne betegnes som reservister, uavhengig av om de tjenestegjør i Forsvaret eller ikke fordi de ved Forsvarets behov kan disponeres i en stilling eller på et sted Forsvaret bestemmer når situasjonen krever det. Slik verneplikten forvaltes i dag, er det imidlertid langt fra alle vernepliktige som kalles inn til å avtjene tjenesteplikten. Derfor benytter man hovedsakelig begrepet reservister om personer som disponeres i Forsvarets styrkestruktur etter avtjent førstegangstjeneste, inkludert i Heimevernet.
Reservister som ikke disponeres i styrkestrukturen etter avtjent førstegangstjeneste kalles udisponerte reservister. De udisponerte reservistene er en ressurs som besitter sivil kompetanse og/eller grunnleggende militære ferdigheter, og Forsvaret kan kalle de inn til tjeneste ved behov selv om de ikke er styrkedisponert. Dette kan for eksempel være som erstatningsmannskaper i styrkestrukturen ved langvarige kriser og pågående operasjoner, for å sikre Forsvarets utholdenhet. Personer som ikke har gjennomført førstegangstjeneste blir i liten grad en del av reserven.
Reserven rekrutteres hovedsakelig fra det personellet og den kompetansen som fremskaffes gjennom førstegangstjenesten, og bygger dermed hovedsakelig på verneplikt.
2.2.3 Aktiv reserve
For å nå målet om kortere klartider i tilfelle styrkeoppbygging har Forsvaret innført konseptet aktiv reserve i hele Forsvaret. Konseptet omfatter alle reserviststillingene i styrkestrukturen, og innebærer at Forsvaret øker ambisjonen for trening og øving slik at reservistene i større grad og mer jevnlig – mer aktivt, øver på oppgavene sine sammen med avdelingene der de er styrkedisponert. Målet er å forminske risikoen for å miste verdifull tid i forbindelse med styrkeoppbygging på det tidspunktet en krise oppstår.
Deler av den aktive reserven vil være spesielt innrettet mot hurtig innsats og hurtig beredskap, tilsvarende dagens innsatsstyrke i Heimevernet. Tjeneste i innsatsreserven stiller skjerpede krav til personellets kompetansenivå og reaksjonstid i forhold til resten av reserven. Deler av innsatsreserven vil også stå på internasjonal beredskap. Tjeneste i innsatsreserven stiller særlige krav til motivasjon hos personellet, og vil derfor primært bestå av både vernepliktige og tjenestepliktige på kontrakt som selv ønsker slik tjeneste.
Ved innføringen av det nye reservistkonseptet skal reservistene være en integrert del av avdelingene sine. De skal være trent, øvd og utrustet i henhold til avdelingens oppdrag, og i tråd med Forsvarets behov. Slik vil reserven utgjøre et mer relevant bidrag til den nasjonale beredskapen, og bidra til å styrke Forsvarets operative evne. I praksis vil dette innebære mer trening og øving for mange av reservistene.
For at den plikten samfunnet pålegger ikke skal bli en urimelig belastning for den enkelte, men også fordi et velfungerende reservistkonsept fordrer motiverte tjenestepliktige som velvillig møter opp til tjeneste når behovet oppstår, vil regjeringen i løpet av 2023 innføre en ny godtgjøringsmodell for reservister basert på inntektskompensasjon. Videre vil Forsvaret arbeide for å sikre solid forankring og samarbeid med arbeidsgivere og resten av samfunnet, blant annet for å skape forståelse for samfunnsoppdraget reservistene løser.
2.3 Behovet for kontrakt om tjenesteplikt
2.3.1 Behovet for en utvidet adgang til å inngå kontrakt om tjenesteplikt med Forsvaret
Den lovbestemte verneplikten er hovedgrunnlaget for disponering i styrkestrukturen. Imidlertid har den lovbestemte verneplikten noen overordnede rammer med hensyn til hvem verneplikten gjelder for, og hvor lang ordinær tjeneste de vernepliktige kan pålegges. Dette gjør at Forsvarets behov for tilstrekkelig øvet og trent personell ikke dekkes fullt ut. Rammene for verneplikten kan og i noen grad gjøre det vanskelig å sikre tilstrekkelig kontinuitet i treningen. De begrensinger rammene for verneplikten setter, gjør det derfor nødvendig for Forsvaret å også kunne anvende kontrakt om tjenesteplikt med personer som har en kompetanse Forsvaret har bruk for. Kontrakt om tjenesteplikt er typisk aktuelt for personer der rammene i verneplikten er uttømt, personer som ikke har verneplikt etter forsvarsloven, eller der forsvarsloven setter begrensinger for innkalling til tjeneste. Dette er personer som påtar seg en tjenesteplikt gjennom kontrakten. Forsvaret har i dag en særskilt lovregulert adgang til å inngå kontrakter om tjeneste i Heimevernet etter forsvarsloven § 24, og om frivillig tjeneste for kvinner født før 1. januar 1997 etter forsvarsloven § 25.
Forsvaret har også behov for å kunne benytte seg av reservister i den daglige driften (produksjonsstrukturen). Dette vil som hovedregel være i forbindelse med oppdrag av begrenset varighet. I denne forbindelse gis reservisten en midlertidig tilsetting for oppdragets varighet. Midlertidig tilsetting vil følge de alminnelige reglene om dette i statsansatteloven.
Forsvaret investerer i dag betydelige ressurser i opplæring og kompetanseheving av vernepliktige i førstegangstjeneste. I noen tilfeller er opplæringen så omfattende at den samlede lovpålagte tjenesten på 19 måneder ordinær tjeneste nesten er uttømt ved utdanningens slutt. I andre tilfeller har personellet blitt erfarne og kompetente reservister innenfor rammen på 19 måneder og er en viktig ressurs for avdelingen sin. I begge tilfeller er det ønskelig å kunne inngå kontrakt med personellet slik at kompetansen ikke går tapt fordi Forsvaret ikke lenger kan kalle de inn til ordinær tjeneste med hjemmel i forsvarsloven. En kontrakt om tjenesteplikt vil derfor gi Forsvaret en mer forutsigbar og fleksibel tilgang til kompetanse enn det som følger av verneplikten alene.
Anvendelse av reservister på kontrakt er også et viktig grep for at Forsvaret tidsmessig skal kunne trekke på større deler av reservistenes totale kompetansebeholdning og agilt kunne skalere kapasiteten innenfor enkelte kompetanseområder. Behovet for kontrakt gjelder blant annet innenfor spesielle kompetanseområder der Forsvaret ikke eller kun delvis utvikler kompetanse selv. Dette kan omfatte personer som har fått trening av Forsvaret gjennom tidligere ansettelsesforhold eller avtjening av verneplikten, og som senere har tatt en utdanning eller sivil karrierevei som er relevant Forsvaret. Disse personene har en kombinasjon av militær og sivil kompetanse som er etterspurt i Forsvaret, og som Forsvaret vil kunne få behov for i krise eller krig. I dag er hjemmelsgrunnlaget for å benytte kontraktbaserte reservister i en nasjonal sammenheng avgrenset til Heimevernet, der det største volumet av kontraktbaserte reservister med nasjonal beredskap er knyttet til Heimevernets innsatsstyrke. Det er derfor behov for å utvide adgangen til å inngå kontrakt om tjenesteplikt til å gjelde hele Forsvaret.
For å utgjøre en relevant ressurs i krise og krig må personellet trene jevnlig på oppgavene i styrkestrukturen i fredstid. Departementets forslag om å utvide den lovfestede adgangen til å inngå kontrakt med Forsvaret om tjenesteplikt for personer uten verneplikt og om utvidet tjenesteplikt for vernepliktige, er ment å støtte opp om Forsvarets behov for å aktivt trene og øve reserven.
Utviklingen i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig viser at det i befolkningen generelt finnes mye verdifull kompetanse og et stort ønske om å bidra til Forsvaret og resten av samfunnet. En utvidelse av Forsvarets lovfestede adgang til å inngå kontrakt om tjenesteplikt vil sikre Forsvaret bedre tilgang til den totale kompetansen i samfunnet, samtidig som det åpner opp for at også personer uten verneplikt kan bidra til den nasjonale beredskapen. Dette vil eksempelvis kunne omfatte personer over vernepliktig alder som ikke lenger kan disponeres i styrkestrukturen. Utvidelsen er viktig for at Forsvaret skal kunne benytte seg av reservistenes viktige kompetanse i krise og i krig. For personer som ikke er vernepliktige og som inngår kontrakt, vil tjenesteplikten omfatte både ordinær og ekstraordinær tjeneste. Dette innebærer at personer med kontrakt frivillig påtar seg de samme plikter som vernepliktige. De vil da også få samme rettigheter som vernepliktige. En kontrakt om tjenesteplikt i Forsvaret innebærer særlig inngripende plikter for den enkelte og konsekvenser for tredjepart, som hovedarbeidsgiver, familie mv. Forsvarsdepartementet mener derfor at adgangen til å benytte kontrakt om tjenesteplikt i hele Forsvaret for å løse oppdrag basert på Forsvarets behov bør reguleres i en egen lovhjemmel i forsvarsloven. En slik lovhjemmel vil også gi økt forutsigbarhet, både for den enkelte og for berørte tredjeparter. Departementet foreslår at lovhjemmelen regulerer inngåelse av kontrakt om tjenesteplikt for personer uten verneplikt, og om utvidet tjenesteplikt for vernepliktige.
2.3.2 Behovet for å lovfeste den arbeidsrettslige statusen til personer med kontrakt om tjenesteplikt
Departementet mener videre at det er behov for å lovfeste den arbeidsrettslige statusen til personer med kontrakt om tjenesteplikt i Forsvaret. Frostating lagmannsrett har i en dom fra desember 2019, LF-2019-583, behandlet spørsmålet om hvorvidt lønn og tjenestegodtgjøring som frivillig befal i Heimevernets innsatsstyrke, ga rett til feriepenger etter ferieloven § 2. Det rettslige spørsmål i saken var om saksøker hadde krav på feriepenger av det vederlag han mottok for frivillig tjeneste – ut over den tjenesteplikt han hadde som vernepliktig. Lagmannsretten uttaler at det er uomtvistelig at vederlag som mottas ved avtjening av verneplikt, ikke gir krav på feriepenger under henvisning til ferieloven § 10 femte ledd. Lagmannsretten vurderte kontrakten om frivillig tjeneste og tjenestens innhold opp mot de vanlige kriteriene som oppstilles for et arbeidsforhold etter ferieloven. Lagmannsretten kom til at frivillige i Heimevernets innsatsstyrke er å anse som arbeidstakere i ferielovens forstand for den frivillige delen av tjenesten. Samtidig konkluderte lagmannsretten med at denne personellgruppen ikke er å anse som militært tilsatte etter forsvarsloven. Statens anke over lagmannsrettens dom ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett, jf. HR-2020-678-U.
For personell med kontrakt i Heimevernets innsatsstyrke er rettstilstanden etter dommen i Frostating lagmannsrett at denne personellgruppen regnes som arbeidstakere etter ferieloven. Arbeidstakerbegrepet i ferieloven svarer til arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven. Dommen har avklart rettstilstanden i tilknytning til ferielovens bestemmelser, men etter departementets syn er det fortsatt ikke avklart hvilken status denne personellgruppen har etter forsvarsloven og statsansatteloven.
Etter departementets vurdering har dommen fra Frostating lagmannsrett og uklarheten knyttet til denne personellgruppens status etter forsvarsloven og statsansatteloven, forsterket behovet for en nærmere avklaring fra lovgivers side. Dette gjelder både for reservister i Heimevernets innsatsstyrke og øvrige grupper som forutsettes å inngå kontrakt om tjenesteplikt i Forsvaret. Departementet mener derfor det er behov for å lovfeste den arbeidsrettslige statusen for personer som inngår kontrakt om tjenesteplikt i Forsvaret.
2.4 Tydeliggjøring av sivilt tilsattes tjenesteplikt og hjemmel for at områdesjefer i Heimevernet kan tilsettes på åremål
Det fulgte tidligere av vernepliktsloven § 8 første ledd andre punktum at bestemmelsene i loven gjaldt for personell som ikke hadde alminnelig verneplikt etter loven, men som frivillig hadde inngått kontrakt om eller gitt skriftlig samtykke til styrkedisponering. For slike frivillige gjaldt loven for kontrakttidens varighet. Vernepliktsloven § 8 første ledd andre punktum har blitt tolket dithen at sivilt tilsatte i Forsvaret kan inngå kontrakt om eller gi skriftlig samtykke til styrkedisponering, og som følge av dette være omfattet av vernepliktsloven. Dette er også blitt lagt til grunn gjennom langvarig forvaltningspraksis. Det betyr blant annet at sivil tilsatte med en slik kontrakt er tjenestepliktig i krig eller når krig truer.
Gjennom vedtakelsen av forsvarsloven, som er en sammenslåing av flere lover inkludert vernepliktsloven, har det oppstått uklarhet knyttet til om det materielle innholdet i vernepliktsloven § 8 første ledd andre punktum ble videreført. Forarbeidene til forsvarsloven gir heller ikke noe klart svar på dette, men sammenslåingen av forsvarslovene skulle i utgangspunktet videreføre gjeldende rett, jf. Prop. 102 L (2015–2016) s. 7. Gitt at forsvarssektoren har mange sivilt tilsatte i funksjoner som også må ivaretas i krig, er det etter departementets syn behov for å tydeliggjøre at Forsvarsdepartementet og underliggende etater med hjemmel i forsvarsloven kan inngå kontrakt om tjenesteplikt med sivilt tilsatte i virksomheten. Dette vil også tydeliggjøre at sivilt tilsatte som er nødvendige for Forsvarets operative evne i krig eller når krig, truer kan styrkedisponeres i stillingen i kraft av forsvarslovens bestemmelser, og er pliktig til å møte på jobb og utføre sitt arbeid.
Tjeneste som områdesjef i Heimevernet har to hovedfunksjoner, hvorav primærfunksjonen kan likestilles med annen tjeneste i styrkestrukturen til Heimevernet. Stillingen innebærer imidlertid også rene forvaltningsoppgaver som ikke faller inn under ordinær eller ekstraordinær tjeneste etter forsvarsloven § 17. Sistnevnte oppgaver godtgjøres som ordinære arbeidsoppgaver i produksjonsstrukturen med et fast månedlig beløp. Stillingen som områdesjef i Heimevernet er i dag definert som et verv. Det er imidlertid uklart hvordan dette er forankret, og departementet foreslår derfor å særskilt regulere tilsetting av områdesjefene i Heimevernet i forsvarsloven for den delen av tjenesten som innebærer rene forvaltningsoppgaver. Fordi departementet mener det er behov for å ha en tidsavgrensning på denne typen stilling, foreslår departementet at områdesjefene i Heimevernet kan ansettes på åremål, jf. statsansatteloven § 10 første ledd.
2.5 Høringen
Forslaget til endringer i forsvarsloven ble sendt på alminnelig høring 28. august 2021 med høringsfrist 30. november 2021. Høringsnotatet ble lagt ut på regjeringens hjemmesider slik at det skulle være allment kjent.
Høringen ble videre sendt til følgende høringsinstanser:
Departementene
Arbeids- og velferdsdirektoratet
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
Forsvarets forskningsinstitutt
Forsvarsbygg
Forsvarsmateriell
Forsvarsstaben
Generaladvokaten
Nasjonal sikkerhetsmyndighet
Ombudsmannen for Forsvaret
Politidirektoratet
Regjeringsadvokaten
Sivilombudet
Språkrådet
Statens pensjonskasse
Det juridiske fakultet, Universitet i Tromsø
Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo
Institutt for forsvarsstudier
Politihøgskolen
Advokatforeningen
Akademikerne
Arbeidsgiverforeningen Spekter
Befalets fellesorganisasjon
Den norske legeforening
Fellesforbundet
Folk og Forsvar
Forsvarets seniorforbund
Juristforbundet
Hovedorganisasjonen Virke
Krigsskoleutdannede offiserers landsforening
Landsorganisasjonen i Norge
Landsrådet for Heimevernet
Militært kvinnelig nettverk
NITO
Norges forsvarsforening
Norges lotteforbund
Norges offisers- og spesialistforbund
Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner
Norsk militærjuridisk forening
Norsk tjenestemannslag
Norske reserveoffiserers forbund
Næringslivets Hovedorganisasjon
Personellforbundet
Tillitsvalgtordningen i Forsvaret
Veteranforbundet SIOPS
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund
Følgende instanser har inngitt høringsinnspill:
Helse- og omsorgsdepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Forsvarsbygg
Forsvarsstaben
Generaladvokaten
Politidirektoratet
Advokatforeningen
Krigsskoleutdannede offiserers landsforening
Landsorganisasjonen i Norge
Norges offisers- og spesialistforbund
Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner
Norske reserveoffiserers forbund
Følgende instanser har uttalt at de ikke har merknader til forslaget:
Kommunal- og distriktsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Samferdselsdepartementet
Arbeids- og velferdsdirektoratet
Forsvarsmateriell
Veteranforbundet SIOPS